Palmer og tapas i Kristiansand

Verdifull familietid og fine sommerminner, mitt månedslange norgesbesøk er over. Allerede. Det er nesten ikke til å tro at august allerede er dager unna sin ende, at høsten allerede er på vei.

Jeg er fornøyd med alt jeg rakk å gjøre i løpet av ukene i Norge, og er samtidig trist for at ferien er over, for nå løper jeg fra et gjøremål til det neste, og har en kalender full av ærend relatert til kjøp av ny leilighet og flytting fra den gamle, for ikke å nevne det som gjenstår av planlegging av den utsatte bryllupsfesten.

Nattesøvnen er dårlig og jeg tenker for mye. Døgnet har jo egentlig mange nok timer, men jeg ville likevel ønsket meg flere, for å gi meg selv mer tid til å skrive videre på det nye manuset (roman) og til å skrive flere reisebrev som dette, dele mine beste minner fra ukene som har gått, bilder og skildringer av sørlandsidyll og norsk sommer på sitt beste.

Jeg savner allerede familien min. Når jeg sier familie, mener jeg min mor og stefar. Sammen med dem, har jeg hatt gleden av å være i godt selskap hver eneste dag, jeg har hatt gleden av å kose meg med overnattinger på ulike hoteller med god frokost og behagelige senger, jeg har hygget meg i ferieleiligheter med vakker sjøutsikt. Været har vært fint omtrent hver eneste dag, med unntak av noen timer med småregn, her og der. De store regnbygene har utrolig nok holdt seg unna. Det vil si, helt til tiden var inne for å reise tilbake til flyplassen for å nok en gang forlate Norge. En regnfull onsdagsmorgen.

Etter oppholdet på Obrestad, dro min mor og jeg til Bryne for å ta tog til det glade sør. Et døgn i Kristiansand stod for tur, en natt på hotell ved Bystranda og middag på tapasrestaurant. Jeg så frem til et gjensyn med en by som har gitt meg mange koselige ferieminner, men også noen dårlige (som da min venninne og jeg, begge i en alder av tjuefire, ble kastet ut av en bar fordi bartenderen påstod at vi begge var mindreårige med falsk legitimasjon).

Når jeg tenker tilbake på Kristiansand, tenker jeg på rockekonserter på studentpuber, jeg tenker på den korte flørten jeg hadde med en gitarspillende chilener, jeg tenker på venninner som har vært en del av mitt liv og ikke lenger er, jeg tenker på festivaler jeg i årevis har drømt om å gå på. Som tenåring fikk jeg ikke lov, som tjue-og-noe hadde jeg aldri råd. Jeg tenker kanskje aller mest på alt som alle andre forbinder med Kristiansand. Danskebåten og Dyreparken. Kardemommeby, Julius og Kaptein Sabeltann.

Kristiansand minner meg om sommer, om sol og regn, solbriller og paraply. Da min mor og jeg gikk av toget, ble vi møtt med småyr, grå himmel og augustregn. Vi sjekket inn på hotellet og ble sittende på sengekanten, våre blikk rettet mot byens vakre lille strand med sine unorske palmetrær.

Vi ble sittende ved vinduet i en halvtime, kanskje enda lenger, tålmodig ventet vi til sola tittet frem. Kaffetørste, dro vi omsider til en cubansk kaffebar ved navn Cuba Life, før vi vandret gjennom byens gater, forbi restauranter og kafeer, ned til båthavna og Bystranda. Helt til slutt kom dagens store høydepunkt, deilig tapas og spansk vin på den stilige restauranten Mercado i Markens Gate.

Som med palmene på stranda, ga tapasrestauranten meg en følelse av å være på ferie langt, langt unna Norden. Det var både rart og fint å sitte der med en følelse av å være i sentrum av Barcelona eller Madrid. Det er nettopp det jeg liker så godt med Kristiansand. Byen er utypisk. Fargerik og palmekledd, full av turister som prater med hverandre på ulike språk.

