Forrige helg i Dordogne

Tenk at vi allerede har nådd april, nok en påske som vil bli tilbrakt hjemme med en bok ute på balkongen og sjokoladeegg foran oss på bordet. Det er deilig å sitte ute i sola og lytte til fuglekvitter fra trærne i nabolaget, nesten like deilig som smaken av påskesjokoladen fra konditoriet, der hvor vi vanligvis handler makroner og maisbrød.

Vi har vært på flere nye visninger denne uka og vurderer å gi bud på en bolig i nabogata. I utgangspunktet hadde ingen av oss et ønske om å sette i gang et oppussingsprosjekt, noe vi derimot har begynt å vurdere etter visning nummer ti, forvandle noe middelmådig til vår store drømmeleilighet.

Forrige helg feiret vi kjærligheten, en siste feiring av noe som helst før jeg forhåpentligvis vil få gjort noe koselig på fødselsdagen min, feiret den på et mer eller mindre normalt vis i mai måned.

Jeg dro på biltur til Dordogne sammen med min kjære, langs idylliske landeveier, gjennom sjarmerende landsbyer med sine lysebrune steinhus. På et overnattingssted i Trémolat, nøt vi en romantisk feiring av våre seks år som kjærester. Vi ble oppgradert fra dobbeltrom til junior suite og ble servert et helaftens Michelinstjerne-måltid på rommet, en nydelig liten virkelighetsflukt fra lørdag til søndag.

Et hotell ved navn Le Vieux Logis, med en nydelig hage som vi fikk gleden av å spasere rundt i, bare han og jeg. Vi nøt det fine været, stillheten og naturens skjønnhet, jeg skulle ønske der og da at vi kunne bli værende lenger enn bare den ene natten.

Fra å drømme meg bort i naturen, slappet jeg deretter av i suitens boblebadekar, før han og jeg ikledde oss hotellets morgenkåper og tøfler og nøt hver vår kopp kakao før vi omsider skiftet til kveldens antrekk. Begge gikk vi for Ralph Lauren, han med sin bordeaux poloskjorte, jeg med min røde kjole, den langermede kjolen som han først så meg i da han inviterte meg ut på vår aller første date, en snøkledd dag i Tsjekkia.

Selv om vi først ble kjent over internett, da jeg jobbet i USA og han bodde i Paris, møttes vi for aller første gang i den tsjekkiske hovedstaden, Praha. Historien er lang, en smule komplisert, men også ganske fin, det samme kan jeg si om våre første måneder sammen i Paris, før virkeligheten inntraff og livet i en banlieue parisienne, forstaden Villejuif, ikke lenger var så hyggelig som jeg trodde det skulle være.

Vi har det mye bedre her i det solfylte sørvest, med kort avstand fra vakre steder som dette koselige hotellet i Dordogne, bare en to timers kjøretur unna byen vi bor i. Middagen hos Le Vieux Logis var forresten fantastisk, med torsk og panna cotta av fennikel til forrett, før vi nøt hver vår kalvefilet med sellerikrem og sjymarinerte poteter til hovedrett, etterfulgt av en liten ostetallerken og til slutt en deilig sjokoladekreasjon til dessert.

Den natten sov jeg bedre enn jeg hadde gjort på lenge, selv om jeg på ingen måte hadde fått nok søvn, siden vi tross alt hadde valgt å være bortreist på nøyaktig det tidspunktet da klokka skulle bli stilt en time tilbake.

Jeg våknet lykkelig, en siste smak av romantikk før landet gikk inn i sin tredje lockdown bare en uke senere, nok en nedstengt påske, heldigvis uten påkrevde attester og uten forbud mot å forlate hjemmet i mer enn en time og lengre enn en kilometer per dag.

I neste innlegg vil jeg dele flere bilder fra Le Vieux Logis, kanskje også en liten video. I mellomtiden ønsker jeg dere alle en hyggelig påskefeiring, med eller uten sjokolade, påskekrim, brettspill, hyttetur og alt det andre man gjerne forbinder med denne høytiden.

Det som skjer mens jeg Venter

Torsdag, vi har spist hjemmelaget tomatsuppe med kokosmelk og koriander, og hørt på nyhetene at Paris stenger ned igjen fra midnatt til midten av april.

Jeg leser romanen “Nora eller brenn Oslo brenn” av Johanna Frid, fordi den handler om endometriose, et tema jeg er glad blir tatt opp i skandinavisk skjønnlitteratur. Den parallelle historien om sjalusi mot kjærestens eks, fenger meg derimot ikke like mye.

I morgen ønsker vi en ny helg velkommen, andre helg på rad hvor vi skal på visning for foreldrene til Julien, de vil være med oss via videochat. Enda flere hus med svømmebasseng og stor hage, alle nord for Toulouse. Jeg koser meg med slike avbrekk fra en ellers ganske stillesittende hverdag foran datamaskinen.

Det er dessuten fint å ha noe annet å tenke på enn bryllupsfesten som igjen har blitt utsatt, til oktober denne gang. Som vanlig spør jeg meg selv om jeg snart vil få kommet meg hjem på besøk til Norge, eller om jeg må vente til hele kontinentet har blitt vaksinert før jeg endelig får krysset landegrensene. Vi venter, vi venter, på bryllup og vaksiner og på at vår del av verden skal bli friskmeldt.

Samtidig som jeg venter på mirakler, forsøker jeg å leve så normalt som mulig i min lille boble. Jeg lager mat og går til frisøren og vanner mine to planter, en julestjerne som lever i beste velgående og et lite oliventre, en gave fra min mor.

