Stavanger, Danmark og flyplassproblemer

Oppdatering (torsdag) :
Jeg mistet ikke flyet, men bagasjen forsvant. Den er fortsatt borte. Om den kommer i kveld eller i morgen, vil jeg ikke kunne hente den før på tirsdag. For nå er jeg jo på vei til Berlin med kosmetikk fra apoteket i gata (kjøpt en halvtime før avreise til flyplassen) og tilfeldige klær som egentlig ikke skulle bli med meg på tur. Jeg reiser til Berlin uten alle de nyvaskede klærne som sikkert bærer lukten av råttent pålegg nå. I tillegg til ost og kjøttpålegg, er kofferten full av sjokolade som garantert har eller kommer til å smelte. Jeg husker ikke hvor i kofferten sjokoladeplatene ligger, om de kommer til å smelte seg fast i bøkene mine, grise til “sangria i parken” og “en tid for å leve”. Heldigvis har jeg Julien og konsertbilletter og en herredeodorant som funker bedre enn min egen.

Tirsdag, dagen før gårsdagen:
Flyet er forsinket med førti minutter, og sannsynligheten er stor for at jeg vil miste neste fly. Miste flyet som skulle føre meg hjem klokka elleve, utsette gleden over å kunne legge meg ved siden av Julien for å deretter haste meg til kontroll på sykehuset like etter frokost. Det passer seg aldri for noen å miste flyet, vi har alle forpliktelser. Etter kontrollen skulle jeg blant annet hente noen pakker på postkontoret og pakke sakene mine ut av den store kofferten og fylle den lille med klær til Berlinturen. Ja, for etter onsdag kommer torsdag, og da reiser vi jo til Berlin for å se Rammstein på Olympiastadion. Det skulle vi egentlig gjøre for to år siden, men pandemien utsatte livet, og først nå kan vi endelig leve igjen.

Med andre ord har jeg ikke tid til å miste fly og sitte fast på Schiphol, det er det vel ingen av mine medpassasjerer som har tid eller lyst til. Jeg kjenner utrolig nok én som ser på slike forsinkelser som gode nyheter, men han er en utbrent småbarnsfar som bor sammen med foreldrene til kona. Svigerforeldrene snakker mye hele tiden, men de snakker ikke samme språk som ham. Barna snakket både hans språk og konas, og de snakker, eller skriker, hele tiden de også. Fredelige flyplasshoteller gir ham derfor det pusterommet han trenger for å ikke rive av seg håret i frustrasjon.

Men jeg bor alene med kaktuser, oliventre og mann. Jeg trenger ikke pusterom. Jeg vil bare komme meg hjem, akkurat som alle de andre som sitter og venter sammen med meg nå.

Over til noe annet, noe finere, selve grunnen til at jeg sitter her og venter. Jeg har tilbrakt to uker sammen med familien min, to fine uker hvor jeg rakk en solfylt feiring av nasjonaldagen, en like fin feiring av bursdagen min og et hyggelig gjensyn med venner. Som forventet regnet det mye, det gjør det jo ofte i Stavanger. Kjolene jeg hadde pakket med meg, ble derfor liggende urørt i kofferten. Men i Toulouse er temperaturen skyhøy og hetebølgen vil slå meg i ansiktet. De bortgjemte kjolene vil dermed få en ny sjanse til å vise seg frem i offentligheten.

Jeg bar marineblått på nasjonaldagen, og fikk gleden av å se alt jeg hadde lengtet etter de siste ni årene. Bunader, norske flagg, faner og folketog. Tidlig på formiddagen så jeg store folkemengder drikke alkohol på byens uteserveringer, og på ettermiddagen stod alle i kø for å kjøpe pølser og is. Moren min og jeg bar sløyfer på brystet, Norge i rødt, hvitt og blått, og vi grillet sammen med stefaren min, pølser og koteletter. De pleier ikke å feire 17. Mai, men i år feiret de for min skyld. De feiret som om de skulle ha vært nordmenn, og pølser har aldri smakt bedre. Vi grillet for Norge, sa vi, men vi grillet egentlig for kjærligheten til hverandre.

