Krysser Fingrene

Vi går stadig mot lysere tider, samtidig står vi likevel fast i mørket mens vi venter, mens vi spør oss selv hvor lenge vi har igjen å vente for vi har jo allerede mistet over ett år av våre liv. Vi har låst oss inne og sett kalenderen fortelle oss at vi nå skulle ha feiret bursdager, vi skulle ha vært på ferie, vi skulle ha vært sammen med våre kjære i påsken og i jula, ungdommer skulle vært ungdommer og barn skulle vært barn, likevel sitter vi alle alene der vi titter ut vinduet iført pyjamas eller joggedress. Vi drømmer oss tilbake til det som var, før vi legger oss under dyna med et sukk, for vi vet jo at vi neste morgen vil våkne til en ny dag lik den forrige.

For mange er det vanskelig å føle noen livsglede, når det knapt nok er mulig å se fremover, når fremtiden er så usikker som den er i dag. Selv har jeg igjen begynt å kjenne litt på denne brakkesyken, siden de eneste vennene jeg tilbringer tid sammen med er mine to planter som står ute på balkongen.

Heldigvis har jeg jo fortsatt Julien ved min side, det eneste mennesket jeg kan gi en klem, sitte sammen med på sofaen, den eneste jeg kan spise middag sammen med. Men heller ikke med ham flyter samtalene i disse dager.

For hva har vi egentlig å prate om i en tid hvor ingenting hender, hvor alt er som gårsdagen?

Smittetall, restriksjoner, forbud, påbud, vaksiner, avbestillinger, savn og bekymringer, det samme om og om igjen, hver eneste dag. Han er lei, jeg er lei, hele verden er lei.

Jeg hadde egentlig lyst til å skrive noe fint, noe hyggelig, men jeg bor i et nedstengt land (som med sakte steg åpner opp igjen fra neste uke) og gjør fortsatt absolutt ingenting annet enn å lese, skrive, gå på visninger og sykle gjennom Toulouse. Som oftest sykler vi også til og fra visningene, vi har allerede sett femten leiligheter på én måned.

Den siste tiden har jeg rett og slett vært så besatt av både manusskrivingen (som jeg endelig ble ferdig med i går), boligjakten, tanker rundt det utsatte bryllupet, iveren etter å reise og ønsket om å se familien igjen, at alt sammen har begynt å følge meg videre inn i mine drømmer når jeg sover.

Jeg drømmer om en trivelig leilighet med stor terrasse, om en etterlengtet bryllupsfeiring med alle mine nærmeste til stede, jeg drømmer om bokutgivelse (om jeg noensinne skulle være så heldig), og mest av alt drømmer jeg om å lande på en flyplass på norsk jord og omfavne familien for første gang på hvem vet hvor lenge.

I mellomtiden, mens jeg venter, noterer jeg meg et høydepunkt fra hver eneste dag, for å gjøre hverdagen en smule lettere å komme seg gjennom. I går handlet jeg store, flotte jordbær fra bondemarkedet ved nabolagets kirke, i dag kjøpte jeg kaffebønner fra en ny butikk i nærområdet, kaffe fra Kenya og Colombia, og i morgen skal vi se flere leiligheter med megleren vår.

Om alt går som ønsket, reiser vi jo dessuten på ferie om to uker, bare Julien og jeg, på biltur til byen Cognac, deretter til Vannes og Concarneau og Quimper, før vi snur for å besøke La Rochelle og Saint-Émilion. Dette gleder jeg meg til å skrive om i form av daglige reiseskildringer underveis på turen. Jeg har for anledningen kjøpt meg nye bukser og en liten ryggsekk i kunstig skinn.

Vi venter spent og krysser fingrene for at alt går bra, for at ikke smittetallene øker og situasjonen tvinger oss til å avlyse alt sammen.

En april som den forrige

I år som i fjor, er april en måned hvor alt holdes stengt og alle har blitt bedt om å holde seg hjemme så mye som mulig. Mange velger likevel å trosse forbudene og møtes i parken eller ved elvekanten for å kose seg på piknik i sola.

Påsken er for lengst over, men jeg har fortsatt ikke lest ferdig årets utvalgte påskekrim. Jeg har egentlig ikke lest så mye i det hele tatt, eller gjort så mye annet enn å skrive manus, fortsette jakten etter bolig, vanne planter og sykle tur.

Vårlufta er full av pollen, jeg nyser og snufser på innsiden av munnbindet. Øynene svir, maskaraen renner, min kjære stiller fortsatt det samme spørsmålet år etter år, forundret ser han meg i de irriterte øynene og sier at han ikke visste at jeg reagerer på pollen. Hver gang svarer jeg at jo, det har han da alltid visst. De siste årene har jeg dessuten dratt frem minner fra da vi var på safaricamp i Sør-Afrika som eksempel, da jeg omtrent ikke klarte å se ordentlig gjennom mine rennende øyne, jeg klarte så vidt å puste på grunn av de mange gule trærne som prydet området rundt suvenirbutikken og hurtigmatkjeden, det eneste stedet på campen hvor vi hadde tilgang til WiFi.

