De snakker om fjelltur, termos, appelsin og sjokolade og sånt?

Notater fra andre juledag og fra dagen derpå, forsøk på tur og kaffekos på fjellet.

Vi skulle egentlig tilbringe hele dagen ute i frisk luft og deilig norsk natur, vi skulle følge de fine turløypene, de som er merket med røde T-bokstaver av Den Norske Turistforeningen, opp til toppen av Dalsnuten skulle vi, ja, vi skulle ha med oss termos med kaffe og nistepakke med brødskiver og kanskje en appelsin og litt sjokolade, regnbukse og varm ytterjakke, solide tursko og tjukt pannebånd, vi skulle kose oss glugg ihjel, som dem sier, glugg ihjel på ekte norsk vis med ekte norsk kultur. Jeg skulle vise ham hva det vil si å være norsk, å elske Norge, å være en slik en ekte frisk nordisk kvinne med røde kinn og vind i håret. Norsklæreren min på ungdomsskolen pleide alltid å fortelle oss at ingenting var så vakkert som ei ærkenorsk dame med støvler og fjellanorakk, vel, her er jeg, ei halvnorsk dame med blomstrete boblejakke og trange jeans som jeg fant ut at passer bedre i byens gater enn ute i naturen.

Gang på gang prøver jeg å bevise noe for min kjære, et eller annet, jeg prøver så hardt å være så norsk jeg bare kan, når han er på besøk fra Frankrike. Når han ikke er på besøk, når jeg er på norgesbesøk på egenhånd, da gjør jeg ikke spesielt mye ekstremnorske ting, sånn bortsett fra å spise skolebrød, handle norsk litteratur og tilbringe en helg på hyttetur et eller annet sted hvor man har dårlig mobildekning og lang vei til nærmeste dagligvarebutikk.

Jeg er jo stolt av landet jeg har vokst opp i, og kulturen jeg har vokst opp med, men samtidig vil jeg aldri komme unna det faktum at hjemmet mitt er like polsk som det er norsk, litt engelsk er det også, der hos foreldrene mine, min mor og min stefar som begge er innvandrere og begge snakker norsk med “rar” aksent, de lager begge mat fra sine hjemland, og omgås for det meste bare andre utlendinger som dem selv (alt dette har jeg forsåvidt nevnt hundrevis av ganger før).

Men, så kommer vi til noe så simpelt som å planlegge en liten dagstur på fjellet, en plan jeg skulle likt å gjennomføre med sennepsgul Fjellräven-sekk på ryggen og Stormberg-jakke på kroppen, ullundertøy og Timberland-boots ville også vært fint. Men nei, slike ting eier ikke jeg og det har jeg heller aldri gjort. Ikke klarer jeg å huske på ting som å kjøpe inn Kvikk Lunsj eller appelsiner, fylle opp en termos, ei heller gidder jeg å grille pølser på bål eller fra engangsgrill når det er kaldt ute. Jeg gir meg selv terningkast 2 i mine nordmann-ferdigheter.

Helt og holdent min feil at tur opp til Dalsnuten ble en noe mislykket affære, er det forsåvidt ikke, her har Moder Jord og sine regnfylte skyer hatt en finger med i spillet. En liten gåtur fikk vi tatt oss, ikke helt opp til toppen, men en liten tur ble det likevel. Uten regntøy, men med paraply. Uten mat og drikke, men med kamera på slep. Vi spaserte forbi andre mennesker, ekte nordmenn ikledd regntøy, de grillet pølser på bål.

Dagen etter, byttet vi ut natur og tursko med handletur, burger og spa. To timer med avslappende boblebad, peeling og massasje, en julegave fra min mor til oss, en helt fantastisk julegave som jeg gjerne kan få i reprise til neste år, og alle år som følger. På ettermiddagen delte vi en overpriset burger med pulled pork og jalapeños, og tittet i butikkene i sentrum.

Her hadde jeg en glimrende anledning til å kjøpe meg ting og tang til turer i skog og mark, men jeg kjøpte meg heller nye bøker i stedet. Nå kunne jeg ha dratt ham med meg på et eller annet spisested som serverer typisk norsk husmannskost, raspeball for eksempel, eller komler som vi kaller dem i Stavanger.

