Meksikansk mat og siste timer i Paris

Lørdag, klokka er ni.

Jeg våkner opp i Airbnb-leilighetens dobbeltseng, min venninne ved min side, hun sover fortsatt. Fra det åpne vinduet vendt mot gaten, hører jeg lyden av mennesker og biler. Laurène sover, men Paris sover ikke.

I min lyserosa nattkjole med sorte blonder, reiser jeg meg opp av senga og strekker armene og fingrene og hele kroppen, før jeg setter høyre fot og deretter venstre på de kalde flisene og lister meg til toalettet.

Jeg åler meg ut av nattkjolen og lar den falle, det lyserosa og sorte nattøyet blir skjøvet bort i et hjørne, på de grå gulvflisene blir den liggende. De kalde dusjstrålene blir straks behagelig varme, jeg lukker øynene og nyter følelsen av kilende vannstråler over min bare rygg, min nakke, mine skuldre, hele min kropp.

En nyvasket kropp og et våkent sinn, jeg pakker meg inn i et av de store grå håndklærne som utleier igår satte frem til Laurène og meg. Barfot, kjenner jeg de kalde flisene mot mine nakne fotsåler der jeg flytter meg fra badet, til det store rommet som er kjøkken, stue og soverom i ett. Min venninne har stått opp, hun sitter ved kjøkkenbordet med en brødskive i hånda. Bringebærsyltetøy. Hun har laget grønn te til oss begge, jeg smører meg en brødskive med honning.

Vi pakker sammen våre saker, rydder og tar oppvasken, leiligheten skal forlates nøyaktig slik vi fikk den. Utleieren kommer presis klokka elleve for å hente nøklene, vi takker for oss og forteller henne hvor fin vi synes leiligheten er, hvor gøy vi har hatt det på cabaret, VIP-plasser og gratis champagne.

Utleieren komplimenterer Laurène sitt antrekk, hun elsker hennes skinnbukse med splitt og blonder, og hennes leopardmønstrede bluse med paljetter på kragen. Meg studerer hun fra topp til tå og sier ikke et eneste ord, kjedelig i klesveien som hun antageligvis synes jeg er.

Vi forlater leiligheten og tar metro i retning Châtelet-Les Halles. Det er lørdag og store deler av Paris blokkeres av politistyrker i påvente av store demonstrasjoner, flere metrostasjoner er i tillegg stengt.

Les

Med lunsjreservasjon på meksikansk restaurant samt hvert vårt tog å rekke senere på ettermiddagen, blir vi begge enige om at den mest praktiske løsningen vil være å bare holde oss i samme nabolag som restauranten. Vi er jo begge omtrent lommekjent i Paris uansett, så det spiller for oss ingen rolle om vi i dag ikke får se Eiffeltårnet og Sacré-Cœur eller besøke Louvre, eller vandre rundt i Le Marais eller i Luxembourg-parken. Om en måned reiser jeg jo tilbake av andre grunner, det samme i juni.

Den meksikanske restauranten, Azteca som den heter, er et koselig lite sted, og allerede stappfull av gjester. Vi drikker margarita og prater om tiden da vi bodde i USA, jenteturen vår til Puerto Rico, bussturen til New Orleans og den helgen vi kom fem timer for sent til Tampa og ingenting gikk som planlagt.

Nachos

Vi deler deilig nachos med bønnepuré og overflod av ost til forrett, videre bestiller jeg smakfulle tacos med lime og koriander, Laurène bestiller fajitas. Til dessert bestiller hun fruktsalat og jeg bestiller kake, men kaken får jeg aldri servert. 

Tacos

Etter restaurantbesøket spaserer vi rundt i nærområdet, tar bilder og prater om gårsdagens cabaret. Mye har forandret seg i dette området siden jeg var her sist. Alt av bygningsarbeid og veiarbeid er ferdig, Saint-Eustache kirken ser jeg nå for aller første gang uten stillaser foran.

Kirke Paris

Vi flytter oss videre til kjøpesenteret Les Halles, hvor jeg kjøper to leppestifter og en øyenskygge. Vi titter også i noen klesbutikker, uten å kjøpe noe, før vi til slutt må dra videre til Montparnasse for å ta tog til hver vår kant av landet.

Vi klemmer, vi vinker. Rentre bien, à plus.

…Når enn neste gang vil bli.

