Helgetur til Pyreneene og Grottes de Bétharram

Etter en aktiv og innholdsrik langhelg i Pyreneene var det godt, men også en smule trist å komme hjem igjen til vår hverdag i Toulouse. Godt, fordi jeg nå får tid til å slappe av og tenke tilbake på alt det fine vi har opplevd. Trist, fordi jeg innser at det eneste som venter meg her hjemme er denne pausetilværelsen hvor alt jeg gjør er å tvinne tommeltotter. Jeg teller ned dager og timer til jeg endelig får bekreftet om jeg fra og med oktober får studere webdesign i Toulouse, eller om jeg vil måtte endre kurs og lage nye planer for fremtiden. Igjen.

Helgen i Pyreneene var et fint avbrekk fra nedtellingen og ventetiden, og en fin siste kjærestetur før vi offisielt blir gift på papiret i september. Vi startet fredagen med en guidet tur gjennom en underjordisk verden og all sin skjønnhet, blant tusenvis av stalagmitter, stalagtitter og andre formasjoner i en av Europas vakreste grotter, Grottes de Bétharram.

Europas vakreste huler

Før vi kunne sette i gang våre 2,8 kilometer med guidet grottevandring, ble vi transportert med shuttlebuss fra parkeringsområdet til billettluka og turens startpunkt. Grunnet Covid 19 var bruk av munnbind obligatorisk både på bussen og i grottene.

Shuttlebuss

Munnbind har de siste ukene blitt obligatorisk på flere og flere offentlige steder i Frankrike. Toulouse ble forrige uke den første byen i landet med munnbindplikt utendørs i hele sentrum og alle byens nabolag.

I tillegg til munnbind over nese og munn, varmet jeg overkroppen med en tykk vintergenser for å ikke fryse der nede i dypet, hvor temperaturen holder seg på 13 grader uansett årstid.

Hule grottes de Bétharram

80 meter under bakken, gjennom en utgravd passasje hvor turen startet i departementet Pyrénées-Atlantiques og fortsatte i Hautes-Pyrénées, mens vi vandret gjennom omgivelser som visuelt lignet mer på en fremmed planet enn på disse to sørfranske departementene.

Inkludert i grottebesøket var en liten gondoltur på den underjordiske elven som renner gjennom Grottes de Bétharram, etterfulgt av en overraskende gøyal togtur som ledet oss tilbake til lyset…og til severdighetens suvenirbutikk.

Togtur hule

En suvenirbutikk-og kafé i en nydelig Art-Déco bygning fra 1924, lokaler som visstnok kan leies ut til private arrangementer om ønskelig. Med et hode som ikke klarer å tenke på annet enn bryllup for tiden, er det vel ikke så rart at jeg skulle ende opp med å lure på om det allerede var blitt arrangert vielse i Grottes de Bétharram, etterfulgt av bryllupsfest i disse hvite lokalene.

Etter grottebesøket i Bétharram kjørte vi videre, klare for innsjekk på Bed & Breakfast, med et håp om å få tilbringe resten av ettermiddagen ved bassengkanten før kveldens restaurantmåltid skulle avslutte dagen.

Grotte Frankrike

Julien hadde reservert to netter hos en Maison d’Hôtes ved navn Beth Soureilh, ute på landet med utsikt mot fjellene, fin beliggenhet bare et steinkast unna det kristne pilgrimsstedet Lourdes.

Overnattingsstedet, og da spesifikt eieren, vil jeg fortelle mer om i neste innlegg. Jeg har mye på hjertet, og jeg skulle så inderlig ønske at det hele var en overdrivelse, at jeg overreagerte, men enkelte ting var langt ifra så idylliske som jeg hadde håpet de skulle være. Jeg er trist og oppgitt over et menneske som får betalt for å yte en service, for å jobbe i turistnæringen, for å være like hyggelig mot meg som hun var mot min forlovede…men så har det seg jo slik at jeg snakker fransk med en utenlandsk aksent, jeg ser absolutt ikke fransk ut, og på toppen av det hele er jeg arbeidsledig.

En lei opplevelse, mer det om senere…

Når det gjelder grottebesøk i Frankrike, vil jeg anbefale Grottes de Bétharram på det varmeste, sammen med to favoritter over 350 kilometer lenger nord, i Dordognedalen, den mindre kjente Grottes de Maxange og den svært populære Gouffre de Padirac.

Stalagmitt stalagtitt

Denne underlige nye hverdagen og den mentale helsen

Tre uker er gått siden jeg satt der, ved et langbord på en kreolsk buffet sammen med fjorten mennesker jeg sannsynligvis aldri vil se igjen. Det vil si, med mindre jeg ved en tilfeldighet skulle støte på en av dem mens jeg handler dagligvarer på butikken eller vandrer gjennom sentrumsgatene.

På bedriftens regning, ble jeg invitert til et såkalt repas de départ (farvel-måltid), feiret med spesialiteter fra Réunion-øya på den fargerike restauranten Marmite des îles, en eksotisk avslutning på de siste tjuesju månedene av mitt liv. Fra alle hold fikk jeg høre hvor trist det var at coronakrisen skulle lede til en slik avskjed, og hvor vanskelig tiden fremover ville bli for dem, for teamet som plutselig var blitt halvert.

Garonne-elven

Tre uker er gått. Først om to uker, litt over to uker, venter mitt første møte med kommunen angående mine muligheter for videreutdanning og kurs. Om jeg ønsker å starte egen bedrift vil jeg også få støtte til dette.

Samtidig som jeg venter, blir alle mine sosiale medier daglig spammet av mennesker som har fått med seg at jeg ikke lenger er i arbeid, og dermed ser på dette som en gyllen anledning til å forsøke å rekruttere meg til ulike pyramidespill eller MLM-bedrifter. Jeg heier på dem som trives med det og sier likevel takk men nei, takk, jeg vil ikke selge massasjeoljer eller slankemilkshake eller smykker til min personlige omgangskrets, ei heller til følgerne mine.

