Jeg kommer hjem

Jeg sitter på første fly, på vei til Amsterdam og transit, hjemreisens første ledd før jeg reiser videre til min hjemby, hjem til Stavanger, hjem til familien. Etter å ha utsatt denne reisen flere ganger, blitt skuffet om og om igjen, sitter jeg nå igjen med en følelse av å ha gjort noe nesten uvirkelig, ved å sjekke inn bagasjen, gå gjennom sikkerhetskontrollen, lete meg frem til gate 54 og stille meg i boardingkøen. Nå sitter jeg altså her, på rad 18, klar for å dra til Schiphol for å tilbringe to timer på flyplassen før jeg endelig kommer meg hjem.

Hjemme i Toulouse etterlater jeg en trist Julien, han sier han vil savne meg veldig, altfor mye, han sier han vil telle ned dagene til min hjemreise, tjueåtte dager, hans øyne var blanke og jeg mener å ha sett ham tørke bort en tåre eller to da vi sa hade til hverandre før han dro på jobb. Jeg håper han vet, jeg håper han forstår, at dette ikke handler om ham. Jeg reiser ikke for å reise fra ham, men for å reise hjem til de som ikke har sett meg på to år, hjem til landet hvor jeg ble født, hvor jeg har vokst opp, hvor jeg har mine røtter.

Bagasjen min er stappfull av gaver, gaver til familien, gaver til en venn, gaver som jeg håper vil glede mine nærmeste der hjemme. Selvfølgelig tar jeg med vin, jeg tar alltid med vin, sørvestfranske viner har blitt en del av min identitet. Jeg elsker Occitanie, regionen hvor jeg bor, jeg elsker vinen, maten, naturen, arkitekturen, menneskene. Nå sitter jeg her på et fly før et fly på vei til Norge og Stavanger, og savner allerede min andre hjemby, Toulouse, hvor ironisk er vel ikke det?

Etter å ha bodd flere år i utlandet er det ikke lenger mulig å bare føle seg norsk. Jeg tar med meg norske vaner til Frankrike og franske vaner til Norge, og jeg blander språkene for jeg tenker jo på begge språk, jeg sier både aïe og au når jeg får vondt, og mumler ord på både norsk og fransk når jeg blir irritert. Nå har jeg jo aldri vært bare norsk i utgangspunktet, ettersom min mor er utenlandsk og jeg har vokst opp med to helt forskjellige kulturer i barndomshjemmet, og derfor blir det heller ikke mindre frustrerende å vite hvem jeg faktisk er i dag.

Ja, for hvem er jeg egentlig?

En kvinne i grønn jumpsuit, som snart sitter i Amsterdam og venter på et fly til Stavanger. En kvinne som skriver blogg og manus og dikt på norsk og lange Instagram-tekster på engelsk. En kvinne med far fra et land, mor fra et annet, stefar fra et tredje, ektemann fra et fjerde, også han har en mor fra et femte land. Jeg er en kvinne som vet hvor hun vil i livet, men ikke riktig vet hvor hun er akkurat nå.

Geografisk vet jeg godt hvor jeg er, jeg vet også godt hvor jeg vil bo i fremtiden, og hvilke byer jeg fint kunne bodd i om muligheten for en ettårig arbeidskontrakt skulle dukket opp et annet sted enn i Toulouse. Jeg kunne fint ha lært meg et nytt språk nok en gang, nytt språk og ny kultur, men da vil jeg vel bare ende opp med å bli enda mer forvirret i fremtiden, enda mer usikker på min tilhørighet.

Uansett, Norge kaller og jeg gleder meg til å snakke stavangersk og nyte sjøutsikten fra terrassen hos mamma. Jeg har en følelse av at de neste fire ukene vil suse forbi i full fart.

Bildene i innlegget er, som det meste jeg deler, tatt i sentrum av Toulouse.

Eventyrlig sjarm på fransk herregård i landsbyen Tillac

I det store landlige departementet Gers, ligger en bitteliten landsby ved navn Tillac.

