Kanalbro, pizza og avslappende hotellkos i Béziers

Etter en hyggelig uke hvor både kakelunsj og vennebrunsj stod på menyen, benyttet jeg den neste uka, det vil si forrige uke, til å ta meg av fornuftige gjøremål. Betaling av regninger og føring av personlig regnskap ble prioritert i første rekke, etterfulgt av et spennende webinar om digital markedsføring, og en stor dose research på alt som har med finansiering av kurs ved hjelp av CPF, AIF og alle de andre akronymene som jeg aldri hadde hørt om før jeg plutselig ble arbeidsledig i Frankrike.

Etter å ha vært fornuftig og flink i et par dager, banket fredagen på døra og lokket oss ut på eventyr. En to timers kjøretur til Middelhavskysten, en helgetur en amoureux til Frankrikes eldste by, Béziers.

Med to netter reservert på firestjerners hotell, det moderne Hôtel In Situ, og middagsreservasjoner på ulike restauranter for de neste to kveldene, gledet jeg meg til romantikk og kvalitetstid sammen med min mann. Tid til å pleie kjærligheten, få tankene bort fra dagliglivets bekymringer. En aller siste anledning på veldig lenge, ettersom vi sannsynligvis vil bli tvunget i karantene igjen om kort tid, kanskje allerede til slutten av uka.

Sent på ettermiddagen ankom vi Béziers, en eldgammel by som først ble bygget av grekerne i det 7. århundre før Kristus, og i senere tid har blitt hjem for flere flotte landemerker, inkludert de ni slusene (Les Écluses de Fonseranes) konstruert på 1600-tallet i Canal du Midi, kanalen som står oppført på UNESCOs verdensarvsliste, og kanalbroen Pont-Canal de l’Orb, som med sine 240 meter er den lengste av sitt slag på Canal du Midi.

Før vi sjekket inn på hotellet, tok vi oss en liten titt på sistnevnte, kanalbroen bygget på 1800-tallet i regi av Keiser Napoleon lll. Fra broen kunne vi skimte Saint-Nazaire Katedralen, der den hviler på en bakketopp og speider utover byen.

Fra kanalbro til innsjekk, vi fikk nøkkel til hotellrommet og reserverte samtidig hotellets sauna og steambad for en halvtimes bruk før middagstid. Klare for å slappe totalt av, pakket Julien og jeg oss inn i de hvite morgenkåpene og matchende tøflene med hotellets logo, før vi tok heisen ned til etasjen under, etasjen for fitness og velvære.

Sauna, steambad, hotellbadekåpe, alt som minnet om spa og ferie, hadde jeg lengtet etter helt siden hotell gikk fra å være noe helt alminnelig til å minne om noe fiktivt som bare finnes på film og TV. Også romservice har jeg drømt mye om det siste halvåret, men det ville jeg heller ta igjen en annen gang, for denne kvelden skulle vi tilbringe hos Basilic & Co, en pizzeria hvor alle ingredienser er økologiske og flere av pizzaene inneholder franske oster fra ulike regioner. Også husets vinutvalg er kortreist, fra Corbières.

Vi bestilte ei flaske rødvin og nøt smaken av oppskåret foccacia fylt med mozzarella og gressløk til forrett. Hva vi liker best av mørkt eller lyst kjøkken og fordeler og ulemper med parkett ble, av alle ting, kveldens samtaleemne, samtidig som vi koste oss med hver vår pizza til hovedrett, hans med kjøttdeig, bacon og løk, min med bacon, champignon og gressløk. Pizza med knasende bunn av god kvalitet, smakfull saus og ferske råvarer skuffer aldri. Mine sultne øyne hadde lyst på mousse au chocolat til dessert, men magesekken orket ikke mer mat.

Vi avsluttet kvelden i hver vår pysj, med den franske versjonen, originalversjonen, av Fangene på Fortet på TV-skjermen før vi sovnet i hverandres armer. Åh, som jeg elsker å overnatte på hotell, sove i hvitt nyvasket sengetøy, samle på små sjampoflasker, spise chips fra minibaren og glede meg til å sjekke ut frokostbuffetens utvalg.

Første dag i Béziers var med andre ord en stor fornøyelse, og bedre skulle det bli allerede neste dag. Mer om det i neste innlegg!

Deilig mat og andre oppmuntringer i en vanskelig periode

Høsten, årstiden hvor naturen farges rød og gul, hvor blomstene visner og dagslyset slukner tidligere og tidligere for hver dag. Oktober, måneden hvor sensommerens tøysko byttes ut med vanntette støvletter. Solbrillene legges bort og paraplyen hentes frem.

I teorien er det i hvert fall slik, om man er bosatt et sted hvor hver årstid skiller seg tydelig ut fra den forrige. Her i Toulouse kan jeg derimot fint hente frem tøysko og la jakken bli liggende igjen hjemme på en sen oktoberdag. Høstværet her i Sør-Frankrike går som en berg-og-dalbane, med pøsregn og tolv grader den ene dagen, stekende sol og sommertemperatur den neste, en årstid som gir oss varme formiddager og kjølige kvelder, forkjølelse og influensa…med mer.

Vi visste det ville komme, men vi klamret oss likevel til et ørlite håp om at det denne gang skulle bli annerledes. Som fryktet, har smittetallene økt i rekordfart utover høsten, og en ny smittebølge skyller over Europa som en enorm tsunami. Utelivsbransjen har igjen stengt dørene, portforbud har blitt innført i store deler av landet, og alle er vi redd for hva vår nære fremtid vil bringe.

Psykisk har jeg aldri vært svakere enn nå, aldri har jeg vært så langt nede, så mørk til sinns som de siste sju månedene, og derfor er det så utrolig viktig for meg å gjøre absolutt alt jeg kan for å distrahere tankene og hjelpe meg selv, mens det fortsatt er mulig, mens vi fortsatt har lov til å forlate våre hjem, dra ut på sykkeltur, spise brunsj med to-tre venner, gå på date med partneren, spasere gjennom byens gater og sitte på en benk i parken.

