Kanalbroen i Moissac og tankene rundt alt som skjer akkurat nå

Søndag, den tjuende september. Vi pakket ned badetøy og klær, stablet koffertene i bilen og vinket farvel til eierne av gjestehuset i Arcachon. Tiden var inne for å dra hjem igjen, selv om jeg absolutt ikke følte meg klar for å møte hverdagen helt enda. Klar er jeg vel egentlig aldri når det kommer til hjemreise, ikke med mindre jeg befinner meg i en situasjon hvor alt jeg ønsker er å komme meg vekk , måtte det være på grunn av menneskene rundt meg eller aktiviteter som gjør meg ukomfortabel (fjellturen i Pyreneene er et godt eksempel). Eller på grunn av sykdom, slik som da jeg fikk omgangssyke og magesår i Moldova.

Men å reise hjem fra kystlivet i Arcachon, fra svømmebassenget, fra de fine sandstrendene, fra den gode feriefølelsen, nei, det hadde jeg ikke lyst til.

Etter å ha kjørt i en times tid, halvveis fremme i Toulouse, tok vi oss like greit en liten tur innom byen Moissac for å forlenge feriefølelsen bittelitt til. Vi kjøpte lunsj fra et bakeri (baguetter med skinke og sylteagurk) og besøkte byens viktigste landemerke, middelalderklosteret Saint-Pierre.

Under vår forrige lille dagstur til Moissac for tre år siden, fikk vi fri tilgang til klosterhagen, og skuffelsen var derfor stor da jeg så at det ikke lenger var fritt frem for å besøke hagen. Billetter må nå kjøpes på forhånd.

Samtidig har jeg stor forståelse for at vedlikehold koster penger, og at kommunen må prioritere andre formål enn oppussing og hagearbeid, spesielt under disse vanskelige tidene med permitteringer og konkurser i omtrent hver eneste sektor. Jeg donerte et par euro til klosteret, men kunne dessverre ikke ta meg råd til å besøke hagen i denne omgang.

Fra Moissac sentrum dro vi tre kilometer videre for å få en titt på byens andre store landemerke, Pont-Canal du Cacor, en kanalbro konstruert på 1800-tallet, en av de tre lengste i Frankrike. I typisk sørvestfransk arkitekturstil, er kanalbroen bygget i rød murstein.

Den krysser Tarn-elven og er en av Garonne-elvens sidekanaler. Sistnevnte er elven som renner gjennom mitt kjære Toulouse.

Fredelig spaserte vi langs kanalen og nøt sensommerens siste solskinnsdag før høstværet ifølge værmeldingen skulle møte oss allerede neste dag. En siste dag i sommerkjole, en siste dag med sandaler på føttene og solbriller på nesetippen. Høst i Toulouse betyr nemlig kalde morgentimer, milde ettermiddager og store mengder regn.

“Smil til kameraet”, sa Julien, der vi sammen tok turens siste selfie, med kanalen i bakgrunnen.

“Jeg håper…”, sa jeg innledningsvis før jeg pustet tungt, sukket for meg selv, “at vi snart får tatt oss en romantisk helgetur alene, bare du og jeg, for å feire at vi er nygift, feire på tomannshånd, en helg med parmassasje, champagne, boblebad og sånne ting…”

“…Ikke vondt ment mot dine foreldre”, skjøt jeg inn, “mine svigerforeldre, jeg er glad i dem, for all del, men…”, ordene druknet i de mange pessimistiske tankene mine, der jeg bekymret meg for de stadig økende smittetallene og for månedene fremover, Halloween-tradisjonen vår, julefeiring med familien i Norge, de små og de store gledene, og ikke minst, fremtiden min.

Vi hadde ikke engang rukket å komme oss hjem fra Arcachon før jeg begynte å lete etter en ny mulighet til å flykte fra virkeligheten, fra alle tanker rundt coronakrisen, savn og lengsel etter alt og alle.

Noen romantisk helg en amoureux blir det nok dessverre ikke med det første, men vi fikk i det minste tatt oss en liten tur til mine svigerforeldre i Paris bare tre uker senere, det vil si, forrige helg, hvor burlesque-show, middag på den eldste restauranten i Paris, og lunsj med venner stod på agendaen.

