Stavanger, Danmark og flyplassproblemer

Oppdatering (torsdag) :
Jeg mistet ikke flyet, men bagasjen forsvant. Den er fortsatt borte. Om den kommer i kveld eller i morgen, vil jeg ikke kunne hente den før på tirsdag. For nå er jeg jo på vei til Berlin med kosmetikk fra apoteket i gata (kjøpt en halvtime før avreise til flyplassen) og tilfeldige klær som egentlig ikke skulle bli med meg på tur. Jeg reiser til Berlin uten alle de nyvaskede klærne som sikkert bærer lukten av råttent pålegg nå. I tillegg til ost og kjøttpålegg, er kofferten full av sjokolade som garantert har eller kommer til å smelte. Jeg husker ikke hvor i kofferten sjokoladeplatene ligger, om de kommer til å smelte seg fast i bøkene mine, grise til “sangria i parken” og “en tid for å leve”. Heldigvis har jeg Julien og konsertbilletter og en herredeodorant som funker bedre enn min egen.

Tirsdag, dagen før gårsdagen:
Flyet er forsinket med førti minutter, og sannsynligheten er stor for at jeg vil miste neste fly. Miste flyet som skulle føre meg hjem klokka elleve, utsette gleden over å kunne legge meg ved siden av Julien for å deretter haste meg til kontroll på sykehuset like etter frokost. Det passer seg aldri for noen å miste flyet, vi har alle forpliktelser. Etter kontrollen skulle jeg blant annet hente noen pakker på postkontoret og pakke sakene mine ut av den store kofferten og fylle den lille med klær til Berlinturen. Ja, for etter onsdag kommer torsdag, og da reiser vi jo til Berlin for å se Rammstein på Olympiastadion. Det skulle vi egentlig gjøre for to år siden, men pandemien utsatte livet, og først nå kan vi endelig leve igjen.

Med andre ord har jeg ikke tid til å miste fly og sitte fast på Schiphol, det er det vel ingen av mine medpassasjerer som har tid eller lyst til. Jeg kjenner utrolig nok én som ser på slike forsinkelser som gode nyheter, men han er en utbrent småbarnsfar som bor sammen med foreldrene til kona. Svigerforeldrene snakker mye hele tiden, men de snakker ikke samme språk som ham. Barna snakket både hans språk og konas, og de snakker, eller skriker, hele tiden de også. Fredelige flyplasshoteller gir ham derfor det pusterommet han trenger for å ikke rive av seg håret i frustrasjon.

Men jeg bor alene med kaktuser, oliventre og mann. Jeg trenger ikke pusterom. Jeg vil bare komme meg hjem, akkurat som alle de andre som sitter og venter sammen med meg nå.

Over til noe annet, noe finere, selve grunnen til at jeg sitter her og venter. Jeg har tilbrakt to uker sammen med familien min, to fine uker hvor jeg rakk en solfylt feiring av nasjonaldagen, en like fin feiring av bursdagen min og et hyggelig gjensyn med venner. Som forventet regnet det mye, det gjør det jo ofte i Stavanger. Kjolene jeg hadde pakket med meg, ble derfor liggende urørt i kofferten. Men i Toulouse er temperaturen skyhøy og hetebølgen vil slå meg i ansiktet. De bortgjemte kjolene vil dermed få en ny sjanse til å vise seg frem i offentligheten.

Jeg bar marineblått på nasjonaldagen, og fikk gleden av å se alt jeg hadde lengtet etter de siste ni årene. Bunader, norske flagg, faner og folketog. Tidlig på formiddagen så jeg store folkemengder drikke alkohol på byens uteserveringer, og på ettermiddagen stod alle i kø for å kjøpe pølser og is. Moren min og jeg bar sløyfer på brystet, Norge i rødt, hvitt og blått, og vi grillet sammen med stefaren min, pølser og koteletter. De pleier ikke å feire 17. Mai, men i år feiret de for min skyld. De feiret som om de skulle ha vært nordmenn, og pølser har aldri smakt bedre. Vi grillet for Norge, sa vi, men vi grillet egentlig for kjærligheten til hverandre.

Vi dro til Sørlandet allerede neste dag, for å tilbringe noen dager i Mandal før vår planlagte utflukt til Danmark. Jentetur over Skagerrak, min mor og jeg, uten stefaren min. Før vi forlot ham til fordel for et døgn uten menn, nøt vi stillheten ved sørlandskysten. Jeg tok meg tid til å både skrive videre på manuset og spasere rundt i de hvitmalte Mandalsgatene med tankene helt andre steder enn i Mandal.

Jeg gjorde ikke stort annet, men rastløsheten dukket heller aldri opp. Jeg lot dagdrømmene føre meg langt bort mens jeg lyttet til lyden av bølgene der de slo mot strandkanten. Vi spiste solskinnsboller og drømte oss bort til finere solskinnsdager. Dager hvor det ikke ville være nødvendig å gå med jakke eller sokker.

Jeg trodde vi skulle sove på danskebåten, sove i lugar og spise frokost før ankomst, men båten var ikke den samme som før, og turen fra Kristiansand til Hirtshals tok ikke mer enn tre og en halv time. Jeg spiste fiskeburger og pommes-frites og kjøpte meg en t-skjorte med et lite martiniglass og paljetter på brystet.

Vi sjekket inn på hotellet i Hirtshals, og jeg skiftet til badedrakt med ananasmotiv. De neste førti minuttene svømte jeg flere runder frem og tilbake, jeg svømte så godt jeg kunne, helt til jeg ikke orket mer. Like før midnatt mottok jeg et anrop fra Julien på mobilen min. Han ville gratulere meg med dagen før alle andre, og jeg begynte å gråte fordi jeg ikke hadde lyst til å være trettifem. Det fantes ikke lenger noen grunn til å glede seg over egen bursdag, ikke når ordene anti-age står skrevet på hudkremene og rynkene under øynene blir større for hvert smilende år. Trettifem betyr mas og forventninger. Jeg hører barneskrik fra alle kanter og hopper heller uti bassenget igjen for å ikke lenger høre noen ting.

