Jul og takknemlighet for alt jeg har

Mine svigerforeldre har nå kommet på besøk, og med på lasset har de tatt med seg fire kakebokser fulle av hjemmebakte julekaker, en enorm sekk stappfull av julegaver og to pappesker fulle av julepynt. Selv har jeg bakt serinakaker, pyntet vårt lille juletre og spist store mengder julegrøt flere dager på rad, til den grad at jeg nå begynner å bli en smule lei.

Akkurat som med risgrøten, har jeg vært altfor ivrig når det gjelder julemusikk. I alle år har Mariah Carey og Wham tronet øverst på min personlige spilleliste i desember, og kommer garantert til å gjøre det de neste ti årene også. Uansett hvor annerledes denne jula måtte være, finnes det enkelte ting jeg aldri i verden kunne tenke meg å forandre.

Og, ja, jeg føler meg like heldig hvert eneste år.

Jul er for flere synonymt med ensomhet, høytiden hvor samhold og kjærlighet står i fokus, et dukkledd spisebord dekket med deilig mat, et festmåltid som nytes sammen med nære og kjære. Det blir utveksling av julegaver, en aften som byr på latter, gode samtaler, skåling med vinglass, kanskje også litt akevitt eller søt likør, en julekveld full av varme klemmer og fornøyde smil.

Jeg er utrolig takknemlig for at jeg alltid har hatt noen å feire jul sammen med, fine mennesker som bryr seg om meg. Det gleder meg å få lov til å være en av disse som ser frem til å fortelle fine historier rundt middagsbordet, til å skrive julekort og til å overraske mine kjære med hjemmebakte julekaker.

Av hele mitt hjerte ønsker jeg å takke de av våre medborgere som jobber på julaften, de som ofrer familietid for å tjene vårt samfunn. Enkelte har ikke engang en familie å vende hjem til etter endt arbeidsdag, noen velger dessuten å arbeide gjennom hele høytiden nettopp for å distrahere seg selv fra ensomheten.

Aldri har jeg vært i en livssituasjon hvor en tom leilighet er det eneste som venter meg på julekvelden, hvor ingen tar seg bry til å invitere meg på julebesøk eller til å sende meg en liten melding, en liten oppmerksomhet, for å ønske meg en god jul. Selv nå, fanget i pandemiens klør, er jeg heldig som har tre mennesker ved min side som alle gleder seg til å feire høytiden sammen med meg.

Jeg krysser mine fingrer, tær og alt som krysses kan, for at jeg i februar vil kunne reise hjem for å tilbringe rikelig tid sammen med dem jeg egentlig skulle ha feiret jul sammen med i år. Til dem har jeg sendt julegaver med posten, skrevet julekort og bestilt blomster, stort mer kan jeg ikke gjøre med disse landegrensene som holder oss adskilt.

Heldig er jeg som har en fin bitteliten familie der hjemme i Norge, og en like liten og like fin svigerfamilie her i Frankrike. Mine aller nærmeste er den eneste familien jeg trenger. Og ønsker.

Jula er ingen unntak.

Jul er nemlig for mange synonymt med familiegjenforening, et gjensyn med mennesker man ikke har sett siden forrige juleselskap. Enkelte, meg selv inkludert, ville heller ha valgt å isolere seg hjemme foran TV-skjermen iført pysjbukser og med takeaway-mat og rødvinsgløgg på menyen, om alternativet er å pine seg gjennom en hel aften full av meningsløse spørsmål, dømmende blikk og overfladiske samtaler med mennesker man ikke har noe som helst til overs for. Og null kontakt med de resterende 364 dagene i året.

Familie er for meg de menneskene som gir meg en følelse av kjærlighet, ikke påtvunget høflighet.

Jul er så mye. Vondt og fint, trist og hyggelig, sosialt og ensomt. Jula er også en gyllen mulighet til å strekke ut en hånd, vise at man bryr seg om de som sitter alene, de som drar på jobb, de som befinner seg milevis unna sine nærmeste, og de som har behov for å bli reddet bort fra en ubehagelig familiegjenforening.

Små gleder, store skuffelser og en fin alternativ jul i vente

En ny lørdag. Under normale omstendigheter ville jeg sagt at dette er den fineste ukedagen av dem alle. Men ikke nå, ikke når jeg føler meg tom innvendig der jeg våkner etter en søvnfattig natt. En natt hvor tusenvis av tanker har surret rundt i hodet, tanker som nesten alle omhandler de franske byråkratenes slurv med papirene, selve grunnen til at jeg mistet plassen min på kurset som nå har startet uten min deltakelse.

Desperat etter en liten oppmuntring, lengter jeg etter å se juledekorasjonene på rådhusplassen, Place du Capitole, men fornuften ber meg vente en liten stund før det lar seg gjøre. Sentrumsgatene fylles nemlig nok en lørdag med demonstranter, tre ulike demonstrasjonstog i ulike deler av byen, mens handleglade mennesker haster seg fra butikk til butikk for å kjøpe julegaver til sine venner og familie. Siden Julien sine foreldre snart kommer på besøk, våger jeg ikke å gå dit hvor de største folkemengdene ferdes, der hvor risikoen for å bli smittet er høyest.

Været veksler mellom regn og solskinn, selv om værmeldingen for denne helgen hadde lovet oss snø, det som skulle bli årets første snøfall her i Toulouse. De snøfnuggene skulle jeg virkelig ønske jeg kunne se her i den rosa byen, her hvor det snør i maksimalt tre timer i løpet av et helt år.

En splitter ny boblejakke henger urørt i garderobeskapet. Den er altfor varm for det sørvestfranske klimaet, det vet jeg, men den skulle jo egentlig bli med meg hjem til Norge for å beskytte meg mot vestlandets kraftige vindkast, men nå henger den bare der. Inntil videre.

