Junior suite, rugby og romantisk feiring i Castres

Lørdag. Gratulerer med dagen kjære, tenk, nå er du fire år eldre enn hva du var da vi først ble sammen. I går feiret vi på forskudd, over et stjernebelønnet restaurantmåltid. I dag skal vi besøke et nytt sted, et sted hvor hverken du eller jeg har vært før. Vi skal på rugbykamp, for det liker du. I et historisk bygg fra 1700-tallet, på Hôtel Renaissance, der skal vi overnatte, champagne og konfekt er bestilt, i dag som i går skal du behandles som en konge.

Ikke før i dag har du fått vite hvor vi skal, hva vi skal, du liker overraskelser, store som små, denne påminnelsen gir du meg hver eneste gang en spesiell anledning står for tur. Vi er ikke så ulike, vi to. Du sier du ikke er en romantiker, men du overrasker meg stadig med fine romantiske gester, du gjør det i et håp om at jeg vil gjengjelde det hele, du liker å bli satt pris på, dine øyne lyser opp når jeg gjør som deg, når jeg inviterer deg med ut på middag, når jeg kjøper blomster til deg, når jeg skriver dikt til deg. Kjærlighetserklæringer i form av poesi. Du sier det er søtt, samtidig blir du en smule flau. Du kan ikke fortelle dette til gutta, du er jo mann, du skal ikke like slike søte klisjeer.

Mange ville nok sagt at rollene er snudd på hodet hjemme hos oss. Levende lys, konfekt og blomster er for kvinnfolk, ikke for maskuline menn, sier de. Hos oss har vi ingen roller. Vi er samboere, vi er et team, du og jeg, du stryker klær og støvsuger, jeg vasker badet. Når en lager mat, tar den andre oppvasken. Du fridde til meg, jeg kunne like gjerne ha fridd til deg.

Det er lørdag, himmelen er grå, det er overskyet her i Castres. I Toulouse var himmelen blå. En time og femten minutters kjøretur, formiddagen har såvidt startet, allerede nå kan vi sjekke inn på hotellet. I en epost til hotellet hadde jeg for en stund tilbake skrevet at jeg ønsket champagne og konfekt på rommet, for å overraske min kjære, min forlovede, skrev jeg. Rommet jeg i utgangspunktet hadde reservert var et helt alminnelig dobbeltrom, men i stedet fikk vi en junior suite, Napoléon III heter den, en nydelig oppmerksomhet fra hotellets ledelse til oss, det nyforlovede paret.

Junior suite

Jeg får en liten déjà vu, der du og jeg entrer rommet og du titter rundt deg, du ler og sier jeg har overgått meg selv, overdrevet med denne romantikken, jeg har jo allerede fått deg på kroken, vi er jo allerede forlovet, du er jo allerede min. I tillegg til å ha gitt oss en junior suite, har hotellets ansatte pyntet salongbordet med en bukett med gule roser, samt en enkel rød rose ved skrivebordet. Ingenting av dette var planlagt fra min side, akkurat som da vi dro til Spania for et par helger siden og hotellrommet var dekket i roseblader og levende lys.

Vi tar oss en liten spasertur gjennom det gamle sentrumsområdet, både du og jeg lar oss sjarmere av de historiske byhusene som ligger tett i tett langs Agout-elven, husene som i gamle dager var håndverkernes boliger, hus som man ikke får tilgang til uten båt. Du tar en selfie av oss to, med alle byhusene i bakgrunnen, du sender bildet til dine foreldre. Gjett hvor vi er, sier du. De gjetter.

Vi spaserer videre, gjennom sentrum, gjennom boligstrøk, nesten to kilometer, på vei til stadion for å se på rugbykamp. Du spanderer en pils på meg, noe vil jo også du betale for i dag, selv om det er din bursdag og du ikke behøver å løfte en finger. Du holder min hånd i din, du leder meg gjennom den store folkemengden og holder meg fast, du vil ikke miste meg blant alle disse menneskene, alle rugbysupporterne, kvinner og menn og store og små barn.

Jeg er ikke spesielt interessert i denne sporten, men jeg følger likevel godt med, for din skyld. Du filmer og tar bilder og sender alt til din far, han ser på kampen på fjernsyn hjemme i stua si. Dere utveksler meldinger og diskuterer kampen, din far har sett oss på tv, blant de mange tusen tilskuerne dukket også vi opp i bakgrunnen på tv skjermen. Castres vinner på hjemmebane, alt er perfekt, alt bortsett fra denne gråkledde himmelen som ser ut til å ha kommet for å bli.

Vi returnerer til hotellet, til vår fine junior suite, champagne og konfekt venter oss på rommet. Vi nyter, du smiler, smaken av sjokolade og gleden av ditt nærvær gjør meg høy på fine følelser, høy på kjærligheten du gir meg, det er du som har bursdag i dag, jeg er like lykkelig som du.

Kvelden avsluttes over en middag på en liten restaurant ved elven. Lokale ingredienser og regionale oppskrifter med en tvist, vårrull med fyll i stil Périgordin, andeconfit med pannestekte poteter og soppsaus, måltidet avsluttes med solbær-og sjokoladedessert. Du spiser kamskjell til forrett, biff med pannestekt foie gras til hovedrett og sitron- og marengsterte i ny forkledning til dessert. Dette måltidet kan selvsagt ikke måle seg med gårsdagens smakebiter, vår romantiske aften på Michelinstjerne-restaurant, men vi koser oss veldig. Du smiler fornøyd, du er lykkelig, det er det viktigste.

