På idyllisk hyttetur i jula

Først av alt må jeg jo ønske dere alle en riktig god jul!

Dette er en liten oppdatering skrevet på julaften, før kokkelering, familiemiddag og utveksling av gaver ble gjennomført med stor suksess. Og før jeg la meg stappmett og takknemlig under dyna, sammen med min kjære ved min side. Julekvelden vil jeg fortelle mer om, og ikke minst dele mange bilder fra, i neste innlegg.

Aller først vil jeg nemlig starte fra begynnelsen av juleferien, og dele noen bilder fra vårt første møte med le Chalet Nordique, hytta hvor vi endte opp med å tilbringe årets julefeiring.

Året nærmer seg sin ende, et år hvor omtrent ingenting har gått som planlagt, et år hvor hver eneste plan har behøvd en reserveplan, et år hvor jeg ikke har fått sett min familie, mine venner, mitt hjemland en eneste gang. Jula skulle jeg egentlig feire i Norge, hjemme i Stavanger sammen med mine nærmeste, men nå feiret jeg den i stedet med hyttekos og fjellutsikt i de franske Pyreneene sammen med min mann og hans foreldre.

Gjennom nettportalen Airbnb fikk vi reservert fire netter på ei nydelig tømmerhytte like ved spanskegrensen, med utsikt over de franske, spanske og andorriske fjellene. Vi hadde håpet på et hvitt vinterlandskap og rikelig med snøfnugg dalende fra himmelen, men fikk i stedet tretten varmegrader, blå himmel og solskinn.

Da vi ankom hyttefeltet i landsbyen Estavar, forelsket vi oss umiddelbart i hytta hvor vi de neste fire nettene skulle bo. I tillegg ble vi overrasket med et nydelig juletre, ferdig pyntet prydet den hyttas sjarmerende stue, en hyggelig liten oppmerksomhet fra hytteeieren. Både svigermor og jeg hadde tatt med oss egne juledekorasjoner hjemmefra, flotte julegirlander, telysholdere og julekranser, nå skulle det dekoreres!

Julaften ville bli vår tredje og nest siste kveld på hytta, en aften med både franske og norske spesialiteter i fokus. Hjemmelagde medisterkaker, kålstuing, kålrabistappe og riskrem ville bli mine bidrag for julekvelden, mens mine franske svigerforeldre så frem til å by på foie gras (paté av gåselever), poularde (en form for gårdskylling) fylt med kastanjefarse og den tradisjonelle franske juledesserten Bûche de Noël, rullekake med smørkrem. Også denne med smak av kastanjenøtter.

Første kveld på hytta, for tre dager siden, etter å ha dekorert stua og kjøkkenets spisebord med julepynt, startet vi oppholdets første apéritif med et lite assortiment petits feuilletés fra bakeriet hvor Julien og jeg er stamkunder, rykende varm fingermat av butterdeig. Vi åpnet ei flaske musserende vin fra vingården Duffau i Gaillac, før vi nøt hvert vårt glass rød Las Vals fra Château la Baronne, en av mine personlige favorittviner fra Corbières, fruktig rødvin servert sammen med spekepølse, villsvinpaté, ferskt valnøttbrød og et spennende ostefat bestående av lekre oster bestilt fra den flotte nye ostebutikken i nabolaget mitt, den som har et enormt utvalg av både kjente og mindre kjente oster fra Frankrikes mange regioner.

Med tente lys og rød juleduk var stemningen god og behagelig, kjærlig og fin, nøyaktig hvordan en høytid med sine nærmeste skal være. Om bare også min mor og stefar kunne vært her sammen med oss, ville jula vært perfekt.

Selv om jeg lengtet etter å se familien min, gledet jeg meg til flere fine stunder ved dette spisebordet på hytta, med julemusikk i bakgrunnen og fine samtaler oss i mellom, forhåpentligvis med minst mulig prat om virus, vaksiner og bekymringer rundt tiden etter nyttårsaften, uker som vi alle frykter vil bli tilbrakt under nok en ny lockdown.