Fra lørdag til søndag overnattet vi her, en nydelig Bed & Breakfast blant vakre blomster og trær, en hage smykket med rosa hortensia og røde roser, en idyllisk herregård innredet og dekorert med spennende antikviteter, bord og kommoder pyntet med pastellfargede blomsterbuketter. En liten helgetur på fransk vis, fortryllende vakkert og uten tvil romantisk, positivt overrasket og svært fornøyd ble jeg da jeg så hvor fint det var her hos La Seigneurie de Tillac.

La sei

Friserte trær langs innkjørselen og et inngangsparti med en flott terrasse under grasiøse buer, omfavnet av klatrende planter og friske blomster. Vi ble ønsket velkommen av det hyggelige ekteparet som driver overnattingsstedet, overrasket over å få toulousere på besøk, selv om hverken han eller jeg i utgangspunktet er ekte toulousere.

Friserte trær

“I tre år har vi tatt imot turister her på tomten vår, de fleste av dem fra Belgia, Nederland og England. Denne sommeren er det bare franskmenn som tør å reservere overnatting hos oss”, fortalte eierne, alle andre hadde nemlig kansellert sine reservasjoner grunnet coronakrisen. Vi ble ledet opp en knirkende trapp og videre til vårt rom, en gammeldags suite med store vinduer som ga oss en vakker utsikt mot kirken i Tillac.

Kirke Tillac

Før vi skiftet til badetøy og hoppet uti bassenget, tok vi oss en liten spasertur gjennom Tillac, en landsby som ikke består av annet enn en bitteliten gate med idylliske hus bygget over trebjelker på hver side av gaten, den fine kirken som vi hadde utsikt mot fra rommet vårt, to restauranter, et rådhus og et lite supermarked som også fungerer som postkontor.

Tillac landsby

Et kvarter senere hadde vi allerede sett alt, og var nå klare for å tilbringe resten av ettermiddagen i svømmebassenget i hagen. Vi ble gjort oppmerksom på at badehåndklær var å finne ved det lille utekjøkkenet ved bassenget, og hadde vi hatt med oss medbrakt mat og drikke, kunne vi ha puttet dette i kjøleskapet.

Ingen av oss visste at vi ville få tilgang til et kjøleskap like ved bassengkanten, og derfor ble det heller ingen iskald pils eller pinneis på hverken ham eller meg. Bare noen timer senere skulle vi jo uansett dra videre, til byen Mirande, for å spise middag på fin restaurant.

Jeg hadde egentlig lyst til å ta bilder av det koselige bassengområdet, men siden vi ikke var alene men delte bassenget med noen franske barn og deres foreldre, lot jeg være å fotografere. Barn i badetøy hører ikke hjemme på bloggen min, og kommer aldri til å gjøre det. Hyggelig var det uansett for Julien og meg å få kjøle ned våre varme kropper, svømme noen runder og kaste ball til hverandre før tiden var inne for å returnere til rommet, dusje bort klorvann og forberede oss til kveldens planer.

Frokostbordet

Vår fine lørdagskveld i Mirande vil jeg fortelle mer om i neste innlegg. Akkurat nå vil jeg nemlig heller spole frem i tid, til søndagens frokost. Et bord var dekket og reservert til oss, baguetter og hjemmebakte croissanter, hjemmelaget viltpaté og syltetøy, ferskpresset appelsinjuice og nykvernet kaffe.

Croissanter

Jeg skulle gjerne ha startet alle søndager slik, i fredelige omgivelser med utsikt mot en blomsterskjønn hage og ferske bakevarer foran meg på bordet. Tankene mine vandret til en hypotetisk fremtid hvor min kjære og jeg eier vår første bolig, jeg så for meg et lite byhus med hageflekk, noe som sannsynligvis vil koste mye mer enn hva vi har råd til, mye mer enn en leilighet. Men tenk, tenk så fint det ville vært med en liten hage hvor vi kan dyrke tomater og plante blomster, en liten paviljong med benker og bord, vårt eget lille paradis.

Klatrende planter

Chambre d'hôtes Frankrike

Frankrike

Terrasse