Jeg gråt i den danske enden av telefonen, og jeg tror han gråt litt i den franske, også. Kanskje blir vi skilt en dag, sa jeg, om han bestemmer seg for at han vil ha barn for ikke å føle seg annerledes. Han sa seg uenig, aldri i livet, skrek han. Jeg tror ham, men jeg tror også at han i det lengre løp vil velge bort det som vi har nå. Velge det bort for å slippe å være en som går uvanlige veier. En som må forsvare sine valg, forsvare alt som ikke ligner alle andres.

Tanken på å være den mannen skremmer ham, tanken på å stå på utsiden og ikke ha noe å bidra med i en samtale om det ordinære. Selv liker jeg ikke å være som alle andre, jeg liker ikke ordinært, det har jeg aldri gjort. I morgen skal jeg male neglene i fem forskjellige farger, men det er det jo mange som gjør i dag. Kanskje også kvinner på trettifem.

I Hirtshals malte jeg ikke neglene, men jeg feiret bursdagen min med en tur til Nordsøen Oceanarium for å se på haier, rokker og alle de andre spennende skapningene som lever i nordsjøen. Vi besøkte selene i akvariet og tok bilder av dem under fôring. På fransk heter de foque, sa jeg, og vi lo til vi mistet pusten fordi foque uttales likt som fuck.

Bursdagen ble til kveld, og vi spiste middag på en koselig restaurant hvor jeg trodde jeg skulle få gratis kake om jeg sa jeg fylte år. I stedet ble bordet dekorert med et dansk flagg og jeg hadde uansett ikke hatt plass til kake, for måltidet var stort og moren min spiser ingenting i forhold til meg.

Neste dag satte vi kursen mot Kristiansand igjen, og denne gang visste jeg at turen med Color Line ville ta tre og en halv time. Vi spiste oss mett på sjokolade før vi gamblet bort en femtilapp på en av de mange spillemaskinene på båten.

Vi spiste middag på restaurant og tok et forsinket tog tilbake til Stavanger. Det regnet da vi kom frem, det har regnet hver eneste dag siden jeg fylte trettifem. Men i august skal jeg gi ut bok, og nylig lyttet jeg til en podcast hvor det ble nevnt at forfattere flest debuterer i trettiårene.

Notater fra Lindesnes Fyr og Flekkefjord

Det må ha vært rundt tjue år siden, da jeg sist skrev ned navnet mitt i fyrets gjestebok. Jeg husker fortsatt hvor stolt jeg var over å få lov til å bli med mine foreldre til Norges sydligste punkt, et ønske som ikke er vanskelig å oppfylle når familien har bil og man bor ved den norske sørvestkysten. Ja, omtrent alle mine norgesferieminner fra barndommen er jo minner fra nettopp sørlandet.

Østlandet så jeg for første gang da jeg som ungdomsskoleelev dro på klassetur til Oslo, mens nord er fortsatt en fremmed landsdel for mine øyne. En reise til Nordkapp, landets nordligste punkt, er derfor et ønske som fortsatt ikke har blitt oppfylt, og det har heller ikke drømmen om å en dag se nordlys med egne øyne.

Jeg har som nevnt vært mye på sørlandet, men aldri i nord. Lofoten har jeg drømt mye om, Tromsø også. Om jeg en dag reiser til Kirkenes vil jeg overnatte på det eventyrlige snøhotellet som er laget fullstendig av is og snø, en opplevelse som garantert vil leve videre i minnet som et av de vakreste menneskekonstruerte vintereeventyrene jeg noen gang vil se.

Selv om jeg allerede har feriert mye på sørlandet, finnes det mer enn nok av steder jeg fortsatt ikke har besøkt og aktiviteter jeg ikke har gjort, som å dra på musikkfestival i Kristiansand eller spise stjernemiddag på undervannsrestauranten i Lindesnes. Forhåpentligvis har jeg fortsatt mange gode år foran meg, rikelig med tid til å se mer av både Norge og resten av verden, tid til å dra på festivaler og overnatte på spennende hoteller, tid til å se både menneskeskapte og naturskapte attraksjoner.

Da mine foreldre og jeg forlot Søgne for å kjøre hjemover mot Stavanger, tok vi oss en liten tur innom Lindesnes Fyr for å gjenskape barndomsgleden fra mitt forrige besøk. Nok en gang ville jeg skrive ned navnet mitt i fyrets gjestebok og klatre opp til toppen av tårnet for å se den flotte utsikten mot Nordsjøen.

Jeg gjorde som planlagt, og gleden var like stor nå som forrige gang. Med speilreflekskameraet mellom hendene, fotograferte jeg både fyret og utsikten. Området var fullt av utenlandske turister, for det meste nederlendere og tyskere, flere av dem med varme turklær og sekk på ryggen.

“Excuse me, could you please take a picture of me with my camera?” spurte jeg en tysk turist som selv hadde med seg et mye flottere kamera enn mitt eget. Han spurte hvor jeg kom fra, hvilken by, og nevnte deretter at dette var hans første tur til den sørlige delen av Norge. Sammen med sin kone, hadde han tidligere vært i både Nord-Norge og på Vestlandet, på cruise med Hurtigruten og på fottur i fjellet.

“Hurtigruten”, mumlet jeg med en smak av misunnelse i munnen. Jeg har alltid hatt lyst til å seile langs norskekysten, beundre våre vakre fjorder og fjellformasjoner, drikke kaffe ved et fossefall, nyte solnedgangens røde toner over havet, kose meg med et måltid mens jeg med magen full av sommerfugler leser inspirerende reiseartikler som omhandler reiserutens mål.

Jeg snudde meg en siste gang mot Lindesnes Fyr, en siste gang enn så lenge. Tiden var inne for å kjøre videre til Flekkefjord hvor vi skulle spise lunsj og drikke kaffe før siste strekning av hjemreisen stod for tur.

Fornøyd, spiste jeg meg mett på deilig focaccia med kylling og pesto fra Tollboden Bakeri. Vi avsluttet siste del av sørlandsferien med en spasertur gjennom sentrum, hvor jeg lot gamle minner føre meg tilbake til et tidligere liv og min forrige tur til Flekkefjord, et liv hvor jeg var en helt annen versjon av meg selv enn den kvinnen jeg er i dag.

Den gang trodde jeg vi alle var udødelige, at alle verdens muligheter lå for mine føtter. Livet var en fest og helgen i Flekkefjord bestod av flere fester hvor jeg danset og skålte sammen med ei venninne fra dette tidligere livet.

