Å skrive ned sine ønsker for tiden etter

Mitt hode er fullt av tanker, vonde og fine, de fleste av dem drømmende, lengtende, etter tiden etter og tiden før. En mental forsvarsmekanisme, et forsøk på å flykte fra nåtiden, den vanskelige tiden, en tid som for det meste blir brukt til å skrive egne tekster og lese bøker for å distrahere meg selv. Fra bokhylla hentet jeg forrige uke frem den vonde men viktige “Min mørke Vanessa”, den feministiske “Et eget rom” denne uka. Neste uke vil jeg sannsynligvis hente frem noe lettlest og morsomt, noe av Erlend Loe eller Nina Lykke.

Jeg har kjøpt meg en dagbok i lær, med ordene My Bucket List og mine initialer inngravert, en dagbok hvor jeg vil skrive ned absolutt alt som jeg ønsker å oppleve når vi endelig vil kunne leve igjen, når jeg endelig vil kunne reise til utlandet, reise til hjemlandet, klemme mine nærmeste, dra på hyttetur ved sørlandskysten, dra på båttur langs Lysefjorden og togtur fra Bergen til Oslo, jeg vil bruke altfor mye penger på bøker i norske bokhandelforretninger og fylle kofferten med mine favorittsøtsaker, godteri og sjokolade som bare finnes innenfor Skandinavias grenser.

Utålmodig venter jeg, som alle andre, på en fremtid hvor det vil bli mulig å gjøre alt som i dag er umulig. Romantiske kvelder på fin restaurant, kinobesøk og teater, musikkfestivaler og piknik med venner, overnatting på hotell med frokostbuffet inkludert. Ingenting av dette vil bli skrevet ned i dagboka mi, selv om det er fint å gjenta for meg selv hvor mye jeg ser frem til å gjenoppleve alt sammen, når livet endelig vil bli litt lettere og verden blir tryggere å ferdes rundt i.

Jeg må forresten beklage, for gjentakelser har det blitt mange av det siste året, både i mine tekster og i mine samtaler med min kjære, med min familie, mine venner og med psykologen min. Hjemlengselen er uutholdelig, den gir meg en stadig lengre liste over ting jeg ønsker å gjøre når det først vil bli mulig for meg å sette mine føtter i hjemlandet igjen.

“Bucket list”-dagboka er for meg et terapeutisk prosjekt, forhåpentligvis vil den i fremtiden fungere som en drivkraft, det lille dyttet jeg trenger for å virkelig våge å kaste meg selv uti ukjent farvann.

Først og fremst har jeg et ønske om å forbedre polskkunnskapene mine, lære språket ordentlig og tilbringe mer tid i landet hvor min mor er født og oppvokst, landet hvor hele hennes familie fortsatt er bosatt, landet som jeg har feriert i omtrent hvert eneste år siden jeg var et lite barn. Jeg kunne fint ha tenkt meg tre måneder i Kraków, språkkurs på dagtid og skriving på kveldstid. Om min økonomiske situasjon skulle tillate det.

Angående det med skriving på kveldstid, har jeg bestemt meg for at dette er året hvor jeg virkelig må ta meg sammen og endelig fullføre noen av de mange skriveprosjektene mine, sende dem til forlag og se om forfatterdrømmen kan bli til noe mer enn bare en drøm. Jeg har tross alt tre (!) uferdige manus og en rekke noveller liggende på datamaskinen.

I tillegg til et lengre opphold i Kraków, en by jeg allerede kjenner veldig godt fra før, vil jeg fylle dagboka med en rekke fine europeiske destinasjoner som jeg i fremtiden ønsker å besøke, steder hvor jeg aldri tidligere har vært. Jeg har for eksempel alltid drømt om å reise på interrail, med sekk på ryggen og laptop under armen. Jeg vil starte eventyret her i Frankrike og reise videre med tog gjennom Tyskland, Sveits, Italia, Slovenia og Kroatia. Eller til Slovakia, Ungarn og videre til Serbia.

Jeg drømmer om en sommer på sykkeltur fra vingård til vingård, landsby til landsby og når jeg dagdrømmer om noe annet enn en ferie på hjul eller en ferie på togtur, er det verden under vann som frister. Lenge har jeg hatt lyst til å ta dykkersertifikat og bli kjent med Middelhavskysten fra et nytt perspektiv.

Heldig er jeg, om jeg en dag får oppleve en romantisk utendørs frokost med vakker utsikt, tidlig nok til å få nyte soloppgangen fra start til slutt. En båttur i solnedgangen ville også vært fint, en privatisert båttur med middag og vin for to.

Fra sommer til vinter, jeg drømmer om å se isbreer og nordlys for første gang, jeg har lyst til å prøve meg på isfiske og bo på ishotell. Som nevnt i tidligere innlegg, drømmer jeg om norsk hyttejul, ikke ulik min forrige julefeiring her i Frankrike.

Dagboka vil etter hvert som tiden går, fylles med tanker, idéer og drømmer. Om skjebnen deretter vil tillate meg å få oppfylt noen av disse, gjenstår å se.

Vakker snø, tradisjoner og dårlige relasjoner

Når jeg først feirer jul i Frankrike, er det ingenting som gir meg finere julestemning enn å dra på hyttetur på fjellet. Pyreneene ligger jo bare en to timers kjøretur unna vårt hjem, med en rekke flotte fritidsboliger til utleie via nettportalen Airbnb, hytter med fin beliggenhet blant skog og fjell, flere av dem med kort avstand til populære skianlegg.

Jeg har allerede fortalt mye om vår første kveld i den koselige tømmerhytta, en kveld feiret med deilig ost og vin. Jeg har også fortalt om neste dags handletur på motsatt side av grensen, en dag avsluttet over kakao og julekaker på den solfylte balkongen. Julekvelden har jeg også skrevet mye om, julemiddagen og gaveutveksling i den pent dekorerte hytta, en aften hvor norske og franske tradisjoner ble blandet i fin harmoni.