Jeg har ikke sett familien min på fjorten måneder. De fleste av mine venner har jeg heller ikke sett siden i fjor. Og Norge har jeg ikke vært i siden jula for to år siden. I sommer mistet jeg i tillegg jobben. For en person som allerede har måttet kjempe mot sine indre demoner lenge før coronakrisen gjorde vondt verre, er det vanskelig å tro at en eventuell ny periode med karantene, flere uker innestengt med tankene mine, ikke vil påvirke den allerede skjøre psykiske helsen.

Som alle andre her i Frankrike, bruker jeg munnbind, vasker hendene og holder avstand når jeg beveger meg ute blant mennesker. Smitteverntiltakene tar jeg på høyeste alvor, selv om jeg synes det er leit med portforbud og innstramminger.

Glad og fornøyd smiler jeg likevel, hvert sekund hvor jeg får kommet meg ut i frisk luft, hygget meg med god mat og drikke, tittet i butikkvinduer og spasert langs Garonne-elven. Små gleder betyr absolutt alt i vanskelige tider.

Etter vårt fine opphold i Paris for to helger siden, gikk de neste dagene til en søt blanding av kafébesøk, spontan-shopping, lesing av bøker, spaserturer i nabolaget og utfylling av ulike søknadsskjemaer med skreddersydde motivasjonsbrev til de ulike skolene som tilbyr kursene jeg ønsker å ta.

Da jeg på tirsdagen spiste en quiche-formet scone med fennikel og comté hos Café Cerise, valgte jeg på torsdagen å spise kake til lunsj hos Sweet Home Cafe.

En deilig ostekake med skogsbærsaus, et søtt mellommåltid på en grå dag hvor jeg ble sittende og dagdrømme, tilbake til Montpellier og Burlesque-fotoshooten sammen med min venninne Laurène, tilbake til et øyeblikk hvor jeg følte meg glamorøs og fin. Som en stjerne. Som Dita Von Teese.

Etter å ha spist meg mett på kake, endte jeg derfor opp med å handle nytt, ekstra fint undertøy til meg selv fra en liten sensuell boutique ved navn La clef des charmes.

En dag skulle jeg ta meg tid til å gjenskape en liten brøkdel av den følelsen, sminke meg pent, male neglene røde og ikle meg en fin kjole, med elegante blonder gjemt under kjolen.

Også neste dag nøt jeg et måltid langt unna leilighetens fire vegger, i nabobyen Colomiers, hvor Julien og jeg ønsket helgen velkommen over en liten lunsjdate på den meksikanske restauranten La Sandia De Dia.

En tre-retters lunsj og dagens store måltid, med hjemmelaget tortillachips og guacamole til forrett, og innbakt kylling med salsa verde til hovedrett. Brus drikker jeg så og si aldri, men med dette måltidet valgte jeg likevel å kose meg med ei flaske meksikansk ananasbrus. En liten dessert på deling, søt maiskake med en deilig smak som førte mine sanser direkte tilbake til året da jeg bodde i Florida, da jeg ble kjent med mange fine meksikanere som introduserte meg for autentisk mat fra det meksikanske kjøkken, deriblant maiskake som denne. Seks år siden, en bekymringsfri tid, jeg mimret tilbake med et smil.

Uka før forrige uke stod tydeligvis mat i fokus, for også på søndagen hygget vi oss med god mat. En trivelig brunsj i byens fineste nabolag, Carmes, på den stilige kafeen Moderni’thé sammen med våre venner Cindy og Johan, og deres to år gamle sønn. Amerikanske pannekaker med bacon og halloumi, ferskpresset juice av pære, spinat og lime, og en god kopp cappuccino, hva mer kunne jeg ha ønsket meg på en søndagsformiddag som denne?

Etter brunsjen tok vi oss en spasertur gjennom nabolagets søndagsstengte handlegater for å nyte stillheten, den blå himmelen og den lille guttens uskyldige latter og positive energi. Tenk å ha optimismen til et to år gammelt barn, tenkte jeg for meg selv, der jeg så ham løpe fra sin mor og nysgjerrig plukke opp den ene skatten etter den andre fra fortauskanten.

Julien og jeg avsluttet ettermiddagen på sykkeltur langs Garonne-elven og videre gjennom parken på Îles du Ramier. Jeg syklet på oransje og brune løv i et landskap fullt av både grønne og rødlige varme toner, i full fart langs de brede grusstiene og over den smale broen, videre tilbake på asfalten og forbi byens fotballstadion. Raskere og raskere syklet jeg, og nøt den friske følelsen av vind i ansiktet, en følelse av frihet.

Er det noe jeg har lært fra vårens 68 dager i karantene, er det viktigheten ved å sette pris på absolutt alt (og alle) man har i livet, for det hele kan bli borte på et blunk. Savnet etter noe så simpelt som et kafébesøk eller en spasertur gjennom sentrum var uutholdelig den gang, og derfor nyter jeg det så godt jeg bare kan, mens jeg fortsatt kan.

Å stoppe tiden når vi vokser fra hverandre

Et siste innlegg fra helgen i Paris, en intern monolog som knapt handler om Paris i det hele tatt. Fra timene før hjemreise, da vi over et lunsjmåltid ble gjenforent med mennesker som tidligere har vært en stor del av vår hverdag. Det vil si, før vi for snart tre år siden forlot Paris til fordel for Toulouse og livet ledet oss alle på totalt ulike stier.

For første gang på ett og et halvt år skulle vi få et gjensyn med en av bestevennene til Julien, en travel familiemann som vi i utgangspunktet hadde gledet oss til å se da vi i september ble viet i Capitole.

Men da vi bestemte oss for å utsette den store bryllupsfesten til neste år, valgte han å heller dra på en svært etterlengtet sensommerferie i stedet for å komme til Toulouse.

Etter planen skulle han være et av Julien sine vitner under den store bryllupsseremonien som nå var satt til april, men livet hadde dessverre andre planer, og han vil ikke lenger ha mulighet til å komme i det hele tatt. Årsaken skulle han selvfølgelig forklare alt om under lunsjen.