På en kommode i stua ligger julegaven som jeg for lenge siden hadde kjøpt til mine foreldre. Den skulle jeg etter planen pakke pent ned i kofferten sammen med to nye behagelige joggedresser og tykke, myke sokker, klær som skulle varme meg der jeg isolert skulle tilbringe ti dager i karantene etter ankomst på Stavanger Lufthavn.

Men noen hjemreise blir det likevel ikke med det første. Ikke før en vaksine er på plass både her i Frankrike og der hjemme i Norge. Boblejakken vil jeg heldigvis få tatt i bruk allerede fra bittelille julaften, ved avreise til Pyreneene, hvor jeg skal feire høytiden i en koselig hytte på fjellet sammen med Julien og hans foreldre.

Jeg ser frem til å dra dit hvor snøen faller og landskapet ligner mitt kjære Norge, med sine flotte grantrær og bratte terreng. Også julemiddagen vil få en rekke norske innslag, akkurat som for tre år siden, da vi feiret vår forrige hyttejul. Den varme idyllen som omfavnet oss den gang, ser vi frem til å gjenskape i år. En nødvendig trøst, midt oppi alt det vanskelige som har skjedd den siste tiden.

Boblejakken blir hengende, mens jeg slenger på meg min sennepsgule ullkåpe og rusler ut døra sammen med Julien. For å unngå de store menneskemengdene i sentrum, setter vi oss i bilen og kjører til den fredelige lille nabobyen Blagnac, hvor vi tar oss en spasertur gjennom gatene før vi besøker den katolske Saint-Pierre kirken.

Jeg tenner et lys og setter meg på kirkebenken. Selv om jeg ikke anser meg selv som spesielt religiøs, føles det godt, nesten terapeutisk, å sitte der blant tente lys og vakker kunst, den behagelige stillheten gir meg ro i sjelen, en ny energi fyller kroppen.

En smule lettere til sinns, forlater vi kirken og drar videre til kjøpesenteret i Blagnac. Før vi handler matvarer fra senterets store hypermarked, tar jeg meg en tur innom en kosmetikkbutikk for å kjøpe en liten gave til meg selv, en øyenskyggepalett som jeg gleder meg til å ta i bruk, jeg har jo lyst til å gjøre meg så fin som mulig til både julefeiringen og nyttårsaften.

Denne vinteren har som store deler av året vært vanskelig, en emosjonell berg-og-dalbane. For det blir ingen kurs. Det blir ingen hjemreise. Men jula blir nok fin likevel. Og hva som venter oss i januar, blir spennende å se.

Når den tid kommer.

Om burlesque, alteregoet og meg

Mitt hjem er udekorert og rotete, min klesstil helt alminnelig, min musikksmak strekker seg fra klassiske melodier til fransk listepop til tysk metall, og personlig er jeg en sjenert introvert som prater ekstremt mye når jeg blir nervøs og ekstremt lite i store forsamlinger. Jeg føler meg mest komfortabel med stillesittende aktiviteter, spesielt godt liker jeg å lese og skrive, jeg trives godt, altfor godt, i eget selskap.

Dypt inne i sjelen bor likevel et alterego, en kvinne med en stor fascinasjon for cabaret, burlesque, pin-up modeller, glamorøst lingerie og vintage-estetikk, en kvinne som liker å kle seg ut i blonder og fjær, dramatisk sminke og store perler. Det danses i stua når ingen ser på, og synges høyt til låta “Diamonds are a Girl’s Best Friend” av Marilyn Monroe.

Allerede som barn elsket jeg å rote i både klesskapet, sminkevesken og smykkeskrinet til min mor, jeg hentet frem både bodyer, skjørt og kjoler og pyntet meg med de mest glitrende smykkene og ulike nyanser av rosa leppestift. Mine barneføtter hoppet rundt i hennes altfor store pumps, hårbørsten var min mikrofon og speilet var mitt vindu ut til verden.

Jeg ville bli en stjerne, en paljettkledd, fjærboa-bærende teatralsk stjerne. Likevel forble dette bare en fantasi på pikerommet, og selv om jeg den dag i dag elsker å tøyse rundt foran speilet med klær og smykker fra egne skuffer, er jeg lettet over at min sangstemme aldri nådde lenger enn til hjembyens karaokebarer og at teaterscenene heller vier oppmerksomhet til kvinner (og menn) som faktisk kan danse og er hundre ganger mer karismatiske enn meg selv.

Intime teaterscener med røde velurgardiner, nakne lår og brede smil, med stjerner i øynene klappet jeg hendene til takten av fransk cancan på Moulin Rouge, jeg drakk champagne og lot meg forføre av sensuelt show på Crazy Horse og dro til Lyon for å se Dita Von Teese og hennes berømte champagneglass-dansenummer.

Fransk cabaret ble jeg forelsket i allerede som fjortenåring, da jeg på skolen så filmen Moulin Rouge med vakre Nicole Kidman og Ewan McGregor, under en mattetime hvor læreren var blitt syk og vikaren lot oss få se film i stedet for å lære matematikk.

Mine mattekunnskaper er den dag i dag like elendige som de var på ungdomsskolen, men Moulin Rouge og musikkvideoen til coverversjonen av “Lady Marmelade”, med artistene Lil Kim, Maya, Pink og Christina Aguilera, brant seg fast i mitt burlesque-nyfrelste minne.

Spol videre, ni år frem i tid. Til min store glede skulle sistnevnte i marmelade-firkløveren vise seg å være like glad i denne kunstformen som meg selv. Christina Aguilera hadde nå fått hovedrollen i det som skulle bli min nye favorittfilm, min nye besettelse, filmen Burlesque, hvor også popikonet Cher spiller en av de større rollene.