Før jeg går videre til å fortelle om spøkelsene på soverommet vårt i Pézenas, byen hvor vi feiret nyttårsaften, har jeg lyst til å dele noen bilder fra et snøkledd Estavar like før hjemreisen fra Pyreneene. I tillegg til bilder har jeg jo selvsagt lyst til å fortelle, dele mine tanker og følelser rundt første og andre juledag, timene før vår forsiktige kjøretur langs de glatte fjellveiene, en stor kontrast til de tretten varmegradene og den solfylte blå himmelen som fulgte oss fra bilturens start til ende, bare fire dager tidligere.

Jeg har aldri feiret første juledag med store tradisjoner, familiebesøk og julelunsj, eventuelt en ny julemiddag i finstasen, slik som mange rundt meg gjør. Slik som mine kusiner i Norge gjør, dem som aldri har invitert meg til noe som helst så lenge jeg kan huske. Første juledag har i en årrekke vært for meg en dag hvor jeg sover til langt ut på formiddagen, dropper frokost til fordel for brunsj eller lunsj, før jeg deretter sitter i sofakroken og ser julefilmer til langt ut på kvelden.

Jul har for meg lenge handlet om både kjærlighet og utenforskap, høytiden hvor man virkelig ser hvem som bryr seg og hvem som ikke kunne brydd seg mindre.

Sist jeg feiret første juledag, var under min forrige tur til Norge, for to år siden. Jeg hadde ikke sett mine kusiner siden jeg som tenåring feiret det jeg den gang hadde bestemt meg for at skulle bli min siste jul sammen med dem, noensinne. Den gang var jeg ung og usikker og slet med et elendig selvbilde. Jeg følte meg tykk, selv om jeg veide knappe femti kilo, og følte meg utilpass rundt mine eldre kusiner som alltid hadde studert meg med dømmende blikk og aldri gitt noe inntrykk av å være glad i meg. Også julegaven jeg fikk av dem det året, var et bevis på nettopp dette, at jeg ikke var noe annet enn en obligasjon for dem. En ekstra person å kjøpe gave til. En gave som enten var et så klønete feilgrep eller en så ondskapsfull idé at jeg fortsatt ikke har klart å få den ut av tankene mine.

Tre bluser i størrelse XXL i julegave til ei omtrent undervektig tenåringsjente som var besatt av nettopp dette med klesstørrelser, det å aldri vokse ut fra motebutikkenes minste klær. Min umiddelbare tanke, der og da, husker jeg fortsatt godt.

Er det sånn jeg ser ut i deres øyne?

Den gang var jeg femten. Eller seksten. Vårt neste gjensyn ble arrangert over et tiår senere, første juledag hjemme hos samboeren til min avdøde farfar. Nøyaktig som da jeg var tenåring, følte jeg et stort ubehag rundt disse kusinene. Det samme gjorde Julien, som ble tatt imot med åpne armer av alle andre enn nettopp dem, de som snakker greit engelsk, men likevel nektet å si et eneste ord til ham i løpet av besøket. De som spionerer på mine sosiale medier og sladrer til andre familiemedlemmer om alt jeg driver med, uten å noensinne ta kontakt med meg for å spørre hvordan jeg har det.

Trygt og godt sammen med mennesker som bryr seg om meg, feiret jeg nå jul på tømmerhytta i Pyreneene. Alle disse historiene om familieproblemer og vonde minner, endte opp med å bli det store temaet rundt middagsbordet, da vi første juledag spiste andelår og knödel, tradisjonsmat fra svigermors hjemland, Tyskland.

Også mine svigerforeldre har brent broer med egne familiemedlemmer som ikke vil dem vel. Det er vi nok mange her i den store verden som har gjort, av ulike grunner.

Andre juledag snek seg på, og tiden var dermed moden for å reise hjem igjen. Vi våknet til et deilig hvitt vinterlandskap, utsikten vi i utgangspunktet hadde ønsket oss til julaften. Som et overlykkelig lite barn, gledet jeg meg utålmodig til å kunne ta meg en liten pause fra bagasjepakking for å endelig få kjenne snøen knase under skoene og fotografere snøkledde fjell, før vi vinket farvel til hytta, den koselige hytta i Estavar.

Etter all bagasje, julegaver, kjølebag og juledekorasjoner var stablet som tetrisbrikker fra gulv til tak i både bagasjerommet og baksetet, beskyttet svigerfar bilen med snøsokker for å kunne kjøre trygt nedover fjellkjedens glatte terreng.

Snøsokker. En betegnelse som fikk både Julien og meg til å bryte ut i latterkrampe da vi begge så for oss en bil med ullsokk-kledde menneskeføtter løpe nedover fjellveiene.

Etter en første juledag med mye alvorsprat rundt middagsbordet, var det godt å kunne tøyse og le, kjenne tårene trille fordi vi lo så heftig. Dette trengte jeg!

Tiden vi har i vente og ønsker for tiden etter

En fredelig spasertur bort til slusene, her hvor årstiden har satt sitt preg, farget trærne i varme nyanser, her er det blikkstille, jeg er helt alene, den eneste lyden jeg hører er den av høstblader som rasler i vinden, og dødt løv som knaser under støvlettene mine.

Desember nærmer seg med stormskritt, jeg har lyst til å dekorere til jul, skape en liten dose julestemning blant alt rotet i leiligheten. Rotet kan jeg forresten ikke gjøre noe med, da vi mangler skapplass, har et trangt kjøkken som ikke kan bygges om fordi vi er leietakere og ikke har lov til å gjøre som vi vil, og stua, i tillegg til å romme en sofa som er så slitt og ødelagt at vi nå må dekke de styggeste skadene med alt vi eier av pledd, er stappfull av kartonger fulle av dekorasjoner og vinflasker til septemberbryllupet som nå vil bli et aprilbryllup, utsatt på grunn av coronakrisen, akkurat som kjøpet av ny sofa, nye skap, ny leilighet.

