Håpet om at det finnes optimisme også i alt dette

Tjuesjette januar, hans bursdag, en begivenhet som vi egentlig skulle ha feiret på en Michelinstjerne-restaurant i sentrum av Toulouse, Py-r er spisestedets navn. Vi skulle pynte oss i finstasen og ta metroen inn til sentrum for å deretter spasere hjem igjen etter endt sju-retters middag. En vinterkald spasertur under den klare stjernehimmelen, distrahert fra kulden, det kunstneriske måltidet fortsatt i våre tanker. Vi ville ha pratet om de mange smårettene, om hvor romantisk denne tirsdagskvelden hadde vært, noe tirsdager vanligvis aldri er, jeg ville spurt ham hvilken rett han likte best og gledet meg over å besvare samme spørsmål tilbake.

Men som vi alle vet, vil nesten ingenting av det som skulle ha vært, lenger la seg gjennomføre. Ikke før det store flertallet av verdens befolkning er vaksinert og vi endelig vinner denne krigen mot vår usynlige fiende. De franske myndighetene holder fortsatt landets restauranter stengt, og det gjeldende portforbudet tillater oss ikke å vandre rundt utendørs etter klokka seks. Middagsreservasjonen ble som forventet avlyst, og bursdagspresangen jeg hadde planlagt, risikerer også samme skjebne.

Ikke nok med at jeg hadde gitt ham fire poloskjorter hvorav tre av dem ikke passet i størrelsen og byttelappen med et uhell var blitt kastet i søpla, jeg hadde også reservert to netter i en bolig med innendørs svømmebasseng, en helgetur planlagt for februarmånedens siste helg, en helg som vi nå risikerer å måtte tilbringe innestengt i vår stue, om en tredje lockdown blir innført neste uke.

Før hans bursdagsfeiring endte i en unødvendig krangel over små bagateller, en konsekvens av flere søvnløse netter og bekymringsfulle dager, hadde vi i det minste rukket å hygge oss med en god middag. Kalvekjøtt i trøffelsaus, med pommes dauphines og fylte champignoner, og grunnet omstendighetene, altfor mange glass Saint-Julien, årgang 2006. Vi avsluttet måltidet, og krangelen, over kveldens dessert, kaker fra et pâtisserie i nabolaget.

Jeg hadde egentlig lovet å diske opp med hjemmebakt kake til det nå 31 år gamle bursdagsbarnet, samtidig som jeg hadde lovet meg selv å bruke mer tid på både matlaging og husarbeid, spesielt sistnevnte, men motivasjon har vært en mangelvare de siste ukene. Det eneste jeg for tiden har energi til å gjøre, er å lese bøker, sykle langt og lenge langs Garonne-elven og Canal du Midi, og skrive videre på manuset som jeg håper en dag vil bli en roman.

Tjuesjuende januar. Søvnløse netter har det som nevnt blitt mange av det siste året. Bekymringene lyder som et ekko i mitt sinn, engstelse rundt coronasituasjonens utvikling, nedstenginger, vaksineforsinkelser, reiserestriksjoner og virusmutasjoner, tanken på å nok en gang måtte utsette bryllupet skremmer meg, knuser mitt hjerte, og på toppen av det hele våknet jeg til en mindre hyggelig nyhet, en epost fra Pôle Emploi, avslag på søknad om finansiering av kurs.

Med andre ord, står jeg på stedet hvil når det gjelder jobb og videreutdanning.

Som om ikke dette var nok, hadde Julien fortsatt ikke fått noe videre informasjon om egen arbeidssituasjon, om han ville ha en jobb å gå til fra og med neste mandag, eller om han allerede til uka ville bli permittert eller flyttet til en annen del av landet.

Neste dag, altså i dag, fikk han heldigvis vite at han vil fortsette i samme stilling. Inntil videre.

Det er vanskelig å holde humøret oppe når situasjonen er så uforutsigbar som den er, men vi prøver så godt vi kan å redde oss selv og hverandre fra å bli altfor negativt påvirket. Mens vi smører oss med tålmodighet og venter på at den verste stormen skal passere, leter vi etter positivitet i selv det negative, for det finnes jo som oftest et håp selv i det som er vondt og vanskelig.

Jeg velger å tro, for håpets skyld, at skjebnen hele tiden har hatt andre planer for oss begge, at dette er det dyttet han trenger for å utvikle seg karrieremessig, i stedet for å stå på samme sted som han har gjort de siste tre årene. Kanskje var det heller aldri meningen at jeg skulle utdanne meg til å bli Community Manager. Tanken på at det forhåpentligvis finnes noe enda bedre der ute for meg, gjør situasjonen så utrolig mye lettere å håndtere. Ja, det gjør meg jo faktisk spent på livet etter, den nye normalen som de kaller det.

