Karantenedagbok: Tradisjoner og Tanker rundt påskekrim

Kalenderen forteller meg at vi nå har nådd april. Natt til mandag stilte vi klokka en time frem, sommertid, starten på lysere morgentimer og lengre kvelder. Snart er det jo dessuten påske, jeg burde vel ha kjøpt meg en ny krimroman for å skape tradisjonell påskestemning i sofakroken, bøker har jeg dessuten bestilt mange av, fra to ulike nettbokhandlere, men foreløpig har ingen pakker kommet frem. Når det gjelder denne norske tradisjonen med påskekrim, hvor kommer egentlig dette fra? Hva er sammenhengen mellom påske, som er en religiøs høytid, og politietterforskning og detektivarbeid?

Jeg husker da jeg for fire, fem år siden nevnte dette med påskekrim for min franske samboer. Hans umiddelbare reaksjon var å påstå at dette var en oppdiktet tøysetradisjon, noe helt internt som garantert ikke eksisterte utenfor mitt eget hjem. Heldigvis har han med årene blitt noen ferieturer klokere på Norge og nordmenn, han har  lært nok om den norske kulturen til å forstå at nordmenn er så mye mer enn bare skiturer, hytteturer og røkelaks. Han har innsett at både tacofredag og påskekrim er nasjonale tradisjoner praktisert i et stort flertall av norske hjem, han har skjønt at for mange er ingen julefeiring fullkommen uten dubbet tsjekkisk Askepott på TV-skjermen. Selv har jeg alltid hatt både en fot innenfor og utenfor de nordiske tradisjonene, noe jeg vil anta er ganske vanlig for oss som har vokst opp med to ulike kulturer i hjemmet.

Akkurat nå, her jeg sitter innestengt i et Frankrike under portforbud, er det vanskelig å la være å bli sentimental der jeg tenker tilbake på barndommen, ungdommen og alle år som ledet til i år, jeg tenker på de fine små tradisjonene, på store koselige høytider og kalenderens merkedager, de viktige høydepunktene i en ellers ganske alminnelig hverdag.

Jeg savner å ha noe å glede meg til, noe som ikke innebærer mat levert på døra av engstelige maskekledde sykkelbud som ikke engang tørr å se meg i øynene, der de stiller seg fem meter unna med hodet bøyd, i frykt for at jeg enten er Medusa eller har kroppen full av virus. Om daglig lørdagsgodt og levert mat forblir mine eneste lyspunkt i disse karantenetider, vil jeg nok trille raskere ut av leiligheten enn jeg vil klare å gå.

Ingen påskeferie, ingen Eurovision, ingen definitiv sluttdato på portforbudet, jeg får se på dette som en mulighet til å skape en ny tradisjon, enten alene eller sammen med karantenepartneren min, Julien. Brettspill og pizza, anime og sushi, tacokveld og Netflix, litteraturkveld med rødvin, video-apéro med venner. De gamle tradisjonene får jeg ta igjen senere, med eller uten krim og taco.

Murveggen

Coronakarantene, dag 15.

Mandag. Jeg gikk ut døra for å hente posten og for å resirkulere papp. Et vakkert kirsebærtre på motsatt side av gata fanget umiddelbart oppmerksomheten min, jeg krysset veien, noe jeg egentlig ikke har lov til, ikke uten attestasjonen som tillater meg å gå tur i nabolaget i maksimum en time. Alt jeg ønsket var å ta en nærmere titt, heldigvis så jeg ingen mennesker, ingen droner, ingenting annet enn en folketom gate og et vakkert rosa tre.

Kirsebærtre

Coronakarantene, dag 16.

Tirsdag. Dagens store høydepunkt var min lille spasertur til bakeren for å handle baguetter. For å krydre tilværelsen besøkte jeg et annet bakeri enn det lille stamstedet på hjørnet, hundre meter lenger unna. En smule skuffet var jeg over utvalget, ingen maisbrød, ingen fullkornsbaguetter, bare vanlige lyse baguettes tradition. Nystekte og gode tradisjonsbaguetter.

Baguetter

Hjemmekontor og omtrent ingen arbeidsoppgaver å bryne seg på, jeg benyttet tiden til å kose meg med litt lesestoff. I løpet av arbeidsdagen rakk jeg å lese meg halvveis gjennom romanen Jeg nekter å tenke av Lotta Elstad. Rikelig med humor gjør denne mørke tematikken passe lett å svelge, en skildring av et samfunn som begrenser kvinnens rett til å bestemme over egen kropp, et samfunn hvor det ikke passer seg å være frivillig barnløs i trettiåra, hjerteknust, lutfattig og arbeidsledig.

Jeg nekter å tenke

Dagens bilde fra mobilgalleriet:

Frankrike Toulouse
Noen av de mange sjarmerende spisestedene i Toulouse. Jeg gleder meg til første datekveld med samboeren etter alt dette er over, jeg gleder meg til å nyte deilig sørvestfransk cuisine.
Advertisements

Karantenedagbok: Permittering, parforholdet og uforventet gave

En hverdag snudd totalt opp ned, både for min samboer og meg, begge frykter vi å bli permittert fra Airbus som nå har stengt produksjonen de neste femten dagene, begge frykter vi også hvordan denne karantenetilværelsen vil påvirke vårt parforhold. Vi håndterer krisen på totalt ulike måter, jeg ved å gjemme meg bort og grave meg ned i bøker og personlige prosjekter for å få tankene over på noe annet, han ved å søke nærkontakt, tøyse og le av hele karantenelivet. Interessant blir det å se hvordan vi kommer oss gjennom dette sammen, spesielt med tanke på at våre felles interesser er alle basert på livet utenfor disse fire veggene. Reiser, restaurantbesøk, konserter og ølbarer, aktiviteter vi ikke lenger har lov til å ta del i.

