De som venter (fortsatt på île d’Oléron)

Fra den fargerike kunstnerlandsbyen i Château-d’Oléron, kjørte vi videre helt til øyas nordligste punkt, til fyret i Chassiron, for å ha noe å se, noe å gjøre, for å slå ihjel litt tid før vi endelig ville få lov til å sjekke inn på hytta i fiskerlandsbyen La Cotinière.

Området var fullt av mennesker, for det meste pensjonister. Vi spaserte gjennom den lille hagen som omkranset fyret, en hage full av roser og drueranker, før vi beveget oss videre til utsikten mot bølgene.

Han spurte meg om jeg tenker på hjembyen når jeg ser ut mot havet, om lyden av bølger som slår mot land gir meg en følelse av hjemlengsel. Jeg holdt mine armer ekstra godt rundt ham, mitt høyre kinn hvilende på hans bryst.

“I sommer skal jeg komme meg hjem om det så er det siste jeg gjør” sa jeg med en bestemt tone, vel vitende at jeg sa nøyaktig det samme både i fjor sommer, høst, vinter og tidligere i vår. Denne bilferien langs den franske vestkysten var på mange måter en virkelighetsflukt, men den kunne ikke ha kommet på et bedre tidspunkt, en tid hvor hele livet står på pause, hvor jeg venter på å få reise til hjemlandet, jeg venter på å flytte inn i ny leilighet, jeg venter på å bli fullvaksinert. En tid hvor jeg aktivt søker jobber, mens jeg egentlig drømmer om å leve av å skrive. Parallelt har jeg derfor sendt mitt manus til de som vil avgjøre om jeg har det som skal til for å få forfatterdrømmen oppfylt. De som enten vil løfte meg eller knuse meg, før jeg igjen vil reise meg og skrive nytt manus, igjen og igjen til jeg får det til.

Mitt blikk fulgte bølgenes bevegelse, det store blå Atlanterhavet, så stort og så voldsomt, nesten skremmende, men likevel så vakkert. Julien avbrøt mine tanker, “snu deg” befalte han. Uten å skjønne hvorfor, gjorde jeg som han sa. Fra bukselomma dro han frem mobiltelefonen sin, “cheeeeese” sa vi i kor, før vi begge brøt ut i latter da vi på skjermen så at fyret i bakgrunnen stakk opp fra hodet mitt som om jeg skulle vært en enhjørning.

Klokka fire var det endelig tid for innsjekk, tid for å kjøre de atten kilometerne sørover til La Cotinière, til den lille hytta hvor vi skulle sove de neste to nettene, hvor Julien skulle kose seg med østers ute på terrassen, mens jeg selv skulle spise spekemat. Vi skulle drikke hvitvin og slappe av, han og jeg og de tre kaktusene som hadde fulgt med på reisen helt siden jeg fikk dem i bursdagspresang fra gamingvennen til Julien.

Vel fremme i La Cotinière, parkerte vi bilen under et stort tre og bar med oss kun det aller mest nødvendige inn på den bittelille hytta med trang stue og kjøkkenkrok og en hems over stua. Til vår store fornøyelse hadde temperaturen steget betraktelig utover ettermiddagen. Været var blitt så varmt og fint at vi kunne skifte til kortbukser før vi dro ut for å handle matvarer og se på båtene i havna.

Vi besøkte et fisketorg hvor Julien handlet østers, før jeg selv kjøpte spekeskinke fra en delikatessebutikk og vin fra et lite supermarked, en typisk badeby-kolonial hvor man både får kjøpt stygge suvenirsmykker, badering, bikini og alt som står på handlelista til kveldens enkle kokkelering.

Før vi dro tilbake til hytta, gikk vi et siste ærend innom et stort bakeri med et likevel svært begrenset utvalg. Baguettene var tynne og rare, ikke store og fyldige som hos vårt faste bakeri i nabolaget hjemme. Andre brødsorter var enten utsolgt eller aldri blitt laget i det hele tatt.

Med rare baguetter, østers, vin og spekemat på terrassebordet, feiret vi vår første kveld på den trivelige ferieøya som heter Île d’Oléron. Vi så frem til å tilbringe neste dag, hele dagen, på sykkeltur.

Hvordan det gikk, vil jeg fortelle alt om i neste innlegg.

I de sjarmerende østerslandsbyene på halvøya Cap-Ferret

Lørdag, den nittende. En mild septemberdag i Arcachon, med regnvær meldt utover ettermiddagstimene. En siste feriedag hvor vi tok oss en kjøretur langs bukten for å besøke ulike østerslandsbyer og fine severdigheter, hvor vårt siste stoppested skulle bli fyrtårnet syd på Cap-Ferret.

