Utsjekk fra villaen og etterlengtet venninnetid

Søndag, den trettende september. Jeg våknet til min første morgen som nygift, til våre siste timer i villaen, en siste mulighet til å ta en dukkert i svømmebassenget, en siste frokost sammen med våre venner fra Paris, før tiden var inne for dem alle å reise hjem igjen.

Alle, bortsett fra min venninne Laurène, hun som tidligere har bodd i London og Cannes. For tiden bor hun hjemme hos sin familie i Bretagne mens hun leter etter ny jobb i Sør-Frankrike, potensielt her i Toulouse. Med tanke på at hun ikke hadde noen forpliktelser ventende på seg hjemme, hastet det heller ikke å reise tilbake med det aller første. Tre dager ekstra kunne hun fint unne seg.

Siden vi ikke hadde sett hverandre på ett og et halvt år, var det dessuten viktig både for henne og meg å ta igjen all den tapte tiden og kose oss med etterlengtet venninneprat, cocktails og god mat.

Som et plaster på såret for at utdrikningslaget var blitt utsatt til neste år, overrasket hun meg med en fantastisk gave som skulle bli en fin avslutning på vår tid sammen. Hun hadde bestilt togbilletter til Montpellier og booket en helt spesiell fotoseanse for oss to. Jeg skulle endelig få leve ut Dita von Teese-drømmen for en dag, på en glamorøs Burlesque-fotoshoot hvor en ekte fransk Cabaret-stjerne skulle stå for både fotografering og styling, og kostymer var til utlån fra hennes eget show. Korsetter, sateng og fjær, glitter, glamour og røde lepper, jeg lot tankene vandre og smilte med stjerner i øynene der jeg gledet meg til vår lille Moulin Rouge-makeover.

De siste timene i villaen tilbrakte Laurène og jeg ved bassengkanten, sammen med Julien, min venninne Daniela og hennes samboer Thomas. Om jeg bare kunne bodd her for alltid, ville jeg ha tilbrakt hver eneste solskinnsdag her ute, iført bikini og solbriller og et eneste stort glis.

Heldige er paret som eier dette paradiset, byens store kaffegründere som i tillegg til villaen hvor vi feiret bryllupet, eier det store flotte nabohuset. Heldige var de, som ikke kunne møte oss hverken ved innsjekk eller utsjekk fordi de akkurat der og da var opptatt med å nyte livet på en yacht i Spania. Bare tanken på å eie flere franske villaer med svømmebasseng og en yacht i Spania er for meg helt surrealistisk, en fjern fantasi fra en helt annen verden.

Disse kaffegründerne eier nok alt de kunne ønsket seg og litt til, men de har ikke Laurène og Daniela, to nydelige kvinner som har stilt opp og vært en enorm støtte for meg gjennom hele coronasituasjonen, gjennom planleggingen av bryllupet og utsettelsen av både seremonien og bryllupsfesten. Mine venninner som hadde store planer for utdrikningslaget som i utgangspunktet skulle bli arrangert helgen før bryllupet.

Denne lille symbolske bryllupsfeiringen som vi nå fikk gjennomført ville ikke ha vært det samme uten dem. Der vi satt ved bassengkanten og pratet bort søndagsformiddagen, ble jeg rørt over hvor ivrige de begge nå var etter å planlegge et ordentlig utdrikningslag for meg til våren, det skulle bli elegant og stilfullt, det skulle involvere sofistikerte drinker og deilig mat. Sju måneder frem i tid, og jeg gledet meg allerede.

Etter hvert som tiden nærmet seg utsjekk, pakket vi sammen sakene og takket våre gjester nok en gang for at de valgte å komme. Laurène ble som nevnt med meg hjem og erstattet dermed min nye ektemann, som dro videre sørover til den lille kystbyen Collioure for å feriere sammen med sine foreldre i et par dager. Han ville gi oss kvinner litt kvalitetstid på tomannshånd.

Under normale omstendigheter ville jeg ansett det som svært unaturlig å ikke tilbringe mine første dager som nygift sammen med ektemannen min, men ettersom bryllupet har blitt delt i to og utdrikningslaget vil bli arrangert først etter bryllupet og brudekjolen ble kjøpt på internett og coronasituasjonen skaper utfordringer jeg tidligere aldri kunne ha forestilt meg, finnes det ikke lenger noe som heter unaturlig.

Laurène og jeg startet kvelden med en spasertur gjennom favorittparken min, Le Jardin Japonais, før jeg tok henne med til en restaurant jeg visste hun ville like, den latinamerikanske El Chivito, hvor vi bestilte hver vår pisco sour og en plateau découverte bestående av tortillachips og guacamole, sorte bønner, empanadas, arepas og salchipapa.

Etter måltidet vandret vi gjennom sentrumsgatene og videre til Place du Capitole. Vi beundret byens belysning under den sorte nattehimmelen, og diskuterte jobb og karriere. Et vanskelig tema i denne usikre nåtiden hvor selv det å holde motet oppe for fremtiden har vært en eneste stor utfordring.

Hvor er vi om et halvt år? Hvor er vi om en måned?

Ingen vet. Derfor er det viktigere nå enn noensinne å verdsette hver eneste dag og hvert eneste menneske som klarer å få oss til å smile, til å le, hvert menneske som gir oss en varm og god følelse i hjertet og som ikke krever noe som helst tilbake annet enn gjensidig respekt og kjærlighet.

