Siden sist – digital detox og produktivitet

Siden forrige oppdatering, min lille julehilsen fra Stavanger, har vi gått inn i et nytt år og jeg har reist tilbake til Frankrike etter et tre uker langt opphold i Norge. Det var fint å være hjemme, tilbringe tid sammen med familie og venner, eller, venn, den beste av dem. Nå ser vi mot våren, vi gleder oss til å rive det forferdelige kjøkkenet som kom med leiligheten, erstatte det hvite og turkise med en stil som kler oss bedre, svart kjøkken med benkeplater i lys eik. Oppussingen stopper ikke der, for vi har jo også et bad som trenger en makeover, et soverom som trenger nye møbler og ny garderobe, og et gjesterom som vil bli mitt bibliotek og hjemmekontor. Vi har mye å gjøre, og nå venter vi på å endelig få sofaen levert hjem til oss, den som vi bestilte fra Italia allerede i november, vi venter på å få den på plass i stua, slik at vi kan kjøpe oss nytt teppe og stuebord tilpasset sofaens størrelse og kaffebrune farge. Aloe Veraen min har forresten vokst mye siden sist og trenger ny potte, den trives bedre her inne i stua enn ute på terrassen. Det samme gjør de andre sukkulentene, de vokser og vokser og alle trenger de mer plass.

Siden forrige gang jeg delte mine tanker, har jeg holdt meg mer eller mindre unna internett for ikke å la meg bli distrahert fra å skrive ferdig manuset som jeg har jobbet med siden fjorårets vår. Det er skremmende hvor mange timer av livet som kastes bort på meningsløs scrolling, både på sosiale medier, aviser og nettbutikker. Jeg har innsett at det holder i massevis å lese nyhetene én gang til dagen. Det har også gått opp for meg hvor mye bedre jeg har det uten kjøpepress og livsstilsmisunnelse, den negative påvirkningen fra sosiale medier. I stedet for å sløse bort tid på underholdning som ikke gir meg noe tilbake, har jeg meldt meg på skrivekurs hos Norsk Forfatterutvikling, et kurs jeg håper vil gi meg den tyngden jeg trenger, lære meg skrivekunstens hemmeligheter. Jeg vil skrive et helt nytt manus i forbindelse med kurset, derfor jobber jeg iherdig med å fullføre mitt forrige bokprosjekt, og vil snart vinke farvel til karakterene som jeg har tilbrakt så mye tid sammen med de siste månedene, slippe dem fri og håpe noen tar dem imot med åpne armer.

Siden forrige gang jeg skrev et blogginnlegg, har jeg dessuten kjøpt flere bøker, både nytt og brukt, fine romaner og spennende thrillere, leselysten er for tiden like stor som skrivegleden og jeg kan ikke nekte for at jeg skriver bittelitt bedre jo mer jeg leser. Derfor leser jeg så mye som mulig. Om jeg bare hadde bodd i Norge på deltid, eventuelt fått meg en sommerjobb eller vinterjobb eller hvilken som helst sesongjobb, ville jeg skaffet meg lånekort på biblioteket og tilbrakt store deler av fritiden der. Vi har et flott bibliotek i Toulouse også, men å lese på fransk hjelper meg dessverre ikke å komme nærmere mitt mål. Nei, om jeg virkelig vil nå gjennom forlagenes nåløye, må jeg begrave meg i alt jeg finner av gode tekster skrevet på norsk. Jeg vil, det er ingenting jeg vil mer enn dette. Om jeg ikke får det til denne gang, vil jeg prøve igjen helt til jeg klarer det.

Lite, men likevel ganske mye har altså skjedd siden forrige gang. Julien spurte meg om jeg ikke vil ta meg en liten pause mellom manusene. Nei, sa jeg, for ingenting skjer når man har pause. Den eneste pausen som bryr meg akkurat nå, er den fra sosiale medier, TV-titting og andre tidstyver, de som står i veien for min produktivitet. De som står i veien for oss alle, vil jeg tro.

Jeg har mye å dele fra juleferien i Norge og etter hvert vil jeg også rette fokuset mot oppussingsprosjektet, men akkurat her og nå er tankene et helt annet sted. Reisen skal jeg selvfølgelig ta dere med på, jeg lover. Både skriveprosessen (og hvordan jeg mestrer skrivekurset), livet i Toulouse og alt annet som fortjener en skildring i form av tekst og bilder. Vi skrives!

Bilder fra Stavanger – jeg kommer tilbake i mai, med mindre livet fører meg et annet sted eller ingensteds.