Mer om dette i neste oppdatering fra meg og mitt i la France.

Europas største sanddyne og en romantisk tête-à-tête

“On ira danser sur la dune du Pilat
Plus près du soleil l’horizon face à toi
On ira danser sur la dune du Pilat
Là où l’océan te tend les bras
On ira danser sur la dune du Pilat
Tout près des étoiles où les anges se tutoient
On ira danser sur la dune du Pilat”

Slik går første vers av den feststemte franske sommerlåta La Dune du Pilat av Collectif Métissé. La oss danse i sanddynene, nærmere sola, med horisonten foran oss, der hvor havet strekker sine armer mot oss, nær stjernene, nær englene. Vi danser i sanddynene, vi danser i Dune du Pilat.

Tre kilometer lang og hundreogto meter høy, synet som møtte oss der vi besteg toppen av Europas største sanddyne, fikk meg omtrent til å glemme at jeg fortsatt var i Frankrike og ikke i en ørken langt, langt borte.

Mine nakne føtter sank ned i den dype, myke sanden for hvert steg jeg tok. Lange tunge steg. Jeg fotograferte de ørkenlignende omgivelsene som lå foran våre ben, mens solstrålene varmet våre sommerkledde kropper.

Ørkenlignende omgivelser i høyden og bredden, men likevel med en utsikt mot tykk vegetasjon til vår venstre side, og havet, det maleriske lyseblå vannet som jeg kunne skimte i det fjerne, et tydelig bevis på at dette ikke var noen ørken, for her lå bukten Bassin d’Arcachon.

Foran meg så jeg store mengder myk hvit sand, flere kilometer med sandkorn, høyt og lavt. Tenk at denne sanddynen har eksistert i over tohundre år, den som i dag er et av sørvestlandets mest populære severdigheter.

Etter å ha trasket rundt i sanden, lekt og herjet som små barn, løp vi så fort vi kunne ned den bratte bakken med våre bredeste smil. Om vi skulle ende opp med å snuble, ville jo den myke sanden ta oss imot, la oss rulle resten av strekningen nedover. En barnslig glede, jeg jublet høyt for meg selv der jeg løp nedover, forbi andre mennesker, forbi alle sammen. Unna vei, her kommer jeg!

Da vi forlot Dune du Pilat dro vi tilbake til gjestehuset for å benytte oss av bassenget i en times tid, før Julien og jeg dro ut for å nyte en romantisk middag på fin restaurant, tête-à-tête, bare oss to, etterlengtet alenetid for første gang siden vi giftet oss seks dager tidligere.

For anledningen pyntet jeg meg i rødt, med dype røde lepper. L’Aillet var navnet på vår utvalgte bistro, moderne lokaler og bistronomisk cuisine, hvor rødvinen ble servert i en karaffel som lignet en kjempevariant av våre alminnelige rødvinsglass. Hvor kan jeg få tak i en lignende karaffel, undret jeg, tydelig begeistret over designet.

Måltidet var alle tiders fra start til ende. Til forrett, en forfriskende kald suppe av bønnesorten coco de paimpol med pinjekjerner og soltørkede tomater, deretter andefilet med kremet maissaus til hovedrett og en helt fantastisk mousse au chocolat med peppermynte til dessert.

Magnifique, sier jeg bare, fra første til siste bit. Om jeg en dag vender tilbake til Arcachon, vil jeg definitivt tilbringe nok en kveld på L’Aillet.

Etter restaurantbesøket spaserte vi de to kilometerne tilbake til gjestehuset, hånd i hånd under stjernehimmelen. Fornøyd med alt vi hadde rukket å gjøre og alt vi hadde planlagt for neste dag, pratet vi om østerslandsbyene vi skulle besøke, om fiskerestauranten hvor vi neste kveld skulle hygge oss med vårt siste måltid sammen, alle oss fire, før hjemreisen tilbake til Toulouse.

Morgendagen, en siste dag. Om vi bare hadde hatt mer tid, et par dager ekstra, late dager på stranda, gjerne en dagstur eller to til Bordeaux, ville det da ha blitt lettere å reise hjem igjen, å vende tilbake til hverdagen?