Til tross for blandet kritikk, ble filmen på mange måter ikonisk, da den startet en burlesquebølge verden over, hvor vintage-striptease plutselig var blitt normalisert utenfor de franske landegrenser og var å finne på små scener i enhver storby. Et av de mest gøyale showene jeg noen gang har sett, så jeg to år etter filmens utgivelse, et show som i stor grad lot seg inspirere av filmen, hvor flere lydspor var hentet direkte fra soundtracket.

Dette på en liten scene i den latviske hovedstaden Riga, med flotte kostymer og rekvisitter, produksjon av høy kvalitet. Et interaktivt show hvor både jeg og han som den gang var kjærsten min, helt uforventet ble dratt opp på scenen for å være med på showet. Den kvelden gikk jeg fra å være tilskuer til å plutselig danse med en meterlang fjærvifte foran et stort publikum i tretti sekunder, en både skummel og minneverdig opplevelse.

En lignende følelse fikk jeg oppleve på nytt i september i år, da min venninne Laurène tok meg med til den sørfranske byen Montpellier for å besøke en cabaret-danserinne som skulle style og fotografere oss i ekte burlesque-stil.

Nøyaktig som på scenen i Riga, følte jeg meg en smule flau der jeg stod, samtidig som jeg følte meg helt fantastisk, et lite stykke glamour i en ellers så alminnelig hverdag. Å få lov til å skinne i noen minutter sånn av og til, en gang hvert tiår, er som D-vitamintilskudd for mitt eksentriske alterego, hun som danser foran speilet og aldri sparer på glitteret.

Resten av meg har egentlig bare lyst til å kunne bestille billetter til Moulin Rouge, Crazy Horse og Lido så snart teatrene åpner sine dører igjen. Og, ja, jeg vil selvfølgelig pynte meg maksimalt og glitre fra publikumssetet.

Oppdatering fra Lockdown og Nydelige Smaker fra Overraskelsesmeny

Vi er inne i vår andre av minimum fire uker med ny lockdown her i Frankrike. Dagene snegler seg forbi og i stedet for å glede meg til noe som helst, selv ikke til jul, drømmer jeg meg tilbake til ukene før landet stengte ned, dagene før alle dører ble låst og lyset skrudd av.

Å mimre tilbake til det som har vært er det eneste som klarer å få meg til å smile i disse dager, om man da kan kalle dette er smil, dette forsøket på å kamuflere hvor trist jeg føler meg hver eneste dag, hvor vanskelig det er for meg å være innestengt uten jobb, uten skole, langt borte fra mitt hjemland og mine nærmeste. Hadde jeg ikke hatt Julien ved min side, ville jeg jo ha vært helt alene, isolert fra alt og alle i flere uker, og sannsynligvis kommet ut fra isolasjonen så psykisk nedbrutt at det å komme tilbake i arbeid eller på skolebenken ville blitt umulig uten en runde med terapi på forhånd.

Vi var i alle fall heldige som rakk å ta oss en siste helgetur før myndighetene sendte oss inn igjen i våre stuer, for ikke å få lov til å forlate våre hjem mer enn én time om dagen og ikke få lov til å møte noen som helst. Å tenke tilbake på helgen i Béziers og generelt på alle tidligere bilferier, kafébesøk, kinoseanser, strandturer, solskinnsdager i parken, er så mye bedre for humøret enn å tenke både på nåtiden, ukene og månedene vi har i vente.

For jeg finner ingen glede i å tenke på ukene eller månedene fremover. Absolutt alt jeg hadde sett frem til på høsten, selv den bittelille Halloween-tradisjonen hvor jeg handler godteri sammen med Julien i sentrum før vi deretter tar en drink i spøkelsesdekorerte omgivelser hos cocktailbaren La Maison, absolutt alt har blitt avlyst, kansellert, annullert, og det samme blir julemarkedene, julegledene og den svært etterlengtede turen hjem til Norge for å feire jul sammen med familien min.

Jeg gjør likevel mitt beste forsøk på å tenke positivt, fokusere på det som er bra i livet, på alt det fine jeg har opplevd, på all den gode maten jeg har smakt og forhåpentligvis vil smake igjen i fremtiden.

I Béziers besøkte vi La Maison de Petit Pierre, restauranten til en de tidligere vinnerne av det franske TV-programmet Top Chef. Lokalene er stilige, moderne, og det samme er husets konsept. Vi kunne velge mellom to menyer, en til 75 euro og en til 45, for å deretter få et spørsmål jeg aldri før har fått på restaurant.

“Kan du fortelle meg hva du ikke liker å spise?”

Menyen skulle deretter bli skreddersydd av Pierre, kokken som tar enhver utfordring på strak arm. En gang Top Chef-deltaker, alltid Top Chef-deltaker.

Fra andre bord kunne jeg høre en gjest svare at hun ikke liker fisk, en annen liker ikke sterkt krydret mat. Fra et annet bord ga en mann beskjed om sin laktoseintoleranse.

Skalldyr, svarte jeg, mens Julien ga grønt lys for absolutt alt. Måltidet startet med hver vår apéritif, Kir Royal, champagne med skogsbærsirup til meg, og champagne uten sirup til ham.

Sammen med boblene fikk vi servert hver vår mise en bouche i form av røkt Burrata med langkokt biffkjøtt og sennep, før vi til forrett fikk smake îles flottantes med røkt skinke, ristede hasselnøtter, skogsopp og parmesansaus.

Hasselnøtter og sopp fulgte også med kveldens hovedrett, andefilet med nøtteskorpe og sjysaus med smak av røkte urter, servert sammen med en raviolo med fyll av kantareller.

Fra hovedrett til en liten ostetallerken og hvert vårt glass rødvin fra Corbières før vi avsluttet det hele med en deilig dessert, knasende sjokoladebunn, hvit og mørk mousse au chocolat servert over fyldig sjokoladesaus med hint av appelsin.

