Utdrikningslag i Bordeaux

Mye har hendt siden forrige gang jeg delte mine tanker. September har blitt til oktober og snart tre uker har gått siden jeg pakket “bride to be”-bagen full av klær og kosmetikk for å reise til utdrikningslagets destinasjon, en overraskelse som mine venninner begynte å planlegge allerede i sommer, med fastsatt dato allerede fra dag én. Oktobermånedens første helg.

En uke senere, det vil si lørdag niende oktober, ble den etterlengtede bryllupsseremonien og den tilhørende festen endelig feiret på Château du Croisillat.

Da jeg først begynte å skrive disse ordene (uten å fullføre før lenge etterpå), hadde det allerede gått fem dager siden vi feiret den store bryllupsfesten. Jeg befant meg ikke lenger i Frankrike engang, men på en ferge fra Kreta til Santorini.

Vi er nemlig på bryllupsreise, Julien og jeg, hvetebrøddager som feires med øyhopping, bading, spenning og rikelig med gresk mat. Feriens første to netter ble tilbrakt på et femstjerners hotell i byen Heraklion. Samme antall stjerner fulgte oss videre til neste destinasjon, fire dager i det som må være landets mest Instagram-fotograferte øy, før vi hoppet videre til Naxos.

Begge var vi slitne da vi først satte kursen mot Santorini. Vi hadde stått opp grytidlig for å rekke en ferge som visstnok har en tendens til å forandre avreisetider i siste sekund og gjerne forlater havna tidligere enn planlagt, om man da velger å tro på de sinte anmeldelsene på TripAdvisor.

Vi var slitne da vi forlot Frankrike, tretti tusen euro fattigere. Slitne etter alt som har med det sørfranske slottet å gjøre, slitne etter å planlegge, koordinere og ikke minst betale de skyhøye regningene. Kun en liten brøkdel av sparepengene ble brukt på denne Hellas-turen som vi nå ser på som en belønning for alt stresset. En belønning er også de mange tusen minnene vi nå sitter igjen med, fra både bryllupet og denne ferien. De fine opplevelsene, de gode samtalene, maten og vinen, latter og gledestårer, opplevelsene er verdt så mye mer enn pengesummen som ligger bak.

Gledestårer ble det forresten mange av, også i løpet av utdrikningslaget som ble feiret for snart tre uker siden. I forkant av arrangementet hadde jeg ikke forventet stort annet enn at helgen ville bli en eneste stor fest. Jeg fryktet det verste, jeg fryktet latterlige kostymer og vulgær underholdning, mannlige strippere og dagsfyll, og jeg likte på ingen måter tanken på å reise til en annen by for å ikke engang se en eneste turistattraksjon eller smake en eneste lokal spesialitet.

Da Laurène og jeg gikk ombord på toget som umiddelbart kunne røpe helgens første overraskelse, destinasjonen Bordeaux, var jeg altså forberedt på mye rart. Den sørvestfranske vinbyen hadde jeg dessuten lenge drømt om å besøke, riktignok under andre omstendigheter. Skepsisen plaget meg en smule, men jeg hadde likevel sommerfugler i magen, for jeg gledet meg til å tilbringe verdifull venninnetid sammen med henne og resten av gruppa.

En to timers togtur ledet oss direkte til byens sentrum, hvor vi trillet bagasjen gjennom regnvåte, asfalterte gater og beveget oss med våre raskeste steg for ikke å bli fanget i regnværet. Tjuefire minutter skulle det ta før vi endelig nådde frem til adressen som ville bli vårt hjem de neste to nettene, leiligheten hvor vi skulle sove, skravle og pynte oss til helgens aktiviteter.

Jeg ante ikke hva som ventet meg eller hvor mange vi til slutt ville bli. Ikke før jeg gikk opp trappene til Airbnb-leiligheten og så ansiktet til ei av de inviterte, Ludivine, ved inngangsdøren. Hun strålte som ei sol. Ludivine og Laurène fortalte meg at også Daniela og Cindy skulle være med på festlighetene, vi ville dermed bli en nydelig liten femkløver.