Da vi dro til Arcachon på en siste badeferie

Onsdag, den sekstende septemberdagen. Tiden var inne for en liten ferie på den franske vestkysten. Sol, bading og kvalitetstid sammen med Julien og hans foreldre, mine svigerforeldre.

Under normale omstendigheter ville jeg ha foretrukket å pakke kofferten en dag eller to på forhånd før jeg drar ut på reise, noe jeg de siste dagene hadde nedprioritert til fordel for å gi all min oppmerksomhet til Laurène, min kjære venninne som jeg sannsynligvis ikke vil se igjen før til våren, i anledning utdrikningslaget og bryllupsfesten min.

Rundt en time og et drøyt kvarter før jeg ble hentet av Julien og hans foreldre, fulgte jeg min venninne til trikken som skulle føre henne til flyplassen. Etter en innholdsrik uke hos meg i Toulouse, skulle hun endelig hjem til sitt kjære Bretagne, samme dag som jeg skulle reise til Arcachon.

Stressnivået var skyhøyt, der jeg i all hast ryddet og vasket, der jeg sminket meg og børstet håret. Jeg hadde gitt meg selv én time på å pakke kofferten og løpe ut døra.

Med et hode stappfullt av tanker som alle startet med “glem ikke å ta med…” vekslet jeg mellom å hente klær fra garderobeskapet på gjesterommet og skuffene på soverommet, kosmetikken på badet og skoene fra hylla ved inngangspartiet. Glem ikke kamera og mobillader, minnet jeg meg selv. Og solbriller, det er alltid lurt å ta med seg solbriller på tur. Og paraply, fordi det å stole blindt på værmeldingen for de neste fem dagene blir for naivt etter min mening.

Jeg pakket med meg min nye røde bikini, den med høyt liv, den som Julien synes er utrolig fin siden den er rød, selv om han kaller underdelen for bestemortruse og helst ville ha foretrukket å se mer hud. Sandaler, mine sorte Birkenstocks, mitt personlige favorittfottøy, de skulle få seg en siste luftetur før høstværets ankomst, før støvlettsesongen banket på døra bare to uker senere. Lyse bluser, korte skjørt, olashorts og sommerkjoler, alle mine lette sommerplagg ble i starten av månedsskiftet byttet ut med tykke gensere, myke skjerf og store ullkåper.

Uansett, tilbake til September…

En route til Arcachon, en to timers kjøretur fra Toulouse, i retning den kjente vinbyen Bordeaux (som jeg gleder meg til å besøke ved en senere anledning). De neste fire nettene skulle vi overnatte i et gjestehus med tilhørende svømmebasseng og utendørs kjøkken. En siste bademulighet før sesongens ende, en aller siste smak av sørfransk sensommer før oktoberkulden la seg over de sydlige strøk.

Sent på ettermiddagen nådde vi frem til Abritel-gjestehuset (og for en gangs skyld ikke Airbnb), hvor vi ble møtt av huseieren, en hyggelig parisienne som nøt pensjonisttilværelsen på det solrike sørvestland, langt unna hovedstadens støy og mas, langt unna livet i bitteliten leilighet med mikroskopisk balkong og skyhøye levekostnader. Livet i Arcachon er på ingen måter rimelig, men her hadde hun i det minste en stor hage og rikelig med plass til å kokkelere på kjøkkenet og invitere gjester på besøk.

I tillegg var jo stranda bare et lite steinkast unna dette boligstrøket, og dit skulle vi neste dag.

En av de mange opplevelsene jeg hadde lengtet etter da vi som bor her i Frankrike satt i en 68 dagers karantene, var følelsen av å spasere barfot langs ei sandstrand, kjenne vannet blandet med den våte sanden kile meg mellom tærne og la bølgene treffe huden min, sprute vann opp til knærne, kanskje helt opp til lårene, le og kose meg som om jeg var et lite barn igjen.

