Karantenedagbok: Tradisjoner og Tanker rundt påskekrim

Kalenderen forteller meg at vi nå har nådd april. Natt til mandag stilte vi klokka en time frem, sommertid, starten på lysere morgentimer og lengre kvelder. Snart er det jo dessuten påske, jeg burde vel ha kjøpt meg en ny krimroman for å skape tradisjonell påskestemning i sofakroken, bøker har jeg dessuten bestilt mange av, fra to ulike nettbokhandlere, men foreløpig har ingen pakker kommet frem. Når det gjelder denne norske tradisjonen med påskekrim, hvor kommer egentlig dette fra? Hva er sammenhengen mellom påske, som er en religiøs høytid, og politietterforskning og detektivarbeid?

Jeg husker da jeg for fire, fem år siden nevnte dette med påskekrim for min franske samboer. Hans umiddelbare reaksjon var å påstå at dette var en oppdiktet tøysetradisjon, noe helt internt som garantert ikke eksisterte utenfor mitt eget hjem. Heldigvis har han med årene blitt noen ferieturer klokere på Norge og nordmenn, han har  lært nok om den norske kulturen til å forstå at nordmenn er så mye mer enn bare skiturer, hytteturer og røkelaks. Han har innsett at både tacofredag og påskekrim er nasjonale tradisjoner praktisert i et stort flertall av norske hjem, han har skjønt at for mange er ingen julefeiring fullkommen uten dubbet tsjekkisk Askepott på TV-skjermen. Selv har jeg alltid hatt både en fot innenfor og utenfor de nordiske tradisjonene, noe jeg vil anta er ganske vanlig for oss som har vokst opp med to ulike kulturer i hjemmet.

Akkurat nå, her jeg sitter innestengt i et Frankrike under portforbud, er det vanskelig å la være å bli sentimental der jeg tenker tilbake på barndommen, ungdommen og alle år som ledet til i år, jeg tenker på de fine små tradisjonene, på store koselige høytider og kalenderens merkedager, de viktige høydepunktene i en ellers ganske alminnelig hverdag.

Jeg savner å ha noe å glede meg til, noe som ikke innebærer mat levert på døra av engstelige maskekledde sykkelbud som ikke engang tørr å se meg i øynene, der de stiller seg fem meter unna med hodet bøyd, i frykt for at jeg enten er Medusa eller har kroppen full av virus. Om daglig lørdagsgodt og levert mat forblir mine eneste lyspunkt i disse karantenetider, vil jeg nok trille raskere ut av leiligheten enn jeg vil klare å gå.

Ingen påskeferie, ingen Eurovision, ingen definitiv sluttdato på portforbudet, jeg får se på dette som en mulighet til å skape en ny tradisjon, enten alene eller sammen med karantenepartneren min, Julien. Brettspill og pizza, anime og sushi, tacokveld og Netflix, litteraturkveld med rødvin, video-apéro med venner. De gamle tradisjonene får jeg ta igjen senere, med eller uten krim og taco.

Murveggen

Coronakarantene, dag 15.

Mandag. Jeg gikk ut døra for å hente posten og for å resirkulere papp. Et vakkert kirsebærtre på motsatt side av gata fanget umiddelbart oppmerksomheten min, jeg krysset veien, noe jeg egentlig ikke har lov til, ikke uten attestasjonen som tillater meg å gå tur i nabolaget i maksimum en time. Alt jeg ønsket var å ta en nærmere titt, heldigvis så jeg ingen mennesker, ingen droner, ingenting annet enn en folketom gate og et vakkert rosa tre.

Kirsebærtre

Coronakarantene, dag 16.

Tirsdag. Dagens store høydepunkt var min lille spasertur til bakeren for å handle baguetter. For å krydre tilværelsen besøkte jeg et annet bakeri enn det lille stamstedet på hjørnet, hundre meter lenger unna. En smule skuffet var jeg over utvalget, ingen maisbrød, ingen fullkornsbaguetter, bare vanlige lyse baguettes tradition. Nystekte og gode tradisjonsbaguetter.

Baguetter

Hjemmekontor og omtrent ingen arbeidsoppgaver å bryne seg på, jeg benyttet tiden til å kose meg med litt lesestoff. I løpet av arbeidsdagen rakk jeg å lese meg halvveis gjennom romanen Jeg nekter å tenke av Lotta Elstad. Rikelig med humor gjør denne mørke tematikken passe lett å svelge, en skildring av et samfunn som begrenser kvinnens rett til å bestemme over egen kropp, et samfunn hvor det ikke passer seg å være frivillig barnløs i trettiåra, hjerteknust, lutfattig og arbeidsledig.