All denne tiden, denne dyrebare tiden som jeg nå har til rådighet, burde jo vært en fantastisk mulighet til å fullføre både novellesamlingen og alle de andre uferdige skriveprosjektene mine. Jeg kunne ha skrevet ferdig talene til bryllupet og skrevet en rekke spennende innlegg med reisetips og anekdoter her på bloggen. Ikke bare på bloggen, med all denne tiden kunne jeg ha skrevet en tre hundre siders reiseskildring som selvpublisert ebok.

Men…

I stedet veksler jeg mellom å bekymre meg for bryllupet og for fremtiden min, ofte gråter jeg i frustrasjon og tenker tanker så mørke at jeg får dårlig samvittighet overfor samboeren min som må bo sammen med meg og ikke vet hvordan han skal forholde seg til situasjonen.

Tenk om…vi må avlyse bryllupet på grunn av coronakrisen, hyler jeg fortsatt som et ekko fra mars måned til den dag i dag…tenk om…kommunen nekter å finansiere de kursene jeg ønsker å ta…tenk om jeg ikke finner meg en relevant jobb etter endt kurs…jeg har vondt, Julien, jeg er ødelagt, gråter jeg. Minimum fire dager i uka.

Coronakrisen er vanskelig, svært vanskelig for oss som ikke håndterer å være altfor mye innestengt alene med våre tanker. Vi som er overfølsomme og høysensitive, vi som elsker livet men samtidig er skjøre som porselen og har ekstremt lett for å synke så dypt ned i mørket at vi nesten ikke klarer å puste. Nesten som å være fanget i kvikksand. Julien er heldigvis en av dem som står stødig i sanden og drar meg opp igjen. Uten at han helt skjønner hvordan jeg havnet der i utgangspunktet.

Disse helgeturene og dagsturene som Julien og jeg den siste tiden har fått gleden av å oppleve, har fungert som et pust i bakken, en pause fra det vonde og vanskelige, en energiboost, som en dose med vitamin D på den mørkeste vintertid. Derfor skriver jeg mye om dem, og lite om alt annet for tiden.

Brolenda

Jeg gjør mitt beste der jeg leter etter små gleder i hverdagen, denne underlige nye hverdagen uten jobb, uten noe. I blant tar jeg meg en liten tur ut på kafé, et forsøk på å distrahere meg selv, ofte med en pocketbok i vesken, en hyggelig liten roman jeg kan kose meg med der jeg sitter ved vinduet og slurper i meg søte kaffedrikker. Andre ganger tar jeg med meg laptopen, for å jobbe videre med disse talene til bryllupet eller med novellesamlingen som jeg aldri tar meg tid til å skrive ferdig.

Voksne mennesker

I tillegg har jeg tatt meg god tid til å tenke gjennom hva jeg ønsker å gjøre fremover, både kortsiktige og langsiktige karrieremål, og hvem vet, får jeg grønt lys fra kommunen og vil bryllupet bli arrangert etter planen, vil jeg i september gå fra å være denne sørgelige versjonen av meg selv til å bli Frankrikes mest lykkelige kvinne.

Sommerhatt

Ruiner og klosteret i landsbyen Marcilhac-sur-Célé

Her er noen flere tanker og bilder fra julimånedens første helg, da jeg sammen med Julien dro på helgetur til vinbyen Cahors. Målet var å handle inn rosévin til bryllupet, og samtidig få en pustepause fra bylivet, med overnatting ute på landet i en koselig Airbnb-leilighet med stor hage og svømmebasseng.

Sommerværet i Sørvest-Frankrike skuffer aldri, ei heller denne solrike søndagsmorgenen før utsjekk og en liten tur innom landsbyene Marcilhac-sur-Célé og Saint-Cirq-Lapopie før hjemreise. Vi dekket på utebordet ved inngangspartiet, medbrakt brød og pålegg, samt belgiske vafler med hjemmelaget syltetøy, en gave og en svært fin oppmerksomhet fra utleier.

Etter en siste skvett kaffe, pakket vi bilen og kjørte direkte til Marcilhac-sur-Célé, en førti kilometers kjøretur på smale fjellveier langs elven Célé som strekker seg fra Cantal til Lot, førstnevnte et departement kjent for sine skianlegg, turområder og for osten ved samme navn, sistnevnte kjent for vinproduksjon og historiske grotter.

Ut ifra hva vi har blitt fortalt, gikk vi glipp av mye fint der vi prioriterte kun Saint-Cirq-Lapopie og Marcilhac-sur-Célé, i stedet for å ta oss rikelig med tid til å besøke også de andre landsbyene langs elven, dypt inne i nasjonalparken Causses du Quercy.

Notat til neste gang, reservere minimum to netter via Gîtes de France eller Airbnb i nasjonalparken. En drøm, et bursdagsgaveønske, ville vært å tilbringe en natt på romantisk glamping (glamorøs camping), med yoga og gourmetmat på Lodges du Mas de Nadal i Sauliac-sur-Célé. Ellers kunne jeg tenke meg å besøke landsbyen Cabrerets, slottet ved samme navn (Château de Cabrerets) og den historiske grotten Pech Merle med sine forhistoriske hellemalerier. Gjerne skulle jeg også likt å få være med på en pittoresk båttur i kombinasjon med fottur fra Bouziès til Saint-Cirq-Lapopie.

Klosterbygget

Grunnen til at vi i denne omgang valgte å besøke nettopp Marcilhac-sur-Célé, var for å se det romansk gotiske klosteret Abbaye Saint-Pierre, et historisk monument konstruert på 900-tallet. På 1300-tallet, under hundreårskrigen, ble kirken og klosterbygget totalt lagt i ruiner, og ikke før to hundre år senere ble restaureringen av bygningene fullført. En kortvarig glede, avbrutt av religionskrigene,hvor kirken og klosterbygget ble utsatt for angrep av protestantene, brent til grunnen og lagt i ruiner, sammen med resten av landsbyen.

