En nydelig start på oppholdet på Santorini

Med våre to trillekofferter på slep, sprintet vi nedover gatene med blikket rettet mot fergen som vi kunne skimte i det fjerne. Sola sov fortsatt, men gatelysene hjalp oss i riktig retning, tiden var inne for å reise videre fra Kreta til Santorini, reise til en destinasjon som lenge hadde stått høyt på ønskelista. Et ypperlig reisemål for to turtelduer på bryllupsreise.

Fergeturen tok to timer, to timer med Lonely Planet i hendene, en reiseguide til Kykladene som vi hadde pakket med oss før avreise. Guiden fortalte om de hvite byene Oía og Fira, om røde solnedganger og øyas beste utsiktspunkter, om vinsmaking og båtturer og vulkanske sandstrender.

Idet vi gikk av fergen og fikk plass på shuttlebuss til prutet pris, tjue euro i stedet for førti, kunne jeg føle sommerfuglene i magen flakse enda raskere enn før. Jeg gledet meg til å overnatte på Aperanto Suites, et relativt nytt hotell på nordsiden av øya, bygget i typisk hvit kykladisk arkitekturstil, med vakker utsikt mot havet.

Rommets balkong var utstyrt med et boblebad på størrelse med et lite svømmebasseng, et boblebad hvor vi ville nyte hvert vårt glass vin til synet av solnedgangens flotte nyanser, men aller først en frappé under solfylt ettermiddagshimmel.

Akkurat som på Kreta, fikk vi også denne gang en hyggelig liten overraskelse fra hotellet. De gratulerte med overstått bryllup og ga oss ei flaske lokalprodusert hvitvin i gave, ypperlig for en romantisk aften på balkongen.

Før vi byttet ut klærne med badetøy, ba vi resepsjonisten om hjelp til å reservere både vinsmaking og dagstur med katamaran, førstnevnte skulle vi rekke å få tid til allerede samme kveld. Men aller først ville vi stenge resten av verden ute fra vår romantiske boble, konsentrere oss om utsikten, om hverandre, om våre tanker rundt tiden som har gått og tiden vi har i vente.

Tiden førte oss etter hvert til vingården Sigalas hvor vi fikk smake et utvalg av rødt og hvitt fra den vulkanske øya med sitt ørkenlignende klima, forhold som utrolig nok er egnet for vinproduksjon så lenge druearten er robust nok. Assyrtiko er navnet på øyas dominerende art, deretter kommer Aidani, en beskyttet drueart fra Santorini.

Øya har en lang tradisjon med vinproduksjon, noen av verdens eldste vinmarker befinner seg på nettopp Santorini. Den eldgamle oppbindingsmetoden, sirkelformet som en blomsterkrans, kan fortsatt den dag i dag ha opp mot 500 år gamle vinstokker.

Vi forlot vingården med ny kunnskap og ingen nye vinflasker, våre favoritter var for kostbare. Værgudene hadde på dette tidspunktet bestemt seg for å vanne øyas druer, og samtidig vanne Julien og meg, der vi gikk med våre raskeste steg, opp bakken som skulle lede oss til hotellet. Eller til sentrum av Oía.

Håret og klærne ble stadig våtere, oppoverbakken vokste seg høyere og lengre, både Julien og jeg angret på å ikke ha leid bil eller ringt etter taxi, vi angret på at vi trodde Santorini var en øy for fotgjengere. Vår desperasjon glødet tydeligvis, som om et neonskilt hang over oss i lufta, et skilt som røpet vårt ubehag og beordret lokalbefolkningen til å hjelpe, redde oss fra å vår våte, kalde og slitne tilværelse.

Vår redningsmann var en ung bilist i slutten av tjueårene, begynnelsen av trettiårene. Velkledd, modellpen og helt alene i bilen. Han spurte om vi trengte skyss, og Julien svarte umiddelbart ja, uten å tenke seg om to ganger. Selv noterte jeg hans bilnummer i mitt sinn, i tilfelle han skulle vise seg å være en seriemorder eller en seksualforbryter, eventuelt begge deler, og forberedte meg mentalt på det verste, på å bli offer for en gresk Ted Bundy.

Hvordan det gikk er vel ganske åpenbart. Jeg er fortsatt like hel, det er vi begge, og bilisten var ingen Bundy, men en god samaritan som kjørte oss til vakre Oía, tidsnok til å få med oss solnedgangen.