Jeg besøker neglsalongen månedlig og pleier huden hjemme på badet, ansiktet smøres inn med algemaske, og kroppen senker seg i et dampende varmt bad fullt av badesalt og lavendelolje.

Min største utgiftspost de siste månedene må være bøker, jeg bestiller stadig flere og flere, men rekker ikke å lese mer enn halvparten, for på kveldstid holder jeg meg opptatt med andre ting, jeg skriver videre på manuset mens jeg på formiddagen sitter ute på balkongen med en kopp kaffe og “Bucket List”-dagboka og en kulepenn foran meg.

Den stive ryggen og de ekstra julekiloene forteller meg at jeg burde ha kommet i gang med en eller annen form for trening, men motivasjonen uteblir når jeg uansett ikke kan trene noen andre steder enn i eget hjem. Applikasjoner og treningsvideoer inspirerer meg ikke lenger til å ikle meg treningstights og brette ut yogamatten på stuegulvet, jeg ga det et forsøk ifjor men gikk lei.

Jeg er lei av mye, spesielt av pandemien og de mange utsettelsene på alt jeg har gledet meg til. Også Julien er lei. Til tider blir vi til og med lei av hverandre, men så dukker han opp med blomster og så lager jeg middag og da er alt fint igjen inntil videre.

Alt er forholdsvis fint, men ingenting er flott. Det er vanskelig å få et forhold til å gå på skinner i en periode hvor alt er så usikkert og vi aldri får en liten pustepause fra hverandre. Å skrive manus til roman har blitt min store redning de siste månedene, en blomstrende lidenskap som gjør meg så lykkelig som det går an å bli i en tid hvor bare det å trekke på smilebåndet er en sjelden vare.

Jeg aner ikke hva jeg kommer til å finne på når manuset til slutt blir sendt til de ulike forlagene for å bli vurdert, og trolig kastet i søpla. I mangel på noe bedre å gjøre, vil jeg vel starte på nytt, skrive enda et manus, en ny historie for ikke å kjede meg halvt ihjel og i kjedsomhetens navn bruke alle mine penger på hud, hår, negler og klær som vil bli liggende i skapet helt til denne altfor lange joggebuksesesongen er over.

Det Rurale Sørvest og Flytteplaner

På vingården i det rurale sørvest, nøt vi solskinnet som varmet oss der vi satt på terrassen og spiste svigermors hjemmebakte makroner, grønne makroner med smak av pistasj og hvite med smak av sukkerspinn, tivolidesserten som på fransk bærer det morsomme navnet barbe à papa, som oversatt til norsk betyr pappas skjegg.

Vi delte våre tanker rundt fremtiden, mine svigerforeldre har et ønske om å forlate det lille tettstedet hvor de har bodd de siste tretti årene, et tett bebygd område på utkanten av Meaux, byen hvor osten brie kommer fra, ikke langt unna flyplassen Paris-Charles de Gaulle.

De vil flytte nærmere oss, til det varme og idylliske sørvestlandet, bort fra en landsdel hvor alle har det travelt og himmelen stort sett alltid er grå, de vil bosette seg i en større landsby eller i en liten by, et sted hvor de både vil kunne handle varer fra et ukentlig bondemarked, gå på kino for å se franske filmer, og nyte et glass vin på en lokal vinbar.

Begge har de en idé om hvordan det fremtidige drømmehuset skal se ut, typisk sørfransk på ett plan, med stor nok hage til å kunne dyrke grønnsaker og bygge svømmebasseng, de ønsker seg en romslig terrasse og minimum tre soverom.

Julien og jeg har også et ønske om å kjøpe bolig innen året er omme, eventuelt til neste vår. Selv vil vi bli værende i sentrum av Toulouse, gjerne i samme nabolag, en liten leilighet med et soverom i tillegg til et gjesterom som også skal brukes som kontor og fylles med bokhyller.

Vi ble enige om å ta oss en liten kjøretur til den koselige landsbyen Gruissan, for å utnytte de siste ettermiddagstimene ute på landet, nyte den friske luften og de fredelige omgivelsene. Like etter å ha spist opp de siste makronene, satte vi oss derfor i bilen og dro ut på tur for å vandre rundt i smale gater og handle inn ulike godsaker fra en delikatessebutikk.

I Gruissan ble vi nesten blåst over ende av de kraftige vindkastene som møtte oss, vi ble derfor ikke værende stort lengre enn nødvendig. Alle gleder vi oss til kafeene endelig får lov til å åpne sine dører igjen, til vi får lov til å søke tilflukt hos varme serveringssteder når det blåser som verst.

Fra Gruissan kjørte vi videre til Narbonne for å handle inn noen siste matvarer før vi dro tilbake til vingården for å bade i vinkjelleren, noe jeg aldri hadde trodd jeg skulle oppleve, men så hadde jeg heller aldri trodd at regionen jeg bor i var så full av kreative overnattingssteder som den jo viser seg å være. Flere av disse stedene har jeg notert meg til en senere anledning, sjarmerende vindmøller, husbåter, tretopphytter med boblebad, grotter og vintønner forvandlet til soverom, mulighetene er mange.

Da kveldsmørket falt over landsbyen, åpnet vi ei flaske vin og hygget oss med den gode maten fra delikatessebutikken i Gruissan. Svigermor og jeg pratet om litteratur, om bøkene vi leser akkurat nå, hun leser stort sett bare krim, hun liker Jo Nesbø, selv leser jeg den sjangeren bare rundt påsketider.

Snart to uker er gått siden vår helgetur til vindistriktet Minerve og den lille vingården i landsbyen Siran, mellom historiske Carcassonne og sjarmerende Narbonne. Siden den tid har jeg rukket å skrive ferdig halvparten av manuset, jeg har nådd den delen av historien hvor spenningen bygger seg opp, og jeg føler meg foreløpig svært fornøyd med første halvdel.