Jordklode

 

 

 

 

Advertisements

Jeg lengter, her jeg sitter lenket fast i kontorstolen

Med en “på grensen til influensa-syk” kropp, et verkende hode og en kjæreste som har sittet godt plantet i sofaen iført kun underbuksa hele dagen (fordi møtene hans ble avlyst), kan man trygt si at jeg ikke var spesielt gira på å handle matvarer og kokkelere på kjøkkenet da jeg kom hjem. Jeg så på ham, himlet med øynene og sukket.

Da vi bodde i Paris var det han som jobbet lange dager, og jeg som jobbet frilans og kunne balansere jobb og fritid akkurat slik det passet meg. Nå har pipen fått en annen tone, og jeg lengter mildt sagt tilbake til frilans-tilværelsen og livet vårt i Paris.

Min nåværende jobb sliter meg så hardt ut at jeg ikke orker å gjøre noe annet enn å tre på meg pysjen, presse rumpa ned i sofaen, lene meg tilbake og synes synd på meg selv. Slik er voksenlivet.

La meg heller gå tilbake til å snakke om noe mer hyggelig; Paris.

teater paris

Neste gang jeg besøker mitt tidligere “hjem”, vil det bli som turist. En helgtur fra tid til annen, for å gjøre alt som jeg savner å gjøre, samt alt jeg aldri tok meg tid til å gjøre.

Å dra på fransk teater med engelske undertekster, er for eksempel en svært interessant opplevelse som jeg elsker å gjøre i Paris, og ikke har mulighet til å gjøre her i Toulouse. Komedier, kjærlighetshistorier, og kanskje en musikal? Ja, nå er det lenge siden jeg så en musikal i Frankrike. Men jeg vil jo også få med meg et stand-up show. Vil jeg få tid til det? Også Crazy Horse, da. Burlesque-showet som visstnok skal være så utrolig mye bedre enn Moulin Rouge. Dita Von Teese opptrer jo dessuten på Crazy Horse fra tid til annen. Tenk så fantastisk det ville vært å få sett henne live?

moulin rouge

Jeg lurer på hvordan det er å jobbe som burlesque-danser. Flotte kostymer, sensuell musikk, glitter og glamour. Tenk så fantastisk det ville vært å jobbe foran eller bak kulissene på slike show. Jeg drømmer meg bort fra kontorstolen min og opp på den glamorøse scenen. Likevel er jeg fullt klart over at jeg hører hjemme i publikum, ikke der oppe blant alle de vakre stjernene.

paris kunstgalleri

Neste gang jeg besøker Paris, ønsker jeg dessuten også å besøke flere kunstgallerier. Louvre, Musée d’Orsay, Centre Pompidou og Le Petit Palais har jeg allerede besøkt og beundret under flere anledninger. Jeg elsker kunst og skulle ønske jeg kunne male som Claude Monet – min favoritt. Ah, impressionisme. Kunst, slik jeg foretrekker kunst.

Toulouse har da også mye fint å by på. Det er det ingen tvil om. Både kunstgallerier, burlesque-show og teater. Kanskje burde jeg ta meg tid til å utforske dette…når tiden strekker til?

 

 

 

En time i Paris: Juledekorasjon og Gavedilemma

Da vi uansett oppholder oss i nærheten for øyeblikket, benytter vi like greit anledningen til å stikke innom Paris fra tid til annen for å få unnagjort diverse ærend.

Nå har vi jo dessuten kommet til den tiden av året hvor alle byer blir pent dekorert med lys, engler, nisser og reinsdyr. Julekuler, bjeller og store, fine stjerner.

Paris gjør som vanlig ingenting halvhjertet. Jeg elsker å besøke Printemps og Galeries Lafayette hvert år rundt juletider for å titte på deres nydelige (og svært populære) vindusdisplay.

Den glamouren mange forbinder med Paris, den finner man her. Selv handler jeg aldri hos disse haut de gamme magasinene. Det blir for stivt, for dyrt – og absolutt ikke del av min middelklasse-verden.

Likevel elsker jeg å stikke innom for å se på juledekorasjonen deres.

I dette luksuriøse kvartalet er det dessverre viktig å ikke la seg selv bli altfor distrahert, da lommetyver jobber i grupper og sirkulerer rundt vindusdisplayene og inngangspartiene til magasinene og benytter enhver anledning til å nappe til seg lommebøker, telefoner og alt som er.

Julien, mammaen hans og jeg, dro hovedsakelig til Paris i dag for å handle en konkret julegave.