Nå i jula ville de sikkert også servert ting som ribbe, pinnekjøtt og kanskje til og med lutefisk. Ja, lutefisk har han fortsatt aldri smakt.

…men det har jo faktisk ikke jeg heller.

Ærkenorsk

Advertisements

Barnslige gleder og julestemning på hyttetur

Ikke siden vi bodde på hostell i en liten landsby i Panama for to år siden, har min kjære og jeg sovet i køyeseng sammen, jeg oppe og han nede. Her på denne hytta i Sirdal, fikk vi oppleve dette for andre gang, faktisk sov vi begge ganske godt også, selv om det var trangt og rart å dele rom uten å dele seng med den man er forlovet med.

Som i går, våkner vi igjen klokka ni, vi spiser frokost og titter ut vinduet, utsikten mot snøkledde omgivelser, solfylt blå himmel som står i kontrast med alt det hvite, røde hytter, alt er som tatt ut av et julekort eller et fint lite maleri med vintermotiv, et slikt som får deg til å drømme deg bort til hvit jul og varm risgrøt med duft av kanel.

Jeg drikker kaffe, to brødskiver slukes i full fart, jeg hopper i dusjen, og løper kjapt ut igjen, jeg haster meg videre til snøen, den venter, jeg klarer ikke å vente, jeg må ha, jeg vil ha, jeg vet ikke når jeg vil få muligheten til å se tykt lag med glitrende, knitrende kritthvit snø igjen, kanskje om ett år, kanskje blir det flere år til neste gang.

Snø, som et barn, gleder det meg å tråkke i snøen, legge igjen spor av mine skoavtrykk, senke føttene mine ned i andres fotspor, spor fra fremmede mennesker som har gått her tidligere, spor fra min kjære, som er like barnslig og like lykkelig over å kunne få boltre seg i snøen, som det jeg er.

Han kaster snøballer på meg, en etter en, “stopp”, trygler jeg, han flirer og kaster en til. Min mor har også tatt seg en tur ut for å nyte de snøkledde omgivelsene. Også hun blir offer for rampestrekene til min kjære, en snøball treffer hennes boblejakke, hun ser ikke ut til å bry seg. Vi forsøker å lage snømann, men uten hell. Snøen er altfor tørr, altfor pudrete, bittesmå snøballer er alt vi klarer å få til. Vi gir opp forsøket, og går heller over til å ha snøballkrig.

IMG_20181223_233703

Rundt lunsjtid forlater vi hytta, sakte kjører vi, forbi den lokale skistasjonen ved høyfjellshotellet, videre forbi høye fjell og frosne innsjøer, forbi hyttefelt og små boligfelt, vi stopper bilen for å fotografere det pittoreske vinterlandskapet. Videre kjører vi til det koselige hotellet Byrkjedalstunet, for å ta en kaffe på deres trivelige kafé, handle suvenirer, og ta bilder av de sjarmerende husene på tunet. Min kjære og jeg deler en porsjon med riskrem, servert med bringebærsaus, vi handler med oss en pakke hjemmebakte flatbrød som vi ikveld skal kose oss med, servert sammen med en deilig gryterett skal det nytes.

Min kjære hadde ikke smakt flatbrød før, enda en liten typisk norsk oppdagelse, en noe ubetydelig men likevel fin liten detalje som er hyggelig for ham å ha fått med seg fra sitt nå fjerde norgesbesøk på fire år. For hvert besøk, lar vi ham få smake noe nytt, noe tradisjonelt, noe typisk skandinavisk. Selvsagt er det naturen som er det viktigste, det beste, det ultimate klimaks for en reiseglad turist som har valgt å feriere i vårt lille land, vårt nydelige Norge, men det kommer da ikke på tale å la ham forlate Norge uten å ha fått kjenne på vår kultur, våre tradisjoner og spise seg mett på nordisk mat.

ptr

Riskremen er god, sier han, og legger til; men ikke like god som den du lagde i fjor. Han referer til riskremen jeg lagde til fjorårets julefeiring på fjellet i Frankrike, i år skal han smake mamma sin versjon. Ja, for i morgen er det julaften, i morgen skal vi pynte oss, rød velurkjole og matchende hårbånd skal jeg ha på, vi skal spise oss stappmett på deilig julemat, pakke opp julegaver, og kose oss like mye som vi koser oss nå.