Jeg krysser fingrene for at ikke laptopen dør før jeg rekker å fullføre prosjektet. Ikke før jeg får kommet meg til Norge vil jeg kunne erstatte den med en ny, ettersom bærbare datamaskiner med nordisk tastatur ikke er å finne hos nettbutikker som sender til Frankrike.

Dugnad, dans og forfatterdrøm

Regnet faller over Toulouse, over fiolenes by, la ville rose som hun kalles, den rosa byen. Festglade toner spilles over musikkanlegget, de gir meg lyst til å danse, til å reise tilbake til en tid da det fortsatt var mulig å pynte seg med glitter og glam, nyte en cosmopolitan ved bardisken på et trendy utested, observere menneskene på dansegulvet og vandre barfot gatelangs med skotøyet i den ene hånden og en rullekebab eller en hamburger i den andre.

Når jeg tenker over det, er jeg egentlig allerede for gammel for å orke å pine meg selv gjennom lange lørdagskvelder med ubehagelige stiletthæler og fet mat rett før leggetid.

Jeg blir eldre og eldre for hver måned tilbrakt innenfor disse fire veggene, jeg eksisterer, jeg venter på å få lov til å leve og lar meg selv være fanget i mitt eget hjem for ikke å bli syk. Eller være grunn til at andre blir syke. Dugnad, kaller de det. Når jeg tenker på dugnad, tenker jeg på borettslag og skoler, hvor vi vasker, plukker søppel, raker løv og maler gjerder i fellesskap.

Dugnad, en evigvarende dugnad. Jeg fyller bokhylla med stadig flere bøker og datamaskinen med egenskrevne tekster, kreativiteten blomstrer når jeg vet at jeg ikke går glipp av noe som helst, for utenfor de fire veggene skjer ingen verdens ting.

Jeg lukker øynene og lar musikken lede meg tilbake til utestedene som kler meg best, sofistikerte loungebarer og trivelige vinbarer, steder hvor jeg får gleden av å kose meg uten å måtte ofre mine føtter eller føle meg som en dinosaur ved siden av alle dem som nettopp har rukket å bli gamle nok til å drikke mojito i offentligheten, de som fortsatt fniser når de bestiller en sex on the beach i baren.

Følelsen jeg sitter igjen med, hver gang jeg tenker tilbake på hvordan jeg var da jeg selv var ungdom, vil jeg beskrive som underlig. Som å se et tidligere liv gjennom øynene til en fremmed. En umoden, uansvarlig pike, et helt annet menneske enn den kvinnen jeg er i dag. Jeg trodde jeg var modig, da jeg som tjueåring naivt spaserte rundt i nattemørket og stolte blindt på fremmede mennesker og deres intensjoner. Ikke en helg uten fest og moro, ikke en dag uten lag på lag med sminke og trange klær, ikke en søndag uten et tårevått ansikt og knust hjerte, en evig påminnelse om at livet ikke er en fest, at et flertall av vennene som gladelig henger med på festlighetene ikke vil være der når festen endelig er over.

En sannhet jeg klarte å svelge da jeg endelig ble komfortabel med mitt eget selskap, min egen stillhet.

Kalenderen forteller meg at det er lørdag, men det kunne like gjerne vært en hvilken som helst annen dag, de er jo alle like den forrige og den neste og dagene etter der igjen. Men jeg holder meg likevel opptatt med mitt, og motivasjonen er større enn noensinne. Jeg skriver hver eneste dag på mitt manus, romanen jeg drømmer om å en dag få publisert. Det vil si, om teksten da vil falle i smak hos et av de norske forlagene.

Historien jeg forteller er en satirisk dystopi, mer enn det ønsker jeg ikke å røpe riktig enda. Min indre pessimist forteller meg at forfatterdrømmen aldri vil gå i oppfyllelse, uansett hvor mange manus jeg skriver, uansett hvor hardt jeg jobber for å komme meg dit.

Likevel har jeg et håp. Et håp om å en dag få danse igjen, og et håp om å en dag få æren av å bli tatt inn i varmen hos et forlag, nøkkelen til min store drøm, drømmen om å en dag kunne leve av min store lidenskap. Derfor har jeg vært fraværende på bloggosfæren den siste tiden, fordi jeg bruker all min tid på å skrive en roman som sannsynligvis aldri vil se dagens lys.

Små gleder, store skuffelser og en fin alternativ jul i vente

En ny lørdag. Under normale omstendigheter ville jeg sagt at dette er den fineste ukedagen av dem alle. Men ikke nå, ikke når jeg føler meg tom innvendig der jeg våkner etter en søvnfattig natt. En natt hvor tusenvis av tanker har surret rundt i hodet, tanker som nesten alle omhandler de franske byråkratenes slurv med papirene, selve grunnen til at jeg mistet plassen min på kurset som nå har startet uten min deltakelse.

Desperat etter en liten oppmuntring, lengter jeg etter å se juledekorasjonene på rådhusplassen, Place du Capitole, men fornuften ber meg vente en liten stund før det lar seg gjøre. Sentrumsgatene fylles nemlig nok en lørdag med demonstranter, tre ulike demonstrasjonstog i ulike deler av byen, mens handleglade mennesker haster seg fra butikk til butikk for å kjøpe julegaver til sine venner og familie. Siden Julien sine foreldre snart kommer på besøk, våger jeg ikke å gå dit hvor de største folkemengdene ferdes, der hvor risikoen for å bli smittet er høyest.