Ruiner bilder

Tidlig på 1900-tallet ble Abbaye Saint-Pierre klassifisert som et historisk monument og har siden den gang vært et pågående prosjekt, restaurert litt etter litt. Kirken og klosteret har reist seg igjen og igjen, store deler ligger fortsatt i ruiner og vil kanskje gjøre det til evig tid, men det gjør ingenting for min del, for turistenes del. Historien har satt sine spor, vi er bare her for å observere dem.

Ruiner kloster

Vi trasket rundt blant de gamle ruinene, før vi besøkte kirken, et nylig renovert stykke arkitektur. Nysgjerrig tittet vi rundt oss, Abbaye Saint-Pierre, et landemerke med skjermet beliggenhet i den skjønne sørvestfranske naturen. Et av mange ofre for regionens konflikter opp gjennom århundrene, en av mange lokale skatter som har fått nytt liv takket være dem som jobber med å blåse nytt liv i gammel historie.

Kirke Marcilhac-sur-Célé

Jo mer jeg lærer om denne landsdelen og de mange skjulte perlene som finnes her, jo mer ønsker jeg å se, oppleve, skrive, fotografere, dypdykke i fortiden, omfavne nåtiden og være med på å løfte frem alle disse stedene til inspirasjon for andre i fremtiden.

Fjell Marcilhac-sur-Célé

Sørvest-Frankrike er så mye mer enn bare vin og foie gras, vi har luksus og glam, vi har flotte turløyper og skianlegg, historiske slott og katedraler, strender og fjell, campingmuligheter og rafting og kajakk.

Causses du Quercy

I nasjonalparken Causses du Quercy vil du kunne besøke historiske landsbyer som Saint-Cirq-Lapopie, et paradis for matelskere med sine mange fine restauranter, besøke vakre slott som blant annet renessansens Château de Cénevières i landsbyen ved samme navn og dra på camping, glamping, på fottur og padletur i de store grønne lungene.

Jeg gleder meg til å fortelle om vår tur til Saint-Cirq-Lapopie i neste innlegg!

IMG_20200720_145827

Landsby Frankrike

Kirkeruiner

Landsby bygninger

 

 

Hvorfor jeg dropper å reise hjem til Norge i sommer

Onsdag denne uka, den femtende juli, åpnet Norge grensene for EU. Lenge hadde jeg ventet på dette øyeblikket, lenge vurderte jeg å bestille flybilletter, ta første fly til Norge etter å ha vært borte fra mitt hjemland i ett og et halvt år.

Jeg hadde gledet meg til å tilbringe noen dager i hovedstaden, besøke Frognerparken og Aker Brygge, før jeg deretter ville ha reist på hyttetur et eller annet sted på sørlandet, kanskje Risør, og avsluttet ferien med hjemmekos hos familien min i Stavanger.

Ettersom jeg ikke lenger har en jobb å gå til men likevel får inn penger på konto fra arbeidsgiver, har jeg jo både tid og mulighet til å reise hjem på norgesbesøk for å være sammen med mennesker jeg ikke har sett på over ett år. Jeg hadde sett frem til å handle bøker og klemme mammaen min og nyte norsk natur og kose meg med nystekte kanelboller på kafé.

Så hvorfor har jeg ombestemt meg?

Å planlegge et septemberbryllup som fortsatt står i fare for å bli avlyst, er mildt sagt, unnskyld ordbruken, et helvete for tiden. Både venner og familiemedlemmer har de siste ukene ringt meg i frustrasjon, med den ene dårlige nyheten etter den andre, enkelte har også kritisert vårt valg om å ikke utsette bryllupet (som i tilfelle ville blitt utsatt hele to år frem i tid da både lokalet, vigsleren og cateringleverandøren har hele agendaen fullbooket for både neste år og starten på året etter).

Det jeg trenger, for ikke å havne så dypt ned i mørket at jeg ikke klarer å komme meg ut igjen, er distraksjoner. Lysglimt. Fine små øyeblikk, kjærlighet og latter, smaken av sommerferie. Lukten av klorvann, følelsen av vått badetøy mot huden og den søte smaken av fløyelsmyk iskrem. Gleden som sprer seg til kinnene hver gang vi kjører forbi de vakre gule solsikkeengene ute på landet. De deilige duftene og pikante smakene av tapasretter på uteserveringene i sentrum. Spansk musikk og skåling med rødvinsglass.

Slik situasjonen er nå, har jeg det faktisk bedre her i Frankrike. Her hvor jeg sammen med min samboer kan dra på biltur og la telefonen ringe på lydløst nivå, la meldingene tikke inn, ignorere det hele en liten stund. Her hvor vi kan leie hytte eller leilighet langt unna alt og alle, med en stor hage full av blomster og sommerfugler og bier. Vi vil smøre inn hverandres skuldre med solkrem, faktor femti med duft av kokos, her hvor vi kan kose oss, bare vi to, med plasking i svømmebasseng under solfylt himmel.

Musserende

Vi vil la alle bekymringer bli liggende igjen hjemme, fordi han vet godt hvor mørke disse siste månedene har vært for meg, for oss alle, og hvor sårt jeg trenger små lysglimt å se frem til.

Denne midlertidige lykken, ved bassengkanten, slik som avbildet for to helger siden, betyr absolutt alt for meg akkurat nå.

Dessuten er det viktig å støtte sitt eget nærmiljø. Fra og med neste uke vil det bli obligatorisk å bruke munnbind alle steder innendørs i Frankrike, med unntak av i private hjem og på hotellrom. Mange vil sannsynligvis unngå å reise til denne delen av Frankrike nettopp på grunn av dette, med tanke på at Toulouse hverken ligger direkte ved kysten eller på fjellet, og stort sett baserer turismen på museer, kunstgallerier, sine historiske landemerker (Basilikaen Saint-Sernin, Saint-Étienne katedralen, Jakobinerklosteret) og gastronomi. Innendørsaktiviteter og shopping.