La Maison de Petit Pierre, en nydelig adresse som jeg har notert meg til en senere anledning, om vi i fremtiden skulle vende tilbake til Béziers. Lengselen etter slike vidunderlige smaker har blitt forsterket med hundre prosent etter jeg nok en gang mistet muligheten til å nyte deilig fransk gastronomi. Å lage mat selv kan ikke sammenlignes når mine kokkeferdigheter er middelmådige på sitt beste, og min mann ikke tør å lage annet enn crêpes, ratatouille og quiche.

UNESCOs verdensarv: Canal du Midi og trappeslusene i Fonseranes

En tredje skildring fra vår oktoberhelg i Béziers, vår siste lille helgetur før Frankrike stengte ned for andre (og sannsynligvis ikke siste) gang.

Canal du Midi, en sørfransk kanal konstruert på 1600-tallet under styret til solkongen Ludvig XIV. Arkitekten bak kanalen som av UNESCO beskrives som en av de mest imponerende byggtekniske prestasjonene i moderne tid, het Pierre-Paul Riquet, en viktig figur i sørfransk historie, som i form av statue står foreviget i sentrum av byen min, Toulouse.

Denne historiske kanalen, som tidligere het Canal Royal en Languedoc, strekker seg over tjuefire mil, fra Atlanterhavskysten ved Bordeaux i sørvest til Middelhavskysten og byen Sète i sørøst. Like utenfor sentrum av Béziers ligger en av de store severdighetene som er verdt å få med seg om man vil bli bedre kjent med Canal du Midi: de ni slusene i Fonseranes (hvorav åtte fortsatt er i bruk).

Et imponerende trappesystem av sluser bestående av åtte kammere med økende høyde, hvor båtene føres opp eller ned 21,5 meter over en lengde på cirka 300 meter.

Sammen med Julien tok jeg meg en liten tur til denne ingeniørkunsten av en turistattraksjon, etter å ha tilbrakt formiddagen i sentrum av Béziers og deretter et par timer på stranda i havnebyen Valras-Plage.

Et nydelig parkområde var bygget rundt trappeslusene, en fornøyelse å besøke på en solfylt ettermiddag som denne.

Mens Julien var mest opptatt av å studere slusenes virkemåte, syntes jeg det var mer spennende å se på båtene som passerte gjennom portene, på menneskene ombord og på vannet som fosset ned trappene. En stor båt med boblebad på dekk fanget min umiddelbare oppmerksomhet. På en stol like ved siden av jacuzzien, satt en kvinne med mobiltelefonen sin i hånda. Hun, som alle oss nysgjerrige besøkende som var kommet for å se slusene, så også ut til å filme det hele fra sin egen vinkel.

Heldig var hun som fikk oppleve slik en nydelig båttur langs den sydfranske kanalen, flotte omgivelser og strålende vær, og et helt eget boblebad.

For hver port som ble åpnet, for hvert kammer som ble fylt med vann, stod Julien klar med telefonen, tydelig fascinert der han filmet både hennes båt og de neste båtene. Som så mange andre rundt oss, filmet han deres ferd gjennom slusene i Canal du Midi.

Helt siden vi flyttet til Toulouse for tre år siden har vi pratet om hvor fint det ville vært å leie en elvebåt, tilbringe en hel sommer langs kanalen, sove ombord på båten og besøke et titalls ulike sjarmerende småbyer på vår vei. Handle inn lokale spesialiteter og nyte frokost på dekk, rykende varme baguetter og ferske croissanter, før vi forlater gårsdagens destinasjon for å dra videre til noe nytt og like spennende.

En fin idé for sommeren etter neste sommer, det første året hvor det meste forhåpentligvis vil gå tilbake til å bli som tiden før coronakrisen. Neste år vil vi jo holde oss travelt opptatt med å ta igjen absolutt alt som vi i år ble tvunget til å utsette. Utdrikningslag, bryllupsfeiring med familien, bryllupsreise og en rekke konserter som vi hadde kjøpt billetter til før pandemien inntraff.

Tydelig var det at tiden fløy forbi mens vi stod der og fulgte med på båtenes ferd gjennom slusene. Vi hadde allerede vært der i to timer da vi innså at vi snart måtte haste oss tilbake til hotellet for å skifte klær og dra videre til La Maison de Petit Pierre, restauranten hvor vi hadde reservert bord for kvelden.

Selv med munnbind over nese og munn, valgte jeg å smile til kameraet, da Julien tok en siste selfie av oss sammen foran trappeslusene. En liten suvenir fra en spennende severdighet som ville gi oss mer enn nok å prate om under kveldens fine middag.

Kjærligheten til havet og timene i feriebyen Valras-Plage

Valras-Plage, en liten havneby bare en kort kjøretur fra Frankrikes eldste by, Béziers. En sommerdestinasjon hvor ferieklare turister fra ulike deler av Europa strømmer til de ulike campingresortene fra fellesferiens start til sensommerens siste dager.

Et feriested fullt av sesongåpne fiskerestauranter, og små butikker hvor gaveartikler, badetøy og strandleker selges. I høysesongens varme solskinnsdager fylles sandstrendene til randen av solslikkere og badenymfer, deres fargerike håndklær plassert på rekke og rad dekker omtrent hver centimeter av den myke sanden.

Bekymringsfri sommerdager og fullbookede ferieresorter høres nesten ut som en vill fantasi i disse tider hvor vi ikke lenger kan gi noen en klem eller bevege oss gjennom en hotellobby uten munnbind. Vil vi møte også neste sommer med tøystykker over ansiktet og en meters avstand?

Valras-Plage, på en solfylt lørdag i oktober måned var vi altså her, under lavsesongen, på en liten dagstur for å se Middelhavet. Sandstrendene var fulle av turgåere, havna full av fiskere og restaurantene klare for årets siste arbeidsuke, før sesongstenging frem til påske.