Været veksler mellom regn og solskinn, selv om værmeldingen for denne helgen hadde lovet oss snø, det som skulle bli årets første snøfall her i Toulouse. De snøfnuggene skulle jeg virkelig ønske jeg kunne se her i den rosa byen, her hvor det snør i maksimalt tre timer i løpet av et helt år.

En splitter ny boblejakke henger urørt i garderobeskapet. Den er altfor varm for det sørvestfranske klimaet, det vet jeg, men den skulle jo egentlig bli med meg hjem til Norge for å beskytte meg mot vestlandets kraftige vindkast, men nå henger den bare der. Inntil videre.

På en kommode i stua ligger julegaven som jeg for lenge siden hadde kjøpt til mine foreldre. Den skulle jeg etter planen pakke pent ned i kofferten sammen med to nye behagelige joggedresser og tykke, myke sokker, klær som skulle varme meg der jeg isolert skulle tilbringe ti dager i karantene etter ankomst på Stavanger Lufthavn.

Men noen hjemreise blir det likevel ikke med det første. Ikke før en vaksine er på plass både her i Frankrike og der hjemme i Norge. Boblejakken vil jeg heldigvis få tatt i bruk allerede fra bittelille julaften, ved avreise til Pyreneene, hvor jeg skal feire høytiden i en koselig hytte på fjellet sammen med Julien og hans foreldre.

Jeg ser frem til å dra dit hvor snøen faller og landskapet ligner mitt kjære Norge, med sine flotte grantrær og bratte terreng. Også julemiddagen vil få en rekke norske innslag, akkurat som for tre år siden, da vi feiret vår forrige hyttejul. Den varme idyllen som omfavnet oss den gang, ser vi frem til å gjenskape i år. En nødvendig trøst, midt oppi alt det vanskelige som har skjedd den siste tiden.

Boblejakken blir hengende, mens jeg slenger på meg min sennepsgule ullkåpe og rusler ut døra sammen med Julien. For å unngå de store menneskemengdene i sentrum, setter vi oss i bilen og kjører til den fredelige lille nabobyen Blagnac, hvor vi tar oss en spasertur gjennom gatene før vi besøker den katolske Saint-Pierre kirken.

Jeg tenner et lys og setter meg på kirkebenken. Selv om jeg ikke anser meg selv som spesielt religiøs, føles det godt, nesten terapeutisk, å sitte der blant tente lys og vakker kunst, den behagelige stillheten gir meg ro i sjelen, en ny energi fyller kroppen.

En smule lettere til sinns, forlater vi kirken og drar videre til kjøpesenteret i Blagnac. Før vi handler matvarer fra senterets store hypermarked, tar jeg meg en tur innom en kosmetikkbutikk for å kjøpe en liten gave til meg selv, en øyenskyggepalett som jeg gleder meg til å ta i bruk, jeg har jo lyst til å gjøre meg så fin som mulig til både julefeiringen og nyttårsaften.

Denne vinteren har som store deler av året vært vanskelig, en emosjonell berg-og-dalbane. For det blir ingen kurs. Det blir ingen hjemreise. Men jula blir nok fin likevel. Og hva som venter oss i januar, blir spennende å se.

Når den tid kommer.

En Annerledes Desembermåned i Toulouse

Snøen faller over Pyreneene, fjellene hvor jeg i år skal feire jul på ei nydelig hytte sammen med min kjære Julien og hans foreldre. Vi skulle jo egentlig reise til Norge i år, min mann og jeg, for å feire jul sammen med mine foreldre, men som med alle årets planer, måtte også denne bli avlyst, utsatt inntil videre.

I Toulouse snør det så og si aldri. Kanskje en halvtime i året, om vi er heldige.

Forrige lørdagsettermiddag kunne by på oppholdsvær og tretten grader. Sentrumsgatene ville for dagen fylles med mennesker på julegaveshopping, men også med hundrevis av demonstranter, de fleste av dem fredelige.

Selv tok jeg meg også en liten tur ut, ikke for å handle gaver eller gå i demonstrasjonstog, men for å få meg frisk luft, strekke på beina, kjøpe meg en liten takeaway-kaffe og muffin fra en av byens mange fine kaffebarer. En liten rusletur for å se juledekorasjonene i byens butikkvinduer, fasader dekket med blinkende julelys, noen av dem med små juletrær plassert foran inngangspartiet, desember er her, julestemningen er på plass.

Snøfnuggene uteblir, men vintergarderoben er hentet frem. Ullkåper og ulltrøyer og ullsokker og store komfortable gensere og tykke skjerf, sesongens varmeste og mest praktiske tøy. Jeg elsker å pakke kroppen inn i flere lag med myke plagg, tre beina inn i skinnstøvletter og løpe ut døra, ut i det sørvestfranske vinterværet, for å deretter glede meg til det øyeblikket hvor jeg endelig får kommet meg hjem igjen til min varme stue, kle av meg noen av de mange lagene, legge meg på sofaen med hendene foldet rundt en varm kopp te, og dra fleecepleddet langt over overkroppen mens jeg ser julefilmer på TV-skjermen.

Fra en vietnamesisk kaffebar i sentrum av Toulouse, en kafé ved navn Café Bông, kjøpte jeg meg en kaffe latte med kanel og en matcha-muffin med hvit sjokolade. Juledekorerte lokaler fra gulv til tak, hvor nisser og innpakkede julegaver fylte flere av kafeens sitteplasser, stemningen var på topp selv om lokalene stod tomme for folk. Som hos alle andre kafeer og restauranter, stod ordene “uniquement à emporter” skrevet både på ytterdøra og på husets meny med store bokstaver. Frem til midten av januar er det nemlig fortsatt ikke lov å nyte mat og drikke på kafeer og restauranter i Frankrike, alt må tas med hjem eller bli spist i skjul, ute på en benk eller stående i en liten sidegate hvor minimalt med mennesker passerer forbi.