Vi kjører siste strekning, i solnedgangen ruller vi mil etter mil, snøen har vi forlatt, i Stavanger venter bar bakke, plussgrader og nattehimmel.

Vi trenger ikke hvit jul, snøen har vi satt pris på, vi har utnyttet den så godt vi bare kunne, nå behøves ikke mer enn kun familiens nærvær, varme smil og godt selskap, for å kunne skape ekte vakker julestemning når julekvelden ringer inn.

5 “typisk norske” ting som utlendinger synes er merkelig

Er det noe jeg har lært av å vokse opp med to kulturer, så er det hvor rare nordmenn egentlig er. Nå kan jeg ikke si at mamma sine landsmenn (polakker) er noe mindre rare enn nordmenn, og det er neimen ikke menneskene der jeg bor nå (Frankrike) heller. Men om du tror at alt av norsk kultur og norske vaner (og uvaner) blir sett på som “normalt” av innvandrere, turister og alle andre som observerer Ola og Kari Nordmann utenfra, nei, da har du tatt grundig feil!

Her er noen eksempler på hva som er typisk norsk som får utlendinger til å klø seg i hodet…

  1. Konseptet “Syden”. Da jeg var liten, trodde jeg at syden var et land. Jeg trodde riktig nok også at Charter var et flyselskap, slik som SAS og Norwegian. Nå er jeg voksen og vet bedre. Syden ikke er et konkret sted, men et konsept. Å reise til Syden betyr altså å reise til varmere strøk. Inntil nylig, trodde jeg at dette betydde Sør-Europa. Helt til jeg så Paradise Hotel (ikke døm) og hørte noen omtale Mexico (som jo ligger i Nord-Amerika) som Syden. Fortsatt, den dag i dag, møter jeg på voksne(!) mennesker som ikke aner hvilke land de har vært i, de gangene de har reist til “Syden” for å grille de babyolje-marinerte kroppene sine i stekende solskinn fra morgen til kveld, med eller uten paraplydrink i hånda.
  2. Konseptet tacokveld. Jeg har vokst opp med å spise taco hos venner, i barnebursdager, på kjærestekvelder (ja, jeg har hatt norsk kjæreste) og hjemme hos venninner. Rebelsk som jeg er, har jeg aldri hatt som rutine å spise taco på den hellige taco-dagen (fredag), og jeg har heller aldri sett Skavlan, X-Factor eller annen underholdning som visstnok skal høre sammen med tacofredag. Da jeg flyttet til USA og delte leilighet med en meksikaner, lærte jeg også at det som vi kaller taco har absolutt ingenting med taco å gjøre i det hele tatt. Bortsett tortilla-lefsen. Den er godkjent.
  3. Begrepet “koselig”. I vinter, en eller annen gang før jul, så jeg en reportasje på fransk TV, om Skandinavia. Vi ble omtalt som très chic (interiørmessig) med våre lysegrå pelspledd, lys parkett, kakao, stearinlys og peis. Nevnt ble det skandinaviske (danske) konseptet hygge, betydningen av det skandinaviske (svenske) ordet fika og….ordet-som-oversettes-til-cozy-men-egentlig-ikke-er-synonymt-med-cozy-og-ikke-helt-kan-beskrives-fordi-det-bare-er-sånn: KOSELIG. I følge disse franske journalistene er hygge, fika og koselig, en og samme sak. C’est l’ambience! Og da helst i forbindelse med vinter, pledd, en kaffekopp og tente lys. Ja, mange av de som ser på oss utenfra, tenker at ordet koselig er synonymt med hyttetur, vafler og telys, stearinlys, utelys, peis, bål, ja, ild i enhver form hvor man ikke blir sett på som borderline pyroman for å kose seg med det. Det vil si, de tror de vet hva koselig betyr…helt til de møter nordmenn og får høre at ja, grilling i Sofienbergparken en solfylt dag i juni, ja, det er koselig det. Utepils på pubben er også koselig. Å spise nudler og se på Netflix sammen med Guri på studenthybelen, ja, det er faktisk også koselig. Selv kollega-Kåre fra kontoret kan være koselig.
  4. Fremmedfrykt på bussen. Svært mange nordmenn har en fobi mot å sitte ved siden av fremmede på bussen. Tenk hvis…hvis…sidemannen skulle finne på å slå av en prat? Det kan man da ikke ha noe av! Derfor er det viktig å utstyre seg med stor veske eller bag som kan oppta det ledige setet ved siden, og på med et gigantisk headset som signaliserer “jeg hører deg ikke, så du eksisterer ikke”. Jeg hører støtt og stadig nyinnflyttede (og turister) klage og/eller undre seg over dette fenomenet. Spesielt mennesker fra land hvor small talk er en stor del av kulturen (Amerikanere, jeg hører dere).
  5. Athleisure-damer. Her tråkker jeg kanskje på en del tær, men sannheten er jo faktisk slik at mange turister synes det ser svært stusselig ut med kvinner som sprader rundt i tights, joggesko (og nakne ankler), ullkåpe, dyre designervesker og lag på lag med festsminke, øyenvipper og løshår. Det undres…Skal kvinnene på trening? På fest? På tacokveld? Hvem vet…