Jeg nevner Sør-Afrika hver eneste gang han betviler min allergi, jeg gjenforteller historien om da jeg måtte kjøpe nesespray og øyedråper i suvenirbutikken og legge meg i safariteltet med hodet mitt i hans fang, kjenne ham dryppe øyemedisin ned på øyeeplene mine.

Nå har vi endelig begynt å planlegge vår neste ferietur, en første ordentlig ferie en amoureux på altfor lang tid, alt med gratis kansellering om coronasituasjonen skulle bli verre, om nedstengingen blir forlenget. Vi reiser ikke ut av Frankrike, vi reiser ikke med offentlig transport, men tar oss heller en to ukers bilferie langs vestkysten.

Mer vil jeg ikke røpe riktig enda, men jeg ser frem til å få kommet meg bort når landet endelig åpner igjen, til å puste inn den friske lufta ved Atlanterhavskysten og dra på båttur og overnatte i et fyrtårn sammen med min kjære. En bilferie og en rekke spennende eventyr, en etterlengtet trøst etter flere måneder med altfor mange skuffelser.

En av årets store skuffelser er den andre utsettelsen av bryllupsfeiringen, jeg hadde gledet meg til å se familie og venner og det hele skulle finne sted den tjuefjerde april, førstkommende lørdag. Trist var det å måtte utsette nok en gang, vårt sensommerbryllup skulle bli et vårbryllup og blir nå, om alt går etter planen, et høstbryllup.

Vi reiser ikke på biltur før om tre uker, så vi har fortsatt mer enn nok av tid til å både se etter ny leilighet og prøve å holde oss i form, noe som har vært lettere sagt enn gjort med alle disse nedstengingene. Heldigvis har jeg sykkelen min som fører meg dit jeg skal og en yogamatte som jeg nesten aldri gidder å bruke. På de fineste solskinnsdagene burde jeg dessuten ikke hatt noen unnskyldning til å ikke være i bevegelse, jeg med mine friske bein og altfor mange par joggesko.

Selv med pollenallergi er det viktig å komme seg ut i vårsola og fylle kroppen med vitamin D.

Til de av dere som er nysgjerrige på skriveprosjektet mitt, vil jeg bare si at manuset er så godt som ferdigskrevet, men vil bli kraftig redigert både en og to ganger før jeg sender det til et forlag. Selv om jeg gjerne har lyst til å skrive en koselig reisedagbok/memoir i fremtiden, har jeg i denne omgang gravd frem min mørke side og skrevet dystopi. Om forlagene takker nei, vil jeg publisere den som ebok.

Ikke før siste minutt

Været er underlig for tiden. Etter to deilige uker med tjue grader og solskinn, har vi nå hatt flere dager med kald vind og grå himmel, gradestokken viser knappe tolv grader. Oliventreet mitt ser uansett ut til å kose seg der ute på balkongen, det vokser seg større for hver uke og jeg har innsett at jeg har lyst på flere planter i min neste leilighet. Planter og veggdekor.

Manuset nærmer seg forresten et ferdigskrevet utkast, før jeg igjen vil gå gjennom teksten og forandre på alt som må endres. Innen månedsskiftet vil jeg gi fra meg dokumentet, sende det til et forlag, kanskje flere, jeg vil deretter krysse mine fingre og tær og be til høyere makter, til universet, be om å få mitt livs største ønske oppfylt. Om jeg en dag får æren av å kalle meg selv romanforfatter vil jeg dø lykkelig.

Forhåpentligvis vil jeg ikke dø før jeg blir så gammel at jeg ligner en rosin. Forhåpentligvis vil jeg rekke å skrive en hel mengde ulike tekster innen den tid, dikt og noveller og manus til det som kan bli eller aldri vil ende opp med å bli utgitte romaner.

Jeg vet allerede hva mitt neste manus vil handle om, jeg vet hvilken vei jeg vil gå sjangermessig. Om mitt første manus ikke faller i smak hos forlagene, vil jeg derfor begynne fra start og prøve på nytt, helt til jeg en dag får det til.

Nok om det, la meg ta dere med tilbake til Dordogne og vår lille overnatting for to uker siden, da vi feiret kjærligheten i vakre omgivelser. Etter vår romantiske aften ved det dukkledde bordet i junior suiten, våknet vi til en hyggelig frokost servert ved det samme bordet.

Ferskpresset juice, nykvernet kaffe, ferske chocolatines og pain aux raisins, vi fikk servert skinke og diverse oster, en fin avslutning på det altfor korte oppholdet i suiten. Ved utsjekk ble vi tilbudt kaffe og te i hotellets nydelige hage, en siste mulighet til å nyte den vårgrønne naturen og følelsen av å være bortreist, bare han og jeg.

Den lille maskoten til Le Vieux Logis, en nysgjerrig kattepus, satte seg under vårt bord hvor den ble værende, den holdt oss med selskap til tiden var inne for å hente bagasjen og vende våre snufsende pollenallergiske neser hjemover.