Kinesisk fondue på en liten restaurant i en sidegate ved Place de la République, vi skulle koke kjøtt og eksotisk sopp i pikant buljong og steke marinerte kjøttstrimler på stekeplater som stod plassert foran oss på bordet. Jeg slukket tørsten med Aloe Vera juice, en leskedrikk jeg bare unner meg selv en sjelden gang i blant.

Sammen med sin kone, hun som først introduserte oss for det kinesiske fondue-konseptet, hadde han en gledelig nyhet å dele med oss alle. Han skulle bli pappa for andre gang. Med termin to dager etter bryllupet vårt. Julien klarte ikke å legge skjul på skuffelsen, og skammet seg samtidig over at hans umiddelbare reaksjon var å bli lei seg, fremfor å gratulere kameraten sin med det nye tilskuddet til familien.

Etter lunsjmåltidet, tok vi oss en spasertur langs Canal Saint-Martin for å fordøye måltidet. Julien var fortsatt tydelig opprørt over at hans venn hverken kom for å feire sammen med oss i september, men likevel dro på bilferie bare hundre kilometer unna, og heller ikke vil ha mulighet til å komme i april, med god grunn. Hvert eneste gjensyn med denne vennen har de siste årene vært en påminnelse om en avstand som bare vokser seg større og større for hvert år, til de snart befinner seg på så forskjellige steder i livet at de knapt lenger snakker samme språk.

De har vokst fra hverandre, som så mange av oss gjør i slutten av tjueårene, begynnelsen av trettiåra. Selv om det kan være vondt å akseptere at man ikke lenger vil bli prioritert på samme måte som før, kanskje ikke i det hele tatt, kan man ikke gjøre annet enn å smile og være glad på deres vegne. Glad for at den festglade studenten har blitt voksen, oppnådd suksess både i arbeidslivet og på hjemmebane, glad for at han stifter den familien han alltid har ønsket seg.

Å forandre seg er en naturlig del av det å vokse opp. Vi har alle en kropp som stadig er i endring, et hode som blir rikere og rikere på livserfaring og et hjerte som får oppleve kjærlighet av så mange ulike varianter fra man er barn til man blir godt voksen. Vi blir født med blanke ark, og blir formet av våre omgivelser. Noen drømmer om det tradisjonelle familielivet, andre drømmer om fart og spenning (eller fred og ro) med eller uten partner i bildet. Livet har ingen fasit, hvertfall ikke i 2020, og godt er det.

Før vi vinket farvel til våre venner i Paris, tilbrakte vi vår siste time sammen på en uteservering ved Place de la République, et siste glass rosévin før hjemreise.

“Hva med dere, når skal dere ha barn?”, lød ordene fra kona til kameraten til Julien. Et spørsmål jeg visste ville komme i løpet av dagen. Jeg ristet på hodet og lot være å utdype denne privatsaken noe videre.

Mitt ønske for neste år er først og fremst å endelig få feire den store bryllupsfesten på Château du Croisillat sammen med familie og venner fra Norge. Vi har også et stort håp om å få kjøpe leilighet i sentrum av Toulouse, male minst én vegg mørkegrønn eller marineblå, jeg har lyst til å skaffe meg enorme bokhyller og fylle dem med spennende bøker, dessuten gleder jeg meg til å endelig få dratt på bryllupsreise til sommeren. Forhåpentligvis vil jeg innen den tid også være godt i gang med å få gjennomført flere av karrieremålene som jeg har satt meg.

Eiffeltårnet, Cabaret på Seine-elven og middag i Paris

Forrige helg, før portforbud i Île de France. Og hos oss i Toulouse.

Paris, jeg skulle i utgangspunktet bare lande her, på Aéroport Orly, for å deretter leie bil og kjøre videre til en liten landsby i Normandie, der hvor våre venner Thomas og Gaëlle skulle gifte seg, etter å ha utsatt bryllupet som i utgangspunktet var planlagt for junimånedens andre lørdag.

Men deres bryllup ble utsatt nok en gang, og vi bestemte oss derfor for å tilbringe helgen hos mine svigerforeldre som bor på utkanten av Paris. Sammen med dem tilbrakte vi fredagskvelden i sofakroken over et par glass cosmopolitan og hvitløksmarinerte oliven, før en lørdag rik på klisjeer ventet oss i hovedstaden. For en gangs skyld hadde jeg lyst til å være turist, og gjøre som turister gjør. Fotografere Eiffeltårnet, spise fransk løksuppe på restaurant i det vakre nabolaget Saint-Germain-des-Prés, og se paljettkledde danserinner på cabaret ved Seine-elven.

Rutete skjørt, høyhalset genser og lys rosa kåpe, et antrekk som etter min mening passet like fint til spaserturer gjennom sentrumsgatene på dagtid, som til fin middag og burlesque-show på kvelden.

La Place du Trocadéro, stedet hvor alle turister samles for å ta selfies foran Eiffeltårnet, stedet hvor man på en lørdag vil observere flere brudepar enn man vil klare å telle på én hånd. Det hele er sjarmerende, og jeg blir glad på vegne av alle de forelskede parene som får oppleve byens magi for aller første gang.

Mitt forhold til Paris er likevel ambivalent. Selv om jeg elsker la Tour Eiffel, Notre-Dame (som jeg gråt for da katedralen stod i flammer), Sacré-Cœur, Opéra Garnier, Pont Alexandre lll og ikke minst Louvre og Musée d’Orsay, kunne jeg aldri i min villeste fantasi takket ja til å flytte tilbake til Paris, ikke med mindre jeg en dag ble styrtrik og fikk råd til å kjøpe en duplex på vestkanten av byen, og aldri noensinne ville behøve å ta metro i rushtiden. Men hva slags liv får man egentlig av å leve i en gullbelagt boble hvor den virkelige verden blir sensurert bort og man selv bare ånder for Veuve Clicquot og haute couture?

