Nytt og gammelt i Sarrant og enda flere solsikkeenger

På vår forrige helgetur i det vakre Gers og den tidligere provinsen Gascogne, lot vi de sene ettermiddagstimene lede oss til den historiske landsbyen Sarrant, som sammen med vårt forrige landsbybesøk, har fått en velfortjent plass på lista Les plus beaux villages de France (Frankrikes vakreste landsbyer).

Ei liste som for øvrig er veldig lang, hvor hver eneste region har sine flotteste landsbyer representert på assosiasjonens offisielle nettsted. Mange av disse besøkes flittig av både franskmenn, utenlandske turister og hobbyfotografer, mens andre, som både Sarrant og Lavardens, har en mer anonym status.

Målet mitt er å gi dem alle den oppmerksomheten og kjærligheten de fortjener.

Kirketårn

Vi entret landsbyen gjennom en hvelvet byport fra 1300-tallet. Middelaldersjarm, moderne kunst og sørvestfransk gastronomi er nøkkelordene som beskriver Sarrant, en gammel landsby full av stilig gatekunst og små kunstgallerier, selv en egen bok-kafé, i sentrum.

Landsbyen ligger dessuten i et område kjent for sin produksjon av sørvestfranske spesialiteter på tradisjonelt vis, produkter som blant annet selges fra små butikklokaler på ulike gårder langs landeveiene i nærheten av Sarrant.

Landsby Sarrant

Gers er definitivt et departement du burde besøke om du ønsker å smake ekte regional cuisine etter franske bestemødres oppskrifter, helt uten innflytelse fra det moderne kjøkken. Cuisine sans chichi som de sier på fransk, ujålete mat. Ønsker du moderne, kreativ fusjonsmat vil du selvfølgelig finne også dette i Gers, akkurat som alle andre steder i Frankrike, gastronomiens land.

Mange av de mest autentiske tradisjonelle restaurantopplevelsene, comme chez mamie, vil du finne enten i små landsbyer eller bortgjemt der ingen skulle tru at nokon kunne drive restaurant.

Tips: Det jeg pleier å gjøre for å finne frem til slike restauranter, er å titte på Google Maps, zoome inn på området jeg ønsker å besøke, taste inn “restaurants” i søkefeltet og bla gjennom de mange spisestedene som dukker opp i søkeresultatet, lese anmeldelser og titte på bilder. Å reservere bord er som oftest en god idé, spesielt i helgene.

Sarrant utsikt

Nytt og gammelt. Sarrant er en såkalt bastide, en befestet landsby. Steinhus, fargespreke murhus og hus i bindingsverk bygget side om side, noen av dem dekorert med gatekunst, sammen omkranser de den flotte Saint-Vincent kirken, et historisk monument som ble gjenoppbygd og utvidet etter religionskrigene.

Landsbyen Sarrant

Vi trasket rundt fra gate til gate før vi til slutt tok oss en tur opp til toppen av det historiske tårnet for å se den fine utsikten over landsbyen. Det store landemerket, Saint-Vincent kirken, stod stødig som et midtpunkt blant de mange sjarmerende husene. I det fjerne kunne vi skimte åkre, gule blomsterenger og store, grønne trær under en solfylt himmel full av tykke hvite skyer.

Franske landsbyer

Da vi forlot Sarrant, før vi dro hjem igjen til Toulouse, kjørte vi videre forbi flere flotte blomsterenger, nydelige solsikkeenger som bekreftet nok en gang hvor malerisk det franske landskapet er. Om jeg hadde hatt et snev av kunstnerisk talent, ville jeg ha reist gjennom denne regionen, mitt vakre Occitanie, med lerret og pensler på slep. Jeg ville ha malt naturens skjønnhet, de flotte fargene, og gjort mitt beste forsøk på å formidle alle følelsene det gir meg å få lov til å observere dette på nært hold.

Men jeg er ingen Monet, min kreativitet strekker seg ikke lenger enn til kameralensen og til tankene som føres ned på digitalt papir. Mine mange tanker, denne uskyldige gleden, kan jeg få lov til å dele alle disse landsbyene og det vakre landskapet i Gers med hele verden?

Fascinerende er det hvordan solsikkene snur seg etter solen, fra øst til vest og tilbake igjen når mørket legger seg over landskapet. Tournesol, er deres franske navn, et navn som beskriver nettopp disse bevegelsene.

Vi parkerte bilen ved en liten landevei hvor solsikker smykket begge sider av den smale asfaltstripen. Med fotoapparatet mellom hendene, knipset både Julien og jeg en rekke bilder av de vakre gule blomstene der de stod i fin kontrast til den klare blå himmelen.

I en tid hvor skuffelsene renner inn på rekke og rad i rekordfart, dag etter dag, er det fint å kunne sette mobilen på lydløs, ignorere mailboksen og gjemme seg bort i pittoreske omgivelser.

Solsikkeeng

Saint-Vincent kirken

Kirkebygget

Veggkunst

Fargerike hus

Utsikt landsby

Eventyrlig sjarm på fransk herregård i landsbyen Tillac

I det store landlige departementet Gers, ligger en bitteliten landsby ved navn Tillac.

Fra lørdag til søndag overnattet vi her, en nydelig Bed & Breakfast blant vakre blomster og trær, en hage smykket med rosa hortensia og røde roser, en idyllisk herregård innredet og dekorert med spennende antikviteter, bord og kommoder pyntet med pastellfargede blomsterbuketter. En liten helgetur på fransk vis, fortryllende vakkert og uten tvil romantisk, positivt overrasket og svært fornøyd ble jeg da jeg så hvor fint det var her hos La Seigneurie de Tillac.