Med altfor mange høstdager tilbrakt innenfor de fire hvite veggene i leiligheten, har jeg tenkt mye på året som kommer, på lyset i enden av denne mørke tunnelen som 2020 tross alt har vært, og fortsatt er. Vanligvis ville jeg ha ventet til nyttårsaften, eller i det minste til romjula, før jeg lager en ønskeliste for det nye året, men i disse unntakstider finnes ingen regler. Ingen vil heve et øyebryn om du dekorerer til jul en tidlig novemberdag, om du spiser kake til middag, om du sitter på zoom-møte i bare trusa, eller tar deg en natt på hotell i byen du bor i og kaller det ferie.

Jeg skulle gjerne ha spist kake til middag, og hvorfor ikke overnatte på et stilig hotell med rooftop-bar her i Toulouse, om barene hadde fått lov til å åpne igjen. Zoom-samtaler i jobbsammenheng er derimot vanskelig å få til for oss som mistet jobben på grunn av pandemien. Men vi kan jo stille bukseløs til jobbintervju?

I uforutsigbare tider er det nytteløst å lage nyttårsforsetter. De vil jo etter all sannsynlighet gå i vasken det øyeblikket en tredje lockdown eller nye innstramminger blir innført, noe mitt pessimistiske jeg er hundre prosent sikker på at vil bli et faktum selv med vaksiner på markedet. Covid 19 vil ikke på magisk vis bli tryllet bort på et blunk, og våre tøymunnbind vil leve i minst ett år til før vi vil kunne frigjøre oss fra dem, eventuelt brenne dem som feministene brant sine BHer på sekstitallet.

Nyttårsforsettene droppes, men en ønskeliste har jeg likevel skrevet ned. Mine største ønsker kommer nok ikke som en overraskelse, med tanke på hvor mange ganger jeg har skrevet om hjemlengsel og mammas banankake og nostalgi langs den forblåste vestlandskysten.

Mitt aller største ønske er å få komme hjem.

Deretter ønsker jeg å få gjennomført bryllupsfesten som vi med tungt hjerte måtte utsette på grunn av pandemien. Jeg krysser fingrene for at jeg ikke går opp eller ned i vekt innen den tid, og fortsatt vil kunne bruke brudekjolen, drømmekjolen, som siden mai har ligget sammenbrettet i en nedstøvet eske sendt fra skredderen i Hviterussland.

Jeg kan jo også si at jeg ønsker meg et gøyalt utdrikningslag og en romantisk bryllupsreise, ikke minst ønsker jeg jo å endelig få kommet meg på kurs og tilbake til arbeidslivet, men alt dette blir kanskje for mye å forvente av et nytt år som fortsatt vil være preget av viruset og de økonomiske konsekvensene av nedstenginger og smitteverntiltak.

Hva jeg egentlig prøver å konkludere med er jeg ikke sikker på, ikke mer enn at årets julefeiring vil bli annerledes, og for mange, inkludert meg selv, en vanskelig tid. Men vi vil komme oss gjennom det, kanskje blir vi til og med sterkere, klokere og rausere etter en slik periode.

Og flinkere til å underholde oss selv.

Før den tid får vi bare smøre oss med tålmodighet (og antibac) og fylle klesskapet med loungewear, stua med julepynt og TV-skjermen med koselige familiefilmer.

Den siste muligheten til å gjøre alt dette

Datoen er den tjueniende oktober. Siste dag før lockdown nummer to, en siste mulighet på minimum fire uker til å spise lunsj på kafé og spasere rundt i sentrumsgatene. Sannsynligvis blir nok også både kjoler, smykker og sminkevesken liggende bortgjemt til det hele er over, midlertidig erstattet med komfortable bukser og store gensere, den samme uniformen som jeg bar gjennom hele første lockdown, fra mars til mai.

Etter å ha slukt en beskjeden frokost over kjøkkenbenken, tar jeg i bruk sminkekoster og kajal, jeg ordner meg på håret som om jeg skal på fest og parfymerer meg med den dyreste og fineste duften jeg eier, den sensuelle og sofistikerte French Kiss fra Guerlain. Klesvalget faller på en grå langermet minikjole med skjortekrave og sorte strømpebukser, behagelige sko og stor veske, klar for flere timer på beina, spasering gjennom flere av byens nabolag, kanskje vil jeg også handle med meg ei bok eller to fra The Bookshop. Og godteri til lørdagens Halloween-feiring i sofakroken, ikke minst.

Klokka har knapt rukket å bli halv elleve, butikkene har såvidt åpnet sine dører, restaurantene er fortsatt stengt. Fra byens eldste og mest fotograferte bro, Pont Neuf, trasker jeg videre langs Quai de la Daurade og innover mot sentrumskjernen, mot det ikoniske Capitole og det lille markedet på rådhusplassen, der hvor billige vesker og store tie dye skjerf selges.

Sola varmer så sterkt at jeg angrer på å ha ikledd meg grå ullkåpe da jeg gikk ut døra. Jeg henger den over vesken og puster lettet ut, huden puster, kroppen nyter det sørvestfranske solskinnet, det milde høstværet.

Fra en godtebutikk handler jeg søtsaker i løsvekt, lakris og vingummi, søtt og syrlig. Mens jeg fyller den lille posen med krokodiller, mister jeg en av dem i gulvet. Flau over egen klønhet, sier jeg ifra til butikkselgeren, som plukker opp godteriet, kaster det i søppelbøtta, han sier spøkefullt at man ikke kan forvente noe annet av villdyr som krokodiller. De gjør som de vil, og stikker av om de vil.

Tjuefire euro fattigere, med to kilo godteri i håndvesken, går jeg videre til Allegory Coffee Bar for å nyte mitt siste kafébesøk på lenge, kanskje til og med årets siste. Jeg spiser vaffel-ostesmørbrød og drikker både husets limonade og kaffe latte sammen med måltidet. Innerst i lokalet sitter en gruppe briter, de prater høyt, samtaleemnet er fransk grammatikk, hvor vanskelig det er å lære seg fransk, samtlige bestiller de kaffe og kaker på engelsk når baristaen omsider henvender seg til gruppen.

