En tur gjennom en av verdens største snølabyrinter

Torsdag, 30 januar. Vår siste dag med vintermagi i de polske Tatrafjellene, en siste kveld med lokal folkemusikk på et av byens tradisjonelle spisesteder totalt innredet i tre, med vintertematisk dekor i form av utelykter, ski og sleder. 

Vi sov til de sene morgentimer og spiste frokost like før lunsjtid, før vi lot ettermiddagen føre oss ut på et siste morsomt eventyr i Zakopane, denne koselige lille byen som jeg gjerne kunne tenke meg å vende tilbake til, om anledningen en gang skulle melde seg, måtte det være for å leke i snøen på vintertid eller campe under solfylt himmel på sommertid, Tatrafjellene vil jeg gjerne besøke minst én gang til.

Skihopp

En 2.2 kilometers gåtur fra leiligheten, ledet oss til dagens aktiviteter. I tillegg til å se den kjente hoppbakken Wielka Krokiew, hvor VM i skihopp ble arrangert helgen før vi ankom Zakopane, besøkte vi verdens nest største snølabyrint (Guinness-rekorden gikk i år til en labyrint i Manitoba, Canada). Snowlandia, heter attraksjonen, en labyrint på over 2500 kvadratmeter, en spennende snøaktivitet for både store og små.

Snowlandia

Kjepphøy som han til tider kan bli, påstod min kjære at vi ville finne veien ut av labyrinten allerede på første forsøk, vi vil være ute innen noen av oss rekker å si snowlandia, sa han. Jeg burde ha veddet i mot og dermed tjent meg noen złoty rikere, da første forsøk kjapt ble til andre, tredje, fjerde og femte, først etter tjue minutters prøving og feiling fant vi endelig veien ut av labyrinten.

Snølabyrint

Fra hoppbakke og Snowlandia, dro vi tilbake igjen til sentrum for å varme oss med kakao, te og kake fra den flotte tesalongen i første etasje av en ekstravagant restaurant ved navn Góralska Tradycja, et sted som umiddelbart fanget vår nysgjerrighet, da vi noen kvelder tidligere passerte forbi.

Varm hvit sjokolade til Julien, te med ferske bringebær og mynteblader til meg, sammen med et lekkert stykke kake med sjokoladebunn og bringebærmousse på deling.

Vi pratet om morgendagens togtur tilbake til Kraków, vi pratet om våre dager i Zakopane med hundekjøring, ostesmaking, folkemusikk og deilig polsk mat, vi gledet oss til en siste kveld og et siste måltid på en av byens mange koselige tømmerhytte-restauranter i handlegata Krupówki.

Slede restaurant

Karcma Zapiecek var navnet på kveldens utvalgte spisested. Vi fikk bord med utsikt over hele lokalet, kvinner kledd i noe som kunne ligne en regional folkedrakt løp frem og tilbake, fra bord til bord med serveringsbrett.

Pierogi

Vi startet måltidet med en delt porsjon pierogi med andekjøtt til forrett, etterfulgt av svinekjøtt og potetdumplings i kantarellsaus til meg, og kyllingbryst fylt med osten oscypec og hvitløkssmør til ham.

Som nevnt tidligere, har alle restauranter i Zakopane egne band som fremfører sin musikk hver eneste kveld gjennom hele høysesongen. Bandet til Karcma Zapiecek spilte og sang så høylytt at vi knapt kunne prate uten å måtte skrike til hverandre i forsøk på å overdøve musikken, en siste dose polsk folkemusikk fra Tatrafjellene, høylytt og uforglemmelig.

Etter en god middag, spaserte vi gjennom byens store park, en snarvei fra Krupówki til leiligheten, også en siste mulighet til å kunne tråkke med føttene i snøen, lage dype spor, forme små snøballer og krige lekent mot hverandre i den hvite parken, under den sorte kveldshimmelen.

Snølabyrinten

Om vi hadde hatt en ekstra dag eller to i Zakopane, hvordan ville du ha tilbrakt tiden, spurte Julien meg. Selv ville han ha stått på ski, slalom, selv har jeg aldri prøvd annet enn langrenn, og dét bare tre ganger i hele mitt liv.

Snøborg

Kanefart, aktiviteten jeg i utgangspunktet hadde planlagt for tirsdagen, ville blitt min umiddelbare prioritet, en dag på termisk spa ville blitt en fin nummer to, og hvorfor ikke en liten snøscootertur eller, ja, et fjerde forsøk på langrenn. 

IMG_20200209_003908

Labyrint snø

Skihopp Zakopane

 

 

Advertisements

Gammelt kloster, sterke drikkevarer og Wrocław-velkomst

Ah, Polen. Det er deilig å være her. Selv på et tog som sikkert er tjue år gammelt, selv i en kupé som så sårt trenger en runde med vaskeklut, støvsuger og alt som finnes av vaskemidler. Selv med medpassasjerer som prater masse til meg på et språk jeg forstår dårlig. Det som ironisk nok burde vært mitt andre språk.