Våre første kveldstimer i Arcachon ble tilbrakt i gjestehusets svømmebasseng med sin behagelige vanntemperatur på tjueåtte grader. Vi tok oss like greit en liten apéro i bassenget før middag, hvert vårt glass musserende vin fra Gaillac, før vi ved utekjøkkenets spisebord hygget oss med sørfransk rødvin, lokal spekemat, oliven og ferskt brød fra bakeriet i nabolaget.

Sittende rundt bordet med rødvinsglass i hånda, pratet vi om morgendagens planer, vi reserverte billetter til en to og en halv times båttur rundt Bassin d’Arcachon, og jeg gledet meg samtidig til denne etterlengtede spaserturen langs stranda, en soleklar prioritet.

Høydeskrekk og Panikkslagen på fjelltur med venner

Lenge var det siden sist jeg stod opp allerede klokka seks for å dusje og spise frokost i all hast. Spesielt på en lørdag. Forrige gang jeg dro på en fysisk krevende fjelltur kan jeg knapt huske, og lenge vil det definitivt bli til neste gang. Om det i det hele tatt blir noen neste gang.

I går dro vi altså til et sted som heter Appy i Pyreneene, sammen med tre venner av Julien for å gå på en ni kilometers fottur på fjellet. 750 meter i høyden og en rute som ifølge en av våre turkamerater skulle være enkel og absolutt ikke en utfordring, selv for meg som er i elendig form, selv for meg som har ekstrem høydeskrekk og sliter med å gå ned bratte fjellbakker på grunn av frykten for å falle og slå meg. Uansett hvor vakker utsikten måtte være.

Som med de fleste fobier, stammer høydeskrekken min fra barndomstraumer, etter at jeg som sjuåring falt og slo meg kraftig under en hyttetur på fjellet. Et stort arr på høyre kne og på underarmen sammen med en rekke flashbacks er mine evige suvenirer etter det traumatiske øyeblikket da skarpe steiner penetrerte min hud og mitt forhold til de høye fjellene forandret seg drastisk fra beundring til frykt.

Å gå lange fotturer på flere kilometer, selv mil, langs trygge grusstier er jeg veldig glad i. Men steinete bratte terreng minner meg så sårt om det vonde øyeblikket for to tiår siden, at jeg rett og slett ikke klarer å takke ja til å bli med på turer i slike terreng.

I går ble jeg uvitende med på nettopp det jeg hadde fryktet.

Med en liten ryggsekk pakket med müslibarer, oppskåret frukt, tomater og spekeskinke, sammen med en termos fylt med to liter vann, og nødvendige saker som solkrem, antibac, søppelpose og toalettpapir, var jeg klar for det jeg trodde skulle bli en tur oppover ekstremt lange men ikke altfor bratte stier…og ble servert noe helt annet.

Det som umiddelbart møtte meg var et steindekket bratt terreng, enorme skarpe steiner og løs småstein og sand. De andre, inkludert Julien, småjogget oppover i høyden og ville sikkert ha hygget seg mye mer om ikke jeg var der. Umiddelbart fikk jeg dårlig samvittighet for å være den som ødelegger for alle andre. Anpustne, treige meg, den i gruppa som alle andre må vente utålmodig på, den som får resten til å himle med øynene og angre på at de spurte meg om jeg ville bli med.

Situasjonen fikk meg til å tenke tilbake på barndommen, og hver eneste klassetur til vestlandske fjell. Klasseturene hvor jeg ble kjent som den irriterende jenta som aldri klarte å holde følge med resten. Klasseturene som gang på gang ble et gjensyn med fobi, redsel og elendig selvfølelse.

Hadde jeg bare visst hva jeg gikk til, om jeg i det minste hadde gjort et par Google-søk på området og denne konkrete ruten og ikke stolt blindt på vennene til Julien, kan jeg garantere at jeg ikke hadde takket ja til å bli med.

Men nå var jeg altså der i det maleriske landskapet, den flotte franske naturen, og druknet meg selv i traumatiske flashbacks.

Noen lyspunkter var det likevel på turen. Vakre omgivelser, nydelig utsikt, og en innsjø hvor vi de neste to timene skulle kose oss med piknik og bading. To av våre turkamerater hadde tatt med seg baguetter og rosévin, i tillegg hadde vi med oss frukt og grønt og diverse pålegg. Timene tilbrakt ved innsjøen var definitivt verdt slitet, svetten og stølhet i lårene.