Resten får vi bare ta som det kommer.

Helgens ubehagelige Bed & Breakfast-opplevelse

Fredag ettermiddag i de franske Pyreneene. Vi hadde reservert to netter på en Bed & Breakfast i fredelige omgivelser med utsikt mot fjell og skjønn natur, et sjarmerende hus med svømmebasseng og kort avstand til det kristne pilgrimsstedet Lourdes.

Fransk Bed & Breakfast

Utenfor huset ble vi møtt av eieren, ei enslig dame i femtiårene, hun hilset tørt, uten å trekke på smilebåndet. Mens Julien skravlet i vei, studerte hun bilen og bilskiltet vårt, Toulouse, mumlet hun. Fra gårdsplassen ble vi ledet opp trappa og inn på rommet hvor vi de neste to nettene skulle sove.

Hun spurte Julien hva han jobbet med. Gledelig fortalte han om ingeniørarbeidet hos Airbus og produksjonen av A350-fly, og jeg lyttet stille i bakgrunnen, med et håp om at han ville holde samtalen gående i lang nok tid til at hun til slutt ville glemme å vende fokuset mot meg og stille spørsmål rundt min arbeidssituasjon.

Men spørsmålet kom, og jeg forklarte at jeg i juli mistet jobben på grunn av coronakrisen. Jeg rakk knapt å fortelle om mine planer for tiden fremover før hun avbrøt meg for å poengtere at jeg har en aksent.

“Ja…jeg kommer fra Norge”, sa jeg. Hun ristet på hodet og sa at jeg ikke så norsk ut. Jeg kunne ha innrømmet at moren min er polsk, men jeg så ikke noen grunn til hvorfor dette skulle forandre noe som helst, når det sannsynligvis var det fraværende blonde håret som ødela dette stereotypiske bildet av hvordan en nordmann ser ut. Min helnorske far hadde brunsvart hår i sin tid, og massevis av mørkt hår på armer og bryst. Mitt brune hår og grønne øyne har jeg arvet fra ham.

“Har dere reservert bord på restaurant for kvelden?”, spurte hun Julien, totalt uinteressert i å høre om mine studieønsker og planer om å starte egen bedrift.

“Ja, hos Plat Beroi”, bekreftet jeg. Hun hverken sa noe eller så på meg, og ignorerte mitt nærvær totalt, som om jeg var usynlig for henne. Hvorfor, undret jeg. Fordi jeg var utenlandsk, fordi jeg var arbeidsledig, fordi jeg hadde tatoveringer på armene, fordi jeg var mindre spennende å prate med enn Julien?

Julien ville vite om vi kunne benytte oss av svømmebassenget disse sene ettermiddagstimene. Det kunne vi. Hva med håndklær, hadde hun badehåndklær liggende ved bassengkanten eller var det greit å bruke håndklærne fra rommet for å tørke seg etter en dukkert?

Da jeg stilte spørsmålet, så hun på meg med et tomt blikk. Jeg forstår ikke hva du sier, sa hun og snudde seg mot Julien som repeterte nøyaktig de samme ordene som jeg akkurat hadde sagt.

Petit déjeuner vil bli servert mellom klokka åtte og ni, vil dere ha stekt egg til frokost?”. Jeg takket nei til egg. “Selvfølgelig, du er gravid”, sa hun. Det er jeg absolutt ikke, sa jeg surt, og følte meg umiddelbart både svær som en blåhval og enda mer utenlandsk og arbeidsledig enn jeg allerede føler meg til vanlig.

Kjapt skiftet Julien og jeg til badetøy og hastet oss til bassenget hvor vi svømte flere runder frem og tilbake, med små pauser for å redde bier og marihøner fra døden i klorvann.

Plat Beroi, en konsept-restaurant hvor halvparten av lokalet er butikk. Her selges lokale spesialiteter og ferske råvarer, mens resten av lokalet er en moderne bar-og restaurant hvor til og med husets øl og vin kommer kortveisfra.

Småretter

Vi bestilte lokalbrygget øl og flere småretter på deling. Stekte poteter i hvitløkssmør, marinerte champignoner, spekefat, tataki av biff med pesto og parmesan, og deilig pasta med trøffelkrem. Dessert hadde hverken han eller jeg plass til.

Tataki av biff

Neste morgen, etter vår første natt hos Beth Soureilh (navnet på overnattingsstedet), pustet jeg lettet ut ved frokostbordet, da jeg fikk sett med egne øyne at også de andre kvinnelige gjestene ble behandlet på samme måte som meg, som om vi ikke eksisterte, som om bare våre menn var relevante.

Eieren satte seg til og med ved bordet for å fortelle det hun selv omtalte som skrekkhistorier om tidligere gjester, deriblant om en “grusom” kvinne som med sine lange akrylnegler skrapet bort all malingen fra skrivebordet på et av rommene fordi hun var så sint og sjalu da eieren ga for mye oppmerksomhet til hennes mann og ikke henne.

Hun fortalte også om barnefamilier som har skjelt henne ut over telefonen etter at hun bestemte seg for at barn ikke lenger er velkommen på hennes eiendom. Denne viktige detaljen har hun bevisst latt være å oppdatere på sine nettsider.

Frokosten var i det minste god, rommet var rent, bassenget ble flittig brukt og servicen…vel, den ga meg i det minste noe å prate om.

Bed

Baksiden badedrakt