En ettermiddag i den nydelige landsbyen Lavardens

Her kommer enda en skildring fra forrige helg. Denne gang ønsker jeg å fortelle om søndagens tidlige ettermiddagstimer.

Etter en god natts søvn, nøt vi ferske baguetter og croissanter til frokost hos La Seigneurie de Tillac, før vi pakket sammen sakene og kjørte rolig østover, i retning Toulouse. Vi hadde planlagt et par omveier og svippturer for dagen, for å bli kjent med flere av de mange fine landsbyene i det nydelige Gers.

Dagens første besøk gikk til Lavardens, et av de mange stedene vi har blitt kjent med den siste tiden, som tilhører listen Les plus beaux villages de France (Frankrikes vakreste landsbyer).

Lavardens landsby

En landsby som langt tilbake i middelalderhistorien var beskyttet med store murer, noe man knapt vil se spor fra den dag i dag.

Lavardens er bygget oppover en bakketopp, med sitt historiske slott helt på toppen, landsbyens hovedattraksjon, en severdighet vi gjerne skulle ha sett mer av enn kun de ytre veggene, hadde vi bare vært flinkere til å planlegge og rukket frem før ettermiddagens stengetid.

Slott

Da vi like rundt tolv ankom Lavardens, var gatene tomme og landsbyens uteserveringer fulle av liv. I Frankrike holdes lunsjtiden hellig, spesielt på søndager som for mange regnes som familiens dag, hvor mennesker samles over et tre-retters lunsjmåltid eller en salat og dessert, enkelt og klassisk i de små landsbyene mens storbyene har valgt å heller omfavne den mer trendy brunsj-kulturen med en fusjon av amerikansk, britisk og fransk frokost.

I samtlige landsbyer i Gers vil man garantert finne foie gras og andefilet på de fleste lunsjmenyer. Gjerne også en salade de gésiers (salat med ande-krås), noe jeg personlig ikke er spesielt glad i.

Også vi ble fristet, der vi kjente duften av mat fylle de smale landsbygatene. Lenge ble vi stående på stedet hvil, foran Restaurant du Château, våre blikk fulgte bevegelsene til servitøren der han serverte den ene forretten etter den andre, foie gras, som forventet. Det fristet å spørre om også vi kunne få et bord og nyte en lunsj sammen med disse menneskene, selv om ingen av oss var sultne i det hele tatt. Fornuften slo heldigvis inn, og minnet oss om at vi jo skulle spise smørstekt gnocchi med persille og parmesan senere på dagen, vi skulle nyte et par glass rødvin ute på balkongen hjemme.

Det var da vel ingen vits i å spise bare for å spise?

Slottet Lavardens

Like ved det store slottet på landsbyens bakketopp, lå også kirken Église Saint-Michel, med sitt høye kirketårn som speider utover bebyggelsen i Lavardens. Vi vandret rundt gjennom de folketomme gatene, forbi sjarmerende hus og små forretninger, inkludert en barbersalong som så ut til å holde åpent også på søndagen.

Kirke Saint-Michel

Vi fikk øye på en rekke pasjonsblomster (passiflora) og deres oransje frukter, de dekorerte både buede passasjer og murvegger i landsbyens gater. Ut ifra hva vi har lest, er ikke disse fruktene giftige og kan gjerne spises, men svært få velger likevel å spise dem, i hvert fall her i Frankrike, da smaken visstnok er forferdelig.

Pasjonsblomst

Et annet hus, et som ifølge skiltet på ytterdøra lå ute for salg, à vendre med store bokstaver, var dekorert med flotte drueranker. Jeg undret hvem som tok seg av å vanne og vedlikeholde druene nå som huset stod tomt. Naboene? Borgermesteren? Eiendomsmegleren?

Drueranker

Det er mulig jeg romantiserer de franske bygdesamfunnene, der jeg ser for meg et varmt samhold, naboer som samarbeider om å holde landsbyen vakker og rik på friske blomster og planter. Både til glede for hverandre, for de besøkende og for økosystemets skyld.

Lavardens var uansett en fryd å besøke. Enda bedre ville det nok ha vært hadde vi vært sultne nok til å kunne kose oss med et lunsjmåltid, og tidlig nok ute til å rekke en guidet tur på slottet på formiddagen.

Landsbygater

Vårt neste stopp på denne solfylte søndagsettermiddagen var en fin liten landsby ved navn Sarrant, før vi avsluttet helgen med en nydelig tur innom flere flotte solsikkeenger.

Sommerhatt off-shoulder kjole

Roser vegg

Saint-Michel kirken

Deilig mat og kjærestekveld i byen Mirande

Jeg lever for disse øyeblikkene, disse koselige stundene, de fine minnene vi skaper sammen, han og jeg, der vi reiser ut på små og store eventyr i nærområdet. I sommer ferierer vi ikke bare innenlands, men vi holder oss også innenfor grensene til regionen vi bor i, vårt store spennende Occitanie.

Som nevnt, elsker vi det vakre departementet Gers, et sørvestfransk område fullt av nydelige landsbyer, enorme solsikkeenger så langt øyet kan se, og som alle andre steder i Frankrike, et område fullt av sjarmerende overnattingssteder i alle prisklasser.

Som jeg skrev i gårsdagens innlegg, reserverte vi forrige helg en natt på Bed & Breakfast, en idyllisk perle ved navn La Seigneurie de Tillac, i harmoniske omgivelser med fin beliggenhet i en bitteliten eventyrlandsby, 114 kilometer vest for Toulouse.

Goût'R'mets

Vi gledet oss til å tilbringe ettermiddagen ved svømmebassenget og deretter feire lørdagskvelden i den lille byen Mirande som ligger femten kilometer unna Tillac, med fin middag og hvert vårt glass vin på uteserveringen til den fransk-spanske restauranten Gout’R’mets.