Mitt kjære Occitanie er for øvrig den regionen som har hatt færrest nye smittetilfeller.

I dag er det fredag, ikke en Airbnb-ute-på-landet-med-iskald-øl-i-kjøleskapet-og-oppvarmet-basseng-i-hagen type fredag, men likevel en fin solskinnsdag hvor vi ser frem til å grille ute på balkongen før jeg i morgen drar tilbake til Grenade for å prøve den rosa kjolen hos skredderen og handle grønnsaker på det ukentlige bondemarkedet.

Skål

Uansett om bryllupet blir gjennomført eller avlyst, jeg blir hvor jeg er og dropper å reise hjem til familien på sommerferie. Jeg får heller ta meg en ekstra lang juleferie i Norge i år. Forhåpentligvis med snø.

…og til de av dere som har planlagt å reise til Frankrike i sommer, husk munnbind. Og solkrem. Og godt humør. Bon voyage!

Min store favoritt fra Château Vincens og kjærestetid i Cahors

Fra det ene punktet på lista til det neste, Excel-ark og Word-dokumenter, rødvin, checked, hvitvin, checked, små gaver til gjestene, checked, vi begynner sakte men sikkert å nærme oss målstreken.

For to lørdager siden leverte jeg, som nevnt i forrige innlegg, bryllupsdagens første antrekk til skredderen i Grenade. Helgen etterpå, det vil si julimånedens første fredag, dro jeg til Cahors sammen med Julien for å handle inn rosévin til den store dagen.

Ikke en hvilken som helst rosévin, men min store favoritt, min coup de cœur, L’instant Malbec Rosé, en forfriskende vin med smak av røde bær og mineraler med en deilig duft av roser. En sørvestfransk sommervin fra vingården Château Vincens like utenfor Cahors.

Alle vinene vi ønsker å servere i bryllupet kommer fra regionen vår, Occitanie, rødvin fra Limoux, hvitvin fra Gers (UBY), musserende fra Gaillac. Våre personlige håndplukkede favoritter, med tilhørende romantiske små anekdoter, historier jeg gleder meg til å fortelle under bryllupsseremonien.

Château Vincens hadde vi allerede hørt om lenge før vi flyttet til det franske sørvestland, lenge før vi i det hele tatt hadde planer om å starte et nytt liv her i Toulouse. For fire år siden, da vi fortsatt bodde i Paris, besøkte vi den store vinmessen Salon des Vins des Vignerons Indépendants på utstillingsarealet Paris Expo Porte de Versailles.

Mens vi vandret rundt fra stand til stand med brosjyrer fra ulike vingårder i hånda, ledet tilfeldighetene oss til de sørvestfranske vinprodusentene og nærmere bestemt Cahors, en by kjent for sine kraftige, karakteristiske rødviner.

Da vi ved standen til Château Vincens ble spurt om vi ønsket å smake ulike viner fra deres sortiment, ba vi derfor spesifikt om å kun få smake rødvin. En av disse utmerket seg, vi likte den så godt at vi sørget for å notere vingårdens navn, i tilfelle vi en dag i fremtiden skulle ende opp med å feriere i nærheten av Cahors.

Smil

Château Vincens. Noen år senere stod vi der, inne i butikklokalene til vingården, med hvert vårt glass i hånda og utsikt fra vinduet mot de mange druerankene. I motsetning til den noe upersonlige vinsmakingen på messen, tok vi oss god tid til å lære om de ulike produktene, bli ordentlig kjent med Château Vincens, vinbøndenes filosofi, vitikulturen, druesortene, hvordan klimaet har påvirket de ulike årgangene.

Med en genuin nysgjerrighet ønsket vi å smake ikke bare rødt, men også deres hvitvin og rosé, hvorav sistnevnte, deres nydelige rosévin skulle ende opp med å bli noe uforglemmelig for meg, som et fyrverkeri av smaker på tunga.

Dette er den beste rosévinen jeg noensinne har smakt, utbrøt jeg. Dette var for to år siden. Nå, siste fredag i juni måned, var vi tilbake i Cahors, denne gang for å handle inn nevnt rosévin til bryllupet, slik at også våre venner og familie vil få muligheten til å dele denne smaksopplevelsen med oss.

Ldi

Gjennom Airbnb hadde vi for anledningen reservert to netter i en koselig liten leilighet med praktisk beliggenhet mellom vinbyen Cahors og den lille turistperlen Saint-Cirq-Lapopie, i fredelige omgivelser ute på landet. Leiligheten var nydelig dekorert i en fin harmoni av hvitt, grått og mørkt tre. Den enorme hagen var pent dekorert med ulike utemøbler og husker festet til de tykkeste greinene.

Stue

Også bassengområdet var pent dekorert, med fargerike papirlanterner, friske planter og behagelige solsenger. Vi dyppet tærne forsiktig, deretter føttene, før vi sank våre legger ned i det lunkne vannet. Slik ble vi sittende ved bassengkanten, vi pratet om morgendagen, om å tilbringe lørdagen i sentrum av Cahors, og søndagen i landsbyen Saint-Cirq-Lapopie.

Svømmebasseng

Vi forlot etter hvert bassenget til fordel for hagen, hvor vi i skyggen av de høye trærne med sine tykke greiner hygget oss med musserende vin, oppskåret melon og skiver av spekepølse med sopp.  

Verdifulle øyeblikk, en smak av sommerferie. Vi satte pris på å kunne kombinere vårt ærend hos Château Vincens med kjærestetid, avslappende timer ved bassenget, kokkelering på det lille kjøkkenet, levende lys på utebordet, tagliatelle med saus av squash og parmesan, en romantisk middag under den vakre stjernehimmelen.