La sei

Friserte trær langs innkjørselen og et inngangsparti med en flott terrasse under grasiøse buer, omfavnet av klatrende planter og friske blomster. Vi ble ønsket velkommen av det hyggelige ekteparet som driver overnattingsstedet, overrasket over å få toulousere på besøk, selv om hverken han eller jeg i utgangspunktet er ekte toulousere.

Friserte trær

“I tre år har vi tatt imot turister her på tomten vår, de fleste av dem fra Belgia, Nederland og England. Denne sommeren er det bare franskmenn som tør å reservere overnatting hos oss”, fortalte eierne, alle andre hadde nemlig kansellert sine reservasjoner grunnet coronakrisen. Vi ble ledet opp en knirkende trapp og videre til vårt rom, en gammeldags suite med store vinduer som ga oss en vakker utsikt mot kirken i Tillac.

Kirke Tillac

Før vi skiftet til badetøy og hoppet uti bassenget, tok vi oss en liten spasertur gjennom Tillac, en landsby som ikke består av annet enn en bitteliten gate med idylliske hus bygget over trebjelker på hver side av gaten, den fine kirken som vi hadde utsikt mot fra rommet vårt, to restauranter, et rådhus og et lite supermarked som også fungerer som postkontor.

Tillac landsby

Et kvarter senere hadde vi allerede sett alt, og var nå klare for å tilbringe resten av ettermiddagen i svømmebassenget i hagen. Vi ble gjort oppmerksom på at badehåndklær var å finne ved det lille utekjøkkenet ved bassenget, og hadde vi hatt med oss medbrakt mat og drikke, kunne vi ha puttet dette i kjøleskapet.

Ingen av oss visste at vi ville få tilgang til et kjøleskap like ved bassengkanten, og derfor ble det heller ingen iskald pils eller pinneis på hverken ham eller meg. Bare noen timer senere skulle vi jo uansett dra videre, til byen Mirande, for å spise middag på fin restaurant.

Jeg hadde egentlig lyst til å ta bilder av det koselige bassengområdet, men siden vi ikke var alene men delte bassenget med noen franske barn og deres foreldre, lot jeg være å fotografere. Barn i badetøy hører ikke hjemme på bloggen min, og kommer aldri til å gjøre det. Hyggelig var det uansett for Julien og meg å få kjøle ned våre varme kropper, svømme noen runder og kaste ball til hverandre før tiden var inne for å returnere til rommet, dusje bort klorvann og forberede oss til kveldens planer.

Frokostbordet

Vår fine lørdagskveld i Mirande vil jeg fortelle mer om i neste innlegg. Akkurat nå vil jeg nemlig heller spole frem i tid, til søndagens frokost. Et bord var dekket og reservert til oss, baguetter og hjemmebakte croissanter, hjemmelaget viltpaté og syltetøy, ferskpresset appelsinjuice og nykvernet kaffe.

Croissanter

Jeg skulle gjerne ha startet alle søndager slik, i fredelige omgivelser med utsikt mot en blomsterskjønn hage og ferske bakevarer foran meg på bordet. Tankene mine vandret til en hypotetisk fremtid hvor min kjære og jeg eier vår første bolig, jeg så for meg et lite byhus med hageflekk, noe som sannsynligvis vil koste mye mer enn hva vi har råd til, mye mer enn en leilighet. Men tenk, tenk så fint det ville vært med en liten hage hvor vi kan dyrke tomater og plante blomster, en liten paviljong med benker og bord, vårt eget lille paradis.

Klatrende planter

Chambre d'hôtes Frankrike

Frankrike

Terrasse

Vil jeg starte egen bedrift?

Tidlig på morgenkvisten våknet jeg urolig fra en merkelig drøm. Jeg drømte at min kjære opplevde det samme som meg, å miste jobben på grunn av coronakrisen. I denne drømmen fikk han samtidig tilbud om en ny ingeniørjobb, langt unna Toulouse.

I byen Stuttgart i nabolandet Tyskland.

Hadde dette hendt i det virkelige liv, ville jeg selvfølgelig ha flyttet dit, hvor som helst, sammen med ham. Om alt går etter planen skal vi jo gifte oss i år, love å være der for hverandre gjennom tykt og tynt. Gjennom arbeidsledighet og karriereendringer. Jeg ville derfor tatt utfordringen med et smil, lært meg tysk og integrert meg, selv om jeg i utgangspunktet ikke har lyst til å flytte fra Frankrike.

Det hele var heldigvis bare en drøm, og Julien jobber fortsatt som produksjonsingeniør hos Airbus. Inntil videre.

Denne underlige drømmen fikk meg til å tenke på en av de store franske TV-trendene de siste to årene. Dokumentarserier som følger mennesker på deres reise der de bytter karriere, selger boligen og alle sine eiendeler for å starte på nytt i et fremmed land. Noen av dem enslige, mens de aller fleste drar med seg mann eller kone og barn på flyttelasset.

Et stort flertall av disse menneskene reiser med en drøm om å starte en egen bedrift, bygge hotell ved strandkanten på Réunion-øya, lage møbler av resirkulert plast på Filippinene, åpne et crêperie på Costa Rica, lage sjokolademousse i Japan.

Det er beundringsverdig, synes jeg, hvordan enkelte tør å investere alt de eier og har i en lidenskap, en forretningsidé og en drøm om et lykkeligere liv i et fremmed land.

Selv gikk jeg svært forsiktig frem da jeg flyttet til Frankrike, jeg tok meg god tid til å lære språket og bli kjent med kulturen før jeg etter hvert fikk meg en tradisjonell kontorjobb. 

Jeg har aldri vært redd for å flytte på meg, reise alene og starte med blanke ark i andre land. I tillegg til Frankrike, har jeg jo tross alt tidligere bodd i både England og USA. Men å starte en egen bedrift har jeg alltid sett på som en like stor risiko som å gamble bort en stor sum penger på kasino.