Om alt går som planlagt og pandemien ikke stikker kjepper i hjulene for våre planer, vil vi i midten av mai dra på en to ukers bilferie langs den franske vestkysten, til Cognac og La Rochelle og île de Ré. Vi vil leie sykler, dra på båttur, bade på stranda om ikke vannet er for kaldt. Samtidig vurderer vi også å dra enda lenger sørover, til Korsika, eller nordøstover til Annecy, eller enda lenger nord, til Bourgogne. Ideene er mange og Frankrike er fullt av spennende steder som fortjener rikelig med oppmerksomhet, men med dagens situasjon i tankene, våger vi ikke å reservere noe som helst før siste minutt.

Jeg har forresten bestilt flybillett til Oslo, til junimånedens siste dag, ikke fordi jeg plutselig har blitt en optimist som lever i den tro at pandemien vil være borte innen sommerens ankomst, men fordi jeg hadde en kupong som måtte brukes innen en viss dato. Om jeg ikke får reist, vil alle endringer i billetten uansett være gratis, og om jeg får reist vil jeg tilbringe et par dager i hovedstaden før jeg reiser sørover til familien.

Inntil videre lever jeg i et nedstengt land, stengt siden forrige lørdag, men ukentlig går vi fortsatt på visning, vi spaserer og sykler tur, vi sykler også til og fra visning, jeg handler på markedet og leser ute på balkongen. Resten av energien bruker jeg på å skrive manuset mitt.

Med andre ord, alt går fortsatt veldig greit.

Forrige helg i Dordogne

Tenk at vi allerede har nådd april, nok en påske som vil bli tilbrakt hjemme med en bok ute på balkongen og sjokoladeegg foran oss på bordet. Det er deilig å sitte ute i sola og lytte til fuglekvitter fra trærne i nabolaget, nesten like deilig som smaken av påskesjokoladen fra konditoriet, der hvor vi vanligvis handler makroner og maisbrød.

Vi har vært på flere nye visninger denne uka og vurderer å gi bud på en bolig i nabogata. I utgangspunktet hadde ingen av oss et ønske om å sette i gang et oppussingsprosjekt, noe vi derimot har begynt å vurdere etter visning nummer ti, forvandle noe middelmådig til vår store drømmeleilighet.

Forrige helg feiret vi kjærligheten, en siste feiring av noe som helst før jeg forhåpentligvis vil få gjort noe koselig på fødselsdagen min, feiret den på et mer eller mindre normalt vis i mai måned.

Jeg dro på biltur til Dordogne sammen med min kjære, langs idylliske landeveier, gjennom sjarmerende landsbyer med sine lysebrune steinhus. På et overnattingssted i Trémolat, nøt vi en romantisk feiring av våre seks år som kjærester. Vi ble oppgradert fra dobbeltrom til junior suite og ble servert et helaftens Michelinstjerne-måltid på rommet, en nydelig liten virkelighetsflukt fra lørdag til søndag.

Et hotell ved navn Le Vieux Logis, med en nydelig hage som vi fikk gleden av å spasere rundt i, bare han og jeg. Vi nøt det fine været, stillheten og naturens skjønnhet, jeg skulle ønske der og da at vi kunne bli værende lenger enn bare den ene natten.

Fra å drømme meg bort i naturen, slappet jeg deretter av i suitens boblebadekar, før han og jeg ikledde oss hotellets morgenkåper og tøfler og nøt hver vår kopp kakao før vi omsider skiftet til kveldens antrekk. Begge gikk vi for Ralph Lauren, han med sin bordeaux poloskjorte, jeg med min røde kjole, den langermede kjolen som han først så meg i da han inviterte meg ut på vår aller første date, en snøkledd dag i Tsjekkia.

Selv om vi først ble kjent over internett, da jeg jobbet i USA og han bodde i Paris, møttes vi for aller første gang i den tsjekkiske hovedstaden, Praha. Historien er lang, en smule komplisert, men også ganske fin, det samme kan jeg si om våre første måneder sammen i Paris, før virkeligheten inntraff og livet i en banlieue parisienne, forstaden Villejuif, ikke lenger var så hyggelig som jeg trodde det skulle være.

Vi har det mye bedre her i det solfylte sørvest, med kort avstand fra vakre steder som dette koselige hotellet i Dordogne, bare en to timers kjøretur unna byen vi bor i. Middagen hos Le Vieux Logis var forresten fantastisk, med torsk og panna cotta av fennikel til forrett, før vi nøt hver vår kalvefilet med sellerikrem og sjymarinerte poteter til hovedrett, etterfulgt av en liten ostetallerken og til slutt en deilig sjokoladekreasjon til dessert.

Den natten sov jeg bedre enn jeg hadde gjort på lenge, selv om jeg på ingen måte hadde fått nok søvn, siden vi tross alt hadde valgt å være bortreist på nøyaktig det tidspunktet da klokka skulle bli stilt en time tilbake.

Jeg våknet lykkelig, en siste smak av romantikk før landet gikk inn i sin tredje lockdown bare en uke senere, nok en nedstengt påske, heldigvis uten påkrevde attester og uten forbud mot å forlate hjemmet i mer enn en time og lengre enn en kilometer per dag.

I neste innlegg vil jeg dele flere bilder fra Le Vieux Logis, kanskje også en liten video. I mellomtiden ønsker jeg dere alle en hyggelig påskefeiring, med eller uten sjokolade, påskekrim, brettspill, hyttetur og alt det andre man gjerne forbinder med denne høytiden.

