Kaktusmannen og Bursdagsfeiring på spa

Italia vant Eurovision og jeg la meg deretter til å sove med et hode fullt av tanker rundt bursdagsfeiringen jeg hadde i vente. Jeg ble liggende og tenke på både pakking og utsjekk fra leiligheten i Vannes, og på hvor merkelig det var at vi på formiddagen skulle ta oss en svipptur innom en fyr som Julien kjente fra et zombiespill på internett, for å hente en Aloe Vera. Nei, dette er ikke kode for kjøp og salg av noe ulovlig. Vi skulle faktisk hente en kaktus hos en ukjent fyr fra internett. Og den skulle jeg få gratis på bursdagen min.

Mellom skyting av zombier og krigføring mot andre allianser, hadde nemlig Julien fått vite at hans nye gamervenn hadde en enorm samling av sukkulenter både i eget drivhus og hage. En mann lidenskapelig opptatt av kaktuser, som visstnok kunne gi meg noe Julien visste jeg hadde ønsket meg lenge. En Aloe Vera.

Etter frokost og rydding, dro vi bagasjen med oss til bilen og kjørte den lille timen det tok å komme frem til kaktusmannens hjem. Fantasien satte ingen grenser der jeg så for meg de verst tenkelige scenarier de siste minuttene før vi nådde frem til hans adresse. Bildene i hodet ble ikke færre, da denne ukjente mannen ledet oss inn døra til et hus som var under totalrenovering med alt av møbler skjult under dekkplast. Jeg så for meg scener fra ulike skrekkfilmer og fryktet at disse kaktusene bare ble brukt som et lokkemiddel, at vi nå skulle bli bundet fast og torturert og gravd ned i hagen.

Heldigvis tok jeg feil, for kaktusmannen skulle vise seg å være helt ufarlig, han var faktisk utrolig hyggelig. Vi ble sittende og prate i godt over en time før han tok oss med til drivhuset for å vise oss sine mange sukkulenter og gi meg en Aloe Vera, som lovet. To såkalte ghosty’s fikk jeg også med meg, alt sammen gratis, ettersom han hadde så mange at han ikke lenger visste hvor han skulle gjøre av dem.

Fra kaktusmannens hus (jeg fikk aldri med meg hva han heter), dro vi videre til Sables-d’Olonne, hvor vi på Atlantic Hotel & Spa skulle feire fødselsdagen min med massasje og med middag på hotellets restaurant.

Da vi nådde frem til spahotellet, kunne jeg trygt si at været ikke imponerte meg. Grå skyer og kraftige vindkast, et trist syn som ikke lignet postkortbildet av de hvite sandstrendene, det som Sables-d’Olonne tross alt er kjent for. Heldigvis var vi ikke kommet for strendenes skyld, eller for å være utendørs i det hele tatt.

Etter å ha sjekket inn på hotellet og fått tildelt rom, tok det ikke lang tid før vi skiftet til badetøy og prøvde både de hvite tøflene og badekåpene som lå på sengekanten, klare til å bli tatt i bruk enten ved bassengkanten eller ved spaavdelingen.

Vi tilbrakte rikelig med tid i svømmebassenget før vi deretter nøt en parmassasje som var så avslappende at jeg fint kunne ha sovnet der jeg lå på massasjebenken. Men jeg sovnet ikke, og jeg la meg heller ikke til å hvile etter å ha subbet over korridorgulvet med tøfler og badekåpe, tilbake til rommet hvor vi i rundt en times tid ville sitte og vente til tiden var inne for å bevege oss ned til restauranten.

Jeg trodde jeg hadde god tid da jeg hoppet i dusjen og vasket både kroppen og håret, jeg trodde jeg hadde rikelig med tid til å sminke mine øyne og til å føne hårlokkene. Men tiden rant ut, og i et hektisk øyeblikk revnet jeg strømpebuksene som jeg skulle bruke under den røde minikjolen.

Å gå uten strømpebukser var uansett et bedre alternativ enn å gå med nylon revnet fra hofta til kneet. Jeg følte meg naken sammenlignet med alle de andre gjestene i restauranten, nakne legger og lår, nakne føtter i små pumps. Naken, men absolutt ikke kald. Temperaturen i lokalet var behagelig.

Champagne og vin, jeg hygget meg med innbakt ost til forrett, biff til hovedrett og en deilig dessert med sjokolade og krokan til dessert. Bursdagsfeiringen ble avsluttet med et smil. Og en fornøyd magesekk. Allerede neste dag dro vi videre, en route til La Rochelle.