Jeg nekter å tenke

Dagens bilde fra mobilgalleriet:

Frankrike Toulouse
Noen av de mange sjarmerende spisestedene i Toulouse. Jeg gleder meg til første datekveld med samboeren etter alt dette er over, jeg gleder meg til å nyte deilig sørvestfransk cuisine.

Tåregass, japansk mat og den årlige overraskelsesturen

Regnet har de siste dager skylt ned over Toulouse fra morgen til kveld, mens værmeldingen fra Norge har meldt sol og sommertemperatur. På kontoret har jeg sittet fra morgen til kveld og drømt om norsk 17.mai-feiring. Pølser og softis, flagg i rødt, hvitt og blått så langt øyet kan se. Korpsmusikk og barnetog. Bunader og fine kjoler. Kaffe og kransekake hos familien.

De fine tradisjonene, savnet er stort på dager som disse.

Heldigvis har sola i dag tittet frem og tørket ut veikantens store søledammer og vått gress i offentlige parker og private hager. Nå kan jeg smile.

For første gang på seks måneder skal vi besøke sentrum på ettermiddagen, min kjære og jeg. Demonstrasjonene pågår fortsatt, i dag feirer faktisk de gulkledde demonstrantene sitt halvårsjubileum, så merkelig som det kanskje lyder. Vi våger oss inn til sentrum, kino og restaurantbesøk, vil det være mulig å spasere litt rundt i sentrumsgatene når vi først befinner oss i hjertet av Toulouse?

Svaret får vi kun en sju minutters metrotur senere. Politi med skjold og store våpen har sperret av flere gater, samt hele Place du Capitole. Stor omvei og små sidegater leder oss i retning kinoen, men også i retning tykke skyer av tåregass. Politiet har gasset hele kvartalet for å holde demonstrantene på avstand. Også alle andre som skulle være så uheldige å befinne seg nettopp her, nettopp nå, blir utsatt for smerten som tåregassen fører med seg.

Aldri før har jeg opplevd dette. Øynene, slimhinner, et ekstremt ubehag i nese og hals, jeg blir kvalm, jeg får vondt i hodet, vi løper til kinoen og blir værende der. Vi surrer rundt i korridorene i førti minutter før vi endelig kan flytte oss til kinosalen som skal vise filmen vi har kjøpt billetter for å se.

Om lag to timer senere, stiger vi ut av kinosalen, ut av lokalet, ut på gaten, luften er frisk men den ekle lukten av gass henger fortsatt litt igjen.

Lørdagskvelden er ung, vi forlater Place Wilson-området, sakte promenerer vi i retning den japanske restauranten Juguem. Han har reservert bord til oss på dette japanske spisestedet, et sted som ikke serverer sushi, ei heller ramen. Her tilbys diverse småretter til forrett og den japanske retten okonomiyaki til hovedrett.

Grillet svinekjøtt

Selv bestiller jeg grillet marinert svinekjøtt, sammen med sidesalat med sesamsaus, en enkel forrett før måltidets høydepunkt serveres.

Okonomiyaki

Hvordan beskrive Okonomiyaki, hvordan beskrive noe som minner om en omelett, litt som en spansk tortilla, men fylt med strimlet kål og ikke potet, dekket med en søt-salt grillsaus og en form for majones. Min kjære, som under to anledninger har vært på besøk i Japan, har lenge snakket varmt om all den deilige maten som landet har å by på, alle de lokale spesialitetene som er minst like deilige som sushi, om ikke enda bedre!

Jeg håper også jeg kan reise til Japan en dag, til Tokyo og Kyoto, til Nara og Osaka, gå på j-rock konsert og på karaokebar, se Mount Fuji og templer og forhåpentligvis også kirsebærtrær i full blomstring. Men, Japan må vente.

Toulouse

I år blir det ingen ferie utenfor det europeiske kontinent, da bryllupsplanlegging er dyrt og antall feriedager er begrenset, da vi allerede har en ukeslang juleferie i vente, julemarked i den tyske byen Dresden og i hovedstaden Berlin, samt julefeiring i Paris. I tillegg har jeg allerede neste uke, nå på onsdag, en overraskelsestur i vente, i regi av min kjære forlovede. En tradisjon oss i mellom, hvert år tar han meg med til en ny destinasjon for å feire bursdagen min.

Den tjuetredje mai fyller jeg år, jeg aner ikke hvor vi skal, men gjett om jeg gleder meg. I fjor tok han meg med til Roma, nydelige romantiske Roma med sine sjarmerende små gater og flotte monumenter. Jeg gikk sikkert opp fem kilo av all den deilige maten som Italia fristet med, utsøkt pasta og pizza og gelato og tiramisu og chianti vin. Å få muligheten til å besøke Vatikanet og Colosseum hadde lenge vært en drøm for meg, en drøm jeg fikk oppfylt i bursdagsgave.