Det Rurale Sørvest og Flytteplaner

På vingården i det rurale sørvest, nøt vi solskinnet som varmet oss der vi satt på terrassen og spiste svigermors hjemmebakte makroner, grønne makroner med smak av pistasj og hvite med smak av sukkerspinn, tivolidesserten som på fransk bærer det morsomme navnet barbe à papa, som oversatt til norsk betyr pappas skjegg.

Vi delte våre tanker rundt fremtiden, mine svigerforeldre har et ønske om å forlate det lille tettstedet hvor de har bodd de siste tretti årene, et tett bebygd område på utkanten av Meaux, byen hvor osten brie kommer fra, ikke langt unna flyplassen Paris-Charles de Gaulle.

De vil flytte nærmere oss, til det varme og idylliske sørvestlandet, bort fra en landsdel hvor alle har det travelt og himmelen stort sett alltid er grå, de vil bosette seg i en større landsby eller i en liten by, et sted hvor de både vil kunne handle varer fra et ukentlig bondemarked, gå på kino for å se franske filmer, og nyte et glass vin på en lokal vinbar.

Begge har de en idé om hvordan det fremtidige drømmehuset skal se ut, typisk sørfransk på ett plan, med stor nok hage til å kunne dyrke grønnsaker og bygge svømmebasseng, de ønsker seg en romslig terrasse og minimum tre soverom.

Julien og jeg har også et ønske om å kjøpe bolig innen året er omme, eventuelt til neste vår. Selv vil vi bli værende i sentrum av Toulouse, gjerne i samme nabolag, en liten leilighet med et soverom i tillegg til et gjesterom som også skal brukes som kontor og fylles med bokhyller.

Vi ble enige om å ta oss en liten kjøretur til den koselige landsbyen Gruissan, for å utnytte de siste ettermiddagstimene ute på landet, nyte den friske luften og de fredelige omgivelsene. Like etter å ha spist opp de siste makronene, satte vi oss derfor i bilen og dro ut på tur for å vandre rundt i smale gater og handle inn ulike godsaker fra en delikatessebutikk.

I Gruissan ble vi nesten blåst over ende av de kraftige vindkastene som møtte oss, vi ble derfor ikke værende stort lengre enn nødvendig. Alle gleder vi oss til kafeene endelig får lov til å åpne sine dører igjen, til vi får lov til å søke tilflukt hos varme serveringssteder når det blåser som verst.

Fra Gruissan kjørte vi videre til Narbonne for å handle inn noen siste matvarer før vi dro tilbake til vingården for å bade i vinkjelleren, noe jeg aldri hadde trodd jeg skulle oppleve, men så hadde jeg heller aldri trodd at regionen jeg bor i var så full av kreative overnattingssteder som den jo viser seg å være. Flere av disse stedene har jeg notert meg til en senere anledning, sjarmerende vindmøller, husbåter, tretopphytter med boblebad, grotter og vintønner forvandlet til soverom, mulighetene er mange.

Da kveldsmørket falt over landsbyen, åpnet vi ei flaske vin og hygget oss med den gode maten fra delikatessebutikken i Gruissan. Svigermor og jeg pratet om litteratur, om bøkene vi leser akkurat nå, hun leser stort sett bare krim, hun liker Jo Nesbø, selv leser jeg den sjangeren bare rundt påsketider.

Snart to uker er gått siden vår helgetur til vindistriktet Minerve og den lille vingården i landsbyen Siran, mellom historiske Carcassonne og sjarmerende Narbonne. Siden den tid har jeg rukket å skrive ferdig halvparten av manuset, jeg har nådd den delen av historien hvor spenningen bygger seg opp, og jeg føler meg foreløpig svært fornøyd med første halvdel.

Jeg krysser fingrene for at ikke laptopen dør før jeg rekker å fullføre prosjektet. Ikke før jeg får kommet meg til Norge vil jeg kunne erstatte den med en ny, ettersom bærbare datamaskiner med nordisk tastatur ikke er å finne hos nettbutikker som sender til Frankrike.

Overraskelsen og bading i vinkjeller

De siste dagene har av flere grunner vært travle, og jeg har snart skrevet ferdig halvparten av manuset til romanen min. Travel var jeg også forrige fredag, med helgetur og overraskelser på agendaen, hvor absolutt alt utrolig nok gikk nøyaktig som planlagt, noe som definitivt ikke skjer altfor ofte i uforutsigbare tider som disse.

Badetøy, pyjamas, ekstra undertøy og t-skjorter, kun det mest nødvendige skulle få plass i vår felles trillekoffert, samtidig pakket vi kjølebagen full av pålegg og tok med oss ei flaske vin, før vi satte oss i bilen for å kjøre hundre-og-tretti kilometer sørover.

Vi så frem til å tilbringe helgen på en gammel vingård bebodd av et ektepar som har bygget om en liten del av gården for å leie den ut som Airbnb-leilighet. Vinkjelleren har i tillegg blitt forvandlet til et innendørs svømmebasseng og sauna, noe jeg aldri i min villeste fantasi hadde trodd jeg ville se med egne øyne. Hvor mange er det vel som kan si at de har svømt rundt i en vinkjeller?