Å komme seg ned igjen, var derimot et mareritt for min panikkslagne kropp. Frykten for å skli på løse steiner, falle og slå meg, akkurat som da jeg var sju år og pådro meg mine stygge arr, gjorde meg så anspent at kroppen og hjernen på et punkt sluttet å kommunisere. Dette ledet til at jeg gikk på tærne hele veien ned, med til slutt blødende tær, fordi jeg ikke turte å senke hælene, jeg turte ikke å gå normalt, fobier får oss virkelig til å miste all sans og samling.

Etter fjellturen dro vi ut for å spise pizza sammen med vennegjengen. Allerede var vi godt i gang med å planlegge en neste tur, skogstur eller sykkeltur, eventuelt en noe mildere fjelltur langs grusstier og enklere terreng, aktiviteter innenfor min komfortsone.

Å våkne opp i en dyrepark og mating av murmeldyr

Strålende fornøyd var jeg, der jeg våknet i hans armer, under dyna i en king-size i den koselige hytta, midt i hjertet av dyreparken. Å våkne opp i en zoologisk hage hadde jeg aldri sett for meg at jeg noensinne ville oppleve. En mandag morgen litt utenom det vanlige, med papegøyesang utenfor baderomsvinduet og utsikt mot sovende bjørner fra soverommet.

Han iført Harry Potter-pyjamas og jeg med en altfor stor t-skjorte med iskrem-motiv og shorts med mønster av vannmelon-skiver, vi satte oss ved bordet for å nyte dagens første måltid. Til frokost drakk vi kaffe og kakao fra en Tassimo-maskin, lik den jeg fikk i julegave en gang for flere år siden men knapt tok i bruk. Fra kjøleskapet hentet vi også frem ei flaske appelsinjuice, sammen med syltetøy, honning og yoghurt, og på kjøkkenbenken stod en kurv full av sjokolademuffins og brødskiver.

Før utsjekk fra hytta, benyttet vi denne unike muligheten til å vandre rundt i dyreparken allerede minutter før åpningstid. Mange av dyrene sov fortsatt, mens andre var godt i gang med å spise frokost. En av parkens ansatte lot oss få lov til å sitte sammen med de store maskottene til Parc Animalier des Pyrénées, parkens aller første dyr og deres nåværende logo, et dyr som det finnes mange av i Pyreneene.

Murmeldyr.

Vi fikk lov til å gi dem mat og klappe dem så mye vi bare ønsket!

Tidligere har jeg aldri tenkt på murmeldyr som søte, jeg har vel egentlig aldri hatt noen spesiell mening om dem i det hele tatt. Ikke før jeg satt der, i dyreparken med flere av dem på fanget, jeg klappet dem som et hvilket som helst husdyr og ga dem oppskårede grønnsaker direkte fra håndflaten min. Da hånda ble tom for mat, snuste de på huden, slikket håndflaten, og ventet tålmodig på mer mat.

Før hadde jeg lyst på hund eller katt, der og da fikk jeg lyst til å kjøpe meg en gård og fylle den med murmeldyr.

Også Julien koste seg der han matet de mange murmeldyrene som flokket seg rundt ham. Hadde det ikke vært for at klokka tikket og parken etter hvert begynte å bli full av barn som også ville se dem, ville vi nok ha blitt sittende der i timevis, begge to.

Vi forlot våre nye venner og gikk videre for å få et gjensyn med surikattene, og med de mange fargerike fuglene som bor i dyreparken, deriblant flamingoer og pelikaner og de morsomme skjestorkene med sine skje-lignende nebb og de flotte røde ibisfuglene. Til slutt besøkte vi parkens apekatter og de morsomme lemurene nok en gang, før tiden var inne for å levere tilbake hyttenøklene i dyreparkens resepsjon.

Før vi pakket den lille trillekofferten og låste døra etter oss, tittet vi ut vinduet og vinket farvel til nattens naboer, de store flotte brunbjørnene. Vi skrev en liten hilsen på fransk i gjesteboka. Merci pour cette nuit magnifique!