Middag restaurant

I hjertet av Mirande ligger et rektangulært torg innrammet av hus bygget over byens arkader, en arkitekturstil typisk for mange av de gamle småbyene i Sørvest-Frankrike. Her finnes en rekke ulike spisesteder, en pizzeria, en iskrem-kafé, en bar, et par franske restauranter og to bakerier.

For kvelden hadde jeg valgt å ikle meg behagelige Birkenstocks og en lang blomsterkjole med høy splitt, en kjole som jeg kjøpte da jeg for et par år siden besøkte ei av mine beste venninner som den gang bodde i Cannes, byen kjent for sin store filmfestival, sin høye jetset faktor og sine vakre strender.

Julien var som vanlig stilig i poloskjorte og klassisk mørkeblå shorts. Han endte dessverre opp med å søle tomatsaus på den hvite skjorta, da han til hovedrett fikk servert en gryterett med fisk og skalldyr, deriblant blåskjell og kreps, en rett som skulle vise seg å være en utfordring å spise uten å lage et stort tomatsøl.

Rundstykker

Før hovedretten ble servert og poloskjorta full av flekker, drakk vi hver vår lille apéritif, en halvliter til ham og en cocktail, en syrlig spritz, til meg selv. Vi fikk servert en pikant gaspacho og hjemmelaget accra (fritert kreolsk torskebolle), en mise en bouche for å vekke appetitten, sammen med ulike små rundstykker, lekre og nybakte.

Burrata

Til forrett nøt jeg en sommerlig salat med ferske tomater, myk og god burrata-ost, friske salatblader, moden parmesan, pesto og balsamico, en sydlig forrett som passet meg perfekt på en varm og fin sommerdag som denne.

Langkokt lammekjøtt

Min hovedrett bestod av langkokt lammekjøtt, mørt og saftig, med en deilig potetstappe og en provençal tapenade-lignende olivensaus. Deilige smaker i fin harmoni, en smak av Sør-Frankrike på sitt beste.

Crème brûlée

Selv om magesekken egentlig ikke hadde plass til mer mat, endte jeg likevel opp med å bestille en fransk klassiker som aldri skuffer, den kremete vaniljedrømmen med sitt knasende lokk av smeltet sukker, desserten crème brûlée.

Etter kveldens hyggelige måltid, tok vi oss en liten spasertur under nattehimmelen som nå hadde lagt seg over Mirande, delvis for å fordøye middagen, men også fordi vi var nysgjerrige på denne lille byen.

Rolig trasket vi forbi de andre restaurantene på torget og videre gjennom en liten gate som ledet oss til den vakre Sainte-Marie kirken. Det nydelige kirkebygget så nesten en smule dystert ut der vi betraktet det i mørket.

Sainte Marie kirken

Vi avsluttet kvelden relativt tidlig til en lørdag å være, for å få en god natts søvn før en deilig frokost på La Seigneurie de Tillac. En viktig start på en spennende søndag hvor planen var å besøke to nye landsbyer før hjemreise, Lavardens og Sarrant, i tillegg til å ta en nærmere titt på områdets mange flotte solsikkeenger.

Lang kjole

Eventyrlig sjarm på fransk herregård i landsbyen Tillac

I det store landlige departementet Gers, ligger en bitteliten landsby ved navn Tillac.

Fra lørdag til søndag overnattet vi her, en nydelig Bed & Breakfast blant vakre blomster og trær, en hage smykket med rosa hortensia og røde roser, en idyllisk herregård innredet og dekorert med spennende antikviteter, bord og kommoder pyntet med pastellfargede blomsterbuketter. En liten helgetur på fransk vis, fortryllende vakkert og uten tvil romantisk, positivt overrasket og svært fornøyd ble jeg da jeg så hvor fint det var her hos La Seigneurie de Tillac.

La sei

Friserte trær langs innkjørselen og et inngangsparti med en flott terrasse under grasiøse buer, omfavnet av klatrende planter og friske blomster. Vi ble ønsket velkommen av det hyggelige ekteparet som driver overnattingsstedet, overrasket over å få toulousere på besøk, selv om hverken han eller jeg i utgangspunktet er ekte toulousere.

Friserte trær

“I tre år har vi tatt imot turister her på tomten vår, de fleste av dem fra Belgia, Nederland og England. Denne sommeren er det bare franskmenn som tør å reservere overnatting hos oss”, fortalte eierne, alle andre hadde nemlig kansellert sine reservasjoner grunnet coronakrisen. Vi ble ledet opp en knirkende trapp og videre til vårt rom, en gammeldags suite med store vinduer som ga oss en vakker utsikt mot kirken i Tillac.

Kirke Tillac

Før vi skiftet til badetøy og hoppet uti bassenget, tok vi oss en liten spasertur gjennom Tillac, en landsby som ikke består av annet enn en bitteliten gate med idylliske hus bygget over trebjelker på hver side av gaten, den fine kirken som vi hadde utsikt mot fra rommet vårt, to restauranter, et rådhus og et lite supermarked som også fungerer som postkontor.

Tillac landsby

Et kvarter senere hadde vi allerede sett alt, og var nå klare for å tilbringe resten av ettermiddagen i svømmebassenget i hagen. Vi ble gjort oppmerksom på at badehåndklær var å finne ved det lille utekjøkkenet ved bassenget, og hadde vi hatt med oss medbrakt mat og drikke, kunne vi ha puttet dette i kjøleskapet.

Ingen av oss visste at vi ville få tilgang til et kjøleskap like ved bassengkanten, og derfor ble det heller ingen iskald pils eller pinneis på hverken ham eller meg. Bare noen timer senere skulle vi jo uansett dra videre, til byen Mirande, for å spise middag på fin restaurant.