Vi dro tilbake til rommet for å spise smågodt og se svensk krim på TV. Etter en fin frokost fra hotellets buffet, og en siste spasertur gjennom byen, tok vi buss fra Kristiansand til Mandal for å fortsette vår sørlandsferie. Mye har blitt forandret de siste to-tre årene, både i Kristiansand og Mandal og langs hele strekningen mellom de to byene. Bykjerner utvides, skogsområder rives, mye tilrettelegges for turisme og for å tiltrekke nye innbyggere. Selv drømmer jeg fortsatt om å en dag få muligheten til å dra på musikkfestival i Kristiansand.

Som tatt ut av en krimroman?

Et sommersted, en strand fullpakket av badegjester i de varme sommermånedene, står øde og forlatt på disse kalde vinterdager. Sørlandsidyll forbinder vi kanskje ikke med truende skyer og iskald vind, men stemningsfullt, ja, det er det. Jeg fotograferer de hissige bølgene, de mørke skyene og den myke, kalde snøen. Bildene minner aller mest om bokomslagene man finner på krimromaner. Skulle jeg kanskje skrive krimroman som mitt neste prosjekt?

Jeg betrakter omgivelsene gjennom kameralinsen. Snart er vinteren over, og snart vil snøen smelte fra disse benkene, dette fyrtårnet og de vakre sanddynene som gjemmes under millionvis av iskrystaller. Snart, men ikke riktig enda.

Mamma har lånt bort sin lilla boblejakke til meg. Hun passer på meg som om jeg fortsatt var det lille barnet som nektet å gå med votter og lue. Den lille jenta som ville gå med sommerkjole året rundt og ikke forstod viktigheten av å kle seg godt når vinden uler og minusgradene kryper på. Alt jeg ønsket var å føle meg fin.

Innerst inne er jeg egentlig fortsatt denne lille jenta. Jeg nekter fortsatt å gå med hansker og trer sjelden på meg ei lue, med mindre jeg mener det gir antrekket det lille ekstra; en chic touch. Boblejakke synes jeg ikke er noe stas, og jeg føler meg som ei svær, lilla bolle her jeg trasker rundt i snøen iført mamma sin varme dunjakke.

Julien har sendt meg en liten oppdatering fra hjemmet vårt. De har hele tjue varmegrader i Toulouse nå. Sol og skyfri himmel. Åh, så deilig, tenker jeg. Bare tanken på å kunne sitte ute på balkongen iført sommerkjole og solbriller, får meg til å lengte tilbake til leiligheten vår.

Misunnelig er jeg, men likevel er jeg glad for å være på besøk i mitt vakre lille hjemland og ute på reise fra by til by, sammen med to mennesker som betyr alt for meg. Min mamma og min stefar.

Min lille familie i Norge…Som egentlig ikke er så norsk i det hele tatt. Mamma kom til Norge fra Polen på midten av åttitallet, og min kjære stefar kom hit fra England på slutten av syttitallet. De kom hit av totalt forskjellige grunner, og endte til slutt opp sammen – mange, mange år senere. Av ren tilfeldighet.

Og her er jeg, på besøk i Norge. Landet jeg er født og oppvokst i.

Vi titter ut mot havet og prater om livet, døden og alt i mellom. Ingenting er tabu. Med unntak av det faktum at jeg nekter å tre på meg hansker selv når minusgradene kjøler meg ned til det ukomfortable.

Når jeg dør, ønsker jeg å få min aske spredd i Nordsjøen, slik at både Norge og Frankrike kan få en del av meg, informerer jeg mine foreldre, mens vi lytter til den avslappende lyden av bølgeskvulp.

Ikke si sånt, sier min bekymrede mamma, som om jeg var i ferd med å planlegge en tidlig avskjed. Forhåpentligvis skjer det ikke før om mange, mange år, sier jeg, og smiler.

Hennes fortvilte øyne forteller meg at det er lurest å avslutte dette dystre temaet, så vi går tilbake til å knipse flere bilder. Av meg, av henne, av stefaren min.

Bilder av vinterversjonen av den ellers så idyllisk badestranden Sjøsanden  i Mandal.

Den ultimate inspirasjonskilde til å skrive en krimroman helt utenom det vanlige.

snøkledde benker

lilla boblejakke

sjøsanden vinter

mandal sjøen

rødhette mamma