To franske kvinner sitter ved et annet bord, de bestiller banoffee, noe også jeg til slutt gjør, selv om jeg i utgangspunktet ikke hadde planlagt å spise dessert. Årets siste banoffee, jeg nyter den så sakte og så konsentrert at man nesten skulle tro det var langvarig fengselsstraff som ventet meg rundt hjørnet.

À bientôt, sier baristaen i dét jeg betaler og går ut døra, sees snart. Oui, après le confinement, svarer jeg, etter lockdown, når enn det blir, når enn vi vil få lov til å bevege oss fritt i bygatene igjen. Bare tanken på å tilbringe hele november og muligens halve desember isolert innenfor leilighetens fire vegger gjør meg mildt sagt stresset, tanken på jula som egentlig skulle ha blitt feiret i Norge i år, gjør meg bare trist.

Jeg benytter en siste anledning til å besøke flere av sentrumsgatenes butikker, deriblant den britiske bokhandleren The Bookshop, hvor jeg kjøper med meg to romaner, My Dark Vanessa av Kate Elizabeth Russell og The Robber Bride av Margaret Atwood, før jeg spaserer videre fra nabolag til nabolag for å tilfredsstille nysgjerrigheten, for å bevege beina, for å være ute blant mennesker, for å bruke byen min.

Oppdatering fra Lockdown og Nydelige Smaker fra Overraskelsesmeny

Vi er inne i vår andre av minimum fire uker med ny lockdown her i Frankrike. Dagene snegler seg forbi og i stedet for å glede meg til noe som helst, selv ikke til jul, drømmer jeg meg tilbake til ukene før landet stengte ned, dagene før alle dører ble låst og lyset skrudd av.

Å mimre tilbake til det som har vært er det eneste som klarer å få meg til å smile i disse dager, om man da kan kalle dette er smil, dette forsøket på å kamuflere hvor trist jeg føler meg hver eneste dag, hvor vanskelig det er for meg å være innestengt uten jobb, uten skole, langt borte fra mitt hjemland og mine nærmeste. Hadde jeg ikke hatt Julien ved min side, ville jeg jo ha vært helt alene, isolert fra alt og alle i flere uker, og sannsynligvis kommet ut fra isolasjonen så psykisk nedbrutt at det å komme tilbake i arbeid eller på skolebenken ville blitt umulig uten en runde med terapi på forhånd.

Vi var i alle fall heldige som rakk å ta oss en siste helgetur før myndighetene sendte oss inn igjen i våre stuer, for ikke å få lov til å forlate våre hjem mer enn én time om dagen og ikke få lov til å møte noen som helst. Å tenke tilbake på helgen i Béziers og generelt på alle tidligere bilferier, kafébesøk, kinoseanser, strandturer, solskinnsdager i parken, er så mye bedre for humøret enn å tenke både på nåtiden, ukene og månedene vi har i vente.

For jeg finner ingen glede i å tenke på ukene eller månedene fremover. Absolutt alt jeg hadde sett frem til på høsten, selv den bittelille Halloween-tradisjonen hvor jeg handler godteri sammen med Julien i sentrum før vi deretter tar en drink i spøkelsesdekorerte omgivelser hos cocktailbaren La Maison, absolutt alt har blitt avlyst, kansellert, annullert, og det samme blir julemarkedene, julegledene og den svært etterlengtede turen hjem til Norge for å feire jul sammen med familien min.

Jeg gjør likevel mitt beste forsøk på å tenke positivt, fokusere på det som er bra i livet, på alt det fine jeg har opplevd, på all den gode maten jeg har smakt og forhåpentligvis vil smake igjen i fremtiden.

I Béziers besøkte vi La Maison de Petit Pierre, restauranten til en de tidligere vinnerne av det franske TV-programmet Top Chef. Lokalene er stilige, moderne, og det samme er husets konsept. Vi kunne velge mellom to menyer, en til 75 euro og en til 45, for å deretter få et spørsmål jeg aldri før har fått på restaurant.

“Kan du fortelle meg hva du ikke liker å spise?”

Menyen skulle deretter bli skreddersydd av Pierre, kokken som tar enhver utfordring på strak arm. En gang Top Chef-deltaker, alltid Top Chef-deltaker.

Fra andre bord kunne jeg høre en gjest svare at hun ikke liker fisk, en annen liker ikke sterkt krydret mat. Fra et annet bord ga en mann beskjed om sin laktoseintoleranse.

Skalldyr, svarte jeg, mens Julien ga grønt lys for absolutt alt. Måltidet startet med hver vår apéritif, Kir Royal, champagne med skogsbærsirup til meg, og champagne uten sirup til ham.

Sammen med boblene fikk vi servert hver vår mise en bouche i form av røkt Burrata med langkokt biffkjøtt og sennep, før vi til forrett fikk smake îles flottantes med røkt skinke, ristede hasselnøtter, skogsopp og parmesansaus.

Hasselnøtter og sopp fulgte også med kveldens hovedrett, andefilet med nøtteskorpe og sjysaus med smak av røkte urter, servert sammen med en raviolo med fyll av kantareller.

Fra hovedrett til en liten ostetallerken og hvert vårt glass rødvin fra Corbières før vi avsluttet det hele med en deilig dessert, knasende sjokoladebunn, hvit og mørk mousse au chocolat servert over fyldig sjokoladesaus med hint av appelsin.

La Maison de Petit Pierre, en nydelig adresse som jeg har notert meg til en senere anledning, om vi i fremtiden skulle vende tilbake til Béziers. Lengselen etter slike vidunderlige smaker har blitt forsterket med hundre prosent etter jeg nok en gang mistet muligheten til å nyte deilig fransk gastronomi. Å lage mat selv kan ikke sammenlignes når mine kokkeferdigheter er middelmådige på sitt beste, og min mann ikke tør å lage annet enn crêpes, ratatouille og quiche.

