Å skrive ned sine ønsker for tiden etter

Mitt hode er fullt av tanker, vonde og fine, de fleste av dem drømmende, lengtende, etter tiden etter og tiden før. En mental forsvarsmekanisme, et forsøk på å flykte fra nåtiden, den vanskelige tiden, en tid som for det meste blir brukt til å skrive egne tekster og lese bøker for å distrahere meg selv. Fra bokhylla hentet jeg forrige uke frem den vonde men viktige “Min mørke Vanessa”, den feministiske “Et eget rom” denne uka. Neste uke vil jeg sannsynligvis hente frem noe lettlest og morsomt, noe av Erlend Loe eller Nina Lykke.

Jeg har kjøpt meg en dagbok i lær, med ordene My Bucket List og mine initialer inngravert, en dagbok hvor jeg vil skrive ned absolutt alt som jeg ønsker å oppleve når vi endelig vil kunne leve igjen, når jeg endelig vil kunne reise til utlandet, reise til hjemlandet, klemme mine nærmeste, dra på hyttetur ved sørlandskysten, dra på båttur langs Lysefjorden og togtur fra Bergen til Oslo, jeg vil bruke altfor mye penger på bøker i norske bokhandelforretninger og fylle kofferten med mine favorittsøtsaker, godteri og sjokolade som bare finnes innenfor Skandinavias grenser.

Utålmodig venter jeg, som alle andre, på en fremtid hvor det vil bli mulig å gjøre alt som i dag er umulig. Romantiske kvelder på fin restaurant, kinobesøk og teater, musikkfestivaler og piknik med venner, overnatting på hotell med frokostbuffet inkludert. Ingenting av dette vil bli skrevet ned i dagboka mi, selv om det er fint å gjenta for meg selv hvor mye jeg ser frem til å gjenoppleve alt sammen, når livet endelig vil bli litt lettere og verden blir tryggere å ferdes rundt i.

Jeg må forresten beklage, for gjentakelser har det blitt mange av det siste året, både i mine tekster og i mine samtaler med min kjære, med min familie, mine venner og med psykologen min. Hjemlengselen er uutholdelig, den gir meg en stadig lengre liste over ting jeg ønsker å gjøre når det først vil bli mulig for meg å sette mine føtter i hjemlandet igjen.

“Bucket list”-dagboka er for meg et terapeutisk prosjekt, forhåpentligvis vil den i fremtiden fungere som en drivkraft, det lille dyttet jeg trenger for å virkelig våge å kaste meg selv uti ukjent farvann.

Først og fremst har jeg et ønske om å forbedre polskkunnskapene mine, lære språket ordentlig og tilbringe mer tid i landet hvor min mor er født og oppvokst, landet hvor hele hennes familie fortsatt er bosatt, landet som jeg har feriert i omtrent hvert eneste år siden jeg var et lite barn. Jeg kunne fint ha tenkt meg tre måneder i Kraków, språkkurs på dagtid og skriving på kveldstid. Om min økonomiske situasjon skulle tillate det.

Angående det med skriving på kveldstid, har jeg bestemt meg for at dette er året hvor jeg virkelig må ta meg sammen og endelig fullføre noen av de mange skriveprosjektene mine, sende dem til forlag og se om forfatterdrømmen kan bli til noe mer enn bare en drøm. Jeg har tross alt tre (!) uferdige manus og en rekke noveller liggende på datamaskinen.

I tillegg til et lengre opphold i Kraków, en by jeg allerede kjenner veldig godt fra før, vil jeg fylle dagboka med en rekke fine europeiske destinasjoner som jeg i fremtiden ønsker å besøke, steder hvor jeg aldri tidligere har vært. Jeg har for eksempel alltid drømt om å reise på interrail, med sekk på ryggen og laptop under armen. Jeg vil starte eventyret her i Frankrike og reise videre med tog gjennom Tyskland, Sveits, Italia, Slovenia og Kroatia. Eller til Slovakia, Ungarn og videre til Serbia.

Jeg drømmer om en sommer på sykkeltur fra vingård til vingård, landsby til landsby og når jeg dagdrømmer om noe annet enn en ferie på hjul eller en ferie på togtur, er det verden under vann som frister. Lenge har jeg hatt lyst til å ta dykkersertifikat og bli kjent med Middelhavskysten fra et nytt perspektiv.

Heldig er jeg, om jeg en dag får oppleve en romantisk utendørs frokost med vakker utsikt, tidlig nok til å få nyte soloppgangen fra start til slutt. En båttur i solnedgangen ville også vært fint, en privatisert båttur med middag og vin for to.

Fra sommer til vinter, jeg drømmer om å se isbreer og nordlys for første gang, jeg har lyst til å prøve meg på isfiske og bo på ishotell. Som nevnt i tidligere innlegg, drømmer jeg om norsk hyttejul, ikke ulik min forrige julefeiring her i Frankrike.

Dagboka vil etter hvert som tiden går, fylles med tanker, idéer og drømmer. Om skjebnen deretter vil tillate meg å få oppfylt noen av disse, gjenstår å se.

Havnebyen, hjembyen og tusenvis av tanker

Med ullkåpe og bomullsskjerf over den genserkledde overkroppen, satt jeg i baksetet og tittet ut vinduet, jeg observerte hver eneste detalj som sekunder senere skulle bli borte og erstattet med nye inntrykk. Lokalradioen spilte de fem samme låtene om og om igjen, fransk og amerikansk listepop, låter jeg ikke likte da jeg hørte dem for første, andre og tredje gang, men nå liker jeg dem så godt at jeg faktisk blir irritert over hvor enkelt det er for musikkbransjen å hjernevaske befolkningen.