Men med denne situasjonen jeg nå befinner meg i, hvor min tidligere arbeidsgiver vil gi meg økonomisk støtte både til kurs og bedriftsetablering, er det kanskje på tide at også jeg våger å ta noen større sjanser i livet? 

Jeg skal ikke nekte for at jeg har lekt med tanken på å drive egen bed&breakfast eller starte et lite foretak, guidede mat-og vinturer eller språkreiser for voksne, ideer har jeg hatt mange av opp gjennom årene, noen bedre enn andre.

Å starte et eget reisebyrå og arrangere turer til ulike franske landsbyer ville vært en drøm, men er dessverre altfor risikabelt nå i disse coronatider. Å åpne en kafé eller vinbar (med kunstutstilling, kulturkvelder og språkutveksling og intimkonserter) er en annen spennende tanke som jeg kanskje vil hente frem igjen om fem års tid, når vi forhåpentligvis er godt etablert med egen leilighet og stabil økonomi.

Mens jeg drømmer og grubler over fremtiden, nyter jeg en deilig lunsj på tesalongen Le Salon d’Eugénie i sentrum av Toulouse, naboen til den veganske restauranten Sovaga som jeg også varmt kan anbefale et besøk. Kakene deres er fantastisk gode!

Hos Eugénie startet jeg måltidet med en smakfull salat med bulgur, marinert squash, ferske tomater, marinert kål og crumble sammen med et glass iste.

Salat

Nå koser jeg meg med min søte lille avslutning, en hvit sjokolademousse og en kopp kaffe. Med en fremtid like uklar som ei tåkenatt, er det viktig å glede seg over alt som er enkelt og ukomplisert.

Hvit sjokolademousse

Hver onsdag og søndag koser jeg meg med disse dokumentarseriene om menneskene som gir slipp på det gamle for å følge sine drømmer.  Hver fredag og lørdag gleder jeg meg over å få tilbringe verdifull kjærestetid sammen med Julien. Vi drar på helgeturer, vi handler på bondemarkeder, vi hygger oss med fine restaurantbesøk og reiser ut på eventyr i nærområdet.

I morgen venter en ny lørdag og en ny kjærestetur. Julien og jeg vil igjen forlate storbyen til fordel for en romantisk overnatting ute på landet. Dette vil jeg fortelle alt om senere!

Sommerkjole

En solskinnsdag og UNESCOs verdensarv i byen Cahors

Cahors, et av de mange fine stedene jeg varmt kan anbefale her på det franske sørvestland. En svært gammel by som før romertiden het Divona, og var hovedstad for den galliske stammen cadurci. En viktig handelsby i middelalderen, og i dag kjent for å eksportere, ikke bare vin, men også trøfler.  

Det som også er interessant med Cahors er hvordan byens historiske sentrum er bygget på en halvøy ved elven Lot, hvordan vannet former en stor hestesko som deler byen i to. Hadde jeg eid en drone, skulle jeg gjerne ha sikret meg noen flotte bilder fra høyden. 

Forrige gang vi var på besøk i Cahors var været grått og trist, gatene var folketomme og butikkene holdt stengt, som de jo alltid gjør på søndager. Denne gang, julimånedens første lørdag, ble vi møtt med solskinn og blå himmel. Gatene var fulle av handleglade mennesker på jakt etter spennende funn på sommersalg og ikke et eneste ledig bord var å se på flere av de mange uteserveringene i byen.

Vi spaserte gjennom byens gater, tittet i ulike butikkvinduer, lette og luftige linkjoler og mønstrede badedrakter, vi lot oss friste av de mange deilige duftene som strømmet ut i gatene fra de ulike restaurantlokalene. Samtidig som jeg pratet med min kjære, lyttet jeg til lyden av klirrende glass og menneskers stemmer, de fleste talte på fransk men også engelsk og spansk kunne høres.

Saint-Étienne Katedralen

Et av de store landemerkene i Cahors, en viktig del av byens middelalderhistorie, er den historiske Saint-Étienne Katedralen, bygget i romansk og gotisk arkitekturstil med et tilhørende kloster som til vår store skuffelse var stengt for renovering. Vi fikk i det minste tatt oss en liten tur inn i kirken for å se de mange glassmaleriene og kunsten langs katedralens vegger, vi fikk sett flere vakre skulpturer og kirkens orgel.

Katedral Cahors

950 meter unna katedralen ligger byens mest populære turistattraksjon, Pont Valentré, også kjent som Djevelens bro, klassifisert som et historisk monument og del av UNESCO’s verdensarvliste.

Langsomt spaserte vi langs elven Lot, nærmere og nærmere Pont Valentré og de mange turistene som fotograferte druerankene som stod på rekke og rad. Vinstokker som dekorativt rammet inn den flotte utsikten mot broen. Et idyllisk motiv som hentet fra et postkort, middelalderarkitektur og vindruer, nøkkelord som så fint beskriver identiteten til Cahors.

Djevel

Som alle andre som var kommet for å se Pont Valentré, tok vi selfies og bilder av hverandre, de fleste en smule mislykkede, da vi gang på gang ble blendet av den sterke sola.

Halvt bilde

Vi krysset den såkalte Djevelbroen og studerte elvens myke bevegelser, vi observerte mennesker på padletur, kajakker i ulike farger.

Misunnelig, så jeg dem flyte i takt med vannets forsiktige dans, før de forsvant i det fjerne. Jeg har aldri padlet kajakk før, lenge har jeg hatt et ønske om å prøve.

På motsatt side av broen kunne jeg i det fjerne skimte en uteservering full av knallrosa oppblåsbare flamingoer plassert mellom hvert bord. Jeg undret om disse flamingoene var ment som et tiltak for å skape sosial distansering eller om de alltid hadde vært der.