Vi startet dagen med en liten svipptur innom fiskehavnen i Biganos, et bittelite sted på den sørlige delen av Bassin d’Arcachon, kjent for sine fargerike trehytter som omkranser havnen, stripete små og mellomstore hytter.

Ved havnen så vi flere piknikbord, hvorav alle var tatt i bruk av par og familier som nøt formiddagens oppholdsvær og den fine utsikten mot de fargesterke hyttene som speilet seg i vannet. Baguetter, pålegg og oppskåret frukt på bordet, en fin liten piknik på et koselig sted.

Synet av baguettene gjorde meg sulten, så det passet meg derfor fint at vårt neste stopp skulle bli den lille østerslandsbyen hvor vi hadde planlagt å spise dagens lunsj, Andernos-les-Bains.

Østers måtte jeg selvfølgelig utelukke, intolerant som jeg jo er, men et godt fiskemåltid kunne jeg gjerne tenke meg. Aller først tok vi oss likevel en spasertur langs havnen, forbi de mange små hyttene som tilbyr østerssmaking, forbi de ulike østersbassengene, og helt til slutt en spennende omvisning på det lille østersmuseet ved havnen.

Vi spiste lunsj på L’Atelier, en fiskerestaurant ved østershavnen, hvor jeg nøt en deilig torskefilet med pikant chorizosaus og kremet potetstappe sammen med et glass tørr hvitvin fra Bordeaux.

Fisk er dessverre noe jeg altfor ofte velger bort på restaurant og aldri våger å tilberede hjemme, med unntak av fisketaco fra tid til annen. Fint var det derfor å spise på et sted hvor hele menyen var basert på ingredienser fra havet, en mulighet til å smake noe nytt og spennende.

Fra Andernos-les-Bains, dro vi videre til det som skulle vise seg å bli dagens høydepunkt, det skjulte paradiset L’Herbe, den vakreste landsbyen på Cap-Ferret halvøya.

En landsby full av små hytter i spreke farger, bebodd av fiskere og østersoppdrettere. L’Herbe blir under høysesongen flittig besøkt av turister. Alle må de, i løpet av kvelden, etter å ha smakt seg fornøyd på østers og hygget seg med vin og vakker utsikt mot vannet og den pittoreske trehyttebebyggelsen, forlate L’Herbe for å overnatte i nabolandsbyene eller i Arcachon.

Det eneste hotellet som finnes i L’Herbe, det flotte Hotel de la Plage som ble bygget i 1860, er nemlig ikke lenger et hotell, men en restaurant og bar ved navn Chez Magne, selv om fasaden fortsatt bærer sitt tidligere navn.

Apropos Chez Magne, som så enkelt betyr Hos Magne…Med et navn som dette undrer jeg om eieren er norsk. Magne er jo på ingen måter et fransk fornavn.

Vi tok oss en forfriskende drink på uteserveringen til dette historiske hotellet som nå tilhører Magne, hvor jeg fikk servert en ekstremt bitter Campari Spritz etter å ha blitt gjort oppmerksom på at baren var tom for Aperol.

Fra L’Herbe gikk ferden videre til vårt siste stopp, fyrtårnet ved Cap-Ferret. Hadde vi husket å søke opp åpningstidene på forhånd, ville vi ha rukket å besøke tårnet innvendig, men med bare ti minutter til rådighet fikk vi ikke gjort mer enn å se på fyrtårnet fra bakkenivå.

Kvelden ble deretter tilbrakt på den koselige restauranten Le Cabanon på utkanten av Arcachon, et siste måltid sammen ved vestlandskysten før hjemreise neste morgen.

Jeg bestilte et glass rødvin og lekker spekemat til forrett, før jeg deretter nøt dagens andre fiskemåltid, breiflabb med spekeskinke og parmesanrisotto.

Måltidet var nydelig, akkurat som kjøreturen langs bukten, akkurat som de fine stedene vi hadde rukket å besøke i løpet av dagen, østerslandsbyene og de fargerike hyttene.

Under morgendagens hjemreise skulle vi kjøre innom den lille byen Moissac og den kjente severdigheten Pont-Canal du Cacor. Mer om det i neste innlegg, før jeg går videre til å fortelle om forrige helg, om hvorfor vi endte opp med å tilbringe oktobermånedens andre helg i Paris.