Vi dro til Sørlandet allerede neste dag, for å tilbringe noen dager i Mandal før vår planlagte utflukt til Danmark. Jentetur over Skagerrak, min mor og jeg, uten stefaren min. Før vi forlot ham til fordel for et døgn uten menn, nøt vi stillheten ved sørlandskysten. Jeg tok meg tid til å både skrive videre på manuset og spasere rundt i de hvitmalte Mandalsgatene med tankene helt andre steder enn i Mandal.

Jeg gjorde ikke stort annet, men rastløsheten dukket heller aldri opp. Jeg lot dagdrømmene føre meg langt bort mens jeg lyttet til lyden av bølgene der de slo mot strandkanten. Vi spiste solskinnsboller og drømte oss bort til finere solskinnsdager. Dager hvor det ikke ville være nødvendig å gå med jakke eller sokker.

Jeg trodde vi skulle sove på danskebåten, sove i lugar og spise frokost før ankomst, men båten var ikke den samme som før, og turen fra Kristiansand til Hirtshals tok ikke mer enn tre og en halv time. Jeg spiste fiskeburger og pommes-frites og kjøpte meg en t-skjorte med et lite martiniglass og paljetter på brystet.

Vi sjekket inn på hotellet i Hirtshals, og jeg skiftet til badedrakt med ananasmotiv. De neste førti minuttene svømte jeg flere runder frem og tilbake, jeg svømte så godt jeg kunne, helt til jeg ikke orket mer. Like før midnatt mottok jeg et anrop fra Julien på mobilen min. Han ville gratulere meg med dagen før alle andre, og jeg begynte å gråte fordi jeg ikke hadde lyst til å være trettifem. Det fantes ikke lenger noen grunn til å glede seg over egen bursdag, ikke når ordene anti-age står skrevet på hudkremene og rynkene under øynene blir større for hvert smilende år. Trettifem betyr mas og forventninger. Jeg hører barneskrik fra alle kanter og hopper heller uti bassenget igjen for å ikke lenger høre noen ting.

Jeg gråt i den danske enden av telefonen, og jeg tror han gråt litt i den franske, også. Kanskje blir vi skilt en dag, sa jeg, om han bestemmer seg for at han vil ha barn for ikke å føle seg annerledes. Han sa seg uenig, aldri i livet, skrek han. Jeg tror ham, men jeg tror også at han i det lengre løp vil velge bort det som vi har nå. Velge det bort for å slippe å være en som går uvanlige veier. En som må forsvare sine valg, forsvare alt som ikke ligner alle andres.

Tanken på å være den mannen skremmer ham, tanken på å stå på utsiden og ikke ha noe å bidra med i en samtale om det ordinære. Selv liker jeg ikke å være som alle andre, jeg liker ikke ordinært, det har jeg aldri gjort. I morgen skal jeg male neglene i fem forskjellige farger, men det er det jo mange som gjør i dag. Kanskje også kvinner på trettifem.

I Hirtshals malte jeg ikke neglene, men jeg feiret bursdagen min med en tur til Nordsøen Oceanarium for å se på haier, rokker og alle de andre spennende skapningene som lever i nordsjøen. Vi besøkte selene i akvariet og tok bilder av dem under fôring. På fransk heter de foque, sa jeg, og vi lo til vi mistet pusten fordi foque uttales likt som fuck.

Bursdagen ble til kveld, og vi spiste middag på en koselig restaurant hvor jeg trodde jeg skulle få gratis kake om jeg sa jeg fylte år. I stedet ble bordet dekorert med et dansk flagg og jeg hadde uansett ikke hatt plass til kake, for måltidet var stort og moren min spiser ingenting i forhold til meg.

Neste dag satte vi kursen mot Kristiansand igjen, og denne gang visste jeg at turen med Color Line ville ta tre og en halv time. Vi spiste oss mett på sjokolade før vi gamblet bort en femtilapp på en av de mange spillemaskinene på båten.

Vi spiste middag på restaurant og tok et forsinket tog tilbake til Stavanger. Det regnet da vi kom frem, det har regnet hver eneste dag siden jeg fylte trettifem. Men i august skal jeg gi ut bok, og nylig lyttet jeg til en podcast hvor det ble nevnt at forfattere flest debuterer i trettiårene.