Mønster Skjørt

Selv om byen i utgangspunktet er kjent for sine fine viner, valgte vi å drikke iste, da vi først vendte tilbake til sentrumskjernen. Vi satte oss ved et bord på den romslige uteserveringen hos bar-og restaurantkjeden Au Bureau, for å slappe av en liten stund før vi dro tilbake til vår koselige Airbnb-leilighet ute på landet.

Bro Cahors

Med over tretti varmegrader og femti prosent luftfuktighet orket vi ikke annet enn å helle i oss det kaldeste og mest forfriskende vi kunne finne på menyen.

Vi så frem til å tilbringe de sene ettermiddagstimene i bassenget, før vi utover kvelden skulle kose oss med grillpølser og tabbouleh med oppskårede tomater og koriander.

Pont Valentré

Katedral

Cahors gater

Frsnk

Cahors wentrum

Min store favoritt fra Château Vincens og kjærestetid i Cahors

Fra det ene punktet på lista til det neste, Excel-ark og Word-dokumenter, rødvin, checked, hvitvin, checked, små gaver til gjestene, checked, vi begynner sakte men sikkert å nærme oss målstreken.

For to lørdager siden leverte jeg, som nevnt i forrige innlegg, bryllupsdagens første antrekk til skredderen i Grenade. Helgen etterpå, det vil si julimånedens første fredag, dro jeg til Cahors sammen med Julien for å handle inn rosévin til den store dagen.

Ikke en hvilken som helst rosévin, men min store favoritt, min coup de cœur, L’instant Malbec Rosé, en forfriskende vin med smak av røde bær og mineraler med en deilig duft av roser. En sørvestfransk sommervin fra vingården Château Vincens like utenfor Cahors.

Alle vinene vi ønsker å servere i bryllupet kommer fra regionen vår, Occitanie, rødvin fra Limoux, hvitvin fra Gers (UBY), musserende fra Gaillac. Våre personlige håndplukkede favoritter, med tilhørende romantiske små anekdoter, historier jeg gleder meg til å fortelle under bryllupsseremonien.

Château Vincens hadde vi allerede hørt om lenge før vi flyttet til det franske sørvestland, lenge før vi i det hele tatt hadde planer om å starte et nytt liv her i Toulouse. For fire år siden, da vi fortsatt bodde i Paris, besøkte vi den store vinmessen Salon des Vins des Vignerons Indépendants på utstillingsarealet Paris Expo Porte de Versailles.

Mens vi vandret rundt fra stand til stand med brosjyrer fra ulike vingårder i hånda, ledet tilfeldighetene oss til de sørvestfranske vinprodusentene og nærmere bestemt Cahors, en by kjent for sine kraftige, karakteristiske rødviner.

Da vi ved standen til Château Vincens ble spurt om vi ønsket å smake ulike viner fra deres sortiment, ba vi derfor spesifikt om å kun få smake rødvin. En av disse utmerket seg, vi likte den så godt at vi sørget for å notere vingårdens navn, i tilfelle vi en dag i fremtiden skulle ende opp med å feriere i nærheten av Cahors.

Smil

Château Vincens. Noen år senere stod vi der, inne i butikklokalene til vingården, med hvert vårt glass i hånda og utsikt fra vinduet mot de mange druerankene. I motsetning til den noe upersonlige vinsmakingen på messen, tok vi oss god tid til å lære om de ulike produktene, bli ordentlig kjent med Château Vincens, vinbøndenes filosofi, vitikulturen, druesortene, hvordan klimaet har påvirket de ulike årgangene.

Med en genuin nysgjerrighet ønsket vi å smake ikke bare rødt, men også deres hvitvin og rosé, hvorav sistnevnte, deres nydelige rosévin skulle ende opp med å bli noe uforglemmelig for meg, som et fyrverkeri av smaker på tunga.

Dette er den beste rosévinen jeg noensinne har smakt, utbrøt jeg. Dette var for to år siden. Nå, siste fredag i juni måned, var vi tilbake i Cahors, denne gang for å handle inn nevnt rosévin til bryllupet, slik at også våre venner og familie vil få muligheten til å dele denne smaksopplevelsen med oss.

Ldi

Gjennom Airbnb hadde vi for anledningen reservert to netter i en koselig liten leilighet med praktisk beliggenhet mellom vinbyen Cahors og den lille turistperlen Saint-Cirq-Lapopie, i fredelige omgivelser ute på landet. Leiligheten var nydelig dekorert i en fin harmoni av hvitt, grått og mørkt tre. Den enorme hagen var pent dekorert med ulike utemøbler og husker festet til de tykkeste greinene.

Stue

Også bassengområdet var pent dekorert, med fargerike papirlanterner, friske planter og behagelige solsenger. Vi dyppet tærne forsiktig, deretter føttene, før vi sank våre legger ned i det lunkne vannet. Slik ble vi sittende ved bassengkanten, vi pratet om morgendagen, om å tilbringe lørdagen i sentrum av Cahors, og søndagen i landsbyen Saint-Cirq-Lapopie.

Svømmebasseng

Vi forlot etter hvert bassenget til fordel for hagen, hvor vi i skyggen av de høye trærne med sine tykke greiner hygget oss med musserende vin, oppskåret melon og skiver av spekepølse med sopp.  

Verdifulle øyeblikk, en smak av sommerferie. Vi satte pris på å kunne kombinere vårt ærend hos Château Vincens med kjærestetid, avslappende timer ved bassenget, kokkelering på det lille kjøkkenet, levende lys på utebordet, tagliatelle med saus av squash og parmesan, en romantisk middag under den vakre stjernehimmelen.

Rosa topp

Hage

Husker hage

Basseng

Solsenger

Kjøkken

Soverom koselig

Et fint lite gjensyn med Mirepoix

Junimånedens nest siste søndag.

Jeg sjekket værmeldingen for Mirepoix, deretter Stavanger. Tretti varmegrader både her hos oss og der hjemme hos mine foreldre. Å holde meg oppdatert på nyhetsbildet, været og norsk kulturliv har alltid vært viktig for meg, for å føle at jeg fortsatt har en fot innenfor det norske samfunnet.