Eiffeltårnet, Cabaret på Seine-elven og middag i Paris

Forrige helg, før portforbud i Île de France. Og hos oss i Toulouse.

Paris, jeg skulle i utgangspunktet bare lande her, på Aéroport Orly, for å deretter leie bil og kjøre videre til en liten landsby i Normandie, der hvor våre venner Thomas og Gaëlle skulle gifte seg, etter å ha utsatt bryllupet som i utgangspunktet var planlagt for junimånedens andre lørdag.

Men deres bryllup ble utsatt nok en gang, og vi bestemte oss derfor for å tilbringe helgen hos mine svigerforeldre som bor på utkanten av Paris. Sammen med dem tilbrakte vi fredagskvelden i sofakroken over et par glass cosmopolitan og hvitløksmarinerte oliven, før en lørdag rik på klisjeer ventet oss i hovedstaden. For en gangs skyld hadde jeg lyst til å være turist, og gjøre som turister gjør. Fotografere Eiffeltårnet, spise fransk løksuppe på restaurant i det vakre nabolaget Saint-Germain-des-Prés, og se paljettkledde danserinner på cabaret ved Seine-elven.

Rutete skjørt, høyhalset genser og lys rosa kåpe, et antrekk som etter min mening passet like fint til spaserturer gjennom sentrumsgatene på dagtid, som til fin middag og burlesque-show på kvelden.

La Place du Trocadéro, stedet hvor alle turister samles for å ta selfies foran Eiffeltårnet, stedet hvor man på en lørdag vil observere flere brudepar enn man vil klare å telle på én hånd. Det hele er sjarmerende, og jeg blir glad på vegne av alle de forelskede parene som får oppleve byens magi for aller første gang.

Mitt forhold til Paris er likevel ambivalent. Selv om jeg elsker la Tour Eiffel, Notre-Dame (som jeg gråt for da katedralen stod i flammer), Sacré-Cœur, Opéra Garnier, Pont Alexandre lll og ikke minst Louvre og Musée d’Orsay, kunne jeg aldri i min villeste fantasi takket ja til å flytte tilbake til Paris, ikke med mindre jeg en dag ble styrtrik og fikk råd til å kjøpe en duplex på vestkanten av byen, og aldri noensinne ville behøve å ta metro i rushtiden. Men hva slags liv får man egentlig av å leve i en gullbelagt boble hvor den virkelige verden blir sensurert bort og man selv bare ånder for Veuve Clicquot og haute couture?

Jeg går utifra at en normal og realistisk mellomting finnes, om man ikke har noe imot å bo trangt og dyrt. Selv bodde jeg romslig og rimelig da jeg bodde i Paris-området. Riktig nok i en banlieue, en ikke spesielt koselig forstad sør for sentrum, nærmere sagt endestasjonen til metrolinje sju. Daglig ble jeg plaget av innpåslitne menn både på metrostasjonen og i parken hvor jeg pleide å jogge, og blokka jeg bodde i var så elendig isolert at vi hørte absolutt alt som foregikk hos naboen i overetasjen. En hyggelig mann, for all del, men uheldigvis et nattemenneske som likte å produsere rapmusikk på kveldstid og stadig fikk seg høylydt damebesøk utover nattestid.

Kanskje det likevel ikke er Paris som er problemet, men les banlieues.

Etter å ha passet på å få alle mennesker på god avstand, tillot jeg meg selv å gjemme bort munnbindet for hvert bilde som ble knipset. Mellom hvert bilde, og for hver lille meter vi flyttet oss, var munnbindet trygt plassert over nese og munn, noe som jo dessuten er obligatorisk i alle de franske storbyene.

Fra Trocadéro kjørte vi videre til nabolaget Saint-Germain-des-Prés hvor vi lot bilen stå parkert til etter endt cabaret. Først skulle vi altså spise middag på byens eldste restaurant, La Petite Chaise, et spisested grunnlagt i 1680.

Til forrett bestilte jeg en parisisk klassiker, en av mine favorittsupper, fransk løksuppe, gratinert og rik på smak. For første gang så jeg Julien bestille escargots (snegler), en forrett som opprinnelig kommer fra Bourgogne, men også er å finne på en rekke restauranter i hovedstaden, til glede for nysgjerrige turister.

Da vi bestilte hver vår hovedrett, ble Julien mildt sagt skuffet over mitt valg. Magret de canard, andefilet. Med kastanjesaus og fløtegratinerte poteter. Jeg som bor i en by hvor omtrent nitti prosent av lokal cuisine består av andekjøtt, burde vel kunne bestille noe annet enn nøyaktig det samme som jeg spiser hele tiden på restauranter der hjemme, argumenterte han.

Kanskje neste gang.

Til dessert, panna cotta med salt karamellsaus, en deilig avslutning på måltidet, før vi trasket videre i retning det flytende teateret La Nouvelle Seine, en restaurantbåt og scene med fin beliggenhet like ved Notre-Dame. Vi hadde billetter til et burlesque-show. En helaftens cabaret. Min store dagdrøm, så lykkelig jeg var over å ha billetter til nettopp et show som dette, etter å ha lengtet tilbake til Moulin Rouge og Crazy Horse og alt som er med paljetter, korsetter og fjær.

Alt i alt, en nydelig dag, selv om vi i utgangspunktet hadde helt andre planer for helgen.

Kanalbroen i Moissac og tankene rundt alt som skjer akkurat nå

Søndag, den tjuende september. Vi pakket ned badetøy og klær, stablet koffertene i bilen og vinket farvel til eierne av gjestehuset i Arcachon. Tiden var inne for å dra hjem igjen, selv om jeg absolutt ikke følte meg klar for å møte hverdagen helt enda. Klar er jeg vel egentlig aldri når det kommer til hjemreise, ikke med mindre jeg befinner meg i en situasjon hvor alt jeg ønsker er å komme meg vekk , måtte det være på grunn av menneskene rundt meg eller aktiviteter som gjør meg ukomfortabel (fjellturen i Pyreneene er et godt eksempel). Eller på grunn av sykdom, slik som da jeg fikk omgangssyke og magesår i Moldova.