Nå er det jul, riktig nok en annerledes jul, en jul hvor smittevern står i fokus og vi ikke får feiret med alle som vi i utgangspunktet hadde ønsket å spise julemiddag sammen med. Men vi koser oss likevel, vi feirer jul på nøyaktig samme måte som for tre år siden, på hyttetur i idylliske omgivelser, bare oss fire, med hjemmelaget mat og godt humør.

Små gleder, store skuffelser og en fin alternativ jul i vente

En ny lørdag. Under normale omstendigheter ville jeg sagt at dette er den fineste ukedagen av dem alle. Men ikke nå, ikke når jeg føler meg tom innvendig der jeg våkner etter en søvnfattig natt. En natt hvor tusenvis av tanker har surret rundt i hodet, tanker som nesten alle omhandler de franske byråkratenes slurv med papirene, selve grunnen til at jeg mistet plassen min på kurset som nå har startet uten min deltakelse.

Desperat etter en liten oppmuntring, lengter jeg etter å se juledekorasjonene på rådhusplassen, Place du Capitole, men fornuften ber meg vente en liten stund før det lar seg gjøre. Sentrumsgatene fylles nemlig nok en lørdag med demonstranter, tre ulike demonstrasjonstog i ulike deler av byen, mens handleglade mennesker haster seg fra butikk til butikk for å kjøpe julegaver til sine venner og familie. Siden Julien sine foreldre snart kommer på besøk, våger jeg ikke å gå dit hvor de største folkemengdene ferdes, der hvor risikoen for å bli smittet er høyest.

Været veksler mellom regn og solskinn, selv om værmeldingen for denne helgen hadde lovet oss snø, det som skulle bli årets første snøfall her i Toulouse. De snøfnuggene skulle jeg virkelig ønske jeg kunne se her i den rosa byen, her hvor det snør i maksimalt tre timer i løpet av et helt år.

En splitter ny boblejakke henger urørt i garderobeskapet. Den er altfor varm for det sørvestfranske klimaet, det vet jeg, men den skulle jo egentlig bli med meg hjem til Norge for å beskytte meg mot vestlandets kraftige vindkast, men nå henger den bare der. Inntil videre.

På en kommode i stua ligger julegaven som jeg for lenge siden hadde kjøpt til mine foreldre. Den skulle jeg etter planen pakke pent ned i kofferten sammen med to nye behagelige joggedresser og tykke, myke sokker, klær som skulle varme meg der jeg isolert skulle tilbringe ti dager i karantene etter ankomst på Stavanger Lufthavn.

Men noen hjemreise blir det likevel ikke med det første. Ikke før en vaksine er på plass både her i Frankrike og der hjemme i Norge. Boblejakken vil jeg heldigvis få tatt i bruk allerede fra bittelille julaften, ved avreise til Pyreneene, hvor jeg skal feire høytiden i en koselig hytte på fjellet sammen med Julien og hans foreldre.

Jeg ser frem til å dra dit hvor snøen faller og landskapet ligner mitt kjære Norge, med sine flotte grantrær og bratte terreng. Også julemiddagen vil få en rekke norske innslag, akkurat som for tre år siden, da vi feiret vår forrige hyttejul. Den varme idyllen som omfavnet oss den gang, ser vi frem til å gjenskape i år. En nødvendig trøst, midt oppi alt det vanskelige som har skjedd den siste tiden.

Boblejakken blir hengende, mens jeg slenger på meg min sennepsgule ullkåpe og rusler ut døra sammen med Julien. For å unngå de store menneskemengdene i sentrum, setter vi oss i bilen og kjører til den fredelige lille nabobyen Blagnac, hvor vi tar oss en spasertur gjennom gatene før vi besøker den katolske Saint-Pierre kirken.

Jeg tenner et lys og setter meg på kirkebenken. Selv om jeg ikke anser meg selv som spesielt religiøs, føles det godt, nesten terapeutisk, å sitte der blant tente lys og vakker kunst, den behagelige stillheten gir meg ro i sjelen, en ny energi fyller kroppen.