Fredagskveldens lille overraskelse kom allerede to timer etter innsjekk. Vi kledde oss alle i lårkorte, sorte kjoler for kvelden. Kledelig, med tanke på at navnet på Guerlain-parfymen som jeg for anledningen hadde tatt med meg, er “la petite robe noire”.

Jeg visste ikke på dette tidspunktet hvor vi skulle, og ble derfor strålende fornøyd da jentene tok meg med til byens beste cocktailbar, Point Rouge, en bar-og restaurant som har en av de største drinkkatalogene jeg noensinne har sett (med unntak av Oriole i London). Over to hundre oppskrifter å velge fra, både de klassiske, de moderne og husets egne signaturdrinker.

Jeg lot meg friste av noe så simpelt som en Banana Daiquiri, før jeg hoppet videre til en Raspberry Tom Collins. Vi spiste småretter, deriblant spanske skinkekroketter og en fransk-asiatisk fusjon i form av andevårruller, og lot timene fly forbi mens vi pratet om alt og ingenting. Aldri hadde jeg savnet våre menns tilstedeværelse så lite, aldri hadde jeg vært så glad for å se mine venninner, være sammen med dem uten kjærester eller ektemenn eller kompiser og brødre som avbryter samtaler eller styrer diskusjonene i en retning som ikke interesserer oss. Vi skålte for Bordeaux, vi skålte for helgens utdrikningslag.

Fredag ble til lørdag, jeg fikk beskjed om å droppe frokost, noe jeg vanligvis aldri gjør med mindre en bordreservasjon på brunsjkafé står for tur. Jeg krysset derfor fingrene for at dagens første overraskelse hadde noe med brunsj å gjøre, og begrenset frokosten til to glass vann og en kopp kaffe.

Bluse, shorts og joggesko, jeg så meg i speilet og følte meg fin, klar for å møte verden, klar for dagens planer. Like før vi gikk ut døra, minnet Cindy de andre om en viktig oppmerksomhet, en liten detalj de for all del ikke måtte glemme å vise meg i forkant av formiddagens utflukt. Fra en liten plastboks fisket hun frem noen perlearmbånd som hun selv hadde laget, de formet ordet “glamoureuse”, en sammensmelting av ordene glamour og amoureuse (forelsket).

“Du er ikke som alle andre, Kristine. Du liker det utradisjonelle, du går dine egne veier, og vi ønsket derfor å hedre deg med dette ordet i stedet for det typiske bride to be og tilhørende aksessoirer”, sa Laurène og knyttet et av perlearmbåndene rundt håndleddet mitt. Jeg følte meg smigret og takket jentene for det lille båndet som skulle binde oss sammen resten av helgen.

Jeg hadde dessuten rett angående dagens første ordentlige overraskelse. Fra leiligheten spaserte vi ned mot Saint-André Katedralen og videre gjennom flere av byens handlegater, før vi til slutt endte opp ved inngangspartiet til det som skulle vise seg å være en nordisk kafé. Skandinavisk. Mine røtter.

“Vi vet at pandemien har vært veldig vanskelig for deg, og hvor stor hjemlengsel du har hatt. Derfor tenkte vi at en skandinavisk brunsj kanskje ville være koselig, både for deg og for oss, slik at du kan ta oss med inn i din verden” forklarte jentene. Igjen, følte jeg meg både smigret og rørt. Aldri hadde jeg trodd at en brunsj skulle røre mitt hjerte på denne måten.

Det hvite langbordet på kafeen Suzzi ble dekket med både fleskepannekaker, kanelboller, vafler og med karbonadesmørbrød med rødbetkrem, snitter med laks og skiver med kremost og grønnsaker. Jeg fortalte jentene om sommerens norgesferie, om familien min som de bare en uke senere skulle få muligheten til å bli kjent med. Jeg fortalte dem om hjembyen og om naturen, den vakre, norske naturen som jeg håper de alle vil få gleden av å se med egne øyne i fremtiden.