Palmer og tapas i Kristiansand

Verdifull familietid og fine sommerminner, mitt månedslange norgesbesøk er over. Allerede. Det er nesten ikke til å tro at august allerede er dager unna sin ende, at høsten allerede er på vei.

Jeg er fornøyd med alt jeg rakk å gjøre i løpet av ukene i Norge, og er samtidig trist for at ferien er over, for nå løper jeg fra et gjøremål til det neste, og har en kalender full av ærend relatert til kjøp av ny leilighet og flytting fra den gamle, for ikke å nevne det som gjenstår av planlegging av den utsatte bryllupsfesten.

Nattesøvnen er dårlig og jeg tenker for mye. Døgnet har jo egentlig mange nok timer, men jeg ville likevel ønsket meg flere, for å gi meg selv mer tid til å skrive videre på det nye manuset (roman) og til å skrive flere reisebrev som dette, dele mine beste minner fra ukene som har gått, bilder og skildringer av sørlandsidyll og norsk sommer på sitt beste.

Jeg savner allerede familien min. Når jeg sier familie, mener jeg min mor og stefar. Sammen med dem, har jeg hatt gleden av å være i godt selskap hver eneste dag, jeg har hatt gleden av å kose meg med overnattinger på ulike hoteller med god frokost og behagelige senger, jeg har hygget meg i ferieleiligheter med vakker sjøutsikt. Været har vært fint omtrent hver eneste dag, med unntak av noen timer med småregn, her og der. De store regnbygene har utrolig nok holdt seg unna. Det vil si, helt til tiden var inne for å reise tilbake til flyplassen for å nok en gang forlate Norge. En regnfull onsdagsmorgen.

Etter oppholdet på Obrestad, dro min mor og jeg til Bryne for å ta tog til det glade sør. Et døgn i Kristiansand stod for tur, en natt på hotell ved Bystranda og middag på tapasrestaurant. Jeg så frem til et gjensyn med en by som har gitt meg mange koselige ferieminner, men også noen dårlige (som da min venninne og jeg, begge i en alder av tjuefire, ble kastet ut av en bar fordi bartenderen påstod at vi begge var mindreårige med falsk legitimasjon).

Når jeg tenker tilbake på Kristiansand, tenker jeg på rockekonserter på studentpuber, jeg tenker på den korte flørten jeg hadde med en gitarspillende chilener, jeg tenker på venninner som har vært en del av mitt liv og ikke lenger er, jeg tenker på festivaler jeg i årevis har drømt om å gå på. Som tenåring fikk jeg ikke lov, som tjue-og-noe hadde jeg aldri råd. Jeg tenker kanskje aller mest på alt som alle andre forbinder med Kristiansand. Danskebåten og Dyreparken. Kardemommeby, Julius og Kaptein Sabeltann.

Kristiansand minner meg om sommer, om sol og regn, solbriller og paraply. Da min mor og jeg gikk av toget, ble vi møtt med småyr, grå himmel og augustregn. Vi sjekket inn på hotellet og ble sittende på sengekanten, våre blikk rettet mot byens vakre lille strand med sine unorske palmetrær.

Vi ble sittende ved vinduet i en halvtime, kanskje enda lenger, tålmodig ventet vi til sola tittet frem. Kaffetørste, dro vi omsider til en cubansk kaffebar ved navn Cuba Life, før vi vandret gjennom byens gater, forbi restauranter og kafeer, ned til båthavna og Bystranda. Helt til slutt kom dagens store høydepunkt, deilig tapas og spansk vin på den stilige restauranten Mercado i Markens Gate.

Som med palmene på stranda, ga tapasrestauranten meg en følelse av å være på ferie langt, langt unna Norden. Det var både rart og fint å sitte der med en følelse av å være i sentrum av Barcelona eller Madrid. Det er nettopp det jeg liker så godt med Kristiansand. Byen er utypisk. Fargerik og palmekledd, full av turister som prater med hverandre på ulike språk.