Solstrålene blendet meg, der de kysset den skitne bilruta. Vi hadde planlagt å vaske bilen før vi dro til Pézenas, en plan som enten ble glemt bort eller nedprioritert til fordel for noe annet.

Synet av palmetrær og blå himmel fikk meg til å lengte tilbake til sommer, ikke fjorårets sommer, men en normal sommer fra tiden før lockdowns og restriksjoner, tiden før det ble like naturlig å pakke med seg munnbind i bagasjen som sokker og truser.

Svigerfars Dacia Duster rullet over smale veier, forbi vingårder og typisk sørfranske hus bygget på et plan, mange av dem hvite, resten malt i toner av lyserosa eller lysegult, noen av dem oransje, de fleste med svømmebasseng i hagen. Om jeg hadde eid et slikt hus, med romslig terrasse med nedfelt svømmebasseng, amerikansk grill og et rustikk utekjøkken, ville jeg nok ha tilbrakt hver eneste dag på egen tomt, fra tidlig vår til sent på høsten, med ei god bok foran meg og et glass vin eller hjemmelaget iskaffe plassert på et lite bord ved siden av solstolen. Gjerne sammen med noen skiver oppskåret melon.

Hadde jeg vært huseier, ville jeg dessuten adoptert en hund, jeg har jo alltid ønsket meg hund, eller en katt, selv om jeg egentlig ikke tør å stole på katter, på deres intensjoner.

Jeg lente meg fremover og la mine armer rundt Julien som satt i passasjersetet, ved siden av sin far. Han snudde seg mot meg og smilte forsiktig, går det bra med deg, spurte han. Jeg nikket og mumlet frem et “mhm”, selv om jeg egentlig ikke hadde det så bra likevel, for vi nærmet oss en båthavn og den lille byen Mèze og hver gang jeg besøker en båthavn forsterkes lengselen etter Stavanger, etter å se familien min, snakke språket mitt, våkne til lyden av måkeskrik og kjenne den aggressive vinden blåse meg over ende mens jeg kaver meg opp til nærbutikken for å handle yoghurtnøtter og sjokomelk.

Vi befant oss i Mèze fordi vi ville handle østers fra innsjøen Bassin de Thau, dette er forresten en throwback til like før nyttårsaften, og fordi vi ønsket å få nye impulser, høre lyden av bølgeskvulp fra havet, se båter av ulike størrelser og farger, traske rundt i skyggen av høye palmetrær. Sistnevnte har jeg aldri sett i Stavanger, palmene ville ikke ha overlevd det røffe klimaet langs kysten i Norge, bare de mest robuste trærne tåler livet der oppe i Norden, i mitt kjære Skandinavia.

Lyden av stemmene til menneskene rundt oss, et eldre ektepar og en barnefamilie på tur med hunden sin, druknet i vindens uling, kalde vindkast som fikk meg til å angre på å ikke ha tatt med lue, da jeg pakket vesken tidligere på formiddagen. Dette kunne selvsagt ikke måle seg med den vinden som har fulgt meg gjennom oppveksten, det iskalde, våte slaget i ansiktet, men kaldt var det jo likevel. Kaldt, selv under en nydelig blåmalt himmel.

Vi spaserte rundt havneområdet og studerte de mange båtene som stod fortøyet på rekke og rad, våre hender foldet rundt hvert vårt glass rykende varm rødvinsgløgg, vin chaud kjøpt fra et brasserie ved havna, et brasserie som under normale omstendigheter ville ha servert tørr hvitvin, små kurver med oppskåret brød, en meny fristende med fersk fisk og skalldyr hentet direkte fra Bassin de Thau, servert på fat med sesongens grønnsaker. Brasseriets eier stod i stedet utenfor inngangspartiet med to gryter foran seg på et dukkledd utebord, kakao i den ene, gløgg i den andre, en takeaway-meny bestående hovedsakelig av østers og reker stod plassert ved hans side, jeg håper virkelig han vil klare å få endene til å møtes.

En spøkelseshistorie fra soverommet vårt i Pézenas

Som nevnt tidligere, feiret vi nyttårsaften i den historiske byen Pézenas, Julien, hans foreldre og jeg.

Vi, og noen eller noe som gjorde flere forsøk på å kommunisere med oss. Da spesielt natten før vi skulle pakke koffertene og reise tilbake til Toulouse.

Som nevnt, tilbrakte vi fire netter innenfor de fire veggene til et av byens viktigste landemerker, Hôtel D’Alfonce, som ikke er et hotell i det hele tatt, men en privateid bygning (og et tidligere hjem for kongelige men også et teater) hvor huseierens onkel bor i overetasjen, mens hele etasjen under rommer en leilighet som leies ut via nettportalen Booking.com. Hundre-og-åtti kvadratmeter med historie helt tilbake til 1600-tallet, oppusset og innredet med nytt og gammelt i fin harmoni, antikviteter og moderne interiør, side om side.

Leiligheten rommer to bad, tre soverom, enorme korridorer, stue, pianorom, kontor, kjøkken og en nydelig balkong. Ulempen med en leilighet som denne er at man definitivt vil gå seg vill i starten, der man åpner den ene døra etter den andre for å bevege seg fra en korridor til den neste, som i en labyrint. Eller et Escape Room.

Fordelen med en slik leilighet er, om man snur labyrint-opplevelsen til noe positivt, hvor enkelt det er å snike seg unna sine reisefølger for å få alenetid i fred og ro, bak flere lukkede dører, uten å bli forstyrret. En undervurdert luksus for oss som har blitt delvis traumatisert etter å ha tilbrakt ikke bare én, men to lockdowns innestengt i en liten toroms-leilighet i Frankrikes fjerd største by.