Jeg undrer, par som oss, som har for vane å gjøre ting hver for seg, par med totalt ulike interessefelt, hvordan holder dem liv i kjærligheten når livet settes på pause og hverdagen består av absolutt ingenting i det hele tatt?

Vi har ulik filmsmak, han liker ikke å lese bøker, jeg liker ikke å spille kort, han liker ikke Scrabble, og vi vet ikke hvor vi har gjort av Trivial Pursuit. De fleste aktiviteter som kan gjøres hjemme, gjør vi hver for oss. Han spiller dataspill og jeg skriver dikt og noveller. Vi lager i det minste middag i fellesskap, men begge sliter vi med hissig temperament på kjøkkenet, vi drikker heldigvis også vin (mer enn vanlig under slike omstendigheter) og hygger oss med apéro sammen. Hver kveld blar vi gjennom hele utvalget til Netflix og sovner på sofaen foran TV-skjermen med fjernkontrollen i hånda, en tapt kamp hvor vi etter timesvis med leting aldri finner  en eneste film som vi begge ønsker å se.

Jeg elsker samboeren min, min forlovede, men jeg frykter hvordan denne isolasjonen vil påvirke oss i det lengre løp, jeg frykter alle de negative overraskelsene som kan møte oss neste uke, siste nytt, dårlig nytt fra arbeidsgiver og fra myndighetene. Jeg frykter permittering, forlenget portforbud, vi følger nyhetsbildet nøye, jeg gråter fordi jeg savner familien min i Norge og i Polen, jeg gråter fordi min mor bekymrer seg for meg og min psykiske velvære, og fordi vi ikke lenger vet når vi vil møtes igjen. Avisene spår både babyboom og skilsmisseboom etter denne krisen er over, jeg vil ikke være del av denne statistikken.

Coronakarantene, dag 5.

Fredag. Etter en full dag med hjemmekontor til halv fire, printet jeg ut nok en datostemplet Attestation de Déplacement Dérogatoire med ny signatur, jeg bekreftet nødvendigheten for å handle mat og lovet å vende direkte tilbake til karantenetilværelsen etter en rask tur innom fredagsmarkedet i nabolaget.

Ny attestasjon kreves for hver gang vi behøver å forlate hjemmet, utskriftsversjon eller håndskrevet på papir, digital versjon aksepteres ikke.

Frukt og grønt

Jeg så frem til å besøke det ukentlige bondemarkedet, en fredagsrutine som nå ville bli et av ukas store høydepunkter, en utflukt, for første gang i mitt liv fikk jeg nå følelsen av å nesten begå et lovbrudd der jeg steg ut døra og spaserte de femti meterne bort til markedsplassen. Som om jeg var en fange i ferd med å snike meg ut av fengsel, beveget jeg meg med forsiktighet, ansiktet delvis skjult bak et sort skjerf.

Oliven

Markedet var åpent, men svært få besøkende hadde tatt turen dit. Jeg holdt flere meters avstand fra hvert eneste menneske, handlet med meg hvitløksmarinerte oliven og diverse oster, delikate franske smaker som vi utover kvelden skulle nyte over et par glass rødvin.

Franske oster

Fra markedet dro jeg videre til et bakeri i enden av gata, mitt siste ærend for helgen. Et stort nybakt fullkornsbrød, fortsatt varmt, jeg puttet baksten i vesken sammen med mine nyinnkjøpte godsaker fra markedet.

Nybakt brød

Da jeg kom hjem, var det første synet som møtte meg en stor pappeske som stod plassert midt på stuegulvet.

Denne ble levert på døra mens du var ute, bekreftet Julien og spurte deretter hva jeg hadde bestilt. Spesialølen jeg bestilte noen dager tidligere hadde jeg allerede fått beskjed om at ville bli forsinket med planlagt levering på mandag. Hudpleieproduktene skulle jeg også få levert først neste uke. Jeg ante derfor ikke hva denne store esken kunne inneholde, eller hvem som hadde tatt seg bryet med å sende meg en stor pakke helt uten videre.

Gsc

Da jeg åpnet esken smeltet hjertet mitt totalt. Et nydelig rosa kort, en liten bamse, en stor flaske musserende, en liten flaske rosé, sjokoladekuler og kjeks. En gave fra mamma, min snille gode mamma som jeg ikke har sett siden vi ferierte sammen i Danmark i fjor sommer.

Coronakarantene, dag 6.

Lørdag. Julien og jeg startet dagen med en god frokost og en fransk dokumentar om andre verdenskrig på TV-skjermen. Deretter byttet vi fra pyjamas til treningstøy og tok oss en treningsøkt på stuegulvet, etterfulgt av vindusvask og rengjøring av badekaret. Utover kvelden så vi enda en dokumentar, denne gang om forskning på physarum polycephalum, det vil si mangehodet slim, også kjent som “blob”. Sannsynligvis en konsekvens av brakkesyke, Julien og jeg ble nemlig begge svært fascinerte av dette hjerneløse vesenet som både tenker, spiser og har evnen til å lære.

Vi fikk i det minste noe å prate om.

Oransj øyenskygge

Saltgruvene i Wieliczka og sjokolade fra E.Wedel

Jeg mimrer nå tilbake til vår siste dag i Polen, en innholdsrik og lærerik lørdag sådan. Allerede klokka sju var vi på plass på Kraków Główny, sentralstasjonen i byen, vi drakk kaffe og spiste frokost på et bakeri før tiden var inne for å ta toget til Wieliczka, hvor en guidet tur gjennom saltgruvene ventet oss.

IMG_20200216_162613

Vi feilberegnet tiden totalt, og ankom derfor Wieliczka en time tidligere enn planlagt, noe som i det minste ga oss tid til å spasere rundt i området rundt saltgruvene, forbi St. Klemenskirken, forbi Żupny-slottet og gjennom den fine Królowej Kingi-parken hvor blant annet et gammelt damplokomotiv og et elektrisk minelokomotiv stod utstilt.