Jeg gledet meg til å endelig kunne røpe den store overraskelsen, til å se hans ansikt lyse opp det sekundet han ville finne ut at hans foreldre også var blitt invitert til å være sammen med oss på denne helgeturen. Jeg gledet meg så mye at jeg nesten holdt på å avsløre alt sammen under flere anledninger de siste ukene før avreise.

Gjennom hele kjøreturen satt jeg med mobiltelefonen i hånda og kommuniserte med hans foreldre via en hemmelig gruppe på direktemeldingsapplikasjonen WhatsApp. Etter hvert som vi begynte å nærme oss vingården, ble det vanskeligere å holde tilbake smilet, til å late som ingenting, jeg var dessuten lei av å dikte opp grunner til at det ikke ville være nødvendig å handle med oss matvarer på forhånd, lei av å si at jeg ikke visste hva jeg hadde lyst til å spise til middag, late som jeg ikke hadde lyst til å lage mat, lyve og si at det kanskje fantes en delikatessebutikk eller restauranter i landsbyen som tilbyr takeaway. Alt dette for å unngå å røpe at svigermor allerede var på plass med flere bæreposer fulle av mat.

Da vi til slutt nådde frem til vår endelige destinasjon, observerte jeg to mennesker som på adressens terrasse slappet av med hver sin kopp kaffe eller te foran seg på bordet. Selv om de begge satt med ryggen til, kjente jeg dem umiddelbart igjen, tiden var inne for å se om også Julien hadde en liten anelse om hvem de kunne være.

Han parkerte bilen og jeg blottet mitt brede glis som jeg i nesten to timer hadde forsøkt å holde for meg selv, endelig kunne jeg si til ham at jeg hadde en overraskelse på lur. “Vet du hvem de er, de to som sitter ved bordet der borte”, spurte jeg og pekte mot det rufsete grå bakhodet til hans far og den blonde boben til hans mor. Nølende, studerte han dem fra bilvinduet og ga meg et usikkert nei, før et lys plutselig gikk opp for ham.

“Neimen, nei, det kan da vel ikke være…tuller du, er det sant?”

Vi gikk ut av bilen, de to menneskene reiste seg og kom gående mot oss. Julien brøt ut i latter, hans armer utstrakt for å gi sine foreldre en klem.

“Dette hadde jeg virkelig aldri forventet”, jublet han. Jeg smilte fornøyd, glad for å se ham så lykkelig.

Det skulle ikke ta lang tid før vi alle skiftet til badetøy og hoppet uti vinkjellerens basseng. Kvelden ble deretter feiret med en flaske vin som vi hadde fått i gave fra huseierne, og en av Julien sine favorittretter fra barndommen, kjøttgryten bœuf bourguignon. Fra et bakeri i nabolandsbyen, hadde svigermor kjøpt forskjellige kaker som vi senere på kvelden nøt til dessert.

Det siste jeg hørte før jeg sovnet den natten, var Julien som hvisket i mitt øre “merci pour cette belle surprise.”

En liten hemmelighet

Årets andre måned er allerede på vei mot sin ende, og jeg har knapt forlatt leiligheten de siste fire ukene. Jeg har latt meg selv bli oppslukt av skriving, av drømmen om å bli forfatter, en deilig distraksjon fra virkeligheten. Det skal likevel bli godt å endelig få kommet seg ut i morgen, endre omgivelsene og gjøre noe fint for kjærligheten.

I over en måned har jeg holdt dette hemmelig for min kjære, en fin liten overraskelse som jeg har planlagt fra punkt til prikke.

Det eneste han vet er at vi i morgen skal på helgetur til en liten landsby som ligger mellom Carcassonne og Narbonne, en landsby ved navn Siran, i hjertet av vindistriktet Minerve.

Han vet at vi skal overnatte i det som før i tiden var vinkjelleren til en av vingårdene i landsbyen. I dag er den en leilighet med privat innendørs svømmebasseng og sauna. Mer enn det vet han ikke, og jeg har innsett at jeg må snike med meg badebuksa hans i bagasjen, ettersom han er fast bestemt på å droppe å ta den med, i den tro at vi vil ha bassenget helt for oss selv.

Jeg har også måttet overtale ham gang på gang til å ikke pakke ned for mye mat, uten å si hvorfor jeg mener det er unødvendig. Samtidig sender jeg hemmelige tekstmeldinger bak ryggen hans, og ser garantert ut som om jeg pønsker på noe helt annet enn det som er sannheten.

Han aner nemlig ikke at jeg har invitert hans foreldre til å tilbringe helgen sammen med oss, han vet ikke at de er på vei sørover fra Paris for å overraske ham, muntre ham opp i en tid som har vært vanskelig for oss alle.

Jeg har sommerfugler i magen og gleder meg som et barn til å se hans reaksjon, til å se ham smile like bredt som jeg ville gjort om det var mine foreldre som kom på overraskelsesbesøk, hadde vi levd under normale omstendigheter. Om jeg må være helt ærlig, kan jeg faktisk garantere at den dagen jeg endelig setter mine bein på norsk jord igjen etter all disse månedene (tjuesju foreløpig) borte fra fedrelandet, kommer jeg til å knekke sammen og hylgrine i armene til min mor.