Hvert eneste norgesbesøk er et gjensyn med fortiden, gjensyn som vekker ulike emosjoner. Følelsen av å være et barn igjen, et barn som gleder seg til å få et ønske oppfylt, men også følelsen av å se den yngre utgaven av seg selv utenfra, riste på hodet og bli kjent med gamle steder på nytt.

Noen flere bilder fra Lindesnes Fyr

… Og til slutt noen bilder fra Flekkefjord

Sjokoladesøl og God stemning i bukta

Sjokoladebitene drysset ned fra baksten og smeltet seg fast i dongeristoffet. Klærne mine så ikke ut, jeg så ut som om jeg hadde hatt et uhell, som om jeg ikke hadde rukket frem til toalettet før det var for sent. Bare mine foreldre og jeg visste sannheten, at jeg ikke klarte å spise sjokoladescones på en benk ved bukta uten å søle som et lite barn.

Etter en fredagsettermiddag på Søgne Gamle Prestegård og en kveld ved Høllen brygge, dro vi altså med scones og leskedrikker til paradisbukta for å slappe av i fredelige omgivelser og nyte vår siste lørdag sammen. Fra benken kunne vi skimte mennesker på båttur, de var så langt unna at de lignet små figurer i lekebåter, vi så dem suse forbi på det store blå vannet.

Jeg hadde et ønske om å bade, men vi badet ikke ved bukta, vi badet ikke før et par timer senere.

Værmeldingen lovet sol og klar himmel hele resten av dagen. En liten badetur like før middag hørtes derfor ut som en strålende idé. Vi kjørte tilbake til Airbnb-leiligheten, hvor jeg endelig fikk vrengt av meg mine tilgrisete kortbukser og skiftet til rene klær med badetøy under klærne.

Sammen med min mor spaserte jeg ned til Høllesanden med en pose full av nødvendigheter, det vil si, ei stor flaske vann, solkrem og solbriller. I posen lå også to store strandhåndklær, det ene en suvenir fra badeferie i Polen. Jeg gledet meg til å få litt farge på huden, en siste smak av sommerglød før høstens ankomst.

Det er morsomt hvordan jeg fortsatt, etter å ha bodd nærmere fire år i Sør-Frankrike, har denne trangen til å klore meg fast til hvert eneste sekund av enhver solskinnsdag, klamre meg til varmen og grue meg til mørkets fall. Jeg, som i skrivende stund, en sen septemberdag, sitter på egen terrasse og smører meg inn med faktor femti og nyter varmegradene.

Jeg har alltid elsket vår og sommer, og samtidig hatt et lunkent forhold til høst og vinter, spesielt førstnevnte, ettersom vinteren i det minste byr på juledekorasjoner, sjokoladekalender, grantrær med flotte julekuler og pent belyste sentrumsgater. Her i Toulouse rekker ikke høsten å bli ordentlig flerfarget, hos oss går løvbladene fra å være grønne til å farges brune omtrent umiddelbart. Landskapet endres fra å være fargerikt og frodig til å bli brunt og dødt på et blunk.

Vi var ikke de eneste som hadde tatt turen til Høllesanden på dette tidspunktet, vi var heller ikke de eneste som var kommet for å bade. Likevel var atmosfæren så fredelig, så behagelig, nesten som å være helt alene, bare vi to. Det kalde vannet nådde meg til knærne, mine føtter var godt plantet i den fløyelsmyke sanden. Mens jeg stod der med sand mellom tærne og tittet på vannet som glitret i sola, tenkte jeg tilbake på min siste søndag i Frankrike, to dager før jeg dro på ferie til Norge, da jeg sammen med Julien og to venninner dro på dagstur til Narbonne for å bade ved Middelhavskysten.

Jeg bestemte meg for å gjøre det samme som jeg gjorde den søndagen, senke kroppen ned i vannet og sette den bikinikledde rumpa i sanden. Jeg liker å la fiskene svømme nysgjerrig rundt meg mens jeg selv observerer både fisk og folk, jeg liker å være i ett med naturen. Vanntemperaturen på det norske sørland er selvfølgelig en helt annen enn den i Sør-Frankrike, men det gjorde meg ingenting. Det eneste som betydde noe for meg var å kunne nyte en vakker sommerdag sammen med mennesker jeg er glad i. Nyte været, naturen, le av alt og ingenting, være så fri som det går an å bli. Med eller uten sjokoladesøl på klærne.

Vi pakket bilen neste morgen og satte kursen hjemover mot Stavanger, men tok oss først en svipptur til Lindesnes Fyr før vi deretter dro til Flekkefjord for å spise lunsj. Mer om det i neste innlegg, i det som vil bli mitt siste reisebrev fra det månedslange besøket i Norge.

Å ville noe i verden

Jeg gleder meg til alt blir lettere, lett som en fredelig sensommerdag, lett som en aften rundt middagsbordet sammen med kjernefamilien. Enkelt, ukomplisert, fordøyelig.

Alt som er fysisk krevende er heldigvis overstått, men mentalt ser jeg ut til å ha blitt rammet av en følelse jeg aldri tidligere har opplevd. Jeg føler meg hverken glad eller trist når jeg tenker på alt jeg har i vente. Jeg hverken gleder eller gruer meg til noe som helst. Ikke til det stadig utsatte utdrikningslaget og heller ikke til den endelige bryllupsfesten som skulle blitt arrangert i fjor sommer, før vi utsatte til våren og deretter til høsten. Om to uker blir det endelig seremoni og fest, men jeg føler meg bare nummen. Flat. Apatisk. Med dårlig samvittighet.

De mange skuffelsene som har haglet over både Julien og meg det siste året, flere av dem knyttet til mennesker og relasjoner, har gjort meg mer og mer skeptisk til alle situasjoner hvor jeg er avhengig av andre mennesker for å få en fin dag. Jeg er rett og slett lei av å ønske, lei av å mase, lei av å håpe, lei av å vente.

Oppussing av den nye leiligheten vil forhåpentligvis bli et fint prosjekt når den tid kommer, selv om jeg ikke klarer å glede meg til det heller, ikke akkurat nå. Vi har siden forrige tirsdag sovet på en madrass på gulvet, sovesofaen står plassert i stua som en midlertidig løsning frem til vi kjøper oss ny sofa og seng. Madrassen ligger plassert på et rom som etter hvert vil bli mitt lille kontor og bibliotek på ni kvadratmeter, og soverommet vårt er for øyeblikket ikke annet enn et lagerrom for flytteesker. Vi har dessuten malt den ene veggen mørkeblå, en vegg som tidligere var sort, det er det eneste vi har rukket å gjøre, parallelt med utvask av vår gamle leilighet.

