Bokbytte på Bersagel og idyllisk natur

Jeg hentet frem sju bøker som jeg ikke lenger hadde lyst til å beholde. Ei av dem har jeg allerede liggende på hylla i Toulouse, jeg må ha glemt at jeg kjøpte den lenge før jeg flyttet fra Norge til USA og fra USA til Frankrike. Resten kommer fra en tid hvor jeg var en annen person med andre interesser, en annen versjon av meg selv. Bøkene fra den tiden har jeg ikke lyst til å ta vare på, jeg vil erstatte dem med noe annet, noe som kler meg bedre. Jeg pakket bøkene ned i en plastpose, mens jeg satt på gulvet i mine foreldres kjellerstue, et rom som ligner mer på et bibliotek enn ei stue, med sine mange bokhyller som alle er stappfulle. En bokorms store drøm, min store drøm.

Med en pose full av bøker, skulle vi kjøre til Bersagel, et bittelite sted på utkanten av Sandnes. Jeg ble fortalt at vi skulle dit for å plassere bøkene på ei hylle, slik at hyttefolk og fastboende ville få muligheten til å ta dem med seg hjem. Vi ville samtidig kunne bytte til oss et par pocketbøker eller en krimroman, hva enn vi ville få glede av å lese fra den åpne hylla der ute i det grønne landskapet.

Men da vi ankom Bersagel og stablet bøkene på hylla i det sjarmerende skuret hvor bokbyttet finner sted, fant jeg absolutt ingenting som så interessant ut. Men kjøreturen var fin, med en nydelig utsikt over vestnorsk sommer, mot båter på fjorden og hytter ved vannkanten, mot skog i det nære og fjellandskap i det fjerne. Jeg så mennesker sitte på sine terrasser eller i hager, jeg undret hvordan det må føles å ha ei egen hytte, et idyllisk tilfluktssted som man kan rømme til når bylivet blir for voldsomt. Ei hytte hvor man kan feire jul og vende tilbake noen måneder senere med påskekrim og sjokoladeegg, før man inviterer gjester på sommerbesøk og grillfest. Hadde ikke utgiftene og forpliktelsene vært så mange, skulle jeg gjerne hatt ei hytte et eller annet sted, men slik livssituasjonen er i dag, er det nok enklest å nøye seg med Airbnb og den slags, inntil videre.

Vi kjørte videre gjennom Ims og havnet til slutt i Hommersåk, hvor vi tok en kaffe på det lille senteret som ligger ved båthavna. Etter å ha hygget oss med kaffe og bolle, spaserte vi bort til den lille fossen ved havna, vi tittet på båter og nøt den friske sjølufta mens sola kysset oss forsiktig i ansiktet. Idyll behøver ikke å koste mye, det trenger ikke å koste noe i det hele tatt, så lenge man er i godt selskap og får gleden av å kose seg ute mens sola skinner, eller inne under et pledd mens man lytter til dråpene som treffer vinduet på en overskyet regnværsdag.

Min første uke med norgesbesøk er allerede over, og tre uker gjenstår før jeg reiser tilbake til Frankrike. Jeg har allerede rukket både vennebesøk og familiebesøk, og ser nå frem til ulike overnattinger i både nærområdet og lenger sør i landet. Jeg kan ikke si så mye om hvor, ikke enda, mye av det som familien min har planlagt er nemlig en overraskelse. De sier jeg kommer til å bli utrolig glad, og jeg velger å la være å gjette meg frem til hva og hvor vi skal. Jeg liker overraskelser, jeg synes det er smigrende at noen tar seg tid til å tenke på meg, tenke på hva jeg liker, hva som vil gjøre meg lykkelig, for å deretter planlegge en aktivitet for å glede nettopp meg.

Jeg vet ikke mye om hva som skjer fremover, men jeg krysser fingrene for at sommertemperaturen stiger et par hakk, slik at jeg i hvert fall kan gå i kjoler og shorts igjen.

