En festlig avslutning på bilferien

Mai var nådd sin ende, vi ønsket juni velkommen. En siste dag før hjemreise, en siste natt i ei annen seng enn vår egen. En bittersøt følelse, et hode fullt av tanker. Den søte gleden over det som har vært, blandet med bekymringene rundt det som kommer. Bitter er alltid tanken på virkeligheten, den som venter like rundt hjørnet som en bakrus i ferd med å slå inn etter en fantastisk fest full av gylne bobler og høylydt latter og sang.

Jeg kan ikke nekte for at jeg savner en god fest. Fest og festivaler, ingen ord kan beskrive hvor høyt jeg savner å tilbringe lange dager og kvelder på en gressplen full av musikkscener, øltelt og foodtrucks.

Solbrent og sår, smurte jeg inn mine røde armer, hender og bryst med en krem som Julien tidlig på morgenkvisten hadde gått for å kjøpe på apoteket. Bilferiens siste natt skulle vi tilbringe på en Bed & Breakfast ute på landet, i nærheten av Cognac, byen hvor ferien startet over to uker tidligere.

For å bryte opp den to timer lange kjøreturen fra île d’Oléron, bestemte vi oss for å besøke Jonzac for å se byens viktigste monument, et vakkert slott med høye middelaldertårn. Slike slott finnes det mange av i Frankrike, over hele landet. Uansett hvor vi befinner oss vil vi alltid være i nærheten av historiske arkitekturperler, enten det er et oppusset château, privateid eller offentlig, eller ruinene etter gammel fransk historie.

Fra Jonzac kjørte vi direkte til vårt siste overnattingssted med et håp om å få lov til å sjekke inn litt tidligere enn planlagt. Det fikk vi ikke.

I et område fullt av drueranker, åkre, skog og med beliggenhet like ved en liten innsjø, stod vi der som to spørsmålstegn. Med bilen parkert, stod vi ved innkjørselen til Les Camélias, en Bed & Breakfast som vi aldri ville ha oppdaget hadde det ikke vært for det digitale gavekortet som vi fikk til jul, et gavekort på opplevelser og overnattinger i de rurale delene av Frankrike.

Innsjekk klokka fire, sa eierne, et eldre ektepar. Julien ville vite om det kanskje likevel var greit å sjekke inn et kvarter, ti minutter tidligere. Eierne ristet på hodet.

De spurte hvor jeg kom fra og gjetter både Ukraina og Nederland før jeg rakk å si Norge. Med et smil sa de deretter at de syntes det var koselig med besøk av en “jeune femme norvégienne“, ung norsk kvinne.

Jeg fikk høre at de for tjue år siden ble kjent med en norsk familie, eller var de kanskje finske. Paret spurte meg om snøen faller også på sommertid i Norge, om nordlyset er synlig over hele landet, året rundt. Om vi lever i evig mørketid, selv på sommeren. Som om jeg skulle vært en ambassadør for Norge, ble jeg stående og knuse myter som andre nasjoner har om hjemlandet mitt. Jo, huden vår kan faktisk bli brun i sola. Nei, vi spiser ikke laks hele tiden, og nei, vi snakker ikke tysk i Norge. Innsjekk klokka fire, minnet eierne før de smilte høflig og vinket oss av sted. Hva skulle vi finne på i mellomtiden?

Jo, vi satte oss i bilen og kjørte ni kilometer nordover til Barbezieux-Saint-Hilaire for å se dagens andre middelalderslott, et slott like vakkert som det forrige. Slottets lille park var full av humler og bier som samlet nektar og pollen fra de mange blomstene som kommunen hadde plantet. Vi satte oss på en benk og studerte de arbeidende insektene. Tiden ble omsider moden for innsjekk.

Rommet var som forventet, rent og ryddig, interiøret noe umoderne, men koselig på sin egen måte. Det som derimot ikke kom som forventet, var den enorme mengden alkohol som vi fikk servert utover kvelden.

Halv åtte satte vi oss tilbords sammen med det andre paret som overnattet på Les Camélias samtidig som oss, et ektepar på alder med våre foreldre. Kvelden ble åpnet med et bang, et stort glass Schweppes sitron med en generøs mengde hjemmebrygget cognac blandet inn med brusen.

Deretter var det tid for vin, også denne svært lokal, servert sammen med kveldens forrett, spekeskinke og melon. Mellom forrett og hovedrett fikk vi enda mer vin, deretter ei ny flaske vin sammen med andefileten og de pannestekte potetene. Vin fikk vi også servert med ostefatet og til slutt en likør sammen med kveldens dessert, crumble med bringebær.

Da vi til slutt gikk opp trappene og tilbake til rommet for å legge oss, sa Julien noe jeg så og si aldri hører ham si. “Kristine, jeg er full.”

Bilferiens siste overnatting ble med andre ord avsluttet på (litt for) festlig vis.

Kaktusmannen og Bursdagsfeiring på spa

Italia vant Eurovision og jeg la meg deretter til å sove med et hode fullt av tanker rundt bursdagsfeiringen jeg hadde i vente. Jeg ble liggende og tenke på både pakking og utsjekk fra leiligheten i Vannes, og på hvor merkelig det var at vi på formiddagen skulle ta oss en svipptur innom en fyr som Julien kjente fra et zombiespill på internett, for å hente en Aloe Vera. Nei, dette er ikke kode for kjøp og salg av noe ulovlig. Vi skulle faktisk hente en kaktus hos en ukjent fyr fra internett. Og den skulle jeg få gratis på bursdagen min.

Mellom skyting av zombier og krigføring mot andre allianser, hadde nemlig Julien fått vite at hans nye gamervenn hadde en enorm samling av sukkulenter både i eget drivhus og hage. En mann lidenskapelig opptatt av kaktuser, som visstnok kunne gi meg noe Julien visste jeg hadde ønsket meg lenge. En Aloe Vera.