Jeg hadde egentlig lyst til å ta bilder av det koselige bassengområdet, men siden vi ikke var alene men delte bassenget med noen franske barn og deres foreldre, lot jeg være å fotografere. Barn i badetøy hører ikke hjemme på bloggen min, og kommer aldri til å gjøre det. Hyggelig var det uansett for Julien og meg å få kjøle ned våre varme kropper, svømme noen runder og kaste ball til hverandre før tiden var inne for å returnere til rommet, dusje bort klorvann og forberede oss til kveldens planer.

Frokostbordet

Vår fine lørdagskveld i Mirande vil jeg fortelle mer om i neste innlegg. Akkurat nå vil jeg nemlig heller spole frem i tid, til søndagens frokost. Et bord var dekket og reservert til oss, baguetter og hjemmebakte croissanter, hjemmelaget viltpaté og syltetøy, ferskpresset appelsinjuice og nykvernet kaffe.

Croissanter

Jeg skulle gjerne ha startet alle søndager slik, i fredelige omgivelser med utsikt mot en blomsterskjønn hage og ferske bakevarer foran meg på bordet. Tankene mine vandret til en hypotetisk fremtid hvor min kjære og jeg eier vår første bolig, jeg så for meg et lite byhus med hageflekk, noe som sannsynligvis vil koste mye mer enn hva vi har råd til, mye mer enn en leilighet. Men tenk, tenk så fint det ville vært med en liten hage hvor vi kan dyrke tomater og plante blomster, en liten paviljong med benker og bord, vårt eget lille paradis.

Klatrende planter

Chambre d'hôtes Frankrike

Frankrike

Terrasse

Solsikkeenger og jazzlandsbyen Marciac

Lenge før lyden av alarmklokka skulle vekke meg, våknet jeg med en deilig magefølelse og et etterlengtet adrenalinkick.

Foran meg lå en lørdag med spennende planer. En liten kjærestetur jeg hadde sett frem til siden, vel, forrige lørdag, da Julien og jeg spontant bestemte oss for å reservere en natt på romantisk Bed & Breakfast i det vakre departementet Gers. Et område hvor enorme solsikkeenger strekker seg langs flere kilometer av de mange landeveiene som alle fører til ulike flotte landsbyer.

Vi pakket den lille sorte trillekofferten, den som er dekorert med klistremerker, suvenirer fra ulike land hvor vi sammen har feriert. Badetøy, sandaler, stråhatten min og capsen hans, sommertøy og speilreflekskamera. Begge så vi frem til å utforske den sydlige delen av Gers og slappe av ved bassengkanten på vårt utvalgte overnattingssted, en sjarmerende perle i den bittelille landsbyen Tillac.

Jeg gledet meg like mye til å pynte meg for lørdagskveldens restaurantmåltid, en soirée en amoureux på spisestedet Goût’R’mets i den lille byen Mirande. Solsikker, svømmebasseng og deilig mat, alle nødvendige distraksjoner fra disse tankene som kverner, alt som nesten stresser oss syke der vi bekymrer oss så mye at nattesøvnen blir minimal og både hodet og magen gjør vondt store deler av tiden.

Departementet Gers er for franskmenn flest kjent for sin produksjon av foie gras og Armagnac, men det vakre gule landskapet som møter deg der du kjører fra Gimont og videre i retning Auch, røper en annen lokal spesialitet. Solsikkeolje og solsikkefrø, gule enger så langt øyet kan se.

Fra passasjersetet studerte jeg den vakre utsikten mot de store flotte solsikkene, en utsikt som skulle følge oss gjennom store deler av den 114 kilometer lange bilturen. Store solgule blomster, de gledet mitt hjerte og fikk meg til å blotte mitt bredeste smil.

Før vi nådde vår endelige destinasjon, det idylliske overnattingsstedet La Seigneurie de Tillac, tok vi oss en liten tur innom landsbyen Marciac, en såkalt bastide, en befestet middelalderlandsby som rommer det største torget i Gers.

Marciac er kjent for sin årlige jazzfestival, en lokal tradisjon siden 1978 og et populært arrangement som besøkes av rundt 200 000 musikkelskere hvert eneste år. Som det meste annet denne sommeren, har dessverre også landsbyens store jazzevent blitt avlyst i år.

Notre-Dame de Marciac

Vi parkerte bilen ved kirken Notre-Dame de Marciac og beveget oss innover mot landsbyens sentrale møtepunkt, et rektangulært torg innrammet av gamle hus som hviler på mørke trebjelker og søyler, over ulike restauranter og butikker på innsiden av arkadene.

Synet av de stengte butikkene som livnærer seg på å selge ulike jazzfestival-suvenirer gjorde meg trist, nok et bevis på coronakrisens ødeleggelser. Pandemien har stjålet en del av sjelen til Marciac, sammen med turismen og levebrødet til både artistene, arrangørene og alle andre som på et eller annet vis skulle ha vært involvert. Inkludert hoteller og restauranter i nærområdet. 

Marciac

Etter å ha tittet rundt i Marciac, kjørte vi videre i retning bittelille Tillac, den mikroskopiske men koselige landsbyen hvor vi skulle overnatte denne ene natten, lørdag til søndag, vår lille virkelighetsflukt fra byen til de fredelige bygdene.

Igjen kunne vi glede oss over synet av enda flere solsikker der vi kjørte de elleve kilometerne videre. Et nydelig syn og en deilig oppmuntring, en følelse ikke så ulik den man føler når man åpner en bursdagspresang og jubler henrykt over å ha fått nettopp det man ønsket seg.

De små tingene, de fine øyeblikkene, det er dette som redder meg fra mørket i disse vanskelige tidene når absolutt ingenting går som ønsket. Når absolutt alt blir tusen ganger mer komplisert enn nødvendig og man bombarderes av skuffelser og nederlag fra alle mulige hold.