Etter måltidet, vandret vi gjennom gatene i Bordeaux og tok bilder av hverandre og av byens arkitektur. En neste overraskelse ventet meg, enda et nytt bevis på hvor godt mine venninner kjenner meg, hvor nøye de lytter når jeg prater om mine interesser, hvor heldig jeg er som har disse menneskene i livet mitt.

Librairie Mollat, en historisk bokhandel som først åpnet i 1896, hadde visstnok vært en selvfølge på gjøremålslista, da jentene først hadde bestemt seg for Bordeaux som helgens destinasjon. Alle vet de hvor høyt jeg elsker å gå meg vill i bokhylle-labyrinter, de vet hvor lidenskapelig opptatt jeg er av god litteratur. Derfor var de alle forberedt på å være tålmodige, de visste jeg ville tilbringe over en time der inne, meg og min eviglange liste over romaner jeg ønsker å lese.

En ny overraskelse kom bare noen timer senere, da vi skålte over ei flaske Crémant de Bordeaux, lokal musserende, og hygget oss med potetgull og fin musikk. Jentene kunne nemlig fortelle at de, sammen med to andre som ikke kunne være til stede under feiringen, hadde spleiset på en gave til meg. Innpakket i papir med sløyfe, lå presangen i en pen gavepose sammen med et gratulasjonskort. Deres mobilkameraer rettet fokuset mot meg og mine hender, der jeg åpnet gaven og smilte nysgjerrig for meg selv.

En eske full av små glassflasker skjulte seg på innsiden av gavepapiret, glassflasker som inneholdt det som kalles basenoter, hjertenoter og toppnoter på parfymespråk.

Tretti noter og et notat skrevet av mine venninner, “nå kan du endelig lage din egen drømmeduft”, en idé som må ha kommet fra Laurène, den eneste som har hørt meg prate om parfymeatelieret i sentrum av Toulouse, om hvordan jeg håpet jeg en vakker dag ville få muligheten til å lage min egen parfyme.

Jeg ga dem alle de største klemmene jeg kunne gi, og smilte fra øre til øre. Like bredt smilte jeg da vi utover kvelden satte oss i en Uber for å komme oss frem til punktet hvor helgens neste overraskelse ventet meg, sightseeingcruise med middag langs Garonne-elven, den samme elven som renner gjennom Toulouse.

Vi nøt starten på et treretters måltid og drakk hvert vårt glass vin til maten. Helt plutselig, mellom middag og dessert, fikk jeg vite at jentene hadde spurt mannskapet om lov til å besøke båtens cockpit, de hadde forklart at vi var kommet for å feire utdrikningslag, at opplevelsen ville bety utrolig mye for meg.

Mannskapet vil nok angre for resten av livet, og aldri lenger la tullete jentegrupper få slippe inn. Det første som hendte da vi entret cockpiten, var en dårlig vits fra ei av mine medsøstre, en spøk som absolutt ikke falt i smak hos kapteinen og hans ansatte.

“Er det dere som skal strippe i kveld?”, brølte hun skamløst, #metoo-kampanjen hadde tydeligvis forsvunnet fra hukommelsen, jeg klandrer de mange glassene med musserende vin som vi drakk før vi gikk om bord. Vi andre klarte heller ikke å oppføre oss anstendig. Den korte tiden i cockpiten ble misbrukt på verst mulig vis. I stedet for å stille interessante spørsmål og studere hvordan kapteinen styrer båten, benyttet vi tiden til å fnise, tøyse og til å ta bilder av oss selv, hverandre og det misfornøyde mannskapet.

Vi ble omsider kastet ut av cockpiten og ledet tilbake til bordet. Fnisingen var både smittsom og langvarig. Det gode, barnslige humøret tok vi med oss videre til en cocktailbar etter endt elvecruise, en bar hvor vi nøt en siste drink før leggetid.

Et nytt eventyr ventet oss allerede klokka ti på morgenkvisten. En regnfull søndag skulle vise seg å bli gruppas store mareritt, de hadde nemlig reservert en fotoseanse med profesjonell fotograf (og en sekk full av bachelorette-rekvisitter) i byens botaniske hage, en fotoshoot blant blomster og trær, under åpen himmel. Aller helst i sommerklær.