Etter frokost og rydding, dro vi bagasjen med oss til bilen og kjørte den lille timen det tok å komme frem til kaktusmannens hjem. Fantasien satte ingen grenser der jeg så for meg de verst tenkelige scenarier de siste minuttene før vi nådde frem til hans adresse. Bildene i hodet ble ikke færre, da denne ukjente mannen ledet oss inn døra til et hus som var under totalrenovering med alt av møbler skjult under dekkplast. Jeg så for meg scener fra ulike skrekkfilmer og fryktet at disse kaktusene bare ble brukt som et lokkemiddel, at vi nå skulle bli bundet fast og torturert og gravd ned i hagen.

Heldigvis tok jeg feil, for kaktusmannen skulle vise seg å være helt ufarlig, han var faktisk utrolig hyggelig. Vi ble sittende og prate i godt over en time før han tok oss med til drivhuset for å vise oss sine mange sukkulenter og gi meg en Aloe Vera, som lovet. To såkalte ghosty’s fikk jeg også med meg, alt sammen gratis, ettersom han hadde så mange at han ikke lenger visste hvor han skulle gjøre av dem.

Fra kaktusmannens hus (jeg fikk aldri med meg hva han heter), dro vi videre til Sables-d’Olonne, hvor vi på Atlantic Hotel & Spa skulle feire fødselsdagen min med massasje og med middag på hotellets restaurant.

Da vi nådde frem til spahotellet, kunne jeg trygt si at været ikke imponerte meg. Grå skyer og kraftige vindkast, et trist syn som ikke lignet postkortbildet av de hvite sandstrendene, det som Sables-d’Olonne tross alt er kjent for. Heldigvis var vi ikke kommet for strendenes skyld, eller for å være utendørs i det hele tatt.

Etter å ha sjekket inn på hotellet og fått tildelt rom, tok det ikke lang tid før vi skiftet til badetøy og prøvde både de hvite tøflene og badekåpene som lå på sengekanten, klare til å bli tatt i bruk enten ved bassengkanten eller ved spaavdelingen.

Vi tilbrakte rikelig med tid i svømmebassenget før vi deretter nøt en parmassasje som var så avslappende at jeg fint kunne ha sovnet der jeg lå på massasjebenken. Men jeg sovnet ikke, og jeg la meg heller ikke til å hvile etter å ha subbet over korridorgulvet med tøfler og badekåpe, tilbake til rommet hvor vi i rundt en times tid ville sitte og vente til tiden var inne for å bevege oss ned til restauranten.

Jeg trodde jeg hadde god tid da jeg hoppet i dusjen og vasket både kroppen og håret, jeg trodde jeg hadde rikelig med tid til å sminke mine øyne og til å føne hårlokkene. Men tiden rant ut, og i et hektisk øyeblikk revnet jeg strømpebuksene som jeg skulle bruke under den røde minikjolen.

Å gå uten strømpebukser var uansett et bedre alternativ enn å gå med nylon revnet fra hofta til kneet. Jeg følte meg naken sammenlignet med alle de andre gjestene i restauranten, nakne legger og lår, nakne føtter i små pumps. Naken, men absolutt ikke kald. Temperaturen i lokalet var behagelig.

Champagne og vin, jeg hygget meg med innbakt ost til forrett, biff til hovedrett og en deilig dessert med sjokolade og krokan til dessert. Bursdagsfeiringen ble avsluttet med et smil. Og en fornøyd magesekk. Allerede neste dag dro vi videre, en route til La Rochelle.

Overraskelsen og bading i vinkjeller

De siste dagene har av flere grunner vært travle, og jeg har snart skrevet ferdig halvparten av manuset til romanen min. Travel var jeg også forrige fredag, med helgetur og overraskelser på agendaen, hvor absolutt alt utrolig nok gikk nøyaktig som planlagt, noe som definitivt ikke skjer altfor ofte i uforutsigbare tider som disse.

Badetøy, pyjamas, ekstra undertøy og t-skjorter, kun det mest nødvendige skulle få plass i vår felles trillekoffert, samtidig pakket vi kjølebagen full av pålegg og tok med oss ei flaske vin, før vi satte oss i bilen for å kjøre hundre-og-tretti kilometer sørover.

Vi så frem til å tilbringe helgen på en gammel vingård bebodd av et ektepar som har bygget om en liten del av gården for å leie den ut som Airbnb-leilighet. Vinkjelleren har i tillegg blitt forvandlet til et innendørs svømmebasseng og sauna, noe jeg aldri i min villeste fantasi hadde trodd jeg ville se med egne øyne. Hvor mange er det vel som kan si at de har svømt rundt i en vinkjeller?

Jeg gledet meg til å endelig kunne røpe den store overraskelsen, til å se hans ansikt lyse opp det sekundet han ville finne ut at hans foreldre også var blitt invitert til å være sammen med oss på denne helgeturen. Jeg gledet meg så mye at jeg nesten holdt på å avsløre alt sammen under flere anledninger de siste ukene før avreise.

Gjennom hele kjøreturen satt jeg med mobiltelefonen i hånda og kommuniserte med hans foreldre via en hemmelig gruppe på direktemeldingsapplikasjonen WhatsApp. Etter hvert som vi begynte å nærme oss vingården, ble det vanskeligere å holde tilbake smilet, til å late som ingenting, jeg var dessuten lei av å dikte opp grunner til at det ikke ville være nødvendig å handle med oss matvarer på forhånd, lei av å si at jeg ikke visste hva jeg hadde lyst til å spise til middag, late som jeg ikke hadde lyst til å lage mat, lyve og si at det kanskje fantes en delikatessebutikk eller restauranter i landsbyen som tilbyr takeaway. Alt dette for å unngå å røpe at svigermor allerede var på plass med flere bæreposer fulle av mat.