Vi pakket sammen sakene og takket det trivelige britiske ekteparet, eierne av feriehuset, for et hyggelig opphold. Vårt lille paradis disse siste to dagene, i fredelige omgivelser med vin og grilling på terrassen, solskinn og bading i svømmebassenget.

Som en runde med Tetris, stablet vi de mange eskene fulle av vinflasker oppå hverandre inn i bilens bagasjerom, sammen med trillekofferter, kjølebag og suvenirer fra Carcassonne.

Søndag og avslutning på helgeturen, pakking og hjemreise, en siste ettermiddag med lek og moro før ei ny (og siste) arbeidsuke stod for tur.

Hjem skulle vi ikke riktig enda, ettermiddagen ønsket vi å tilbringe i Mirepoix, den sjarmerende byen hvor Julien og jeg feiret vår første kjærestetur etter endt karantene, og vårt første besøk på vinbar etter endt lockdown i mai.

Vi var så lykkelige den dagen, der vi vandret rundt og knipset bilder av byens idylliske sentrumsgater og den flotte markedsplassen, vi var så fornøyde der vi skålte med hvert vårt glass vin, ikledd sommerklær, ferietøy. Vi sendte et titalls bilder til hans foreldre, til mine foreldre, dere ville ha elsket denne byen, skrev vi.

Siden vi nå var på helgetur sammen med foreldrene til Julien, i et område ikke så altfor langt unna Mirepoix, så vi på dette som en fin mulighet til å ta dem med til de samme gatene, den samme vinbaren, slappe av med hvert vårt glass fruktig rødvin eller forfriskende hvitvin fra Ariège, sammen med lokalprodusert ost og spekemat fra Pyreneene.

Mirepoix uteli

I motsetning til mai måned og vår forrige tur til Mirepoix, holdt alt av kafeer og restauranter åpent denne gang. Sommerkledde mennesker nøt sine lunsjmåltid over fine diskusjoner på spisestedenes uteserveringer, mens servitører løp frem og tilbake der de tørket overflater, ryddet bort tomme fat og sjonglerte glass, karafler og dagens meny på sine serveringsbrett.

Vinbar

Vi satte oss ved et bord for fire på uteserveringen til vinbaren som tilhører hotellet La Maison des Consuls, hvor vi endelig fikk muligheten til å smake rødvin fra vingårdene i nærheten av feriehuset hvor vi nettopp hadde overnattet, vin med betegnelsen AOP Malpère. Lekker spekemat, deilige franske oster og ferske baguetter, kunne vi bedt om noe bedre?

Ost og spekemat

Måltidet kostet oss ikke mer enn tolv euro, et glass vin cirka tre eller fire. Jeg undrer hva jeg ville fått for en tilsvarende pris i Norge? Ville det i det hele tatt blitt ansett som sosialt akseptabelt å drikke vin en tidlig søndag ettermiddag?

Disse fem årene (og litt til) i Frankrike har nok preget mine normer og vaner i langt en større grad enn hva jeg tør å innrømme. Å si at jeg føler meg mer fransk enn norsk er ikke riktig, men jeg ville ha savnet mye, så altfor mye, om jeg en dag flyttet tilbake til norden.

Jeg ville ha savnet det behagelige klimaet her i det franske sørvest, jeg ville ha savnet å bo i et land hvor hver eneste region har sine egne kulinariske spesialiteter og egen matkultur, jeg ville ha savnet å handle vin direkte fra vingårdene, den personlige kontakten, vinsmaking og fine samtaler med vinbøndene. Jeg ville ha savnet å snakke fransk til daglig, småprate med servitører og handle varer fra markedshaller og ukentlige bondemarkeder.

Ikke minst ville jeg ha savnet disse mange romantiske helgeturene til små idylliske landsbyer og slott i nærområdet. Selvsagt savner jeg også mye fra mitt kjære hjemland, men på et helt annet vis. Jeg knytter Norge til nostalgi, til den jeg var og det jeg var glad i som barn og ungdom, mens Frankrike representerer mitt voksne jeg.

Uteservering

Barndommens bøker og kunst-og litteraturlandsbyen Montolieu

Jeg husker fortsatt små glimt fra min aller første tur til hjembyens bibliotek. Mange inntrykk og så lite støy at jeg nesten ikke turte annet enn å hviske og liste meg forsiktig rundt. Spesielt godt husker jeg hvordan jeg med store øyne utforsket bibliotekets barneavdeling og nysgjerrig tittet rundt meg, store bokhyller over alt, bokhyller høye som skyskrapere i forhold til det lille barnet som jeg den gang var.

Biblioteket, byens mest magiske sted for oss introverte smårollinger, vi som foretrakk å leke i fred og ro, la kreativiteten blomstre og tankene vandre fra et univers til det neste.

Jeg hadde ikke lært meg å lese riktig enda, jeg var ikke eldre enn kanskje fire eller fem år, likevel elsket jeg følelsen av å hente frem bøker fra bibliotekets hyller, studere de fargerike illustrasjonene og bla meg videre fra side til side.

Jeg drømte meg bort til vakre eventyrslott og ildsprutende drager, til grønne skoger fulle av snille dyr, til den ikoniske Mummidalen og hjem til Albert Åberg og hans pappa. Mange av historiene hadde jeg hørt før, min far pleide å lese dem for meg før leggetid.

Etter hvert som jeg ble eldre, skolealder, fikk jeg også gleden av å låne bøker fra skolens bibliotek. Spesielt godt husker jeg hvor oppslukt jeg ble av den filosofiske romanen Sofies Verden, Narniabøkene og absolutt alle barnebøker skrevet Roald Dahl.