Det er ingen tvil om at lengselen etter å være sammen med min egen familie, har påvirket denne iveren etter å gjøre alt jeg kan for at min kjære skal få en nydelig helg sammen med sin mor og far.

Jeg vil gi ham det jeg selv ikke kan få.

Mitt bittelille håp brenner fortsatt, selv om flammen er mye svakere nå enn den var for ett år siden. Jeg har blitt så vandt til å vente, at jeg nesten ikke våger å tro at ventetiden en dag vil være over.

Om optimismen skal få taletid, vil jeg si at jeg har et håp om å endelig få kommet meg til Norge til sommeren, når manuset mitt er ferdigskrevet og resten blir overlatt til skjebnen. Men som vi alle vet er det umulig å vite hva som venter oss i juni, når vi ikke engang aner om vi neste uke vil våkne til en sykere eller friskere verden.

Morgendagen er et like stort mysterium som fremtiden til mitt manus, men jeg ser mot sommeren, og gjør i mellomtiden alt jeg kan for å glede menneskene rundt meg. Samtidig blar jeg gjennom bilder fra tidligere reiser, fra fine minner sammen med venner og familie, og scroller gjennom andre menneskers inspirerende bilder på Instagram. Bilder fra ferieturer, bilder tatt i Norge, idylliske hytteturer, fristende mat og flotte hjemmebiblioteker.

Jeg drømmer om mye, men har likevel bare tre ønsker for år 2021. Få romanen min publisert, se familien min i Norge, og feire den utsatte bryllupsfesten. Mens jeg venter på mirakler, gjør jeg alt jeg kan for å gjøre min kjære lykkelig.

Alt som bare Skjebnen vet

Jeg fyller et rødvinsglass med Saint-Estèphe og setter meg ved skrivepulten for å skrive. Sola er på vei ned, hun etterlater himmelen med et oransje og rosa skjær, i motsetning til meg er hun vakrere når hun legger seg og når hun våkner enn når hun stråler høyt i sky. Selv stråler jeg kanskje mest i måneskinn, under stjernehimmelen på en romantisk lørdagskveld.

Jeg savner romantikken. Det er vanskelig å være romantisk i joggebukser, med takeaway-pizza på bordet og virus i luften.

De siste ukene har jeg knapt gjort annet enn å skrive på dagtid, mens jeg om natten drømmer om et liv hvor jeg får lov til å kalle meg forfatter, hvor bokhandlere plasserer bøker skrevet av meg under kategorien skjønnlitteratur, bokstaven B for Begot, Kristine.

Februar er snart over, for å bli erstattet av mars, slutten på vinteren og starten på min favorittårstid, våren. Jeg gleder meg til å se naturens farger blomstre, til å våkne til lyden av fuglekvitter tidlig på morgenkvisten, til å gjemme bort ullkåper og hente frem de tynne vårjakkene. Mest av alt gleder jeg meg til å følge vaksinekappløpet og forhåpentligvis få muligheten til å reise hjem igjen til fedrelandet.

Her i Frankrike har lite endret seg de siste ukene. Restaurantene og barene holder fortsatt stengt, men vi går i det minste mot varmere tider, lysere kvelder, jeg behøver ikke lenger å bruke hansker og ørevarmere når jeg drar ut på sykkeltur langs Garonne-elven og Canal du Midi.

Sykkelturer har det blitt mange av, nå som det meste annet er satt på pause. Når jeg ikke drar på tur med den over tjue år gamle sykkelen, eller sitter foran datamaskinen og skriver, henter jeg frem bøker fra bokhylla og tar dem med meg ut på balkongen hvor jeg sitter under solfylt himmel og koser meg med fin litteratur og en god kopp kaffe eller te. Det går mye i islandsk oversatt til norsk for tiden, Jón Kalman Stefánsson og Auður Ava Ólafsdóttir, deres historier gir meg lyst til å reise til Island for å beundre det vakre grønne nordlyset, fotografere isbreer og vulkaner, kjenne islandske vindpust på kroppen.

Ferietur til Island blir det nok ikke med det første, selv om jeg gjerne skulle ønsket at jeg var der akkurat nå. Jeg ønsker å være mange steder, flere steder samtidig, jeg er rastløs og lengter etter å reise ut på eventyr. Jeg undrer om denne våren endelig vil by på en etterlengtet gjenforening med familien og hjemlandet.

Mer spennende enn en hvilken som helst reise, blir det å følge med på manuskriptets skjebne.

Om den en dag vil få æren av å bli til en roman, blir jeg jo velsignet med enda en grunn til å få komme hjem på besøk til Norge. Jeg drømmer om den dagen jeg endelig får tatt meg en uke eller to i Stavanger hos familien, og et par uker i Oslo på besøk hos venner. Om senvåren eller de tidlige sommerukene vil gi meg denne gleden, kommer jeg til å smile i lykkerus hele resten av året.