Da vi til slutt nådde frem til vår endelige destinasjon, observerte jeg to mennesker som på adressens terrasse slappet av med hver sin kopp kaffe eller te foran seg på bordet. Selv om de begge satt med ryggen til, kjente jeg dem umiddelbart igjen, tiden var inne for å se om også Julien hadde en liten anelse om hvem de kunne være.

Han parkerte bilen og jeg blottet mitt brede glis som jeg i nesten to timer hadde forsøkt å holde for meg selv, endelig kunne jeg si til ham at jeg hadde en overraskelse på lur. “Vet du hvem de er, de to som sitter ved bordet der borte”, spurte jeg og pekte mot det rufsete grå bakhodet til hans far og den blonde boben til hans mor. Nølende, studerte han dem fra bilvinduet og ga meg et usikkert nei, før et lys plutselig gikk opp for ham.

“Neimen, nei, det kan da vel ikke være…tuller du, er det sant?”

Vi gikk ut av bilen, de to menneskene reiste seg og kom gående mot oss. Julien brøt ut i latter, hans armer utstrakt for å gi sine foreldre en klem.

“Dette hadde jeg virkelig aldri forventet”, jublet han. Jeg smilte fornøyd, glad for å se ham så lykkelig.

Det skulle ikke ta lang tid før vi alle skiftet til badetøy og hoppet uti vinkjellerens basseng. Kvelden ble deretter feiret med en flaske vin som vi hadde fått i gave fra huseierne, og en av Julien sine favorittretter fra barndommen, kjøttgryten bœuf bourguignon. Fra et bakeri i nabolandsbyen, hadde svigermor kjøpt forskjellige kaker som vi senere på kvelden nøt til dessert.

Det siste jeg hørte før jeg sovnet den natten, var Julien som hvisket i mitt øre “merci pour cette belle surprise.”

Helgens ubehagelige Bed & Breakfast-opplevelse

Fredag ettermiddag i de franske Pyreneene. Vi hadde reservert to netter på en Bed & Breakfast i fredelige omgivelser med utsikt mot fjell og skjønn natur, et sjarmerende hus med svømmebasseng og kort avstand til det kristne pilgrimsstedet Lourdes.

Fransk Bed & Breakfast

Utenfor huset ble vi møtt av eieren, ei enslig dame i femtiårene, hun hilset tørt, uten å trekke på smilebåndet. Mens Julien skravlet i vei, studerte hun bilen og bilskiltet vårt, Toulouse, mumlet hun. Fra gårdsplassen ble vi ledet opp trappa og inn på rommet hvor vi de neste to nettene skulle sove.

Hun spurte Julien hva han jobbet med. Gledelig fortalte han om ingeniørarbeidet hos Airbus og produksjonen av A350-fly, og jeg lyttet stille i bakgrunnen, med et håp om at han ville holde samtalen gående i lang nok tid til at hun til slutt ville glemme å vende fokuset mot meg og stille spørsmål rundt min arbeidssituasjon.

Men spørsmålet kom, og jeg forklarte at jeg i juli mistet jobben på grunn av coronakrisen. Jeg rakk knapt å fortelle om mine planer for tiden fremover før hun avbrøt meg for å poengtere at jeg har en aksent.

“Ja…jeg kommer fra Norge”, sa jeg. Hun ristet på hodet og sa at jeg ikke så norsk ut. Jeg kunne ha innrømmet at moren min er polsk, men jeg så ikke noen grunn til hvorfor dette skulle forandre noe som helst, når det sannsynligvis var det fraværende blonde håret som ødela dette stereotypiske bildet av hvordan en nordmann ser ut. Min helnorske far hadde brunsvart hår i sin tid, og massevis av mørkt hår på armer og bryst. Mitt brune hår og grønne øyne har jeg arvet fra ham.

“Har dere reservert bord på restaurant for kvelden?”, spurte hun Julien, totalt uinteressert i å høre om mine studieønsker og planer om å starte egen bedrift.

“Ja, hos Plat Beroi”, bekreftet jeg. Hun hverken sa noe eller så på meg, og ignorerte mitt nærvær totalt, som om jeg var usynlig for henne. Hvorfor, undret jeg. Fordi jeg var utenlandsk, fordi jeg var arbeidsledig, fordi jeg hadde tatoveringer på armene, fordi jeg var mindre spennende å prate med enn Julien?

Julien ville vite om vi kunne benytte oss av svømmebassenget disse sene ettermiddagstimene. Det kunne vi. Hva med håndklær, hadde hun badehåndklær liggende ved bassengkanten eller var det greit å bruke håndklærne fra rommet for å tørke seg etter en dukkert?

Da jeg stilte spørsmålet, så hun på meg med et tomt blikk. Jeg forstår ikke hva du sier, sa hun og snudde seg mot Julien som repeterte nøyaktig de samme ordene som jeg akkurat hadde sagt.

Petit déjeuner vil bli servert mellom klokka åtte og ni, vil dere ha stekt egg til frokost?”. Jeg takket nei til egg. “Selvfølgelig, du er gravid”, sa hun. Det er jeg absolutt ikke, sa jeg surt, og følte meg umiddelbart både svær som en blåhval og enda mer utenlandsk og arbeidsledig enn jeg allerede føler meg til vanlig.

Kjapt skiftet Julien og jeg til badetøy og hastet oss til bassenget hvor vi svømte flere runder frem og tilbake, med små pauser for å redde bier og marihøner fra døden i klorvann.

Plat Beroi, en konsept-restaurant hvor halvparten av lokalet er butikk. Her selges lokale spesialiteter og ferske råvarer, mens resten av lokalet er en moderne bar-og restaurant hvor til og med husets øl og vin kommer kortveisfra.

Småretter

Vi bestilte lokalbrygget øl og flere småretter på deling. Stekte poteter i hvitløkssmør, marinerte champignoner, spekefat, tataki av biff med pesto og parmesan, og deilig pasta med trøffelkrem. Dessert hadde hverken han eller jeg plass til.