Slike ting må man nesten være nordmann for å kunne forstå. Kanskje burde vi slenge på oss hver vår tights og gå sammen i fellesskap for å invitere til tacokveld hvor vi kan ha det koselig sammen og bryte ned fremmedfrykt og bla gjennom Syden-kataloger?

Jeg er med.

(deler noen bilder fra Stavanger, fordi jeg er der akkurat nå)

fargegaten

fargerikt

farger

oransje vegg

Mat, høflighet og kollegavennskap – Observasjoner fra livet i Frankrike!

Der stod jeg, klar for første dag på jobb etter en lang juleferie, og ventet på bussen.

Ti minutter, tjue minutter… Jeg tittet på klokka, og følte frustrasjonen riste godt tak i meg. Hvor ble det av bussen? Ville jeg bli forsinket til jobb?

Åh, herregud. Dette er krise, tenkte jeg. Ikke å komme for sent. Eller, jo, det også. Men langt verre er det å måtte forholde seg til de franske normene og sosiale, uskrevne reglene som jeg fortsatt ikke kjenner godt nok til. Slik som det å kysse hver eneste kollega på kinnene i det jeg valser inn på kontorlandskapet og henger fra meg yttertøy (dette har jeg til og med skrevet et eget innlegg om).

Jeg dro opp mobilen og tekstet Julien. “Du, jeg er forsinket til jobb. Er det meningen at jeg likevel skal kysse alle sammen på kinnene og bruke masse tid på å si hei og godt nyttår til hver eneste person, eller er det greit å vinke og rope ut et felles ‘hei’ til alle sammen, før jeg løper bort til plassen min og setter i gang med arbeidet?”

I dette tilfellet var det visstnok innafor med et felles “hei”, etterfulgt av et “beklager, jeg hadde dårlig tid”. Mange kom likevel bort for å kysse meg på kinnene – inkludert sjefen selv, som ikke så ut til å bry seg om at jeg var forsinket. Kanskje like greit.

Denne usikkerheten har jeg fått kjenne mye på, opp gjennom årene som har gått. Usikkerhet rundt alle disse normene og reglene i dette landet som utrolig nok kun er en to timers flytur fra vårt lille land oppe i nord, men likevel så totalt annerledes fra alt jeg kjenner til.

Høflighet 

Her i Sør-Frankrike, er det for eksempel uhøflig å ikke hilse på bussjåføren, og takke ham når man går av bussen. Medpassasjerer setter man seg ved siden av uten å nøle, og man gir umiddelbart opp setet sitt til eldre eller gravide. I tillegg til bussjåføren, skal man også hilse på naboene sine. Spesielt hvis man bor i leilighet. Da skal det hilses på alle og enhver i både heis og trappeoppgang.