En smule lettere til sinns, forlater vi kirken og drar videre til kjøpesenteret i Blagnac. Før vi handler matvarer fra senterets store hypermarked, tar jeg meg en tur innom en kosmetikkbutikk for å kjøpe en liten gave til meg selv, en øyenskyggepalett som jeg gleder meg til å ta i bruk, jeg har jo lyst til å gjøre meg så fin som mulig til både julefeiringen og nyttårsaften.

Denne vinteren har som store deler av året vært vanskelig, en emosjonell berg-og-dalbane. For det blir ingen kurs. Det blir ingen hjemreise. Men jula blir nok fin likevel. Og hva som venter oss i januar, blir spennende å se.

Når den tid kommer.

En fransk-norsk hyttejul med kjøkkenutfordringer og kreative løsninger

For første gang i mitt liv har det i år vært jeg som har stått på og svettet på kjøkkenet fra morgen til kveld for å stelle i stand en fullpakket julemiddag til familien. Vel, svigerfamilien her i Frankrike.

Siden det tross alt nå har gått ett helt år siden sist jeg var hjemme i Norge (på grunn av kansellering av sommerferie grunnet kjærestens sykehus-innleggelse osv), var det tydelig for både Julien og foreldrene hans at jeg plages av et stort savn og hjemlengsel. Spesielt nå, i en høytid som har fokus på nettopp familie og tradisjoner. Tidligere denne måneden skulle jeg dessuten på Skandinavisk Juletrefest i Toulouse, men fikk ikke dratt da arrangementet allerede var fullbooket og jeg ikke fikk plass.

Selv om jeg ikke har noe i mot at alle her ser på meg som “annerledes”, med min fremmede kultur og alt som hører til, betyr ikke det at jeg virkelig liker det. Samtidig har jeg aldri egentlig følt meg hjemme noe sted, da jeg alltid har vært “annerledes”, jeg som ble oppdratt med to forskjellige kulturer hjemme hos oss. Med en mamma som “snakket rart” og spiste “rar” mat, i følge de andre barna i klassen min. En mamma som kledde seg annerledes, snakket et “rart” språk og kun omgikk andre kvinner som også var utlendinger, akkurat som henne.

Etter at jeg flyttet til Frankrike, lærte meg språket og begynte å prøve så hardt jeg kunne å både bli flinkere i språk og integrering, har det virkelig gått opp for meg hvor vanskelig det faktisk er å være ny i et fremmed land og kultur. Spesielt når det kommer til disse store høytidene, hvor tradisjonsrik mat, underholdning og feiring, betyr absolutt alt.

Frankrike og Norge er som to forskjellige planeter når det kommer til kulturforskjeller, og jula er intet unntak. Jul er visstnok ikke så viktig her til lands. Jul er bare enda en unnskyldning til å arrangere et sofistikert middagsselskap og kose seg med god mat og drikke til langt ut på morgenkvisten. Gavene er en bonus, og det eneste som utgjør en forskjell fra øvrige middagsselskaper. Vel, sett bort fra den franske juledesserten “bûche de Noêl” (Jule-trestokk) – som er typisk fransk juledessert og dessuten er veldig, veldig god (verdt å nevne)!

På bakgrunn av dette, hadde ikke svigers noe problem med å la meg introdusere dem for en typisk norsk jul, så lenge jeg lot dem inkludere foie gras, champagne – og juletrestokken i måltidet!

Dermed fikk jeg i oppgave å være norsk ambassadør og kjøre på med alt jeg kunne av tradisjonelle norske oppskrifter. Ulempen var at svigers dro på handletur mens jeg var på jobb, og jeg hadde derfor ikke mulighet til å være sammen med dem på supermarkedet for å plukke ut de riktige ingrediensene…Og slik endte kjæresten min opp med å plukke ut feil rotgrønnsak til kålrabistappe, feil kål til kålstuing og feil krem til riskremen. Og buljong til den brune sausen, ja, den glemte vi igjen hjemme i leiligheten før vi dro på hyttetur.