Men i motsetning til mars, april og starten av mai måned, har jeg jo nå friheten til å kunne sette meg i bilen, reise ut på landet sammen med min kjære, spise god mat på restaurant og nyte det vakre sørvestfranske landskapet. Det hjelper stort.

Det er ikke mulig å være trist når man først er omringet av solsikker.

Sommerhatt

Turistkontoret

Torg arkade

Kirke marciac

 

Denne underlige nye hverdagen og den mentale helsen

Tre uker er gått siden jeg satt der, ved et langbord på en kreolsk buffet sammen med fjorten mennesker jeg sannsynligvis aldri vil se igjen. Det vil si, med mindre jeg ved en tilfeldighet skulle støte på en av dem mens jeg handler dagligvarer på butikken eller vandrer gjennom sentrumsgatene.

På bedriftens regning, ble jeg invitert til et såkalt repas de départ (farvel-måltid), feiret med spesialiteter fra Réunion-øya på den fargerike restauranten Marmite des îles, en eksotisk avslutning på de siste tjuesju månedene av mitt liv. Fra alle hold fikk jeg høre hvor trist det var at coronakrisen skulle lede til en slik avskjed, og hvor vanskelig tiden fremover ville bli for dem, for teamet som plutselig var blitt halvert.

Garonne-elven

Tre uker er gått. Først om to uker, litt over to uker, venter mitt første møte med kommunen angående mine muligheter for videreutdanning og kurs. Om jeg ønsker å starte egen bedrift vil jeg også få støtte til dette.

Samtidig som jeg venter, blir alle mine sosiale medier daglig spammet av mennesker som har fått med seg at jeg ikke lenger er i arbeid, og dermed ser på dette som en gyllen anledning til å forsøke å rekruttere meg til ulike pyramidespill eller MLM-bedrifter. Jeg heier på dem som trives med det og sier likevel takk men nei, takk, jeg vil ikke selge massasjeoljer eller slankemilkshake eller smykker til min personlige omgangskrets, ei heller til følgerne mine.

All denne tiden, denne dyrebare tiden som jeg nå har til rådighet, burde jo vært en fantastisk mulighet til å fullføre både novellesamlingen og alle de andre uferdige skriveprosjektene mine. Jeg kunne ha skrevet ferdig talene til bryllupet og skrevet en rekke spennende innlegg med reisetips og anekdoter her på bloggen. Ikke bare på bloggen, med all denne tiden kunne jeg ha skrevet en tre hundre siders reiseskildring som selvpublisert ebok.

Men…

I stedet veksler jeg mellom å bekymre meg for bryllupet og for fremtiden min, ofte gråter jeg i frustrasjon og tenker tanker så mørke at jeg får dårlig samvittighet overfor samboeren min som må bo sammen med meg og ikke vet hvordan han skal forholde seg til situasjonen.

Tenk om…vi må avlyse bryllupet på grunn av coronakrisen, hyler jeg fortsatt som et ekko fra mars måned til den dag i dag…tenk om…kommunen nekter å finansiere de kursene jeg ønsker å ta…tenk om jeg ikke finner meg en relevant jobb etter endt kurs…jeg har vondt, Julien, jeg er ødelagt, gråter jeg. Minimum fire dager i uka.

Coronakrisen er vanskelig, svært vanskelig for oss som ikke håndterer å være altfor mye innestengt alene med våre tanker. Vi som er overfølsomme og høysensitive, vi som elsker livet men samtidig er skjøre som porselen og har ekstremt lett for å synke så dypt ned i mørket at vi nesten ikke klarer å puste. Nesten som å være fanget i kvikksand. Julien er heldigvis en av dem som står stødig i sanden og drar meg opp igjen. Uten at han helt skjønner hvordan jeg havnet der i utgangspunktet.

Disse helgeturene og dagsturene som Julien og jeg den siste tiden har fått gleden av å oppleve, har fungert som et pust i bakken, en pause fra det vonde og vanskelige, en energiboost, som en dose med vitamin D på den mørkeste vintertid. Derfor skriver jeg mye om dem, og lite om alt annet for tiden.

Brolenda

Jeg gjør mitt beste der jeg leter etter små gleder i hverdagen, denne underlige nye hverdagen uten jobb, uten noe. I blant tar jeg meg en liten tur ut på kafé, et forsøk på å distrahere meg selv, ofte med en pocketbok i vesken, en hyggelig liten roman jeg kan kose meg med der jeg sitter ved vinduet og slurper i meg søte kaffedrikker. Andre ganger tar jeg med meg laptopen, for å jobbe videre med disse talene til bryllupet eller med novellesamlingen som jeg aldri tar meg tid til å skrive ferdig.

Voksne mennesker

I tillegg har jeg tatt meg god tid til å tenke gjennom hva jeg ønsker å gjøre fremover, både kortsiktige og langsiktige karrieremål, og hvem vet, får jeg grønt lys fra kommunen og vil bryllupet bli arrangert etter planen, vil jeg i september gå fra å være denne sørgelige versjonen av meg selv til å bli Frankrikes mest lykkelige kvinne.

Sommerhatt

Eventyrlig sjarm i landsbyen Saint-Cirq-Lapopie

Fra en liten tur innom landsbyen og det historiske klosteret i Marcilhac-sur-Célé dro vi videre til nydelige Saint-Cirq-Lapopie, et av mange flotte steder på listen Les plus beaux villages de France (de vakreste landsbyene i Frankrike).

Som jeg jo har sagt om alle steder jeg har besøkt som tilhører denne listen, er også Saint-Cirq-Lapopie en landsby jeg virkelig anbefaler dere å besøke, skulle dere reise på bilferie gjennom Sørvest-Frankrike.

Utsikt Saint-Cirq-Lapopie

Saint-Cirq-Lapopie er en idyllisk liten landsby bygget oppover en klippe, hundre meter over elven Lot, i departementet ved samme navn.