Tataki av biff

Neste morgen, etter vår første natt hos Beth Soureilh (navnet på overnattingsstedet), pustet jeg lettet ut ved frokostbordet, da jeg fikk sett med egne øyne at også de andre kvinnelige gjestene ble behandlet på samme måte som meg, som om vi ikke eksisterte, som om bare våre menn var relevante.

Eieren satte seg til og med ved bordet for å fortelle det hun selv omtalte som skrekkhistorier om tidligere gjester, deriblant om en “grusom” kvinne som med sine lange akrylnegler skrapet bort all malingen fra skrivebordet på et av rommene fordi hun var så sint og sjalu da eieren ga for mye oppmerksomhet til hennes mann og ikke henne.

Hun fortalte også om barnefamilier som har skjelt henne ut over telefonen etter at hun bestemte seg for at barn ikke lenger er velkommen på hennes eiendom. Denne viktige detaljen har hun bevisst latt være å oppdatere på sine nettsider.

Frokosten var i det minste god, rommet var rent, bassenget ble flittig brukt og servicen…vel, den ga meg i det minste noe å prate om.

Bed

Baksiden badedrakt

Helgetur til Pyreneene og Grottes de Bétharram

Etter en aktiv og innholdsrik langhelg i Pyreneene var det godt, men også en smule trist å komme hjem igjen til vår hverdag i Toulouse. Godt, fordi jeg nå får tid til å slappe av og tenke tilbake på alt det fine vi har opplevd. Trist, fordi jeg innser at det eneste som venter meg her hjemme er denne pausetilværelsen hvor alt jeg gjør er å tvinne tommeltotter. Jeg teller ned dager og timer til jeg endelig får bekreftet om jeg fra og med oktober får studere webdesign i Toulouse, eller om jeg vil måtte endre kurs og lage nye planer for fremtiden. Igjen.

Helgen i Pyreneene var et fint avbrekk fra nedtellingen og ventetiden, og en fin siste kjærestetur før vi offisielt blir gift på papiret i september. Vi startet fredagen med en guidet tur gjennom en underjordisk verden og all sin skjønnhet, blant tusenvis av stalagmitter, stalagtitter og andre formasjoner i en av Europas vakreste grotter, Grottes de Bétharram.

Europas vakreste huler

Før vi kunne sette i gang våre 2,8 kilometer med guidet grottevandring, ble vi transportert med shuttlebuss fra parkeringsområdet til billettluka og turens startpunkt. Grunnet Covid 19 var bruk av munnbind obligatorisk både på bussen og i grottene.

Shuttlebuss

Munnbind har de siste ukene blitt obligatorisk på flere og flere offentlige steder i Frankrike. Toulouse ble forrige uke den første byen i landet med munnbindplikt utendørs i hele sentrum og alle byens nabolag.

I tillegg til munnbind over nese og munn, varmet jeg overkroppen med en tykk vintergenser for å ikke fryse der nede i dypet, hvor temperaturen holder seg på 13 grader uansett årstid.

Hule grottes de Bétharram

80 meter under bakken, gjennom en utgravd passasje hvor turen startet i departementet Pyrénées-Atlantiques og fortsatte i Hautes-Pyrénées, mens vi vandret gjennom omgivelser som visuelt lignet mer på en fremmed planet enn på disse to sørfranske departementene.

Inkludert i grottebesøket var en liten gondoltur på den underjordiske elven som renner gjennom Grottes de Bétharram, etterfulgt av en overraskende gøyal togtur som ledet oss tilbake til lyset…og til severdighetens suvenirbutikk.

Togtur hule

En suvenirbutikk-og kafé i en nydelig Art-Déco bygning fra 1924, lokaler som visstnok kan leies ut til private arrangementer om ønskelig. Med et hode som ikke klarer å tenke på annet enn bryllup for tiden, er det vel ikke så rart at jeg skulle ende opp med å lure på om det allerede var blitt arrangert vielse i Grottes de Bétharram, etterfulgt av bryllupsfest i disse hvite lokalene.

Etter grottebesøket i Bétharram kjørte vi videre, klare for innsjekk på Bed & Breakfast, med et håp om å få tilbringe resten av ettermiddagen ved bassengkanten før kveldens restaurantmåltid skulle avslutte dagen.

Grotte Frankrike

Julien hadde reservert to netter hos en Maison d’Hôtes ved navn Beth Soureilh, ute på landet med utsikt mot fjellene, fin beliggenhet bare et steinkast unna det kristne pilgrimsstedet Lourdes.

Overnattingsstedet, og da spesifikt eieren, vil jeg fortelle mer om i neste innlegg. Jeg har mye på hjertet, og jeg skulle så inderlig ønske at det hele var en overdrivelse, at jeg overreagerte, men enkelte ting var langt ifra så idylliske som jeg hadde håpet de skulle være. Jeg er trist og oppgitt over et menneske som får betalt for å yte en service, for å jobbe i turistnæringen, for å være like hyggelig mot meg som hun var mot min forlovede…men så har det seg jo slik at jeg snakker fransk med en utenlandsk aksent, jeg ser absolutt ikke fransk ut, og på toppen av det hele er jeg arbeidsledig.

En lei opplevelse, mer det om senere…

Når det gjelder grottebesøk i Frankrike, vil jeg anbefale Grottes de Bétharram på det varmeste, sammen med to favoritter over 350 kilometer lenger nord, i Dordognedalen, den mindre kjente Grottes de Maxange og den svært populære Gouffre de Padirac.

Stalagmitt stalagtitt

Eventyrlig sjarm på fransk herregård i landsbyen Tillac

I det store landlige departementet Gers, ligger en bitteliten landsby ved navn Tillac.