Etter vårt fine opphold i dyreparken, var det etter hvert tid for å vende våre neser hjemover i retning Toulouse. Før vi forlot Pyreneene, tok vi oss en liten tur innom Grottes de Médous for å avslutte vår spennende langhelg på samme måte som den startet, med guidet vandring blant stalagmitter og stalaktitter (denne gang i ei grotte med fotoforbud).

Nesten to uker er gått siden vi besøkte fjellene og rovfuglparken Donjon des Aigles, dyreparken Parc Animalier des Pyrénées og to av de mange ulike grottene i området.

I morgen reiser Julien og jeg tilbake til Pyreneene, sammen med tre av våre venner fra Toulouse. Ikke for å besøke dyreparken eller grotter, men for å dra på en åtte kilometers fjelltur med piknik på toppen av berget. Vi krysser fingrene for fint vær!

Helgetur til Pyreneene og Grottes de Bétharram

Etter en aktiv og innholdsrik langhelg i Pyreneene var det godt, men også en smule trist å komme hjem igjen til vår hverdag i Toulouse. Godt, fordi jeg nå får tid til å slappe av og tenke tilbake på alt det fine vi har opplevd. Trist, fordi jeg innser at det eneste som venter meg her hjemme er denne pausetilværelsen hvor alt jeg gjør er å tvinne tommeltotter. Jeg teller ned dager og timer til jeg endelig får bekreftet om jeg fra og med oktober får studere webdesign i Toulouse, eller om jeg vil måtte endre kurs og lage nye planer for fremtiden. Igjen.

Helgen i Pyreneene var et fint avbrekk fra nedtellingen og ventetiden, og en fin siste kjærestetur før vi offisielt blir gift på papiret i september. Vi startet fredagen med en guidet tur gjennom en underjordisk verden og all sin skjønnhet, blant tusenvis av stalagmitter, stalagtitter og andre formasjoner i en av Europas vakreste grotter, Grottes de Bétharram.

Europas vakreste huler

Før vi kunne sette i gang våre 2,8 kilometer med guidet grottevandring, ble vi transportert med shuttlebuss fra parkeringsområdet til billettluka og turens startpunkt. Grunnet Covid 19 var bruk av munnbind obligatorisk både på bussen og i grottene.

Shuttlebuss

Munnbind har de siste ukene blitt obligatorisk på flere og flere offentlige steder i Frankrike. Toulouse ble forrige uke den første byen i landet med munnbindplikt utendørs i hele sentrum og alle byens nabolag.

I tillegg til munnbind over nese og munn, varmet jeg overkroppen med en tykk vintergenser for å ikke fryse der nede i dypet, hvor temperaturen holder seg på 13 grader uansett årstid.

Hule grottes de Bétharram

80 meter under bakken, gjennom en utgravd passasje hvor turen startet i departementet Pyrénées-Atlantiques og fortsatte i Hautes-Pyrénées, mens vi vandret gjennom omgivelser som visuelt lignet mer på en fremmed planet enn på disse to sørfranske departementene.

Inkludert i grottebesøket var en liten gondoltur på den underjordiske elven som renner gjennom Grottes de Bétharram, etterfulgt av en overraskende gøyal togtur som ledet oss tilbake til lyset…og til severdighetens suvenirbutikk.

Togtur hule

En suvenirbutikk-og kafé i en nydelig Art-Déco bygning fra 1924, lokaler som visstnok kan leies ut til private arrangementer om ønskelig. Med et hode som ikke klarer å tenke på annet enn bryllup for tiden, er det vel ikke så rart at jeg skulle ende opp med å lure på om det allerede var blitt arrangert vielse i Grottes de Bétharram, etterfulgt av bryllupsfest i disse hvite lokalene.

Etter grottebesøket i Bétharram kjørte vi videre, klare for innsjekk på Bed & Breakfast, med et håp om å få tilbringe resten av ettermiddagen ved bassengkanten før kveldens restaurantmåltid skulle avslutte dagen.