Fra en liten iskiosk spanderte Julien is på oss begge, to kuler til meg, ei med smak av sitronterte og den andre av fiol, mens han selv lot seg friste av stracciatella, banan og snickerssmak. På store flate steiner satte vi oss ved havna og lot våre blikk følge båtene som seilte forbi, tydelig kunne vi også se de mange sølvgrå fiskene som beveget seg i det klare blå sjøvannet.

Da Frankrike stengte ned i mars, drømte jeg både dag og natt om kysten, en hvilken som helst kyst i et hvilket som helst land, drømmen om bølgeskvulp og måkeskrik, lukten av tang og tare, følelsen av sand mellom tærne på en varm solskinnsdag. Om skjebnen skulle tillate det, håper jeg vi til neste sommer vil få muligheten til å tilbringe rikelig med tid i ulike havnebyer, måtte det være her i Frankrike eller i et annet land, kanskje langs sørlandskysten eller på vestlandet der hjemme i Norge.

Ja, om vi skulle ende opp med å feriere i Norge, har jeg en ønskeliste, en såkalt bucket list, over steder jeg har lyst til å besøke og aktiviteter jeg ønsker å gjøre. Mest av alt har jeg lyst til å tilbringe en kveld i Lindesnes hos Michelinstjerne-vinneren Under, Europas første undersjøiske restaurant.

Jeg har lyst til så mye, en følelse som uten tvil har blitt forsterket de siste åtte månedene, sammen med lengselen etter det som var, bevegelsesfriheten, tilgjengeligheten, trygghet og sikkerhet.

“Om dette er det nærmeste jeg kan komme følelsen av å være hjemme, så blir jeg igjen her”, sa jeg til Julien, der jeg med blanke øyne speidet utover sjøen, mot fritidsbåter og landskapet i det fjerne.

I det fjerne kunne jeg skimte Cap d’Agde, stranda mest kjent for sitt naturistmiljø, men dessverre også beryktet for å tiltrekke seg våryre par og enslige som søker treff av svært eksplisitt karakter, sistnevnte et stempel kommunen absolutt ikke vil assosieres med og lenge har prøvd å bli kvitt for å ikke skremme barnefamilier fra å komme på besøk. Forståelig nok. Ingenting av dette minner meg om mitt hjemsted, bare så det er sagt, selv om også en liten del stranda i området hvor jeg vokste opp, var reservert for naturister. Selv om jeg synes mangfold er flott, er jeg personlig veldig glad i både badetøy og klær, og vil derfor heller besøke et av de mer påkledde og barnevennlige strandområdene om jeg en dag skulle ende opp med å dra på helgetur til Cap d’Agde.

Før vi dro videre til Canal du Midi og de ni slusene i Fonseranes, spaserte vi rolig langs stranda for å nyte omgivelsene med alle våre sanser. Vi lyttet til lyden av bølger som slo mot land, og laget hver vår sti av skoavtrykk. Jeg hadde lyst til å skrive våre initialer i sanden, men lot være for ikke å overdrive klisjeene.

Vi endte til slutt opp med å studere lunsjmenyene til de ulike restaurantene i byen, for å gi oss selv og hverandre en god grunn til å vende tilbake allerede neste dag.

Deilig mat og andre oppmuntringer i en vanskelig periode

Høsten, årstiden hvor naturen farges rød og gul, hvor blomstene visner og dagslyset slukner tidligere og tidligere for hver dag. Oktober, måneden hvor sensommerens tøysko byttes ut med vanntette støvletter. Solbrillene legges bort og paraplyen hentes frem.

I teorien er det i hvert fall slik, om man er bosatt et sted hvor hver årstid skiller seg tydelig ut fra den forrige. Her i Toulouse kan jeg derimot fint hente frem tøysko og la jakken bli liggende igjen hjemme på en sen oktoberdag. Høstværet her i Sør-Frankrike går som en berg-og-dalbane, med pøsregn og tolv grader den ene dagen, stekende sol og sommertemperatur den neste, en årstid som gir oss varme formiddager og kjølige kvelder, forkjølelse og influensa…med mer.

Vi visste det ville komme, men vi klamret oss likevel til et ørlite håp om at det denne gang skulle bli annerledes. Som fryktet, har smittetallene økt i rekordfart utover høsten, og en ny smittebølge skyller over Europa som en enorm tsunami. Utelivsbransjen har igjen stengt dørene, portforbud har blitt innført i store deler av landet, og alle er vi redd for hva vår nære fremtid vil bringe.

Psykisk har jeg aldri vært svakere enn nå, aldri har jeg vært så langt nede, så mørk til sinns som de siste sju månedene, og derfor er det så utrolig viktig for meg å gjøre absolutt alt jeg kan for å distrahere tankene og hjelpe meg selv, mens det fortsatt er mulig, mens vi fortsatt har lov til å forlate våre hjem, dra ut på sykkeltur, spise brunsj med to-tre venner, gå på date med partneren, spasere gjennom byens gater og sitte på en benk i parken.

Jeg har ikke sett familien min på fjorten måneder. De fleste av mine venner har jeg heller ikke sett siden i fjor. Og Norge har jeg ikke vært i siden jula for to år siden. I sommer mistet jeg i tillegg jobben. For en person som allerede har måttet kjempe mot sine indre demoner lenge før coronakrisen gjorde vondt verre, er det vanskelig å tro at en eventuell ny periode med karantene, flere uker innestengt med tankene mine, ikke vil påvirke den allerede skjøre psykiske helsen.

Som alle andre her i Frankrike, bruker jeg munnbind, vasker hendene og holder avstand når jeg beveger meg ute blant mennesker. Smitteverntiltakene tar jeg på høyeste alvor, selv om jeg synes det er leit med portforbud og innstramminger.

Glad og fornøyd smiler jeg likevel, hvert sekund hvor jeg får kommet meg ut i frisk luft, hygget meg med god mat og drikke, tittet i butikkvinduer og spasert langs Garonne-elven. Små gleder betyr absolutt alt i vanskelige tider.