I ti-årsalderen begynte jeg også å interessere meg for Harry Potter-universet, og sammen med mine venninner lot jeg meg skremme av bokserien Grøsserne til R.L. Stine. Noen år senere utforsket jeg også andre romansjangre for en noe eldre målgruppe, deriblant krim og da spesielt Agatha
Christie sine verker.

Som tenåring forsøkte jeg å lese Hemingway, men var ikke moden nok til å forstå ham. The Old man and the Sea ble derfor byttet ut med Shopaholic-bokserien til Sophie Kinsella, og hentet frem igjen først for fem, seks år siden. Fortsatt koser jeg meg med lettleste kjærlighetshistorier fra tid til annen, et friskt pust og nødvendig avbrekk fra alle sci-fi dystopiromanene, familietragediene og historiene om fattigdom og krig.

Linskjorte

Da vi forrige helg besøkte kunst-og litteraturlandsbyen Montolieu, opplevde jeg den samme lykkefølelsen som da jeg i en alder av fire eller fem besøkte biblioteket for aller første gang.

IMG_20200629_212950_836

Visuelt er mange av disse gamle sørfranske landsbyene, Montolieu inkludert, som hentet fra fortellingene fra barndommens mange eventyrbøker. Steinhus med malte skodder, smale gater fulle av dekorative blomster og plantevekster langs husvegger og butikkvinduer.

English Bookshop

Montolieu er dessuten kjent for sine flotte butikkfasader med bokhyller og kasser fulle av bøker, strategisk plassert utenfor lokalene. 

Bokhandel Montolieu

Kort gåavstand fra den lille bokbyens sentrum, opp en liten bakke og over en steinbro, fikk vi oss en fortryllende utsikt over den frodige grønne vegetasjonen der den rammet inn den gamle sjarmerende steinhusbebyggelsen.

Gang på gang forelsker jeg meg i nye landsbyer her på det franske sørland, noe alle mine notater fra disse helgeturene er et tydelig bevis på.

I landsbyen Montolieu finnes hele nitten bokhandlere, de fleste tilbyr utelukkende litteratur på fransk, men hos enkelte selges også engelskspråklige bøker. Selv kjøpte jeg med meg to romaner fra en bruktbokhandel, før vi satte oss ned ved et av utebordene til den lokale restauranten Casquette et Chapeau for å kjøle oss ned med hvert vårt glass forfriskende iste.

Chapeau

Jeg mimret tilbake til barndommen, til ungdommen, til de tidlige tjueårene da jeg bodde i Oslo og elsket å besøke Litteraturhuset, og avdelingen for reiseskildringer hos Chillout, jeg elsket å gå meg vill blant bøker på Eldorado og på Deichmanske bibliotek.

Om jeg en dag skulle være så heldig, skulle jeg gjerne ha ønsket meg en tur til det norske svaret på Montolieu, bokbyen Fjærland på vestlandet.

Utsikt Montolieu landsbyen

Bokby

Bo

 

 

Karantenedagbok: Tradisjoner og Tanker rundt påskekrim

Kalenderen forteller meg at vi nå har nådd april. Natt til mandag stilte vi klokka en time frem, sommertid, starten på lysere morgentimer og lengre kvelder. Snart er det jo dessuten påske, jeg burde vel ha kjøpt meg en ny krimroman for å skape tradisjonell påskestemning i sofakroken, bøker har jeg dessuten bestilt mange av, fra to ulike nettbokhandlere, men foreløpig har ingen pakker kommet frem. Når det gjelder denne norske tradisjonen med påskekrim, hvor kommer egentlig dette fra? Hva er sammenhengen mellom påske, som er en religiøs høytid, og politietterforskning og detektivarbeid?

Jeg husker da jeg for fire, fem år siden nevnte dette med påskekrim for min franske samboer. Hans umiddelbare reaksjon var å påstå at dette var en oppdiktet tøysetradisjon, noe helt internt som garantert ikke eksisterte utenfor mitt eget hjem. Heldigvis har han med årene blitt noen ferieturer klokere på Norge og nordmenn, han har  lært nok om den norske kulturen til å forstå at nordmenn er så mye mer enn bare skiturer, hytteturer og røkelaks. Han har innsett at både tacofredag og påskekrim er nasjonale tradisjoner praktisert i et stort flertall av norske hjem, han har skjønt at for mange er ingen julefeiring fullkommen uten dubbet tsjekkisk Askepott på TV-skjermen. Selv har jeg alltid hatt både en fot innenfor og utenfor de nordiske tradisjonene, noe jeg vil anta er ganske vanlig for oss som har vokst opp med to ulike kulturer i hjemmet.

Akkurat nå, her jeg sitter innestengt i et Frankrike under portforbud, er det vanskelig å la være å bli sentimental der jeg tenker tilbake på barndommen, ungdommen og alle år som ledet til i år, jeg tenker på de fine små tradisjonene, på store koselige høytider og kalenderens merkedager, de viktige høydepunktene i en ellers ganske alminnelig hverdag.

Jeg savner å ha noe å glede meg til, noe som ikke innebærer mat levert på døra av engstelige maskekledde sykkelbud som ikke engang tørr å se meg i øynene, der de stiller seg fem meter unna med hodet bøyd, i frykt for at jeg enten er Medusa eller har kroppen full av virus. Om daglig lørdagsgodt og levert mat forblir mine eneste lyspunkt i disse karantenetider, vil jeg nok trille raskere ut av leiligheten enn jeg vil klare å gå.

Ingen påskeferie, ingen Eurovision, ingen definitiv sluttdato på portforbudet, jeg får se på dette som en mulighet til å skape en ny tradisjon, enten alene eller sammen med karantenepartneren min, Julien. Brettspill og pizza, anime og sushi, tacokveld og Netflix, litteraturkveld med rødvin, video-apéro med venner. De gamle tradisjonene får jeg ta igjen senere, med eller uten krim og taco.