Alene, spaserte jeg rundt i de roligere delene av sentrum, jeg holdt meg unna de travle handlegatene og Place du Capitole. Ikke før den femtende desember vil vi få lov til å treffe venner og familiemedlemmer igjen, de som ikke bor i samme husstand som oss selv, derfor vandrer mange av oss rundt i bygatene helt alene.

Matcha-muffinsen endte jeg til slutt opp med å ta med meg hjem til Julien, den lå jo uansett beskyttet i en rosa kakeeske i den brune skinnveska mi, sammen med leppepomade, en limegrønn serviett, mobiltelefonen med ulvedeksel og lommeboka mi som stadig vokser seg tykkere, den er nemlig stappfull av ulike kundekort fra både kafeer, pizzeriaer, til og med fra blomsterbutikken i nabogata mi.

Blomsterbutikken hvor jeg forrige onsdag kjøpte meg en nydelig julestjerne som nå pryder stuebordet, den som ligger like ved siden av frisørsalongen hvor jeg forrige tirsdag fikk farget etterveksten og gitt håret en etterlengtet hårkur, i samme gate ligger også det som både Julien og jeg synes er byens beste pizzeria.

Jeg gleder meg til å kunne besøke restauranter igjen, til å kunne reise utenlands igjen, se familien min igjen, leve normalt igjen. Men jeg gleder meg også til denne alternative julefeiringen som venter oss om bare noen få uker, på fjellet der hvor snøen faller, etterfulgt av en like annerledes nyttårsfeiring i en nydelig leilighet lenger sør i landet.

Deilig mat og andre oppmuntringer i en vanskelig periode

Høsten, årstiden hvor naturen farges rød og gul, hvor blomstene visner og dagslyset slukner tidligere og tidligere for hver dag. Oktober, måneden hvor sensommerens tøysko byttes ut med vanntette støvletter. Solbrillene legges bort og paraplyen hentes frem.

I teorien er det i hvert fall slik, om man er bosatt et sted hvor hver årstid skiller seg tydelig ut fra den forrige. Her i Toulouse kan jeg derimot fint hente frem tøysko og la jakken bli liggende igjen hjemme på en sen oktoberdag. Høstværet her i Sør-Frankrike går som en berg-og-dalbane, med pøsregn og tolv grader den ene dagen, stekende sol og sommertemperatur den neste, en årstid som gir oss varme formiddager og kjølige kvelder, forkjølelse og influensa…med mer.

Vi visste det ville komme, men vi klamret oss likevel til et ørlite håp om at det denne gang skulle bli annerledes. Som fryktet, har smittetallene økt i rekordfart utover høsten, og en ny smittebølge skyller over Europa som en enorm tsunami. Utelivsbransjen har igjen stengt dørene, portforbud har blitt innført i store deler av landet, og alle er vi redd for hva vår nære fremtid vil bringe.

Psykisk har jeg aldri vært svakere enn nå, aldri har jeg vært så langt nede, så mørk til sinns som de siste sju månedene, og derfor er det så utrolig viktig for meg å gjøre absolutt alt jeg kan for å distrahere tankene og hjelpe meg selv, mens det fortsatt er mulig, mens vi fortsatt har lov til å forlate våre hjem, dra ut på sykkeltur, spise brunsj med to-tre venner, gå på date med partneren, spasere gjennom byens gater og sitte på en benk i parken.

Jeg har ikke sett familien min på fjorten måneder. De fleste av mine venner har jeg heller ikke sett siden i fjor. Og Norge har jeg ikke vært i siden jula for to år siden. I sommer mistet jeg i tillegg jobben. For en person som allerede har måttet kjempe mot sine indre demoner lenge før coronakrisen gjorde vondt verre, er det vanskelig å tro at en eventuell ny periode med karantene, flere uker innestengt med tankene mine, ikke vil påvirke den allerede skjøre psykiske helsen.

Som alle andre her i Frankrike, bruker jeg munnbind, vasker hendene og holder avstand når jeg beveger meg ute blant mennesker. Smitteverntiltakene tar jeg på høyeste alvor, selv om jeg synes det er leit med portforbud og innstramminger.

Glad og fornøyd smiler jeg likevel, hvert sekund hvor jeg får kommet meg ut i frisk luft, hygget meg med god mat og drikke, tittet i butikkvinduer og spasert langs Garonne-elven. Små gleder betyr absolutt alt i vanskelige tider.

Etter vårt fine opphold i Paris for to helger siden, gikk de neste dagene til en søt blanding av kafébesøk, spontan-shopping, lesing av bøker, spaserturer i nabolaget og utfylling av ulike søknadsskjemaer med skreddersydde motivasjonsbrev til de ulike skolene som tilbyr kursene jeg ønsker å ta.

Da jeg på tirsdagen spiste en quiche-formet scone med fennikel og comté hos Café Cerise, valgte jeg på torsdagen å spise kake til lunsj hos Sweet Home Cafe.

En deilig ostekake med skogsbærsaus, et søtt mellommåltid på en grå dag hvor jeg ble sittende og dagdrømme, tilbake til Montpellier og Burlesque-fotoshooten sammen med min venninne Laurène, tilbake til et øyeblikk hvor jeg følte meg glamorøs og fin. Som en stjerne. Som Dita Von Teese.

Etter å ha spist meg mett på kake, endte jeg derfor opp med å handle nytt, ekstra fint undertøy til meg selv fra en liten sensuell boutique ved navn La clef des charmes.

En dag skulle jeg ta meg tid til å gjenskape en liten brøkdel av den følelsen, sminke meg pent, male neglene røde og ikle meg en fin kjole, med elegante blonder gjemt under kjolen.