Etter vårt fine opphold i Paris for to helger siden, gikk de neste dagene til en søt blanding av kafébesøk, spontan-shopping, lesing av bøker, spaserturer i nabolaget og utfylling av ulike søknadsskjemaer med skreddersydde motivasjonsbrev til de ulike skolene som tilbyr kursene jeg ønsker å ta.

Da jeg på tirsdagen spiste en quiche-formet scone med fennikel og comté hos Café Cerise, valgte jeg på torsdagen å spise kake til lunsj hos Sweet Home Cafe.

En deilig ostekake med skogsbærsaus, et søtt mellommåltid på en grå dag hvor jeg ble sittende og dagdrømme, tilbake til Montpellier og Burlesque-fotoshooten sammen med min venninne Laurène, tilbake til et øyeblikk hvor jeg følte meg glamorøs og fin. Som en stjerne. Som Dita Von Teese.

Etter å ha spist meg mett på kake, endte jeg derfor opp med å handle nytt, ekstra fint undertøy til meg selv fra en liten sensuell boutique ved navn La clef des charmes.

En dag skulle jeg ta meg tid til å gjenskape en liten brøkdel av den følelsen, sminke meg pent, male neglene røde og ikle meg en fin kjole, med elegante blonder gjemt under kjolen.

Også neste dag nøt jeg et måltid langt unna leilighetens fire vegger, i nabobyen Colomiers, hvor Julien og jeg ønsket helgen velkommen over en liten lunsjdate på den meksikanske restauranten La Sandia De Dia.

En tre-retters lunsj og dagens store måltid, med hjemmelaget tortillachips og guacamole til forrett, og innbakt kylling med salsa verde til hovedrett. Brus drikker jeg så og si aldri, men med dette måltidet valgte jeg likevel å kose meg med ei flaske meksikansk ananasbrus. En liten dessert på deling, søt maiskake med en deilig smak som førte mine sanser direkte tilbake til året da jeg bodde i Florida, da jeg ble kjent med mange fine meksikanere som introduserte meg for autentisk mat fra det meksikanske kjøkken, deriblant maiskake som denne. Seks år siden, en bekymringsfri tid, jeg mimret tilbake med et smil.

Uka før forrige uke stod tydeligvis mat i fokus, for også på søndagen hygget vi oss med god mat. En trivelig brunsj i byens fineste nabolag, Carmes, på den stilige kafeen Moderni’thé sammen med våre venner Cindy og Johan, og deres to år gamle sønn. Amerikanske pannekaker med bacon og halloumi, ferskpresset juice av pære, spinat og lime, og en god kopp cappuccino, hva mer kunne jeg ha ønsket meg på en søndagsformiddag som denne?

Etter brunsjen tok vi oss en spasertur gjennom nabolagets søndagsstengte handlegater for å nyte stillheten, den blå himmelen og den lille guttens uskyldige latter og positive energi. Tenk å ha optimismen til et to år gammelt barn, tenkte jeg for meg selv, der jeg så ham løpe fra sin mor og nysgjerrig plukke opp den ene skatten etter den andre fra fortauskanten.

Julien og jeg avsluttet ettermiddagen på sykkeltur langs Garonne-elven og videre gjennom parken på Îles du Ramier. Jeg syklet på oransje og brune løv i et landskap fullt av både grønne og rødlige varme toner, i full fart langs de brede grusstiene og over den smale broen, videre tilbake på asfalten og forbi byens fotballstadion. Raskere og raskere syklet jeg, og nøt den friske følelsen av vind i ansiktet, en følelse av frihet.

Er det noe jeg har lært fra vårens 68 dager i karantene, er det viktigheten ved å sette pris på absolutt alt (og alle) man har i livet, for det hele kan bli borte på et blunk. Savnet etter noe så simpelt som et kafébesøk eller en spasertur gjennom sentrum var uutholdelig den gang, og derfor nyter jeg det så godt jeg bare kan, mens jeg fortsatt kan.

Å stoppe tiden når vi vokser fra hverandre

Et siste innlegg fra helgen i Paris, en intern monolog som knapt handler om Paris i det hele tatt. Fra timene før hjemreise, da vi over et lunsjmåltid ble gjenforent med mennesker som tidligere har vært en stor del av vår hverdag. Det vil si, før vi for snart tre år siden forlot Paris til fordel for Toulouse og livet ledet oss alle på totalt ulike stier.

For første gang på ett og et halvt år skulle vi få et gjensyn med en av bestevennene til Julien, en travel familiemann som vi i utgangspunktet hadde gledet oss til å se da vi i september ble viet i Capitole.

Men da vi bestemte oss for å utsette den store bryllupsfesten til neste år, valgte han å heller dra på en svært etterlengtet sensommerferie i stedet for å komme til Toulouse.

Etter planen skulle han være et av Julien sine vitner under den store bryllupsseremonien som nå var satt til april, men livet hadde dessverre andre planer, og han vil ikke lenger ha mulighet til å komme i det hele tatt. Årsaken skulle han selvfølgelig forklare alt om under lunsjen.

Kinesisk fondue på en liten restaurant i en sidegate ved Place de la République, vi skulle koke kjøtt og eksotisk sopp i pikant buljong og steke marinerte kjøttstrimler på stekeplater som stod plassert foran oss på bordet. Jeg slukket tørsten med Aloe Vera juice, en leskedrikk jeg bare unner meg selv en sjelden gang i blant.

Sammen med sin kone, hun som først introduserte oss for det kinesiske fondue-konseptet, hadde han en gledelig nyhet å dele med oss alle. Han skulle bli pappa for andre gang. Med termin to dager etter bryllupet vårt. Julien klarte ikke å legge skjul på skuffelsen, og skammet seg samtidig over at hans umiddelbare reaksjon var å bli lei seg, fremfor å gratulere kameraten sin med det nye tilskuddet til familien.