Bassin d’Arcachon, båttur og frigjøring av mitt indre barn

En varm og fin septemberdag, månedens syttende, og vår første frokost i Arcachon.

En sen frokost, vel å merke, ved utekjøkkenets spisebord. Nespressokaffe, appelsinjuice og ferske baguetter, jeg smurte andepaté på den ene skiven og smøreost fra Boursin på den andre.

Planen for dagen var å dra på båttur, en to og en halv times sightseeingtur langs Bassin d’Arcachon, bukten kjent for sin lange tradisjon med østersoppdrett, en lokal spesialitet som jeg grunnet min skalldyrintoleranse aldri vil kunne smake.

Ved bukten ligger også Europas største sanddyne, Dune du Pilat, som vi skulle besøke allerede neste dag.

I løpet av båtturen ville vi også passere Cap-Ferret og en rekke små østerslandsbyer. En av disse, Herbe, ville vi etter flere anbefalinger ta oss tid til å besøke to dager senere, under lørdagens lille utflukt, en kjøretur til fyrtårnet ved Cap-Ferret.

Jeg så frem til å passere Île aux Oiseaux (fuglenes øy) hvor vi ville få muligheten til å fotografere de små karakteristiske hyttene som står stødig over vannet på stylter, hytter som bare østersoppdretterne har tilgang til.

Med munnbind og antibac steg vi ombord på båten, klare for sightseeing med Union des Bateliers. Vi passerte både seilbåter, paraseilere og adrenalinjegere på vannscooter, men også fiskere og østersoppdrettere i arbeid. I løpet av turen fikk vi lært mye om Île aux Oiseaux, øya som før i tiden huset mange flere slike hytter på stylter, før alle med unntak av to ble totalt ødelagt av kraftig stormvær, og aldri bygget opp igjen.

Øya er beskyttet og kan i dag kun besøkes av østersoppdrettere og fiskere, og blir ellers brukt som tilfluktssted for trekkfugler og abbor.

I det fjerne kunne vi etter hvert skimte Dune du Pilat, som vi til slutt fikk rikelig med tid til å observere fra avstand, da båten plutselig endte opp med å få motorstopp. Vi ble værende på stedet hvil i en hel time før mekanikeren ombord fikk løst problemet og båten til slutt fikk fullført turen.

Selv om blikket var rettet mot sanddynen og mot seilbåtene som gled over vannet mens vi selv stod stille, dagdrømte jeg meg bort til den lille iskiosken ved kaien, jeg hadde lyst på is, ikke en hvilken som helst is, men med smak av Spéculoos, kjeksen som minner om pepperkaker.

Jeg hadde lyst til å kjøpe meg to kuler i kjeks, løpe ned til sandstranda like ved kaien, kaste fra meg ankelsokkene og de hvite joggeskoene og vasse uti vannet. Aller helst skulle jeg ønske jeg hadde husket å ikle meg badetøy under olashortsen før vi dro hjemmefra, eller i det minste valgt meg et undertøysett som kunne lignet en bikini, men, det hadde jeg altså ikke.

Å få dyppet tærne, leggene og lårene var jo uansett bedre enn ingenting. Langt bedre.

Så snart vi nådde frem til kaien, gjorde jeg nøyaktig som jeg hadde sett for meg i mine dagdrømmer. Jeg hastet meg til nærmeste iskiosk, kjøpte meg ei kule med Spéculoos, men også ei med kokos, og løp utålmodig ned til stranda med joggeskoene i den ene hånda og iskremen i den andre.

Lykkelig, smilte jeg fra øre til øre under den skarpe ettermiddagssolen. Dypt hadde jeg savnet denne enkle, barnslige gleden. Båttur, sol, sand, sjøvann og iskrem.

Svigermor spaserte langs vannkanten sammen med meg, også hun hadde kjøpt seg is. Våre seriøse menn, derimot, ville oppføre seg som voksne, og valgte heller å bestille hver sin halvliter på en utekafé ved stranda mens vi kvinner vasset rundt i vannet med smeltende is dryppende ned mellom fingrene.

Sammen tok vi deretter moroa videre til bassengkanten, før vi grillet urtemarinert svinefilet og drakk rosévin til langt over midnatt.

At jeg gledet meg til morgendagen var det definitivt ingen tvil om, da den ville gi meg nok en fin anledning til å frigjøre mitt indre barn. Jeg så frem til lek og moro i den tre kilometer lange og hundreogto meter høye sanddynen, Dune du Pilat. Løpe, synke og rulle rundt i sanden. Jeg gledet meg!