Men å reise hjem fra kystlivet i Arcachon, fra svømmebassenget, fra de fine sandstrendene, fra den gode feriefølelsen, nei, det hadde jeg ikke lyst til.

Etter å ha kjørt i en times tid, halvveis fremme i Toulouse, tok vi oss like greit en liten tur innom byen Moissac for å forlenge feriefølelsen bittelitt til. Vi kjøpte lunsj fra et bakeri (baguetter med skinke og sylteagurk) og besøkte byens viktigste landemerke, middelalderklosteret Saint-Pierre.

Under vår forrige lille dagstur til Moissac for tre år siden, fikk vi fri tilgang til klosterhagen, og skuffelsen var derfor stor da jeg så at det ikke lenger var fritt frem for å besøke hagen. Billetter må nå kjøpes på forhånd.

Samtidig har jeg stor forståelse for at vedlikehold koster penger, og at kommunen må prioritere andre formål enn oppussing og hagearbeid, spesielt under disse vanskelige tidene med permitteringer og konkurser i omtrent hver eneste sektor. Jeg donerte et par euro til klosteret, men kunne dessverre ikke ta meg råd til å besøke hagen i denne omgang.

Fra Moissac sentrum dro vi tre kilometer videre for å få en titt på byens andre store landemerke, Pont-Canal du Cacor, en kanalbro konstruert på 1800-tallet, en av de tre lengste i Frankrike. I typisk sørvestfransk arkitekturstil, er kanalbroen bygget i rød murstein.

Den krysser Tarn-elven og er en av Garonne-elvens sidekanaler. Sistnevnte er elven som renner gjennom mitt kjære Toulouse.

Fredelig spaserte vi langs kanalen og nøt sensommerens siste solskinnsdag før høstværet ifølge værmeldingen skulle møte oss allerede neste dag. En siste dag i sommerkjole, en siste dag med sandaler på føttene og solbriller på nesetippen. Høst i Toulouse betyr nemlig kalde morgentimer, milde ettermiddager og store mengder regn.

“Smil til kameraet”, sa Julien, der vi sammen tok turens siste selfie, med kanalen i bakgrunnen.

“Jeg håper…”, sa jeg innledningsvis før jeg pustet tungt, sukket for meg selv, “at vi snart får tatt oss en romantisk helgetur alene, bare du og jeg, for å feire at vi er nygift, feire på tomannshånd, en helg med parmassasje, champagne, boblebad og sånne ting…”

“…Ikke vondt ment mot dine foreldre”, skjøt jeg inn, “mine svigerforeldre, jeg er glad i dem, for all del, men…”, ordene druknet i de mange pessimistiske tankene mine, der jeg bekymret meg for de stadig økende smittetallene og for månedene fremover, Halloween-tradisjonen vår, julefeiring med familien i Norge, de små og de store gledene, og ikke minst, fremtiden min.

Vi hadde ikke engang rukket å komme oss hjem fra Arcachon før jeg begynte å lete etter en ny mulighet til å flykte fra virkeligheten, fra alle tanker rundt coronakrisen, savn og lengsel etter alt og alle.

Noen romantisk helg en amoureux blir det nok dessverre ikke med det første, men vi fikk i det minste tatt oss en liten tur til mine svigerforeldre i Paris bare tre uker senere, det vil si, forrige helg, hvor burlesque-show, middag på den eldste restauranten i Paris, og lunsj med venner stod på agendaen.

Mer om dette i neste oppdatering fra meg og mitt i la France.

Europas største sanddyne og en romantisk tête-à-tête

“On ira danser sur la dune du Pilat
Plus près du soleil l’horizon face à toi
On ira danser sur la dune du Pilat
Là où l’océan te tend les bras
On ira danser sur la dune du Pilat
Tout près des étoiles où les anges se tutoient
On ira danser sur la dune du Pilat”

Slik går første vers av den feststemte franske sommerlåta La Dune du Pilat av Collectif Métissé. La oss danse i sanddynene, nærmere sola, med horisonten foran oss, der hvor havet strekker sine armer mot oss, nær stjernene, nær englene. Vi danser i sanddynene, vi danser i Dune du Pilat.

Tre kilometer lang og hundreogto meter høy, synet som møtte oss der vi besteg toppen av Europas største sanddyne, fikk meg omtrent til å glemme at jeg fortsatt var i Frankrike og ikke i en ørken langt, langt borte.

Mine nakne føtter sank ned i den dype, myke sanden for hvert steg jeg tok. Lange tunge steg. Jeg fotograferte de ørkenlignende omgivelsene som lå foran våre ben, mens solstrålene varmet våre sommerkledde kropper.

Ørkenlignende omgivelser i høyden og bredden, men likevel med en utsikt mot tykk vegetasjon til vår venstre side, og havet, det maleriske lyseblå vannet som jeg kunne skimte i det fjerne, et tydelig bevis på at dette ikke var noen ørken, for her lå bukten Bassin d’Arcachon.

Foran meg så jeg store mengder myk hvit sand, flere kilometer med sandkorn, høyt og lavt. Tenk at denne sanddynen har eksistert i over tohundre år, den som i dag er et av sørvestlandets mest populære severdigheter.

Etter å ha trasket rundt i sanden, lekt og herjet som små barn, løp vi så fort vi kunne ned den bratte bakken med våre bredeste smil. Om vi skulle ende opp med å snuble, ville jo den myke sanden ta oss imot, la oss rulle resten av strekningen nedover. En barnslig glede, jeg jublet høyt for meg selv der jeg løp nedover, forbi andre mennesker, forbi alle sammen. Unna vei, her kommer jeg!

