En siste kveld i Toulouse og hyggelig middag på Cosy Caffe

Tilbakeblikk på forrige onsdag.

Fra en nydelig tirsdagsettermiddag med cocktails på takterrassebaren Ma Biche sur Le Toit og regionale viner servert sammen med spekemat og franske oster på vinbaren Chez Aude, til en like fin onsdagskveld med en hyggelig middag på bistroen Cosy Caffe.

En siste kveld i Toulouse for foreldrene til Julien, en siste mulighet til å nyte sørvestfransk mat og vin, sørfransk temperatur, det gode humøret, høfligheten og den avslappede væremåten. Selv sier de at de ikke ser mye til slike kvaliteter der hjemme i landets hovedstad, Paris, byen hvor alle har det så travelt at de ikke har tålmodighet til å være hyggelige mot hverandre.

Vi feiret kvelden på uteserveringen til et av våre favorittspisesteder, den lokale bistroen Cosy Caffe i nabolaget Carmes/Saint-Étienne, med en deilig tre-retters middag til en overkommelig pris.

Dette er bistroen hvor vi i starten av juni endte opp med å feire vår første restaurantopplevelse etter endt karantene og lockdown og alt som har hendt de siste månedene, et etterlengtet måltid, en etterlengtet fransk matopplevelse.

Nå, bare et par uker senere, var vi altså her igjen, denne gang utendørs og sammen med herr og fru Begot. Rart er det å tenke på at om bare to måneder blir også jeg en fru Begot, Madame Begot.

Bien installé à table, komfortable ved bordet, alle var vi sultne og klare for å kose oss med kveldens utvalgte smaker. Vi bestilte ei flaske rødvin fra Pic Saint-Loup, og skålte for vår siste soirée sammen før bryllupet. 

Menyen endres fra uke til uke, med unntak av enkelte dessertklassikere som har fått sine faste plasser à la carte hos Cosy Caffe.

Jeg startet måltidet med lokal spekemat til forrett, kalvefilet med saus av foie gras og kremet mais til hovedrett og pain perdu (arme riddere) med salt karamellsaus til dessert.

Kalvekjøtt

Stekende solskinn og behagelig tøy, jeg elsker denne sesongen, jeg elsker å tilbringe varme sommerkvelder i skyggen under store parasoller, god stemning med godt selskap og et glass vin i hånda. Legger man til fin akustisk musikk og god mat, har jeg det som plommen i egget.

Arme riddere

De fine øyeblikkene, de små gledene, jeg vil ikke ta dem for gitt. Spesielt i disse dager hvor jeg nå befinner meg i en totalt uforventet situasjon, hvor store deler av fremtiden må skrives om og ingenting lenger er en selvfølge.

Jeg lot minnene føre meg tilbake til fjorårets sommer og sommeren før der igjen. Bekymringsfrie vinkvelder og grillfester og planer om å en dag bytte jobb til noe som passer min personlighet bedre, vi snakket om å kjøpe leilighet, om å skaffe oss et ordentlig fint spisebord og kanskje kjøpe oss et par stueplanter.

En surrealistisk tanke, hvordan jeg den gang trodde jeg kunne styre livet mitt nøyaktig etter egne ønsker og behov, som om viruspandemier og finanskriser var noe totalt urealistisk som kun eksisterte i science-fiction dystopiromaner og filmer.

Cosy Caffe, jeg hadde sminket meg for kvelden og pyntet meg med perlekjede og et finere skjørt og veske med broderier.

Jeg elsker Carmes/Saint-Étienne området. Omgivelsene var like vakre som alltid, Toulouse er og blir min store kjærlighet, men når jeg nå smiler, smiler jeg ikke bare med glede og takknemlighet, jeg smiler med bekymring i øynene, der jeg overtenker på alt dette med kursing og omskolering, på situasjonen til min kjære, på min egen situasjon.

Hva om Julien plutselig en dag står uten jobb han også, begge oss to på bar bakke, hva i all verden skal vi finne på da?