Hvor vi reiser på onsdag vil jeg ikke få vite før nettopp på onsdag. Grunnet utgiftene rundt bryllupsplanleggingen tviler jeg på at årets bursdagsfeiring vil skje i det store utland, men likevel er det jo en mulighet for både det ene og det andre. Jeg venter uansett i spenning!

Fontene Toulouse

De snakker om fjelltur, termos, appelsin og sjokolade og sånt?

Notater fra andre juledag og fra dagen derpå, forsøk på tur og kaffekos på fjellet.

Vi skulle egentlig tilbringe hele dagen ute i frisk luft og deilig norsk natur, vi skulle følge de fine turløypene, de som er merket med røde T-bokstaver av Den Norske Turistforeningen, opp til toppen av Dalsnuten skulle vi, ja, vi skulle ha med oss termos med kaffe og nistepakke med brødskiver og kanskje en appelsin og litt sjokolade, regnbukse og varm ytterjakke, solide tursko og tjukt pannebånd, vi skulle kose oss glugg ihjel, som dem sier, glugg ihjel på ekte norsk vis med ekte norsk kultur. Jeg skulle vise ham hva det vil si å være norsk, å elske Norge, å være en slik en ekte frisk nordisk kvinne med røde kinn og vind i håret. Norsklæreren min på ungdomsskolen pleide alltid å fortelle oss at ingenting var så vakkert som ei ærkenorsk dame med støvler og fjellanorakk, vel, her er jeg, ei halvnorsk dame med blomstrete boblejakke og trange jeans som jeg fant ut at passer bedre i byens gater enn ute i naturen.

Gang på gang prøver jeg å bevise noe for min kjære, et eller annet, jeg prøver så hardt å være så norsk jeg bare kan, når han er på besøk fra Frankrike. Når han ikke er på besøk, når jeg er på norgesbesøk på egenhånd, da gjør jeg ikke spesielt mye ekstremnorske ting, sånn bortsett fra å spise skolebrød, handle norsk litteratur og tilbringe en helg på hyttetur et eller annet sted hvor man har dårlig mobildekning og lang vei til nærmeste dagligvarebutikk.

Jeg er jo stolt av landet jeg har vokst opp i, og kulturen jeg har vokst opp med, men samtidig vil jeg aldri komme unna det faktum at hjemmet mitt er like polsk som det er norsk, litt engelsk er det også, der hos foreldrene mine, min mor og min stefar som begge er innvandrere og begge snakker norsk med “rar” aksent, de lager begge mat fra sine hjemland, og omgås for det meste bare andre utlendinger som dem selv (alt dette har jeg forsåvidt nevnt hundrevis av ganger før).

Men, så kommer vi til noe så simpelt som å planlegge en liten dagstur på fjellet, en plan jeg skulle likt å gjennomføre med sennepsgul Fjellräven-sekk på ryggen og Stormberg-jakke på kroppen, ullundertøy og Timberland-boots ville også vært fint. Men nei, slike ting eier ikke jeg og det har jeg heller aldri gjort. Ikke klarer jeg å huske på ting som å kjøpe inn Kvikk Lunsj eller appelsiner, fylle opp en termos, ei heller gidder jeg å grille pølser på bål eller fra engangsgrill når det er kaldt ute. Jeg gir meg selv terningkast 2 i mine nordmann-ferdigheter.

Helt og holdent min feil at tur opp til Dalsnuten ble en noe mislykket affære, er det forsåvidt ikke, her har Moder Jord og sine regnfylte skyer hatt en finger med i spillet. En liten gåtur fikk vi tatt oss, ikke helt opp til toppen, men en liten tur ble det likevel. Uten regntøy, men med paraply. Uten mat og drikke, men med kamera på slep. Vi spaserte forbi andre mennesker, ekte nordmenn ikledd regntøy, de grillet pølser på bål.

Dagen etter, byttet vi ut natur og tursko med handletur, burger og spa. To timer med avslappende boblebad, peeling og massasje, en julegave fra min mor til oss, en helt fantastisk julegave som jeg gjerne kan få i reprise til neste år, og alle år som følger. På ettermiddagen delte vi en overpriset burger med pulled pork og jalapeños, og tittet i butikkene i sentrum.

Her hadde jeg en glimrende anledning til å kjøpe meg ting og tang til turer i skog og mark, men jeg kjøpte meg heller nye bøker i stedet. Nå kunne jeg ha dratt ham med meg på et eller annet spisested som serverer typisk norsk husmannskost, raspeball for eksempel, eller komler som vi kaller dem i Stavanger.