Noe som kanskje også er greit å vite om leiligheten, nærmere bestemt det største soverommet, det som fra midten av 1600-tallet tilhørte Baronen av Clairac og Entraygues, er at det skjer underlige, uforklarlige ting på rommet.

Soverommet er en såkalt en suite, soverom med bad, separert med en antikk skillevegg, hvor badet rommer både et vintage badekar og moderne dusj, toalett, vask og rikelig med skapplass.

I løpet av de fire nettene på Baronens rom, opplevde vi til stadighet en underlig lukt (som kunne minne om kokt kål) som kom og gikk, og forflyttet seg til ulike deler av rommet til ulike tidspunkt. En følelse av kulde, kunne vi også plutselig kjenne på våre kropper, som et lite vindkast, selv om vinduene var lukket og radiatoren stod på fullt til alle døgnets tider.

Under vår siste natt i Pézenas skjedde det mest underlige jeg noen gang har opplevd.

Midt på natten slo dusjen seg på, helt av seg selv. Vannet dryppet i høy hastighet, mer og mer vann, raskere og mer høylytt, i om lag fem minutter, til det sekundet jeg reiste meg for å gå og sjekke. Da ble det plutselig helt stille. Som om noen prøvde å narre meg, men det var jo ingen der, ingen andre enn Julien som lå under dyna, sammen med meg.

Jeg lukket øynene og pakket dyna godt rundt meg. Nervøs, forsøkte jeg å ignorere det som akkurat hadde hendt, tenke ut en logisk forklaring, noe realistisk, for spøkelser finnes jo ikke. De gjør jo ikke det?

Knapt to minutter var gått før en lyd fylte rommet, lyden lignet den man hører når man beveger sine våte fingertupper mot kanten av krystallglass. Det høye volumet vekket både Julien og meg, som begge reiste oss fra senga og beveget oss rundt i rommet med spissede ører, for å finne ut hvor lyden kom fra.

Den skulle vise seg å komme fra radiatoren, uten at vi kunne forklare noe videre hvorfor eller hvordan. Julien var uansett fast bestemt på at absolutt alt kunne forklares om vi bare letet dypt nok etter fakta i søkemotoren.

Jeg googlet i stedet “signs you’ve got a ghost”, tegn på at du har et spøkelse.

Nattesøvnen ble kortvarig. Ikke uforventet, endte jeg opp med å drømme om spøkelser og paranormale aktiviteter, noe jeg fortalte Julien sine foreldre neste morgen. De trodde ikke på et eneste ord av historien om alt som hadde hendt den natta, timene før jeg sovnet. Det hjalp ikke stort at Julien, selv om han bekreftet at alt sammen hadde hendt, at det ikke bare var jeg som var blitt helt koko den siste tiden, lo det hele bort og kysset meg på hodet. Som om jeg var et uskyldig lite barn som ikke vet bedre enn å tro på fantasifigurer. Et naivt barn som er redd for tegneserielignende laken-kledde spøkelser.

En lettelse var det derfor å høre fra huseieren selv, da vi ved utsjekk fortalte ham alt sammen, at dette ikke var første gang noen hadde opplevd noe unormalt på det konkrete soverommet.

“Nå kommer dere i hvert fall aldri til å glemme Pézenas”, lo han.

Jeg skulle egentlig dele en rekke bilder fra de sjarmerende gatene i Pézenas, men ble så oppslukt i min egen spøkelseshistorie at jeg glemte å skrive noe som helst om byen, i det hele tatt. Da sparer vi det til neste gang!

Vakker snø, tradisjoner og dårlige relasjoner

Når jeg først feirer jul i Frankrike, er det ingenting som gir meg finere julestemning enn å dra på hyttetur på fjellet. Pyreneene ligger jo bare en to timers kjøretur unna vårt hjem, med en rekke flotte fritidsboliger til utleie via nettportalen Airbnb, hytter med fin beliggenhet blant skog og fjell, flere av dem med kort avstand til populære skianlegg.

Jeg har allerede fortalt mye om vår første kveld i den koselige tømmerhytta, en kveld feiret med deilig ost og vin. Jeg har også fortalt om neste dags handletur på motsatt side av grensen, en dag avsluttet over kakao og julekaker på den solfylte balkongen. Julekvelden har jeg også skrevet mye om, julemiddagen og gaveutveksling i den pent dekorerte hytta, en aften hvor norske og franske tradisjoner ble blandet i fin harmoni.

Før jeg går videre til å fortelle om spøkelsene på soverommet vårt i Pézenas, byen hvor vi feiret nyttårsaften, har jeg lyst til å dele noen bilder fra et snøkledd Estavar like før hjemreisen fra Pyreneene. I tillegg til bilder har jeg jo selvsagt lyst til å fortelle, dele mine tanker og følelser rundt første og andre juledag, timene før vår forsiktige kjøretur langs de glatte fjellveiene, en stor kontrast til de tretten varmegradene og den solfylte blå himmelen som fulgte oss fra bilturens start til ende, bare fire dager tidligere.

Jeg har aldri feiret første juledag med store tradisjoner, familiebesøk og julelunsj, eventuelt en ny julemiddag i finstasen, slik som mange rundt meg gjør. Slik som mine kusiner i Norge gjør, dem som aldri har invitert meg til noe som helst så lenge jeg kan huske. Første juledag har i en årrekke vært for meg en dag hvor jeg sover til langt ut på formiddagen, dropper frokost til fordel for brunsj eller lunsj, før jeg deretter sitter i sofakroken og ser julefilmer til langt ut på kvelden.

Jul har for meg lenge handlet om både kjærlighet og utenforskap, høytiden hvor man virkelig ser hvem som bryr seg og hvem som ikke kunne brydd seg mindre.