Forrige uke så vi et program på TV, om franskmenn som har solgt alt de eier for å kjøpe seg en bobil og tjene penger på å dokumentere sine reiser via sosiale medier mens de farter rundt på tur gjennom hele landet og videre gjennom hele kontinentet. Jeg så for meg Julien bak rattet, jeg så for meg utallige lunsj-og middager på bensinstasjoner, tørre triangelsmørbrød og Ritz-kjeks, jeg så for meg bærbare datamaskiner og droner og GoPro og instagramreklamer for vitamintilskudd, vannflasker og treningstøy. Det hele høres egentlig bare slitsomt ut, og lite lønnsomt økonomisk.

Etter å ha hygget oss på restaurant sammen med mine kommende svigerforeldre, spaserte vi gjennom Carmes og videre til Palais de Justice hvor vi tok trikken hjem til leiligheten for å titte på nok et TV-program om franskmenn som selger all sin stabilitet, hus og bil og eiendeler, for å starte med blanke ark i en ny by, nytt land, et nytt kontinent.

Middag

Advertisements

Takterrassebar, fine øyeblikk og usikkerheten rundt fremtiden

Forrige uke, da Julien sine foreldre var på besøk hos oss i Toulouse, tok vi oss flere turer til sentrum på ettermiddagstid for å få mest mulig utbytte av tiden vår sammen. De tidlige ettermiddagstimene ble forrige tirsdag tilbrakt på Ma Biche sur Le Toit, den trendy takterrassebaren på toppen av det luksuriøse stormagasinet Galeries Lafayette, før vi dro videre til vinbaren Chez Aude, anbefalt av eierne av vingården Château Adélaïde hvor vi forrige måned leide hytte og deltok på vinsmaking.

Forrige uke var ikke bare en hvilken som helst anledning til å kose seg med god mat og drikke etter endt arbeidstid, forrige uke begynte jeg også med sakte steg å forberede meg på å si au revoir til det gamle og omfavne starten på det ukjente. En smule på forskudd, vel å merke.

IMG_20200702_145851

Først denne uken, tirsdag, junimånedens siste dag, takket jeg farvel til det som i over to år har vært mine daglige arbeidsrutiner, min faste arbeidsplass og trygge stabilitet.

En ny hverdag hvor absolutt alt er mulig, venter meg nå.

Frem til onsdag neste uke har ledelsen gitt meg betalt fri, før den nye avtalen iverksettes, en avtale hvor jeg månedlig i ett år vil få omtrent samme beløp inn på konto som min nåværende lønn, inkludert tilbud om betalt omskolering og kursing etter eget ønske.

De siste ukene har jeg tenkt mye, lenge og nøye over hvilken retning jeg ønsker å gå når det gjelder utdanning.

Grunnet visse omstendigheter, sikter jeg meg mot en yrkesretning som kan tillate meg å enten jobbe frilans, starte min egen bedrift eller tilpasse meg uforventede flytteplaner på midlertidig basis. Min forlovede står nemlig også i fare for å miste jobben nå som Airbus lider enorme økonomiske tap og planlegger å si opp enda flere arbeidstakere (fem tusen for å være nøyaktig) som følge av coronakrisen.

Da han for over to år siden signerte arbeidskontrakten med bemanningsbyrået, hadde han aldri sett for seg at det å samtykke til å bli flyttet til en annen del av landet om nødvendig, skulle risikere å bli vår virkelighet. Foreløpig vet vi ingenting, hvorvidt han vil beholde jobben i Toulouse, om vi vil måtte flytte og starte på nytt igjen et annet sted, eventuelt når, vi vet ingenting.

En ting er likevel soleklart, jeg vil være der ved hans side, uansett hva som skjer.

Alt dette vil jeg selvsagt forklare rådgiveren på Pôle emploi (franske NAV) når jeg etter endt ferieuke vil møte opp med papirene fra arbeidsgiveren min og diskutere utdanningsmulighetene mine.

