Sørland og sommergleder

Tid til hobbyer har det blitt lite av de siste ukene, lite tid til å lese og skrive, lite tid til serier og filmer, lite tid til annet enn møter med vigsler, sminkør, dekoratør, catering og alt annet som har med bryllupsfesten å gjøre, alt samtidig som jeg pakker de siste fire årene ned i flytteesker.

Neste mandag overtar vi den nye leiligheten, for første gang skal jeg bli eier av egen bolig. Sekstitre kvadratmeter med stor terrasse, bare 140 meter fra min nåværende adresse, samme gate, men kortere avstand til bakeriet og tapasrestaurantene som vi liker så godt.

Siden jeg liker å dele bilder og fortelle historier i kronologisk rekkefølge, fortsetter jeg skildringene hvor jeg avsluttet forrige gang, det vil si i Mandal, selv om turen føles så lenge siden nå. Alt føles fjernt, nå som hver eneste dag er like travel som den forrige, nå som jeg konstant går rundt med dårlig samvittighet fordi jeg aldri, bortsett fra i helgene eller sene kveldstimer, husker å ta meg tid til å slå av en prat med venner og familie på sosiale medier.

Alt går bra, men alt er likevel svært kaotisk.

På det norske sørlandet var ingenting kaotisk. Alt var bare ren, skjær idyll og jeg angrer ikke ett sekund på at jeg utvidet min norgesferie for å tilbringe en hel måned sammen med familien. Deilig var det å våkne i Mandal, overskyet himmel men likevel en nydelig sjøutsikt. Jeg våknet uthvilt etter en god natts søvn i komfortabel hotellseng med myke puter og luftige dyner. Min mor og jeg nøt en spennende frokost fra buffet med bredt utvalg, vårt eneste mål for dagen var å finne ut hva vi ønsket å utforske, hvor vi ønsket å gå tur og hvilken restaurant vi utover ettermiddagen hadde lyst til å besøke.

Vi tok oss en lang spasertur langs Sjøsanden og videre til Risøbank, et vakkert parkområde med veksthus og bryllupslokaler. Nysgjerrige som vi jo var, tok vi oss en titt innom veksthuset før vi satte kursen mot strendene for å fotografere blått vann og hvit sand. Vi trasket deretter videre langs lange turstier i grønne omgivelser, før vi til slutt innså hvor langt unna hotellet vi hadde havnet. Slitne, etter å ha spasert i flere timer uten pause, beveget vi oss i sakte tempo mot sentrum og vurderte samtidig å droppe restaurant-middag til fordel for å sitte på sengekanten med såre føtter og takeaway-mat på nattbordet.

Men smerten var ikke så langvarig som vi hadde fryktet. Vi klarte å komme oss ned til sentrum, ned til spisestedet SMOI for å spise pizza og drikke vin, før vi tok oss et nytt glass vin i hotellbaren og fortsatte kvelden med latter og selfies på hotellets takterrasse. Latter, fordi jeg et nervøst øyeblikk trodde jeg hadde ødelagt terrassedøra etter å så vidt ha rørt det allerede løse håndtaket før det gikk i gulvet. Da vi uten håndtak likevel klarte å skyve døra halvåpen, listet vi oss ut på taket for å ta bilder av utsikten. Og hverandre.

Vi sovnet nok en gang til en episode av svensk krim på TV-skjermen. Iført pyjamas og godt pakket inn i dyne, hygget jeg meg med krim og smågodt, som om det skulle vært påske. Neste morgen sjekket vi ut, og ble hentet av min stefar som var kommet med bil for å tilbringe de neste tre nettene sammen med oss på et nytt sted, en feriedestinasjon hvor jeg aldri tidligere hadde vært.

Fra Mandal dro vi videre til vår neste sørlandsperle, sjarmerende lille Søgne, hvor vi ble velsignet med varmt sommervær hver eneste dag. Jeg ble til og med brun av å være der, av å vandre rundt i shorts og t-skjorte. Som nevnt tidligere var alt sammen bare ren, skjær idyll.

Palmer og tapas i Kristiansand

Verdifull familietid og fine sommerminner, mitt månedslange norgesbesøk er over. Allerede. Det er nesten ikke til å tro at august allerede er dager unna sin ende, at høsten allerede er på vei.

Jeg er fornøyd med alt jeg rakk å gjøre i løpet av ukene i Norge, og er samtidig trist for at ferien er over, for nå løper jeg fra et gjøremål til det neste, og har en kalender full av ærend relatert til kjøp av ny leilighet og flytting fra den gamle, for ikke å nevne det som gjenstår av planlegging av den utsatte bryllupsfesten.