Nå i jula ville de sikkert også servert ting som ribbe, pinnekjøtt og kanskje til og med lutefisk. Ja, lutefisk har han fortsatt aldri smakt.

…men det har jo faktisk ikke jeg heller.

Ærkenorsk

Barnslige gleder og julestemning på hyttetur

Ikke siden vi bodde på hostell i en liten landsby i Panama for to år siden, har min kjære og jeg sovet i køyeseng sammen, jeg oppe og han nede. Her på denne hytta i Sirdal, fikk vi oppleve dette for andre gang, faktisk sov vi begge ganske godt også, selv om det var trangt og rart å dele rom uten å dele seng med den man er forlovet med.

Som i går, våkner vi igjen klokka ni, vi spiser frokost og titter ut vinduet, utsikten mot snøkledde omgivelser, solfylt blå himmel som står i kontrast med alt det hvite, røde hytter, alt er som tatt ut av et julekort eller et fint lite maleri med vintermotiv, et slikt som får deg til å drømme deg bort til hvit jul og varm risgrøt med duft av kanel.

Jeg drikker kaffe, to brødskiver slukes i full fart, jeg hopper i dusjen, og løper kjapt ut igjen, jeg haster meg videre til snøen, den venter, jeg klarer ikke å vente, jeg må ha, jeg vil ha, jeg vet ikke når jeg vil få muligheten til å se tykt lag med glitrende, knitrende kritthvit snø igjen, kanskje om ett år, kanskje blir det flere år til neste gang.

Snø, som et barn, gleder det meg å tråkke i snøen, legge igjen spor av mine skoavtrykk, senke føttene mine ned i andres fotspor, spor fra fremmede mennesker som har gått her tidligere, spor fra min kjære, som er like barnslig og like lykkelig over å kunne få boltre seg i snøen, som det jeg er.

Han kaster snøballer på meg, en etter en, “stopp”, trygler jeg, han flirer og kaster en til. Min mor har også tatt seg en tur ut for å nyte de snøkledde omgivelsene. Også hun blir offer for rampestrekene til min kjære, en snøball treffer hennes boblejakke, hun ser ikke ut til å bry seg. Vi forsøker å lage snømann, men uten hell. Snøen er altfor tørr, altfor pudrete, bittesmå snøballer er alt vi klarer å få til. Vi gir opp forsøket, og går heller over til å ha snøballkrig.

IMG_20181223_233703

Rundt lunsjtid forlater vi hytta, sakte kjører vi, forbi den lokale skistasjonen ved høyfjellshotellet, videre forbi høye fjell og frosne innsjøer, forbi hyttefelt og små boligfelt, vi stopper bilen for å fotografere det pittoreske vinterlandskapet. Videre kjører vi til det koselige hotellet Byrkjedalstunet, for å ta en kaffe på deres trivelige kafé, handle suvenirer, og ta bilder av de sjarmerende husene på tunet. Min kjære og jeg deler en porsjon med riskrem, servert med bringebærsaus, vi handler med oss en pakke hjemmebakte flatbrød som vi ikveld skal kose oss med, servert sammen med en deilig gryterett skal det nytes.

Min kjære hadde ikke smakt flatbrød før, enda en liten typisk norsk oppdagelse, en noe ubetydelig men likevel fin liten detalje som er hyggelig for ham å ha fått med seg fra sitt nå fjerde norgesbesøk på fire år. For hvert besøk, lar vi ham få smake noe nytt, noe tradisjonelt, noe typisk skandinavisk. Selvsagt er det naturen som er det viktigste, det beste, det ultimate klimaks for en reiseglad turist som har valgt å feriere i vårt lille land, vårt nydelige Norge, men det kommer da ikke på tale å la ham forlate Norge uten å ha fått kjenne på vår kultur, våre tradisjoner og spise seg mett på nordisk mat.

ptr

Riskremen er god, sier han, og legger til; men ikke like god som den du lagde i fjor. Han referer til riskremen jeg lagde til fjorårets julefeiring på fjellet i Frankrike, i år skal han smake mamma sin versjon. Ja, for i morgen er det julaften, i morgen skal vi pynte oss, rød velurkjole og matchende hårbånd skal jeg ha på, vi skal spise oss stappmett på deilig julemat, pakke opp julegaver, og kose oss like mye som vi koser oss nå.

Vi kjører siste strekning, i solnedgangen ruller vi mil etter mil, snøen har vi forlatt, i Stavanger venter bar bakke, plussgrader og nattehimmel.

Vi trenger ikke hvit jul, snøen har vi satt pris på, vi har utnyttet den så godt vi bare kunne, nå behøves ikke mer enn kun familiens nærvær, varme smil og godt selskap, for å kunne skape ekte vakker julestemning når julekvelden ringer inn.