Den vakre byen Albi og fisk som spiser duer

Påskemandag, hastverk, uten å egentlig ha noen grunn til å haste seg. Mine foreldre pakker sammen sakene sine, de stresser, de vil reise videre så kjapt som mulig. Jeg blir bedt om å få opp farta, jeg som trodde vi hadde all tid i verden på denne fredelige helligdagen hvor eneste plan er å flytte oss fra Toulouse til Albi, en times kjøretur, åttifem kilometer fra vårt hjem. Innsjekk etter klokka to.

Min kjære forstår ikke norsk, han forstår ikke hva som foregår, hvorfor de har hastverk med å reise videre, han tar det personlig og tror at det hele er hans feil, at det er han som har gjort noe galt. Forvirret, blir han sittende i sofakroken, skuffet og lei seg, mens mine foreldre pakker bilen og skriker til meg, skynd deg, skynd deg, jeg gir min kjære en klem og haster meg til bilen.

Mine foreldre klager, han er uhøflig, sier de om min kjære. Han er tiltaksløs, han er lat, han bryr seg mer om å scrolle på sin telefon enn å ønske sine kommende svigerforeldre en god tur videre. Men han forstod jo ikke hva som hendte, hva dere pratet om, han forstår jo ikke norsk, minner jeg dem fortvilet. Kritikken rundt ungdommers mobilbruk og latskap fortsetter. Som en forsvarsmekanisme lukker jeg ørene og soner ut, jeg titter ut vinduet, på landskapet som vi passerer i full fart, der vi ruller på franske veier med den lille sorte bilen som har kjørt helt hit fra Norge.

Vel fremme i Albi, en vakker by med velfortjent plass på UNESCO’s liste over verdensarvsteder, stemningen er lettere nå, vårt fokus er endret, vi vil bli forført av denne sjarmerende sørvestlandsperlen.

Albi katedralen

Vi får nøklene til ferieleiligheten hvor vi skal overnatte de neste to nettene, mine foreldre og jeg. En gammel bygning uten heis, den smale trappeoppgangen fører oss opp til tredje etasje, og videre inn i en leilighet med nydelig utsikt mot Sainte-Cécile katedralen, byens store flotte severdighet.

Vindu utsikt

I leiligheten finnes kun ett soverom, et rom med to dobbeltsenger. Disse neste to nettene vil jeg måtte sove sammen med mine foreldre, jeg håper de ikke snorker, jeg håper de ikke står opp flere ganger i løpet av natten for å gå på do.

Senger

Vi spaserer ned til sentrumskjernen, fra vår lille gågate hvor diverse restauranter og et miniatyrmuseum holder til. Videre over Pont Vieux-broen, vi speider utover og beundrer alt det vakre som øyet kan se fra begge sider av broen. Slusene og all den grønne naturen skaper det lille ekstra som gjør den allerede nydelige utsikten om mulig enda mer pittoresk.

Sluser

Elven yrer av liv, den er full av enorme maller, fisk som visstnok livnærer seg på duer. De stakkars byduene aner fred og ingen fare, der de stiller seg ved vannkanten for å drikke vann, kun for å bli angrepet og dratt ned i vannet av sultne monstermaller. Selv trodde jeg det hele var en vandrehistorie, til jeg fikk det motsatte bevist gjennom flere videosnutter og lokalavisartikler på det store internett.

I sentrum passerer vi flere fine butikker som alle holder stengt, på en hellig påskedag kan man ikke forvente annet. På den store åpne plassen like ved foten av katedralen, derimot, der finner vi et spennende marked med fokus på litteratur. Nye bøker, bruktbøker, diktsamlinger, faktabøker, romaner og tegneserier. Jeg vurderer å kjøpe med meg en diktsamling eller to, men bokhyllene mine er allerede fulle av bøker av ulike slag, mange av dem fortsatt ulest.

IMG_20190428_180136_778

Videre promenerer vi, fra de mange trivelige gatene i Albi, gjennom små passasjer, en av disse leder oss til Saint-Salvi kirkens fargerike hage, en av byens mange skjulte skatter. Hvor enn nysgjerrigheten leder oss, finnes en bortgjemt perle. Spennende arkitektur, natur i sterke vårfarger, selv det fineste fotografi kan ikke gjenskape denne skjønnheten av en by på en verdig måte.

Saint

Dagen avsluttes over rødvin fra Gaillac og deilig pizza med trøffelkrem på uteserveringen til Pizzeria Del Duomo, med utsikt mot katedralen, mot byens krone.

Pizza

Vi slapper av, vi hygger oss, formiddagens dårlige stemning ligger nå milevis på avstand.

Albi

Saint

Albi

Advertisements

Capitole, takknemlighet og vegetarbrunsj med familien

Påskesøndag, jeg våkner rundt åtte, igjen er jeg førstemann ut av dyna, inn på badet, førstemann som ønsker ny dag velkommen, igjen, i dag som i går.

Sola skinner til tross for at værmeldingen har spådd regnvær, en gledelig overraskelse å våkne opp til. Frokostbordet dekkes med ferskpresset appelsinjuice, pålegg og oppskåret baguette.