Da vi forlot Dune du Pilat dro vi tilbake til gjestehuset for å benytte oss av bassenget i en times tid, før Julien og jeg dro ut for å nyte en romantisk middag på fin restaurant, tête-à-tête, bare oss to, etterlengtet alenetid for første gang siden vi giftet oss seks dager tidligere.

For anledningen pyntet jeg meg i rødt, med dype røde lepper. L’Aillet var navnet på vår utvalgte bistro, moderne lokaler og bistronomisk cuisine, hvor rødvinen ble servert i en karaffel som lignet en kjempevariant av våre alminnelige rødvinsglass. Hvor kan jeg få tak i en lignende karaffel, undret jeg, tydelig begeistret over designet.

Måltidet var alle tiders fra start til ende. Til forrett, en forfriskende kald suppe av bønnesorten coco de paimpol med pinjekjerner og soltørkede tomater, deretter andefilet med kremet maissaus til hovedrett og en helt fantastisk mousse au chocolat med peppermynte til dessert.

Magnifique, sier jeg bare, fra første til siste bit. Om jeg en dag vender tilbake til Arcachon, vil jeg definitivt tilbringe nok en kveld på L’Aillet.

Etter restaurantbesøket spaserte vi de to kilometerne tilbake til gjestehuset, hånd i hånd under stjernehimmelen. Fornøyd med alt vi hadde rukket å gjøre og alt vi hadde planlagt for neste dag, pratet vi om østerslandsbyene vi skulle besøke, om fiskerestauranten hvor vi neste kveld skulle hygge oss med vårt siste måltid sammen, alle oss fire, før hjemreisen tilbake til Toulouse.

Morgendagen, en siste dag. Om vi bare hadde hatt mer tid, et par dager ekstra, late dager på stranda, gjerne en dagstur eller to til Bordeaux, ville det da ha blitt lettere å reise hjem igjen, å vende tilbake til hverdagen?

En ettermiddag med Fotoseanse og kostymer Fra fransk Burlesque-show

En tekst skrevet for flere dager siden, som jeg i utgangspunktet ville vente med å publisere til bildene fra fotografen er mottatt. Men siden jeg fortsatt venter og ikke vet hvor lenge jeg vil vente, legger jeg ut mine egne mobilbilder i første omgang og sparer resten til senere.

Tirsdag, den femtende September. En to timers togtur fra Gare Toulouse Matabiau ledet oss til en av mine favorittbyer i Frankrike, den nydelige lille perlen Montpellier. En smule skuffet var jeg selvfølgelig over at dette bare var en dagstur, hvor vi knapt ville få tid til å gjøre annet enn vår planlagte fotoseanse sammen med fotograf, stylist og cabaret-stjerne Lili Chantilly. Men en liten smak av Montpellier var uansett bedre enn ingenting i det hele tatt, og denne fotoshooten hadde jeg jo gledet meg til i flere dager.

I det vi steg ut av toget og krysset Place de la Comédie, kjente jeg en gledesfølelse spre seg fra hjertet og videre gjennom kroppen.

Montpellier hadde klart det som jeg trodde var umulig akkurat nå. Ikke å hviske bort, men å i hvert fall redusere mange av de negative tankene som siden gårsdagen hadde festet seg på hjernen uten å gi slipp.

Å legge bort bekymringene rundt fremtiden og frustrasjonen over mennesker som stikker kjepper i hjulene var dessverre umulig, uansett hvor hardt jeg forsøkte å ignorere det hele. Men et solfylt Montpellier var i det minste en liten trøst, en fin liten oppmuntring i denne usikre, vanskelige tiden.

Vi spaserte gjennom smale gater, forbi små butikker og kafeer, i retning Café Joseph hvor vi skulle møte fotografen, den vakre cabaret-danserinnen som skulle tilbringe ettermiddagen sammen med oss. Det tok ikke lang tid før en karismatisk kvinne iført hvit sommerkjole og stråhatt introduserte seg selv, Lili Chantilly, sa hun med sine røde lepper som blottet et blendahvitt smil.

Men dere kan kalle meg Sylvie.

Entrez, sa hun, som om kafeens lokaler var hennes eget hjem, hennes egen stue. Opp flere trappetrinn, ble vi ledet til kafeens andre etasje, hvor vakre lysekroner hang fra taket og store portrettmalerier dekorerte de blåmalte veggene. En velourdivan og flere hvite skinnstoler prydet rommet, det lille fotostudioet, sammen med en dekorativ peis hvor et stort speil i gullramme og antikke vaser stod plassert på peishyllen.

Før vi skiftet til antrekkene som Lili Chantilly hadde valgt ut til oss, krøllet hun håret mitt og sminket oss begge. Vi fikk deretter beskjed om å legge bort våre sommersandaler og bytte til høye hæler, og kle av oss shorts og t-skjorte.

Laurène fikk tildelt et rødt korsett med sorte blondedetaljer og matchende tutuskjørt, sammen med en liten blondebolero og en søt hatt. Selv fikk jeg et lyseblått korsett med sorte blondedetaljer, en sort fjærbolero, en liten hatt og sort tyll som såvidt dekket baken og hoftepartiet.

Vi poserte sammen og hver for oss, delvis skjult bak røde fløyelsgardiner helt i starten, deretter ved peisen og de antikke vasene. Smerten i føttene begynte etter hvert å bli uutholdelige, for meg som aldri lenger bruker stiletthæler, noe jeg for ti år siden gjorde på daglig basis, da jeg bodde i et vinterglatt Oslo, på toppen av Ullernåsen.

Etter å ha følt oss glamorøse som Dita Von Teese for en ettermiddag, var tiden inne for å møte kvelden og stige inn i virkelighetens verden igjen, med shorts, t-skjorte og munnbind. Før vi tok toget hjem igjen tilbake til Toulouse, avsluttet vi oppholdet i Montpellier med et måltid i etasjen under, på Café Joseph.