Sist jeg feiret første juledag, var under min forrige tur til Norge, for to år siden. Jeg hadde ikke sett mine kusiner siden jeg som tenåring feiret det jeg den gang hadde bestemt meg for at skulle bli min siste jul sammen med dem, noensinne. Den gang var jeg ung og usikker og slet med et elendig selvbilde. Jeg følte meg tykk, selv om jeg veide knappe femti kilo, og følte meg utilpass rundt mine eldre kusiner som alltid hadde studert meg med dømmende blikk og aldri gitt noe inntrykk av å være glad i meg. Også julegaven jeg fikk av dem det året, var et bevis på nettopp dette, at jeg ikke var noe annet enn en obligasjon for dem. En ekstra person å kjøpe gave til. En gave som enten var et så klønete feilgrep eller en så ondskapsfull idé at jeg fortsatt ikke har klart å få den ut av tankene mine.

Tre bluser i størrelse XXL i julegave til ei omtrent undervektig tenåringsjente som var besatt av nettopp dette med klesstørrelser, det å aldri vokse ut fra motebutikkenes minste klær. Min umiddelbare tanke, der og da, husker jeg fortsatt godt.

Er det sånn jeg ser ut i deres øyne?

Den gang var jeg femten. Eller seksten. Vårt neste gjensyn ble arrangert over et tiår senere, første juledag hjemme hos samboeren til min avdøde farfar. Nøyaktig som da jeg var tenåring, følte jeg et stort ubehag rundt disse kusinene. Det samme gjorde Julien, som ble tatt imot med åpne armer av alle andre enn nettopp dem, de som snakker greit engelsk, men likevel nektet å si et eneste ord til ham i løpet av besøket. De som spionerer på mine sosiale medier og sladrer til andre familiemedlemmer om alt jeg driver med, uten å noensinne ta kontakt med meg for å spørre hvordan jeg har det.

Trygt og godt sammen med mennesker som bryr seg om meg, feiret jeg nå jul på tømmerhytta i Pyreneene. Alle disse historiene om familieproblemer og vonde minner, endte opp med å bli det store temaet rundt middagsbordet, da vi første juledag spiste andelår og knödel, tradisjonsmat fra svigermors hjemland, Tyskland.

Også mine svigerforeldre har brent broer med egne familiemedlemmer som ikke vil dem vel. Det er vi nok mange her i den store verden som har gjort, av ulike grunner.

Andre juledag snek seg på, og tiden var dermed moden for å reise hjem igjen. Vi våknet til et deilig hvitt vinterlandskap, utsikten vi i utgangspunktet hadde ønsket oss til julaften. Som et overlykkelig lite barn, gledet jeg meg utålmodig til å kunne ta meg en liten pause fra bagasjepakking for å endelig få kjenne snøen knase under skoene og fotografere snøkledde fjell, før vi vinket farvel til hytta, den koselige hytta i Estavar.

Etter all bagasje, julegaver, kjølebag og juledekorasjoner var stablet som tetrisbrikker fra gulv til tak i både bagasjerommet og baksetet, beskyttet svigerfar bilen med snøsokker for å kunne kjøre trygt nedover fjellkjedens glatte terreng.

Snøsokker. En betegnelse som fikk både Julien og meg til å bryte ut i latterkrampe da vi begge så for oss en bil med ullsokk-kledde menneskeføtter løpe nedover fjellveiene.

Etter en første juledag med mye alvorsprat rundt middagsbordet, var det godt å kunne tøyse og le, kjenne tårene trille fordi vi lo så heftig. Dette trengte jeg!

Vi overnatter i det gamle teaterbygget i byen til Molière

Jeg har fortsatt mye å fortelle fra oppholdet på hytta i den lille landsbyen Estavar, den som ligger like ved spanskegrensen høyt der oppe i fjellkjeden Pyreneene. Blant annet om hvor naive vi var, som på lille julaften krysset grensen for å ta oss en liten spasertur gjennom nærmeste by i nærområdet, vi ville handle med oss et par pakker turrón (spansk nougat), manchego-ost og spekemat, vi trodde vi hadde lov. På hjemveien, en drøy time senere, ble vi derimot stoppet av politiet og fikk beskjed om å snu. Og vi snudde. Dette, og konsekvensene ved det enorme snøfallet andre juledag, vil jeg fortelle alt om i senere innlegg.

Siden den tid har vi pakket ut, vasket klær, pakket koffertene på nytt og reist ut på nok et eventyr.

Også denne gang en to timers kjøretur fra Toulouse, men nå har vi byttet ut idyllisk fjellandskap med en nydelig liten by bare et lite steinkast unna Middelhavskysten.

Den sjarmerende tømmerhytta har blitt byttet ut med overnatting i et historisk monument, bygningen som tidligere huset teateret til den franske forfatteren og skuespilleren Molière.

Vi befinner oss i Pézenas, byen med kallenavnet la ville de Molière, stedet hvor pariseren Jean-Baptiste Poquelin ble gjenfødt som Molière, et av de viktigste navnene i den franske kulturhistorien. Navnet som har gitt oss kjente teaterstykker som blant annet L’École des Femmes, Tartuffe og Dom Juan.

Julien, hans foreldre og jeg kan nå glede oss over å få tilbringe de neste fire nettene i bygningen som tidligere huset teateret til Molière, et landemerke bygget mellom 1590 og 1603, bygningen som i dag går under navnet Hôtel D’Alfonce, oppkalt etter Baronen av Clairac og Entraygues som i 1658 ble stedets nye eier.

Et perfekt sted for en fredelig nyttårsfeiring, en kveld som vil feires over et festmåltid og champagne, oss fire i mellom, ingen fyrverkeri, ingen cabaret, ingen dansegulv. Her skal vi feire, innenfor de fire veggene til en av byens fineste fasader med sin flotte trappeoppgang, i en enorm leilighet med en nydelig balkong og et kjøkken fullt av blomster, store duftende liljer, og soverom dekorerte med lysekroner hengende fra taket og skulpturer plassert på peishyllen.