IMG_20200216_162635

Saltgruvene i Wieliczka, som dessuten er oppført på UNESCO’s verdensarvliste, er hele 306 kilometer lang og 304 meter dyp, men kun en bitteliten del er åpen for turister.

Saltgruven

Saltgruvene tilbyr to totalt ulike opplevelser for sine besøkende, turistruten for dem som ønsker en rolig guidet tur gjennom gruvene og videre inn til den underjordiske katedralen, og “miners route” (gruvearbeidernes rute) for dem som ønsker en mer aktiv variant, hvor de besøkende blir utstyrt med lykt og kjeledress og får erfare hvordan det er å jobbe som saltgruvearbeidere, arbeide i mørket og hente ut salt.

Saltgruvene

To forskjellige opplevelser med to forskjellige innganger til saltgruvene, Szyb Regis, for gruvearbeidernes rute, og Szyb Daniłowicza, for turistruten. Julien og jeg hadde på forhånd bestilt billetter til sistnevnte, sammen med to ekstra billetter som vi ikke kunne få refundert, billetter som i utgangspunktet var kjøpt til hans mor og far, som jo måtte reise tilbake til Frankrike før de i det hele tatt rakk å komme seg frem til Polen ei uke tidligere.

Saltgruvene

Etter hvert som klokka nærmet seg ni, stilte vi oss i kø sammen med resten av den store gruppa som skulle bli med den engelskspråklige guiden ned i saltgruvene, 125 meter under bakken, om jeg ikke husker feil.

Innsjø saltgruven

Like under fire hundre trappetrinn ledet oss til første del av turen, vi lærte om saltgruvenes historie, om gruvedriften og industriens utvikling, vi så en rekke flotte saltskulpturer, de fleste av dem laget av tidligere gruvearbeidere. Flere trappetrinn førte oss videre gjennom flere flotte kamre hogget ut i saltstein, selv en liten innsjø passerte vi på vår ferd gjennom denne underjordiske verdenen.

Saltkatedral

Høydepunktet var selvsagt den berømte saltkatedralen St. Kingas kapell, med sine nydelige lysekroner og mange detaljerte skulpturer, alt sammen laget av gruvenes salt.

Saltkatedralen

Etter det to timer lange besøket, ble samtlige turister stuet sammen i en trang gammel heis og løftet fra dypet, opp til dagslyset og hovedutgangen til Szyb Daniłowicza.

Pierogi

Vi tok buss fra Wieliczka tilbake til Kraków, skrubbsultne var vi etter flere timer med gåing i gruvene, vi gikk derfor av bussen like i nærheten av en melkebar ved navn Bar Uniwersytecki, hvor vi hygget oss med lunsj, pierogi ruskie (med fyll av ost og potet), pierogi med kjøttfyll og en soppkrokett på deling, sammen med et glass kompot (saft laget av kokte bær).

nfd

Bare en liten time senere, ved den vakre markedsplassen Rynek Główny, fant vi oss et bord på kafeen til sjokolademerket E.Wedel, hvor vi nøt deilig konfekt og søte kaffedrikker, Julien drakk latte med lys sjokolade og salt karamell, jeg drakk latte med hvit sjokolade og kirsebær, en deilig smaksopplevelse…i moderate mengder.

E.Wedel kdffe

Sjokolade er en av mine store svakheter, å velge ut bare to av de mange fristende konfektbitene som E.Wedel kunne tilby, var derfor lettere sagt enn gjort. To til meg, to til Julien.

Konfektbiter

Vår siste kveld i Kraków ble feiret over barsnacks og øl, med fotballkamp på storskjerm, på utestedet som min mor og jeg ofte frekventerte forrige gang jeg var i byen, Piwiarnia Kraków.

Snacks

En spennende ferie med en trist start, vi avsluttet det hele på fint vis, flere minner rikere, flere bilder rikere, Polen vil alltid være en god idé.

Brødstenger

Wieliczka Polen

IMG_20200216_163046

Ostesmaking og tur med hest og kjerre i Tatrafjellene

Tirsdag ettermiddag. Fra Bukowina og en fantastisk start på ettermiddagen med hundekjøring, en aktivitet som har vært del av min personlige ønskeliste så lenge jeg kan huske, til ostesmaking i en tradisjonell Bacowka (gjeterhytte), en liten trehytte hvor den polske osten Oscypek produseres og røykes.

Oszczypek/Oscypek er en spesialitet fra de polske Tatrafjellene, som har vært en del av polsk fjellkultur siden tidlig på 1400-tallet. I dag selges den over hele landet, både på markeder, i butikker, fra boder og grillet hos små “kiosker” som gjerne også tilbyr potetchips på spyd.

Oscypek er en håndlaget ost med et strengt beskyttet navn. Osten er hovedsakelig basert på upasteurisert sauemelk, blandet med kumelk (hvorav prosentandelen av sistnevnte aldri kan overgå førti). Osten kjennetegnes med sitt rustikke mønster, gjerne formet som en dobbel kjegle, og nytes både rå, røkt og grillet.

Før vi gikk løs på ostesmakingen, fikk vi se både røykeskapet, butikkutsalget og den lille hytta hvor man kan grille ost over åpen ild.

Bucowina

Saltet og usaltet, røkt og urøkt, litt røkt og veldig røkt, med urter og med hvitløk, sammen med tranebærsyltetøy eller med olivenolje, spennende smaker servert sammen med et lite beger kirsebærvodka. Na zdrowie, skålte vi fornøyd.

Polsk ost

I den koselige trehytta, hvor ostemakerens kattepus lå sammenkrøllet på en haug med fargerike tepper i en håndlaget liten seng, skulle vi grille ost på en steingrill som stod plassert i midten av det lille oppholdsrommet.