Samtidig som både han og jeg forsøker å holde optimismen oppe så godt vi kan, benytter vi den friheten vi fortsatt har til å gjøre det beste utav de mulighetene som fortsatt ligger foran våre føtter.

I morgen drar vi derfor på helgetur til fjellet med bil, en nødvendig pust i bakken, en pause fra alt som nylig har hendt og alt som vi frykter vil skje. Med alle bekymringer på avstand, ser vi nå frem til å leke i snøen, ake ned snødekkede bakker og gå tur i skogen, en siste smak av naturen og livet utenfor asfaltjungelen på det som kan ende opp med å bli en ganske lang tid.

Eller ikke. Hvem vet.

Om alt skjer av en grunn

En ny uke er halvveis forbi, en uke hvor jeg daglig har kommet meg ut døra på korte sykkelturer rundt i nabolaget for å bryte de stillestående timene tilbrakt i den varme stua hvor jeg store deler av tiden har sittet med datamaskinen foran meg, eller med telefonen på øret.

Vinterkulden har nå lagt seg over det juledekorerte Toulouse, med sine regnskyer og vindkast. Å sykle uten jakke og skjerf hører fortiden og fremtiden til, også hansker og lue burde jeg bli flinkere til å huske å kle på meg, for ikke å kjenne vinden suse i ørene, mens kulden pisker mine skjøre fingertupper.

Hver dag denne uka har jeg latt meg underholde av lange telefonsamtaler med venner og familie i Norge, og samtidig vært frustrert og lei der jeg fra tidlig morgen til sene ettermiddagstimer har ringt og blitt oppringt av franske byråkrater som ikke klarer å bli enige med hverandre, ikke klarer de å gi meg et svar på hvorvidt det vil være mulig å finansiere dette kurset som jeg i over en måned hadde trodd jeg skulle ta, jeg hadde gledet meg til å sette i gang.

De hadde jo alle fortalt meg at alt sammen ville ordne seg, så snart noen siste formaliteter var i orden. Et avgjørende grønt lys fra øverste ledd i administrasjonen.

Et lys som de siste fire ukene har blinket oransje.

Usikker på hvordan denne sagaen kommer til å ende, bekymrer jeg meg like mye for fremtiden nå som jeg gjorde i sommer. Kanskje også enda mer, for vi er jo så mange nå i samme båt, uten arbeid, vi som kommer fra bransjer som blør, bransjer som lider seg gjennom pandemien. Luftfartsindustrien er en av taperne i økonomiens dominofall.

Klokka tikker og tiden er i ferd med å renne ut. Rettelse, den har allerede rent ut, for i dag er siste svarfrist før jeg mister min plass på kurset som skulle bli min store redning, selve nøkkelen til nye muligheter og starten på en karriere. Heldigvis for min egen trøst, er jeg blant dem som tror på skjebnen, dem som mener at alt skjer av en grunn, at det finnes noe større og bedre der ute i den store verden, et lys i enden av tunnelen.

Men nøyaktig hva som venter meg, og hvor lenge jeg må vente i tålmodighet før denne nye stien åpner seg foran meg, nei, det er det bare gudene som vet.

Jeg sykler i retning Garonne-elven, ned til slusene, der hvor det er så stille og fredelig, med telefonen i flymodus og byråkratene på avstand.

Om det er oppholdsvær og jeg sykler på ettermiddagen blir også Julien med meg, min viktige støttespiller. Om ikke han hadde vært her sammen med meg, vet jeg ikke hvordan jeg ville håndtert alt sammen. Han tror ikke på at det finnes noen skjebne, men han er likevel optimistisk.

Alt vil bli bedre, alt vil bli lettere.

Hans trøstende ord er som en god, varm kopp kakao på en stormfull vinterkveld. Den samme varmen føler jeg hver gang han stryker sine fingre gjennom håret mitt og kysser meg på pannen, før han holder sine armer rundt meg og klemmer meg hardt og kjærlig i minutter som føles som en herlig evighet.

Min stakkars Julien, også han har store utfordringer i vente. Produksjonsområdet hvor han jobber blir nemlig lagt ned i slutten av neste måned. Nok en dominobrikke, også denne i luftfartsindustrien. Han risikerer allerede etter juleferien å bli midlertidig flyttet til en annen del av landet, hvor som helst, og vi kan ikke gjøre annet enn å prøve å tenke positivt, forberede oss på det uforutsette og gjøre det beste ut av situasjonen.