Takterrassebar

Tilbake til et hyggeligere tema, forrige tirsdag, den solfylte ettermiddagen med cocktails på takterrassen. Min kommende svigermor og jeg koste oss med hver vår cocktail du moment, grapefruktjuice, bringebær og vodka med smak av roser, en blanding av ingredienser som resulterte i en smak som lignet syrlig smågodt.

Uteliv Toulouse

Fra Ma Biche sur Le Toit får man en nydelig utsikt over la ville rose, teglstein over alt. Gamle sjarmerende Toulouse, jeg har ikke lyst til å flytte bort herfra. Fra alt dette.

Takterrasse Toulouse

Fra rooftop til bar à vin, vi ønsket kvelden velkommen på uteserveringen til vinbaren Chez Aude.

Chez Aude

Vi smakte regionale viner, deriblant fra Château Adélaïde som vi jo kjenner godt til, og nøt et lekkert plateau de fromages et charcuteries som i tillegg til ost og spekemat inneholdt stekte poteter og smakfulle kjøttboller.

Før vi trasket rolig hjemover, spanderte jeg iskrem på mine kommende svigerforeldre og min fremtidige ektemann. Iskrem i beger, med smak av sjokolade og mint, ofte lurer jeg på om jeg tilhører en ekstremt liten prosentandel som faktisk liker denne smaken.

Iskrem Toulouse

Vi spaserte hjemover, over Pont Neuf og gjennom nabolaget Saint Cyprien. Jeg håper alt vil ordne seg både for min kjære og meg, at han vil beholde sin nåværende jobb, at jeg vil lykkes med mine fremtidige prosjekter, at vi vil slippe å måtte forlate vårt kjære Toulouse.

Jumpsuit rosa

 

Jeg har mistet jobben

For to uker siden fikk jeg beskjeden som skulle sette alt i ubalanse, endre den stødige kursen og etterlate meg som et eneste stort spørsmålstegn. Hvor går veien nå, spør jeg meg selv, hva i all verden skal jeg finne på nå?

Kristine, jeg ringer deg fordi…jeg har en dårlig nyhet”, lød ordene til avdelingslederen min en sen tirsdagsettermiddag. På fransk, vel å merke.

Verdensøkonomien har, som vi alle vet, blitt hardt rammet av coronakrisen. Restaurant-og utelivsbransjen, bøndene, reiselivsnæringen og transportnæringen er bare noen av mange bransjer som nå lider store økonomiske tap som konsekvens av coronaviruset. Passasjerflyprodusenten Airbus, min arbeidsplass de siste tjuesju månedene, er en av mange franske bedrifter som nå har sett seg nødt til å kutte kostnader og gjennomføre nedbemanning for å kunne overleve vår verste finanskrise siden krigen.

“Vær så snill, ta ikke dette personlig. Dette har ingenting å gjøre med deg som person eller arbeidet du har gjort for oss de siste to årene…”, fortsatte han. Jeg lyttet og nikket bekreftende, til tross for at ingen kunne se meg nikke.

“Du, og tre av dine kolleger vil ikke lenger være del av teamet fra og med første juli, jeg beklager, vi liker deg veldig godt Kristine, men, Airbus har ikke lenger råd til å…”, jeg forstår, avbrøt jeg ham. Vi er inne i en vanskelig periode, dette er ikke personlig. Ingenting er din feil. Eller min. Det ordner seg. Jeg klarer meg, c’est la vie. C’est comme ça.

“Je suis vraiment désolé, Kristine”. Jeg er virkelig lei for det.

Er det ikke rart, nesten ironisk, hvordan man det ene øyeblikket befinner seg på medarbeidersamtale med ledelsen, får lønnsøkning og tilbud om å videreutvikle seg innad i bedriften, for å deretter se sine karrieremuligheter rase sammen som et korthus?

Men som vi alle vet, korthus kan bygges opp igjen og verden er full av muligheter for dem som våger å bevege seg ut i ukjent farvann.

Jeg vil dessuten få betalt 84% av min nåværende lønn i et helt år, og har blitt lovet tilbud om kurs eller omskolering utover høsten. Dette vil dessuten være en fin anledning til å lære flere språk, og ikke minst til å endelig ta førerkortet, noe jeg av ulike grunner har utsatt i årevis.

