Julekvelden og det man ønsker seg

Tjuefjerde desember, Mariah Carey synger over høyttalerne, hun forteller at hun ikke ønsker seg mye til jul. Alt hun vil ha er sin utkårede. Teksten har hun sunget i snart tretti år, og er det noen som virkelig har råd til å mene at de helt ærlig ikke ønsker seg annet enn en mann (eventuelt kvinne eller annet), så er det multimilionærer som henne. Andre ville nok sagt med lav stemme eller skrevet i parentes at nissen kanskje kunne tatt seg av strømregningen i tillegg.

De fleste ville dessuten ønsket seg at pandemien tok slutt (det vil jeg tro Mariah også ønsker), at helsevesenet fikk mer penger og at alle som sliter seg halvt ihjel med lange arbeidsdager og useriøse kontrakter fikk tilbud om fast ansettelse og en lønn det går an å leve av.

Det finnes også mange der ute som skriver ønskelister som ingen vil se, de lager julemat til seg selv eller dropper matlagingen fullstendig, for de har jo ingen å dele den med. Mange av samfunnets ensomme ønsker seg ikke annet enn en varm klem og et vennlig smil fra noen som bryr seg, en som lover å ta telefonen hver gang ensomheten fyller rommet, en som lyser opp selv de mørkeste dager og forvandler gråt til latter, en man kan skape minner sammen med, minner som vil bli gjenfortalt til det ikke lenger er mulig å huske hvordan de først ble til.

Tjuefjerde desember, jeg skiftet fra jeans og genser til rød kjole og paljetter, vi pyntet oss med festlige julehårbøyler og drakk musserende fra Frankrike. Vi skålte og jublet “god jul”, mine foreldre, min mann og jeg. Vi er bare fire, vi kommer aldri til å være flere enn fire, en dag blir vi kanskje færre, men jeg orker ikke å tenke på slike grusomheter. Gjerne skulle jeg ønsket å feire jul med både hans foreldre og mine samtidig, men det er ikke så enkelt, ingenting er enkelt og vi fortsetter derfor å feire annen hver jul med hans og mine, som om vi var barn av skilte foreldre med delt omsorg.

Jeg avsluttet julekvelden i ny pyjamas. Vi så film og drakk eggelikør, før vi sov bort julenatten og stod opp tidlig for å kjøre til fjellet neste morgen. Hyttetur og barnslig lek i snøen, en bedre start på romjula kunne jeg ikke bedt om.

Det er ikke så lett å be om noe som helst i disse dager, ikke når absolutt alt er så uforutsigbart. Selv hvor mye det koster å ta en dusj har ingen fasit. Derfor turte jeg heller ikke å ønske meg noe spesielt til jul, ikke mer enn et skjerf, noe jeg visste jeg ville få bruk for uansett om gradestokken skulle avslørt ti pluss eller femten minus, uansett om hytteturer, eller hele jula for den saks skyld, ville blitt avlyst på grunn av smittebølger. Skjerf fikk jeg, og pyjamasen var dessuten også en gave av kategorien som passer selv i usikre tider som nå, for uansett om isbreer smelter og skoger brenner, uansett om verden lenkes fast av portforbud, vil det alltid være nødvendig å krype til køys på et eller annet tidspunkt. Med eller uten pysj. Småparanoid og pessimistisk som jeg er, der jeg ser for meg at jeg en natt kan ende opp i en situasjon hvor jeg vil bli tvunget til å løpe ut av leiligheten eller huset midt på natten, sover jeg helst i pyjamas for ikke å risikere å måtte flykte med rumpa bar.

Til jul fikk jeg altså pyjamas og skjerf. Jeg fikk andre gaver også, deriblant en fin ullgenser som jeg tok med meg til fjells. Vi er heldige, mine nærmeste og jeg, vi som har råd til å krysse landegrenser for å besøke hverandre, vi som kan gi hverandre ullklær og ikke har problemer med å betale regninger og leie hytte for to døgn. All I want for Christmas is you, synger Mariah, jeg trenger ikke så mye mer enn mine kjære, jeg heller, men en friskmeldt verden ville vært fint, for å gjøre det lettere å komme hjem igjen på besøk til våren eller sommeren.

En vår uten restriksjoner, en rausere verden. Et utopia.

Notater fra Lindesnes Fyr og Flekkefjord

Det må ha vært rundt tjue år siden, da jeg sist skrev ned navnet mitt i fyrets gjestebok. Jeg husker fortsatt hvor stolt jeg var over å få lov til å bli med mine foreldre til Norges sydligste punkt, et ønske som ikke er vanskelig å oppfylle når familien har bil og man bor ved den norske sørvestkysten. Ja, omtrent alle mine norgesferieminner fra barndommen er jo minner fra nettopp sørlandet.