Fra lørdag til søndag overnattet vi her, en nydelig Bed & Breakfast blant vakre blomster og trær, en hage smykket med rosa hortensia og røde roser, en idyllisk herregård innredet og dekorert med spennende antikviteter, bord og kommoder pyntet med pastellfargede blomsterbuketter. En liten helgetur på fransk vis, fortryllende vakkert og uten tvil romantisk, positivt overrasket og svært fornøyd ble jeg da jeg så hvor fint det var her hos La Seigneurie de Tillac.

La sei

Friserte trær langs innkjørselen og et inngangsparti med en flott terrasse under grasiøse buer, omfavnet av klatrende planter og friske blomster. Vi ble ønsket velkommen av det hyggelige ekteparet som driver overnattingsstedet, overrasket over å få toulousere på besøk, selv om hverken han eller jeg i utgangspunktet er ekte toulousere.

Friserte trær

“I tre år har vi tatt imot turister her på tomten vår, de fleste av dem fra Belgia, Nederland og England. Denne sommeren er det bare franskmenn som tør å reservere overnatting hos oss”, fortalte eierne, alle andre hadde nemlig kansellert sine reservasjoner grunnet coronakrisen. Vi ble ledet opp en knirkende trapp og videre til vårt rom, en gammeldags suite med store vinduer som ga oss en vakker utsikt mot kirken i Tillac.

Kirke Tillac

Før vi skiftet til badetøy og hoppet uti bassenget, tok vi oss en liten spasertur gjennom Tillac, en landsby som ikke består av annet enn en bitteliten gate med idylliske hus bygget over trebjelker på hver side av gaten, den fine kirken som vi hadde utsikt mot fra rommet vårt, to restauranter, et rådhus og et lite supermarked som også fungerer som postkontor.

Tillac landsby

Et kvarter senere hadde vi allerede sett alt, og var nå klare for å tilbringe resten av ettermiddagen i svømmebassenget i hagen. Vi ble gjort oppmerksom på at badehåndklær var å finne ved det lille utekjøkkenet ved bassenget, og hadde vi hatt med oss medbrakt mat og drikke, kunne vi ha puttet dette i kjøleskapet.

Ingen av oss visste at vi ville få tilgang til et kjøleskap like ved bassengkanten, og derfor ble det heller ingen iskald pils eller pinneis på hverken ham eller meg. Bare noen timer senere skulle vi jo uansett dra videre, til byen Mirande, for å spise middag på fin restaurant.

Jeg hadde egentlig lyst til å ta bilder av det koselige bassengområdet, men siden vi ikke var alene men delte bassenget med noen franske barn og deres foreldre, lot jeg være å fotografere. Barn i badetøy hører ikke hjemme på bloggen min, og kommer aldri til å gjøre det. Hyggelig var det uansett for Julien og meg å få kjøle ned våre varme kropper, svømme noen runder og kaste ball til hverandre før tiden var inne for å returnere til rommet, dusje bort klorvann og forberede oss til kveldens planer.

Frokostbordet

Vår fine lørdagskveld i Mirande vil jeg fortelle mer om i neste innlegg. Akkurat nå vil jeg nemlig heller spole frem i tid, til søndagens frokost. Et bord var dekket og reservert til oss, baguetter og hjemmebakte croissanter, hjemmelaget viltpaté og syltetøy, ferskpresset appelsinjuice og nykvernet kaffe.

Croissanter

Jeg skulle gjerne ha startet alle søndager slik, i fredelige omgivelser med utsikt mot en blomsterskjønn hage og ferske bakevarer foran meg på bordet. Tankene mine vandret til en hypotetisk fremtid hvor min kjære og jeg eier vår første bolig, jeg så for meg et lite byhus med hageflekk, noe som sannsynligvis vil koste mye mer enn hva vi har råd til, mye mer enn en leilighet. Men tenk, tenk så fint det ville vært med en liten hage hvor vi kan dyrke tomater og plante blomster, en liten paviljong med benker og bord, vårt eget lille paradis.

Klatrende planter

Chambre d'hôtes Frankrike

Frankrike

Terrasse

Min store favoritt fra Château Vincens og kjærestetid i Cahors

Fra det ene punktet på lista til det neste, Excel-ark og Word-dokumenter, rødvin, checked, hvitvin, checked, små gaver til gjestene, checked, vi begynner sakte men sikkert å nærme oss målstreken.

For to lørdager siden leverte jeg, som nevnt i forrige innlegg, bryllupsdagens første antrekk til skredderen i Grenade. Helgen etterpå, det vil si julimånedens første fredag, dro jeg til Cahors sammen med Julien for å handle inn rosévin til den store dagen.

Ikke en hvilken som helst rosévin, men min store favoritt, min coup de cœur, L’instant Malbec Rosé, en forfriskende vin med smak av røde bær og mineraler med en deilig duft av roser. En sørvestfransk sommervin fra vingården Château Vincens like utenfor Cahors.

Alle vinene vi ønsker å servere i bryllupet kommer fra regionen vår, Occitanie, rødvin fra Limoux, hvitvin fra Gers (UBY), musserende fra Gaillac. Våre personlige håndplukkede favoritter, med tilhørende romantiske små anekdoter, historier jeg gleder meg til å fortelle under bryllupsseremonien.

Château Vincens hadde vi allerede hørt om lenge før vi flyttet til det franske sørvestland, lenge før vi i det hele tatt hadde planer om å starte et nytt liv her i Toulouse. For fire år siden, da vi fortsatt bodde i Paris, besøkte vi den store vinmessen Salon des Vins des Vignerons Indépendants på utstillingsarealet Paris Expo Porte de Versailles.

Mens vi vandret rundt fra stand til stand med brosjyrer fra ulike vingårder i hånda, ledet tilfeldighetene oss til de sørvestfranske vinprodusentene og nærmere bestemt Cahors, en by kjent for sine kraftige, karakteristiske rødviner.