Jeg går utifra at en normal og realistisk mellomting finnes, om man ikke har noe imot å bo trangt og dyrt. Selv bodde jeg romslig og rimelig da jeg bodde i Paris-området. Riktig nok i en banlieue, en ikke spesielt koselig forstad sør for sentrum, nærmere sagt endestasjonen til metrolinje sju. Daglig ble jeg plaget av innpåslitne menn både på metrostasjonen og i parken hvor jeg pleide å jogge, og blokka jeg bodde i var så elendig isolert at vi hørte absolutt alt som foregikk hos naboen i overetasjen. En hyggelig mann, for all del, men uheldigvis et nattemenneske som likte å produsere rapmusikk på kveldstid og stadig fikk seg høylydt damebesøk utover nattestid.

Kanskje det likevel ikke er Paris som er problemet, men les banlieues.

Etter å ha passet på å få alle mennesker på god avstand, tillot jeg meg selv å gjemme bort munnbindet for hvert bilde som ble knipset. Mellom hvert bilde, og for hver lille meter vi flyttet oss, var munnbindet trygt plassert over nese og munn, noe som jo dessuten er obligatorisk i alle de franske storbyene.

Fra Trocadéro kjørte vi videre til nabolaget Saint-Germain-des-Prés hvor vi lot bilen stå parkert til etter endt cabaret. Først skulle vi altså spise middag på byens eldste restaurant, La Petite Chaise, et spisested grunnlagt i 1680.

Til forrett bestilte jeg en parisisk klassiker, en av mine favorittsupper, fransk løksuppe, gratinert og rik på smak. For første gang så jeg Julien bestille escargots (snegler), en forrett som opprinnelig kommer fra Bourgogne, men også er å finne på en rekke restauranter i hovedstaden, til glede for nysgjerrige turister.

Da vi bestilte hver vår hovedrett, ble Julien mildt sagt skuffet over mitt valg. Magret de canard, andefilet. Med kastanjesaus og fløtegratinerte poteter. Jeg som bor i en by hvor omtrent nitti prosent av lokal cuisine består av andekjøtt, burde vel kunne bestille noe annet enn nøyaktig det samme som jeg spiser hele tiden på restauranter der hjemme, argumenterte han.

Kanskje neste gang.

Til dessert, panna cotta med salt karamellsaus, en deilig avslutning på måltidet, før vi trasket videre i retning det flytende teateret La Nouvelle Seine, en restaurantbåt og scene med fin beliggenhet like ved Notre-Dame. Vi hadde billetter til et burlesque-show. En helaftens cabaret. Min store dagdrøm, så lykkelig jeg var over å ha billetter til nettopp et show som dette, etter å ha lengtet tilbake til Moulin Rouge og Crazy Horse og alt som er med paljetter, korsetter og fjær.

Alt i alt, en nydelig dag, selv om vi i utgangspunktet hadde helt andre planer for helgen.

Kanalbroen i Moissac og tankene rundt alt som skjer akkurat nå

Søndag, den tjuende september. Vi pakket ned badetøy og klær, stablet koffertene i bilen og vinket farvel til eierne av gjestehuset i Arcachon. Tiden var inne for å dra hjem igjen, selv om jeg absolutt ikke følte meg klar for å møte hverdagen helt enda. Klar er jeg vel egentlig aldri når det kommer til hjemreise, ikke med mindre jeg befinner meg i en situasjon hvor alt jeg ønsker er å komme meg vekk , måtte det være på grunn av menneskene rundt meg eller aktiviteter som gjør meg ukomfortabel (fjellturen i Pyreneene er et godt eksempel). Eller på grunn av sykdom, slik som da jeg fikk omgangssyke og magesår i Moldova.

Men å reise hjem fra kystlivet i Arcachon, fra svømmebassenget, fra de fine sandstrendene, fra den gode feriefølelsen, nei, det hadde jeg ikke lyst til.

Etter å ha kjørt i en times tid, halvveis fremme i Toulouse, tok vi oss like greit en liten tur innom byen Moissac for å forlenge feriefølelsen bittelitt til. Vi kjøpte lunsj fra et bakeri (baguetter med skinke og sylteagurk) og besøkte byens viktigste landemerke, middelalderklosteret Saint-Pierre.

Under vår forrige lille dagstur til Moissac for tre år siden, fikk vi fri tilgang til klosterhagen, og skuffelsen var derfor stor da jeg så at det ikke lenger var fritt frem for å besøke hagen. Billetter må nå kjøpes på forhånd.

Samtidig har jeg stor forståelse for at vedlikehold koster penger, og at kommunen må prioritere andre formål enn oppussing og hagearbeid, spesielt under disse vanskelige tidene med permitteringer og konkurser i omtrent hver eneste sektor. Jeg donerte et par euro til klosteret, men kunne dessverre ikke ta meg råd til å besøke hagen i denne omgang.

Fra Moissac sentrum dro vi tre kilometer videre for å få en titt på byens andre store landemerke, Pont-Canal du Cacor, en kanalbro konstruert på 1800-tallet, en av de tre lengste i Frankrike. I typisk sørvestfransk arkitekturstil, er kanalbroen bygget i rød murstein.

Den krysser Tarn-elven og er en av Garonne-elvens sidekanaler. Sistnevnte er elven som renner gjennom mitt kjære Toulouse.

Fredelig spaserte vi langs kanalen og nøt sensommerens siste solskinnsdag før høstværet ifølge værmeldingen skulle møte oss allerede neste dag. En siste dag i sommerkjole, en siste dag med sandaler på føttene og solbriller på nesetippen. Høst i Toulouse betyr nemlig kalde morgentimer, milde ettermiddager og store mengder regn.

“Smil til kameraet”, sa Julien, der vi sammen tok turens siste selfie, med kanalen i bakgrunnen.

“Jeg håper…”, sa jeg innledningsvis før jeg pustet tungt, sukket for meg selv, “at vi snart får tatt oss en romantisk helgetur alene, bare du og jeg, for å feire at vi er nygift, feire på tomannshånd, en helg med parmassasje, champagne, boblebad og sånne ting…”

“…Ikke vondt ment mot dine foreldre”, skjøt jeg inn, “mine svigerforeldre, jeg er glad i dem, for all del, men…”, ordene druknet i de mange pessimistiske tankene mine, der jeg bekymret meg for de stadig økende smittetallene og for månedene fremover, Halloween-tradisjonen vår, julefeiring med familien i Norge, de små og de store gledene, og ikke minst, fremtiden min.