Med høyrefoten søkende etter fotfeste i trappetrinnet, og en overfylt signalgrønn koffert i min klamme venstrehånd, sleper jeg min trøtte kropp og den tunge bagasjen ut av det gamle slitne toget som har fraktet oss, min mor og meg, de 250 kilometerne fra Kraków til Wrocław. Hvorfor vi har valgt å gjøre noe så upraktisk som å bryte opp Kraków-oppholdet med en tre-dagers ferie klint inn i mellom den andre ferien, en ferie i en ferie, tur-retur byer i mellom, er vanskelig å si. Logikk er ikke vår sterkeste side, hos hverken min mor eller meg. Det er nok derfor vi begge er i forhold med ingeniører.

Min mor har leid oss en liten studioleilighet i et kompleks som heter noe så fint som Empire Apart, i et kritthvitt rundt bygg som fra utsiden gir meg litt science fiction vibber, og får meg til å ønske å gå kledd i trang hvit drakt, med stram hestehale, rød leppestift og skyhøye pumps, mens jeg går hånd i hånd med kyborg-kjæresten min over de glattpolerte flisene i de sterile korridorene…og planlegger å ta over verden.

I selve leiligheten er det derimot ikke mye som minner om science fiction, da rommet ser mer ut som et hotellrom av den standard stilrene varianten, med en seng så myk som en kjempediger marshmallow.

IMG_20180917_212707

Jeg setter meg på sengekanten og kjenner rumpeballene synke dypt ned i den myke madrassen, som drar med seg resten av kroppen min ned i dragsuget.

“Men, ærlig talt, Kristine. Klokka er fire. Du kan ikke sove nå”, sier min mor, der hun ser meg ligge med armer og bein til alle kanter, som en sjøstjerne delvis gravd ned i en sandhaug, med bakenden støpt nedi madrassen.

Hun spør meg om jeg heller kan gjøre noe fornuftig, som å lete etter et hyggelig spisested hvor vi kan nyte vårt første måltid i ny by. Med rumpa fortsatt plantet i altfor myk madrass, leter jeg rundt i Google-universets landskap og finner til slutt en spennende restaurant som jeg vet min mor vil like.

Restauranten heter Stary Klasztor, som på polsk betyr Gammelt Kloster, og ser ut til å ha kunnet vært nettopp et kloster en gang i tiden. Den middelalderske sjarmen og den varme atmosfæren gjør det vanskelig å ikke elske dette stedet. Jeg krysser fingrene for at maten er like god som stemningen er bra.

Den kjekke servitøren med isblå øyne og et sjarmerende smil, leder oss til et av de mange ledige bordene inne i lokalet. Mens de fleste gjestene har valgt å sitte ute i sola, velger vi å holde oss innenfor klosterets vegger og høye tak.

Med hvert vårt glass vin, slapper vi av der vi venter spent på maten vi har bestilt. Pierogi, altså tradisjonelle polske dumplings til meg (med fyll av potet, geitost og løk) og vegetarisk spinatpai til min mor.

Maten lever opp til forventningene. Vi storkoser oss, min lille mamma og jeg. Og hva er vel et polsk måltid uten en liten digestif, hvert vårt lille glass med aromatisert vodka, som en avslutning på en fin aften i klosteret?

Vodka og klosterliv går jo som hånd i hanske, gjør det ikke det?

Noen timer senere forlater vi klosteret til fordel for det som i min mors øyne er et like hellig hus som Guds hus. Det lokale kjøpesenteret.

Hun kjøper seg en ny kjole. Jeg kjøper to. Hun kjøper seg ny rouge. Jeg kjøper to lipglosser. Og leter samtidig etter ferskenfarget neglelakk (uten hell). Hun kjøper flakslodd. Vi taper.

Tilbake i science fiction bobla, åpner vi den andre flasken med vin som jeg tok med meg fra Frankrike, og avslutter kvelden med rødvin fra sørvest-Frankrike og sjokolade med eggelikør-fyll fra Polen (det smaker bedre enn det høres ut).

Men…hva med alle de pastellfargede husene som dukker opp så snart man taster inn #wroclaw på instagram?

Hvor blir det av mine slike bilder?

Alt som Wrocław faktisk er kjent for, fargerike hus, den nydelige kirken i hjertet av gamlebyen og det sjarmerende torget som rommer flere ti-talls koselige restauranter og alltid yrer av livet, ja, alt dette?

En god natts søvn i den store marshmallow, en lang dusj, en sunn frokost og jeg er klar for magien i den fargerike eventyrbyen Wrocław.

Mer om det til neste gang!

Mat