Også neste dag nøt jeg et måltid langt unna leilighetens fire vegger, i nabobyen Colomiers, hvor Julien og jeg ønsket helgen velkommen over en liten lunsjdate på den meksikanske restauranten La Sandia De Dia.

En tre-retters lunsj og dagens store måltid, med hjemmelaget tortillachips og guacamole til forrett, og innbakt kylling med salsa verde til hovedrett. Brus drikker jeg så og si aldri, men med dette måltidet valgte jeg likevel å kose meg med ei flaske meksikansk ananasbrus. En liten dessert på deling, søt maiskake med en deilig smak som førte mine sanser direkte tilbake til året da jeg bodde i Florida, da jeg ble kjent med mange fine meksikanere som introduserte meg for autentisk mat fra det meksikanske kjøkken, deriblant maiskake som denne. Seks år siden, en bekymringsfri tid, jeg mimret tilbake med et smil.

Uka før forrige uke stod tydeligvis mat i fokus, for også på søndagen hygget vi oss med god mat. En trivelig brunsj i byens fineste nabolag, Carmes, på den stilige kafeen Moderni’thé sammen med våre venner Cindy og Johan, og deres to år gamle sønn. Amerikanske pannekaker med bacon og halloumi, ferskpresset juice av pære, spinat og lime, og en god kopp cappuccino, hva mer kunne jeg ha ønsket meg på en søndagsformiddag som denne?

Etter brunsjen tok vi oss en spasertur gjennom nabolagets søndagsstengte handlegater for å nyte stillheten, den blå himmelen og den lille guttens uskyldige latter og positive energi. Tenk å ha optimismen til et to år gammelt barn, tenkte jeg for meg selv, der jeg så ham løpe fra sin mor og nysgjerrig plukke opp den ene skatten etter den andre fra fortauskanten.

Julien og jeg avsluttet ettermiddagen på sykkeltur langs Garonne-elven og videre gjennom parken på Îles du Ramier. Jeg syklet på oransje og brune løv i et landskap fullt av både grønne og rødlige varme toner, i full fart langs de brede grusstiene og over den smale broen, videre tilbake på asfalten og forbi byens fotballstadion. Raskere og raskere syklet jeg, og nøt den friske følelsen av vind i ansiktet, en følelse av frihet.

Er det noe jeg har lært fra vårens 68 dager i karantene, er det viktigheten ved å sette pris på absolutt alt (og alle) man har i livet, for det hele kan bli borte på et blunk. Savnet etter noe så simpelt som et kafébesøk eller en spasertur gjennom sentrum var uutholdelig den gang, og derfor nyter jeg det så godt jeg bare kan, mens jeg fortsatt kan.

En romantisk kveld med Michelinstjerne-middag

Til jul ga jeg min kjære et ganske spesielt gavekort, en helaften med ni-retters middag og tilhørende vinpakke hos Sept, en moderne Michelinstjerne-restaurant i sentrum av Toulouse.

Med dette gavekortet reserverte vi et bord for to, vi hadde bestemt oss for den tjuesjette mars, da vi hadde store planer om å feire våre fem år som kjærester.

Men, i mars kom coronaen og samfunnet ble totalt nedstengt.

Ingen restaurantbesøk, ingen mulighet til å feire noen andre steder enn hjemme, gavekortet ble lagt på is.

I går kveld, åtte måneder etter jul, fikk Julien endelig tatt i bruk dette gavekortet som jo var en like stor glede for meg som for ham, en gave fra meg til oss begge. Den lille luksuriøse restauranten Sept ligger vis-à-vis den flotte basilikaen Saint-Sernin, et av byens mest kjente landemerker.

For anledningen pyntet jeg meg med rød kjole og røde pumps, han med hvit polo og marineblå shorts. En solfylt sommerkveld som vi med stor takknemlighet så frem til å nyte, med champagne til apéritif før et stjernevinnende ni-retters måltid ble servert.

Skåling og feiring

Vår første smakebit, kveldens første lille kunstverk, bestod av røkt Burrata-iskrem med vegetabilsk kull og olivenolje, en liten appetittvekker med en underlig gråfarge, fløyelsmyk konsistens og god kremet smak.

Burrata med vegetabilsk kull

Servitøren plasserte deretter et lite skrin foran oss på bordet, og åpnet nederste skuffe hvor to tarteletter med flamberte sardiner hvilte på en seng av linser. Personlig liker jeg ikke smaken av sardiner, men på restauranter som dette smaker jeg likevel absolutt alt i håp om at enhver ingrediens kan smake godt om den bare er tilberedt på et spennende vis, av noen som virkelig har peiling på mat, noe en stjernekokk selvfølgelig har.

I øverste skuffe lå fire tyntskårede skiver norsk fenalår, noe som selvfølgelig fikk meg til å smile og bryte ut “ja, fenalår kjenner jeg godt til”. Snikskrytende forklarte jeg at jeg er norsk, noe som fikk servitøren til å smile henrykt. Hun spurte meg om hun uttalte ordet riktig, det gjorde hun. Fenalår.

Fenalår

Fra sardiner (som dessverre fortsatt ikke falt i smak) og norsk spekemat til en vegetarisk smaksopplevelse. Sørfranske tomater tilberedt på flere ulike måter; confit, soltørket, marinert, fermentert, presset, skummet og servert sammen med en gin-basert Bloody Mary. Forfriskende, lett pikant og sommerlig!

