Karantenedagbok: Påsketradisjoner og feiring i Frankrike

Et annerledes femårsjubileum og feiring av kjærligheten i mars, ble etterfulgt av en annerledes påskefeiring i april. Min samboer og jeg tilbrakte påskehelgen i sofakroken. Med store mengder påskesjokolade foran oss, pratet vi om de ulike påsketradisjonene som vi har vokst opp med i hvert vårt land. Overrasket ble han da jeg sa at jeg aldri har vært på eggjakt, og lurte på hva vi nordmenn gjør med all påskesjokoladen som blir kjøpt inn. For de fleste franskmenn er innkjøp av sjokoladeegg uten en tilhørende eggjakt, det samme som å pakke inn julegaver uten å ha et dekorert grantre å legge dem under.

Jeg minnet ham om den norske tradisjonen med våre store påskeillustrerte egg i papp, som fylles med store mengder godteri. Et slikt har han allerede fått av meg et tidligere år. Jeg fortalte hvordan foreldre overrasker barna sine med slike egg, hvordan også voksne overrasker hverandre. Å gi sin kjæreste et påskeegg i papp, fylt med deres mange søte favoritter, er for enkelte, meg selv inkludert, en stor kjærlighetserklæring, like romantisk som en hjemmesnekret julekalender. Jeg drømmer meg tilbake til min forrige påske i Norge, jeg håper vi vil feire på norsk vis til neste år.

Apropos norske påsketradisjoner, jeg tok meg tid til å søke etter påskekrimmens opphav, et særnorsk fenomen som jeg aldri har forstått meg på. Det hele startet altså i 1923, som et resultat av en vellykket reklamekampanje for kriminalromanen Bergenstoget plyndret i natt, skrevet av Nordahl Grieg og Niels Lie under pseudonymet Jonathan Jerv. Boka ble utgitt i påsken, i og med at handlingen var lagt til samme høytid. Markedsføring satset dem stort på, og deres strategisk plasserte annonse i Aftenposten resulterte i at både avisredaksjonen og NSB ble nedringt av bekymrede nordmenn som feiltolket reklamen som en reel nyhetssak. Romanen ble dermed en “snakkis” og en ny trend, påskekrim, var kommet for å bli, med årlige utgivelser av kriminalromaner satt til påske, kriminalhørespill på radio, påskekrim på fjernsyn og så videre.

Gule roser

Nok om krim, la oss gå tilbake til matprat. Som i Norge spiser også franskmennene lammekjøtt i påsken, gjerne med store mengder hvitløk, servert sammen med haricots verts (også kalt kenyabønner). Siden jeg vanligvis har pleid å tilbringe påsken på hotell eller hytte, har jeg ikke hatt for vane å diske opp med tradisjonelle påskeoppskrifter, med mindre grillmat kan kategoriseres som noe tradisjonelt. Derfor blir det nå spennende å se hvordan Julien og jeg mestrer vårt første forsøk på denne franske tradisjonsretten, gigot d’agneau à l’ail.

Coronakarantene, dag 27.

Lørdag. Akkurat som forrige helg og helgen før, ble også denne lørdagens høydepunkt en førti minutter lang spasertur gjennom nabogatene, under solfylt himmel.

Patte d'oie Toulouse

Nok en gang benyttet jeg anledningen til å resirkulere glass og papp, jeg fotograferte blomster og tittet rundt på hus og lavblokker i nabolaget. Fra å være opprørt over denne vanskelige situasjonen, har jeg rett og slett lært å tilpasse meg den nye hverdagen, som om tiden før aldri hadde eksistert. Lettere er det å smile fra morgen til kveld om jeg stenger ute alle tanker om tiden før.

Toulouse nabolag

Coronakarantene, dag 28.

Søndag. Vanligvis pleier jeg ikke å sove lenge, denne søndagsmorgenen ble et stort unntak. Ikke før halv tolv våknet jeg, alene, jeg våknet fra en fin drøm om en lang togtur gjennom Øst-Europa, med fullpakket ryggsekk, bråkete medpassasjerer og et tørt smørbrød med ost og skinke, lett kunne jeg ha byttet ut min komfortable seng mot et trangt togsete og en billett til hvor som helst akkurat nå. 

Julien lot meg sove så lenge som mulig, han ville rekke å gjemme ni store og små sjokoladeegg rundt omkring i leiligheten, min første eggjakt. Han smilte fra øre til øre, jeg skulle ikke få et eneste hint, minnet han, men hjalp meg likevel å finne de to siste små sjokoladeeggene, et av dem gjemt i en lampeskjerm og det siste i en støvlett.

Gul topp

Dagens bilde fra mobilgalleriet:

Carmes Toulouse
Leiligheter i sentrum av Toulouse. Jeg håper vi en dag vil kunne investere i en sjarmerende liten leilighet, et krypinn vi kan male og dekorere akkurat som vi vil.