Rosa topp

Hage

Husker hage

Basseng

Solsenger

Kjøkken

Soverom koselig

Et fint lite gjensyn med Mirepoix

Junimånedens nest siste søndag.

Jeg sjekket værmeldingen for Mirepoix, deretter Stavanger. Tretti varmegrader både her hos oss og der hjemme hos mine foreldre. Å holde meg oppdatert på nyhetsbildet, været og norsk kulturliv har alltid vært viktig for meg, for å føle at jeg fortsatt har en fot innenfor det norske samfunnet.

Vi pakket sammen sakene og takket det trivelige britiske ekteparet, eierne av feriehuset, for et hyggelig opphold. Vårt lille paradis disse siste to dagene, i fredelige omgivelser med vin og grilling på terrassen, solskinn og bading i svømmebassenget.

Som en runde med Tetris, stablet vi de mange eskene fulle av vinflasker oppå hverandre inn i bilens bagasjerom, sammen med trillekofferter, kjølebag og suvenirer fra Carcassonne.

Søndag og avslutning på helgeturen, pakking og hjemreise, en siste ettermiddag med lek og moro før ei ny (og siste) arbeidsuke stod for tur.

Hjem skulle vi ikke riktig enda, ettermiddagen ønsket vi å tilbringe i Mirepoix, den sjarmerende byen hvor Julien og jeg feiret vår første kjærestetur etter endt karantene, og vårt første besøk på vinbar etter endt lockdown i mai.

Vi var så lykkelige den dagen, der vi vandret rundt og knipset bilder av byens idylliske sentrumsgater og den flotte markedsplassen, vi var så fornøyde der vi skålte med hvert vårt glass vin, ikledd sommerklær, ferietøy. Vi sendte et titalls bilder til hans foreldre, til mine foreldre, dere ville ha elsket denne byen, skrev vi.

Siden vi nå var på helgetur sammen med foreldrene til Julien, i et område ikke så altfor langt unna Mirepoix, så vi på dette som en fin mulighet til å ta dem med til de samme gatene, den samme vinbaren, slappe av med hvert vårt glass fruktig rødvin eller forfriskende hvitvin fra Ariège, sammen med lokalprodusert ost og spekemat fra Pyreneene.

Mirepoix uteli

I motsetning til mai måned og vår forrige tur til Mirepoix, holdt alt av kafeer og restauranter åpent denne gang. Sommerkledde mennesker nøt sine lunsjmåltid over fine diskusjoner på spisestedenes uteserveringer, mens servitører løp frem og tilbake der de tørket overflater, ryddet bort tomme fat og sjonglerte glass, karafler og dagens meny på sine serveringsbrett.

Vinbar

Vi satte oss ved et bord for fire på uteserveringen til vinbaren som tilhører hotellet La Maison des Consuls, hvor vi endelig fikk muligheten til å smake rødvin fra vingårdene i nærheten av feriehuset hvor vi nettopp hadde overnattet, vin med betegnelsen AOP Malpère. Lekker spekemat, deilige franske oster og ferske baguetter, kunne vi bedt om noe bedre?

Ost og spekemat

Måltidet kostet oss ikke mer enn tolv euro, et glass vin cirka tre eller fire. Jeg undrer hva jeg ville fått for en tilsvarende pris i Norge? Ville det i det hele tatt blitt ansett som sosialt akseptabelt å drikke vin en tidlig søndag ettermiddag?

Disse fem årene (og litt til) i Frankrike har nok preget mine normer og vaner i langt en større grad enn hva jeg tør å innrømme. Å si at jeg føler meg mer fransk enn norsk er ikke riktig, men jeg ville ha savnet mye, så altfor mye, om jeg en dag flyttet tilbake til norden.

Jeg ville ha savnet det behagelige klimaet her i det franske sørvest, jeg ville ha savnet å bo i et land hvor hver eneste region har sine egne kulinariske spesialiteter og egen matkultur, jeg ville ha savnet å handle vin direkte fra vingårdene, den personlige kontakten, vinsmaking og fine samtaler med vinbøndene. Jeg ville ha savnet å snakke fransk til daglig, småprate med servitører og handle varer fra markedshaller og ukentlige bondemarkeder.

Ikke minst ville jeg ha savnet disse mange romantiske helgeturene til små idylliske landsbyer og slott i nærområdet. Selvsagt savner jeg også mye fra mitt kjære hjemland, men på et helt annet vis. Jeg knytter Norge til nostalgi, til den jeg var og det jeg var glad i som barn og ungdom, mens Frankrike representerer mitt voksne jeg.

Uteservering

På ettermiddagstur til verdensarvstedet Carcassonne

For to helger siden var Julien, hans foreldre og jeg, som nevnt i tidligere innlegg, innom den sørvestfranske byen Limoux for å handle inn rødvin til bryllupet. Ute på landet, i fredelige omgivelser blant vingårder og grønnsaksåkre, overnattet vi i et koselig lite feriehus med oppvarmet svømmebasseng og romslig terrasse med grill.

Lørdagsformiddagen gikk til å utforske de sjarmerende landsbyene Montréal og Montolieu, før vi dro videre til festningsbyen Carcassonne, og deretter til Limoux for å gjøre det vi i utgangspunktet var kommet for å gjøre, hente tretti flasker La Butinière fra vinprodusenten Anne de Joyeuse, rødvin som vi sammen med våre bryllupsgjester skal nyte den tolvte September på Château du Croisillat.

Atten kilometer førte oss sørøstover fra Montolieu til Carcassonne. I det vi gradvis nærmet oss byen, et par kilometer unna, kunne vi skimte den flotte middelalderarkitekturen, verdensarvstedet som besøkes av tre millioner turister årlig.