I Norge sa jeg alltid hei til bussjåføren (ofte uten å få et hei tilbake), men å si takk og farvel i det man går av bussen, ja, det var en ganske fremmed opplevelse for meg. I Norge har jeg ofte sett at eldre og gravide ender opp med å bli nødt til å stå på bussen, mens ungdommer og unge voksne plasserer sine vesker, poser og ryggsekker på setet ved siden av seg, for å unngå uønsket sidemann. Sier man hei til fremmede mennesker i blokkas trappeoppgang, kan man risikere å få reaksjoner som “æsj, denne personen er sikkert pervers” eller “denne personen er ikke riktig skrudd sammen”. Mange er vandt til å legge så mye mer i et ‘hei’ enn at det nettopp bare er en høflig hilsen og medmenneskelighet.

Mat

Franskmenn flest er absolutt ikke kresne i matveien. Inkludert barn. Dette kommer nok av at franske foreldre kjører en “liker du ikke det jeg lager til middag, så får du ikke noe mat” type strategi i hjemmet. I tillegg er de opptatt av å la barna smake på absolutt alt som er av frukt, grønnsaker, kjøtt og sjømat før de lar poden sin få lov til å kjøre grimaser og skyve fra seg fatet og si “jeg liker ikke dette”. De fleste restauranter (med unntak av de store kjedene), har ingen barnemeny heller. Minsten spiser derfor det samme som mamma og pappa, og får da også smake mye nytt og spennende.

Men én ting skal man vite når det gjelder å “spise, eller ikke spise” i Frankrike. På samme måte som at vi nordmenn ikke spiser medisterkaker, ribbe og kålrabistappe på sommeren (fordi det er julemat) eller fårikål på våren (fordi det er høstmat), spiser ikke franskmenn godsaker som  raclette og fondue  eller kålbaserte retter på sommeren, og unngår samtidig diverse grønnsaker, alt av bær – og de fleste frukter på vinteren. Epler, pærer og klementiner er unntak.

Å handle importerte råvarer er noe mange boycotter. Her skal man støtte de lokale bøndene, og dermed heller vente tålmodig på at sesongen skifter og været snur og kalenderen gir grønt lys for bringebær, jordbær og auberginer i handlekurven igjen.

Bananer og diverse andre tropiske frukter kan man handle uansett årstid…så lenge de er importert fra Martinique (fransk øy) eller Guadeloupe (også fransk).

Alkoholkulturen er forresten også svært annerledes her. Dette har jeg skrevet et eget innlegg om.

Kan kolleger være venner?

Er det noe jeg faktisk savner fra Norge, så er det hvor enkelt det er å bygge vennskap og finne på ting sammen med kolleger, utenfor kontorets fire vegger og bedriftens kantine.

I Frankrike er det lett å komme i prat med mennesker på arbeidsplassen, og folk flest har ikke noe filter. Man spøker og ler, prater gjerne om personlige ting, og det føles derfor helt naturlig å foreslå en lønningspils eller en middag sammen i sosialt lag.

Men av både venner og (sviger)familie har jeg fått høre at det faktisk ikke er så enkelt som man skulle tro. Jeg hører stadig historier fra forskjellige hold, om en “bestevenn” på jobb, som forblir nettopp det; en venn man kun omgås i arbeidstiden. Franskmenn har kanskje ikke like lett for å blande jobb og privatliv, som oss nordmenn?

I Norge har jeg stiftet mange gode vennskap og bekjentskap med mennesker jeg i utgangspunktet ble kjent med på arbeidsplassen. Derfor så jeg på det som helt naturlig å spørre kollegene mine om de har lyst til å bli med ut for å ta en pils. Det hadde dem, og en kveld skal vi nok få det til. Jeg venter i spenning.

Kanskje utfordringen ikke er at franskmennene ikke liker å blande jobb og privatliv. Kanskje de rett og slett bare ikke tørr å ta intiativ?

Jeg kunne lett skrevet om alle disse kulturforskjellene i en evighet, men da vil dette flyte over fra å være et blogginnlegg til å bli en e-bok. Så frem til neste observasjon, er det nok lurt å sette et punktum.

sort hvitt balkong