Vi dro tilbake til rommet for å spise smågodt og se svensk krim på TV. Etter en fin frokost fra hotellets buffet, og en siste spasertur gjennom byen, tok vi buss fra Kristiansand til Mandal for å fortsette vår sørlandsferie. Mye har blitt forandret de siste to-tre årene, både i Kristiansand og Mandal og langs hele strekningen mellom de to byene. Bykjerner utvides, skogsområder rives, mye tilrettelegges for turisme og for å tiltrekke nye innbyggere. Selv drømmer jeg fortsatt om å en dag få muligheten til å dra på musikkfestival i Kristiansand.

Som tatt ut av en krimroman?

Et sommersted, en strand fullpakket av badegjester i de varme sommermånedene, står øde og forlatt på disse kalde vinterdager. Sørlandsidyll forbinder vi kanskje ikke med truende skyer og iskald vind, men stemningsfullt, ja, det er det. Jeg fotograferer de hissige bølgene, de mørke skyene og den myke, kalde snøen. Bildene minner aller mest om bokomslagene man finner på krimromaner. Skulle jeg kanskje skrive krimroman som mitt neste prosjekt?

Jeg betrakter omgivelsene gjennom kameralinsen. Snart er vinteren over, og snart vil snøen smelte fra disse benkene, dette fyrtårnet og de vakre sanddynene som gjemmes under millionvis av iskrystaller. Snart, men ikke riktig enda.

Mamma har lånt bort sin lilla boblejakke til meg. Hun passer på meg som om jeg fortsatt var det lille barnet som nektet å gå med votter og lue. Den lille jenta som ville gå med sommerkjole året rundt og ikke forstod viktigheten av å kle seg godt når vinden uler og minusgradene kryper på. Alt jeg ønsket var å føle meg fin.

Innerst inne er jeg egentlig fortsatt denne lille jenta. Jeg nekter fortsatt å gå med hansker og trer sjelden på meg ei lue, med mindre jeg mener det gir antrekket det lille ekstra; en chic touch. Boblejakke synes jeg ikke er noe stas, og jeg føler meg som ei svær, lilla bolle her jeg trasker rundt i snøen iført mamma sin varme dunjakke.

Julien har sendt meg en liten oppdatering fra hjemmet vårt. De har hele tjue varmegrader i Toulouse nå. Sol og skyfri himmel. Åh, så deilig, tenker jeg. Bare tanken på å kunne sitte ute på balkongen iført sommerkjole og solbriller, får meg til å lengte tilbake til leiligheten vår.

Misunnelig er jeg, men likevel er jeg glad for å være på besøk i mitt vakre lille hjemland og ute på reise fra by til by, sammen med to mennesker som betyr alt for meg. Min mamma og min stefar.

Min lille familie i Norge…Som egentlig ikke er så norsk i det hele tatt. Mamma kom til Norge fra Polen på midten av åttitallet, og min kjære stefar kom hit fra England på slutten av syttitallet. De kom hit av totalt forskjellige grunner, og endte til slutt opp sammen – mange, mange år senere. Av ren tilfeldighet.

Og her er jeg, på besøk i Norge. Landet jeg er født og oppvokst i.

Vi titter ut mot havet og prater om livet, døden og alt i mellom. Ingenting er tabu. Med unntak av det faktum at jeg nekter å tre på meg hansker selv når minusgradene kjøler meg ned til det ukomfortable.

Når jeg dør, ønsker jeg å få min aske spredd i Nordsjøen, slik at både Norge og Frankrike kan få en del av meg, informerer jeg mine foreldre, mens vi lytter til den avslappende lyden av bølgeskvulp.

Ikke si sånt, sier min bekymrede mamma, som om jeg var i ferd med å planlegge en tidlig avskjed. Forhåpentligvis skjer det ikke før om mange, mange år, sier jeg, og smiler.

Hennes fortvilte øyne forteller meg at det er lurest å avslutte dette dystre temaet, så vi går tilbake til å knipse flere bilder. Av meg, av henne, av stefaren min.

Bilder av vinterversjonen av den ellers så idyllisk badestranden Sjøsanden  i Mandal.

Den ultimate inspirasjonskilde til å skrive en krimroman helt utenom det vanlige.

snøkledde benker

lilla boblejakke

sjøsanden vinter

mandal sjøen

rødhette mamma