“Husker du da vi var her forrige gang”, spurte Julien meg retorisk. Vi mimret tilbake til vår forrige tur til Carcassonne, for snart to år siden. Jeg husker hvor grå himmelen var den dagen, den sure vinden, vått og kaldt, hvordan festningsbyen med sitt gråfargede bakteppe plutselig virket så mørk og dyster.

Carcassonne

Fascinerte var vi jo uansett, noe annet kan man ikke bli av byens karakteristiske middelalderbebyggelse, vakker arkitektur fra en tid mange århundrer tilbake, en tid som hører til i historiebøkene og senere har inspirert en rekke filmer og eventyr om prinser og prinsesser og riddere i skinnende rustning.

Selv om finværet den gang uteble, var folkemengdene så enorme at vi ble slitne av å ikke kunne bevege oss en meter uten å risikere å tråkke på et barn eller snuble i turgrupper eller familier eller enkeltindivider der de stoppet opp for å ta selfies eller knytte skolissene uten å se seg for.

For to helger siden var situasjonen en helt annen. Nydelig vær med blå himmel og solskinn og langt færre besøkende enn vanlig, ettersom Europas ytre grenser er stengt for turisme akkurat nå.

Gjennom Narbonnaiseporten og inn i festningsbyens kjerne. Vi trasket rundt og tittet i suvenirbutikker og ulike confiseries (tradisjonelle godtebutikker) og tok oss tid til å besøke den vakre St. Nazariusbasilikaen og Château Comtal, det historiske slottet i Cité de Carcassonne.

Basilika

Med behov for et lite mellommåltid, kjøpte jeg meg en galette, den salte versjonen av crêpe, med fyll av skinke, ost og champignon for å få den rumlende magen til å tie. Selgeren klarte selvfølgelig å revne den brettede pannekaken da hun forsøkte å snu den, men i stedet for å kaste den massakrerte lunsjen og starte på ny, spurte hun om det var greit for meg å spise den slik, revnet i stykker med ost rennende gjennom sprekkene og skinke og sopp spredt utover den lille papptallerkenen. Beskjeden som jeg dessverre er, turte jeg ikke å si noe annet enn at det var helt i orden å spise den slik. Mine reisefølger ristet alle oppgitt på hodet.

Spesielt Julien, som i tillegg så seg nødt til å nevne den lille episoden da jeg for noen måneder siden fikk servert en cocktail med et langt sort hår flytende på toppen av drinkens isbiter, og fortsatt ikke turte å si ifra til bartenderen. Den gang løp han direkte tilbake til baren med cocktailen i hånda og brølte “unnskyld meg, men hva er dette?!” 

Heldigvis lot han være å nevne den gangen jeg fikk servert feil rett på en restaurant, og likevel valgte å spise maten, for ikke å lage en scene.

Fruktkarameller

Etter å ha spist den massakrerte galetten, etter å ha utforsket hver eneste gate, hver eneste passasje, hver krik og krok av festningsbyen, etter å ha handlet sjokoladebiter, kjeks og fruktkarameller fra ulike godtebutikker, dro vi videre i retning Limoux for å rekke helgens viktige ærend.

Neste dag omfavnet vi den nydelige søndagsformiddagen med nye eventyr på agendaen, vi tok oss en kjøretur langs de små landeveiene bort fra feriehuset og videre til den idylliske byen Mirepoix, og avsluttet deretter helgen med en liten vinsmaking på vingården Domaine des Coteaux d’Engraviès ved foten av fjellkjeden Pyreneene.

Alt dette vil jeg selvsagt fortelle mer om senere.

Sør-Frankrike

Carcassonne Frankrike

Basilikaen

En siste kveld i Toulouse og hyggelig middag på Cosy Caffe

Tilbakeblikk på forrige onsdag.

Fra en nydelig tirsdagsettermiddag med cocktails på takterrassebaren Ma Biche sur Le Toit og regionale viner servert sammen med spekemat og franske oster på vinbaren Chez Aude, til en like fin onsdagskveld med en hyggelig middag på bistroen Cosy Caffe.

En siste kveld i Toulouse for foreldrene til Julien, en siste mulighet til å nyte sørvestfransk mat og vin, sørfransk temperatur, det gode humøret, høfligheten og den avslappede væremåten. Selv sier de at de ikke ser mye til slike kvaliteter der hjemme i landets hovedstad, Paris, byen hvor alle har det så travelt at de ikke har tålmodighet til å være hyggelige mot hverandre.

Vi feiret kvelden på uteserveringen til et av våre favorittspisesteder, den lokale bistroen Cosy Caffe i nabolaget Carmes/Saint-Étienne, med en deilig tre-retters middag til en overkommelig pris.

Dette er bistroen hvor vi i starten av juni endte opp med å feire vår første restaurantopplevelse etter endt karantene og lockdown og alt som har hendt de siste månedene, et etterlengtet måltid, en etterlengtet fransk matopplevelse.

Nå, bare et par uker senere, var vi altså her igjen, denne gang utendørs og sammen med herr og fru Begot. Rart er det å tenke på at om bare to måneder blir også jeg en fru Begot, Madame Begot.

Bien installé à table, komfortable ved bordet, alle var vi sultne og klare for å kose oss med kveldens utvalgte smaker. Vi bestilte ei flaske rødvin fra Pic Saint-Loup, og skålte for vår siste soirée sammen før bryllupet. 

Menyen endres fra uke til uke, med unntak av enkelte dessertklassikere som har fått sine faste plasser à la carte hos Cosy Caffe.

Jeg startet måltidet med lokal spekemat til forrett, kalvefilet med saus av foie gras og kremet mais til hovedrett og pain perdu (arme riddere) med salt karamellsaus til dessert.

Kalvekjøtt

Stekende solskinn og behagelig tøy, jeg elsker denne sesongen, jeg elsker å tilbringe varme sommerkvelder i skyggen under store parasoller, god stemning med godt selskap og et glass vin i hånda. Legger man til fin akustisk musikk og god mat, har jeg det som plommen i egget.