Før vi over musserende vin og småretter feiret starten på årets siste séjour, tok jeg meg en liten tur til et bakeri i enden av gata for å kjøpe med meg en av byens lokale spesialiteter, Petits pâtés de Pézenas, bittesmå minipaier med fyll av fårekjøtt, sitron og sukker, en svært spesiell kombinasjon som man enten vil elske eller hate, men likevel sette pris på å ha smakt.

Kvelden ble som lovet feiret over musserende rødt fra vingården Duffau i Gaillac, lignende den italienske varianten Lambrusco men ikke fullt så søt og med svakere bobler. Akkurat som til juleferien, hadde vi til denne turen også bestilt en rekke petits feuilletés som vi tidligere på morgenkvisten hadde rukket å hente fra bakeriet i nabolaget mitt.

I tillegg til å kose oss med fingermat med butterdeig, dekket vi på bordet med spekepølse, oliven i chilimarinade og svisker surret i bacon. Den kraftige duften fra liljene ble etter en stund så sjenerende at vi endte opp med å flytte vasen fra kjøkkenet til stua. Vi kunne ikke lenger kjenne duften av maten, bare blomsterduft, en duft som nå henger igjen i hvert eneste rom i leiligheten.

Spent, ser jeg nå frem til morgendagens aktiviteter. Et mulig bondemarked i nærområdet, en tur innom bukten Bassin de Thau, hvor de lokale østersoppdretterne holder til, og en fin spasertur gjennom gatene i Pézenas.

Jeg legger meg under dyna her på teateret til Molière, og krysser fingrene for at været holder seg fint, slik at jeg kan nyte morgendagen til det maksimale, den siste dagen før årets aller siste dag.

På idyllisk hyttetur i jula

Først av alt må jeg jo ønske dere alle en riktig god jul!

Dette er en liten oppdatering skrevet på julaften, før kokkelering, familiemiddag og utveksling av gaver ble gjennomført med stor suksess. Og før jeg la meg stappmett og takknemlig under dyna, sammen med min kjære ved min side. Julekvelden vil jeg fortelle mer om, og ikke minst dele mange bilder fra, i neste innlegg.

Aller først vil jeg nemlig starte fra begynnelsen av juleferien, og dele noen bilder fra vårt første møte med le Chalet Nordique, hytta hvor vi endte opp med å tilbringe årets julefeiring.

Året nærmer seg sin ende, et år hvor omtrent ingenting har gått som planlagt, et år hvor hver eneste plan har behøvd en reserveplan, et år hvor jeg ikke har fått sett min familie, mine venner, mitt hjemland en eneste gang. Jula skulle jeg egentlig feire i Norge, hjemme i Stavanger sammen med mine nærmeste, men nå feiret jeg den i stedet med hyttekos og fjellutsikt i de franske Pyreneene sammen med min mann og hans foreldre.

Gjennom nettportalen Airbnb fikk vi reservert fire netter på ei nydelig tømmerhytte like ved spanskegrensen, med utsikt over de franske, spanske og andorriske fjellene. Vi hadde håpet på et hvitt vinterlandskap og rikelig med snøfnugg dalende fra himmelen, men fikk i stedet tretten varmegrader, blå himmel og solskinn.

Da vi ankom hyttefeltet i landsbyen Estavar, forelsket vi oss umiddelbart i hytta hvor vi de neste fire nettene skulle bo. I tillegg ble vi overrasket med et nydelig juletre, ferdig pyntet prydet den hyttas sjarmerende stue, en hyggelig liten oppmerksomhet fra hytteeieren. Både svigermor og jeg hadde tatt med oss egne juledekorasjoner hjemmefra, flotte julegirlander, telysholdere og julekranser, nå skulle det dekoreres!

Julaften ville bli vår tredje og nest siste kveld på hytta, en aften med både franske og norske spesialiteter i fokus. Hjemmelagde medisterkaker, kålstuing, kålrabistappe og riskrem ville bli mine bidrag for julekvelden, mens mine franske svigerforeldre så frem til å by på foie gras (paté av gåselever), poularde (en form for gårdskylling) fylt med kastanjefarse og den tradisjonelle franske juledesserten Bûche de Noël, rullekake med smørkrem. Også denne med smak av kastanjenøtter.

Første kveld på hytta, for tre dager siden, etter å ha dekorert stua og kjøkkenets spisebord med julepynt, startet vi oppholdets første apéritif med et lite assortiment petits feuilletés fra bakeriet hvor Julien og jeg er stamkunder, rykende varm fingermat av butterdeig. Vi åpnet ei flaske musserende vin fra vingården Duffau i Gaillac, før vi nøt hvert vårt glass rød Las Vals fra Château la Baronne, en av mine personlige favorittviner fra Corbières, fruktig rødvin servert sammen med spekepølse, villsvinpaté, ferskt valnøttbrød og et spennende ostefat bestående av lekre oster bestilt fra den flotte nye ostebutikken i nabolaget mitt, den som har et enormt utvalg av både kjente og mindre kjente oster fra Frankrikes mange regioner.

Med tente lys og rød juleduk var stemningen god og behagelig, kjærlig og fin, nøyaktig hvordan en høytid med sine nærmeste skal være. Om bare også min mor og stefar kunne vært her sammen med oss, ville jula vært perfekt.

Selv om jeg lengtet etter å se familien min, gledet jeg meg til flere fine stunder ved dette spisebordet på hytta, med julemusikk i bakgrunnen og fine samtaler oss i mellom, forhåpentligvis med minst mulig prat om virus, vaksiner og bekymringer rundt tiden etter nyttårsaften, uker som vi alle frykter vil bli tilbrakt under nok en ny lockdown.