Da dette gikk opp for meg, mens jeg stod midt i kampens hete på kjøkkenet med hendene fulle av kniver, skjeer, gafler og visp, kjente jeg et snev av panikk spre seg nedover ryggraden. Mon Dieu, kan jeg virkelig følge oppskriftene selv om jeg mangler svært vesentlige ingredienser?! Kan jeg virkelig ta en “McGyver” og ro meg i land ved å spontant improvisere meg frem til mål?

Sammen med svigers, jobbet vi i team for å gjennomføre oppskriftene og servere noe som kan minne om det jeg kjenner til fra vårt lille land oppe i nord.

Mirakuløst nok, klarte vi det. Riktig nok en kritthvit “kålrabi”stappe og en kålstuing av grønnkål – men vi klarte det. Medisterkakene smakte utmerket, riskremen ble like god som den jeg får servert hjemme, og jeg kunne ikke vært mer stolt av meg selv!

Til aperitif, før forretten, ble det servert oliven og blinis med tapenade, sammen med et glass champagne…servert i vinglass. Vel, man kan jo ikke akkurat forvente å finne champagneglass på hyttekjøkken.

Til forrett ble det servert foie gras (gåselever), toast og hvitvin. Tradisjonsrik fransk juleforrett. Vi skålte, og jeg takket foreldrene til Julien for nok et fint år sammen med en såpass fantastisk reservefamilie. Jeg takket dem for alt dem har gjort, og fortsatt gjør for meg. Jula gjør meg kanskje ekstra sentimental, og disse godsakene jeg får servert i glasset forsterker sikkert den følelsen ganger ti.

Videre til hovedrett. Struts (av alle ting), rypelår, medisterkaker, grønnkålstuing, grønnsakstappe (fra hvit “kålrabi”) og rosenkål. Servert sammen med improvisert rødvinsaus med sjalottløk, av sjusaus fra både medisterkaker og steik av struts, og en god dose crème fraiche. Buljongterningene ble glemt igjen hjemme, og det var kanskje like greit. Den totalt hjemmesnekra sausen var jo uansett langt mye mer smakfull enn hva jeg ville fått til med den gjenglemte kjipe tørrbuljongen!

Mellom hovedrett og dessert var det tid for en ordentlig god pause. Et mektig måltid bestående av store mengder kjøtt, saus og kål krever pusterom. Alt annet ville vært helt umenneskelig. Og slik gikk vi altså videre fra å fråtse til å åpne julegaver.

Fra kjæresten fikk jeg kalender, et smykke med navnene våre inngravert, pyjamas og oppskriftsbok (cocktails). Foreldrene mine ga meg en kul, feminin buksedress, ei bok og kosmetikk. Svigermor ga meg ny olabukse, elegant kjole og skjørt, parfyme og nyttige sminkekoster. Og felles, med Julien, fikk vi en vinkaraffel og ny gryte. Strålende fornøyd med hver eneste en av disse gavene, kysset jeg alle sammen på kinnene og sendte mamma en melding for å vise takknemlighet for alt hun hadde sendt meg hjemmefra.

Og så bar det videre til siste del av måltidet. Til dessert spiste vi både norsk og fransk. Hjemmelaget riskrem med bringebærsaus og fransk bûche de Noël laget av sukkerbrød, sjokolade og smørkrem. Formidabelt, men fytti nisselua så mektig.

Jeg takket svigers for et nydelig selskap, og gikk til sengs med en stappfull magesekk og et fornøyd sinn.

“Jeg ser det på deg at du er lykkelig  akkurat nå”, smilte svigermor. Takket være henne, svigerfar og kjæresten min, så var jeg nettopp det.

Og det er jo nettopp det som er viktigst av alt med denne fine høytiden.

Menneskene man er glad i. De som gjør alt de kan for at man skal ha en fin dag, og ikke føle seg ensom eller fremmed.

champagne i vinglass
Champagnen…servert i vinglass.

foie gras
foie gras

skål

middag

kjøtt

riskrem

buche de noel

familiejul.jpg

(familien lot meg få lov til å dele disse to selfiene)