Tidligere i år opplevde vi en temmelig kjip garderobe-krise, da den dyre dressen til Julien, den han skulle ha på seg i bryllupet til et vennepar av oss, ble oppspist av møll. Sannsynligvis over tid, uten at vi hadde lagt merke til det. Sånn går det når dressen blir liggende i skapet, ensom og forlatt, for å samle støv – uten beskyttelse.

Dermed blir det ny dress i julegave til Julien, fra mammaen hans. Og den måtte selvsagt prøves. I tillegg skal den jo bli sydd inn her og der, av butikkens skredder. Seks tusenlapper senere (ja, jeg fikk hakeslepp da jeg så prislappen) , og dressen er klar til å dra ut på eventyr sammen med Julien.

Denne dressen skal ikke bli gjort om til noen “spis hvor mye du vil”-buffet for møll og andre slemme krek som gjemmer seg på soverommet. Den skal henges i skapet, pakkes inn og beskyttes med alt som beskyttes kan. Etter møll-opplevelsen med forrige dress og den groteske prisen på den nye, burde han aller helst putte den i en safe og putte safen i en større safe, også.

Kanskje burde jeg også ønske meg en dress i julegave? En feminin dress (i lavere prisklasse) som ser super chic ut matchet med et par sexy stilletthæler?

Da ville jeg sluppet det scenariet som jeg befant meg i, i dag,  mens vi tittet på vindusdisplayet til Printemps. Svigermor som pekte på parfymer og spurte om jeg ønsker meg parfyme til jul. Kjæresten som lurte på om jeg har lyst på et smykke, eller kanskje nytt undertøy under treet.

Helt ærlig talt, så har jeg ikke peiling. Jeg ønsker meg så mye, men samtidig ingenting.

For alt som virkelig betyr noe, det har jeg jo allerede!

galeries lafayette

jul vindu

kaniner

eiffeltårnet

tog pynt

sko pynt

pynt

printemps

juletrær

reise paris

 

 

 

Slutt på pendling?

Halv sju. Tom mage, men nydusja og nysminket. Med ferdigpakket koffert og stressnivå på høygir, løp jeg i all hast på mine høye hæler. Klikk-klakk, klikk-klakk, klikk-klakk. Julien som er høy og langbeint, behøvde ikke å løpe. Ett steg for ham er tre steg for meg.

Vi hastet oss av gårde til trikken og videre til flyplassen. Nok en gang forlot vi en Airbnb-leilighet. Nok en gang forlot vi Toulouse.

Forhåpentligvis er dette siste runde med pendling frem og tilbake før vi endelig får slått oss til ro. Om et par uker starter jeg jo tross alt i denne nye 9-4 tilværelsen min, med rutiner og kolleger og det hele.

På flyplassen i Paris ventet svigerfar på oss. Med den beste gaven jeg kunne tenke meg, akkurat der og da. Ferske bakevarer, pain au raisin og chausson aux pommes i en hvit liten papirpose. Frokost. Endelig!

Etter å ha løpt til trikken og videre gjennom flyplassen og halvsovet meg gjennom en 50 minutters flytur, var det virkelig godt å få i seg noe mat.

Godt plantet i sofaen, titter jeg nå gjennom alle bildene jeg har tatt i Toulouse – de eneste souvenirene jeg har tatt med meg fra byen, med unntak av et par øredobber som jeg ikke klarte å motstå da jeg så dem i butikkvinduet. En søt liten boutique drevet av en trivelig dame som syntes det var så hyggelig å få en nordmann på besøk. Mademoiselle, vous avez des beaux yeaux, sa hun. Å få høre at man har fine øyne er jo alltid koselig – salgstriks eller ei.

Det er uansett hyggelig å flytte til en by hvor selgere gir deg komplimenter, og fremmede gir deg en hjelpende hånd og et smil når du trenger det. Om vi alle var like snille mot hverandre, ville verden vært et bedre sted.

øredobber

blomstrete body

makroner

vinduskarm

iskaffe

byen

 

En liten dagstur til Paris

Aldri har 50 kilometer føles så langt unna som det det gjør når man sitter fast i en situasjon, midlertidig boende et sted som svært få hørt om, mens man venter på et svar som kan snu hele livssituasjonen 360 grader rundt.

Aldri har det føltes så deilig å kjøre 50 kilometer for å vende tilbake til alt det kjente, alt det kjære – selv bare for én dag.

I går tok vi til rattet og kjørte til Paris. For å dra på kino (the Foreigner), for å dra på kafé, for å få unnagjort litt shopping – og ikke minst for å se vennene våre igjen over en middag og noen et godt antall cocktails.