2021 er som et uskrevet manus, et år hvor alt kan hende. For meg kan dette bety bokutgivelse eller nederlag, det er uansett et nytt år hvor bryllupsfeiringen vil bli utsatt nok en gang (mer om det senere), dette er også et år hvor vi kanskje vil kunne reise på bryllupsreise, men også risikere å ikke kunne reise noe sted i det hele tatt.

Det er det ingen andre enn skjebnen som vet.

Jeg velger derfor i første omgang å fokusere på de små øyeblikkene som ligger like foran mine føtter. En helg som vil bli tilbrakt ved skrivepulten eller på sykkeltur. En lørdagskveld med hjemmelagde empanadas på menyen og en koselig film på TV-skjermen.

En pause på fjellet

Motivasjon, min kreative drivkraft, jeg undrer hvor den har tatt veien. Om ikke jeg har viljestyrken ved min side, om ikke jeg klarer å fullføre det mest verdifulle prosjektet jeg noen gang har startet, hva klarer jeg egentlig da?

Jeg har så altfor mye fritid. Usunt mye. Hvorfor prioriterer jeg bort så mye av denne verdifulle tiden på tull, når den kunne blitt brukt på å jobbe meg ferdig med det manusprosjektet som jeg i utgangspunktet var så stolt over da jeg først satte i gang, det eneste som de siste ukene har fått meg til å føle meg produktiv på et vis. Om usikkerheten og pessimismen tar over mitt sinn, hvordan kan jeg da leve med meg selv?

Drømmene fører meg tilbake til snøen og de vakre fjellene, mens jeg prøver så godt jeg kan å finne inspirasjon, få tilbake min indre motivasjon, dyttet jeg trenger for å kunne brette opp ermene og ta pennen fatt.

Forrige helg fikk jeg meg en pause fra alt som er, fra uka som gikk. Ei uke hvor jeg konstant har grått, ei uke hvor han og jeg har kranglet i frustrasjon, ei uke hvor jeg knapt har sovet og vært så langt nede at jeg i et vondt øyeblikk mistet all tro på at jeg noensinne vil komme meg på beina igjen. Som store deler av fjoråret, hjemsøker mørket meg igjen og igjen med dette ønsket om å synke ned i jorden, lukke øynene og aldri våkne igjen.

Som en reddende hånd, så jeg på invitasjonen, initiativet, som en gyllen anledning til å få alt sammen på avstand for en liten stund, før realiteten omsider ville dra meg tilbake til mørket igjen. Sammen med Julien og to av hans kolleger, dro jeg derfor på tur til Pyreneene forrige helg for å få kjenne på frisk luft, snødekket landskap, latter og smil. En helg i det spansk-franske fyrstedømmet Andorra, som er en to og en halv times kjøretur fra vårt hjem. To netter i en koselig liten ferieleilighet med fin utsikt mot snøkledde fjell. Jeg så frem til disse tre dagene hvor det ikke lenger ville gjøre vondt å være våken.

Om (det danske konseptet) hygge kan defineres med andre ord enn kakao, pledd og peiskos, vil jeg si at våre planer for oppholdet i Andorra er en fin beskrivelse av den følelsen, atmosfæren, det man gjerne forbinder med danskenes hygge. Vi skulle spille brettspill, hygge oss med spekefat og kalde småretter på fredagskvelden, raclette på lørdagskvelden, med vin fra vingården til vår venninnes far. Vi så frem til en lørdag hvor lek i snøen skulle stå i fokus, med akebrett og snøballkrig, alle fire hadde vi et enormt behov for å slippe løs våre indre barn og kjenne adrenalinet strømme gjennom kroppen.

Det var så fint å komme frem den fredagsettermiddagen, at jeg nesten ikke klarer å finne et godt nok ord som beskriver nøyaktig hvor glad og lettet jeg følte meg. Nesten som en nyforelskelse i selve livet, jeg omfavnet den gode følelsen og smilte tilfreds over å endelig kunne senke skuldrene og ha noe å se frem til. Vi åpnet ei flaske vin og lyttet til loungemusikk, mens vi smurte kanapeer og laget små spyd med hvitløksmarinerte oliven, små mozzarellakuler og cherrytomater.

Vi spilte et brettspill jeg aldri hadde hørt om, deretter et annet som jeg heller ikke hadde hørt om, før vi gikk over til en gjettelek som gikk ut på å lytte til filmmusikk og gjette hvilken film lydsporet tilhørte, eventuelt også komponistens navn. Fra å drikke vin til maten, gikk vi videre til å drikke likør til kaffen og nøt den søte smaken av medbrakt konfekt til dessert, før vi sent på natten trakk oss unna for å sove bort de neste åtte timene.

Lørdagens eventyr i vinterlandskapet vil jeg fortelle mer om senere. En fortelling som inneholder både et møte med et hundespann, en iglo og flere timer med god stemning på akebrett.