Vi hadde ikke engang rukket å komme oss hjem fra Arcachon før jeg begynte å lete etter en ny mulighet til å flykte fra virkeligheten, fra alle tanker rundt coronakrisen, savn og lengsel etter alt og alle.

Noen romantisk helg en amoureux blir det nok dessverre ikke med det første, men vi fikk i det minste tatt oss en liten tur til mine svigerforeldre i Paris bare tre uker senere, det vil si, forrige helg, hvor burlesque-show, middag på den eldste restauranten i Paris, og lunsj med venner stod på agendaen.

Mer om dette i neste oppdatering fra meg og mitt i la France.

I de sjarmerende østerslandsbyene på halvøya Cap-Ferret

Lørdag, den nittende. En mild septemberdag i Arcachon, med regnvær meldt utover ettermiddagstimene. En siste feriedag hvor vi tok oss en kjøretur langs bukten for å besøke ulike østerslandsbyer og fine severdigheter, hvor vårt siste stoppested skulle bli fyrtårnet syd på Cap-Ferret.

Vi startet dagen med en liten svipptur innom fiskehavnen i Biganos, et bittelite sted på den sørlige delen av Bassin d’Arcachon, kjent for sine fargerike trehytter som omkranser havnen, stripete små og mellomstore hytter.

Ved havnen så vi flere piknikbord, hvorav alle var tatt i bruk av par og familier som nøt formiddagens oppholdsvær og den fine utsikten mot de fargesterke hyttene som speilet seg i vannet. Baguetter, pålegg og oppskåret frukt på bordet, en fin liten piknik på et koselig sted.

Synet av baguettene gjorde meg sulten, så det passet meg derfor fint at vårt neste stopp skulle bli den lille østerslandsbyen hvor vi hadde planlagt å spise dagens lunsj, Andernos-les-Bains.

Østers måtte jeg selvfølgelig utelukke, intolerant som jeg jo er, men et godt fiskemåltid kunne jeg gjerne tenke meg. Aller først tok vi oss likevel en spasertur langs havnen, forbi de mange små hyttene som tilbyr østerssmaking, forbi de ulike østersbassengene, og helt til slutt en spennende omvisning på det lille østersmuseet ved havnen.

Vi spiste lunsj på L’Atelier, en fiskerestaurant ved østershavnen, hvor jeg nøt en deilig torskefilet med pikant chorizosaus og kremet potetstappe sammen med et glass tørr hvitvin fra Bordeaux.

Fisk er dessverre noe jeg altfor ofte velger bort på restaurant og aldri våger å tilberede hjemme, med unntak av fisketaco fra tid til annen. Fint var det derfor å spise på et sted hvor hele menyen var basert på ingredienser fra havet, en mulighet til å smake noe nytt og spennende.

Fra Andernos-les-Bains, dro vi videre til det som skulle vise seg å bli dagens høydepunkt, det skjulte paradiset L’Herbe, den vakreste landsbyen på Cap-Ferret halvøya.

En landsby full av små hytter i spreke farger, bebodd av fiskere og østersoppdrettere. L’Herbe blir under høysesongen flittig besøkt av turister. Alle må de, i løpet av kvelden, etter å ha smakt seg fornøyd på østers og hygget seg med vin og vakker utsikt mot vannet og den pittoreske trehyttebebyggelsen, forlate L’Herbe for å overnatte i nabolandsbyene eller i Arcachon.

Det eneste hotellet som finnes i L’Herbe, det flotte Hotel de la Plage som ble bygget i 1860, er nemlig ikke lenger et hotell, men en restaurant og bar ved navn Chez Magne, selv om fasaden fortsatt bærer sitt tidligere navn.

Apropos Chez Magne, som så enkelt betyr Hos Magne…Med et navn som dette undrer jeg om eieren er norsk. Magne er jo på ingen måter et fransk fornavn.

Vi tok oss en forfriskende drink på uteserveringen til dette historiske hotellet som nå tilhører Magne, hvor jeg fikk servert en ekstremt bitter Campari Spritz etter å ha blitt gjort oppmerksom på at baren var tom for Aperol.

Fra L’Herbe gikk ferden videre til vårt siste stopp, fyrtårnet ved Cap-Ferret. Hadde vi husket å søke opp åpningstidene på forhånd, ville vi ha rukket å besøke tårnet innvendig, men med bare ti minutter til rådighet fikk vi ikke gjort mer enn å se på fyrtårnet fra bakkenivå.

Kvelden ble deretter tilbrakt på den koselige restauranten Le Cabanon på utkanten av Arcachon, et siste måltid sammen ved vestlandskysten før hjemreise neste morgen.

Jeg bestilte et glass rødvin og lekker spekemat til forrett, før jeg deretter nøt dagens andre fiskemåltid, breiflabb med spekeskinke og parmesanrisotto.

Måltidet var nydelig, akkurat som kjøreturen langs bukten, akkurat som de fine stedene vi hadde rukket å besøke i løpet av dagen, østerslandsbyene og de fargerike hyttene.

Under morgendagens hjemreise skulle vi kjøre innom den lille byen Moissac og den kjente severdigheten Pont-Canal du Cacor. Mer om det i neste innlegg, før jeg går videre til å fortelle om forrige helg, om hvorfor vi endte opp med å tilbringe oktobermånedens andre helg i Paris.

Da vi dro til Arcachon på en siste badeferie

Onsdag, den sekstende septemberdagen. Tiden var inne for en liten ferie på den franske vestkysten. Sol, bading og kvalitetstid sammen med Julien og hans foreldre, mine svigerforeldre.

Under normale omstendigheter ville jeg ha foretrukket å pakke kofferten en dag eller to på forhånd før jeg drar ut på reise, noe jeg de siste dagene hadde nedprioritert til fordel for å gi all min oppmerksomhet til Laurène, min kjære venninne som jeg sannsynligvis ikke vil se igjen før til våren, i anledning utdrikningslaget og bryllupsfesten min.