Grotte Frankrike

Julien hadde reservert to netter hos en Maison d’Hôtes ved navn Beth Soureilh, ute på landet med utsikt mot fjellene, fin beliggenhet bare et steinkast unna det kristne pilgrimsstedet Lourdes.

Overnattingsstedet, og da spesifikt eieren, vil jeg fortelle mer om i neste innlegg. Jeg har mye på hjertet, og jeg skulle så inderlig ønske at det hele var en overdrivelse, at jeg overreagerte, men enkelte ting var langt ifra så idylliske som jeg hadde håpet de skulle være. Jeg er trist og oppgitt over et menneske som får betalt for å yte en service, for å jobbe i turistnæringen, for å være like hyggelig mot meg som hun var mot min forlovede…men så har det seg jo slik at jeg snakker fransk med en utenlandsk aksent, jeg ser absolutt ikke fransk ut, og på toppen av det hele er jeg arbeidsledig.

En lei opplevelse, mer det om senere…

Når det gjelder grottebesøk i Frankrike, vil jeg anbefale Grottes de Bétharram på det varmeste, sammen med to favoritter over 350 kilometer lenger nord, i Dordognedalen, den mindre kjente Grottes de Maxange og den svært populære Gouffre de Padirac.

Stalagmitt stalagtitt

Livet i Frankrike, august måned og spennende planer

August i Frankrike betyr hetebølger, fellesferie og aggressiv veps. Stilige pop-up barer og food trucks dukker opp overalt, en trøst ettersom mange restauranter holder sommerstengt i august. Storbyene er tomme og strendene overfylte, havnebyenes restauranter serverer kilovis med reker og blåskjell hver eneste solfylte dag.

Jeg forbinder denne varme sensommermåneden med lyse kvelder, shortskledde lår fulle av myggstikk og smaken av oppskåret melon sammen med følelsen av klissete fingre. Gratis parkering i sentrum, mye veiarbeid og få busser. Mange sykkelturer gjennom nabolaget og videre rundt byen, men aldri gjennom sentrumskjernen. Apéro og grilling med venner, merguez og chipolata-pølser, øl fra lokale mikrobryggerier og vin fra regionen.

I parkene møtes venner og familier gjerne over en piknik med ferske baguetter, patéer og spekepølse, gjerne over litt vin til de voksne og brus eller iste til de små. I bakgrunnen høres lyden av stålkuler der de kastes og ruller bortover grusen, ofte etterfulgt av fransk jubel. Både unge og eldre samles for å spille pétanque, en aktivitet som er høyt elsket her på det franske sørland.

Solsikkeeng

Jeg dagdrømmer her jeg sitter ute på balkongen og observerer naboen fra femte etasje, der han vanner tomatplantene sine i den felles hagen til leilighetskomplekset. Tankene mine reiser tilbake i tid, tilbake til fjorårets august. Til småprat ved kaffemaskinen og rolige dager på kontoret. Til den hyggelige ferieuka i Danmark sammen med foreldrene mine. Alt er annerledes nå, og august er i år en måned hvor både familiegjenforening og arbeid står på pause inntil videre.

Til helgen skal vi heldigvis reise bort en liten tur, min kjære og jeg. En kjøretur sørover i retning fjellene for å besøke dyreparken Parc Animalier des Pyrénées, hvor vi har reservert ei natt på en Lodge, ei luksuriøs hytte med bjørner traskende rundt utenfor vinduene. Men først har vi to netter på en koselig chambre d’hôtes å se frem til, plasking i svømmebassenget og utflukter til både ørneparken Donjon des Aigles og de spennende grottene Grottes de Bétharram.

Jeg gleder meg til helgen, jeg gleder meg vanvittig mye til denne siste kjæresteturen før vi gifter oss, selv om tankene mine lar seg distrahere der jeg overtenker på fjoråret. På det som var. Savnet etter familien, men også etter å ha en normal hverdag med faste rutiner. Men hva er vel en normal hverdag i år 2020?