Tomat på ulike måter

Kveldens neste smakebit forførte våre neser med sin intense duft av røkt timian. Tynne røkte skiver biff fra Kagoshima i Japan, biffbuljong med shiitake og laurbærblader og en baozi (dampet bolle) med fyll av stekt oksekinn. Saftig og mørt kjøtt i fin harmoni med sine røkte urter og shiitakesopp.

Japansk biff

Enda en fransk-asiatisk fusjon ble servert som neste smårett, japanske somen-nudler med kantarellsaus og ristede hasselnøtter, en saus så god og nudler så delikate at jeg gjerne kunne ha spist fire porsjoner til. Minst.

Nudler kantarellsaus

Fra kantareller og hasselnøtter beveget vi oss videre til havet, med flyndrefilet på hvite bønner, servert med russisk kaviar og mousse av Veuve Clicquot fra 1986.

Flyndre og kaviar

Vi fikk deretter servert kveldens første dessert, sorbet av rødbeter og vodka, servert med ferske røde og gule rødbeter, knasende karamell og crumble av mørk sjokolade. Rødbetenes jordaktige smak i kombinasjon med søt karamell og sjokolade ble litt for merkelig for meg, Julien var heller ikke overbegeistret. Dessverre.

Dessert rødbeter

Neste dessert kunne jeg derimot ha forsynt meg fra flere ganger, hadde muligheten vært der. En deilig mandelterte med matcha og sjokolade, en himmelsk avslutning på et nydelig måltid.

Mandelterte

Det vil si, avslutning før den definitive avslutningen, servert i det som lignet et smykkeskrin i velour, lå to sjokoladekuler med fyll av sjokolademousse og tørket chili.

Sjokoladekuler

Fint er det å kunne unne oss selv og hverandre slike spesielle matopplevelser fra tid til annen, både her i Toulouse og utenfor byen vår. Gjerne skulle jeg ha likt å besøke også noen av stjernerestaurantene der hjemme i Norge…om muligheten en dag byr seg (og coronaen gir seg).

Rød sommerkjole

En siste kveld i Toulouse og hyggelig middag på Cosy Caffe

Tilbakeblikk på forrige onsdag.

Fra en nydelig tirsdagsettermiddag med cocktails på takterrassebaren Ma Biche sur Le Toit og regionale viner servert sammen med spekemat og franske oster på vinbaren Chez Aude, til en like fin onsdagskveld med en hyggelig middag på bistroen Cosy Caffe.

En siste kveld i Toulouse for foreldrene til Julien, en siste mulighet til å nyte sørvestfransk mat og vin, sørfransk temperatur, det gode humøret, høfligheten og den avslappede væremåten. Selv sier de at de ikke ser mye til slike kvaliteter der hjemme i landets hovedstad, Paris, byen hvor alle har det så travelt at de ikke har tålmodighet til å være hyggelige mot hverandre.

Vi feiret kvelden på uteserveringen til et av våre favorittspisesteder, den lokale bistroen Cosy Caffe i nabolaget Carmes/Saint-Étienne, med en deilig tre-retters middag til en overkommelig pris.

Dette er bistroen hvor vi i starten av juni endte opp med å feire vår første restaurantopplevelse etter endt karantene og lockdown og alt som har hendt de siste månedene, et etterlengtet måltid, en etterlengtet fransk matopplevelse.

Nå, bare et par uker senere, var vi altså her igjen, denne gang utendørs og sammen med herr og fru Begot. Rart er det å tenke på at om bare to måneder blir også jeg en fru Begot, Madame Begot.

Bien installé à table, komfortable ved bordet, alle var vi sultne og klare for å kose oss med kveldens utvalgte smaker. Vi bestilte ei flaske rødvin fra Pic Saint-Loup, og skålte for vår siste soirée sammen før bryllupet. 

Menyen endres fra uke til uke, med unntak av enkelte dessertklassikere som har fått sine faste plasser à la carte hos Cosy Caffe.

Jeg startet måltidet med lokal spekemat til forrett, kalvefilet med saus av foie gras og kremet mais til hovedrett og pain perdu (arme riddere) med salt karamellsaus til dessert.

Kalvekjøtt

Stekende solskinn og behagelig tøy, jeg elsker denne sesongen, jeg elsker å tilbringe varme sommerkvelder i skyggen under store parasoller, god stemning med godt selskap og et glass vin i hånda. Legger man til fin akustisk musikk og god mat, har jeg det som plommen i egget.

Arme riddere

De fine øyeblikkene, de små gledene, jeg vil ikke ta dem for gitt. Spesielt i disse dager hvor jeg nå befinner meg i en totalt uforventet situasjon, hvor store deler av fremtiden må skrives om og ingenting lenger er en selvfølge.

Jeg lot minnene føre meg tilbake til fjorårets sommer og sommeren før der igjen. Bekymringsfrie vinkvelder og grillfester og planer om å en dag bytte jobb til noe som passer min personlighet bedre, vi snakket om å kjøpe leilighet, om å skaffe oss et ordentlig fint spisebord og kanskje kjøpe oss et par stueplanter.

En surrealistisk tanke, hvordan jeg den gang trodde jeg kunne styre livet mitt nøyaktig etter egne ønsker og behov, som om viruspandemier og finanskriser var noe totalt urealistisk som kun eksisterte i science-fiction dystopiromaner og filmer.

Cosy Caffe, jeg hadde sminket meg for kvelden og pyntet meg med perlekjede og et finere skjørt og veske med broderier.

Jeg elsker Carmes/Saint-Étienne området. Omgivelsene var like vakre som alltid, Toulouse er og blir min store kjærlighet, men når jeg nå smiler, smiler jeg ikke bare med glede og takknemlighet, jeg smiler med bekymring i øynene, der jeg overtenker på alt dette med kursing og omskolering, på situasjonen til min kjære, på min egen situasjon.