Kalenderen på mobiltelefonen forteller meg at det i dag er mandag, en halv uke gjenstår før jeg drar på et utdrikningslag som mine venninner begynte å planlegge allerede i juli. Lenge hadde jeg lyst til å be dem droppe alt sammen, hovedsakelig fordi alt som har hendt, alle negative (eller ingen svar) på bryllupsinvitasjoner har fått meg til å tenke mye, reflektere over årene som har gått, over hvem som tar kontakt, hvem som bryr seg, tanker som de siste månedene har fått meg til å føle meg ensom og alene, ubetydelig. Nøyaktig hvem som til slutt vil delta på utdrikningslaget og hvor vi skal feire, vet jeg ingenting om, ikke før førstkommende fredag. Jeg er uansett takknemlig for hver eneste en av dem som kommer, jeg er også takknemlig for dem som ikke har mulighet til å være til stede men likevel tar seg tid til å sende gratulasjonskort. De er i mindretall, og jeg kommer til å klemme dem alle ekstra godt så snart vi sees igjen.

Det siste året har lært meg mye om vennskap, om hvem jeg kan stole på og hvem som ikke engang besvarer en liten melding når det først gjelder. Som sagt, skuffelser har det blitt mange av, og jeg har et stort behov for å lufte mine tanker og dele mine frustrasjoner, selvsagt uten å henge ut enkeltindivider. Jeg vil fortelle mer om dette før jeg drar på helgetur til hvor enn det er mine nærmeste har bestemt seg for å arrangere feiringen av mine siste dager som “singel” (selv om jeg egentlig har vært registrert gift i over ett år allerede).

Om tiden strekker til, har jeg også lyst til å skrive litt om hva jeg gjorde i sommer før jeg dro til Norge, og hva jeg har gjort innimellom alle gjøremålene den siste tiden, deriblant septembermånedens andre lørdag og det som skulle bli en romantisk feiring av vårt første år som ektepar (før vi igjen vil feire bryllup nok en gang), en kveld som startet fint og et måltid som gikk som forventet, helt til jeg fikk en allergisk reaksjon og tilbrakte resten av kvelden hengende over doskålen. Jeg vil også skrive litt om fjorårets julegave som vi endelig fikk benyttet oss av, billetter til fornøyelsesparken Futuroscope, og helgeturen som vi klarte å skvise inn, selv om vi egentlig har hundrevis av andre ærend å prioritere.

Men aller først vender jeg nok en gang tilbake til norgesferien, familietiden, for ikke å bryte opp den kronologiske historiefortellingen, og for at bildene som deles får en sammenheng. Jeg tok nemlig mange flotte bilder da vi under vårt andre døgn i Søgne dro på tur til den gamle prestegården med sin nydelige hage.

Søgne Gamle Prestegård er for mange mest kjent som stedet hvor faren til dikter og forfatter Bjørnstjerne Bjørnson var prest. Bjørnson lot seg inspirere av omgivelsene og skrev flere av sine kjente verk på nettopp denne sørlandske prestegården, deriblant “Mellem Slagene”, “Arne” og “Faderen”. En byste av den kjente dikteren står i dag plassert i den vakre hagen, en hyllest til norsk litteratur og kulturhistorie.

Litteratur er dagens nøkkelord, ettersom vi samme ettermiddag tok oss tid til å besøke en brukthandel hvor jeg handlet med meg de fineste skatter, fire pocketbøker som jeg fortsatt ser frem til å lese så snart jeg har mer tid til rådighet. Målet mitt for i år var å lese minst tretti romaner fra januar til desember, men har dessverre ikke rukket mer enn fjorten foreløpig.

Med nye, flotte bilder på kameraets minnekort og en ryggsekk full av bøker, dro vi fra prestegården tilbake til vår Airbnb-leilighet for å skifte til penere tøy. Sultne, dro vi deretter ut igjen for å kose oss med middag på Vertshuset Høllen Brygge. Jeg drakk irsk cider og spiste fish and chips, lokalfisket flyndre, servert med husets remulade. Alt var så fint, så enkelt. Og på alle måter ukomplisert.

For å hedre dagen og den gamle prestegården, avslutter jeg med et fint sitat av Bjørnstjerne Bjørnson.

Å leve et konsekvent liv, ville noe i verden, ville det med alvor – det koster.

Kjærlighet, refleksjoner og Sørlandet

Den siste uka har vært hektisk her hjemme i Toulouse. Helgen gikk til å pakke tallerkener, glass og alt mulig annet ned i flytteesker, esker som sammen med alle våre møbler i går ble flyttet til vår nye adresse (140 meter fra den forrige). I dag må jeg prioritere vasking og rydding av både ny og gammel leilighet, noe jeg faktisk gruer meg mindre til enn gårsdagens flyttestyr.

Samtidig som alt dette pågår, har en halvhjertet bryllupsplanlegging (dialog med vigsler, dekoratør, catering m.fl) slukt den resterende fritiden.

Endelig har jeg i dag noen timer til overs, timer med fred fra stress rundt overtakelsen av det som er mitt første leilighetskjøp. Jeg benytter denne stunden til å skru tiden fire uker tilbake.

Tilbake til norsk sørlandsidyll og familietid, tilbake til bilreisen, bensinstasjonskaffe og smågodt. Jeg satt ved siden av min stefar i bilen, min mor lot meg få sitte foran slik at jeg fikk en bedre utsikt mot det sørlandske landskapet, jeg som til vanlig bor så langt unna at jeg nesten føler meg som en turist i eget hjemland. Som en ekte turist, tittet jeg ut bilvinduet med stor entusiasme, fra turens start til ende, jeg ville ikke gå glipp av noe som helst.

Etter en natt i Kristiansand og to i Mandal, skulle vi videre til en siste destinasjon. Vi var på vei mot Søgne og kjørte videre til Høllen, forbi både moderne funkishus og tradisjonell trehusbebyggelse, opp til toppen av en bratt bakke, en smal vei hvor bjørnebær vokser vilt. Vi hentet nøklene til det som skulle bli vårt hjem de neste tre nettene, en Airbnb-leilighet i en moderne generasjonsbolig.