Etter lunsjmåltidet, tok vi oss en spasertur langs Canal Saint-Martin for å fordøye måltidet. Julien var fortsatt tydelig opprørt over at hans venn hverken kom for å feire sammen med oss i september, men likevel dro på bilferie bare hundre kilometer unna, og heller ikke vil ha mulighet til å komme i april, med god grunn. Hvert eneste gjensyn med denne vennen har de siste årene vært en påminnelse om en avstand som bare vokser seg større og større for hvert år, til de snart befinner seg på så forskjellige steder i livet at de knapt lenger snakker samme språk.

De har vokst fra hverandre, som så mange av oss gjør i slutten av tjueårene, begynnelsen av trettiåra. Selv om det kan være vondt å akseptere at man ikke lenger vil bli prioritert på samme måte som før, kanskje ikke i det hele tatt, kan man ikke gjøre annet enn å smile og være glad på deres vegne. Glad for at den festglade studenten har blitt voksen, oppnådd suksess både i arbeidslivet og på hjemmebane, glad for at han stifter den familien han alltid har ønsket seg.

Å forandre seg er en naturlig del av det å vokse opp. Vi har alle en kropp som stadig er i endring, et hode som blir rikere og rikere på livserfaring og et hjerte som får oppleve kjærlighet av så mange ulike varianter fra man er barn til man blir godt voksen. Vi blir født med blanke ark, og blir formet av våre omgivelser. Noen drømmer om det tradisjonelle familielivet, andre drømmer om fart og spenning (eller fred og ro) med eller uten partner i bildet. Livet har ingen fasit, hvertfall ikke i 2020, og godt er det.

Før vi vinket farvel til våre venner i Paris, tilbrakte vi vår siste time sammen på en uteservering ved Place de la République, et siste glass rosévin før hjemreise.

“Hva med dere, når skal dere ha barn?”, lød ordene fra kona til kameraten til Julien. Et spørsmål jeg visste ville komme i løpet av dagen. Jeg ristet på hodet og lot være å utdype denne privatsaken noe videre.

Mitt ønske for neste år er først og fremst å endelig få feire den store bryllupsfesten på Château du Croisillat sammen med familie og venner fra Norge. Vi har også et stort håp om å få kjøpe leilighet i sentrum av Toulouse, male minst én vegg mørkegrønn eller marineblå, jeg har lyst til å skaffe meg enorme bokhyller og fylle dem med spennende bøker, dessuten gleder jeg meg til å endelig få dratt på bryllupsreise til sommeren. Forhåpentligvis vil jeg innen den tid også være godt i gang med å få gjennomført flere av karrieremålene som jeg har satt meg.

Bassin d’Arcachon, båttur og frigjøring av mitt indre barn

En varm og fin septemberdag, månedens syttende, og vår første frokost i Arcachon.

En sen frokost, vel å merke, ved utekjøkkenets spisebord. Nespressokaffe, appelsinjuice og ferske baguetter, jeg smurte andepaté på den ene skiven og smøreost fra Boursin på den andre.

Planen for dagen var å dra på båttur, en to og en halv times sightseeingtur langs Bassin d’Arcachon, bukten kjent for sin lange tradisjon med østersoppdrett, en lokal spesialitet som jeg grunnet min skalldyrintoleranse aldri vil kunne smake.

Ved bukten ligger også Europas største sanddyne, Dune du Pilat, som vi skulle besøke allerede neste dag.

I løpet av båtturen ville vi også passere Cap-Ferret og en rekke små østerslandsbyer. En av disse, Herbe, ville vi etter flere anbefalinger ta oss tid til å besøke to dager senere, under lørdagens lille utflukt, en kjøretur til fyrtårnet ved Cap-Ferret.

Jeg så frem til å passere Île aux Oiseaux (fuglenes øy) hvor vi ville få muligheten til å fotografere de små karakteristiske hyttene som står stødig over vannet på stylter, hytter som bare østersoppdretterne har tilgang til.

Med munnbind og antibac steg vi ombord på båten, klare for sightseeing med Union des Bateliers. Vi passerte både seilbåter, paraseilere og adrenalinjegere på vannscooter, men også fiskere og østersoppdrettere i arbeid. I løpet av turen fikk vi lært mye om Île aux Oiseaux, øya som før i tiden huset mange flere slike hytter på stylter, før alle med unntak av to ble totalt ødelagt av kraftig stormvær, og aldri bygget opp igjen.

Øya er beskyttet og kan i dag kun besøkes av østersoppdrettere og fiskere, og blir ellers brukt som tilfluktssted for trekkfugler og abbor.

I det fjerne kunne vi etter hvert skimte Dune du Pilat, som vi til slutt fikk rikelig med tid til å observere fra avstand, da båten plutselig endte opp med å få motorstopp. Vi ble værende på stedet hvil i en hel time før mekanikeren ombord fikk løst problemet og båten til slutt fikk fullført turen.

Selv om blikket var rettet mot sanddynen og mot seilbåtene som gled over vannet mens vi selv stod stille, dagdrømte jeg meg bort til den lille iskiosken ved kaien, jeg hadde lyst på is, ikke en hvilken som helst is, men med smak av Spéculoos, kjeksen som minner om pepperkaker.

Jeg hadde lyst til å kjøpe meg to kuler i kjeks, løpe ned til sandstranda like ved kaien, kaste fra meg ankelsokkene og de hvite joggeskoene og vasse uti vannet. Aller helst skulle jeg ønske jeg hadde husket å ikle meg badetøy under olashortsen før vi dro hjemmefra, eller i det minste valgt meg et undertøysett som kunne lignet en bikini, men, det hadde jeg altså ikke.

Å få dyppet tærne, leggene og lårene var jo uansett bedre enn ingenting. Langt bedre.