Nattesøvnen er dårlig og jeg tenker for mye. Døgnet har jo egentlig mange nok timer, men jeg ville likevel ønsket meg flere, for å gi meg selv mer tid til å skrive videre på det nye manuset (roman) og til å skrive flere reisebrev som dette, dele mine beste minner fra ukene som har gått, bilder og skildringer av sørlandsidyll og norsk sommer på sitt beste.

Jeg savner allerede familien min. Når jeg sier familie, mener jeg min mor og stefar. Sammen med dem, har jeg hatt gleden av å være i godt selskap hver eneste dag, jeg har hatt gleden av å kose meg med overnattinger på ulike hoteller med god frokost og behagelige senger, jeg har hygget meg i ferieleiligheter med vakker sjøutsikt. Været har vært fint omtrent hver eneste dag, med unntak av noen timer med småregn, her og der. De store regnbygene har utrolig nok holdt seg unna. Det vil si, helt til tiden var inne for å reise tilbake til flyplassen for å nok en gang forlate Norge. En regnfull onsdagsmorgen.

Etter oppholdet på Obrestad, dro min mor og jeg til Bryne for å ta tog til det glade sør. Et døgn i Kristiansand stod for tur, en natt på hotell ved Bystranda og middag på tapasrestaurant. Jeg så frem til et gjensyn med en by som har gitt meg mange koselige ferieminner, men også noen dårlige (som da min venninne og jeg, begge i en alder av tjuefire, ble kastet ut av en bar fordi bartenderen påstod at vi begge var mindreårige med falsk legitimasjon).

Når jeg tenker tilbake på Kristiansand, tenker jeg på rockekonserter på studentpuber, jeg tenker på den korte flørten jeg hadde med en gitarspillende chilener, jeg tenker på venninner som har vært en del av mitt liv og ikke lenger er, jeg tenker på festivaler jeg i årevis har drømt om å gå på. Som tenåring fikk jeg ikke lov, som tjue-og-noe hadde jeg aldri råd. Jeg tenker kanskje aller mest på alt som alle andre forbinder med Kristiansand. Danskebåten og Dyreparken. Kardemommeby, Julius og Kaptein Sabeltann.

Kristiansand minner meg om sommer, om sol og regn, solbriller og paraply. Da min mor og jeg gikk av toget, ble vi møtt med småyr, grå himmel og augustregn. Vi sjekket inn på hotellet og ble sittende på sengekanten, våre blikk rettet mot byens vakre lille strand med sine unorske palmetrær.

Vi ble sittende ved vinduet i en halvtime, kanskje enda lenger, tålmodig ventet vi til sola tittet frem. Kaffetørste, dro vi omsider til en cubansk kaffebar ved navn Cuba Life, før vi vandret gjennom byens gater, forbi restauranter og kafeer, ned til båthavna og Bystranda. Helt til slutt kom dagens store høydepunkt, deilig tapas og spansk vin på den stilige restauranten Mercado i Markens Gate.

Som med palmene på stranda, ga tapasrestauranten meg en følelse av å være på ferie langt, langt unna Norden. Det var både rart og fint å sitte der med en følelse av å være i sentrum av Barcelona eller Madrid. Det er nettopp det jeg liker så godt med Kristiansand. Byen er utypisk. Fargerik og palmekledd, full av turister som prater med hverandre på ulike språk.

Vi dro tilbake til rommet for å spise smågodt og se svensk krim på TV. Etter en fin frokost fra hotellets buffet, og en siste spasertur gjennom byen, tok vi buss fra Kristiansand til Mandal for å fortsette vår sørlandsferie. Mye har blitt forandret de siste to-tre årene, både i Kristiansand og Mandal og langs hele strekningen mellom de to byene. Bykjerner utvides, skogsområder rives, mye tilrettelegges for turisme og for å tiltrekke nye innbyggere. Selv drømmer jeg fortsatt om å en dag få muligheten til å dra på musikkfestival i Kristiansand.