Murveggen

Coronakarantene, dag 15.

Mandag. Jeg gikk ut døra for å hente posten og for å resirkulere papp. Et vakkert kirsebærtre på motsatt side av gata fanget umiddelbart oppmerksomheten min, jeg krysset veien, noe jeg egentlig ikke har lov til, ikke uten attestasjonen som tillater meg å gå tur i nabolaget i maksimum en time. Alt jeg ønsket var å ta en nærmere titt, heldigvis så jeg ingen mennesker, ingen droner, ingenting annet enn en folketom gate og et vakkert rosa tre.

Kirsebærtre

Coronakarantene, dag 16.

Tirsdag. Dagens store høydepunkt var min lille spasertur til bakeren for å handle baguetter. For å krydre tilværelsen besøkte jeg et annet bakeri enn det lille stamstedet på hjørnet, hundre meter lenger unna. En smule skuffet var jeg over utvalget, ingen maisbrød, ingen fullkornsbaguetter, bare vanlige lyse baguettes tradition. Nystekte og gode tradisjonsbaguetter.

Baguetter

Hjemmekontor og omtrent ingen arbeidsoppgaver å bryne seg på, jeg benyttet tiden til å kose meg med litt lesestoff. I løpet av arbeidsdagen rakk jeg å lese meg halvveis gjennom romanen Jeg nekter å tenke av Lotta Elstad. Rikelig med humor gjør denne mørke tematikken passe lett å svelge, en skildring av et samfunn som begrenser kvinnens rett til å bestemme over egen kropp, et samfunn hvor det ikke passer seg å være frivillig barnløs i trettiåra, hjerteknust, lutfattig og arbeidsledig.

Jeg nekter å tenke

Dagens bilde fra mobilgalleriet:

Frankrike Toulouse
Noen av de mange sjarmerende spisestedene i Toulouse. Jeg gleder meg til første datekveld med samboeren etter alt dette er over, jeg gleder meg til å nyte deilig sørvestfransk cuisine.

Fin liten bistro og fremtidsplaner i Frankrike

Halspastiller og papirlommetørkler, skjerf rundt halsen og tykk ullgenser på overkroppen, det irriterte meg å måtte tilbringe lørdagen slik, trøtte øyne og sår nese. Jeg tørket mine fuktige nesebor, der de rant som en baderomskran på et offentlig toalett. Som de fleste her i Frankrike, har også jeg fått som uvane å klage over alle mulige trivielle ting, kall det gjerne en kjip form for integrering i det franske samfunnet.

På våren sliter jeg med pollenallergi, på sommeren er det myggstikk og skumle veps som plager meg, på høsten og vinteren er det forkjølelse som er problemet.

I det minste kan jeg vel trøste meg med at om dette er noen av de større frustrasjonene jeg har i livet, så har jeg det faktisk rimelig greit.

Uteliv

Lørdagen ble, som de fleste lørdager, tilbrakt i sentrum av Toulouse, hvor vi så frem til å kose oss over et fint restaurantmåltid sammen med hans foreldre som var kommet på helgebesøk fra Paris. Vi hadde i utgangspunktet reservert bord på en av våre favorittbistroer i byen, Cosy Caffe i nabolaget Carmes, men ble oppringt av restauranteieren kvelden før, kokken hadde pådratt seg influensa og bistroen ville derfor holde stengt resten av helgen.

I samme nabolag ligger heldigvis en annen liten bistro som både Julien og jeg liker godt, Les 2 Font La Paire, hvor vi fikk reservert husets siste ledige bord. En fin liten bistro kjent for sin flittige og moderne bruk av det som franskmenn kaller légumes oubliés, de grønnsakene som man kjenner best fra gamle bortglemte oppskrifter og tradisjonell husmannskost.

Før restaurantbesøket tok vi oss en liten spasertur gjennom sentrumsgatene, vi vandret gjennom smale og brede gater og pratet om bryllupet som etter hvert begynner å nærme seg med stormskritt.

Apropos bryllup, sa min kommende svigermor og pekte i retning vindusutstillingen til den lokale lille brudesalongen Diva. En merkelig utstilling, hvor korsetter, kostymelignende antrekk og ulike prinsessekjoler prydet vinduene.

Brudek

Vi trasket videre, samtaleemnet gikk fra bryllup til jobb, om mitt ønske om å søke etter noe nytt til høsten, eventuelt forsøke å flytte internt i bedriften. Vi pratet om språkkurs, kompetanse og muligheter for faglig påfyll, vi pratet om hobbyer og livets mange små gleder.

Hans foreldre fortalte oss om deres potensielle planer om å flytte nærmere oss, bort fra Paris, selge huset og pakke ned et helt liv i håp om en ny og bedre start i det solrike syd. De vil ha større hage, grønnsakshage, hun vil male landskapsbilder og han vil dyrke tomater.

Vi pratet også om vårt felles ønske om kjøp av bolig, hvor høyt både Julien og jeg ønsker å eie leiligheten vi har leid de siste to årene, hvor knyttet vi er til Toulouse og nabolagene Saint Cyprien og Carmes, hvordan ingen av oss ønsker et liv lenger unna sentrum enn disse to kilometerne. Et stort hus med stor hage er absolutt ikke noe som appellerer til meg, jeg som hverken har grønne fingre eller behov for et stort areal å bo på, jeg som foretrekker å være ute blant mennesker fremfor å tilbringe tid hjemme.

Vi hang fra oss yttertøyet ved inngangspartiet til bistroen, og ble ledet til et rundt bord i hjørnet av lokalet. Servitøren ga oss hver vår meny, hvor vi fikk valget mellom forrett+hovedrett, hovedrett+dessert eller et tre retters måltid. Vi kunne velge mellom tre forskjellige forretter og tre forskjellige hovedretter, fisk, kjøtt eller vegetar.