Sesongens første snøfnugg i Andorra

Tidlig søndag, på det sjarmerende spahotellet Roc Meler i Canillo-området i Andorra.

Vi våkner opp til et vakkert syn utenfor de gardinkledde rutene. Sesongens første snøfnugg, grasiøst daler de ned fra himmelen, jeg åpner vinduet for å få et bedre glimt av dem. Hotellrommets allerede så flotte utsikt er nå enda vakrere, med sine snøkledde fjelltopper. Jeg smiler drømmende, hvilken nydelig liten overraskelse fra naturens side, denne fine lille hilsenen fra Andorra like før frokost og utsjekk.

Ullgenser og jeans, sammen med Julien tar jeg heisen ned til frokostbuffeten for å nyte en siste smak av helgeturen, før vi pakker sammen sakene og reiser hjemover.

Snøkledd

Buffeten er full av spennende valgmuligheter i form av varme retter, pålegg, ulike typer brød, yogurt, frokostblandinger, oppskåret frukt og søte kaker. Jeg fyller fatet med grove rundstykker, spansk ost og ulike sorter spekeskinke. Etter å ha spist brødmat, spiser jeg yoghurt med skogsbær og helt til slutt, en liten skål med fruktsalat. Min kjære på sin side, foretrekker å starte denne kjølige høstdagen med spansk potettortilla (med chorizo og paprika), eggerøre, bacon og ulike typer pølser.

Vi forlater hotellet like etter frokost, utsjekk etter vår verdifulle lille virkelighetsflukt til basseng og boblebad, frisk luft og fredelige omgivelser, bort fra hverdagens gjøremål og storbyens tempo. Å kunne unne seg litt luksus i ny og ne er vi evig takknemlige over å ha muligheten til å gjøre, selv med opphold så korte som dette.

Før hjemreise, tar vi oss en liten svipptur innom Andorra la Vella, hvor vi i går nøt et deilig måltid på den meksikanske restauranten La Adelita.

I dag er det en liten handlerunde på det søndagsåpne kjøpesenteret i sentrum som står på agendaen. Skomerket som de siste årene har blitt min soleklare favoritt har egen butikk på senteret, og jeg spanderer derfor like greit enda et nytt par joggesko på meg selv. Julien kjøper parfyme til seg selv fra parfymeriet i samme etasje.

Vi handler deretter mat på senterets supermarked, lekker spekemat, rimelig godteri og diverse hermetikkvarer, mange av de samme produktene som vi pleier å kjøpe med oss fra Spania når bilturene fører oss til vårt spennende naboland i syd.

I Andorra la Vella har snøen allerede smeltet bort. Himmelen er blå som på en behagelig høstdag, ti varmegrader og sol, en novemberdag slik jeg liker november best. Likevel gleder jeg meg som et lite barn til å kjøre videre oppover i høyden, dit hvor snøen er kommet for å bli.

Landskap vinter

Fra hovedstaden kjører vi videre i retning Pas de la Casa, den lille grensehandelbyen og skianlegget på toppen av Envalirapasset, på 2081 meters høyde, med fantastisk utsikt over store fjell og vakkert vinterlandskap. Stormen Amélie blåser så kraftig at vi knapt klarer å puste, men vi tar oss likevel et lite øyeblikk til å nyte utsikten og knipse et par bilder, den beste suveniren vi kunne ønsket oss fra Andorras vakre fjelltopper.

Fra Pas de la Casa fører de smale veiene oss videre nedover mot Frankrike, ned fra snødekket landskap, bort fra minusgrader og tilbake til regnvær, grå himmel og høstens mange flotte farger. Sesongens første agressive storm, navngitt Amélie, herjer fortsatt over hele sørvestlandet og områdene rundt.

IMG_20191105_183035

Deilig er det derfor å komme hjem til en varm og god leilighet, en kveld som skal bli tilbrakt under varmt pledd på sofaen. Sammen med min kjære kokkelerer jeg på kjøkkenet. Vi lager smørstekt gnocchi med parmesan og persille, og koser oss med hvert vårt glass dyp fruktig tannisk rødvin fra Languedoc.

Kjærestepar snø

Til deg som ønsker å reise til Andorra…

…Ta rattet fatt, for i Andorra finnes ingen flyplass. Landets nærmeste internasjonale flyplasser ligger begge rundt 200 km fra Andorra la Vella (Toulouse og Barcelona)!