Fun fact, et flertall av franske departementer er oppkalt etter elvene som renner gjennom dem. 

Landsbyens kirke, den befestede romansk gotiske Église Saint-Cirq-et-Sainte-Juliette, troner over de sjarmerende husene med sine karakteristiske brune tak.

Kirken Saint-Cirq-Lapopie

Saint-Cirq-Lapopie er en av sørvestlandets mange vakre suvenirer fra middelalderen, flittig besøkt av turister, men med et beskjedent innbyggertall på knapt over to hundre mennesker.

Landsbyer Quercy

Landsbyen er omkranset av frodig vegetasjon i fredelige omgivelser i den store nasjonalparken Causses du Quercy, men ligger likevel bare 18 kilometer unna byen Cahors.

Elven Lot

En sjarmerende turistmagnet hvor omtrent hver eneste av landsbyens spisesteder smykker seg med gode anmeldelser, kanskje ikke så rart når trøfler er en råvare som finnes på enhver restaurantmeny, hvite trøfler direkte fra Quercy.

Spisesteder Saint-Cirq-Lapopie

Vi trasket rundt fra gate til gate, opp til kirken og videre opp til bakketoppen hvor ruinene av slottet Château des Cardaillac hviler med sin flotte utsikt mot landsbyens lille sentrum.

Jeg som lider av ekstrem høydeskrekk nøt utsikten med skrekkblandet fryd. En bittersøt følelse, det å speide utover det vakre landskapet samtidig som kroppen bestemmer seg for å bli en enorm geléklump.

Som jeg jo alltid gjør i slike situasjoner, klamret jeg meg til rekkverk og steiner mens jeg fotograferte utsikten med blandede resultater. Svett og skjelven smilte jeg til kameraet hver gang Julien tok et bilde av meg, av oss.

Selfie

Hans hånd i min, en følelse av klamhet og kjærlighet, sammen tittet vi rundt på ruinene, og forsøkte så godt som mulig å holde en viss coronaavstand fra de andre turistene, noe som skulle vise seg å være svært komplisert. Videre fulgte vi den smale stien nedover igjen tilbake til komfortsonen. Mitt eneste ønske akkurat der og da var å sette meg ved et bord på utekafé og nyte et stort glass iste fullt av isbiter.

Å gå kledd i sort tøy var kanskje ikke den beste ideen på en dag som denne, en julidag dypt inne i en nasjonalpark, trettito grader og skyfri himmel. Mine nakne skuldre glemte jeg dessuten å beskytte med solkrem, noe Julien gjorde meg obs på, der han til stadighet jaget meg inn under skyggen av ulike bygninger for å beskytte meg mot sola.

Utekaféer

Jeg vil ikke at du skal bli brent, gjentok han fortvilet. Snille, omsorgsfulle Julien. Han fortjente også et stort glass iste på uteservering før vår 128 kilometer lange kjøretur hjemover tilbake til Toulouse.

Skygge

Hus landsby Quercy

Lsnddby

Kirke Saint-Cirq-Lapopie-et-Sainte-Juli

Avslutningsvis ønsker jeg å dele oppdatert informasjon om dagens smitteverntiltak og regler (+ reisetips) for dere som ønsker å feriere i Frankrike i sommer:

  • Munnbind er obligatorisk på all offentlig transport, i alle butikker, museer, gallerier, innendørs markeder, og på kaféer og restauranter (unntatt når man sitter ved bordet).
  • Munnbind laget av tekstiler er OK alle steder bortsett fra på fly, hvor bare medisinsk munnbind er godkjent.
  • Alle butikker og spisesteder vil be deg desinfisere hendene med håndsprit før du entrer lokalene.
  • Hold minimum en meters avstand fra andre mennesker til enhver tid. Bruk munnbind dersom dette ikke er mulig (i store folkemengder).
  • Og til slutt, et personlig tips til dere som ønsker å dra på badeferie…For å unngå de store folkemengdene som strømmer til hotellene nå i fellesferien, lei heller en leilighet eller hus/gîte eller bo på en liten bed&breakfast (chambre d’hôtes). Er det ikke bedre å ha et svømmebasseng helt for seg selv (eller nesten) fremfor å ligge på ei strand eller ved en bassengkant stappfull av mennesker?

Rart smil

Ruiner og klosteret i landsbyen Marcilhac-sur-Célé

Her er noen flere tanker og bilder fra julimånedens første helg, da jeg sammen med Julien dro på helgetur til vinbyen Cahors. Målet var å handle inn rosévin til bryllupet, og samtidig få en pustepause fra bylivet, med overnatting ute på landet i en koselig Airbnb-leilighet med stor hage og svømmebasseng.

Sommerværet i Sørvest-Frankrike skuffer aldri, ei heller denne solrike søndagsmorgenen før utsjekk og en liten tur innom landsbyene Marcilhac-sur-Célé og Saint-Cirq-Lapopie før hjemreise. Vi dekket på utebordet ved inngangspartiet, medbrakt brød og pålegg, samt belgiske vafler med hjemmelaget syltetøy, en gave og en svært fin oppmerksomhet fra utleier.

Etter en siste skvett kaffe, pakket vi bilen og kjørte direkte til Marcilhac-sur-Célé, en førti kilometers kjøretur på smale fjellveier langs elven Célé som strekker seg fra Cantal til Lot, førstnevnte et departement kjent for sine skianlegg, turområder og for osten ved samme navn, sistnevnte kjent for vinproduksjon og historiske grotter.

Ut ifra hva vi har blitt fortalt, gikk vi glipp av mye fint der vi prioriterte kun Saint-Cirq-Lapopie og Marcilhac-sur-Célé, i stedet for å ta oss rikelig med tid til å besøke også de andre landsbyene langs elven, dypt inne i nasjonalparken Causses du Quercy.