Andeconfit

Du takker meg for en fantastisk helg, du kunne ikke bedt om noe bedre, sier du. Gratulerer med dagen kjære, du fortjener kun det beste.

Utsikt

Seng

Vårrull fransk

Dessert fransk

Sørvest Frankrike

Frankrike

Franske byer

Fransk

Advertisements

Sommeridyll på bed&breakfast i Sør-Frankrike

“Kan vi ikke bare bli værende her…for alltid?”, bønnfalt jeg Julien, selv om jeg dessverre var fullt klar over at dette ikke lot seg gjøre. En herlig drøm, men en svært så urealistisk  en. Vi har jo begge arbeid å vende tilbake til, og absolutt ikke nok penger på konto til å si opp jobb og tilbringe resten av livet som gjester på chambre d’hôtes (bed&breakfast) ute på landet, to timer sør for byen vi bor og jobber i. Penger vokser ikke på trær, selv ikke her i Frankrike, her hvor klimaet er godt nok til at det meste kan vokse på både busker og trær.

Selv om realiteten sier “nei”, tar jeg likevel meg selv i å dagdrømme med et lite “tenk hvis…” i bakhodet. Tenk hvis en av oss hadde vunnet i lotto og plutselig fikk råd til å investere i en stor, fin bolig med svømmebasseng, ping pong-bord, petanque-bane, utekjøkken, stor hage – og et anneks, en gjesteleilighet til venner og famile.

basseng

Tenk hvis foreldrene hans eller foreldrene mine plutselig bestemte seg for å kjøpe eiendom i Sør-Frankrike, for å starte sin egen bed&breakfast, noe à la den som nå hadde klart å sjarmere oss totalt i senk? Da hadde vi kommet på besøk titt og ofte. Kanskje litt for ofte, til og med. Hmm… Bare det løftet i seg selv er faktisk nok til å få både mamma og “svigermor” til å få lyst til å løpe raskere enn Usain Bolt, i retning banken for å ta opp huslån.

Tenk hvis…tenk hvis Julien eller jeg hadde fått en ekstrajobb som bed&breakfast-anmelder? Tenk så fint å kunne få i oppdrag å reise rundt i Frankrike til sjarmerende overnattingssteder ute på landet, for å teste ut diverse fasiliteter, spise deilig frokost, bade i basseng og sove i komfortable dobbeltsenger…og samtidig bli kjent med mange hyggelige bed&breakfast-eiere rundt omkring i landet!

Jeg har møtt utallig mange hyggelige (og svært pratsomme) bed&breakfast-eiere opp gjennom tidene, og den eldre damen som driver La Mamounière er intet unntak. Hun tipset oss om lokale restauranter, idylliske småbyer som er verdt et besøk, de beste strendene i nærområdet, og nevnte i tillegg det lokale markedet som finner sted hver morgen – sånn i tilfelle vi skulle ønske å stelle i stand en liten piknik i hagen.

Piknik får vi heller ta en annen gang, da vi i denne omgang heller prioriterte å tilbringe lørdagen i en liten katalansk perle; den nydelige byen Collioure (mer om det i neste innlegg).

Før vi dro til Collioure, sørget vi for å spise rikelig med frokost. Bed&Breakfast-vertinnen disket opp med croissainter, arme riddere, hjemmelaget syltetøy, ferske baguetter, ost og skinke, fruktsalat og yoghurt. Hun var til stede gjennom hele måltidet og passet på at vi hadde alt vi trengte – og litt til. En slik opplevelse, den følelsen av å virkelig bli ivaretatt, den får man ikke (i en like stor grad) av å bo på hotell. Det er noe virkelig varmt og kjært ved det å bo på bed&breakfast.

frokost frankrike

Glade og fornøyde forlot vi frokostbordet for å dra på dagstur. Da vi omsider vendte våre solbrente neser tilbake til vår bed&breakfast og landsbyen med det tungvinte stedsnavnet Saint-Laurent-de-la-Salanque, ble resten av ettermiddagen brukt til å spille petanque (kulespill som visstnok kalles “grisen” på norsk) før vi til slutt hoppet uti bassenget og badet helt til klokka var blitt nok til å gjøre seg klar til å dra ut for å spise middag på restaurant.

Jeg pakket meg inn i dyna og lukket øynene med god samvittighet, etter å ha storkoset meg gjennom en så godt som perfekt lørdag – fra start til ende – sammen med min kjære. Jeg kunne ikke hatt det bedre enn hvordan jeg hadde det nå. Eller jo, alle disse myggstikkene på høyre legg kunne jeg vært foruten.

Takk, min kjære Julien. Takk for at du spanderte et slikt nydelig opphold på meg oss. Takk for at du gidder å tilbringe flere timer med scrolling på nett for å finne slike skjulte skatter. Takk for at du sørger for at romantikk, harmoni og fransk idyll i landlige omgivelser blir sentrale nøkkelord når vi drar på helgetur sammen.

Men, sånn helt ærlig…. Kan vi ikke bare prøve å vinne i lotto nå?

bed and breakfast sør-frankrike

rommet vårt (utenfra)

anneks

rommet vårt (døra til høyre leder til et ekstra rom med køyesenger)

soverom

ved bassengkanten….

bade

…og i bassenget.

blomstrete badedrakt