Et koselig opphold på Tau

Mye har blitt forandret siden jeg var her sist. For å komme meg hit, behøver jeg ikke lenger å stige om bord, gå opp de smale trappene med en kø av mennesker både foran og bak meg, åpne den tunge døra og kjenne lukten av drivstoff bli byttet ut med den av pølser og sveler, kjenne bølgene bevege gulvet og bli sittende med blikket vendt mot sjøen eller mot ukebladet som ligger foran meg på bordet. Det hele ville vært over nesten før det rakk å starte, for tettstedet på den andre siden lå jo ikke så langt unna byen som jeg trodde da jeg var barn. Den gang var alt så stort, så voldsomt og avstandene var enorme.

Når jeg tenker over det, husker jeg faktisk ikke om de i det hele tatt solgte sveler og pølser i kiosken, eller om det bare er en umiddelbar assosiasjon som dukker opp i mitt hode, hver gang jeg tenker på ferger.

Fergen går ikke lenger, den har blitt erstattet med en tunnel, verdens lengste undersjøiske tunnel, 292 meter under havoverflaten på det dypeste, en fascinerende og til dels skummel kjøretur inn og ut av mørket. På vei til Tau og en ferieleilighet med nydelig sjøutsikt.

Mine foreldre hadde vært der tidligere, i nøyaktig samme leilighet. De har utforsket mange flotte steder innenfor fylkesgrensene det siste året, for heller ikke de har hatt mulighet til å reise hjem til sine hjemland under pandemien. Den norske naturen og idylliske småsteder har derfor vært en fin, kanskje til og med nødvendig, distraksjon for dem, på samme måte som den franske bygdesjarmen har vært terapeutisk for meg med min toårige hjemlengsel.

Jeg vet ikke hvordan været var da de var her sist, men vi ble i hvert fall møtt med solskinn og varme denne gang, og jeg fikk endelig bruk for olashortsen min, en første dag i shorts (og eneste foreløpig) siden min ankomst i slutten av juli. Himmelen var blå og Mølleparken var på sitt vakreste, med sine friske blomster og grønne gress. En park rik på fugleliv, men også sommerfugler og bier. De store epletrærne bar moden frukt, de fikk meg til å tenke på min mors deilige eplekake, den med smak av søte epler og kanel.

Like ved parken ligger Gamle Tou Mølle, et historisk landemerke fra 1800-tallet. Den er som hentet fra et maleri med sin pittoreske sjarm. Mens vi vandret rundt, ble jeg spurt av mine foreldre, som vet godt at jeg liker å skrive både blogg og manus, om det kunne friste å skrive krim eller en kjærlighetshistorie hvor handlingen er satt til nettopp dette stedet. Jeg vet at de mente det mer eller mindre som en spøk, dessuten skriver jeg hverken krim eller kjærlighetshistorier, men jeg klarte likevel ikke å la være å tenke at det kanskje kunne vært en morsom idé.

Vi sjekket inn i den flotte leiligheten og lot fredagskvelden bli en liten vinkveld med spekemat og norske oster. Fra naboterrassene hørte vi mennesker prate tysk og fransk, jeg turte ikke å hilse på noen av dem. I stedet ble jeg sittende ved bordet, jeg tittet ut vinduet på utsikten mot sjøen og båtene som seilte forbi, feriefølelsen var på topp, sommeridyllen kunne ikke blitt bedre.

Allerede på formiddagen måtte vi sjekke ut og reise hjem igjen, for å gi plass til andre besøkende, kanskje nordmenn på innenlandsreise, kanskje rogalendinger på staycation, eller turister fra andre europeiske land. Jeg skulle gjerne ha blitt værende noen dager ekstra, for å kunne besøke steder som Fister og Hjelmeland. Jeg har fine barndomsminner fra sistnevnte, minner fra hytta til hun som gjennom store deler av barndommen var min beste venninne, før vi flyttet til hver vår kant og vokste opp til å bli fremmede for hverandre. Det er egentlig ganske sørgelig å tenke på at jeg før i tiden sa alt til henne, og nå vet jeg ikke lenger hva jeg skulle sagt om våre stier en dag krysset hverandre igjen et eller annet sted på denne kloden, måtte det være på Hjelmeland, i Stavanger eller et helt annet sted i verden.

Livet er vel litt som vårt lille land med sine mange fjorder, fjell og små øyer. Vakkert, men fullt av utfordringer og til tider ensomt. Jeg hadde det uansett helt fantastisk sammen med min mor og stefar på vår lille tur til idylliske Tau.

På søndag reiser vi nok en gang på tur, overraskelsestur, jeg vet ikke hvor.