Rundt en time og et drøyt kvarter før jeg ble hentet av Julien og hans foreldre, fulgte jeg min venninne til trikken som skulle føre henne til flyplassen. Etter en innholdsrik uke hos meg i Toulouse, skulle hun endelig hjem til sitt kjære Bretagne, samme dag som jeg skulle reise til Arcachon.

Stressnivået var skyhøyt, der jeg i all hast ryddet og vasket, der jeg sminket meg og børstet håret. Jeg hadde gitt meg selv én time på å pakke kofferten og løpe ut døra.

Med et hode stappfullt av tanker som alle startet med “glem ikke å ta med…” vekslet jeg mellom å hente klær fra garderobeskapet på gjesterommet og skuffene på soverommet, kosmetikken på badet og skoene fra hylla ved inngangspartiet. Glem ikke kamera og mobillader, minnet jeg meg selv. Og solbriller, det er alltid lurt å ta med seg solbriller på tur. Og paraply, fordi det å stole blindt på værmeldingen for de neste fem dagene blir for naivt etter min mening.

Jeg pakket med meg min nye røde bikini, den med høyt liv, den som Julien synes er utrolig fin siden den er rød, selv om han kaller underdelen for bestemortruse og helst ville ha foretrukket å se mer hud. Sandaler, mine sorte Birkenstocks, mitt personlige favorittfottøy, de skulle få seg en siste luftetur før høstværets ankomst, før støvlettsesongen banket på døra bare to uker senere. Lyse bluser, korte skjørt, olashorts og sommerkjoler, alle mine lette sommerplagg ble i starten av månedsskiftet byttet ut med tykke gensere, myke skjerf og store ullkåper.

Uansett, tilbake til September…

En route til Arcachon, en to timers kjøretur fra Toulouse, i retning den kjente vinbyen Bordeaux (som jeg gleder meg til å besøke ved en senere anledning). De neste fire nettene skulle vi overnatte i et gjestehus med tilhørende svømmebasseng og utendørs kjøkken. En siste bademulighet før sesongens ende, en aller siste smak av sørfransk sensommer før oktoberkulden la seg over de sydlige strøk.

Sent på ettermiddagen nådde vi frem til Abritel-gjestehuset (og for en gangs skyld ikke Airbnb), hvor vi ble møtt av huseieren, en hyggelig parisienne som nøt pensjonisttilværelsen på det solrike sørvestland, langt unna hovedstadens støy og mas, langt unna livet i bitteliten leilighet med mikroskopisk balkong og skyhøye levekostnader. Livet i Arcachon er på ingen måter rimelig, men her hadde hun i det minste en stor hage og rikelig med plass til å kokkelere på kjøkkenet og invitere gjester på besøk.

I tillegg var jo stranda bare et lite steinkast unna dette boligstrøket, og dit skulle vi neste dag.

En av de mange opplevelsene jeg hadde lengtet etter da vi som bor her i Frankrike satt i en 68 dagers karantene, var følelsen av å spasere barfot langs ei sandstrand, kjenne vannet blandet med den våte sanden kile meg mellom tærne og la bølgene treffe huden min, sprute vann opp til knærne, kanskje helt opp til lårene, le og kose meg som om jeg var et lite barn igjen.

Våre første kveldstimer i Arcachon ble tilbrakt i gjestehusets svømmebasseng med sin behagelige vanntemperatur på tjueåtte grader. Vi tok oss like greit en liten apéro i bassenget før middag, hvert vårt glass musserende vin fra Gaillac, før vi ved utekjøkkenets spisebord hygget oss med sørfransk rødvin, lokal spekemat, oliven og ferskt brød fra bakeriet i nabolaget.

Sittende rundt bordet med rødvinsglass i hånda, pratet vi om morgendagens planer, vi reserverte billetter til en to og en halv times båttur rundt Bassin d’Arcachon, og jeg gledet meg samtidig til denne etterlengtede spaserturen langs stranda, en soleklar prioritet.

Utsjekk fra villaen og etterlengtet venninnetid

Søndag, den trettende september. Jeg våknet til min første morgen som nygift, til våre siste timer i villaen, en siste mulighet til å ta en dukkert i svømmebassenget, en siste frokost sammen med våre venner fra Paris, før tiden var inne for dem alle å reise hjem igjen.

Alle, bortsett fra min venninne Laurène, hun som tidligere har bodd i London og Cannes. For tiden bor hun hjemme hos sin familie i Bretagne mens hun leter etter ny jobb i Sør-Frankrike, potensielt her i Toulouse. Med tanke på at hun ikke hadde noen forpliktelser ventende på seg hjemme, hastet det heller ikke å reise tilbake med det aller første. Tre dager ekstra kunne hun fint unne seg.

Siden vi ikke hadde sett hverandre på ett og et halvt år, var det dessuten viktig både for henne og meg å ta igjen all den tapte tiden og kose oss med etterlengtet venninneprat, cocktails og god mat.

Som et plaster på såret for at utdrikningslaget var blitt utsatt til neste år, overrasket hun meg med en fantastisk gave som skulle bli en fin avslutning på vår tid sammen. Hun hadde bestilt togbilletter til Montpellier og booket en helt spesiell fotoseanse for oss to. Jeg skulle endelig få leve ut Dita von Teese-drømmen for en dag, på en glamorøs Burlesque-fotoshoot hvor en ekte fransk Cabaret-stjerne skulle stå for både fotografering og styling, og kostymer var til utlån fra hennes eget show. Korsetter, sateng og fjær, glitter, glamour og røde lepper, jeg lot tankene vandre og smilte med stjerner i øynene der jeg gledet meg til vår lille Moulin Rouge-makeover.

De siste timene i villaen tilbrakte Laurène og jeg ved bassengkanten, sammen med Julien, min venninne Daniela og hennes samboer Thomas. Om jeg bare kunne bodd her for alltid, ville jeg ha tilbrakt hver eneste solskinnsdag her ute, iført bikini og solbriller og et eneste stort glis.

