Når det som før var lett i juletiden blir vondt og vanskelig nå

De fleste av landets julemarkeder, både de større turistmagnetene og de bittesmå som ikke rommer mer enn et titalls boder, har i år blitt avlyst grunnet pandemien. Likevel valgte Haute-Garonne, departementet jeg bor i, å la den lille forstaden Plaisance du Touch få lov til å arrangere sitt årlige to-dagers julemarked med om lag førti boder og servering av pølser og gløgg.

På en søndag som jo uansett var fri for planer, tok vi oss en liten tur til markedet for julestemningens skyld, for å kjøpe med oss noen håndlagde produkter, nyte smaken av vin chaud og lytte til julemusikk på fransk.

Samtidig som vi trasket rundt fra bod til bod på det eneste julemarkedet dette året har kunnet gi meg, ledet mine tanker meg tilbake til fjorårets desembermåned, til vinterkaldt snøvær, varm idyll og julestemning i Tyskland, i byene Berlin og Dresden. Tilbake til lukten av fersk bakst og varm sjokolade på tradisjonelle julemarkeder hvor den gode stemningen er som en varm og kjærlig klem, julemarkeder som ligner landsbyer hentet fra fortryllende eventyr, fortellinger som vekker nostalgien.

Jeg savner dette, ikke bare Berlin og Dresden, men denne fine tradisjonen som Julien og jeg har hatt de siste fem årene, med koselige helgeturer til steder hvor juledekorasjonene er så nydelige at jeg nesten må klype meg selv i armen for å være sikker på at alt sammen ikke bare er en illusjon, en vakker drøm.

Hadde jeg bare visst hva som ventet noen få måneder senere, ville jeg nok ha satt enda større pris på fjoråret. Kanskje ville jeg ha opplevd enda mer, utfordret meg selv, utnyttet hvert eneste sekund. For nå klyper jeg meg selv i armen med en bønn om at dette året, at nesten ingenting av det som har skjedd i år er virkelig, at pandemien bare har vært en vond drøm, et mareritt like urealistisk som monsteret under senga eller spøkelsene i boden.

En ting må jeg nemlig innrømme. Juletradisjonene B.C. (before corona), hvor store deler av juletiden ble tilbrakt på flotte arrangementer, helger hvor jeg hoppet rundt fra julemarked til julemarked for å handle gaver og spise kaker, de betyr så mye mer for meg enn bare den gleden, festligheten, som er synlig på overflaten.

Jeg er avhengig av denne distraksjonen, for jula har for meg vært en svært vanskelig tid disse siste seks årene. Det vil jeg tro at alle som har mistet noen kan kjenne seg igjen i.

Å sette ord på denne følelsen, den som i år er forsterket, følelsen jeg vanligvis ville ha gjort mine beste forsøk på å distrahere meg fra, er vanskelig, men ikke umulig.

Nå som jeg store deler av juletiden sitter innestengt med mine dypeste tanker, føler jeg meg fastlåst i fortiden, der jeg om og om igjen tenker tilbake på de mange julekveldene jeg som barn og tenåring fikk oppleve sammen med ham, min pappa.

Fortsatt den dag i dag, bærer jeg på en skyldfølelse, jeg føler meg egoistisk som ikke ønsket å besøke ham da jeg ble myndig og han solgte mitt barndomshjem for å flytte utenlands, langt unna Europa. Jeg følte meg forlatt den gang, uønsket til og med, og bitterheten ble til slutt en av flere grunner til at vi mistet kontakten med hverandre. Skjebnen ledet ham likevel tilbake til meg flere år senere, da han ble alvorlig syk og klar for å ta sine siste farvel.

Julien fikk aldri møtt pappaen min.

Min fars siste ord klinger som et fjernt ekko i mitt sinn, fortsatt den dag i dag.

“Jeg er stolt av deg”, sa han. Stemmen hans husker jeg like godt som om siste gang vi så hverandre hadde vært i går. Å vite at han sovnet inn i den tro at jeg var noe å være stolt over, gjorde og gjør fortsatt både godt og vondt på samme tid. Stolt kan man være av mennesker som har gjort noe bra, noe nyttig i samfunnet, og dem som gir alt de har for å gjøre verden til et bedre sted på et eller annet vis. Men jeg, hva har jeg bidratt med?

Det bittelille julemarkedet i Plaisance du Touch var, om ikke annet, et plaster på såret i en vanskelig tid hvor jeg savner mitt hjemland, min familie og dem som ikke lenger er blant oss.

Farsdag: Den pappaen jeg en gang hadde

Tre år er gått siden pappa gikk bort.

Fire år er gått siden pappa først fikk vite at han hadde kreft.

Kort tid etter spredte kreften seg, og den sterke pappaen jeg en gang kjente ble fysisk svakere og svakere. Staheten og viljestyrken holdt han fast på. Han skulle ikke vise meg (eller noen andre) at han var syk. Vi skulle ikke synes synd på ham. Vi skulle ikke bekymre oss. Han kom jo til å bli frisk igjen, sa han.

På internett hadde han kjøpt seg et dyrt speilreflekskamera og diverse kamerautstyr, for han skulle jo ut i verden og fotografere eksotiske dyr. Pappa som elsket å reise. Pappa som elsket dyr.

Kameraet fikk han bare tatt i bruk én eneste gang. Den gang rakk han kun å fotografere sykehjemmets fire vegger, og trærne han hadde utsikt over fra vinduet sitt. Forberedt på et liv utenfor de fire veggene, med et nytt og spennende kamera.

Det livet fikk han aldri.

Den sterke pappaen som reiste rundt fra land til land for å oppleve nye eventyr, møte nye mennesker, han som levde i nuet, han som ofte tok meg med på fisketur da jeg var liten, og dro meg med ut for å skyte leirduer da jeg var femten. Han som elsket vannsklier, bølgebasseng og dro meg med til forskjellige badeland og dyrehager i Danmark og Tyskland – fordi han ville dra dit. Pappa som aldri ville bli voksen.

Den barnslige pappaen som likte nøyaktig de samme sjokoladebitene som meg i hver eneste konfektblanding, og heller ville løpe vekk og smugspise alle favorittene mine, fremfor å dele. Pappa som elsket å se dokumentarer om haier. Pappa som hadde to akvarier og var lidenskapelig opptatt av livet under vann. Pappa som alltid hadde drømt om å bli marinebiolog, men utdannet seg til å bli ingeniør i stedenfor.

Den gavmilde pappaen som ga meg en fin lilla scooter til 16-årsdagen min. Pappa som lånte scooteren min flere ganger uten å spørre om lov. Pappa som ga meg min første egne TV og Nintendo da jeg var liten. Og datamaskin i konfirmasjonsgave. Og en printer/scanner som jeg sjelden brukte. Jeg satte ikke pris på alle disse tingene den gang. Jeg tok dem for gitt. Jeg tok pappa for gitt. Og det skammer jeg meg over.

Nå er jeg voksen, og ganske lik ham – på godt og vondt. Jeg elsker også å reise. Jeg elsker også å dra ut på nye eventyr. Jeg tok heller ikke den utdanningen jeg egentlig ønsket, men gikk også en helt annen vei fordi andre forventet det. Jeg ønsker heller ikke å gi opp min barnslige side.

Men nå er ikke pappa lenger her. Ikke kan han ta meg med på fisketur, ikke kan vi skyte leirduer, ikke kan vi besøke badeland, fotografere dyr eller se dokumentarer om haier sammen.

I dag er det farsdag. Ikke ta din far for gitt.

Før du vet ordet av det, er han ikke lenger der.