Rosa morgenkåpe, nyvasket hår, mine foreldre er nesten fullt påkledd, min kjære sitter ved bordet iført pyjamas. Mine foreldre og jeg skal, etter frokost, handle inn et par småting fra en liten økologisk butikk i nabolaget, før vi, sammen med min kjære, skal spasere inn til sentrum for å besøke Capitole.

Han og jeg skal vise dem hvor vi til neste år skal gifte oss, i det vakre rådhuset i Toulouse, bygningen som har fungert som sentrum for lokale myndigheter i over åtte hundre år, et historisk monument med interiør blant annet fra 1500-tallet og nydelig kunst på vegger og tak fra 1892. Jeg elsker denne bygningen, dette interiøret, denne kunsten, denne byen!

Capitole

Jeg kler meg i hvit bluse, blå jeans og hvit jakke, og pynter mitt mørke kjedelige hår med en diger hårspenne dekket med kunstige perler, som en liten krone på verket. Å pynte meg for å besøke Capitole bør da være helt i orden?

Hvitt

Vi har jo dessuten reservert bord på kafé for å spise lunsj, da kan jeg jo være fin i anledning søndagslunsj på vegetarisk kafé sammen med min familie og min kjære forlovede?

rpt

Mine foreldre ser ut til å like Capitole-bygningen og de store vakre salene fulle av kunstverk, gulldetaljer, kunstig marmor og rosa toner. Spesielt min stefar lar seg fascinere, noe som gleder meg stort, da det i utgangspunktet skal mye til for å imponere disse to.

IMG_20190425_001320_178

En time tilbringer vi på Capitole, før vi kommer til å huske på at vi faktisk har en lunsjreservasjon å rekke. En liten omvei har vi derimot tid til, en liten tur innom Saint-Sernin basilikaen, det som etter min mening er byens fineste kirke. Sola har nå gjemt seg bak regntunge skyer, milliarder av dråper skyller ned, vi vil søke ly i kirken men døra er stengt. Påskemessen pågår, vi kan ikke forstyrre.

Saint Sernin

Med min lille paraply i hånda og min mor ved min side, er i det minste vi kvinner beskyttet mot det hissige regnværet. Mennene, derimot, ser seg tvunget til å ta imot hver eneste dråpe, de har ingen paraply.

Vel fremme ved den vegetariske kafeen, som for øvrig heter La Belle Verte, får vi vite at søndag betyr brunsjmeny, brunsj hele dagen uten unntak. I tillegg blir vi i tjuefem minutter stående i et hjørne, i vente på å bli henvist til vårt reserverte bord. Min kjære er misfornøyd fordi vi befinner oss på vegetarkafé blant hippier og hipstere, mennesketyper som av en eller annen grunn provoserer ham. Min stefar er misfornøyd fordi det er varmt og altfor folksomt i lokalet, og min mor er misfornøyd fordi hun ikke kan velge hva hun vil spise, men blir tvunget til å spise det samme som alle andre, det eneste som tilbys.

Veggis

Alt som serveres smaker utrolig bra, noe vi er alle enige om, et stort fat stappet med godsaker som hummus, linsepuré, coleslaw, salat, vårrull med sopp og tofu, på fatet har vi søtpoteter, gaspacho av rødbeter, eplekompott. Maten smaker, men jeg føler meg bare trist, skuffet og oppgitt.

Alle er sure, alle er misfornøyde, til tross for at det er jeg som skal ta regningen og spandere all mat og drikke, til tross for at vi jo har hatt en hyggelig formiddag med besøk på Capitole. Dessverre er jeg altfor vandt til slike reaksjoner, denne misnøyen, fra både disse tre, og andre mennesker som står meg nær.

Altfor ofte prøver jeg å gjøre fine ting for å vekke frem et smil hos andre, jeg nedprioriterer egne lyster og behov for å glede andre mennesker, og som oftest ender jeg likevel opp med likegyldighet eller misnøye som svar fra samtlige personer.

Jeg er glad i mine foreldre, jeg er glad i min forlovede, mine venner, alle som står meg nær, men vi lever i et samfunn hvor vi har det så godt at mange glemmer å sette pris på hvor godt vi faktisk har det. Mange glemmer å sette pris på menneskene rundt seg, verdsette de små øyeblikkene, smile til noen som trenger varmen fra et smil, og takke sine nære, de som gjør alt de kan for å glede noen de er glad i.

Mot slutten av måltidet smiles det litt, likevel.

Kvelden avsluttes med tegnefilm på TV-skjermen og godteri på bordet, jeg blar i et bryllupsmagasin og veksler mellom å være voksen og barn, med blikket vendt mot Disney-klassiker på skjermen, ned i magasinets glamorøse artikler, og tilbake mot skjermen igjen.

I morgen drar mine foreldre og jeg til byen Albi, hvor vi skal overnatte to netter i en leilighet med utsikt mot den flotte katedralen.

En av sørvestlandets mange skatter, like fin som vårt kjære Capitole.

Capitole