Ostehy

Med en konsistens lignende den kypriotiske osten halloumi, var det absolutt ingen fare for at de små polske ostestykkene skulle smelte i varmen fra flammene. Vi grillet over åpen ild, noe som etterlot både hår, klær og tursekk med en duft av røykt ost for resten av dagen og dagene etterpå.

Grillet oscypek

Smaken var god, såpass god at vi like greit endte opp med å handle med oss et par oster som vi senere vil kunne kose oss med i Frankrike. Jeg ser for meg små grillspyd med ost og stekte svisker eller fiken, eller grillet ost med tyttebærsyltetøy og ristede hasselnøtter, mulighetene er mange.

IMG_20200202_151800

Etter å ha smakt (og handlet) rikelig med ost i den lille gjeterhytta, tok guiden oss med videre til en liten landsby hvor neste aktivitet ventet oss.

I utgangspunktet skulle vi ut på tur i skogen med hest og slede, noe som grunnet snømangel ble erstattet med en nesten to timer lang tur med kjerre, langs hovedveien og gjennom ulike landsbyer.

IMG_20200202_152113

Turen var hyggelig, selv om vi ikke akkurat fikk det vi hadde forventet. Som med hundekjøringen, måtte også denne snøaktivteten bli tilpasset dette uforutsigbare klimaet hvor de store snømengdene dessverre hadde smeltet bort.

Hest

Selv med lite snø, selv uten slede, fikk vi jo uansett en lang tur med mye variasjon. Gjennom mesteparten av turen kunne vi skimte de nydelige fjellene i det fjerne, noen steder var det bare oss og naturen og de mange grønne grantrærne langs veien, vi passerte i tillegg en fin liten trekirke, mens flere steder så vi bare hus og biler, og måtte passe oss for lastebiler og busser som kjørte forbi.

IMG_20200202_152019

Etter turen ble det dekket opp til grilling av pølser i en liten hytte ved stallen. Vi hygget oss med kiełbasa på spyd over åpen flamme, servert med rykende varm te. Enkel mat og drikke til lyden av tradisjonell polsk folkemusikk som ble spilt over anlegget på hytta, en trivelig anslutning på dagens spennende aktiviteter.

IMG_20200202_152214

Vi nøt en siste kopp te under den mørke kveldshimmelen før guiden kjørte oss tilbake til leiligheten i Zakopane. Uforventet, kjente jeg plutselig følelsen av noe kaldt og vått treffe min nese og panne. Snø!

Større og større mengder med snøfnugg kom dalende fra himmelen, vi smilte fra øre til øre, som om vi hadde blitt vitne til et etterlengtet mirakel.

Pølser flamme

IMG_20200202_142945

Tatrafjellene

Tatrafjellene

Lanternefestival og middag på vingård

I utgangspunktet hadde vi ingen planer for lørdagen, ikke før Julien og jeg ble invitert av et vennepar til å bli med til Albi og Gaillac på dagstur, for å se årets flotte lanternekreasjoner utstilt på Festival des Lanternes, og deretter kose oss med god vin og middag på vingården til våre venners venn.

Vi startet ettermiddagen med en liten tur til den vakre byen Albi. Vinter som høst og sommer og vår, morsomt er det hvordan vi stadig vender tilbake for hver sesong, hver gang sammen med nye mennesker som alle forelsker seg i den sørvestfranske perlen, en av UNESCO’s mange verdensarvsteder i Frankrike.

Albi

Håpefull og drømmende som alltid, jeg klarer ikke å slutte å tenke på hvor fint det ville vært om mine foreldre endelig satset alt for å følge sine drømmer, denne store drømmen de har snakket om i flere år, drømmen om å åpne sin egen Bed and Breakfast.

Hvorfor ikke i Albi, har jeg spurt dem tidligere, og samtidig lovet å hjelpe til med både frokost og administrativt arbeid, om denne drømmen skulle lede dem til det solfylte romantiske Sørvest-Frankrike. Sannsynligheten er likevel stor for at de heller ender opp i Danmark, Polen eller England (om den tid kommer), hvor språkbarriere ikke vil bli et problem for min mor.

Bro

En fredelig lørdagsettermiddag ble nå tilbrakt sammen med våre venner Cindy og Johan på trilletur med deres fjorten måneder gamle sønn. Vi spaserte gjennom byens fredelige smågater og videre over den historiske broen, et av byens beste utsiktspunkter. Som tidligere tok vi oss også en liten tur innom den historiske Sainte-Cécile katedralen, før vi til slutt slappet av med hver vår kaffe på en liten kaffebar like ved markedshallen.

Albi katedralen

Fra Albi dro vi videre til Gaillac, byen kjent for sine utsøkte viner, noe vi ville få anledning til å nyte utover kvelden, heldige som vi nå var som hadde fått invitasjon til middag på Domaine St Laurent de Saurs. Invitasjon til et event som arrangeres én til to ganger i måneden med plass til maksimalt tretti gjester per kveld, vinsmaking og fire-retters middag på vingård i Gaillac. Vi gledet oss til en spennende aften!

Tekanne

Men først stod et annet arrangement for tur. Den tredje utgaven av den magiske Festival des Lanternes i sentrum av Gaillac, en hyllest til Occitanie sin kinesiske vennskapsregion Sichuan, og Frankrikes varme forhold til Kina.

Kinesisk festival

I hjertet av den historiske Foucaud-parken arrangeres denne festivalen, den største kinesiske kulturelle begivenheten som eksisterer i Frankrike. Gaillac har skutt gullfuglen med sin fargerike lanternefest, som allerede siden desember har hatt 360 000 besøkende og fortsatt har to uker igjen før lyktene slukkes.