Karantenedagbok: Påskefeiring og fransk sjokolade

Ikledd gul genser og matchende sjal, er jeg det eneste i hele leiligheten som er påskedekorert. En bukett med påskeliljer eller tulipaner ville ha frisket opp det mørke stuebordet, men blomsterhandlerne holder fortsatt stengt. Heldigvis har vi kjøkkenskuffene fulle av påskesjokolade, og lammekjøtt i kjøleskapet. Årets påske vil bli annerledes enn tidligere år, men fin blir den nok likevel.

Gule blomster

Påskeferiene har jeg de fleste år tilbrakt på reise i utlandet, storbyferier på hotell, ferier hvor handlerunder og restaurantmåltid har stått i fokus, noen hytteturer har det også vært, hyttekos med brettspill og turer i sørnorsk natur.

Som barn elsket jeg brettspillet Den Forsvunne Diamanten, det første spillet som ga meg en følelse av å være på oppdagelsesferd, et spill som tok meg med på en reise gjennom hele kontinentet Afrika, på jakt etter vakre juveler. Om Den Forsvunne Diamanten  hadde hatt de samme overnaturlige kreftene som brettspillet Jumanji (fra originalfilmen ved samme navn), skulle jeg gjerne ha hentet det frem igjen, og tillatt meg selv å bli fanget i spillet, i et fiktivt Afrika uten coronavirus eller malaria.

Virkelighetens Afrika har dessverre ikke sluppet unna viruset, det er det vel bare Antarktis som har. Jeg undrer, om muligheten var der, ville jeg ha byttet bort disse varme solskinnsdagene på balkongen med deltakelse på en ekspedisjon på sydpolen, bare for å ha kontakt med andre mennesker, og for å få smake på følelsen av adrenalin og spenning?

I normale omstendigheter ville jeg ha sagt blankt nei. Men i disse unntakstider hvor normalen ikke lenger eksisterer, ville jeg nok ha sagt ja til det meste som drar tankene bort fra viruspandemien og karantenetilværelsen. Måtte det være en iskald dukkert i sjøen, et maratonløp for mennesker som ikke liker å løpe, eller en utmattende kamp mot ekstremkulde, snø og vind.

I stedet for å være Jumanji-fast i et fiktivt Afrika, eller på polekspedisjon på Antarktis, sitter jeg nå på balkongen i gul genser, jeg leser en roman som ikke er krim og ser frem til en filmkveld hvor store mengder sjokolade vil ligge spredt utover stuebordet.

Brød

Coronakarantene, dag 25.

Torsdag. Jeg stod opp ekstra tidlig før arbeidsdagens start, for å rekke å handle påskesjokolade fra nabolagets lokale chocolaterie, den lille butikken Rody.

Sjokoladebutikk

Som jeg har nevnt i tidligere innlegg, har jeg som mål å kjøpe mest mulig lokalprodusert når jeg først har behov for å handle. Min hjertesak er nærmiljøet, jeg gjør alt jeg kan for å støtte de små bedriftene som gir byen en puls, et hjerte, en sjel. Dessuten kan ingen industriell sjokolade måle seg med de håndlagde kreasjonene man får kjøpt hos de tradisjonelle franske sjokoladebutikkene.

Påskesjokolade

Jeg kjøpte meg en rekke konfektbiter, sjokoladeegg og en liten påskekylling i hvit sjokolade, lykkelig over at Chocolaterie Rody, valgte å holde åpent i påsketiden.

Sjokolade

Coronakarantene, dag 26.

Fredag. Igjen stod jeg opp tidlig, denne gang for å handle brød fra bakeriet. Pain aux céréales (kornbrød) og baguette classique, fortsatt rykende varme. Jeg rakk såvidt å legge brødet fra meg på kjøkkenbenken før min pyjamaskledde samboer gikk løs på bakevarene, skive etter skive uten pålegg. “Dette er en av fordelene ved hjemmekontor, du har tid til å handle ferskt brød til oss hver dag”, sa en fornøyd Julien, før han logget seg på datamaskinen for å delta i et videomøte med kollegene, fortsatt iført pyjamas.

Dagens bilde fra mobilgalleriet:

Toulouse arkitektur
Jeg savner å se spennende arkitektur og byens flotte landemerker. I flere uker har jeg ikke sett annet enn lavblokkene, husene i nabogatene og kirkegården. Menneskene som bor i disse gatene må tro jeg spionerer, om de ikke umiddelbart forstå at jeg er der fordi jeg ikke har lov til å ta spaserturene mine noen andre steder.