Østlandet så jeg for første gang da jeg som ungdomsskoleelev dro på klassetur til Oslo, mens nord er fortsatt en fremmed landsdel for mine øyne. En reise til Nordkapp, landets nordligste punkt, er derfor et ønske som fortsatt ikke har blitt oppfylt, og det har heller ikke drømmen om å en dag se nordlys med egne øyne.

Jeg har som nevnt vært mye på sørlandet, men aldri i nord. Lofoten har jeg drømt mye om, Tromsø også. Om jeg en dag reiser til Kirkenes vil jeg overnatte på det eventyrlige snøhotellet som er laget fullstendig av is og snø, en opplevelse som garantert vil leve videre i minnet som et av de vakreste menneskekonstruerte vintereeventyrene jeg noen gang vil se.

Selv om jeg allerede har feriert mye på sørlandet, finnes det mer enn nok av steder jeg fortsatt ikke har besøkt og aktiviteter jeg ikke har gjort, som å dra på musikkfestival i Kristiansand eller spise stjernemiddag på undervannsrestauranten i Lindesnes. Forhåpentligvis har jeg fortsatt mange gode år foran meg, rikelig med tid til å se mer av både Norge og resten av verden, tid til å dra på festivaler og overnatte på spennende hoteller, tid til å se både menneskeskapte og naturskapte attraksjoner.

Da mine foreldre og jeg forlot Søgne for å kjøre hjemover mot Stavanger, tok vi oss en liten tur innom Lindesnes Fyr for å gjenskape barndomsgleden fra mitt forrige besøk. Nok en gang ville jeg skrive ned navnet mitt i fyrets gjestebok og klatre opp til toppen av tårnet for å se den flotte utsikten mot Nordsjøen.

Jeg gjorde som planlagt, og gleden var like stor nå som forrige gang. Med speilreflekskameraet mellom hendene, fotograferte jeg både fyret og utsikten. Området var fullt av utenlandske turister, for det meste nederlendere og tyskere, flere av dem med varme turklær og sekk på ryggen.

“Excuse me, could you please take a picture of me with my camera?” spurte jeg en tysk turist som selv hadde med seg et mye flottere kamera enn mitt eget. Han spurte hvor jeg kom fra, hvilken by, og nevnte deretter at dette var hans første tur til den sørlige delen av Norge. Sammen med sin kone, hadde han tidligere vært i både Nord-Norge og på Vestlandet, på cruise med Hurtigruten og på fottur i fjellet.

“Hurtigruten”, mumlet jeg med en smak av misunnelse i munnen. Jeg har alltid hatt lyst til å seile langs norskekysten, beundre våre vakre fjorder og fjellformasjoner, drikke kaffe ved et fossefall, nyte solnedgangens røde toner over havet, kose meg med et måltid mens jeg med magen full av sommerfugler leser inspirerende reiseartikler som omhandler reiserutens mål.

Jeg snudde meg en siste gang mot Lindesnes Fyr, en siste gang enn så lenge. Tiden var inne for å kjøre videre til Flekkefjord hvor vi skulle spise lunsj og drikke kaffe før siste strekning av hjemreisen stod for tur.

Fornøyd, spiste jeg meg mett på deilig focaccia med kylling og pesto fra Tollboden Bakeri. Vi avsluttet siste del av sørlandsferien med en spasertur gjennom sentrum, hvor jeg lot gamle minner føre meg tilbake til et tidligere liv og min forrige tur til Flekkefjord, et liv hvor jeg var en helt annen versjon av meg selv enn den kvinnen jeg er i dag.

Den gang trodde jeg vi alle var udødelige, at alle verdens muligheter lå for mine føtter. Livet var en fest og helgen i Flekkefjord bestod av flere fester hvor jeg danset og skålte sammen med ei venninne fra dette tidligere livet.

Hvert eneste norgesbesøk er et gjensyn med fortiden, gjensyn som vekker ulike emosjoner. Følelsen av å være et barn igjen, et barn som gleder seg til å få et ønske oppfylt, men også følelsen av å se den yngre utgaven av seg selv utenfra, riste på hodet og bli kjent med gamle steder på nytt.

Noen flere bilder fra Lindesnes Fyr

… Og til slutt noen bilder fra Flekkefjord

Å skrive ned sine ønsker for tiden etter

Mitt hode er fullt av tanker, vonde og fine, de fleste av dem drømmende, lengtende, etter tiden etter og tiden før. En mental forsvarsmekanisme, et forsøk på å flykte fra nåtiden, den vanskelige tiden, en tid som for det meste blir brukt til å skrive egne tekster og lese bøker for å distrahere meg selv. Fra bokhylla hentet jeg forrige uke frem den vonde men viktige “Min mørke Vanessa”, den feministiske “Et eget rom” denne uka. Neste uke vil jeg sannsynligvis hente frem noe lettlest og morsomt, noe av Erlend Loe eller Nina Lykke.