Gaillac festival

Blomster, insekter, dyr, templer, selv en hyllest til Gaillac og byens vinproduksjon, festivalen var i år, som da vi var på besøk i forfjor, en visuell fornøyelse.

Festival hyllest

Fra lanternefestival tok vi kvelden videre til vinsmaking og et hyggelig måltid i landlige omgivelser, et lite lokale blant nakne vinstokker som til sommeren vil bære flotte drueklaser.

Squashkake

Tørr hvitvin servert sammen med en generøs mise en bouche, et lite stykke squashkake, løkterte og cannelé med parmesan.

Gresskar

Kveldens forrett, ovnsbakt gresskar med crumble ble servert sammen med husets rosévin, før vi gikk videre til filet mignon i honning-og appelsinsaus med villris og gulrøtter servert med et glass deilig fruktig rødvin.

Filet mignon appelsinsaus

Til dessert fikk vi tiramisu med salt karamell, den beste desserten jeg har smakt på lenge, servert sammen med et glass musserende. Om jeg kunne fått en ekstra porsjon av denne vidunderlige karamelldrømmen ville jeg takket ja umiddelbart.

Tiramisu

Etter en veldig slitsom og negativt ladet uke på jobb finnes det ingen ord som kan beskrive hvor høyt jeg verdsetter disse lørdagene, menneskene i livet mitt, denne vakre regionen jeg bor i, og all energien dette gir meg.

S

Samboeren

Blomdy

Tempel dekorasjoner

IMG_20200119_163449

IMG_20200119_163232

Neshorn

IMG_20200119_163524

Julemarked på Alexanderplatz og nostalgi på pizzeria

Desembermånedens første fredag, vi våknet opp til en ny dag i Berlin, ferieturens nest siste dag. På hybelen var det varmt og godt, etter å ha latt varmeovnene stå på siden gårsdagens innsjekk. Selv sov vi i blokkas tredje etasje, mens frokost skulle vi spise hos Julien sine foreldre oppe i femte, da deres hybel hadde større spisebord og en fungerende kaffetrakter til disposisjon.

Etter en frokost i femte etasje med ferske rundstykker fra et bakeri i nabolaget, tok vi paraplyene fatt for å møte det kraftige regnværet som nå var kommet til Berlin. En liten t-banetur ledet oss videre til Potsdamer Platz, til nabolagets lille julemarked. Et område hvor vi også ville få en gyllen mulighet til å besøke en rekke ulike butikker, måtte det være for å handle gaver til seg selv eller andre.

Julemarked

Med vind i håret og regndråper i fjeset vandret vi fra bod til bod på dagens første julemarked. Oppholdet på Potsdamer Platz ble riktig nok kortvarig, da ingen av oss hadde rukket å bli sultne eller tørste nok til å smake på noe av det som bodene kunne tilby, selv kakao med peppermynte hadde jeg ikke lyst på riktig enda.

Julerestaurant

Kjedebutikker og lokale forretninger, høyt og lavt gikk jakten på en glitrende festkjole til vår kommende nyttårsfeiring med spektakulært dinnershow og casino på agendaen. En helaften med cabaret, fransk gastronomi, gylne bobler og høy glamour. Dagdrømmende, speidet jeg utover butikklokalene der jeg letet etter det perfekte antrekk. Fornøyd var jeg, da jeg endelig fant en lekker kjole som ville kle både denne- og lignende anledninger i fremtiden.

Under truende skyer og regntung himmel uteble dessverre mye av denne julestemningen som vi gjennom hele uka hadde følt på fra tidlig morgen til sent på kveldstid hver eneste dag. En liten handlerunde passet oss derfor ypperlig akkurat nå, et lite avbrekk fra jula, en pause fra regnet.

Fernsehturm

Etter hvert dro vi videre til Alexanderplatz, hvor det ikoniske tårnet Berliner Fernsehturm pryder den vanligvis åpne plassen som nå var overfylt med julestemning og flere hundretalls besøkende. Tiden var endelig inne for å nyte en liten kopp kakao, den vanlige med peppermynte til meg, og varm sjokolade med en liten dose Baileys til Julien og hans foreldre, et påfyll av drivstoff før vi nå skulle traske fra bod til bod i et fortsatt like vått og kjedelig vær, på et av byens største julemarkeder.

btf

Et vakkert marked, med en skøytebane full av mennesker i bevegelse, og et enormt pariserhjul pyntet med fargerik belysning. Kan du ta bilde av meg sammen med denne store nøtteknekkeren, ba jeg min kjære, før vi begge rettet oppmerksomheten mot en bod som kunne tilby noe som lignet kjempestore frityrstekte tortillalefser med fyll av kjøttdeig, løk og champignon, toppet med deilig hvitløksdressing. Fordelt på fire, delte vi ettermiddagens eneste smakebit før en aften på pizzarestaurant i Uhlandstrasse stod for tur.

Julemarked mat

Ikke en hvilken som helst pizzeria, men et sted som har betydd mye for foreldrene til Julien. En pizzeria med en meny som ikke har blitt endret de siste førti årene, et møtested som de vender tilbake til minst én gang i året, for å skape minner over god og rimelig pizza, en tradisjon og et symbol på deres kjærlighetshistorie som startet på syttitallet. Ukentlig hygget det nyforelskede paret seg med pizzadate på denne adressen, den gang da han var i militærtjeneste i Vest-Berlin og hun ikke i sin villeste fantasi kunne forestille seg at hun tre år senere skulle flytte til Frankrike for å starte et nytt liv sammen med nettopp ham.

Italiensk pizza

Piccola Taormina, romantisk er den, denne nostalgien som mine kommende svigerforeldre holder så kjært. Jeg bestilte favoritten til min kjære, noe så enkelt men likevel så vanvittig nydelig i smaken. Pizza med skinke, salami, champignon, oliven og ramsløk. Og en stor dose kjærlighet fra den italienske kokken som har vært der siden dag én, for godt over førti år siden.