Arme riddere

De fine øyeblikkene, de små gledene, jeg vil ikke ta dem for gitt. Spesielt i disse dager hvor jeg nå befinner meg i en totalt uforventet situasjon, hvor store deler av fremtiden må skrives om og ingenting lenger er en selvfølge.

Jeg lot minnene føre meg tilbake til fjorårets sommer og sommeren før der igjen. Bekymringsfrie vinkvelder og grillfester og planer om å en dag bytte jobb til noe som passer min personlighet bedre, vi snakket om å kjøpe leilighet, om å skaffe oss et ordentlig fint spisebord og kanskje kjøpe oss et par stueplanter.

En surrealistisk tanke, hvordan jeg den gang trodde jeg kunne styre livet mitt nøyaktig etter egne ønsker og behov, som om viruspandemier og finanskriser var noe totalt urealistisk som kun eksisterte i science-fiction dystopiromaner og filmer.

Cosy Caffe, jeg hadde sminket meg for kvelden og pyntet meg med perlekjede og et finere skjørt og veske med broderier.

Jeg elsker Carmes/Saint-Étienne området. Omgivelsene var like vakre som alltid, Toulouse er og blir min store kjærlighet, men når jeg nå smiler, smiler jeg ikke bare med glede og takknemlighet, jeg smiler med bekymring i øynene, der jeg overtenker på alt dette med kursing og omskolering, på situasjonen til min kjære, på min egen situasjon.

Hva om Julien plutselig en dag står uten jobb han også, begge oss to på bar bakke, hva i all verden skal vi finne på da?

Forrige uke så vi et program på TV, om franskmenn som har solgt alt de eier for å kjøpe seg en bobil og tjene penger på å dokumentere sine reiser via sosiale medier mens de farter rundt på tur gjennom hele landet og videre gjennom hele kontinentet. Jeg så for meg Julien bak rattet, jeg så for meg utallige lunsj-og middager på bensinstasjoner, tørre triangelsmørbrød og Ritz-kjeks, jeg så for meg bærbare datamaskiner og droner og GoPro og instagramreklamer for vitamintilskudd, vannflasker og treningstøy. Det hele høres egentlig bare slitsomt ut, og lite lønnsomt økonomisk.

Etter å ha hygget oss på restaurant sammen med mine kommende svigerforeldre, spaserte vi gjennom Carmes og videre til Palais de Justice hvor vi tok trikken hjem til leiligheten for å titte på nok et TV-program om franskmenn som selger all sin stabilitet, hus og bil og eiendeler, for å starte med blanke ark i en ny by, nytt land, et nytt kontinent.

Middag

Takterrassebar, fine øyeblikk og usikkerheten rundt fremtiden

Forrige uke, da Julien sine foreldre var på besøk hos oss i Toulouse, tok vi oss flere turer til sentrum på ettermiddagstid for å få mest mulig utbytte av tiden vår sammen. De tidlige ettermiddagstimene ble forrige tirsdag tilbrakt på Ma Biche sur Le Toit, den trendy takterrassebaren på toppen av det luksuriøse stormagasinet Galeries Lafayette, før vi dro videre til vinbaren Chez Aude, anbefalt av eierne av vingården Château Adélaïde hvor vi forrige måned leide hytte og deltok på vinsmaking.

Forrige uke var ikke bare en hvilken som helst anledning til å kose seg med god mat og drikke etter endt arbeidstid, forrige uke begynte jeg også med sakte steg å forberede meg på å si au revoir til det gamle og omfavne starten på det ukjente. En smule på forskudd, vel å merke.

IMG_20200702_145851

Først denne uken, tirsdag, junimånedens siste dag, takket jeg farvel til det som i over to år har vært mine daglige arbeidsrutiner, min faste arbeidsplass og trygge stabilitet.

En ny hverdag hvor absolutt alt er mulig, venter meg nå.

Frem til onsdag neste uke har ledelsen gitt meg betalt fri, før den nye avtalen iverksettes, en avtale hvor jeg månedlig i ett år vil få omtrent samme beløp inn på konto som min nåværende lønn, inkludert tilbud om betalt omskolering og kursing etter eget ønske.

De siste ukene har jeg tenkt mye, lenge og nøye over hvilken retning jeg ønsker å gå når det gjelder utdanning.

Grunnet visse omstendigheter, sikter jeg meg mot en yrkesretning som kan tillate meg å enten jobbe frilans, starte min egen bedrift eller tilpasse meg uforventede flytteplaner på midlertidig basis. Min forlovede står nemlig også i fare for å miste jobben nå som Airbus lider enorme økonomiske tap og planlegger å si opp enda flere arbeidstakere (fem tusen for å være nøyaktig) som følge av coronakrisen.

Da han for over to år siden signerte arbeidskontrakten med bemanningsbyrået, hadde han aldri sett for seg at det å samtykke til å bli flyttet til en annen del av landet om nødvendig, skulle risikere å bli vår virkelighet. Foreløpig vet vi ingenting, hvorvidt han vil beholde jobben i Toulouse, om vi vil måtte flytte og starte på nytt igjen et annet sted, eventuelt når, vi vet ingenting.

En ting er likevel soleklart, jeg vil være der ved hans side, uansett hva som skjer.

Alt dette vil jeg selvsagt forklare rådgiveren på Pôle emploi (franske NAV) når jeg etter endt ferieuke vil møte opp med papirene fra arbeidsgiveren min og diskutere utdanningsmulighetene mine.

Takterrassebar

Tilbake til et hyggeligere tema, forrige tirsdag, den solfylte ettermiddagen med cocktails på takterrassen. Min kommende svigermor og jeg koste oss med hver vår cocktail du moment, grapefruktjuice, bringebær og vodka med smak av roser, en blanding av ingredienser som resulterte i en smak som lignet syrlig smågodt.