Jeg har kjøpt meg en dagbok i lær, med ordene My Bucket List og mine initialer inngravert, en dagbok hvor jeg vil skrive ned absolutt alt som jeg ønsker å oppleve når vi endelig vil kunne leve igjen, når jeg endelig vil kunne reise til utlandet, reise til hjemlandet, klemme mine nærmeste, dra på hyttetur ved sørlandskysten, dra på båttur langs Lysefjorden og togtur fra Bergen til Oslo, jeg vil bruke altfor mye penger på bøker i norske bokhandelforretninger og fylle kofferten med mine favorittsøtsaker, godteri og sjokolade som bare finnes innenfor Skandinavias grenser.

Utålmodig venter jeg, som alle andre, på en fremtid hvor det vil bli mulig å gjøre alt som i dag er umulig. Romantiske kvelder på fin restaurant, kinobesøk og teater, musikkfestivaler og piknik med venner, overnatting på hotell med frokostbuffet inkludert. Ingenting av dette vil bli skrevet ned i dagboka mi, selv om det er fint å gjenta for meg selv hvor mye jeg ser frem til å gjenoppleve alt sammen, når livet endelig vil bli litt lettere og verden blir tryggere å ferdes rundt i.

Jeg må forresten beklage, for gjentakelser har det blitt mange av det siste året, både i mine tekster og i mine samtaler med min kjære, med min familie, mine venner og med psykologen min. Hjemlengselen er uutholdelig, den gir meg en stadig lengre liste over ting jeg ønsker å gjøre når det først vil bli mulig for meg å sette mine føtter i hjemlandet igjen.

“Bucket list”-dagboka er for meg et terapeutisk prosjekt, forhåpentligvis vil den i fremtiden fungere som en drivkraft, det lille dyttet jeg trenger for å virkelig våge å kaste meg selv uti ukjent farvann.

Først og fremst har jeg et ønske om å forbedre polskkunnskapene mine, lære språket ordentlig og tilbringe mer tid i landet hvor min mor er født og oppvokst, landet hvor hele hennes familie fortsatt er bosatt, landet som jeg har feriert i omtrent hvert eneste år siden jeg var et lite barn. Jeg kunne fint ha tenkt meg tre måneder i Kraków, språkkurs på dagtid og skriving på kveldstid. Om min økonomiske situasjon skulle tillate det.

Angående det med skriving på kveldstid, har jeg bestemt meg for at dette er året hvor jeg virkelig må ta meg sammen og endelig fullføre noen av de mange skriveprosjektene mine, sende dem til forlag og se om forfatterdrømmen kan bli til noe mer enn bare en drøm. Jeg har tross alt tre (!) uferdige manus og en rekke noveller liggende på datamaskinen.

I tillegg til et lengre opphold i Kraków, en by jeg allerede kjenner veldig godt fra før, vil jeg fylle dagboka med en rekke fine europeiske destinasjoner som jeg i fremtiden ønsker å besøke, steder hvor jeg aldri tidligere har vært. Jeg har for eksempel alltid drømt om å reise på interrail, med sekk på ryggen og laptop under armen. Jeg vil starte eventyret her i Frankrike og reise videre med tog gjennom Tyskland, Sveits, Italia, Slovenia og Kroatia. Eller til Slovakia, Ungarn og videre til Serbia.

Jeg drømmer om en sommer på sykkeltur fra vingård til vingård, landsby til landsby og når jeg dagdrømmer om noe annet enn en ferie på hjul eller en ferie på togtur, er det verden under vann som frister. Lenge har jeg hatt lyst til å ta dykkersertifikat og bli kjent med Middelhavskysten fra et nytt perspektiv.

Heldig er jeg, om jeg en dag får oppleve en romantisk utendørs frokost med vakker utsikt, tidlig nok til å få nyte soloppgangen fra start til slutt. En båttur i solnedgangen ville også vært fint, en privatisert båttur med middag og vin for to.

Fra sommer til vinter, jeg drømmer om å se isbreer og nordlys for første gang, jeg har lyst til å prøve meg på isfiske og bo på ishotell. Som nevnt i tidligere innlegg, drømmer jeg om norsk hyttejul, ikke ulik min forrige julefeiring her i Frankrike.

Dagboka vil etter hvert som tiden går, fylles med tanker, idéer og drømmer. Om skjebnen deretter vil tillate meg å få oppfylt noen av disse, gjenstår å se.