Nøtteknekkeren

Julen

IMG_20191217_133637

Nøtteknekkeren

Pariserhjul

Pariserhjul Alexanderplatz

 

På møte med dekoratør til bryllupet

Utenfor vinduet høres lyden av ulende vind og regndråper som treffer ruta. Vekkerklokka ringer på slaget åtte, altfor tidlig for slik en kjølig lørdagsmorgen, men et møte med potensiell dekoratør til bryllupet står på agendaen, halv elleve har vi avtalt, rundt en halvtimes tid vil det ta oss å komme frem til hennes atelier i Gratentour, en liten landsby på utkanten av Toulouse.

For å vise dekoratøren hva vi ønsker og hvilke egne elementer vi ønsker å kombinere med hennes idéer, har jeg på forhånd tatt bilde av egne innkjøpte dekorasjoner som jeg ønsker å inkludere i bryllupsseremonien som vil finne sted i hagen til Château du Croisillat. En hage som skal fylles med hvite stoler og flotte blomsterdekorasjoner. Selv har jeg kjøpt inn to trelykter som jeg ønsker å plassere på hver sin side av stiens ende, der hvor vigsler skal vie oss, trelykter og to par blomsterpotter i samme rustikke stil, store og små potter som skal fylles med friske blomster.

Blomsterpotter

I slottets hage står også et hvitt metallbur til disposisjon, en pyntegjenstand som kan flyttes på og dekoreres, et bur som skal plasseres ved seremoniens “alter” og dekkes med store mengder blomster og løv for å stå i stil med  det rustikke og det botaniske temaet for seremonien.

Metallbur

Dekoratøren byr oss på kaffe og leder oss til sitt atelier, i andre etasje av hennes private hjem. Vi forteller om oss, om hvorfor vi ønsker reiselyst som tema, i kombinasjon med det rustikke og naturlige, vi gir henne en grundig beskrivelse av hvordan vi har lyst til å dekorere både hagen og spisesalen, blomster i fargene gult og blått, for å hedre EU-flagget som så fint representerer landene som både hans og min familie kommer fra, han med far fra Frankrike og mor fra Tyskland, jeg med mor fra Polen, far fra Norge og stefar fra England.

Dekoratøren foreslår å dekorere alle bord med små globuser i vintage-beige (noe hun selv har til utstilling i atelieret), sammen med levende lys og blå-og gule blomsterbuketter, med bordkort formet som bagasjelapper eller lignende reiserekvisitter og menyer formet som reisepass.

Globus

Etter møtet drar vi direkte hjem til leiligheten for å tilbringe noen timer foran datamaskinen før vi drar ut for å nyte lørdagskvelden på tradisjonelt vis. Hjemme jobber vi med våre digitale bryllupsinvitasjoner som skal sendes ut til familie og venner i starten av januar, sannsynligvis skal vi også opprette en informativ liten hjemmeside for anledningen.

L'alimentation

Denne så altfor mørke og regnfulle lørdagskvelden tilbringer vi først på den stilige apérobaren L’alimentation, hvor vi spiser spekemat og drikker rosévin. En gjeng danske jenter sitter to bord unna vårt, jeg lytter til samtalen deres og skammer meg samtidig over at jeg aldri klarer å la være å spionere når jeg først legger merke til noe så sjeldent som andre skandinavere her i Toulouse.

Spekemat

Som vi jo også gjorde for rundt en måneds tid tilbake, spiser vi igjen middag på restauranten La P’tite Gouaille. Denne gang bestiller jeg foie gras til forrett, brandade de morue (grateng med skrei og potetstappe) til hovedrett og sammen med Julien deles en banoffee til dessert. Engelsk og spansk lydes fra omtrent alle bord, sannsynligheten er stor for at nettopp denne restauranten har fått plass i de større reiseguidene for Toulouse.

Foie gras måltid

Som forventet blir kveldens store tema en forlengelse av formiddagens møte og ettermiddagens hovedaktivitet. Aldri før har jeg sett Julien så engasjert som det han den siste tiden har vært i alt som omhandler bryllup, aldri før har jeg vært usikker på hvem som til slutt kommer til å felle flest tårer under bryllupsseremonien når den tid kommer.

Brandade fransk

Under regntung himmel vandrer vi hjemover, arm i arm, under min lille paraply med uglemotiv. Morgendagen vil bli en ny dag dedikert til dette overveldende prosjektet som et bryllup tross alt er.

Regnvær

Amerikanske pannekaker og DJ til bryllupet

Jeg sier god morgen til en tirsdagsmorgen med frokost på kafé før arbeidsdagen står for tur. Én gang i uka inviterer jeg meg selv ut på enten açai bowl eller amerikanske pannekaker med kaffe latte og ferskpresset appelsinjuice på den koselige kaffebaren Arcane i det nye grønne nabolaget Cartoucherie. Et nabolag som om litt over ett år også vil åpne en spennende mathall, et prosjekt som vi alle i Toulouse har gledet oss til i to år allerede.

Temperaturen har sunket drastisk disse siste to ukene, og sommergarderoben har blitt byttet ut med varme ullskjerf og store kåper. Vinterstøvlettene ligger fortsatt nedpakket i sine skoesker helt innerst på øverste hylle i et skap, en hylle jeg ikke rekker opp til uten hjelp fra min kjære.

Jeg koser meg med frokost, og med tanken på at jeg i dag vil forlate jobb to timer tidligere enn vanlig, da Julien og jeg skal møte en DJ etter anbefaling av eieren av Château du Croisillat (slottet hvor bryllupet vårt skal arrangeres).

