Å stoppe tiden når vi vokser fra hverandre

Et siste innlegg fra helgen i Paris, en intern monolog som knapt handler om Paris i det hele tatt. Fra timene før hjemreise, da vi over et lunsjmåltid ble gjenforent med mennesker som tidligere har vært en stor del av vår hverdag. Det vil si, før vi for snart tre år siden forlot Paris til fordel for Toulouse og livet ledet oss alle på totalt ulike stier.

For første gang på ett og et halvt år skulle vi få et gjensyn med en av bestevennene til Julien, en travel familiemann som vi i utgangspunktet hadde gledet oss til å se da vi i september ble viet i Capitole.

Men da vi bestemte oss for å utsette den store bryllupsfesten til neste år, valgte han å heller dra på en svært etterlengtet sensommerferie i stedet for å komme til Toulouse.

Etter planen skulle han være et av Julien sine vitner under den store bryllupsseremonien som nå var satt til april, men livet hadde dessverre andre planer, og han vil ikke lenger ha mulighet til å komme i det hele tatt. Årsaken skulle han selvfølgelig forklare alt om under lunsjen.

Kinesisk fondue på en liten restaurant i en sidegate ved Place de la République, vi skulle koke kjøtt og eksotisk sopp i pikant buljong og steke marinerte kjøttstrimler på stekeplater som stod plassert foran oss på bordet. Jeg slukket tørsten med Aloe Vera juice, en leskedrikk jeg bare unner meg selv en sjelden gang i blant.

Sammen med sin kone, hun som først introduserte oss for det kinesiske fondue-konseptet, hadde han en gledelig nyhet å dele med oss alle. Han skulle bli pappa for andre gang. Med termin to dager etter bryllupet vårt. Julien klarte ikke å legge skjul på skuffelsen, og skammet seg samtidig over at hans umiddelbare reaksjon var å bli lei seg, fremfor å gratulere kameraten sin med det nye tilskuddet til familien.

Etter lunsjmåltidet, tok vi oss en spasertur langs Canal Saint-Martin for å fordøye måltidet. Julien var fortsatt tydelig opprørt over at hans venn hverken kom for å feire sammen med oss i september, men likevel dro på bilferie bare hundre kilometer unna, og heller ikke vil ha mulighet til å komme i april, med god grunn. Hvert eneste gjensyn med denne vennen har de siste årene vært en påminnelse om en avstand som bare vokser seg større og større for hvert år, til de snart befinner seg på så forskjellige steder i livet at de knapt lenger snakker samme språk.

De har vokst fra hverandre, som så mange av oss gjør i slutten av tjueårene, begynnelsen av trettiåra. Selv om det kan være vondt å akseptere at man ikke lenger vil bli prioritert på samme måte som før, kanskje ikke i det hele tatt, kan man ikke gjøre annet enn å smile og være glad på deres vegne. Glad for at den festglade studenten har blitt voksen, oppnådd suksess både i arbeidslivet og på hjemmebane, glad for at han stifter den familien han alltid har ønsket seg.

Å forandre seg er en naturlig del av det å vokse opp. Vi har alle en kropp som stadig er i endring, et hode som blir rikere og rikere på livserfaring og et hjerte som får oppleve kjærlighet av så mange ulike varianter fra man er barn til man blir godt voksen. Vi blir født med blanke ark, og blir formet av våre omgivelser. Noen drømmer om det tradisjonelle familielivet, andre drømmer om fart og spenning (eller fred og ro) med eller uten partner i bildet. Livet har ingen fasit, hvertfall ikke i 2020, og godt er det.

Før vi vinket farvel til våre venner i Paris, tilbrakte vi vår siste time sammen på en uteservering ved Place de la République, et siste glass rosévin før hjemreise.

“Hva med dere, når skal dere ha barn?”, lød ordene fra kona til kameraten til Julien. Et spørsmål jeg visste ville komme i løpet av dagen. Jeg ristet på hodet og lot være å utdype denne privatsaken noe videre.

Mitt ønske for neste år er først og fremst å endelig få feire den store bryllupsfesten på Château du Croisillat sammen med familie og venner fra Norge. Vi har også et stort håp om å få kjøpe leilighet i sentrum av Toulouse, male minst én vegg mørkegrønn eller marineblå, jeg har lyst til å skaffe meg enorme bokhyller og fylle dem med spennende bøker, dessuten gleder jeg meg til å endelig få dratt på bryllupsreise til sommeren. Forhåpentligvis vil jeg innen den tid også være godt i gang med å få gjennomført flere av karrieremålene som jeg har satt meg.

#Throwback Torsdag: Farvel til julemarkedet på Champs-Élysées

På kanskje en av verdens mest kjente avenyer, Champs-Élysées i Paris, har det noen år på rad blitt arrangert et enkelt, men utrolig hyggelig julemarked.

I fjor tok jeg turen dit, da jeg uansett bodde i Paris og ville få med meg det meste som var av større arrangementer og underholdning i sentrum. Dessuten elsker jeg julemarkeder og atmosfæren som følger med. Å varme hender og hals med en deilig kopp rødvinsgløgg, smake julekaker, besøke forskjellige boder med smykker, julepynt, julelys og gaveidéer til venner og familie.

I år er julemarkedet på Champs-Élysées avlyst. I år, og sannsynligvis årene fremover også. Kommunen mener nemlig at julemarkedet er bas de gamme. Eller, som vi sier det på godt ufjollete norsk: Ræva. Harry. Smakløst.

Kommunen har gått ut i media og sagt at julemarkedet skader det ellers luksuriøse imaget til Champs-Élysées (handlegaten hvor Dior, Chanel, Louis Vuitton m.fl. holder til) og Paris øvrig. Kommunen ønsker å luke ut alt som ikke passer inn i luksus-bildet de ønsker å skape av byen.

Dermed forsvinner også isbanen foran Hôtel de ville (kommunehuset) og pariserhjulet på Place de la Concorde. Ut med alt som er gøy, inn med alt som er forbeholdt de priveligerte?

Jeg kan ikke benekte at jeg liker å titte inn på de rikes verden, fra tid til annen. I blant er det gøy å se på fine ting i butikkvinduene til de kjente merkenavnene, og undre seg over hvordan et alternativt liv som rik businessdame eller rikmannsfrue ville sett ut. Dagdrømme litt. Smile for seg selv. Og returnere til virkeligheten.

Jeg kan ikke nekte for at jeg elsker å besøke Printemps og Galeries Lafayette for å titte på den flotte juledekorasjonen deres – det har jeg jo tross alt skrevet et helt innlegg om – men, så snart jeg er ferdig med å se på vindusdisplayet er morroa over for min del.

Avlyst julemarked, pariserhjul som fjernes, isbane som ikke lenger vil finne sted. Mange jubler. Kommunen jubler. Jeg ser på det som et stort nederlag.

Hva med alle barnefamiliene? Og alle som ikke har råd til et liv i sus og dus?

Om bybildet ryddes for alt som ikke passer inn i luksus-imaget, kommer Paris til å bli et temmelig kjipt sted å oppholde seg. En by uten sjel. Er det virkelig det kommunen vil ha?

(Under: Bilder fra fjorårets julemarked på Champs-Élysées)

ostefondu

løksuppe

raclette

champagnehus

julenisser

julemarked