Før helgeturens start, hadde jeg fått klar beskjed om å pakke med meg shorts og rosa topp, uten å vite noe som helst om fotografering i byparken. Siden sørfransk oktober har en tendens til å være uforutsigbar med sine både kjølige og varme dager, lot jeg både vårtøy og høstklær bli med meg på tur. Kortbukser ble grunnet været byttet ut med sorte jeans, og bildene ble for det meste tatt under paraply og det vi kunne finne av ly i fine omgivelser.

Regnværet kunne på ingen måter stoppe team glamoureuse, for resultatet ble faktisk enda bedre enn forventet. Vi feiret vår personlige lykke over nok en brunsj, denne gang på det amerikanskinspirerte pannekakehuset La Collation.

Myke, tykke pannekaker med honning og krem, jeg nøt de søte syndene som varmet kroppen etter en formiddag under regnfull himmel, et siste måltid sammen før vi avsluttet oppholdet i Bordeaux på et noe mer sofistikert vis. Vi forêt både syn og sinn med kunst utstilt på Musée des Beaux-Arts og Musée des Arts Décoratifs et du Design, før vi gjorde som (franske) turister flest…

…vi tok oss en liten tur innom den luksuriøse kakekjeden Baillardran for å kjøpe den lokale spesialiteten canelés til våre nære og kjære.

Øverste og fire nederste bilder av Patrick Chatelain Photographie

Deilig mat og andre oppmuntringer i en vanskelig periode

Høsten, årstiden hvor naturen farges rød og gul, hvor blomstene visner og dagslyset slukner tidligere og tidligere for hver dag. Oktober, måneden hvor sensommerens tøysko byttes ut med vanntette støvletter. Solbrillene legges bort og paraplyen hentes frem.

I teorien er det i hvert fall slik, om man er bosatt et sted hvor hver årstid skiller seg tydelig ut fra den forrige. Her i Toulouse kan jeg derimot fint hente frem tøysko og la jakken bli liggende igjen hjemme på en sen oktoberdag. Høstværet her i Sør-Frankrike går som en berg-og-dalbane, med pøsregn og tolv grader den ene dagen, stekende sol og sommertemperatur den neste, en årstid som gir oss varme formiddager og kjølige kvelder, forkjølelse og influensa…med mer.

Vi visste det ville komme, men vi klamret oss likevel til et ørlite håp om at det denne gang skulle bli annerledes. Som fryktet, har smittetallene økt i rekordfart utover høsten, og en ny smittebølge skyller over Europa som en enorm tsunami. Utelivsbransjen har igjen stengt dørene, portforbud har blitt innført i store deler av landet, og alle er vi redd for hva vår nære fremtid vil bringe.

Psykisk har jeg aldri vært svakere enn nå, aldri har jeg vært så langt nede, så mørk til sinns som de siste sju månedene, og derfor er det så utrolig viktig for meg å gjøre absolutt alt jeg kan for å distrahere tankene og hjelpe meg selv, mens det fortsatt er mulig, mens vi fortsatt har lov til å forlate våre hjem, dra ut på sykkeltur, spise brunsj med to-tre venner, gå på date med partneren, spasere gjennom byens gater og sitte på en benk i parken.

Jeg har ikke sett familien min på fjorten måneder. De fleste av mine venner har jeg heller ikke sett siden i fjor. Og Norge har jeg ikke vært i siden jula for to år siden. I sommer mistet jeg i tillegg jobben. For en person som allerede har måttet kjempe mot sine indre demoner lenge før coronakrisen gjorde vondt verre, er det vanskelig å tro at en eventuell ny periode med karantene, flere uker innestengt med tankene mine, ikke vil påvirke den allerede skjøre psykiske helsen.

Som alle andre her i Frankrike, bruker jeg munnbind, vasker hendene og holder avstand når jeg beveger meg ute blant mennesker. Smitteverntiltakene tar jeg på høyeste alvor, selv om jeg synes det er leit med portforbud og innstramminger.