Slik som vi jo gjorde med markeringen av bryllupet i september, som forhåpentligvis vil få seg en etterlengtet fortsettelse, med familie og venner på Château du Croisillat i april.

Fordi man kan forelske seg og blomstre i en by

Mars måned, en vanskelig måned, tankene vandrer på ville veier, inn i de dypeste groper, men fortsatt kan jeg skimte sollyset og vårblomstene som titter frem. Påskeliljene har blomstret fritt blant gress og ugress, vintersolen og tosifrede plussgrader gir dem næring. Kan også jeg få blomstre i sollyset?

Jeg strekker min hånd etter hans, min bedre halvdel, jeg trenger hans nærhet, jeg trenger å vite at alt kommer til å ordne seg etter hvert. Han ser på meg med sine snille brune øyne, det trygge smilet som sier mer enn ord. Hans hånd, hans varme hud, flettes inn i min. Vi utveksler ikke ett eneste ord, der vi spaserer hånd i hånd, de to kilometerne som fører oss fra vårt hjem, inn til sentrumskjernen av vår kjære by Toulouse.

Capitole baksiden

Himmelen er grå, luften er kjølig og vinden blåser kraftig, men selv de store vindkast hindrer ikke oss fra å gå tur sammen.

Mitt hår danser fra side til side, de lange brune lokkene legger seg over øynene mine, over munnen min, jeg må løsrive meg fra hans hånd da jeg ser meg nødt til å kjempe mot mitt flagrende hår. For å kunne se asfalten under beina mine, for å kunne flytte meg for syklistene og alle menneskene som passerer oss på veien gjennom Saint Cyprien, over Pont Neuf og videre til Place du Capitole.

Vi spaserer forbi Château d’eau, det historiske røde vanntårnet som i vår tid huser spennende fotoutstillinger, kunst i farger eller sort-hvitt, øyeblikk foreviget av kreative sjeler fra nært og fjernt.

På broen Pont Neuf står det nå, som hver dag, mange turister fra forskjellige verdenskanter med mobiltelefoner og fotoapparat, de tar bilder sammen med sine reisefølger, smilende bilder av seg selv og hverandre på byens fineste bro, med vakker utsikt over Garonne-elven, Musée d’histoire de la médecine og det kjente Saint-Joseph kapellet med sin karakteristiske kuppel. De skulle bare visst hvor mye finere alt sammen vil bli, når himmelen er blå og når alt av stillaser er fjernet og all vedlikeholdsarbeid er unnagjort.

Kom tilbake om to måneder, når sommertemperaturen er kommet for å bli, når livet blomstrer på utekafeer og blomster blomstrer for fullt i parkene, når speilbildet i elven er blått, kongeblå som himmelen, når kvinner går i kjoler og menn i sommerlige skjorter. Kom, mai, du skjønne milde.

Sentrumsgatene

Jeg mimrer tilbake til første gang jeg var i Toulouse, mitt første inntrykk av byen, da jeg fortsatt bodde i Paris og ikke ante hva fremtiden ville bringe. Mai måned, seks dager før bursdagsfeiring og tur til Nederland.

Regnværet som møtte meg i det jeg steg av toget, den mørke kveldshimmelen og den sørvestfranske arkitekturen, røde murstein, mur i nyanser av oransje og rosa prydet med vinduer med fine blå skodder. Jeg, med mine regnvåte joggesko løp fra Matabiau togstasjonen til hotellet hvor jeg hadde reservert rom for de neste to nettene.

Jeg forelsket meg i Toulouse, i det franske sørvestland, en forelskelse som har utviklet seg til å bli ekte kjærlighet. Tenk at man kan elske et sted som man elsker et annet menneske.

Handlegater

Jeg forelsket meg i arkitekturen, Capitole og Saint-Étienne katedralen, i den sjarmerende handlegaten Rue Saint-Rome og de små sidegatene i nabolaget Carmes, parkene Jardin Japonais og Jardin des Plantes, den trivelige lille restauranten Le Dahu, mitt første restaurantbesøk i byen, første møte med den lokale spesialiteten, bønnegryten cassoulet. Spisestedet som dessuten lager byens beste valnøttbrød!

Mars måned, her er vi, nesten to år er gått siden jeg var her for første gang. Han og jeg, vi promenerer, vi er på søndagstur gjennom de fredelige sentrumsgatene, forbi Capitole, vi skal på kino og kafé, hans varme hånd i min.

Karusell

Blått skjerf