Nå er det jul, riktig nok en annerledes jul, en jul hvor smittevern står i fokus og vi ikke får feiret med alle som vi i utgangspunktet hadde ønsket å spise julemiddag sammen med. Men vi koser oss likevel, vi feirer jul på nøyaktig samme måte som for tre år siden, på hyttetur i idylliske omgivelser, bare oss fire, med hjemmelaget mat og godt humør.

Jul og takknemlighet for alt jeg har

Mine svigerforeldre har nå kommet på besøk, og med på lasset har de tatt med seg fire kakebokser fulle av hjemmebakte julekaker, en enorm sekk stappfull av julegaver og to pappesker fulle av julepynt. Selv har jeg bakt serinakaker, pyntet vårt lille juletre og spist store mengder julegrøt flere dager på rad, til den grad at jeg nå begynner å bli en smule lei.

Akkurat som med risgrøten, har jeg vært altfor ivrig når det gjelder julemusikk. I alle år har Mariah Carey og Wham tronet øverst på min personlige spilleliste i desember, og kommer garantert til å gjøre det de neste ti årene også. Uansett hvor annerledes denne jula måtte være, finnes det enkelte ting jeg aldri i verden kunne tenke meg å forandre.

Og, ja, jeg føler meg like heldig hvert eneste år.

Jul er for flere synonymt med ensomhet, høytiden hvor samhold og kjærlighet står i fokus, et dukkledd spisebord dekket med deilig mat, et festmåltid som nytes sammen med nære og kjære. Det blir utveksling av julegaver, en aften som byr på latter, gode samtaler, skåling med vinglass, kanskje også litt akevitt eller søt likør, en julekveld full av varme klemmer og fornøyde smil.

Jeg er utrolig takknemlig for at jeg alltid har hatt noen å feire jul sammen med, fine mennesker som bryr seg om meg. Det gleder meg å få lov til å være en av disse som ser frem til å fortelle fine historier rundt middagsbordet, til å skrive julekort og til å overraske mine kjære med hjemmebakte julekaker.

Av hele mitt hjerte ønsker jeg å takke de av våre medborgere som jobber på julaften, de som ofrer familietid for å tjene vårt samfunn. Enkelte har ikke engang en familie å vende hjem til etter endt arbeidsdag, noen velger dessuten å arbeide gjennom hele høytiden nettopp for å distrahere seg selv fra ensomheten.

Aldri har jeg vært i en livssituasjon hvor en tom leilighet er det eneste som venter meg på julekvelden, hvor ingen tar seg bry til å invitere meg på julebesøk eller til å sende meg en liten melding, en liten oppmerksomhet, for å ønske meg en god jul. Selv nå, fanget i pandemiens klør, er jeg heldig som har tre mennesker ved min side som alle gleder seg til å feire høytiden sammen med meg.

Jeg krysser mine fingrer, tær og alt som krysses kan, for at jeg i februar vil kunne reise hjem for å tilbringe rikelig tid sammen med dem jeg egentlig skulle ha feiret jul sammen med i år. Til dem har jeg sendt julegaver med posten, skrevet julekort og bestilt blomster, stort mer kan jeg ikke gjøre med disse landegrensene som holder oss adskilt.

Heldig er jeg som har en fin bitteliten familie der hjemme i Norge, og en like liten og like fin svigerfamilie her i Frankrike. Mine aller nærmeste er den eneste familien jeg trenger. Og ønsker.

Jula er ingen unntak.

Jul er nemlig for mange synonymt med familiegjenforening, et gjensyn med mennesker man ikke har sett siden forrige juleselskap. Enkelte, meg selv inkludert, ville heller ha valgt å isolere seg hjemme foran TV-skjermen iført pysjbukser og med takeaway-mat og rødvinsgløgg på menyen, om alternativet er å pine seg gjennom en hel aften full av meningsløse spørsmål, dømmende blikk og overfladiske samtaler med mennesker man ikke har noe som helst til overs for. Og null kontakt med de resterende 364 dagene i året.

Familie er for meg de menneskene som gir meg en følelse av kjærlighet, ikke påtvunget høflighet.

Jul er så mye. Vondt og fint, trist og hyggelig, sosialt og ensomt. Jula er også en gyllen mulighet til å strekke ut en hånd, vise at man bryr seg om de som sitter alene, de som drar på jobb, de som befinner seg milevis unna sine nærmeste, og de som har behov for å bli reddet bort fra en ubehagelig familiegjenforening.

Om alt skjer av en grunn

En ny uke er halvveis forbi, en uke hvor jeg daglig har kommet meg ut døra på korte sykkelturer rundt i nabolaget for å bryte de stillestående timene tilbrakt i den varme stua hvor jeg store deler av tiden har sittet med datamaskinen foran meg, eller med telefonen på øret.

Vinterkulden har nå lagt seg over det juledekorerte Toulouse, med sine regnskyer og vindkast. Å sykle uten jakke og skjerf hører fortiden og fremtiden til, også hansker og lue burde jeg bli flinkere til å huske å kle på meg, for ikke å kjenne vinden suse i ørene, mens kulden pisker mine skjøre fingertupper.

Hver dag denne uka har jeg latt meg underholde av lange telefonsamtaler med venner og familie i Norge, og samtidig vært frustrert og lei der jeg fra tidlig morgen til sene ettermiddagstimer har ringt og blitt oppringt av franske byråkrater som ikke klarer å bli enige med hverandre, ikke klarer de å gi meg et svar på hvorvidt det vil være mulig å finansiere dette kurset som jeg i over en måned hadde trodd jeg skulle ta, jeg hadde gledet meg til å sette i gang.