Håpet om at det finnes optimisme også i alt dette

Tjuesjette januar, hans bursdag, en begivenhet som vi egentlig skulle ha feiret på en Michelinstjerne-restaurant i sentrum av Toulouse, Py-r er spisestedets navn. Vi skulle pynte oss i finstasen og ta metroen inn til sentrum for å deretter spasere hjem igjen etter endt sju-retters middag. En vinterkald spasertur under den klare stjernehimmelen, distrahert fra kulden, det kunstneriske måltidet fortsatt i våre tanker. Vi ville ha pratet om de mange smårettene, om hvor romantisk denne tirsdagskvelden hadde vært, noe tirsdager vanligvis aldri er, jeg ville spurt ham hvilken rett han likte best og gledet meg over å besvare samme spørsmål tilbake.

Men som vi alle vet, vil nesten ingenting av det som skulle ha vært, lenger la seg gjennomføre. Ikke før det store flertallet av verdens befolkning er vaksinert og vi endelig vinner denne krigen mot vår usynlige fiende. De franske myndighetene holder fortsatt landets restauranter stengt, og det gjeldende portforbudet tillater oss ikke å vandre rundt utendørs etter klokka seks. Middagsreservasjonen ble som forventet avlyst, og bursdagspresangen jeg hadde planlagt, risikerer også samme skjebne.

Ikke nok med at jeg hadde gitt ham fire poloskjorter hvorav tre av dem ikke passet i størrelsen og byttelappen med et uhell var blitt kastet i søpla, jeg hadde også reservert to netter i en bolig med innendørs svømmebasseng, en helgetur planlagt for februarmånedens siste helg, en helg som vi nå risikerer å måtte tilbringe innestengt i vår stue, om en tredje lockdown blir innført neste uke.

Før hans bursdagsfeiring endte i en unødvendig krangel over små bagateller, en konsekvens av flere søvnløse netter og bekymringsfulle dager, hadde vi i det minste rukket å hygge oss med en god middag. Kalvekjøtt i trøffelsaus, med pommes dauphines og fylte champignoner, og grunnet omstendighetene, altfor mange glass Saint-Julien, årgang 2006. Vi avsluttet måltidet, og krangelen, over kveldens dessert, kaker fra et pâtisserie i nabolaget.

Jeg hadde egentlig lovet å diske opp med hjemmebakt kake til det nå 31 år gamle bursdagsbarnet, samtidig som jeg hadde lovet meg selv å bruke mer tid på både matlaging og husarbeid, spesielt sistnevnte, men motivasjon har vært en mangelvare de siste ukene. Det eneste jeg for tiden har energi til å gjøre, er å lese bøker, sykle langt og lenge langs Garonne-elven og Canal du Midi, og skrive videre på manuset som jeg håper en dag vil bli en roman.

Tjuesjuende januar. Søvnløse netter har det som nevnt blitt mange av det siste året. Bekymringene lyder som et ekko i mitt sinn, engstelse rundt coronasituasjonens utvikling, nedstenginger, vaksineforsinkelser, reiserestriksjoner og virusmutasjoner, tanken på å nok en gang måtte utsette bryllupet skremmer meg, knuser mitt hjerte, og på toppen av det hele våknet jeg til en mindre hyggelig nyhet, en epost fra Pôle Emploi, avslag på søknad om finansiering av kurs.

Med andre ord, står jeg på stedet hvil når det gjelder jobb og videreutdanning.

Som om ikke dette var nok, hadde Julien fortsatt ikke fått noe videre informasjon om egen arbeidssituasjon, om han ville ha en jobb å gå til fra og med neste mandag, eller om han allerede til uka ville bli permittert eller flyttet til en annen del av landet.

Neste dag, altså i dag, fikk han heldigvis vite at han vil fortsette i samme stilling. Inntil videre.

Det er vanskelig å holde humøret oppe når situasjonen er så uforutsigbar som den er, men vi prøver så godt vi kan å redde oss selv og hverandre fra å bli altfor negativt påvirket. Mens vi smører oss med tålmodighet og venter på at den verste stormen skal passere, leter vi etter positivitet i selv det negative, for det finnes jo som oftest et håp selv i det som er vondt og vanskelig.

Jeg velger å tro, for håpets skyld, at skjebnen hele tiden har hatt andre planer for oss begge, at dette er det dyttet han trenger for å utvikle seg karrieremessig, i stedet for å stå på samme sted som han har gjort de siste tre årene. Kanskje var det heller aldri meningen at jeg skulle utdanne meg til å bli Community Manager. Tanken på at det forhåpentligvis finnes noe enda bedre der ute for meg, gjør situasjonen så utrolig mye lettere å håndtere. Ja, det gjør meg jo faktisk spent på livet etter, den nye normalen som de kaller det.

Samtidig som både han og jeg forsøker å holde optimismen oppe så godt vi kan, benytter vi den friheten vi fortsatt har til å gjøre det beste utav de mulighetene som fortsatt ligger foran våre føtter.

I morgen drar vi derfor på helgetur til fjellet med bil, en nødvendig pust i bakken, en pause fra alt som nylig har hendt og alt som vi frykter vil skje. Med alle bekymringer på avstand, ser vi nå frem til å leke i snøen, ake ned snødekkede bakker og gå tur i skogen, en siste smak av naturen og livet utenfor asfaltjungelen på det som kan ende opp med å bli en ganske lang tid.

Eller ikke. Hvem vet.