Du, jeg og en nordspansk middelalderlandsby ved navn Pals

Lørdag, vi besøker den katalanske middelalderlandsbyen Pals, den minner meg litt om en spansk versjon av den sjarmerende landsbyen Cordes-sur-Ciel i Frankrike (hvor min kjære og jeg var i oktober).

I hjertet av Costa Brava, bare noen km fra den nordspanske kysten og de vakre strendene, i et område kjent for sine rismarker, i fredelige omgivelser, der ligger den historiske landsbyen Pals.

Pals

Etter å ha spist en deilig frokost på hotellet i Figueres og deretter tatt oss en siste spasertur gjennom sentrum, plasserer vi vår sorte lille trillekoffert i bagasjerommet, sammen med de fire pakkene med håndlaget turrón (spansk julegodt) som vi kjøpte på byens julemarked. Vi vinker farvel til Salvador Dalí sin hjemby, vi vinker til hans ånd og til surrealismen, nå skal vi reise enda lenger tilbake i tid, lenge før hans tid.

Vi er i utgangspunktet på vei til kysten, min kjære og jeg, vi er på vei til det luksuriøse spahotellet Sallés Hotel & Spa Cala del Pi, i Platja d’Aro ligger det, 35 kilometer syd for Girona.

Med to-tre timer å slå ihjel før vi endelig kan sjekke inn på hotellet og hoppe uti bassenget, har vi sjekket ut mulighetene for hva som er verdt å besøke i området mellom nåværende og neste destinasjon. Min kjære vil aller helst bare finne seg en eller annen kafé ved kysten, et sted hvor han kan sitte til det endelig er tid for innsjekk.

Det har ikke jeg lyst til.

Vi blir til slutt enige om å finne på noe langt mer spennende enn å bare sitte foran et bord i et mørkt lokale. Enige blir vi om å heller ta oss en liten svipptur tilbake til middelalderen, til en billedskjønn landsby med historie som går helt tilbake til det niende århundre.

Vi parkerer bilen på en liten parkeringsplass som vi håper og tror tilbyr gratis parkering, og spaserer opp en bratt brosteinbelagt gate som fører oss dypere inn i landsbyens kjerne, den lille bebyggelsen som på en bakketopp, er bygget rundt landsbyens festning.

Brosteinbelagte gater, sandfargede steinmurer, sjarmerende døråpninger og buer, vakre blomster som klatrer oppover veggene, en stillhet, en deilig stillhet, i lavsesongen er vi ikke mange som har tatt oss en dagstur til lille Pals.

Lyden av støvlettene mine går igjen som et ekko, for hver gang dem treffer brosteinene som ligger under oss. Smale gater, smale steinhus, jeg undrer hvordan det ser ut inne hos dem som bor her den dag i dag.

Vi nyter utsikten fra bakketoppen, ut mot de landlige omgivelsene, ut mot det grønne landskapet, under blå himmel står vi, sola skinner, den blender meg nøyaktig i dét øyeblikket min kjære forsøker å ta bilde av meg. Fra ulike vinkler forsøker vi å ta noen middels fine bilder, landsbyen er jo så vakker. Sola gjemmer seg etter hvert bak en liten sky, i stedet for blendende lys blir vi nå rammet av et vindkast, og enda et, vinden skaper utfordringer for vår lille fotoseanse der den herjer, håret mitt flyr til alle kanter, vi gir opp og spaserer videre.

IMG_20190108_210502_471

Jeg liker å besøke slike småsteder, landsbyer med sjel, småbyer som forteller en historie, som tar meg med tilbake til en tid, langt langt tilbake. Det er fint å kunne drømme seg bort litt, bort fra de moderne tider, bort fra forurensning og forsøpling, betongklosser og glasshus, asfalterte og høyt trafikkerte veier. Det er fint med en liten pause fra nettopp dette.

Å bo i storby har dog sine fordeler, det også. Stort utvalg av butikker og spisesteder, mange teaterforestillinger og konserter, gode kinotilbud, flere museer og kunstgallerier, spennende arrangementer og morsomme aktiviteter. Kanskje må man nesten bo i en storby for å virkelig kunne verdsette det å flykte fra den, for å virkelig sette pris på stillheten og idyllen man finner her i disse historiske landsbyene, de som ligger godt gjemt som skjulte perler, langt borte fra de store trendy reisemålene.

Aller mest liker jeg Pals og lignende landsbyer, fordi…

Langt borte fra gatestøy og høyt tempo, langt tilbake til en annen tid, det er her jeg finner inspirasjon.

IMG_20190108_205645_391

Spandk

G

Advertisements

Deilig brunch og de siste timene i Lyon

Søndag. God morgen, Lyon.