Notat til neste gang, reservere minimum to netter via Gîtes de France eller Airbnb i nasjonalparken. En drøm, et bursdagsgaveønske, ville vært å tilbringe en natt på romantisk glamping (glamorøs camping), med yoga og gourmetmat på Lodges du Mas de Nadal i Sauliac-sur-Célé. Ellers kunne jeg tenke meg å besøke landsbyen Cabrerets, slottet ved samme navn (Château de Cabrerets) og den historiske grotten Pech Merle med sine forhistoriske hellemalerier. Gjerne skulle jeg også likt å få være med på en pittoresk båttur i kombinasjon med fottur fra Bouziès til Saint-Cirq-Lapopie.

Klosterbygget

Grunnen til at vi i denne omgang valgte å besøke nettopp Marcilhac-sur-Célé, var for å se det romansk gotiske klosteret Abbaye Saint-Pierre, et historisk monument konstruert på 900-tallet. På 1300-tallet, under hundreårskrigen, ble kirken og klosterbygget totalt lagt i ruiner, og ikke før to hundre år senere ble restaureringen av bygningene fullført. En kortvarig glede, avbrutt av religionskrigene,hvor kirken og klosterbygget ble utsatt for angrep av protestantene, brent til grunnen og lagt i ruiner, sammen med resten av landsbyen.

Ruiner bilder

Tidlig på 1900-tallet ble Abbaye Saint-Pierre klassifisert som et historisk monument og har siden den gang vært et pågående prosjekt, restaurert litt etter litt. Kirken og klosteret har reist seg igjen og igjen, store deler ligger fortsatt i ruiner og vil kanskje gjøre det til evig tid, men det gjør ingenting for min del, for turistenes del. Historien har satt sine spor, vi er bare her for å observere dem.

Ruiner kloster

Vi trasket rundt blant de gamle ruinene, før vi besøkte kirken, et nylig renovert stykke arkitektur. Nysgjerrig tittet vi rundt oss, Abbaye Saint-Pierre, et landemerke med skjermet beliggenhet i den skjønne sørvestfranske naturen. Et av mange ofre for regionens konflikter opp gjennom århundrene, en av mange lokale skatter som har fått nytt liv takket være dem som jobber med å blåse nytt liv i gammel historie.

Kirke Marcilhac-sur-Célé

Jo mer jeg lærer om denne landsdelen og de mange skjulte perlene som finnes her, jo mer ønsker jeg å se, oppleve, skrive, fotografere, dypdykke i fortiden, omfavne nåtiden og være med på å løfte frem alle disse stedene til inspirasjon for andre i fremtiden.

Fjell Marcilhac-sur-Célé

Sørvest-Frankrike er så mye mer enn bare vin og foie gras, vi har luksus og glam, vi har flotte turløyper og skianlegg, historiske slott og katedraler, strender og fjell, campingmuligheter og rafting og kajakk.

Causses du Quercy

I nasjonalparken Causses du Quercy vil du kunne besøke historiske landsbyer som Saint-Cirq-Lapopie, et paradis for matelskere med sine mange fine restauranter, besøke vakre slott som blant annet renessansens Château de Cénevières i landsbyen ved samme navn og dra på camping, glamping, på fottur og padletur i de store grønne lungene.

Jeg gleder meg til å fortelle om vår tur til Saint-Cirq-Lapopie i neste innlegg!

IMG_20200720_145827

Landsby Frankrike

Kirkeruiner

Landsby bygninger

 

 

En solskinnsdag og UNESCOs verdensarv i byen Cahors

Cahors, et av de mange fine stedene jeg varmt kan anbefale her på det franske sørvestland. En svært gammel by som før romertiden het Divona, og var hovedstad for den galliske stammen cadurci. En viktig handelsby i middelalderen, og i dag kjent for å eksportere, ikke bare vin, men også trøfler.  

Det som også er interessant med Cahors er hvordan byens historiske sentrum er bygget på en halvøy ved elven Lot, hvordan vannet former en stor hestesko som deler byen i to. Hadde jeg eid en drone, skulle jeg gjerne ha sikret meg noen flotte bilder fra høyden. 

Forrige gang vi var på besøk i Cahors var været grått og trist, gatene var folketomme og butikkene holdt stengt, som de jo alltid gjør på søndager. Denne gang, julimånedens første lørdag, ble vi møtt med solskinn og blå himmel. Gatene var fulle av handleglade mennesker på jakt etter spennende funn på sommersalg og ikke et eneste ledig bord var å se på flere av de mange uteserveringene i byen.

Vi spaserte gjennom byens gater, tittet i ulike butikkvinduer, lette og luftige linkjoler og mønstrede badedrakter, vi lot oss friste av de mange deilige duftene som strømmet ut i gatene fra de ulike restaurantlokalene. Samtidig som jeg pratet med min kjære, lyttet jeg til lyden av klirrende glass og menneskers stemmer, de fleste talte på fransk men også engelsk og spansk kunne høres.

Saint-Étienne Katedralen

Et av de store landemerkene i Cahors, en viktig del av byens middelalderhistorie, er den historiske Saint-Étienne Katedralen, bygget i romansk og gotisk arkitekturstil med et tilhørende kloster som til vår store skuffelse var stengt for renovering. Vi fikk i det minste tatt oss en liten tur inn i kirken for å se de mange glassmaleriene og kunsten langs katedralens vegger, vi fikk sett flere vakre skulpturer og kirkens orgel.

Katedral Cahors

950 meter unna katedralen ligger byens mest populære turistattraksjon, Pont Valentré, også kjent som Djevelens bro, klassifisert som et historisk monument og del av UNESCO’s verdensarvliste.