Fra leilighetens terrasse fikk vi gleden av å kose oss med en helt fantastisk utsikt mot Høllefjorden, en utsikt vi sørget for å nyte så godt som mulig, både før og etter middag. Mens jeg hvilte beina ute i sola og filosoferte for meg selv, gikk det opp for meg at denne pandemien har forandret meg mer enn jeg først hadde antatt. Det har jeg vel kanskje nevnt tidligere, jeg har i hvert fall tenkt mye på det den siste tiden.

Først og fremst bearbeidet jeg jo egen frustrasjon og sorg ved å utfolde meg kreativt, jeg skrev ferdig et manus til det som kunne blitt en roman, men sannsynligvis aldri blir annet enn et “takk, men nei, takk” fra forlagene. Og det går faktisk helt fint,for jeg brettet jo opp ermene umiddelbart etter første og andre refusjon og har allerede skrevet ferdig halvparten av første utkast til et nytt manus som omhandler et helt annet tema.

Da jeg var på ferie i Norge prioriterte jeg riktig nok familie over tastaturtid. Det har snart gått en måned siden jeg sjekket inn på flyet fra Sola til Amsterdam og deretter et neste fly til Toulouse, men i en periode hvor alt er stress, trenger jeg denne tidsreisen, denne gode følelsen av å kunne se tilbake på mine fine opplevelser og hvordan alt som har hendt har formet meg til å bli en bedre person.

Tilbake til det jeg var inne på, da jeg satt ute på den sørlandske terrassen med et glass iskaffe foran meg på bordet og en noe solbrent nese dekket med sminke, da jeg viftet bort veps og tittet på passerende båter, tilbake til den solfylte ettermiddagen og mine indre monologer og konklusjoner. Ja, selvfølgelig drømte jeg meg bort til en fiktiv fremtid hvor jeg får betalt for å skrive bøker, det gjør jeg jo hver dag. Men jeg reflekterte også over alle de andre positive lærdommene og egenskapene som jeg sitter igjen med i etterkant av denne forferdelige pandemien. Alt som ikke har med kreativ skriving å gjøre.

Krisen har gjort meg både mer sensitiv, ydmyk og utvilsomt mer oppmerksom på omgivelsene og menneskene rundt meg. Den toårige lengselen etter Norge ga meg en følelse av å være utsultet, jeg ville derfor inhalere den norske sommeren så godt som mulig og ikke overse en eneste detalj. Ingenting var viktigere for meg enn å gi mine foreldre all min kjærlighet og takknemlighet, alt jeg hadde gått glipp av de siste to årene. Jeg vil garantert beholde den samme iveren og være like mye tilstede, mobilen i lomma og ikke i hånda, når jeg i jula (forhåpentligvis) vender tilbake til familiens hjem.

Det gleder meg å tenke tilbake på hvor godt vi nøt våre siste tre dager med feriekos og ekte sommervær, vår siste kvalitetstid sammen før to dager bestående av mathandel, pakking og andre forberedelser i forkant av hjemreisen som ventet meg i slutten av august. Vår første aften i Høllen gikk til å glede min stefar med det som for oss alle var en uventet overraskelse, et stort biltreff ble nemlig arrangert den kvelden, like ved den sjarmerende lille brygga. Han som elsker både moderne sportsbiler og gamle veteranbiler var i den syvende himmel. En fryd for både min mor og meg, å se hans øyne lyse opp, se ham studere hver eneste bil og peke ut sine favoritter, som om han var et lite barn i en leketøysbutikk.

Etter å ha sett de mange bilene som var kommet utelukkende for å bli beundret, tok vi oss en liten spasertur under den fredelige kveldshimmelen.

Små gleder, fine overraskelser og gode nyheter har det vært lite av de siste årene, viktig er det derfor å få øyeblikkene til å vare så lenge som mulig når de først dukker opp. Og ikke minst, være glad på vegne av andre, smile når livet smiler til de man er glad i.

Sørland og sommergleder

Tid til hobbyer har det blitt lite av de siste ukene, lite tid til å lese og skrive, lite tid til serier og filmer, lite tid til annet enn møter med vigsler, sminkør, dekoratør, catering og alt annet som har med bryllupsfesten å gjøre, alt samtidig som jeg pakker de siste fire årene ned i flytteesker.

Neste mandag overtar vi den nye leiligheten, for første gang skal jeg bli eier av egen bolig. Sekstitre kvadratmeter med stor terrasse, bare 140 meter fra min nåværende adresse, samme gate, men kortere avstand til bakeriet og tapasrestaurantene som vi liker så godt.

Siden jeg liker å dele bilder og fortelle historier i kronologisk rekkefølge, fortsetter jeg skildringene hvor jeg avsluttet forrige gang, det vil si i Mandal, selv om turen føles så lenge siden nå. Alt føles fjernt, nå som hver eneste dag er like travel som den forrige, nå som jeg konstant går rundt med dårlig samvittighet fordi jeg aldri, bortsett fra i helgene eller sene kveldstimer, husker å ta meg tid til å slå av en prat med venner og familie på sosiale medier.

Alt går bra, men alt er likevel svært kaotisk.

På det norske sørlandet var ingenting kaotisk. Alt var bare ren, skjær idyll og jeg angrer ikke ett sekund på at jeg utvidet min norgesferie for å tilbringe en hel måned sammen med familien. Deilig var det å våkne i Mandal, overskyet himmel men likevel en nydelig sjøutsikt. Jeg våknet uthvilt etter en god natts søvn i komfortabel hotellseng med myke puter og luftige dyner. Min mor og jeg nøt en spennende frokost fra buffet med bredt utvalg, vårt eneste mål for dagen var å finne ut hva vi ønsket å utforske, hvor vi ønsket å gå tur og hvilken restaurant vi utover ettermiddagen hadde lyst til å besøke.