Amerikanske pannekaker

Tykke pannekaker med knasende gode pekannøtter, bananskiver og søt lønnesirup, jeg sitter ved et lite bord ved vinduet og nyter stillheten som hører til de tidlige timer på morgenkvisten, et fint avbrekk fra den ellers så hektiske frokosten som slukes i en fei ved kjøkkenbenken hjemme. Spørsmål rundt kveldens møte har jeg mange av, deriblant undrer jeg om DJen har god kjennskap til internasjonal musikk, et viktig kriterie for et bryllup hvor halvparten av gjestene hverken forstår fransk eller har noen som helst interesse for fransk musikk, måtte det være gamle chansons eller moderne pophits.

Den to timer kortere arbeidsdagen suser forbi, truende skyer på en gråfarget himmel forteller at regnværet snart vil melde sin ankomst. Heldigvis har jeg husket å pakke med meg paraply i vesken,  en veske som fortsatt inneholder solbrillene som ble flittig brukt fra tidlig vår til slutten av oktober. Sommeren savner jeg allerede, men glad blir jeg likevel av å tenke på at juletiden bare er en liten måned unna.

Ullskjerf

DJen foreslår å møte oss på kaféen Café Wilson, som jo faktisk er kaféen hvor vi møtte vår vigsler for første gang, en uventet og definitivt morsom tilfeldighet. Vi bestiller hver vår kaffe, latte til meg og espresso til ham, DJen sitter klar med iPad og notatblokk, han smiler og hilser kjapt før han går rett på sak og forteller om seg selv og sin virksomhet, om hvorfor enkelte musikksjangere og låtvalg fungerer bra i bryllupssammenhenger mens andre bør unngås så godt det lar seg gjøre.

Han forteller om lysanlegg og lysdekor, hva han kan bidra med og hvordan han kan stå til tjeneste i bryllupsseremonien, han lurer på hvilke låter jeg som nordmann ønsker å høre på dansegulvet, om jeg har noen konkrete musikkønsker for en kveld som denne, denne vakre begivenheten feiret sammen med kjente og kjære fra nært og fjernt.

Jeg vet ikke, jeg må tenke, reflektere over fortiden, mimre tilbake til en tid så langt tilbake at jeg knapt husker hvem jeg var den gang da. Etter endt møte gjør vi nettopp dette, Julien og jeg, vi reflekterer, vi grubler, jeg undrer om “Tore Tang” blir for sært for et såpass internasjonalt publikum. Enklere er det nok heller å satse på elektronisk musikk med norske tekster, og kanskje en ballade eller to.

Capitole natt

Vi forlater møtet, positive er vi begge til DJen Arnaud og hans arbeid. Under den mørke nattehimmelen spaserer vi i retning Capitole, det nydelige belyste tinghuset, og videre hjemover mot nabolaget Saint-Cyprien. Min kjære spør meg om jeg har lyst på sushi til middag, tja, hvorfor ikke sier jeg, min hjerne fortsatt distrahert i sin søken etter hva som burde være et bredt register av låter med norske tekster. Vel, jeg liker jo fortsatt Mods, da.

Toulouse natt

Den fremmede på kafeen, min inspirasjonskilde

En ny dag hvor det kalde høstværet melder sitt fravær, til fordel for sol og tjuetre grader. Nok en gang dekker jeg på utebordet til frokost på balkongen, jeg lar solstrålene kysse mitt bleke ansikt og mine nakne armer. Jeg smiler for meg selv, disse små fredelige øyeblikkene betyr alt for meg, solskinn på morgenkvisten er som terapi for sjelen.

En deilig start på en rolig søndag, vi vasker sengetøy og lager quiche med chorizo og paprika, morgendagens matpakke til oss begge. Gulvene støvsuges, badet vaskes, min kjære blir igjen hjemme mens jeg tar meg en liten spasertur til sentrum, ned til gamlebyen for å ta meg en kaffe latte på den nye kaffebaren Papiche, som ligger to lokaler unna det som visstnok skal være en av byens beste tapasrestauranter, et spiseri ved navn Chez Rosa, et tapassted som vi har fått anbefalt av venner, venner som vet hvor glad jeg er i spanske småretter og rødvin fra vindistriktet Rioja.

Kafé

Svært mange av nabolagets restauranter og kafeer holder stengt på søndager, men tesalonger som serverer brunsj og restauranter med rimelige lunsjtilbud (eksempelvis et tre-retters måltid til under to hundre kroner) holder seg travle fra tidlig formiddag til ut på ettermiddagen. Hos kaffebarer som ikke tilbyr annen mat enn det lille søte som serveres til kaffen, er det derimot stille rundt lunsjtid på hviledagen.

Fristet til å nyte noe søtt sammen med min kaffe latte, kjøper jeg meg et stykke trioche med sjokolade og kanel. Jeg elsker gjærbakst og absolutt all bakst som inneholder kanel, et krydder man ikke ser så mye til her i Frankrike. Triochen hos Papiche ender dessverre opp med å bli en liten skuffelse for min del, ikke smaksmessig, for smaken er god, men konsistensen er knusktørr og får meg til å undre hvor lenge baksten har stått i kakedisken før den endelig ble solgt.

Trioche

Svært nysgjerrig, men likevel så diskré som mulig, for å ikke skape ubehag om våre blikk skulle møtes, observerer jeg den eneste andre gjesten på kafeen, en mann med hodet dypt begravet i sin tykke notatbok i brunt skinn. Intenst skriver han lange paragrafer, side etter side, fascinerende er det å følge med på hvordan hans penn flyter over papiret, hvordan han fra tid til annen titter ut vinduet, tenkende, kanskje i søken etter inspirasjon. Jeg lurer på hvem han er, om han er romanforfatter eller poet, om han er kjent, eller om han er en helt anonym person med et brennende ønske om å dele sine tanker og drømmer, akkurat som meg.