Men først, kaffe.

Jeg elsker konseptbutikken/kaffebaren L’Exeption i Paris. Butikken selger klær, sko og vesker av ukjente og mindre kjente franske designere – og kafeen har en skyhøy cool-faktor, da mange chic Parisere og utenlandske moteguruer henger her.

Jeg er absolutt ikke noen fashionista, men jeg elsker likevel å sette meg ned med en god kopp kaffe, hjemmelaget ostekake og observere alle de vakre menneskene som stikker innom for å handle, drikke kaffe og skravle – eller benytte anledningen til å få unnagjort litt pc-arbeid.

ostekake

kafeen

butikken

Paris. Høst. Kåpe og Skjerf.

I Paris har temperaturen allerede sunket betraktelig, og de fleste Parisere har passet på å pakke seg godt inn i både ullskjerf, tykke gensere, lange kåper og varme støvletter. Selv tåler jeg kanskje en smule mer enn lokalbefolkningen – jeg som er halvt viking, tross alt.

Ullgenser og tykke skjerf sparer jeg til minusgradene. Nå holder det i massevis med tynne skjerf, bomullsklær og nylonstrømper. Oss nordmenn, vi tåler da så inderlig vel!

marc jacobs veske

skjerf

pariser

tung veske

storbyliv

Skål, kjære venner!

Første drink i godt lag med gode venner; liten, dyr og på en annerkjent bar. En bar som heter noe så merkelig som Sherry Butt. En avslappet lounge bar med en meny bestående av bartendernes egne oppskrifter, hvor alle cocktailer inneholder ingredienser du sannsynligvis aldri har hørt om. Akkurat sånn jeg liker det (nei, drinken til høyre er ikke en Cosmopolitan).

sherry butt

Endelig kunne jeg sette meg ned og fortelle venninnene mine, ansikt til ansikt, om det vellykkede jobbintervjuet, og intervju nummer to som venter meg om noen få dager. Som vanlig, pratet vi løst og fast om alt som er. Som vanlig, fløy tiden forbi.

Thai mat og pause fra dietten.

Både jeg og kjæresten har gått på en halvfungerende diett i over en måned, nå. Målet mitt er å gå ned 5-6 kilo. Problemet er at jeg er altfor glad i vin, cocktails, kaker og ost. Og restaurant-mat. Når man først er i Paris for å tilbringe mest mulig tid sammen med venner, blir det jo selvsagt til at vi velger å spise ute, sammen med dem.

I går kveld endte vi opp på Tamarind, en trendy Thai restaurant som serverer Thai cuisine med en moderne tvist. Kjedelig som jeg er, endte jeg opp med å velge både en av de få forrettene og hovedrettene som ikke er spesielt modernisert – og som heller ikke ser noe særlig delikate ut på bilder. Godt var det uansett!

thai mat

rød curry

Une soirée parfaite!

En fantastisk kveld kan bare avsluttes på et fantastisk vis. Derfor tok vi turen til Mojito Lab – en original Mojitobar som tørr å eksprimentere med uvanlige ingredienser og serverer Mojitoer som du aldri har sett dem før. Massevis av røyk-effekt (nitrogen), lys og stilige glass – og bartendere som skaper show og super steming.

Nå gjelder det bare å krysse fingrene for at neste gang det skåles, vil det bli for å feire at både jobb og ny leilighet er i boks.

 

mojitolab

Au Revoir, Paris

Paris.

Over to år er gått siden jeg gikk av det toget på Gare de l’Est og aldri så meg tilbake.

En solfylt dag i April 2015.

Kjæresten min, som jeg kun hadde vært sammen med en kort periode, ventet tålmodig på meg på togstasjonen.

“Snart er vi sammen, igjen. Snart er vi sammen igjen!”

Vi kunne ikke la være å skrive disse ordene til hverandre, om og om igjen, fra hver vår telefon i hvert vårt land.

Nedtelling til denne dagen, denne timen, dette minuttet, hadde pågått i månedsvis.

Nå var vi sammen igjen.

Vi står fortsatt sammen, like sterke, han og jeg.

Men et nytt kapittel står for tur. Derfor sier vi “Au revoir, Paris”

Merci pour tout.

eiffeltårnet

hettekjole

cocktailer

operaen paris

rose

bok kafe

paris madeleine

utsikt paris

bøker

sortkledd

To år i Paris – 8 ting jeg har lært fra oppholdet!