Da vi ved standen til Château Vincens ble spurt om vi ønsket å smake ulike viner fra deres sortiment, ba vi derfor spesifikt om å kun få smake rødvin. En av disse utmerket seg, vi likte den så godt at vi sørget for å notere vingårdens navn, i tilfelle vi en dag i fremtiden skulle ende opp med å feriere i nærheten av Cahors.

Smil

Château Vincens. Noen år senere stod vi der, inne i butikklokalene til vingården, med hvert vårt glass i hånda og utsikt fra vinduet mot de mange druerankene. I motsetning til den noe upersonlige vinsmakingen på messen, tok vi oss god tid til å lære om de ulike produktene, bli ordentlig kjent med Château Vincens, vinbøndenes filosofi, vitikulturen, druesortene, hvordan klimaet har påvirket de ulike årgangene.

Med en genuin nysgjerrighet ønsket vi å smake ikke bare rødt, men også deres hvitvin og rosé, hvorav sistnevnte, deres nydelige rosévin skulle ende opp med å bli noe uforglemmelig for meg, som et fyrverkeri av smaker på tunga.

Dette er den beste rosévinen jeg noensinne har smakt, utbrøt jeg. Dette var for to år siden. Nå, siste fredag i juni måned, var vi tilbake i Cahors, denne gang for å handle inn nevnt rosévin til bryllupet, slik at også våre venner og familie vil få muligheten til å dele denne smaksopplevelsen med oss.

Ldi

Gjennom Airbnb hadde vi for anledningen reservert to netter i en koselig liten leilighet med praktisk beliggenhet mellom vinbyen Cahors og den lille turistperlen Saint-Cirq-Lapopie, i fredelige omgivelser ute på landet. Leiligheten var nydelig dekorert i en fin harmoni av hvitt, grått og mørkt tre. Den enorme hagen var pent dekorert med ulike utemøbler og husker festet til de tykkeste greinene.

Stue

Også bassengområdet var pent dekorert, med fargerike papirlanterner, friske planter og behagelige solsenger. Vi dyppet tærne forsiktig, deretter føttene, før vi sank våre legger ned i det lunkne vannet. Slik ble vi sittende ved bassengkanten, vi pratet om morgendagen, om å tilbringe lørdagen i sentrum av Cahors, og søndagen i landsbyen Saint-Cirq-Lapopie.

Svømmebasseng

Vi forlot etter hvert bassenget til fordel for hagen, hvor vi i skyggen av de høye trærne med sine tykke greiner hygget oss med musserende vin, oppskåret melon og skiver av spekepølse med sopp.  

Verdifulle øyeblikk, en smak av sommerferie. Vi satte pris på å kunne kombinere vårt ærend hos Château Vincens med kjærestetid, avslappende timer ved bassenget, kokkelering på det lille kjøkkenet, levende lys på utebordet, tagliatelle med saus av squash og parmesan, en romantisk middag under den vakre stjernehimmelen.

Rosa topp

Hage

Husker hage

Basseng

Solsenger

Kjøkken

Soverom koselig

Vi overnattet i jurt i Frankrike

I går reiste vi ut på et romantisk lite eventyr, overnatting i jurt og avkobling i naturskjønne omgivelser. La meg ta dere med på denne fine reisen, fra start til ende.

Vi ønsker Kristi Himmelfartsdag velkommen med åpne armer. Vi tar oss god tid der vi sitter rundt frokostbordet, før vi pakker med oss alt som vi ønsker å ta med til jurten hvor vi skal overnatte til morgendagen, et klesskift, mat og drikke, kamera og solkrem. Bare 50 kilometer sørover fra vårt hjem, en førti minutters kjøretur fører oss til Gibel, til frisk natur og fredelige omgivelser.

Jurt

Til avtalt tid blir vi møtt av jurtens eier, hun gir oss en liten omvisning på den store grønne tomten. Eiendommens svømmebasseng holder dessverre stengt inntil videre grunnet frykt for coronasmitte blant gjester, men vi har i det minste fått en fin terrasse og bordtennis til disposisjon, utenfor den flotte jurten hvor vi i kveld skal hygge oss med middag og rosévin.

Eierene, et eldre ektepar, driver også en sjarmerende Bed&Breakfast på samme tomt, under navnet Mareillagues. Som svømmebassenget holder også hovedbygget midlertidig stengt for å lettere kunne praktisere sosial distansering mellom eierne og deres gjester. I jurten er vi helt alene, trygge og isolerte fra alt og alle.

Ifølge eieren valgte en familie på fire å tilbringe le confinement (Frankrikes lockdown med tilnærmet portforbud) og karantenetiden i denne jurten. Hele to måneder bodde de her.

Jurt

Sofa, dobbeltseng, dusj, komfyr og kjøleskap, selv WiFi har vi inkludert i vårt sjarmerende krypinn, vi klager ikke. Ikke i det hele tatt.

Vi starter oppholdet med en runde med bordtennis, noe jeg har absolutt null talent for, mens Julien har flere års erfaring på semiprofesjonelt nivå. Klønete og definitivt verst i klassen når det gjelder absolutt alle varianter av ballspill, blir bordtennisrunden avsluttet tidligere enn planlagt, da Julien kjeder seg ihjel av å se meg plukke opp ballen fra gress og busker, igjen og igjen, uten stopp.

Vi fortsetter ettermiddagen med en aktivitet som jeg er en smule bedre på enn ballspill, vi spiser salte kjeks med kremost, nyter hver vår pils på terrassen og spiller triviaspill. Vi holder ikke styr på hvem som vinner, vi bryr oss ikke, spillets spørsmål åpner for diskusjoner og ulike Googlesøk, hvilket land tilhører øyene Galapagos (Ecuador), hva heter den gjennomsiktige hinnen ytterst på øyet (hornhinnen) og hvem var vinneren av Frankrikes første sesong av Skal vi Danse (tidligere boybandstjerne M. Pokora).