Vi tok oss en lang spasertur langs Sjøsanden og videre til Risøbank, et vakkert parkområde med veksthus og bryllupslokaler. Nysgjerrige som vi jo var, tok vi oss en titt innom veksthuset før vi satte kursen mot strendene for å fotografere blått vann og hvit sand. Vi trasket deretter videre langs lange turstier i grønne omgivelser, før vi til slutt innså hvor langt unna hotellet vi hadde havnet. Slitne, etter å ha spasert i flere timer uten pause, beveget vi oss i sakte tempo mot sentrum og vurderte samtidig å droppe restaurant-middag til fordel for å sitte på sengekanten med såre føtter og takeaway-mat på nattbordet.

Men smerten var ikke så langvarig som vi hadde fryktet. Vi klarte å komme oss ned til sentrum, ned til spisestedet SMOI for å spise pizza og drikke vin, før vi tok oss et nytt glass vin i hotellbaren og fortsatte kvelden med latter og selfies på hotellets takterrasse. Latter, fordi jeg et nervøst øyeblikk trodde jeg hadde ødelagt terrassedøra etter å så vidt ha rørt det allerede løse håndtaket før det gikk i gulvet. Da vi uten håndtak likevel klarte å skyve døra halvåpen, listet vi oss ut på taket for å ta bilder av utsikten. Og hverandre.

Vi sovnet nok en gang til en episode av svensk krim på TV-skjermen. Iført pyjamas og godt pakket inn i dyne, hygget jeg meg med krim og smågodt, som om det skulle vært påske. Neste morgen sjekket vi ut, og ble hentet av min stefar som var kommet med bil for å tilbringe de neste tre nettene sammen med oss på et nytt sted, en feriedestinasjon hvor jeg aldri tidligere hadde vært.

Fra Mandal dro vi videre til vår neste sørlandsperle, sjarmerende lille Søgne, hvor vi ble velsignet med varmt sommervær hver eneste dag. Jeg ble til og med brun av å være der, av å vandre rundt i shorts og t-skjorte. Som nevnt tidligere var alt sammen bare ren, skjær idyll.

Takterrassetirsdag i Mandal

Før jeg fortsetter mine skildringer fra norgesferien som jeg allerede lengter tilbake til, vil jeg komme med en liten oppdatering på livet og alt som har hendt den siste uka. Vel, Julien og jeg har hatt katten til hans foreldre boende hos oss i tolv dager, mens de selv har vært travelt opptatt med flytting fra Paris-området til det solrike sørvest. Vi har i tillegg til kattepass, oppbevart deres planter på vår balkong og hatt flere fulle flytteesker stående i stua. Snart er det vår tur til å pakke ned alt vi eier og flytte til ny bolig, dessuten skal vi snart, etter tre utsettelser og over ett år med venting og frustrasjon, feire vår bryllupsfest på Château du Croisillat. Vi har mye å gjøre, mye å forberede, og for å være helt ærlig gleder jeg meg ikke til noe som helst. Mer om det en annen dag.

Hvor var det jeg avsluttet forrige gang, jo, jeg nevnte bussturen fra Kristiansand til Mandal. For anledningen var jeg kledd i blå linkjole og sorte sandaler, temperaturen var den varmeste jeg foreløpig hadde opplevd i løpet av norgesferien, jeg så derfor frem til å fiske ut badetøyet fra kofferten og smøre inn huden med solkrem. Jeg så frem til å spasere ned til stranda og la mine nakne føtter føle kontrastene fra den varme sanden og de kalde bølgene. Det skulle dessuten bli fint å slappe av på et strandhåndkle, sole beina og diskutere med min mor, min reisepartner gjennom den vestre delen av Agder.

To netter på det nye Mandal Hotel ventet oss, to netter på et nydelig rom med utsikt mot sjarmerende kafeer hvor mennesker samles over et glass eller et måltid. Utsikt mot båter, store og små, mot livet ved Mandalselva, elva som egentlig heter Marna. Vakre Marna på det idylliske Sørlandet.

Jeg kan ikke lenger huske mitt første møte med Mandal, det er så altfor lenge siden, jeg var bare et lite barn den gang, et barn som ikke brydde seg om annet enn å bade på stranda og spise pizza hos restaurantkjeden som den gang lot seg inspirere av amerikansk jazz og lot konseptet bli formet deretter, en kjede jeg nå har blitt kjent med på ny i annen by, denne gang i Toscana-inspirert drakt, for Italia er inn og sørstatspizza er tydeligvis ut.

Broen som knytter det spennende kulturhuset og det helt ferske hotellet til byens sentrumskjerne, er også relativt ny. Åtte år har den rukket å bli i år. Jeg husker fortsatt godt hvordan Mandal så ut før Adolph Tidemands bro, som den jo heter, ble offisielt åpnet, før kinoen og biblioteket flyttet inn på den andre siden av elven, før byen fikk et nytt overnattingssted for dem som ønsker noe litt mer luksuriøst enn campinghytter og feriesentere og noe litt mer internasjonalt enn det tradisjonelle hotellet som ligger midt i sentrum. Det finnes selvsagt flere alternativer også, et av dem skiller seg godt ut, det gamle fengselet som har blitt forvandlet til hostell.

Vi sjekket inn og skiftet tøy og gjorde som vi hadde planlagt. Med solkrem i sekken, håndklær i en pose og solbriller på nesa, dro vi til den samme stranda som for tjue år siden virket så mye bredere og mykere og flottere enn nå. Alt var flottere gjennom mine barneøyne, før jeg vokste meg større og mer skeptisk, og før livet ble altfor seriøst og det å bygge sandslott ble erstattet med å sitte på et håndkle og glo på forbipasserende.

Etter vår lille strandtur og et kort opphold på hotellrommet, krysset vi broen nok en gang, denne gang for å kose oss med hver vår cocktail på takterrassen til Tidemands Cafe. Woo Woo til meg og Screwdriver til min mor, hadde ikke prisnivået vært så høyt som det er i Norge, ville jeg gjerne ha bestilt en runde til og gitt kvelden emneknaggen takterrassetirsdag og hevet nok et glass med et smil. Skål for takterrassetirsdag, ville jeg kanskje sagt.

Etter sol og syrlige drinker, våknet jeg til en skuffende overskyet onsdag.

Palmer og tapas i Kristiansand

Verdifull familietid og fine sommerminner, mitt månedslange norgesbesøk er over. Allerede. Det er nesten ikke til å tro at august allerede er dager unna sin ende, at høsten allerede er på vei.