Så snart vi nådde frem til kaien, gjorde jeg nøyaktig som jeg hadde sett for meg i mine dagdrømmer. Jeg hastet meg til nærmeste iskiosk, kjøpte meg ei kule med Spéculoos, men også ei med kokos, og løp utålmodig ned til stranda med joggeskoene i den ene hånda og iskremen i den andre.

Lykkelig, smilte jeg fra øre til øre under den skarpe ettermiddagssolen. Dypt hadde jeg savnet denne enkle, barnslige gleden. Båttur, sol, sand, sjøvann og iskrem.

Svigermor spaserte langs vannkanten sammen med meg, også hun hadde kjøpt seg is. Våre seriøse menn, derimot, ville oppføre seg som voksne, og valgte heller å bestille hver sin halvliter på en utekafé ved stranda mens vi kvinner vasset rundt i vannet med smeltende is dryppende ned mellom fingrene.

Sammen tok vi deretter moroa videre til bassengkanten, før vi grillet urtemarinert svinefilet og drakk rosévin til langt over midnatt.

At jeg gledet meg til morgendagen var det definitivt ingen tvil om, da den ville gi meg nok en fin anledning til å frigjøre mitt indre barn. Jeg så frem til lek og moro i den tre kilometer lange og hundreogto meter høye sanddynen, Dune du Pilat. Løpe, synke og rulle rundt i sanden. Jeg gledet meg!

Da vi dro til Arcachon på en siste badeferie

Onsdag, den sekstende septemberdagen. Tiden var inne for en liten ferie på den franske vestkysten. Sol, bading og kvalitetstid sammen med Julien og hans foreldre, mine svigerforeldre.

Under normale omstendigheter ville jeg ha foretrukket å pakke kofferten en dag eller to på forhånd før jeg drar ut på reise, noe jeg de siste dagene hadde nedprioritert til fordel for å gi all min oppmerksomhet til Laurène, min kjære venninne som jeg sannsynligvis ikke vil se igjen før til våren, i anledning utdrikningslaget og bryllupsfesten min.

Rundt en time og et drøyt kvarter før jeg ble hentet av Julien og hans foreldre, fulgte jeg min venninne til trikken som skulle føre henne til flyplassen. Etter en innholdsrik uke hos meg i Toulouse, skulle hun endelig hjem til sitt kjære Bretagne, samme dag som jeg skulle reise til Arcachon.

Stressnivået var skyhøyt, der jeg i all hast ryddet og vasket, der jeg sminket meg og børstet håret. Jeg hadde gitt meg selv én time på å pakke kofferten og løpe ut døra.

Med et hode stappfullt av tanker som alle startet med “glem ikke å ta med…” vekslet jeg mellom å hente klær fra garderobeskapet på gjesterommet og skuffene på soverommet, kosmetikken på badet og skoene fra hylla ved inngangspartiet. Glem ikke kamera og mobillader, minnet jeg meg selv. Og solbriller, det er alltid lurt å ta med seg solbriller på tur. Og paraply, fordi det å stole blindt på værmeldingen for de neste fem dagene blir for naivt etter min mening.

Jeg pakket med meg min nye røde bikini, den med høyt liv, den som Julien synes er utrolig fin siden den er rød, selv om han kaller underdelen for bestemortruse og helst ville ha foretrukket å se mer hud. Sandaler, mine sorte Birkenstocks, mitt personlige favorittfottøy, de skulle få seg en siste luftetur før høstværets ankomst, før støvlettsesongen banket på døra bare to uker senere. Lyse bluser, korte skjørt, olashorts og sommerkjoler, alle mine lette sommerplagg ble i starten av månedsskiftet byttet ut med tykke gensere, myke skjerf og store ullkåper.

Uansett, tilbake til September…

En route til Arcachon, en to timers kjøretur fra Toulouse, i retning den kjente vinbyen Bordeaux (som jeg gleder meg til å besøke ved en senere anledning). De neste fire nettene skulle vi overnatte i et gjestehus med tilhørende svømmebasseng og utendørs kjøkken. En siste bademulighet før sesongens ende, en aller siste smak av sørfransk sensommer før oktoberkulden la seg over de sydlige strøk.

Sent på ettermiddagen nådde vi frem til Abritel-gjestehuset (og for en gangs skyld ikke Airbnb), hvor vi ble møtt av huseieren, en hyggelig parisienne som nøt pensjonisttilværelsen på det solrike sørvestland, langt unna hovedstadens støy og mas, langt unna livet i bitteliten leilighet med mikroskopisk balkong og skyhøye levekostnader. Livet i Arcachon er på ingen måter rimelig, men her hadde hun i det minste en stor hage og rikelig med plass til å kokkelere på kjøkkenet og invitere gjester på besøk.

I tillegg var jo stranda bare et lite steinkast unna dette boligstrøket, og dit skulle vi neste dag.

En av de mange opplevelsene jeg hadde lengtet etter da vi som bor her i Frankrike satt i en 68 dagers karantene, var følelsen av å spasere barfot langs ei sandstrand, kjenne vannet blandet med den våte sanden kile meg mellom tærne og la bølgene treffe huden min, sprute vann opp til knærne, kanskje helt opp til lårene, le og kose meg som om jeg var et lite barn igjen.

Våre første kveldstimer i Arcachon ble tilbrakt i gjestehusets svømmebasseng med sin behagelige vanntemperatur på tjueåtte grader. Vi tok oss like greit en liten apéro i bassenget før middag, hvert vårt glass musserende vin fra Gaillac, før vi ved utekjøkkenets spisebord hygget oss med sørfransk rødvin, lokal spekemat, oliven og ferskt brød fra bakeriet i nabolaget.

Sittende rundt bordet med rødvinsglass i hånda, pratet vi om morgendagens planer, vi reserverte billetter til en to og en halv times båttur rundt Bassin d’Arcachon, og jeg gledet meg samtidig til denne etterlengtede spaserturen langs stranda, en soleklar prioritet.