Tur til Bryne – Feriens første staycation

Jeg vil aldri glemme første gang jeg hørte uttrykket staycation, og hvor merkelig jeg den gang syntes konseptet var. Det var vanskelig for meg å forstå hvordan noen kunne glede seg over å sjekke inn på hotell i egen hjemby, naboby eller et annet sted som man lett kan besøke som en liten dagstur. Selv da jeg bodde i Florida, midt i Disney-smørøyet, klarte jeg ikke å skjønne hvorfor så mange av mine venner brukte tusenvis av kroner på å overnatte på luksuriøse resorts like i nærheten av egen bostedsadresse og arbeidsplass, jeg så ikke poenget med å sløse bort store summer når vi uansett hadde tilgang til alle Disney-hotellenes fasiliteter på dagtid.

Men så kom pandemien og endret våre reisevaner, på mange måter til det bedre. Vi er nok flere som har lært å bli mer oppmerksomme på våre omgivelser, på de små detaljene, vi har åpnet øynene for flere av severdighetene som ligger i umiddelbar nærhet, både naturen, spisestedene, de lokale turistattraksjonene, de koselige hotellene, alt som tidligere ble skjøvet til side fordi vi heller ville bruke våre penger og vår fritid på å reise til steder hvor gresset så grønnere ut enn hjemme.

Jeg skal ikke nekte for at jeg savner å reise til destinasjoner i det fjerne, men med en klode som, i tillegg til å være virussyk, både brenner og drukner, er det nok best å begrense seg litt. Fjorårets sommer ble derfor sommeren da jeg dro på ulike staycations i Occitanie, den franske regionen som jeg bor i, mens jeg i år reiser rundt i eget fylke hjemme i Norge (sammen med min mor og stefar).

Norgesferiens første overnatting, en utflukt sammen med min mor, gikk til Bryne, en liten by bare tretti kilometer fra Stavanger. Fra tirsdag til onsdag, bodde vi på Bryne Kro & Hotell, et golfhotell som ligger en kilometer fra den lille sentrumskjernen.

Da vi ankom togstasjonen, gikk vi ikke direkte til hotellet med bagasjen, men tok oss heller en tur innom en kaffebar for å drikke latte og spise bolle, solskinnsbolle under solfylt himmel. En uforventet varme, den gjorde det ubehagelig for meg å sitte ved utebordet iført ullgenseren som jeg trodde ville bli nødvendig, som om ullgenser noensinne har vært nødvendig på en augustdag i Rogaland.

Vi spaserte gjennom Fritz Røed skulpturpark, svaner og ender nøt livet ved Mølledammen, vi så fossefallet som min mors venninne med en spøkefull tone omtalte som Jærens Niagara Falls. Så lenge jeg kan huske har dette alltid vært den fineste utsikten i byen.

Etter innsjekk på golfhotellet, handlet jeg med meg to nye bøker fra en bokhandel i sentrum. Målet er å fylle kofferten med minst fem norskspråklige bøker, forhåpentligvis mer, siden det tross alt er så latterlig dyrt å bestille norske bøker til utenlandsk adresse. Vi tittet også på kjoler og bluser, men jeg eier allerede altfor mye klær og har ikke behov for noe nytt. Jeg ville heller prioritere å bruke penger på bøker, mat, drikke og såkalte staycations.

En ordentlig staycation blir ikke komplett uten en god middag, og vi endte for anledningen opp på Il Tempo, en italiensk restaurant som åpnet for drøyt ett år siden. Pizza med strimlet biffkjøtt, sopp, béarnaisesaus og persille, ikke akkurat typisk italiensk, men likevel utrolig godt. Og uteserveringen var dessuten nydelig med sine blomsterdekorasjoner, ja, det var så fint at jeg nesten glemte at vi befant oss like mellom et stort veikryss og en parkeringsplass.

Et par pizzastykker lå igjen på fatet, vi fikk en pizzaeske av servitøren og tok restene med oss tilbake til hotellet. Over hvert vårt glass Chianti, nøt vi dem på rommet, før vi igjen gikk ned til sentrum, denne gang for å treffe min mors venninne som bor midt i hjertet av byen. Hun som snakket om Jærens Niagara Falls.

Surøl på Mellombels Ølstove, en fin avslutning på en hyggelig dag. Jeg elsker ølbarer som denne, hvor alt jeg behøver å si er navnet på en øl eller beskrive stilen jeg liker, og umiddelbart få noe tilsvarende servert foran meg på bordet. Det høres jo ganske logisk ut, det å få hva man har bedt om, men på en helt alminnelig bar som ikke spesialiserer seg på øl, ville det vært lettere sagt enn gjort å bli forstått når man spør etter noe som ligner en Duchesse de Bourgogne. For eksempel.