Langsomt spaserte vi langs elven Lot, nærmere og nærmere Pont Valentré og de mange turistene som fotograferte druerankene som stod på rekke og rad. Vinstokker som dekorativt rammet inn den flotte utsikten mot broen. Et idyllisk motiv som hentet fra et postkort, middelalderarkitektur og vindruer, nøkkelord som så fint beskriver identiteten til Cahors.

Djevel

Som alle andre som var kommet for å se Pont Valentré, tok vi selfies og bilder av hverandre, de fleste en smule mislykkede, da vi gang på gang ble blendet av den sterke sola.

Halvt bilde

Vi krysset den såkalte Djevelbroen og studerte elvens myke bevegelser, vi observerte mennesker på padletur, kajakker i ulike farger.

Misunnelig, så jeg dem flyte i takt med vannets forsiktige dans, før de forsvant i det fjerne. Jeg har aldri padlet kajakk før, lenge har jeg hatt et ønske om å prøve.

På motsatt side av broen kunne jeg i det fjerne skimte en uteservering full av knallrosa oppblåsbare flamingoer plassert mellom hvert bord. Jeg undret om disse flamingoene var ment som et tiltak for å skape sosial distansering eller om de alltid hadde vært der.

Mønster Skjørt

Selv om byen i utgangspunktet er kjent for sine fine viner, valgte vi å drikke iste, da vi først vendte tilbake til sentrumskjernen. Vi satte oss ved et bord på den romslige uteserveringen hos bar-og restaurantkjeden Au Bureau, for å slappe av en liten stund før vi dro tilbake til vår koselige Airbnb-leilighet ute på landet.

Bro Cahors

Med over tretti varmegrader og femti prosent luftfuktighet orket vi ikke annet enn å helle i oss det kaldeste og mest forfriskende vi kunne finne på menyen.

Vi så frem til å tilbringe de sene ettermiddagstimene i bassenget, før vi utover kvelden skulle kose oss med grillpølser og tabbouleh med oppskårede tomater og koriander.

Pont Valentré

Katedral

Cahors gater

Frsnk

Cahors wentrum

Min store favoritt fra Château Vincens og kjærestetid i Cahors

Fra det ene punktet på lista til det neste, Excel-ark og Word-dokumenter, rødvin, checked, hvitvin, checked, små gaver til gjestene, checked, vi begynner sakte men sikkert å nærme oss målstreken.

For to lørdager siden leverte jeg, som nevnt i forrige innlegg, bryllupsdagens første antrekk til skredderen i Grenade. Helgen etterpå, det vil si julimånedens første fredag, dro jeg til Cahors sammen med Julien for å handle inn rosévin til den store dagen.

Ikke en hvilken som helst rosévin, men min store favoritt, min coup de cœur, L’instant Malbec Rosé, en forfriskende vin med smak av røde bær og mineraler med en deilig duft av roser. En sørvestfransk sommervin fra vingården Château Vincens like utenfor Cahors.

Alle vinene vi ønsker å servere i bryllupet kommer fra regionen vår, Occitanie, rødvin fra Limoux, hvitvin fra Gers (UBY), musserende fra Gaillac. Våre personlige håndplukkede favoritter, med tilhørende romantiske små anekdoter, historier jeg gleder meg til å fortelle under bryllupsseremonien.

Château Vincens hadde vi allerede hørt om lenge før vi flyttet til det franske sørvestland, lenge før vi i det hele tatt hadde planer om å starte et nytt liv her i Toulouse. For fire år siden, da vi fortsatt bodde i Paris, besøkte vi den store vinmessen Salon des Vins des Vignerons Indépendants på utstillingsarealet Paris Expo Porte de Versailles.

Mens vi vandret rundt fra stand til stand med brosjyrer fra ulike vingårder i hånda, ledet tilfeldighetene oss til de sørvestfranske vinprodusentene og nærmere bestemt Cahors, en by kjent for sine kraftige, karakteristiske rødviner.

Da vi ved standen til Château Vincens ble spurt om vi ønsket å smake ulike viner fra deres sortiment, ba vi derfor spesifikt om å kun få smake rødvin. En av disse utmerket seg, vi likte den så godt at vi sørget for å notere vingårdens navn, i tilfelle vi en dag i fremtiden skulle ende opp med å feriere i nærheten av Cahors.

Smil

Château Vincens. Noen år senere stod vi der, inne i butikklokalene til vingården, med hvert vårt glass i hånda og utsikt fra vinduet mot de mange druerankene. I motsetning til den noe upersonlige vinsmakingen på messen, tok vi oss god tid til å lære om de ulike produktene, bli ordentlig kjent med Château Vincens, vinbøndenes filosofi, vitikulturen, druesortene, hvordan klimaet har påvirket de ulike årgangene.

Med en genuin nysgjerrighet ønsket vi å smake ikke bare rødt, men også deres hvitvin og rosé, hvorav sistnevnte, deres nydelige rosévin skulle ende opp med å bli noe uforglemmelig for meg, som et fyrverkeri av smaker på tunga.

Dette er den beste rosévinen jeg noensinne har smakt, utbrøt jeg. Dette var for to år siden. Nå, siste fredag i juni måned, var vi tilbake i Cahors, denne gang for å handle inn nevnt rosévin til bryllupet, slik at også våre venner og familie vil få muligheten til å dele denne smaksopplevelsen med oss.

Ldi

Gjennom Airbnb hadde vi for anledningen reservert to netter i en koselig liten leilighet med praktisk beliggenhet mellom vinbyen Cahors og den lille turistperlen Saint-Cirq-Lapopie, i fredelige omgivelser ute på landet. Leiligheten var nydelig dekorert i en fin harmoni av hvitt, grått og mørkt tre. Den enorme hagen var pent dekorert med ulike utemøbler og husker festet til de tykkeste greinene.