IMG_20200522_174601

Utover kvelden lager vi middag i fellesskap, fersk tagliatelle med squashkrem, kylling og parmesan. Vi åpner ei flaske fruktig rosévin fra Château Vincens i Cahors, den beste rosévinen jeg noen gang har smakt, et minne fra da vi for to år siden besøkte byen og handlet med oss flere flasker vin fra denne lille familiebedriften som i flere år har hatt oss som lojale kunder, selv da vi bodde i Paris og kun fikk anledning til å handle fra dem på byens ulike vinmesser.

Middag terrasse

Selv etter kveldsmørket har lagt seg over oss, blir vi sittende ute på jurtens terrasse. Innen klokka rekker å bli ti høres ingen annen lyd enn våre stemmer og skogsduenes sang. Stillheten frykter meg ikke, tvert imot, jeg elsker den, jeg omfavner den, denne virkelighetsflukten til de grønne lunger er som balsam for sjelen.

Nattesøvnen blir gjennom hele denne varme vårnatten avbrutt av følelsen av klamhet, min svette hud klistrer seg til den altfor tykke dyna, jeg vrir meg til alle kanter, lakenet er gjennomsvett. Jeg ser bort på telefonen, 27 grader. Tjuesju. Midt på natta. Hvordan er det mulig å sove seg gjennom en slik hete, uten vifte, uten klimaanlegg?

Seng jurt

Før vi forlater jurten for å dra videre på besøk til den lille byen Mirepoix, spiser vi frokost ute på terrassen. Kunne du tenke deg å gjøre dette igjen, overnatte i en jurt, spør jeg Julien, nysgjerrig, mens jeg smører kyllingrillette utover brødskiven. Ja, bekrefter han, men ikke når temperaturen er så varm som nå.

IMG_20200522_173953

Vi skal på kjærestetur til landlige omgivelser

Like utenfor Toulouse, på toppen av høyden, med nydelig utsikt mot både bebyggelse, landbruk og naturen i nærområdet, ligger en av Frankrikes rikeste kommuner, Vieille-Toulouse, et rolig villastrøk fullt av moderne arkitektboliger, sjarmerende sørfranske hus med store hager og elegante châteaux med svømmebasseng og egne tennisbaner. Noen av hjemmene er inngjerdede bak store detaljerte inngangsporter, like fascinerende som villaene de beskytter.

Panoramabilde

I tillegg til å huse byens mest velstående innbyggere, er Vieille-Toulouse kjent for sin vakre panoramautsikt hvor man i det fjerne får et glimt av sentrum. Forrige lørdag skulle vi egentlig ta oss en lang spasertur gjennom Le Parc du Confluent, en stor park sør for Toulouse, hvor elvene Garonne og Ariège løper sammen. Til vår store skuffelse holdt parken stengt, og vi så oss derfor nødt til å finne noe annet å gjøre. Vi endte dermed opp med å kjøre tre kilometer videre, til Vieille-Toulouse for å nyte den fine panoramautsikten.

Olaja

Min samboer og jeg elsker å kjøre rundt på oppdagelsesferd i nærområdet sammen, til utsiktspunkt og gamle slott, til små landsbyer og mystiske grotter og flott natur. Det gjør oss derfor ingenting å bli værende i Occitanie hele sommeren for å støtte den lokale økonomien og reiselivsnæringen i det franske sørvestland.

Vårt felles mål om å hjelpe den lokale reiselivsbransjen på et ansvarlig vis starter allerede i morgen, på Kristi Himmelfartsdag.

Vi har reservert en natt i en mongolsk jurt langt ute på landet, i retning Pyreneene, hvor vi vil nyte stillheten og medbrakt mat og drikke i skjønn natur.

Deretter vil vi kjøre videre til den historiske byen Mirepoix, hvor vi vil ta oss god tid til å spasere rundt og titte på alle de flotte bindingsverkhusene i byens lille sentrum.

Jeg gleder meg, jeg gleder meg helt vanvittig, aller mest ser jeg frem til å sove i en jurt, et nomadetelt, noe jeg aldri har gjort tidligere. Naturen har jeg dessuten lengtet desperat etter den siste tiden, derfor gleder det meg stort å endelig kunne omfavne den igjen.

Dagens lunsjtid gikk til å sitte på balkongen og diskutere morgendagens aktiviteter sammen med min kjære. Vi spiste hver vår poke bowl og pratet om hvilken vin vi skal pakke med oss, hva vi skal kokkelere på det lille kjøkkenet i jurten (pasta), om vi vil få behov for badetøy, hvor viktig det er å huske solkrem og myggspray.

Poke no

Videre pratet vi om sommermånedene som venter oss, jeg har lyst til å besøke lavendelgården La Ferme de Lacontal og litteraturlandsbyen Montolieu, jeg har lyst til å overnatte i en vindmølle eller en tretopphytte, i ei grotte eller i en sjarmerende liten husbåt, jeg ser frem til å besøke ulike vingårder og handle ost og oliven fra ulike bondemarkeder, deilig er det å vite at absolutt alt dette og mye mer finnes innenfor hundre kilometers radius fra vårt hjem i Toulouse.

Etter å ha kost meg med spennende smaker av ris, alger, chilimarinert kylling, avocado, koriander og peanøtter, ble jeg sittende og tenke, drømme, med det bredeste smilet om munnen og sommerfugler i magen, tittet jeg på bildene fra reservasjonen, jeg scrollet gjennom annonsen, jeg zoomet, om og om igjen leste jeg beskrivelsen av jurten, jeg studerte kartet, Gibel heter kommunen, hvorfor reserverte vi bare en natt, hvorfor ikke to, eller tre. Hjertet banket raskere, jeg kunne kjenne eventyrlysten blomstre i meg som en forelskelse.