Etter behagelig nattesøvn, forsynte vi oss med frokost fra hotellets buffet og ble enige om at kaffen ikke var noe særlig. Formiddagen ledet oss derfor tilbake til samme kafé som forrige ettermiddag, Kanelsnurren, hvor vi slukket kaffetørsten med bedre kaffe enn den fra hotellet. Før vi forlot Bryne, spaserte vi gjennom en annen del av sentrum og smilte bredt da vi fikk øye på gatekunstverket som i fjor ble verdenskjent, The Lovers, av kunstneren Pøbel.

Bokbytte på Bersagel og idyllisk natur

Jeg hentet frem sju bøker som jeg ikke lenger hadde lyst til å beholde. Ei av dem har jeg allerede liggende på hylla i Toulouse, jeg må ha glemt at jeg kjøpte den lenge før jeg flyttet fra Norge til USA og fra USA til Frankrike. Resten kommer fra en tid hvor jeg var en annen person med andre interesser, en annen versjon av meg selv. Bøkene fra den tiden har jeg ikke lyst til å ta vare på, jeg vil erstatte dem med noe annet, noe som kler meg bedre. Jeg pakket bøkene ned i en plastpose, mens jeg satt på gulvet i mine foreldres kjellerstue, et rom som ligner mer på et bibliotek enn ei stue, med sine mange bokhyller som alle er stappfulle. En bokorms store drøm, min store drøm.

Med en pose full av bøker, skulle vi kjøre til Bersagel, et bittelite sted på utkanten av Sandnes. Jeg ble fortalt at vi skulle dit for å plassere bøkene på ei hylle, slik at hyttefolk og fastboende ville få muligheten til å ta dem med seg hjem. Vi ville samtidig kunne bytte til oss et par pocketbøker eller en krimroman, hva enn vi ville få glede av å lese fra den åpne hylla der ute i det grønne landskapet.

Men da vi ankom Bersagel og stablet bøkene på hylla i det sjarmerende skuret hvor bokbyttet finner sted, fant jeg absolutt ingenting som så interessant ut. Men kjøreturen var fin, med en nydelig utsikt over vestnorsk sommer, mot båter på fjorden og hytter ved vannkanten, mot skog i det nære og fjellandskap i det fjerne. Jeg så mennesker sitte på sine terrasser eller i hager, jeg undret hvordan det må føles å ha ei egen hytte, et idyllisk tilfluktssted som man kan rømme til når bylivet blir for voldsomt. Ei hytte hvor man kan feire jul og vende tilbake noen måneder senere med påskekrim og sjokoladeegg, før man inviterer gjester på sommerbesøk og grillfest. Hadde ikke utgiftene og forpliktelsene vært så mange, skulle jeg gjerne hatt ei hytte et eller annet sted, men slik livssituasjonen er i dag, er det nok enklest å nøye seg med Airbnb og den slags, inntil videre.

Vi kjørte videre gjennom Ims og havnet til slutt i Hommersåk, hvor vi tok en kaffe på det lille senteret som ligger ved båthavna. Etter å ha hygget oss med kaffe og bolle, spaserte vi bort til den lille fossen ved havna, vi tittet på båter og nøt den friske sjølufta mens sola kysset oss forsiktig i ansiktet. Idyll behøver ikke å koste mye, det trenger ikke å koste noe i det hele tatt, så lenge man er i godt selskap og får gleden av å kose seg ute mens sola skinner, eller inne under et pledd mens man lytter til dråpene som treffer vinduet på en overskyet regnværsdag.

Min første uke med norgesbesøk er allerede over, og tre uker gjenstår før jeg reiser tilbake til Frankrike. Jeg har allerede rukket både vennebesøk og familiebesøk, og ser nå frem til ulike overnattinger i både nærområdet og lenger sør i landet. Jeg kan ikke si så mye om hvor, ikke enda, mye av det som familien min har planlagt er nemlig en overraskelse. De sier jeg kommer til å bli utrolig glad, og jeg velger å la være å gjette meg frem til hva og hvor vi skal. Jeg liker overraskelser, jeg synes det er smigrende at noen tar seg tid til å tenke på meg, tenke på hva jeg liker, hva som vil gjøre meg lykkelig, for å deretter planlegge en aktivitet for å glede nettopp meg.

Jeg vet ikke mye om hva som skjer fremover, men jeg krysser fingrene for at sommertemperaturen stiger et par hakk, slik at jeg i hvert fall kan gå i kjoler og shorts igjen.