Parisere er et merkelig folk. Ikke fordi de spiser snegler og froskelår (som dessuten er langt mindre vanlig og langt mindre utbredt enn du tror). Ikke fordi de nekter å snakke engelsk (de eneste som “nekter”, er faktisk dem som ikke kan engelsk i det hele tatt). Ikke fordi streik og demonstrasjoner blir sett på som en nasjonalsport (dette er faktisk sant).

Parisere er merkelige fordi de ikke er som andre franskmenn. Ikke i det hele tatt. Fy fillern så morro det har vært å fått muligheten til å bli kjent med Paris-kulturen, som omtrent er som en subkultur innenfor fransk kultur.

I løpet av årene som har gått, har jeg rukket å reise mye både øst, vest, sør og nord i landet og blitt kjent med mennesker fra ulike deler av Frankrike. Alle deler av landet har sine egne tradisjoner, lokale spesialiteter og små kulturelle forskjeller. Og alle har dem en ting til felles: de elsker å “hate” Parisere.

Selv har jeg et elsk/hat-forhold til Paris. Mest av alt er jeg takknemlig for alt jeg har lært mens jeg har bodd i byen.

pariserhjul

Så hva har jeg lært?

  1. Ingen bruker alpeluer. Men alle i Paris går med skjerf. Året rundt. Ull om vinteren, bomull om sommeren. Det spiller ingen rolle om dem går kledd i t-skjorte og det er tjuefem varmegrader ute. Skjerfet er på plass. Hvor denne skjerf-besettelsen kommer fra, aner jeg ikke, men spør du en hvilken som helst franskmann hvordan man kan gjenkjenne en Pariser, vil dem si “det er han eller henne som alltid har et skjerf rundt halsen, gjerne sammen med en blazer og olabukse”.
  2. Parisere fryser. Selv om det er tjue varmegrader, vil Pariserne fortsatt gå kledd i trenchcoat, skinnjakke eller blazer, olabukse, kanskje støvletter – og selvsagt skjerf. Er det fordi dem fryser, eller er det fordi de foretrekker å gå kledd i høstklær året rundt?
  3. Alle har dårlig tid. En av de enkleste måtene å gjøre en Pariser forbanna, er å stå i veien for forbipasserende som ser ut til å ha det travelt. Ikke bli overrasket om dem dytter deg aggressivt og mumler stygge ord på fransk.
  4. Bilister hater deg. Enda mer aggressivt blir det når du sitter bak rattet, krysser fotgjengerfeltet eller sykler i veien. Parisere har ikke noe i mot å skrike og tute demonstrativt for at du skal skygge banen. Kanskje er det fordi dem har dårlig tid?
  5. De gamle, pene bygningene har sjelden heis. Du lurte kanskje på hvordan Parisere klarer å spise så mye fett og sukker og likevel være slanke? Vel, hvis du bor i femte eller sjette etasje og ikke har heis, og samtidig tar trappene opp og ned til metroen hver eneste dag for å gå på jobb – hvor du dessuten tar trappene opp til kontoret og så ned igjen, så er det kanskje ikke så rart?
  6. De elsker å glane på fremmede mennesker. Parisernes favoritthobby er å sitte på utekafé og glo på forbipasserende mennesker og deres klesstil. Mange liker også å gjette hva slags personlighet menneskene har, hvor de skal, hvor de har vært og hva dem jobber med. Vel. Det er kanskje bedre enn å se på reality-TV?
  7. De elsker å klage. Det er en kulturell opplevelse. Er det varmt ute, er det for varmt. Er det kaldt ute, er det for kaldt. All mat på en hvilken som helst restaurant har forbedringspotensiale. Alt og alle har forbedringspotensiale. Alle politikere er rasshøl, alle forretningsmenn er rasshøl, media er rasshøl, bikkja til naboen er et rasshøl. Men det er ingenting galt med det. Hva skal man ellers snakke om, hvis man ikke har noe å klage på?
  8. Det finnes hyggelige Parisere også! Ikke alle har nesa i været, klager på alt og irriterer seg grønn av hver minste ting. Jeg har møtt trivelige Parisere både i privat sammenheng, på jobb, og når jeg har spist ute på restaurant, handlet på dagligvarebutikken, bakeriet og når jeg har vært på vinsmaking sammen med andre vin-elskere. Det er disse Pariserne jeg håper  jeg kommer til å huske best!

paris frankrike

moulin rouge

eiffeltårnet