Glad og fornøyd smiler jeg likevel, hvert sekund hvor jeg får kommet meg ut i frisk luft, hygget meg med god mat og drikke, tittet i butikkvinduer og spasert langs Garonne-elven. Små gleder betyr absolutt alt i vanskelige tider.

Etter vårt fine opphold i Paris for to helger siden, gikk de neste dagene til en søt blanding av kafébesøk, spontan-shopping, lesing av bøker, spaserturer i nabolaget og utfylling av ulike søknadsskjemaer med skreddersydde motivasjonsbrev til de ulike skolene som tilbyr kursene jeg ønsker å ta.

Da jeg på tirsdagen spiste en quiche-formet scone med fennikel og comté hos Café Cerise, valgte jeg på torsdagen å spise kake til lunsj hos Sweet Home Cafe.

En deilig ostekake med skogsbærsaus, et søtt mellommåltid på en grå dag hvor jeg ble sittende og dagdrømme, tilbake til Montpellier og Burlesque-fotoshooten sammen med min venninne Laurène, tilbake til et øyeblikk hvor jeg følte meg glamorøs og fin. Som en stjerne. Som Dita Von Teese.

Etter å ha spist meg mett på kake, endte jeg derfor opp med å handle nytt, ekstra fint undertøy til meg selv fra en liten sensuell boutique ved navn La clef des charmes.

En dag skulle jeg ta meg tid til å gjenskape en liten brøkdel av den følelsen, sminke meg pent, male neglene røde og ikle meg en fin kjole, med elegante blonder gjemt under kjolen.

Også neste dag nøt jeg et måltid langt unna leilighetens fire vegger, i nabobyen Colomiers, hvor Julien og jeg ønsket helgen velkommen over en liten lunsjdate på den meksikanske restauranten La Sandia De Dia.

En tre-retters lunsj og dagens store måltid, med hjemmelaget tortillachips og guacamole til forrett, og innbakt kylling med salsa verde til hovedrett. Brus drikker jeg så og si aldri, men med dette måltidet valgte jeg likevel å kose meg med ei flaske meksikansk ananasbrus. En liten dessert på deling, søt maiskake med en deilig smak som førte mine sanser direkte tilbake til året da jeg bodde i Florida, da jeg ble kjent med mange fine meksikanere som introduserte meg for autentisk mat fra det meksikanske kjøkken, deriblant maiskake som denne. Seks år siden, en bekymringsfri tid, jeg mimret tilbake med et smil.

Uka før forrige uke stod tydeligvis mat i fokus, for også på søndagen hygget vi oss med god mat. En trivelig brunsj i byens fineste nabolag, Carmes, på den stilige kafeen Moderni’thé sammen med våre venner Cindy og Johan, og deres to år gamle sønn. Amerikanske pannekaker med bacon og halloumi, ferskpresset juice av pære, spinat og lime, og en god kopp cappuccino, hva mer kunne jeg ha ønsket meg på en søndagsformiddag som denne?

Etter brunsjen tok vi oss en spasertur gjennom nabolagets søndagsstengte handlegater for å nyte stillheten, den blå himmelen og den lille guttens uskyldige latter og positive energi. Tenk å ha optimismen til et to år gammelt barn, tenkte jeg for meg selv, der jeg så ham løpe fra sin mor og nysgjerrig plukke opp den ene skatten etter den andre fra fortauskanten.

Julien og jeg avsluttet ettermiddagen på sykkeltur langs Garonne-elven og videre gjennom parken på Îles du Ramier. Jeg syklet på oransje og brune løv i et landskap fullt av både grønne og rødlige varme toner, i full fart langs de brede grusstiene og over den smale broen, videre tilbake på asfalten og forbi byens fotballstadion. Raskere og raskere syklet jeg, og nøt den friske følelsen av vind i ansiktet, en følelse av frihet.

Er det noe jeg har lært fra vårens 68 dager i karantene, er det viktigheten ved å sette pris på absolutt alt (og alle) man har i livet, for det hele kan bli borte på et blunk. Savnet etter noe så simpelt som et kafébesøk eller en spasertur gjennom sentrum var uutholdelig den gang, og derfor nyter jeg det så godt jeg bare kan, mens jeg fortsatt kan.