Pastinakk

En liten vegetarisk mise en bouche ble servert mens vi ventet på våre forretter. En liten smakebit i form av pastinakkrem med valnøtter, servert i små glass med bittesmå teskjeer.

Gravlaks

Vi diskuterte vin, skulle vi velge rød eller hvit, min kjære og hans far hadde begge bestilt gravlaks med rødbetkrem til forrett, hans mor og jeg bestilte begge stekte rosenkål fylt med finhakket andekjøtt og saus av kumquat og appelsin.

Rosenkål

Vinvalget falt til slutt på en fruktig sørfransk hvitvin fra Languedoc, området hvor så mange andre av mine favorittviner kommer fra.

Mønstret tallerken

Til hovedrett fikk jeg servert filet av lake med sataysaus (asiatisk peanøttsaus) og krem av kokosmelk, med grillet polenta og røkt blomkål, etterfulgt av en vanvittig deilig dessert, sjokoladekuppel fylt med lys sjokolademousse på kjeksbunn, servert med en kule peanøttiskrem og hakkede nøtter. Jeg nøt hvert eneste sekund av denne nydelige tre retters drømmen, servert på fine tallerkener i ulike farger.

Sjokoladekuppel

En gang langt frem i tid, har også jeg lyst på fine fat, når vi en dag eier en egen leilighet med større skapplass. Kanskje eier vi også potteplanter og et ordentlig spisebord. En ekstra bokhylle og litt kunst på veggene ville også vært fint.

IMG_20200223_134110

 

En smak av Skandinavia har kommet til Toulouse

En merkelig følelse, det å våkne opp helt alene en tidlig lørdagsmorgen, når man de siste nesten fem årene har vært vandt til å våkne opp i armene til sin elskede. Lenge er det siden sist jeg har vært alene i flere dager, hvert eneste sekund nytes fullt ut og jeg benytter tiden til å fokusere på egne hobbyer og såkalte jenteting, shopping i sentrum og romantiske komedier i sofakroken.

Jeg lager meg en kopp kaffe og to brødskiver, leverpostei med porto smøres på den ene, gouda og saucisson à l’ail (hvitløkspølse) på den andre. Mine eneste konkrete planer for dagen er å levere to poser med klær til veldedighet, og hente en pakke på postkontoret før stengetid klokka tolv.

Et vinrødt pannebånd dekorert med perler, mine lepper malt i samme dype tone, jeg liker å pynte meg, selv når jeg ikke har noen å pynte meg for, ingen annen enn meg selv og alle de fremmede menneskene jeg vil passere i løpet av dagen.

Sephora

Poser leveres, pakken hentes, målrettet trasker jeg videre i retning Capitole for å kjøpe meg ny pudderfoundation på Sephora, før jeg senker tempoet og lar blikket vandre til butikkvinduer og deres utstillinger. Jeg besøker en stilig boutique som selger flotte innrammede plakater som illustrerer Toulouse, denne fine byen som jeg fortsatt er så forelsket i. Flotte dekorasjoner til hjemmet, små luftballonger henger ned fra taket sammen med smilende skyer, om jeg bare kunne ha dekorert mitt hjem nøyaktig etter eget ønske, ville jeg tatt med meg denne magien hjem. Luftballongene, skyene, illustrasjoner av Capitole og Pont Neuf innrammet i tre.

Luftballonger

Jeg besøker den lille bokhandelen Ombres Blanches som hovedsakelig selger engelskspråklige romaner, men også har et greit utvalg av tyske, spanske, russiske og portugisiske bøker. Selv ønsker jeg meg for øyeblikket ingen flere engelske (ei heller franske) romaner til bokhylla mi. Jeg har lyst til å lese norsk, bokmål og nynorsk, kanskje også svensk eller dansk, jeg vil ha noe som minner meg om barndommen og ungdommen og alt som jeg forlot da jeg dro ut i den store verden for å finne meg selv.

Tomhendt, spaserer jeg videre, denne gang på jakt etter en kaffebar hvor jeg kan nyte en liten cappuccino og en matbit. Til min store gledelige overraskelse, ser det ut til at Sverige har inntatt et av lokalene i handlegaten Rue du Taur, Café FIKA, dagens soleklare utvalgte lunsjsted.

En fransktalende barista ønsker meg velkommen til sin franko-svenske kafé som han driver sammen med sin svenske kone. Jeg forteller at jeg selv er norsk, han slår umiddelbart over fra fransk til svensk, talar du svenska, spør han meg. Ja, lyver jeg, og kjører på med min aller beste svorsk. Jeg forteller hvor lykkelig jeg er over at Toulouse endelig har fått seg en skandinavisk kafé, en smak av Sverige som ikke har noe med IKEA å gjøre. Søt er han, med sin franske aksent der han prater svensk til meg, og prater til kollegene sine på fransk, om meg, selv om jeg forstår begge språk like godt og skjønner at han synes det er moro å konversere med en nordmann i Frankrike.

nfd

Jeg bestiller kjøttboller i brun saus til hovedrett og lussekatt og cappuccino til dessert. Kjøttbollene og sausen smaker som en skandinavisk drøm, servert med en sørfransk ratatouille, en lokal liten touch som så fint beskriver hvem de er, disse to som har startet denne koselige lille kaféen.

Lussekatt

Lussekatten er en smule tørr men smaker likevel godt, mens cappuccinoen er altfor sterk for min smak. Lykkelig, betaler jeg for maten og takker den svensktalende franskmannen, ha en trevlig dag, sier jeg fornøyd.

Jeg sender en liten sms til min kjære Julien. Om ikke jeg kan reise hjem til Skandinavia, så er det jo uansett fantastisk å vite at en mikroskopisk bit av Skandinavia har kommet til meg.

Pannebånd mote

Toulouse illustrasjoner