Jeg er fornøyd med alt jeg rakk å gjøre i løpet av ukene i Norge, og er samtidig trist for at ferien er over, for nå løper jeg fra et gjøremål til det neste, og har en kalender full av ærend relatert til kjøp av ny leilighet og flytting fra den gamle, for ikke å nevne det som gjenstår av planlegging av den utsatte bryllupsfesten.

Nattesøvnen er dårlig og jeg tenker for mye. Døgnet har jo egentlig mange nok timer, men jeg ville likevel ønsket meg flere, for å gi meg selv mer tid til å skrive videre på det nye manuset (roman) og til å skrive flere reisebrev som dette, dele mine beste minner fra ukene som har gått, bilder og skildringer av sørlandsidyll og norsk sommer på sitt beste.

Jeg savner allerede familien min. Når jeg sier familie, mener jeg min mor og stefar. Sammen med dem, har jeg hatt gleden av å være i godt selskap hver eneste dag, jeg har hatt gleden av å kose meg med overnattinger på ulike hoteller med god frokost og behagelige senger, jeg har hygget meg i ferieleiligheter med vakker sjøutsikt. Været har vært fint omtrent hver eneste dag, med unntak av noen timer med småregn, her og der. De store regnbygene har utrolig nok holdt seg unna. Det vil si, helt til tiden var inne for å reise tilbake til flyplassen for å nok en gang forlate Norge. En regnfull onsdagsmorgen.

Etter oppholdet på Obrestad, dro min mor og jeg til Bryne for å ta tog til det glade sør. Et døgn i Kristiansand stod for tur, en natt på hotell ved Bystranda og middag på tapasrestaurant. Jeg så frem til et gjensyn med en by som har gitt meg mange koselige ferieminner, men også noen dårlige (som da min venninne og jeg, begge i en alder av tjuefire, ble kastet ut av en bar fordi bartenderen påstod at vi begge var mindreårige med falsk legitimasjon).

Når jeg tenker tilbake på Kristiansand, tenker jeg på rockekonserter på studentpuber, jeg tenker på den korte flørten jeg hadde med en gitarspillende chilener, jeg tenker på venninner som har vært en del av mitt liv og ikke lenger er, jeg tenker på festivaler jeg i årevis har drømt om å gå på. Som tenåring fikk jeg ikke lov, som tjue-og-noe hadde jeg aldri råd. Jeg tenker kanskje aller mest på alt som alle andre forbinder med Kristiansand. Danskebåten og Dyreparken. Kardemommeby, Julius og Kaptein Sabeltann.

Kristiansand minner meg om sommer, om sol og regn, solbriller og paraply. Da min mor og jeg gikk av toget, ble vi møtt med småyr, grå himmel og augustregn. Vi sjekket inn på hotellet og ble sittende på sengekanten, våre blikk rettet mot byens vakre lille strand med sine unorske palmetrær.

Vi ble sittende ved vinduet i en halvtime, kanskje enda lenger, tålmodig ventet vi til sola tittet frem. Kaffetørste, dro vi omsider til en cubansk kaffebar ved navn Cuba Life, før vi vandret gjennom byens gater, forbi restauranter og kafeer, ned til båthavna og Bystranda. Helt til slutt kom dagens store høydepunkt, deilig tapas og spansk vin på den stilige restauranten Mercado i Markens Gate.

Som med palmene på stranda, ga tapasrestauranten meg en følelse av å være på ferie langt, langt unna Norden. Det var både rart og fint å sitte der med en følelse av å være i sentrum av Barcelona eller Madrid. Det er nettopp det jeg liker så godt med Kristiansand. Byen er utypisk. Fargerik og palmekledd, full av turister som prater med hverandre på ulike språk.

Vi dro tilbake til rommet for å spise smågodt og se svensk krim på TV. Etter en fin frokost fra hotellets buffet, og en siste spasertur gjennom byen, tok vi buss fra Kristiansand til Mandal for å fortsette vår sørlandsferie. Mye har blitt forandret de siste to-tre årene, både i Kristiansand og Mandal og langs hele strekningen mellom de to byene. Bykjerner utvides, skogsområder rives, mye tilrettelegges for turisme og for å tiltrekke nye innbyggere. Selv drømmer jeg fortsatt om å en dag få muligheten til å dra på musikkfestival i Kristiansand.

Barndomsminnene fra Obrestad

Timer, dager, uker har gått siden jeg først satte mine ben på norsk jord og omfavnet min familie for første gang på to år. Jeg har i løpet av disse ukene sørget for å ta meg god tid til å besøke venner, jeg har fått et gjensyn med steder som betyr mye for meg, og steder jeg ikke hadde sett siden jeg var et lite barn.

Som barn, dro jeg ofte på fisketur sammen med min far, hver eneste gang dro vi ut på Jæren, ut til Obrestad, til hans søskenbarn med båt.

Jeg husker ikke om jeg egentlig hadde noen spesielle meninger for eller mot å dra på båttur med fiskestang og garn som åtte-tiåring, om jeg syntes aktiviteten i seg selv var spennende eller om det bare var det å være sammen med pappa som betydde noe. Alle utflukter sammen med min far ble husket som noe eventyrlig, nesten magisk, sannsynligvis fordi de var så sjeldne. For jeg husker ikke lenger hvordan båten så ut, og i minnet var både den og havna tre ganger større enn i det virkelige liv. Det samme gjelder stranden som ligger bare et lite steinkast unna båthavna, jeg husker den som flere kilometer lang, fin, men stappfull av stinkende alger, en lukt jeg aldri har klart å glemme.

Algene må være grunnen til at vi alltid lot båten føre oss langt, langt ut til det åpne blå. Det vil si, om ikke også dette er en karikert utgave av et minne fra barndommen. Det er godt mulig det ikke var langt unna i det hele tatt, men jeg opplevde det i hvert fall som langt. Fiskene vi fikk på kroken var nok heller ikke så store, eller så mange, som i min fantasi, og fiskegarnet kan umulig ha vært så svært som jeg trodde det var. Jeg har aldri tenkt over disse barndomsminnene som noe overdrevent, noe som beveger seg et eller annet sted mellom fiksjon og virkelighet, en verden sett gjennom et filter hvor alle farger er forsterket, en verden hvor en liten båt blir til et enormt skip og havet er fullt av hai og hval og redningsvesten er så solid at jeg nesten blir udødelig om jeg faller over bord.