I sommer vil jeg jo også få tid til å endelig bli ferdig med mine skriveprosjekter, novellene og romanen som jeg ønsker å sende til ulike forlag.

Selv om døra til Airbus nå er lukket, finnes det ingen grunn til å bli sittende i mørket med tårevåte øyne. En ny dør vil nemlig åpnes og lede meg videre til noe bedre, nye kunnskaper, nye erfaringer, personlig vekst, en ny karriere.

Alt som har hendt de siste månedene har fått meg til å innse hvor uforutsigbart livet faktisk kan være, og hvor viktig det er å ha i tankene at selv den mest stødige kan en dag falle. Selv om fallet gjør vondt og man synes synd på seg selv der man studerer sine skrubbsår og skitne knær, finnes det ingen annen utvei enn å reise seg og starte på nytt igjen. I sitt eget tempo. Som da man lærte å gå. Da man lærte å sykle. Den 30. Juni, min siste arbeidsdag, skal ikke sørges, den skal feires.

Ja, jeg har mistet jobben. Men jeg har ikke mistet meg selv. Jeg er klar for en ny fremtid hvor absolutt alt er mulig, og det hele starter første juli.

For å avslutte dette innlegget med et smil, deler jeg noen av bildene jeg tok i sentrum av Toulouse, da jeg på fredag spaserte rundt med en liten iskaffe i hånda etter endt arbeidsdag.

Toulouse utsikt

Scooter

Iskaffe

Toulouse leilighet

En oppsummering av mitt 2019

Med gårsdagens tanker friskt i minne, tanker rundt året som kommer og alt jeg har å glede meg til, faller det naturlig å reflektere over året som har gått og alle minner som har blitt skapt de siste tolv månedene. Fine små øyeblikk sammen med familien, sammen med venner, sammen med min kommende ektemann, selv minner som bare er mine, kvalitetstid med meg selv, jeg mimrer og koser meg der jeg tenker på alt som har vært og alt som vil bli.

Tenk at det allerede har gått ett år siden forrige nyttårsfeiring, da Julien og jeg feiret en romantisk start på det nye året med fin middag og overnatting på slottet Château de Larroque.

Slottsvisitt

Store doser romantikk dominerte årets første måned, da vi bare en uke etter slottsbesøket krysset landegrensen for å tilbringe helgen på det nydelige spahotellet Sallés Hotel & Spa Cala del Pi ved strandkanten på Costa Brava. En hotellseng dekket med roseblader, dempet belysning og tente lys, ei flaske cava og sjokoladetrøfler i gave fra resepsjonen. Deilig var det å kunne slappe av i boblebad og svømmebasseng og ikke minst med en varm steinmassasje for to. Om jeg ikke allerede følte meg som en prinsesse fra før, så gjorde jeg det definitivt nå.

Roseblader seng

I januar nøt vi jo også en nydelig elleve-retters middag på Michelinstjerne-restauranten Sept, før vi forlot Toulouse til fordel for Castres for å kose oss med natt på suite på det stilige Hotel Renaissance, hvor vi også fikk sjokolade og gylne bobler servert på rommet.

Dessert

I februar dro vi på en liten biltur til Tarbes, hvor vi sammen med Julien sine foreldre reserverte et hus med innendørs boblebad via Airbnb. Til frokost handlet vi brød og ost fra et lokalt bondemarked, og hygget oss med middag på en franko-japansk fusionrestaurant i sentrum av Tarbes.

Stripete skjerf

I mars feiret han og jeg våre fire år som kjærester, nok en anledning benyttet til å dra på biltur, denne gang overnattet vi i Narbonne, en by like ved Middelhavets kyst og flotte vinområder. Vi spaserte langs strandkanten i Port-La-Nouvelle og besøkte havnebyen Gruissan, en sjarmerende liten perle som jeg ønsker å vende tilbake til ved en senere anledning.