Uteliv Toulouse

Fra Ma Biche sur Le Toit får man en nydelig utsikt over la ville rose, teglstein over alt. Gamle sjarmerende Toulouse, jeg har ikke lyst til å flytte bort herfra. Fra alt dette.

Takterrasse Toulouse

Fra rooftop til bar à vin, vi ønsket kvelden velkommen på uteserveringen til vinbaren Chez Aude.

Chez Aude

Vi smakte regionale viner, deriblant fra Château Adélaïde som vi jo kjenner godt til, og nøt et lekkert plateau de fromages et charcuteries som i tillegg til ost og spekemat inneholdt stekte poteter og smakfulle kjøttboller.

Før vi trasket rolig hjemover, spanderte jeg iskrem på mine kommende svigerforeldre og min fremtidige ektemann. Iskrem i beger, med smak av sjokolade og mint, ofte lurer jeg på om jeg tilhører en ekstremt liten prosentandel som faktisk liker denne smaken.

Iskrem Toulouse

Vi spaserte hjemover, over Pont Neuf og gjennom nabolaget Saint Cyprien. Jeg håper alt vil ordne seg både for min kjære og meg, at han vil beholde sin nåværende jobb, at jeg vil lykkes med mine fremtidige prosjekter, at vi vil slippe å måtte forlate vårt kjære Toulouse.

Jumpsuit rosa

 

Barndommens bøker og kunst-og litteraturlandsbyen Montolieu

Jeg husker fortsatt små glimt fra min aller første tur til hjembyens bibliotek. Mange inntrykk og så lite støy at jeg nesten ikke turte annet enn å hviske og liste meg forsiktig rundt. Spesielt godt husker jeg hvordan jeg med store øyne utforsket bibliotekets barneavdeling og nysgjerrig tittet rundt meg, store bokhyller over alt, bokhyller høye som skyskrapere i forhold til det lille barnet som jeg den gang var.

Biblioteket, byens mest magiske sted for oss introverte smårollinger, vi som foretrakk å leke i fred og ro, la kreativiteten blomstre og tankene vandre fra et univers til det neste.

Jeg hadde ikke lært meg å lese riktig enda, jeg var ikke eldre enn kanskje fire eller fem år, likevel elsket jeg følelsen av å hente frem bøker fra bibliotekets hyller, studere de fargerike illustrasjonene og bla meg videre fra side til side.

Jeg drømte meg bort til vakre eventyrslott og ildsprutende drager, til grønne skoger fulle av snille dyr, til den ikoniske Mummidalen og hjem til Albert Åberg og hans pappa. Mange av historiene hadde jeg hørt før, min far pleide å lese dem for meg før leggetid.

Etter hvert som jeg ble eldre, skolealder, fikk jeg også gleden av å låne bøker fra skolens bibliotek. Spesielt godt husker jeg hvor oppslukt jeg ble av den filosofiske romanen Sofies Verden, Narniabøkene og absolutt alle barnebøker skrevet Roald Dahl.

I ti-årsalderen begynte jeg også å interessere meg for Harry Potter-universet, og sammen med mine venninner lot jeg meg skremme av bokserien Grøsserne til R.L. Stine. Noen år senere utforsket jeg også andre romansjangre for en noe eldre målgruppe, deriblant krim og da spesielt Agatha
Christie sine verker.

Som tenåring forsøkte jeg å lese Hemingway, men var ikke moden nok til å forstå ham. The Old man and the Sea ble derfor byttet ut med Shopaholic-bokserien til Sophie Kinsella, og hentet frem igjen først for fem, seks år siden. Fortsatt koser jeg meg med lettleste kjærlighetshistorier fra tid til annen, et friskt pust og nødvendig avbrekk fra alle sci-fi dystopiromanene, familietragediene og historiene om fattigdom og krig.

Linskjorte

Da vi forrige helg besøkte kunst-og litteraturlandsbyen Montolieu, opplevde jeg den samme lykkefølelsen som da jeg i en alder av fire eller fem besøkte biblioteket for aller første gang.

IMG_20200629_212950_836

Visuelt er mange av disse gamle sørfranske landsbyene, Montolieu inkludert, som hentet fra fortellingene fra barndommens mange eventyrbøker. Steinhus med malte skodder, smale gater fulle av dekorative blomster og plantevekster langs husvegger og butikkvinduer.

English Bookshop

Montolieu er dessuten kjent for sine flotte butikkfasader med bokhyller og kasser fulle av bøker, strategisk plassert utenfor lokalene. 

Bokhandel Montolieu

Kort gåavstand fra den lille bokbyens sentrum, opp en liten bakke og over en steinbro, fikk vi oss en fortryllende utsikt over den frodige grønne vegetasjonen der den rammet inn den gamle sjarmerende steinhusbebyggelsen.

Gang på gang forelsker jeg meg i nye landsbyer her på det franske sørland, noe alle mine notater fra disse helgeturene er et tydelig bevis på.

I landsbyen Montolieu finnes hele nitten bokhandlere, de fleste tilbyr utelukkende litteratur på fransk, men hos enkelte selges også engelskspråklige bøker. Selv kjøpte jeg med meg to romaner fra en bruktbokhandel, før vi satte oss ned ved et av utebordene til den lokale restauranten Casquette et Chapeau for å kjøle oss ned med hvert vårt glass forfriskende iste.

Chapeau

Jeg mimret tilbake til barndommen, til ungdommen, til de tidlige tjueårene da jeg bodde i Oslo og elsket å besøke Litteraturhuset, og avdelingen for reiseskildringer hos Chillout, jeg elsket å gå meg vill blant bøker på Eldorado og på Deichmanske bibliotek.

Om jeg en dag skulle være så heldig, skulle jeg gjerne ha ønsket meg en tur til det norske svaret på Montolieu, bokbyen Fjærland på vestlandet.

Utsikt Montolieu landsbyen

Bokby

Bo