Tanker og planer

“Lov meg at du holder femte juni fri for planer” sier han helt ut av det blå, fredagskvelden er ung og vi sitter i sofakroken med et enormt fat nachos foran oss på bordet, med hjemmelaget ostesaus og godt krydret kjøtt. “Jeg har planlagt en liten overraskelse til deg.”

“En overraskelse” jubler jeg, og smiler drømmende der jeg forsøker å gjette meg frem til hva han kan ha planlagt. Det eneste jeg klarer å se for meg er et restaurantbesøk, eventuelt en rendez-vous på vaksinesenteret i bydelen. Eller begge deler, om jeg skulle være så heldig.

Før vi i det hele tatt vil rekke å få våre doser fra Pfizer eller Moderna sprøytet inn i kroppen, vil vi førstkommende torsdag begi oss ut på vår etterlengtede bilferie langs vestkysten. Jeg teller ned dagene og gleder meg til å ta i bruk min nye piknikkurv og blårutete teppe, med bestikk og glass og vinåpner, ypperlig for en romantisk lunsj ute i frisk luft. En kurv han garantert kommer til å klage over så snart vi pakker bilen, han kommer til å si at den tar unødvendig mye plass, men selv mener jeg den er høyst nødvendig for kosens skyld, mens vi venter på gjenåpningen av landets spisesteder.

Jeg har kjøpt meg nye bukser, et par hvite jeans og et par lyserosa, begge skal de pakkes ned og bli med ut på tur. Å pakke kofferten full av lyse klær betyr at jeg også må huske på å pakke med meg vaskepulver. Jeg tar i tillegg med meg mørkeblå olabukser og shorts, det har jeg bestemt meg for allerede nå. Shorts og kjoler for optimismens skyld, i tilfelle værgudene bestemmer seg for å skjemme oss bort med solskinn og deilig temperatur.

To uker med bilferie betyr for øvrig to uker uten visninger. Men drømmeleiligheten har vi allerede funnet, tror vi, en leilighet vi besøkte så sent som i går. Planen er å gi bud på mandag og krysse fingrene for at boligen blir vår, en vakker leilighet på hundre kvadratmeter med to balkonger, med bakeri og ostebutikk som nærmeste nabo.

Beliggenheten er helt fantastisk, med Garonne-elven bare et lite steinkast unna, man kan jo faktisk se den fra balkongen. I samme gate ligger også det flotte brunsjstedet Le Troquet Garonne og en tesalong jeg lenge har hatt ønske om å besøke. Vis-à-vis blokka ligger dessuten et lite teater som jeg har hørt mye positivt om, gjett om jeg gleder meg til å endelig kunne se teaterforestillinger igjen.

Jeg smiler og drømmer meg bort til en sommer i nytt hjem, jeg gleder meg til å male vegger og handle møbler og dekorere noe som er mitt, vårt, stedet hvor han og jeg vil bo de neste ti årene før vi flytter videre til noe nytt, kanskje et lite byhus med hage. Fortsatt med samme postnummer, fortsatt bare vi to, men en hage kunne kanskje vært fint å ha i fremtiden, slik at jeg kan plante et sitrontre og fylle gårdsplassen med lavendel.

Nattemørket senker seg omsider over mitt kjære Toulouse. Vi legger oss like rundt to, like etter å ha sett en ti år gammel film om en nyskilt kvinnelig forfatter som forlater storbyen for å reise tilbake til sitt rurale hjemsted for å prøve å vinne tilbake sin store ungdomskjærlighet. Problemet er at hennes første kjærlighet både har giftet seg og blitt pappa, noe denne kvinnen ser på med skrekk og gru, hun vil redde ham fra livet hun mener er en gisselsituasjon på bygda, et liv hun selv aldri kunne tenke seg.

Vi varmer oss under dyna og han spør meg hva jeg tenker på, “ingenting” svarer jeg, men lar mine mange tusen tanker vandre, til filmen vi har sett og videre til eget liv.

Jeg tenker på leiligheten og den fine beliggenheten, jeg tenker på bilferien og piknik og undrer hva som venter meg den femte juni, denne overraskelsen han har liggende på lur.