Fiskebåter

I april dro jeg til Paris sammen med ei venninne for å feire hennes fødselsdag med en helaftens cabaret på det ikoniske Crazy Horse.

Venninner

April var også måneden da Julien og jeg startet jakten på det perfekte bryllupslokale. Vi besøkte tre nydelige og totalt forskjellige slott, Château du Croisillat, Château de Fajac la Relenque og Château de la Commanderie, førstnevnte ble vår endelige vinner, med sin eventyrlige sjarm og store uteområde, perfekt for en hageseremoni full av blomster og bohemske dekorasjoner.

Eventyrslottet

Samme måned kom mine foreldre på besøk til Toulouse for første gang, sammen med dem reiste jeg videre til Albi og videre nordøstover til det skjønne fjellandskapet i Aveyron, hvor vi blant annet forelsket oss i den historiske middelalderbyen Conques.

Conques bilder

Tjuetredje mai fyller jeg år. Fjorårets feiring vil bli husket som nok en fantastisk bursdag takket være min kjære og hans evne til å planlegge de fineste overraskelser. Julien tok meg med på overraskelsestur til Baskerland, hvor han hadde reservert to netter i Biarritz og to netter i Hondarribia i Spania. En vakker solnedgang fra det beste utsiktspunktet i Biarritz, deilig baskisk tapas i San Sebastián og hyggelige dagsturer til blant annet Bayonne-skinkens hjemby ved samme navn, og den franske chiliens hjemsted Espelette.

Kjærlighet

I slutten av juni dro vi på Rammstein-konsert i Paris, og i juli lærte jeg å dressere gribb, hauk og ugler, en spennende opplevelse som jeg kommer til å huske resten av livet.

Gribb

I august reiste jeg til Danmark sammen med min mamma og stefar. Vi dro på tur med damplokomotiv, vi besøkte Frederiksdal vingård for å smake dansk kirsebærvin og tok oss en liten dagstur til Tyskland for å besøke en lokal sommerfuglpark, dra på middelaldermarked og spise middag på et tradisjonelt tysk vertshus.

Mor og datter

Etter å ha feriert sammen med mine foreldre, dro Julien og jeg på helgetur til ulike landsbyer i Gers for å endelig ta i bruk to gavekort på hotellovernattinger, gavekort som vi omtrent hadde glemt bort, før fristen var i ferd med å utløpe. Første overnatting utmerket seg, et sjarmerende hotell med koselige rom og stort svømmebasseng, deilig mat ble servert på hotellets restaurant, en kveld fylt med livemusikk og riktig god stemning.

Hotell Frankrike

September kom krypende, og en ferie sammen med Julien og hans foreldre på den Franske Riviera stod for tur. Vi startet ferien med to netter i Montpellier, byen vi begge har et veldig nært forhold til. Fra Montpellier kjørte vi videre sørøstover for å besøke provençale markeder og havnebyer ved Middelhavskysten. Olivengårder og vinsmaking, pittoresk fottur og bading i naturskjønne omgivelser på Porquerolles-øya, vi besøkte parfymehovedstaden Grasse og jetsetternes Monaco.

Båter Porquerolles

I oktober fikk vi vennebesøk fra Paris, en helg hvor vi tok våre venner med oss på dagstur til Albi, på vinsmaking i Gaillac, og en helaften med cocktails og tapas i Toulouse.

Venninner

I november tok vi oss et romantisk lite døgn på spahotell og hygget oss med et smakfullt måltid på en deilig meksikansk restaurant i Andorra, før vi i slutten av måneden dro til Berlin for å besøke byens mange julemarkeder før vi dro videre til Dresden og Striezelmarkt, verdens eldste julemarked.

Julefeiring smil

I dag er dagen før årets siste dag, nok et fint kapittel vil komme til en ende, de siste sider før starten på en like fin fortsettelse. For å feire dagen før den siste dagen, skal vi drikke rød musserende vin fra Gaillac og spise paien jeg laget i går kveld, pai med pesto, soltørkede tomater og Bayonne-skinke.