Hva om Julien plutselig en dag står uten jobb han også, begge oss to på bar bakke, hva i all verden skal vi finne på da?

Forrige uke så vi et program på TV, om franskmenn som har solgt alt de eier for å kjøpe seg en bobil og tjene penger på å dokumentere sine reiser via sosiale medier mens de farter rundt på tur gjennom hele landet og videre gjennom hele kontinentet. Jeg så for meg Julien bak rattet, jeg så for meg utallige lunsj-og middager på bensinstasjoner, tørre triangelsmørbrød og Ritz-kjeks, jeg så for meg bærbare datamaskiner og droner og GoPro og instagramreklamer for vitamintilskudd, vannflasker og treningstøy. Det hele høres egentlig bare slitsomt ut, og lite lønnsomt økonomisk.

Etter å ha hygget oss på restaurant sammen med mine kommende svigerforeldre, spaserte vi gjennom Carmes og videre til Palais de Justice hvor vi tok trikken hjem til leiligheten for å titte på nok et TV-program om franskmenn som selger all sin stabilitet, hus og bil og eiendeler, for å starte med blanke ark i en ny by, nytt land, et nytt kontinent.

Middag

Håp, små gleder og et etterlengtet måltid på vår favorittbistro

Temperaturen har sunket kraftig siden pinsehelgen, fra tjuesju til sytten over natten til forrige tirsdag. Siden har vi ikke klart å klatre opp igjen til tjuetallet på gradestokken. Regnvær og grå himmel har preget både forrige uke og denne uka, kjølige gråmalte junidager. Jeg undrer hvordan været er der hjemme på vestlandet for tiden, om himmelen er like mørk og skuffende som her, eller om Norge har stjålet vårt sørfranske solskinn?

Heldigvis skal det mer til enn kjedelig vær for å hindre oss fra å gjøre flere av de aktivitetene som under karantenetiden var utenkelige, umulige.

Forrige fredag nøt vi vårt første restaurantbesøk siden mars måned, etterfulgt av vår første sosiale sammenkomst med tapaskveld hos venner av Julien og meg på lørdag.

På mandag tok jeg meg en spasertur til kaffebaren Arcane hvor jeg ble sittende og lese, samtidig som jeg nøt et stykke banoffee og en kopp kaffe, mens på tirsdag ble vi invitert på middag hos et vennepar. Vi setter pris på god mat og fine diskusjoner, vi setter pris på å kunne leve mer eller mindre som normalt igjen.

Mønster

Forrige ukes høydepunkt var definitivt restaurantmåltidet som vi i flere uker hadde sett frem til, en romantisk middag på en av våre favorittspisesteder i Toulouse, den koselige lille bistroen Cosy Caffe.

Cosy Caffe

En moderne fransk bistro med åpent kjøkken og en meny som endres fra uke til uke, i takt med sesongens råvarer. Vinmenyen består utelukkende av regionale viner, heldigvis bor vi i en region rik på flotte røde, hvite, rosé og musserende varianter for enhver preferanse.

Servitøren på Cosy Caffe er også bistroens vinkelner, og om jeg ikke tar feil er han også en av eierne av restauranten, en hyggelig mann med en mild og varm stemme som jeg rett og slett blir glad av å høre på.

Rødbet

Vi feiret fredagskvelden med rødvin fra Pic Saint-Loup, og startet måltidet med hver vår forrett. Gaspacho av rødbeter og pesto til meg, og foie gras med marinerte nektariner til ham. Til hovedrett falt valget mitt på panert kylling med parmesansaus og risotto, mens min kjære hadde lyst på biff med fløtegratinerte poteter. Sakte nøt jeg måltidet, for å virkelig sette pris på hver eneste smak, de ulike konsistensene, knasende parmesanchips mot myk risotto, saftig kyllingkjøtt og saus med deilig smak av moden parmesan.

Parmesanr

En fløyelsmyk mousse au chocolat til dessert, en nasjonal klassiker, også Julien gikk for en gjenganger på franske restaurantmenyer, tarte au citron meringuée. Jeg smilte for meg selv, lykkelig over å endelig få være her igjen, lettet over å se restaurantbransjen i arbeid, men samtidig trist på vegne av alle spisestedene som aldri vil åpne sine dører igjen. Ut ifra hva jeg har lest i de franske avisene, vil mellom 20 og 40% av Frankrikes restauranter, barer eller kafeer gå konkurs som følge av coronasituasjonen.

Sjokolademousse

Om litt over en uke vil vi vende tilbake igjen til Cosy Caffe. Foreldrene til Julien kommer nemlig på besøk fra Paris, for å tilbringe to uker sammen med oss. Neste helg skal vi på en etterlengtet helgetur til Limoux og den vakre landsbyen Montolieu, kanskje også et lite gjensyn med Mirepoix, planer vi i utgangspunktet hadde for april og fødselsdagen til min kommende svigerfar.

Min egen familie skulle jeg også gjerne ønsket å se igjen snart, da det begynner å nærme seg ett år siden jeg så dem sist. Allerede ett og et halvt år er gått siden forrige gang jeg var i Norge, de fleste vennene mine har jeg ikke sett på et par år.

Det øyeblikket Norge letter på reiserestriksjonene og opphever karantenekravet, vil jeg bestille flybilletter og komme meg hjem på besøk. Umiddelbart.

Selv om sommerværet ikke er like stabilt i Norge som her, selv om restaurantmåltidene koster tre ganger så mye, har jeg behov for å se fjorder og fjell, spise skolebrød og snakke norsk. Stavangersk. For å deretter leve på minnene fra Norgesferien frem til neste besøk i juletiden.

Blågrønn