Stue

Også bassengområdet var pent dekorert, med fargerike papirlanterner, friske planter og behagelige solsenger. Vi dyppet tærne forsiktig, deretter føttene, før vi sank våre legger ned i det lunkne vannet. Slik ble vi sittende ved bassengkanten, vi pratet om morgendagen, om å tilbringe lørdagen i sentrum av Cahors, og søndagen i landsbyen Saint-Cirq-Lapopie.

Svømmebasseng

Vi forlot etter hvert bassenget til fordel for hagen, hvor vi i skyggen av de høye trærne med sine tykke greiner hygget oss med musserende vin, oppskåret melon og skiver av spekepølse med sopp.  

Verdifulle øyeblikk, en smak av sommerferie. Vi satte pris på å kunne kombinere vårt ærend hos Château Vincens med kjærestetid, avslappende timer ved bassenget, kokkelering på det lille kjøkkenet, levende lys på utebordet, tagliatelle med saus av squash og parmesan, en romantisk middag under den vakre stjernehimmelen.

Rosa topp

Hage

Husker hage

Basseng

Solsenger

Kjøkken

Soverom koselig

Bryllupsplanlegging, bekymringer og markedet i Grenade

Fra et ærend til det neste, bryllupet nærmer seg med stormskritt og vi har fortsatt mye å få unnagjort før september melder sin ankomst.

Lørdag for to uker siden, dro vi til en liten by som heter Grenade, en halvtimes kjøretur fra Toulouse. Vi hadde avtalt et møte med en skredder som er ei venninne av en kollega av Julien, for å legge opp og sy inn kjolen som skal brukes i tinghuset på bryllupsdagen, den lille administrative seremonien på Capitole før selve bryllupsseremonien på Château du Croisillat.

Disse siste to månedene, den dyrebare tiden etter endt karantene og lockdown, har Julien og jeg levd i ei boble, bryllupsbobla, hvor vi stresser oss halvt ihjel med å få løst de siste flokene og krysset av de siste punktene på den lange gjøremålslista. En periode som burde vært fin, jeg burde hatt sommerfugler i magen og gledet meg over denne prosessen, men…

Motivasjonen er fraværende og mitt hode er fullt av bekymringer, stress og triste tanker. En betydelig stressfaktor er hvordan vi skal få tak i gifteringene som fortsatt befinner seg i Polen.

Jeg bekymrer meg over coronasituasjonen og mine venner og familiemedlemmers frykt for å reise til utlandet. Jeg er redd for å plutselig stå alene, uten venninner eller familien ved min side, redd for å bli såret, skuffet, knust. Dette må jeg dessverre innrømme at jeg alltid har vært redd for, selv lenge før coronakrisen snudde verden opp ned.

Bekymret er jeg også på vegne av ei av mine nære venninner, en av mine tre vitner, som tidligere i år ble smittet av coronaviruset, og i ettertid har pådratt seg en hjerneskade. For tiden tenker jeg mye på henne, hvor urettferdig verden er som straffer våre heltinner, sykepleiere som henne, på denne måten.

Fransk bondemarked

Turen til skredderen i det koselige sentrum av Grenade ble heldigvis en fin distraksjon fra de triste tankene og bekymringene. Da vi tidlig på lørdagsformiddagen ankom byen, var hele sentrumsområdet forvandlet til et eneste stort bondemarked, med alt fra frukt og grønt til klær, smykker og hatter, food trucks og kakesalg.

sdr

Etter å ha levert fra meg den lyserosa kjolen hos skredderen, hentet jeg to handlenett fra bilen og tittet rundt på markedet sammen med Julien. Vi handlet med oss hvitløksmarinerte oliven og grønnsaker til søndagens ratatouille, hvitløk, rødløk, paprika, tomater, squash og aubergine.

Oliven

Mens vi spaserte rundt i de travle sentrumsgatene med handlenett fulle av ferske råvarer, pratet vi om bryllupsdekorasjonene, om polaroidbilder og blomsterbuketter, om bordkort med kartmotiv, illustrerte postkort i vintagestil og små globuser som skal pryde de dukkledde bordene.

Grønnsaker marked

Mye har vi bestilt fra portalen Etsy, noe har vi laget selv, resten ordner dekoratøren vår, som i tillegg har gitt oss håndlagde rustikke gifteringesker som etter planen vil ha en sentral rolle i en såkalt ring-warming ceremony, en tradisjon som visstnok stammer fra Irland, et interaktivt rituale hvor ringene vil bli sendt rundt til alle gjester for å få velsignelser og lykkeønskninger fra alle vi er glade i, før vi endelig gir hverandre våre ringer og våre “ja”.

…Om bare ringene hadde vært her hos oss i Frankrike, og ikke hos familien min i Polen. Som ikke engang har mulighet til å reise til Toulouse og til bryllupet.

Frustrert mangler jeg inspirasjon, vigsleren har den siste tiden sendt utallige eposter og bedt både Julien og meg om å skrive ferdig våre taler, til hverandre og til våre vitner. Å skrive tekster er noe jeg vanligvis gjør med glede, men når et av disse vitnene nå lider med alvorlige helseproblemer og jeg ikke engang vet hvem som faktisk vil ende opp med å komme i bryllupet, nei, da er det vanskelig å hente frem motivasjonen.

Uansett hvor fin brudekjolen og den lyserosa tyllkjolen er.

Etter å ha handlet på markedet dro vi hjem for å legge fra oss varene, ingrediensene til søndagens måltid. Lørdagskvelden ble tilbrakt på en italiensk restaurant i nabolaget vårt, Pepponita.

Spekemat

Spekemat og spritz, etterfulgt av rødvin og pizza med trøffelkrem, pistasjenøtter, sopp og spekeskinke, og til slutt en såkalt bananamisu til dessert.

Pizza trøffelkrem

Bananami

Nok en deilig distraksjon.