Jeg hadde aldri sett for meg at jeg skulle finne veien tilbake til båthavna på Obrestad, men forrige søndag stod jeg der sammen med min mor og stefar. De hadde leid et feriehus for en natt, en overraskelse som skulle lede meg tilbake til mine barndomsminner, vise meg hvordan alt egentlig ser ut, gjennom en voksens øyne.

Huset var koselig. Moderne og samtidig gammeldags på den sjarmerende måten, med fin beliggenhet ikke langt unna sjøen, men likevel langt nok for å slippe lukten av råtne alger. En lukt som var nøyaktig som jeg hadde husket den.

Vi spiste pizza og drakk rødvin, før vi tok oss en liten spasertur til Obrestad Fyr, selveste turistattraksjonen i området, og derfra fulgte vi en sti som ledet tilbake til stranden, til båthavna, og til huset som stod på toppen av berget og tittet ned på den voksne, alvorlige utgaven av jenta som en gang hadde gledet seg til de søndagene hvor sjølukt og tålmodige timer med fiskestang var det beste som fantes, selve meningen med livet.

Som voksen elsker jeg fortsatt lyden av bølgeskvulp og synet av spente mennesker på fisketur. Jeg liker fortsatt å se på båter, store og små, både de som står stille i havna, og de som er på vei ut eller inn, med eller uten fisk. Mine hender har ikke rørt en fiskestang på flere år, og det bryr meg ikke så mye, for det fineste med dette korte oppholdet på Obrestad, var nemlig det å få være sammen med min mamma og min kjære stefar på et sted hvor vi tre ikke har vært sammen før. Vi drakk italiensk rødvin, spiste pizza, og jeg slo dem begge i Ludo.

Et koselig opphold på Tau

Mye har blitt forandret siden jeg var her sist. For å komme meg hit, behøver jeg ikke lenger å stige om bord, gå opp de smale trappene med en kø av mennesker både foran og bak meg, åpne den tunge døra og kjenne lukten av drivstoff bli byttet ut med den av pølser og sveler, kjenne bølgene bevege gulvet og bli sittende med blikket vendt mot sjøen eller mot ukebladet som ligger foran meg på bordet. Det hele ville vært over nesten før det rakk å starte, for tettstedet på den andre siden lå jo ikke så langt unna byen som jeg trodde da jeg var barn. Den gang var alt så stort, så voldsomt og avstandene var enorme.

Når jeg tenker over det, husker jeg faktisk ikke om de i det hele tatt solgte sveler og pølser i kiosken, eller om det bare er en umiddelbar assosiasjon som dukker opp i mitt hode, hver gang jeg tenker på ferger.

Fergen går ikke lenger, den har blitt erstattet med en tunnel, verdens lengste undersjøiske tunnel, 292 meter under havoverflaten på det dypeste, en fascinerende og til dels skummel kjøretur inn og ut av mørket. På vei til Tau og en ferieleilighet med nydelig sjøutsikt.

Mine foreldre hadde vært der tidligere, i nøyaktig samme leilighet. De har utforsket mange flotte steder innenfor fylkesgrensene det siste året, for heller ikke de har hatt mulighet til å reise hjem til sine hjemland under pandemien. Den norske naturen og idylliske småsteder har derfor vært en fin, kanskje til og med nødvendig, distraksjon for dem, på samme måte som den franske bygdesjarmen har vært terapeutisk for meg med min toårige hjemlengsel.

Jeg vet ikke hvordan været var da de var her sist, men vi ble i hvert fall møtt med solskinn og varme denne gang, og jeg fikk endelig bruk for olashortsen min, en første dag i shorts (og eneste foreløpig) siden min ankomst i slutten av juli. Himmelen var blå og Mølleparken var på sitt vakreste, med sine friske blomster og grønne gress. En park rik på fugleliv, men også sommerfugler og bier. De store epletrærne bar moden frukt, de fikk meg til å tenke på min mors deilige eplekake, den med smak av søte epler og kanel.

Like ved parken ligger Gamle Tou Mølle, et historisk landemerke fra 1800-tallet. Den er som hentet fra et maleri med sin pittoreske sjarm. Mens vi vandret rundt, ble jeg spurt av mine foreldre, som vet godt at jeg liker å skrive både blogg og manus, om det kunne friste å skrive krim eller en kjærlighetshistorie hvor handlingen er satt til nettopp dette stedet. Jeg vet at de mente det mer eller mindre som en spøk, dessuten skriver jeg hverken krim eller kjærlighetshistorier, men jeg klarte likevel ikke å la være å tenke at det kanskje kunne vært en morsom idé.

Vi sjekket inn i den flotte leiligheten og lot fredagskvelden bli en liten vinkveld med spekemat og norske oster. Fra naboterrassene hørte vi mennesker prate tysk og fransk, jeg turte ikke å hilse på noen av dem. I stedet ble jeg sittende ved bordet, jeg tittet ut vinduet på utsikten mot sjøen og båtene som seilte forbi, feriefølelsen var på topp, sommeridyllen kunne ikke blitt bedre.

Allerede på formiddagen måtte vi sjekke ut og reise hjem igjen, for å gi plass til andre besøkende, kanskje nordmenn på innenlandsreise, kanskje rogalendinger på staycation, eller turister fra andre europeiske land. Jeg skulle gjerne ha blitt værende noen dager ekstra, for å kunne besøke steder som Fister og Hjelmeland. Jeg har fine barndomsminner fra sistnevnte, minner fra hytta til hun som gjennom store deler av barndommen var min beste venninne, før vi flyttet til hver vår kant og vokste opp til å bli fremmede for hverandre. Det er egentlig ganske sørgelig å tenke på at jeg før i tiden sa alt til henne, og nå vet jeg ikke lenger hva jeg skulle sagt om våre stier en dag krysset hverandre igjen et eller annet sted på denne kloden, måtte det være på Hjelmeland, i Stavanger eller et helt annet sted i verden.

Livet er vel litt som vårt lille land med sine mange fjorder, fjell og små øyer. Vakkert, men fullt av utfordringer og til tider ensomt. Jeg hadde det uansett helt fantastisk sammen med min mor og stefar på vår lille tur til idylliske Tau.

På søndag reiser vi nok en gang på tur, overraskelsestur, jeg vet ikke hvor.