Som med panoramautsikten i Vieille-Toulouse og nomadetelt i skogen, ser jeg nå frem til å skape mange flere minner innad i regionen sammen med min Julien. Overnattinger, dagsturer, late dager med piknik i naturen, skogsturer, gøyale utendørsaktiviteter og etter hvert restaurantbesøk og vinkvelder på bar, vi gleder oss til å bli enda bedre kjent med Occitanie, vi ser frem til en rekke fine opplevelser i nærområdet.

Kjæresteselfie

 

Badeglede og fransk idyll i vindistriktet Ténarèze

Fredag ettermiddag, min kjære har kommet for å hente meg på arbeidsplassen. Med en felles koffert og to badehåndklær i bagasjerommet, ser vi frem til å koble av og nyte denne sensommerhelgen i vakre omgivelser. En romantisk helgetur nordvest for Toulouse står for tur, en helg hvor småbyidyll, svømmebasseng, fransk gastronomi og vinsmaking venter oss disse neste to dagene, det samme gjør solskinn og over tretti varmegrader.

Takket være gavekortene vi fikk av mine foreldre til jul, betaler vi ikke ett øre for hverken overnattingsstedene, frokosten eller denne fredagskveldens restaurantmiddag. Helgens første overnatting er reservert på hotellet La Ferme de Flaran, et hotell i hjertet av vindistriktet Ténarèze og i nærheten av den fine byen med det noe uheldige navnet Condom (prevensjonsmiddelet har ingen tilknytning til stedet). Moderne, nyoppussede rom i et historisk bygg fra 1700-tallet, og en restaurant som tilbyr kreative franske retter laget av sesongens råvarer, dette er Frankrike akkurat slik jeg elsker det.

Jeg skulle likevel ønske at døgnet hadde flere timer eller at vi hadde flere feriedager, slik at vi kunne hatt mer tid i området hvor vi skal overnatte, nok tid til å besøke det historiske monumentet Abbaye de Flaran, et cistercienserkloster bygget i 1151. Men vi rekker ikke frem til hotellet før sent på ettermiddagen,klosteret er sannsynligvis allerede stengt for publikum innen vi har rukket å sjekke inn på hotellet. Dessuten reiser jeg sammen med en forlovede som aller helst ønsker å prioritere å flyte rundt i svømmebassenget i tre timer, noe han fortjener etter å ha jobbet lange dager hele uka med press fra ledelsen og en telefon som har ringt i ett hver eneste kveld.

Solsikkeenger

Med vinduene nede, kjører vi i retning vindistriktet, det vakre landskapet langs veiene som fører oss gjennom Gers er en nydelig attraksjon i seg selv, kilometer etter kilometer med flotte (men dessverre visne) solsikkeenger så langt øyet kan se. Med vind i håret og solbriller på nesetippen, nyter jeg den flotte distraherende utsikten, en time blir til to, før jeg vet ordet av det er vi fremme ved La Ferme de Flaran.

IMG_20190824_172009

Opp en liten innkjørsel, blant kornåkre og visne solsikker, det historiske bygget som skulle love oss et gammelt sjarmerende eksteriør og moderne interiør, lever opp til alle forventninger. En hyggelig resepsjonist møter oss, vi ledes opp trappen og inn på et koselig dobbeltrom som står i stil med utsiden av hotellet, varmt og idyllisk med typisk sørvestfranske detaljer i stein og tre.

Hoteklseng

Lenge blir vi ikke på rommet før vi slenger på oss badetøy og løper ned til bassengkanten. Ikke en eneste sjel er å se ved bassenget, alle solsenger er ledige, vi hopper uti, vannet er iskaldt, himmelen er glovarm, vi kjøler oss ned før vi legger på svøm for å varme oss opp igjen. Jeg, iført en litt for avslørende trekantbikini for min smak, en gave fra min kommende svigermor (en gave jeg lenge hadde lovet å ta i bruk), han iført den samme badeshortsen som han har hatt så lenge jeg kan huske.

Basseng

Vi hopper uti og svømmer flere runder, frem og tilbake, frem og tilbake, vi tar pauser og tøyser og ler av hverandre, han mener jeg puster så tungt når jeg svømmer at man skulle tro jeg var i ferd med å krepere, jeg spruter vann i hans ansikt og forsøker å dra av ham badeshortsen, bare for moro skyld. En god stund blir vi stående ved bassengkanten, begge to, vi observerer ei marihøne som min kjære har reddet opp fra vannoverflaten. En smule ustødig i starten, marihøna beveger seg sakte bortover, vingene løftes såvidt i starten, før de endelig spres og kan føre vår lille insektvenn bort fra klorvann og nysgjerrige mennesker, til de grønne planter med de flotteste blomster.

Restaurantmiddag

Kvelden avsluttes over et helaftens måltid på hotellets egne restaurant, et spisested som vi har sett frem til å besøke, etter å ha bladd oss gjennom flere sider med fine anmeldelser der ute på det store internett. Uteserveringen tilbyr for kvelden levende musikk, avslappende blues, vi lytter til gitaristens melodier og nyter smaken av armagnac-basert cocktail og husets hjemmelagde ostebriks før forretten blir servert.

Foie gras

Til forrett spiser jeg den klassiske sørvestfranske spesialiteten foie gras, etterfulgt av skogsdue med soppsaus og en moderne versjon av den kjente franske sitronterten.

Skogsdue middag

Jeg sender en liten tekstmelding til min mor, tusen takk for gavekortene vi fikk til jul, skriver jeg, dette er den fineste kvelden Julien og jeg har hatt sammen på lenge.

Sitronterte versjon

Neste morgen koser vi oss ved frokostbordet, franske bakevarer og frisk frukt sammen med grapefruktjuice og hver vår kopp kaffe før vi sjekker ut, og gjør hva jeg trodde vi ikke ville få tid til å prioritere…en svipptur innom klosteret Abbaye de Flaran.