Turkis genser

Siste slurk av den nå lunkne kaffen drikkes opp, jeg spaserer videre gjennom de smale gågatene i byens eldste bydel, det sjarmerende nabolaget Carmes, videre trasker jeg i retning Palais de la Justice, hvor jeg kunne tatt trikken hjem, men velger å la være, for å heller spasere over den lange Saint-Michel broen og videre mot Arènes og hjem tilbake til min kjære.

Så snart jeg åpner døra til leiligheten, vrenger jeg av meg mine åletrange jeans og slenger på meg pyjamasen igjen. Et glass rødvin ved kjøkkenbenken og dokumentarserie om Frankrikes beste bakerier på TV-skjermen. Som jeg hele uka har lovet Julien at jeg skal ta meg tid til å gjøre, lager jeg polske pierogi til middag for kvelden.

Pont Neuf

Fortsatt er han i tankene mine, denne mystiske mannen med sin notatbok på Café Papiche. Ubevisst har han inspirert meg til å fortsette hvor jeg tidligere har sluppet tak, jeg føler meg inspirert til å skrive videre på alle disse uferdige prosjektene som ligger bortgjemt i mapper på datamaskinen, disse tekstene som kan bli til noe stort og vakkert om jeg bare arbeider hardt nok med dem.

Oppned

Sjokolademarked, matglede og varme oktoberdager i Frankrike

Été indien, Indian summer eller husmannssommer som det heter på norsk, før også nordmenn begynte å bruke den engelske varianten av uttrykket. Å bruke dette begrepet her i Toulouse blir på mange måter feil, da det slett ikke er uvanlig med varme høstdager her i det franske sørvest, men stadig dukker likevel ordene été indien opp i samtaler om været, om disse deilige varme oktoberdagene.

Jeg elsker å spasere de to kilometerne inn til sentrum når gradestokken viser langt over tjue varmegrader, forbi nabogata Rue Molière, oppkalt etter et av 1600-tallets store kulturpersonligheter, komedieforfatter og skuespiller Jean-Baptiste Poquelin, bedre kjent som nettopp Molière.

Toulouse bilder

Jeg elsker når jeg etter en slitsom arbeidsuke kan sette meg på et av nabolagets mange uteserveringer sammen med min kjære, uten jakke og ingen behov for varmelamper eller pledd, spise tapas og drikke rødvin, noe jeg utvilsomt har sett frem til hele uka. Fredager, spesielt dager som forrige fredag, dager hvor alt som jeg drømmer om på dagtid, der jeg sitter ved datamaskinen på kontoret, går nøyaktig etter planen. Timene telles ned, jeg gleder meg til god mat, godt selskap og fint vær.

Pinchos

Lørdager er en litt annen historie, en liten utfordring sådan. Lørdager handler mer om tilpasning, hvor vi som bor i Toulouse blir anbefalt å holde oss unna enkelte deler av sentrum fra klokka to til rundt sju, for å unngå å bli gasset med tåregass eller jaget bort av politiet som løper etter flere hundretalls demonstranter gjennom sentrumsgatene. Vi som bor her har etter flere måneder med samme vals uke for uke, vendt oss til denne dansens rytme. Vi har lært å akseptere at lørdager tilbrakt i sentrum betyr å måtte løpe i dekning fra tåregassens sviende skyer, og ta handleturen og lunsj eller kaffebesøk lenge før klokka to.

Jeg velger å se på det positive i det hele, da situasjonen tross alt gir meg en motivasjon til å stå opp tidlig og få mest mulig utbytte av dagen. En fin spasertur tidlig på formiddagen, før jeg koser meg med kaffe latte og et kakestykke på en salon de thé eller på kaffebar, begge finnes det et enormt utvalg av her i Frankrikes fjerde største by.

På kveldstid vender vi tilbake igjen til hjertet av sentrum, som oftest for å besøke en ny restaurant, fransk gastronomi eller noe mer eksotisk, om vi skulle lengte etter å sende smaksløkene på en spennende reise til Libanon, Karibien, Korea eller hvor enn det måtte være.

Brunsj

De siste søndagene har gått til å nyte deilig brunsj og fine samtaler sammen med gode venner. Forrige søndag ble vi invitert av våre venner Cindy og Johan, som tok oss med til sitt favorittsted, den koselige tesalongen Jardin des Thés på Place Saint-Georges i sentrum.

Chocolatiner

Croissanter og chocolatines, ristet brød og syltetøy, kaffe og kakao, etterfulgt av valget mellom husets salte muffins, scones eller pai, alt servert sammen med en frisk salat. Julien bestilte husets moussaka-pai og selv gikk jeg for muffins med bacon og emmentalost.

Salte Muffins

Etter muffins og salat, fikk jeg velge meg et kakestykke fra dessertmenyens store fristende utvalg. Banoffee, bringebær-og pistasjekake, sjokoladekake, mulighetene var mange. Valget falt på eplekake med kanel, et sjeldent funn her i hjemlandet til den historiske tarte tatin, oppned-eplekake med karamell, franskmenn elsker kombinasjonen eple og karamell. Alt som inneholder store mengder kanel er derimot noe uvanlig her i Frankrike, med unntak av i Alsace-regionen (som grenser til Tyskland).

Eplekake

Etter brunsjmåltidet besøkte vi Marché du Chocolat, et lite sjokolademarked som årlig arrangeres på Saint-Georges plassen. En gruppe chocolatièrs laget flotte skulpturer i lys og mørk sjokolade, blomster og dyrefigurer, en søt liten overraskelse som fikk den ett år gamle sønnen til våre venner til å smile, der han observerte kunstnerne i arbeid.

Sjokolade

En himmel totalt blottet for skyer, vin og tapas på uteservering, formiddagskaffe og søndagsbrunsj, deilige er disse oktoberdagene.

Sjokolademarked Toulouse