Vi starter dagen med hver vår kaffekopp og et glass appelsinjuice, før vi slenger på oss yttertøy og drar på kafé for å kose oss med en stor deilig brunch sammen med disse to fine menneskene som vi har overnattet hos siden fredag.

Brunch, sammenslått frokost-lunsj, har de siste årene blitt riktig så trendy, om man skal dømme ut fra sosiale medier, influensernes egne bilder fra venninnebrunch eller kjærestebrunch, og ikke minst hvor vanskelig det er å få reservert bord på disse kafeene som tilbyr egne menyer spesiallaget for anledningen.

Også vi har kastet oss på trenden.

For å gi helgeturen en ekstra hyggelig avslutning, tar samboerparet oss med til deres favorittsted for en koselig søndagsbrunch, en kafé som er innredet i interiørtilen shabby chic, og heter Les Cafetiers, kaffekokerne betyr det.

Bordet vårt, lokalets aller siste ledige bord, ettersom vi ikke husket på å reservere før to timer i forveien, er akkurat stort nok til fire personer. Under varmelamper, sitter vi på den bittelitte uteserveringen, den som rommer intet mer enn fire bord. Sett bort fra naboen i etasjen over kafeen, en mann eller kvinne som spiller grusom fransk rap-musikk på nattklubb-lydnivå, er atmosfæren lun, avslappet. Brunch-menyen består av nypresset eplejuice, valget mellom kaffe eller te, åpen sandwich full av snadder, valget mellom salat eller yoghurt og granola, og en søt avslutning i form av croissants og sitronkake. En eksplosjon av farger og smaker, sunt og delikat, men milde himmel så mett jeg, vi alle, ender opp med å bli!

Etter en deilig brunch, føles det godt, og høyst nødvendig, å kunne strekke på beina og ta oss en spasertur gjennom et av byens hippeste nabolag, Croix-Rousse, bydelen kjent for sitt spennende uteliv og sin fargerike gatekunst som pynter opp bybildet.

Et stort tivoli er i dag bydelens hovedattraksjon, fullt av liv, blinkende lys, hylende tenåringer i full fart med adrenalin på høyt nivå, barn som ler, ballonger, karuseller som snurrer, neonfarger, dårlig musikk, churros og sukkerspinn. Min kjære elsker tivoli, berg-og-dalbaner og høy fart, dessverre er han sammen med verdens kjedeligste person når det kommer til slike aktiviteter, meg, jeg som har ekstrem høydeskrekk og fobi mot det meste av karuseller. Jeg som ikke engang liker sukkerspinn.

Min kjære ser lengselsfullt bort på den største av karusellene, og deretter på meg. Jeg vet hva han tenker, han vet hva jeg tenker, vi går videre.

Vi forlater tivoliet og spaserer forbi noen franske brasserier og en åpen plass, omtrent tom for mennesker, med unntak av oss og noen skatere med sine longboards. Denne plassen er dessuten også et fint utsiktspunkt, et fint sted for oss som liker å titte på elven som renner gjennom byen, på landemerker, på bylandskapet, former, farger, arkitektur, vi liker å ta bilder, min kjære og jeg, av hverandre, oss to sammen, av utsikten, den som nå er delvis skjult bak et tykt lag med tåke, den samme tåken som lå over Lyon også igår.

Videre spaserer vi nedover ei lang og bred gate, vi titter inn vinduet til et kunstgalleri, jeg ser et stort maleri, motivet er en svært realistisk hjerne, den ligger på et bord, vemmelig, sier jeg, bildet minner meg om en scene fra skrekkfilmen Hannibal, uten at jeg ønsker å utdype dette noe videre. Et annet maleri viser en naken kvinnekropp, nakne bryster.

Flere gallerier holder til i denne gata, kunst i forskjellige stilarter, forskjellige former, forskjellige ideer.

Jeg liker denne bydelen. Den er langt mindre pen enn gamlebyen, langt mindre typisk fransk, men livlig er den, fargerik og urban, kunstnerisk og kul.

Ved foten av den lange gata, ender vi opp på en kafé hvor alt av interiør er rødt og gult, med gule vegger dekorert med innrammede fotografier i sort-hvitt. Fotografiene er alle tatt i Paris, avbildet er noen av de mest kjente landemerkene, metroen, og vanlige mennesker på gata.

Med kaffen servert, diskuterer vi disse bildene, vi forsøker å analysere dem, hvem er disse menneskene, hva tenker de på, hvorfor er det Paris og ikke Lyon som pryder kafeens vegger?

Samtidig er det morsomt å tenke på at både jeg, min kjære og hans kamerat, har alle bodd i nettopp Paris tidligere. Og nå, nå bor han her i Lyon og vi i Toulouse, og her sitter vi og prater om fotografier som skildrer livet i byen vi en gang levde i selv.

Overkbe

Regnbue

Utsikt Lyon

Gaæge

Lyon bilfe