De hadde jo alle fortalt meg at alt sammen ville ordne seg, så snart noen siste formaliteter var i orden. Et avgjørende grønt lys fra øverste ledd i administrasjonen.

Et lys som de siste fire ukene har blinket oransje.

Usikker på hvordan denne sagaen kommer til å ende, bekymrer jeg meg like mye for fremtiden nå som jeg gjorde i sommer. Kanskje også enda mer, for vi er jo så mange nå i samme båt, uten arbeid, vi som kommer fra bransjer som blør, bransjer som lider seg gjennom pandemien. Luftfartsindustrien er en av taperne i økonomiens dominofall.

Klokka tikker og tiden er i ferd med å renne ut. Rettelse, den har allerede rent ut, for i dag er siste svarfrist før jeg mister min plass på kurset som skulle bli min store redning, selve nøkkelen til nye muligheter og starten på en karriere. Heldigvis for min egen trøst, er jeg blant dem som tror på skjebnen, dem som mener at alt skjer av en grunn, at det finnes noe større og bedre der ute i den store verden, et lys i enden av tunnelen.

Men nøyaktig hva som venter meg, og hvor lenge jeg må vente i tålmodighet før denne nye stien åpner seg foran meg, nei, det er det bare gudene som vet.

Jeg sykler i retning Garonne-elven, ned til slusene, der hvor det er så stille og fredelig, med telefonen i flymodus og byråkratene på avstand.

Om det er oppholdsvær og jeg sykler på ettermiddagen blir også Julien med meg, min viktige støttespiller. Om ikke han hadde vært her sammen med meg, vet jeg ikke hvordan jeg ville håndtert alt sammen. Han tror ikke på at det finnes noen skjebne, men han er likevel optimistisk.

Alt vil bli bedre, alt vil bli lettere.

Hans trøstende ord er som en god, varm kopp kakao på en stormfull vinterkveld. Den samme varmen føler jeg hver gang han stryker sine fingre gjennom håret mitt og kysser meg på pannen, før han holder sine armer rundt meg og klemmer meg hardt og kjærlig i minutter som føles som en herlig evighet.

Min stakkars Julien, også han har store utfordringer i vente. Produksjonsområdet hvor han jobber blir nemlig lagt ned i slutten av neste måned. Nok en dominobrikke, også denne i luftfartsindustrien. Han risikerer allerede etter juleferien å bli midlertidig flyttet til en annen del av landet, hvor som helst, og vi kan ikke gjøre annet enn å prøve å tenke positivt, forberede oss på det uforutsette og gjøre det beste ut av situasjonen.

Slik som vi jo gjorde med markeringen av bryllupet i september, som forhåpentligvis vil få seg en etterlengtet fortsettelse, med familie og venner på Château du Croisillat i april.

En Annerledes Desembermåned i Toulouse

Snøen faller over Pyreneene, fjellene hvor jeg i år skal feire jul på ei nydelig hytte sammen med min kjære Julien og hans foreldre. Vi skulle jo egentlig reise til Norge i år, min mann og jeg, for å feire jul sammen med mine foreldre, men som med alle årets planer, måtte også denne bli avlyst, utsatt inntil videre.

I Toulouse snør det så og si aldri. Kanskje en halvtime i året, om vi er heldige.

Forrige lørdagsettermiddag kunne by på oppholdsvær og tretten grader. Sentrumsgatene ville for dagen fylles med mennesker på julegaveshopping, men også med hundrevis av demonstranter, de fleste av dem fredelige.

Selv tok jeg meg også en liten tur ut, ikke for å handle gaver eller gå i demonstrasjonstog, men for å få meg frisk luft, strekke på beina, kjøpe meg en liten takeaway-kaffe og muffin fra en av byens mange fine kaffebarer. En liten rusletur for å se juledekorasjonene i byens butikkvinduer, fasader dekket med blinkende julelys, noen av dem med små juletrær plassert foran inngangspartiet, desember er her, julestemningen er på plass.

Snøfnuggene uteblir, men vintergarderoben er hentet frem. Ullkåper og ulltrøyer og ullsokker og store komfortable gensere og tykke skjerf, sesongens varmeste og mest praktiske tøy. Jeg elsker å pakke kroppen inn i flere lag med myke plagg, tre beina inn i skinnstøvletter og løpe ut døra, ut i det sørvestfranske vinterværet, for å deretter glede meg til det øyeblikket hvor jeg endelig får kommet meg hjem igjen til min varme stue, kle av meg noen av de mange lagene, legge meg på sofaen med hendene foldet rundt en varm kopp te, og dra fleecepleddet langt over overkroppen mens jeg ser julefilmer på TV-skjermen.

Fra en vietnamesisk kaffebar i sentrum av Toulouse, en kafé ved navn Café Bông, kjøpte jeg meg en kaffe latte med kanel og en matcha-muffin med hvit sjokolade. Juledekorerte lokaler fra gulv til tak, hvor nisser og innpakkede julegaver fylte flere av kafeens sitteplasser, stemningen var på topp selv om lokalene stod tomme for folk. Som hos alle andre kafeer og restauranter, stod ordene “uniquement à emporter” skrevet både på ytterdøra og på husets meny med store bokstaver. Frem til midten av januar er det nemlig fortsatt ikke lov å nyte mat og drikke på kafeer og restauranter i Frankrike, alt må tas med hjem eller bli spist i skjul, ute på en benk eller stående i en liten sidegate hvor minimalt med mennesker passerer forbi.

Alene, spaserte jeg rundt i de roligere delene av sentrum, jeg holdt meg unna de travle handlegatene og Place du Capitole. Ikke før den femtende desember vil vi få lov til å treffe venner og familiemedlemmer igjen, de som ikke bor i samme husstand som oss selv, derfor vandrer mange av oss rundt i bygatene helt alene.