 

Karantenedagbok: Tradisjoner og Tanker rundt påskekrim

Kalenderen forteller meg at vi nå har nådd april. Natt til mandag stilte vi klokka en time frem, sommertid, starten på lysere morgentimer og lengre kvelder. Snart er det jo dessuten påske, jeg burde vel ha kjøpt meg en ny krimroman for å skape tradisjonell påskestemning i sofakroken, bøker har jeg dessuten bestilt mange av, fra to ulike nettbokhandlere, men foreløpig har ingen pakker kommet frem. Når det gjelder denne norske tradisjonen med påskekrim, hvor kommer egentlig dette fra? Hva er sammenhengen mellom påske, som er en religiøs høytid, og politietterforskning og detektivarbeid?

Jeg husker da jeg for fire, fem år siden nevnte dette med påskekrim for min franske samboer. Hans umiddelbare reaksjon var å påstå at dette var en oppdiktet tøysetradisjon, noe helt internt som garantert ikke eksisterte utenfor mitt eget hjem. Heldigvis har han med årene blitt noen ferieturer klokere på Norge og nordmenn, han har  lært nok om den norske kulturen til å forstå at nordmenn er så mye mer enn bare skiturer, hytteturer og røkelaks. Han har innsett at både tacofredag og påskekrim er nasjonale tradisjoner praktisert i et stort flertall av norske hjem, han har skjønt at for mange er ingen julefeiring fullkommen uten dubbet tsjekkisk Askepott på TV-skjermen. Selv har jeg alltid hatt både en fot innenfor og utenfor de nordiske tradisjonene, noe jeg vil anta er ganske vanlig for oss som har vokst opp med to ulike kulturer i hjemmet.

Akkurat nå, her jeg sitter innestengt i et Frankrike under portforbud, er det vanskelig å la være å bli sentimental der jeg tenker tilbake på barndommen, ungdommen og alle år som ledet til i år, jeg tenker på de fine små tradisjonene, på store koselige høytider og kalenderens merkedager, de viktige høydepunktene i en ellers ganske alminnelig hverdag.

Jeg savner å ha noe å glede meg til, noe som ikke innebærer mat levert på døra av engstelige maskekledde sykkelbud som ikke engang tørr å se meg i øynene, der de stiller seg fem meter unna med hodet bøyd, i frykt for at jeg enten er Medusa eller har kroppen full av virus. Om daglig lørdagsgodt og levert mat forblir mine eneste lyspunkt i disse karantenetider, vil jeg nok trille raskere ut av leiligheten enn jeg vil klare å gå.

Ingen påskeferie, ingen Eurovision, ingen definitiv sluttdato på portforbudet, jeg får se på dette som en mulighet til å skape en ny tradisjon, enten alene eller sammen med karantenepartneren min, Julien. Brettspill og pizza, anime og sushi, tacokveld og Netflix, litteraturkveld med rødvin, video-apéro med venner. De gamle tradisjonene får jeg ta igjen senere, med eller uten krim og taco.

Murveggen

Coronakarantene, dag 15.

Mandag. Jeg gikk ut døra for å hente posten og for å resirkulere papp. Et vakkert kirsebærtre på motsatt side av gata fanget umiddelbart oppmerksomheten min, jeg krysset veien, noe jeg egentlig ikke har lov til, ikke uten attestasjonen som tillater meg å gå tur i nabolaget i maksimum en time. Alt jeg ønsket var å ta en nærmere titt, heldigvis så jeg ingen mennesker, ingen droner, ingenting annet enn en folketom gate og et vakkert rosa tre.

Kirsebærtre

Coronakarantene, dag 16.

Tirsdag. Dagens store høydepunkt var min lille spasertur til bakeren for å handle baguetter. For å krydre tilværelsen besøkte jeg et annet bakeri enn det lille stamstedet på hjørnet, hundre meter lenger unna. En smule skuffet var jeg over utvalget, ingen maisbrød, ingen fullkornsbaguetter, bare vanlige lyse baguettes tradition. Nystekte og gode tradisjonsbaguetter.

Baguetter

Hjemmekontor og omtrent ingen arbeidsoppgaver å bryne seg på, jeg benyttet tiden til å kose meg med litt lesestoff. I løpet av arbeidsdagen rakk jeg å lese meg halvveis gjennom romanen Jeg nekter å tenke av Lotta Elstad. Rikelig med humor gjør denne mørke tematikken passe lett å svelge, en skildring av et samfunn som begrenser kvinnens rett til å bestemme over egen kropp, et samfunn hvor det ikke passer seg å være frivillig barnløs i trettiåra, hjerteknust, lutfattig og arbeidsledig.

Jeg nekter å tenke

Dagens bilde fra mobilgalleriet:

Frankrike Toulouse
Noen av de mange sjarmerende spisestedene i Toulouse. Jeg gleder meg til første datekveld med samboeren etter alt dette er over, jeg gleder meg til å nyte deilig sørvestfransk cuisine.