Heldige er paret som eier dette paradiset, byens store kaffegründere som i tillegg til villaen hvor vi feiret bryllupet, eier det store flotte nabohuset. Heldige var de, som ikke kunne møte oss hverken ved innsjekk eller utsjekk fordi de akkurat der og da var opptatt med å nyte livet på en yacht i Spania. Bare tanken på å eie flere franske villaer med svømmebasseng og en yacht i Spania er for meg helt surrealistisk, en fjern fantasi fra en helt annen verden.

Disse kaffegründerne eier nok alt de kunne ønsket seg og litt til, men de har ikke Laurène og Daniela, to nydelige kvinner som har stilt opp og vært en enorm støtte for meg gjennom hele coronasituasjonen, gjennom planleggingen av bryllupet og utsettelsen av både seremonien og bryllupsfesten. Mine venninner som hadde store planer for utdrikningslaget som i utgangspunktet skulle bli arrangert helgen før bryllupet.

Denne lille symbolske bryllupsfeiringen som vi nå fikk gjennomført ville ikke ha vært det samme uten dem. Der vi satt ved bassengkanten og pratet bort søndagsformiddagen, ble jeg rørt over hvor ivrige de begge nå var etter å planlegge et ordentlig utdrikningslag for meg til våren, det skulle bli elegant og stilfullt, det skulle involvere sofistikerte drinker og deilig mat. Sju måneder frem i tid, og jeg gledet meg allerede.

Etter hvert som tiden nærmet seg utsjekk, pakket vi sammen sakene og takket våre gjester nok en gang for at de valgte å komme. Laurène ble som nevnt med meg hjem og erstattet dermed min nye ektemann, som dro videre sørover til den lille kystbyen Collioure for å feriere sammen med sine foreldre i et par dager. Han ville gi oss kvinner litt kvalitetstid på tomannshånd.

Under normale omstendigheter ville jeg ansett det som svært unaturlig å ikke tilbringe mine første dager som nygift sammen med ektemannen min, men ettersom bryllupet har blitt delt i to og utdrikningslaget vil bli arrangert først etter bryllupet og brudekjolen ble kjøpt på internett og coronasituasjonen skaper utfordringer jeg tidligere aldri kunne ha forestilt meg, finnes det ikke lenger noe som heter unaturlig.

Laurène og jeg startet kvelden med en spasertur gjennom favorittparken min, Le Jardin Japonais, før jeg tok henne med til en restaurant jeg visste hun ville like, den latinamerikanske El Chivito, hvor vi bestilte hver vår pisco sour og en plateau découverte bestående av tortillachips og guacamole, sorte bønner, empanadas, arepas og salchipapa.

Etter måltidet vandret vi gjennom sentrumsgatene og videre til Place du Capitole. Vi beundret byens belysning under den sorte nattehimmelen, og diskuterte jobb og karriere. Et vanskelig tema i denne usikre nåtiden hvor selv det å holde motet oppe for fremtiden har vært en eneste stor utfordring.

Hvor er vi om et halvt år? Hvor er vi om en måned?

Ingen vet. Derfor er det viktigere nå enn noensinne å verdsette hver eneste dag og hvert eneste menneske som klarer å få oss til å smile, til å le, hvert menneske som gir oss en varm og god følelse i hjertet og som ikke krever noe som helst tilbake annet enn gjensidig respekt og kjærlighet.

Resten får vi bare ta som det kommer.

Livet i Frankrike, august måned og spennende planer

August i Frankrike betyr hetebølger, fellesferie og aggressiv veps. Stilige pop-up barer og food trucks dukker opp overalt, en trøst ettersom mange restauranter holder sommerstengt i august. Storbyene er tomme og strendene overfylte, havnebyenes restauranter serverer kilovis med reker og blåskjell hver eneste solfylte dag.

Jeg forbinder denne varme sensommermåneden med lyse kvelder, shortskledde lår fulle av myggstikk og smaken av oppskåret melon sammen med følelsen av klissete fingre. Gratis parkering i sentrum, mye veiarbeid og få busser. Mange sykkelturer gjennom nabolaget og videre rundt byen, men aldri gjennom sentrumskjernen. Apéro og grilling med venner, merguez og chipolata-pølser, øl fra lokale mikrobryggerier og vin fra regionen.

I parkene møtes venner og familier gjerne over en piknik med ferske baguetter, patéer og spekepølse, gjerne over litt vin til de voksne og brus eller iste til de små. I bakgrunnen høres lyden av stålkuler der de kastes og ruller bortover grusen, ofte etterfulgt av fransk jubel. Både unge og eldre samles for å spille pétanque, en aktivitet som er høyt elsket her på det franske sørland.

Solsikkeeng

Jeg dagdrømmer her jeg sitter ute på balkongen og observerer naboen fra femte etasje, der han vanner tomatplantene sine i den felles hagen til leilighetskomplekset. Tankene mine reiser tilbake i tid, tilbake til fjorårets august. Til småprat ved kaffemaskinen og rolige dager på kontoret. Til den hyggelige ferieuka i Danmark sammen med foreldrene mine. Alt er annerledes nå, og august er i år en måned hvor både familiegjenforening og arbeid står på pause inntil videre.

Til helgen skal vi heldigvis reise bort en liten tur, min kjære og jeg. En kjøretur sørover i retning fjellene for å besøke dyreparken Parc Animalier des Pyrénées, hvor vi har reservert ei natt på en Lodge, ei luksuriøs hytte med bjørner traskende rundt utenfor vinduene. Men først har vi to netter på en koselig chambre d’hôtes å se frem til, plasking i svømmebassenget og utflukter til både ørneparken Donjon des Aigles og de spennende grottene Grottes de Bétharram.

Jeg gleder meg til helgen, jeg gleder meg vanvittig mye til denne siste kjæresteturen før vi gifter oss, selv om tankene mine lar seg distrahere der jeg overtenker på fjoråret. På det som var. Savnet etter familien, men også etter å ha en normal hverdag med faste rutiner. Men hva er vel en normal hverdag i år 2020?

Den tjueåttende august skal jeg på et møte med en skole. Jeg skal få vite hvilken dato jeg endelig vil få kommet i gang med studier i webdesign og community management, tyngden jeg trenger for å kunne jobbe med å hjelpe små aktører i reiselivsbransjen til å bli synlige på nett. For å styrke profilen ytterligere, vil det nok også være en god idé å forbedre mine kunnskaper i foto-og videoredigering før jeg til slutt hopper uti ukjent farvann og starter min egen bedrift.