Matcha-muffinsen endte jeg til slutt opp med å ta med meg hjem til Julien, den lå jo uansett beskyttet i en rosa kakeeske i den brune skinnveska mi, sammen med leppepomade, en limegrønn serviett, mobiltelefonen med ulvedeksel og lommeboka mi som stadig vokser seg tykkere, den er nemlig stappfull av ulike kundekort fra både kafeer, pizzeriaer, til og med fra blomsterbutikken i nabogata mi.

Blomsterbutikken hvor jeg forrige onsdag kjøpte meg en nydelig julestjerne som nå pryder stuebordet, den som ligger like ved siden av frisørsalongen hvor jeg forrige tirsdag fikk farget etterveksten og gitt håret en etterlengtet hårkur, i samme gate ligger også det som både Julien og jeg synes er byens beste pizzeria.

Jeg gleder meg til å kunne besøke restauranter igjen, til å kunne reise utenlands igjen, se familien min igjen, leve normalt igjen. Men jeg gleder meg også til denne alternative julefeiringen som venter oss om bare noen få uker, på fjellet der hvor snøen faller, etterfulgt av en like annerledes nyttårsfeiring i en nydelig leilighet lenger sør i landet.

Tiden vi har i vente og ønsker for tiden etter

En fredelig spasertur bort til slusene, her hvor årstiden har satt sitt preg, farget trærne i varme nyanser, her er det blikkstille, jeg er helt alene, den eneste lyden jeg hører er den av høstblader som rasler i vinden, og dødt løv som knaser under støvlettene mine.

Desember nærmer seg med stormskritt, jeg har lyst til å dekorere til jul, skape en liten dose julestemning blant alt rotet i leiligheten. Rotet kan jeg forresten ikke gjøre noe med, da vi mangler skapplass, har et trangt kjøkken som ikke kan bygges om fordi vi er leietakere og ikke har lov til å gjøre som vi vil, og stua, i tillegg til å romme en sofa som er så slitt og ødelagt at vi nå må dekke de styggeste skadene med alt vi eier av pledd, er stappfull av kartonger fulle av dekorasjoner og vinflasker til septemberbryllupet som nå vil bli et aprilbryllup, utsatt på grunn av coronakrisen, akkurat som kjøpet av ny sofa, nye skap, ny leilighet.

Med altfor mange høstdager tilbrakt innenfor de fire hvite veggene i leiligheten, har jeg tenkt mye på året som kommer, på lyset i enden av denne mørke tunnelen som 2020 tross alt har vært, og fortsatt er. Vanligvis ville jeg ha ventet til nyttårsaften, eller i det minste til romjula, før jeg lager en ønskeliste for det nye året, men i disse unntakstider finnes ingen regler. Ingen vil heve et øyebryn om du dekorerer til jul en tidlig novemberdag, om du spiser kake til middag, om du sitter på zoom-møte i bare trusa, eller tar deg en natt på hotell i byen du bor i og kaller det ferie.

Jeg skulle gjerne ha spist kake til middag, og hvorfor ikke overnatte på et stilig hotell med rooftop-bar her i Toulouse, om barene hadde fått lov til å åpne igjen. Zoom-samtaler i jobbsammenheng er derimot vanskelig å få til for oss som mistet jobben på grunn av pandemien. Men vi kan jo stille bukseløs til jobbintervju?

I uforutsigbare tider er det nytteløst å lage nyttårsforsetter. De vil jo etter all sannsynlighet gå i vasken det øyeblikket en tredje lockdown eller nye innstramminger blir innført, noe mitt pessimistiske jeg er hundre prosent sikker på at vil bli et faktum selv med vaksiner på markedet. Covid 19 vil ikke på magisk vis bli tryllet bort på et blunk, og våre tøymunnbind vil leve i minst ett år til før vi vil kunne frigjøre oss fra dem, eventuelt brenne dem som feministene brant sine BHer på sekstitallet.

Nyttårsforsettene droppes, men en ønskeliste har jeg likevel skrevet ned. Mine største ønsker kommer nok ikke som en overraskelse, med tanke på hvor mange ganger jeg har skrevet om hjemlengsel og mammas banankake og nostalgi langs den forblåste vestlandskysten.

Mitt aller største ønske er å få komme hjem.

Deretter ønsker jeg å få gjennomført bryllupsfesten som vi med tungt hjerte måtte utsette på grunn av pandemien. Jeg krysser fingrene for at jeg ikke går opp eller ned i vekt innen den tid, og fortsatt vil kunne bruke brudekjolen, drømmekjolen, som siden mai har ligget sammenbrettet i en nedstøvet eske sendt fra skredderen i Hviterussland.

Jeg kan jo også si at jeg ønsker meg et gøyalt utdrikningslag og en romantisk bryllupsreise, ikke minst ønsker jeg jo å endelig få kommet meg på kurs og tilbake til arbeidslivet, men alt dette blir kanskje for mye å forvente av et nytt år som fortsatt vil være preget av viruset og de økonomiske konsekvensene av nedstenginger og smitteverntiltak.

Hva jeg egentlig prøver å konkludere med er jeg ikke sikker på, ikke mer enn at årets julefeiring vil bli annerledes, og for mange, inkludert meg selv, en vanskelig tid. Men vi vil komme oss gjennom det, kanskje blir vi til og med sterkere, klokere og rausere etter en slik periode.

Og flinkere til å underholde oss selv.

Før den tid får vi bare smøre oss med tålmodighet (og antibac) og fylle klesskapet med loungewear, stua med julepynt og TV-skjermen med koselige familiefilmer.