Miniburgere, spekemat og franske oster, sammen med husets lemonade, forfriskende med presset sitron, ingefær og peppermynte. Jeg skulle gjerne ha tilbrakt noen dager ekstra i Montpellier, men programmet lå allerede klart for resten av uka. Neste dag ville jeg endelig få se min kjære ektemann igjen, begge skulle vi pakke våre kofferter og sammen skulle vi reise videre til vestkysten.

En reise til kystbyen Arcachon, men ikke alene. Grunnet visse omstendigheter skulle vi tilbringe de neste fem dagene sammen med Julien sine foreldre. En romantisk ferie på tomannshånd, vår første som nygift, får vi heller ta en annen gang.

Utsjekk fra villaen og etterlengtet venninnetid

Søndag, den trettende september. Jeg våknet til min første morgen som nygift, til våre siste timer i villaen, en siste mulighet til å ta en dukkert i svømmebassenget, en siste frokost sammen med våre venner fra Paris, før tiden var inne for dem alle å reise hjem igjen.

Alle, bortsett fra min venninne Laurène, hun som tidligere har bodd i London og Cannes. For tiden bor hun hjemme hos sin familie i Bretagne mens hun leter etter ny jobb i Sør-Frankrike, potensielt her i Toulouse. Med tanke på at hun ikke hadde noen forpliktelser ventende på seg hjemme, hastet det heller ikke å reise tilbake med det aller første. Tre dager ekstra kunne hun fint unne seg.

Siden vi ikke hadde sett hverandre på ett og et halvt år, var det dessuten viktig både for henne og meg å ta igjen all den tapte tiden og kose oss med etterlengtet venninneprat, cocktails og god mat.

Som et plaster på såret for at utdrikningslaget var blitt utsatt til neste år, overrasket hun meg med en fantastisk gave som skulle bli en fin avslutning på vår tid sammen. Hun hadde bestilt togbilletter til Montpellier og booket en helt spesiell fotoseanse for oss to. Jeg skulle endelig få leve ut Dita von Teese-drømmen for en dag, på en glamorøs Burlesque-fotoshoot hvor en ekte fransk Cabaret-stjerne skulle stå for både fotografering og styling, og kostymer var til utlån fra hennes eget show. Korsetter, sateng og fjær, glitter, glamour og røde lepper, jeg lot tankene vandre og smilte med stjerner i øynene der jeg gledet meg til vår lille Moulin Rouge-makeover.

De siste timene i villaen tilbrakte Laurène og jeg ved bassengkanten, sammen med Julien, min venninne Daniela og hennes samboer Thomas. Om jeg bare kunne bodd her for alltid, ville jeg ha tilbrakt hver eneste solskinnsdag her ute, iført bikini og solbriller og et eneste stort glis.

Heldige er paret som eier dette paradiset, byens store kaffegründere som i tillegg til villaen hvor vi feiret bryllupet, eier det store flotte nabohuset. Heldige var de, som ikke kunne møte oss hverken ved innsjekk eller utsjekk fordi de akkurat der og da var opptatt med å nyte livet på en yacht i Spania. Bare tanken på å eie flere franske villaer med svømmebasseng og en yacht i Spania er for meg helt surrealistisk, en fjern fantasi fra en helt annen verden.

Disse kaffegründerne eier nok alt de kunne ønsket seg og litt til, men de har ikke Laurène og Daniela, to nydelige kvinner som har stilt opp og vært en enorm støtte for meg gjennom hele coronasituasjonen, gjennom planleggingen av bryllupet og utsettelsen av både seremonien og bryllupsfesten. Mine venninner som hadde store planer for utdrikningslaget som i utgangspunktet skulle bli arrangert helgen før bryllupet.

Denne lille symbolske bryllupsfeiringen som vi nå fikk gjennomført ville ikke ha vært det samme uten dem. Der vi satt ved bassengkanten og pratet bort søndagsformiddagen, ble jeg rørt over hvor ivrige de begge nå var etter å planlegge et ordentlig utdrikningslag for meg til våren, det skulle bli elegant og stilfullt, det skulle involvere sofistikerte drinker og deilig mat. Sju måneder frem i tid, og jeg gledet meg allerede.

Etter hvert som tiden nærmet seg utsjekk, pakket vi sammen sakene og takket våre gjester nok en gang for at de valgte å komme. Laurène ble som nevnt med meg hjem og erstattet dermed min nye ektemann, som dro videre sørover til den lille kystbyen Collioure for å feriere sammen med sine foreldre i et par dager. Han ville gi oss kvinner litt kvalitetstid på tomannshånd.

Under normale omstendigheter ville jeg ansett det som svært unaturlig å ikke tilbringe mine første dager som nygift sammen med ektemannen min, men ettersom bryllupet har blitt delt i to og utdrikningslaget vil bli arrangert først etter bryllupet og brudekjolen ble kjøpt på internett og coronasituasjonen skaper utfordringer jeg tidligere aldri kunne ha forestilt meg, finnes det ikke lenger noe som heter unaturlig.

Laurène og jeg startet kvelden med en spasertur gjennom favorittparken min, Le Jardin Japonais, før jeg tok henne med til en restaurant jeg visste hun ville like, den latinamerikanske El Chivito, hvor vi bestilte hver vår pisco sour og en plateau découverte bestående av tortillachips og guacamole, sorte bønner, empanadas, arepas og salchipapa.

Etter måltidet vandret vi gjennom sentrumsgatene og videre til Place du Capitole. Vi beundret byens belysning under den sorte nattehimmelen, og diskuterte jobb og karriere. Et vanskelig tema i denne usikre nåtiden hvor selv det å holde motet oppe for fremtiden har vært en eneste stor utfordring.

Hvor er vi om et halvt år? Hvor er vi om en måned?

Ingen vet. Derfor er det viktigere nå enn noensinne å verdsette hver eneste dag og hvert eneste menneske som klarer å få oss til å smile, til å le, hvert menneske som gir oss en varm og god følelse i hjertet og som ikke krever noe som helst tilbake annet enn gjensidig respekt og kjærlighet.

Resten får vi bare ta som det kommer.