Som nevnt tidligere ønsker jeg også å melde meg på et fire ukers språkkurs i Tyskland for å forbedre mine tyskkunnskaper, men dette vil selvfølgelig ikke være mulig før vi endelig får kontroll på pandemien.

Solsikker

Fjorårets august. Julien og jeg dro på en helgetur til det landlige Gers få dager etter min hjemkomst fra Danmarksturen, forbi flere av de samme solsikkeengene som vi passerte forrige måned. Det solgule vakre landskapet som var som hentet fra mine søteste drømmer, julimånedens store høydepunkt. Da vi i fjor dro fra landsby til landsby og forbi blomsterengene i Gers, var det ikke mye gulfarge igjen å se. Brune uttørkede solsikker med bøyde hoder, sensommerens siste pust.

Vi har nå kommet oss halvveis gjennom august, og jeg har blitt stukket av både vanlige mygg og tigermygg, jeg har ikke spilt pétanque i år, jeg har derimot hygget meg på piknik og grillet med venner. Gode sunne hverdagsrutiner vil jeg finne veien tilbake til senere, forhåpentligvis allerede i oktober om alt går etter planen.

Sommerkjole

En romantisk kveld med Michelinstjerne-middag

Til jul ga jeg min kjære et ganske spesielt gavekort, en helaften med ni-retters middag og tilhørende vinpakke hos Sept, en moderne Michelinstjerne-restaurant i sentrum av Toulouse.

Med dette gavekortet reserverte vi et bord for to, vi hadde bestemt oss for den tjuesjette mars, da vi hadde store planer om å feire våre fem år som kjærester.

Men, i mars kom coronaen og samfunnet ble totalt nedstengt.

Ingen restaurantbesøk, ingen mulighet til å feire noen andre steder enn hjemme, gavekortet ble lagt på is.

I går kveld, åtte måneder etter jul, fikk Julien endelig tatt i bruk dette gavekortet som jo var en like stor glede for meg som for ham, en gave fra meg til oss begge. Den lille luksuriøse restauranten Sept ligger vis-à-vis den flotte basilikaen Saint-Sernin, et av byens mest kjente landemerker.

For anledningen pyntet jeg meg med rød kjole og røde pumps, han med hvit polo og marineblå shorts. En solfylt sommerkveld som vi med stor takknemlighet så frem til å nyte, med champagne til apéritif før et stjernevinnende ni-retters måltid ble servert.

Skåling og feiring

Vår første smakebit, kveldens første lille kunstverk, bestod av røkt Burrata-iskrem med vegetabilsk kull og olivenolje, en liten appetittvekker med en underlig gråfarge, fløyelsmyk konsistens og god kremet smak.

Burrata med vegetabilsk kull

Servitøren plasserte deretter et lite skrin foran oss på bordet, og åpnet nederste skuffe hvor to tarteletter med flamberte sardiner hvilte på en seng av linser. Personlig liker jeg ikke smaken av sardiner, men på restauranter som dette smaker jeg likevel absolutt alt i håp om at enhver ingrediens kan smake godt om den bare er tilberedt på et spennende vis, av noen som virkelig har peiling på mat, noe en stjernekokk selvfølgelig har.

I øverste skuffe lå fire tyntskårede skiver norsk fenalår, noe som selvfølgelig fikk meg til å smile og bryte ut “ja, fenalår kjenner jeg godt til”. Snikskrytende forklarte jeg at jeg er norsk, noe som fikk servitøren til å smile henrykt. Hun spurte meg om hun uttalte ordet riktig, det gjorde hun. Fenalår.

Fenalår

Fra sardiner (som dessverre fortsatt ikke falt i smak) og norsk spekemat til en vegetarisk smaksopplevelse. Sørfranske tomater tilberedt på flere ulike måter; confit, soltørket, marinert, fermentert, presset, skummet og servert sammen med en gin-basert Bloody Mary. Forfriskende, lett pikant og sommerlig!

Tomat på ulike måter

Kveldens neste smakebit forførte våre neser med sin intense duft av røkt timian. Tynne røkte skiver biff fra Kagoshima i Japan, biffbuljong med shiitake og laurbærblader og en baozi (dampet bolle) med fyll av stekt oksekinn. Saftig og mørt kjøtt i fin harmoni med sine røkte urter og shiitakesopp.

Japansk biff

Enda en fransk-asiatisk fusjon ble servert som neste smårett, japanske somen-nudler med kantarellsaus og ristede hasselnøtter, en saus så god og nudler så delikate at jeg gjerne kunne ha spist fire porsjoner til. Minst.

Nudler kantarellsaus

Fra kantareller og hasselnøtter beveget vi oss videre til havet, med flyndrefilet på hvite bønner, servert med russisk kaviar og mousse av Veuve Clicquot fra 1986.

Flyndre og kaviar

Vi fikk deretter servert kveldens første dessert, sorbet av rødbeter og vodka, servert med ferske røde og gule rødbeter, knasende karamell og crumble av mørk sjokolade. Rødbetenes jordaktige smak i kombinasjon med søt karamell og sjokolade ble litt for merkelig for meg, Julien var heller ikke overbegeistret. Dessverre.

Dessert rødbeter

Neste dessert kunne jeg derimot ha forsynt meg fra flere ganger, hadde muligheten vært der. En deilig mandelterte med matcha og sjokolade, en himmelsk avslutning på et nydelig måltid.

Mandelterte

Det vil si, avslutning før den definitive avslutningen, servert i det som lignet et smykkeskrin i velour, lå to sjokoladekuler med fyll av sjokolademousse og tørket chili.

Sjokoladekuler

Fint er det å kunne unne oss selv og hverandre slike spesielle matopplevelser fra tid til annen, både her i Toulouse og utenfor byen vår. Gjerne skulle jeg ha likt å besøke også noen av stjernerestaurantene der hjemme i Norge…om muligheten en dag byr seg (og coronaen gir seg).

Rød sommerkjole