Den tjueåttende august skal jeg på et møte med en skole. Jeg skal få vite hvilken dato jeg endelig vil få kommet i gang med studier i webdesign og community management, tyngden jeg trenger for å kunne jobbe med å hjelpe små aktører i reiselivsbransjen til å bli synlige på nett. For å styrke profilen ytterligere, vil det nok også være en god idé å forbedre mine kunnskaper i foto-og videoredigering før jeg til slutt hopper uti ukjent farvann og starter min egen bedrift.

Som nevnt tidligere ønsker jeg også å melde meg på et fire ukers språkkurs i Tyskland for å forbedre mine tyskkunnskaper, men dette vil selvfølgelig ikke være mulig før vi endelig får kontroll på pandemien.

Solsikker

Fjorårets august. Julien og jeg dro på en helgetur til det landlige Gers få dager etter min hjemkomst fra Danmarksturen, forbi flere av de samme solsikkeengene som vi passerte forrige måned. Det solgule vakre landskapet som var som hentet fra mine søteste drømmer, julimånedens store høydepunkt. Da vi i fjor dro fra landsby til landsby og forbi blomsterengene i Gers, var det ikke mye gulfarge igjen å se. Brune uttørkede solsikker med bøyde hoder, sensommerens siste pust.

Vi har nå kommet oss halvveis gjennom august, og jeg har blitt stukket av både vanlige mygg og tigermygg, jeg har ikke spilt pétanque i år, jeg har derimot hygget meg på piknik og grillet med venner. Gode sunne hverdagsrutiner vil jeg finne veien tilbake til senere, forhåpentligvis allerede i oktober om alt går etter planen.

Sommerkjole

Søknadspapirer på avveie og innkjøp av musserende fra Gaillac

Forrige uke var som en emosjonell berg-og-dalbane, en vanskelig uke med mye gråt og frustrasjon. Å planlegge et flerkulturelt bryllup mens en pandemi herjer over hele kloden fungerer ikke. Lenge forsøkte vi å holde motet oppe, lenge trodde vi at smittetallene ville gå ned og verden gå tilbake til normalen, den nye normalen, men…

Gjennom hele forrige uke ble jeg kontaktet av familiemedlemmer og venner fra Norge som alle måtte avlyse sine turer, melde fravær, takke nei til bryllupsinvitasjonen grunnet den drastiske økningen i antall coronasmittede både her i Frankrike og i Norge.

Forrige uke var dessuten en uke hvor jeg dag etter dag rev meg i håret, våknet med hodepine og omtrent pådro meg magesår på grunn av Skatt Vest og deres evne til å rote bort, ja, rett og slett miste søknadspapirene jeg leverte inn i starten av juni for å få en oppdatert utgave av prøvingsattesten, dokumentet som beviser at jeg ikke allerede er gift i mitt hjemland. Papirene ble levert inn personlig i skranken av en av mine nærmeste, og likevel klarte Skatt Vest å miste dem. Hvordan dette i det hele tatt er mulig, er meg et under, og hvordan jeg fortsatt klarte å stå oppreist etter å ha ringt dem i frustrasjon både mandag, tirsdag og onsdag, der jeg kjempet for å få respekt og rettferdig behandling, er forsåvidt også en smule mirakuløst.

Apropos mirakler, fikk jeg meg utrolig nok en fantastisk nyhet utover torsdagsettermiddagen. Julien hadde nemlig tatt en telefon til de franske myndighetene tidligere på dagen, og blitt gjort oppmerksom på at de grunnet coronakrisen har forståelse for at det vil være vanskelig for utlendinger flest å få tak i papirer fra sine hjemland, og har dermed valgt å gjøre unntak for attester som allerede har blitt levert inn tidligere men som nå har “gått ut på dato”. Fjorårets prøvingsattest vil derfor bli godtatt, og min kjærlighet til Frankrike har brått blitt enda sterkere enn den allerede var fra før.

Vingård Gaillac

Fredagskvelden ble en liten pustepause fra ukas store skuffelser. Vi gikk til innkjøp av musserende vin til bryllupet fra Domaine Duffau i det sjarmerende vindistriktet Gaillac, samtidig som vi fikk oss en spennende omvisning på vingården og fikk smake alle de ulike boblene fra deres sortiment.

Som takk for at vi ønsket å servere våre bryllupsgjester nettopp deres musserende vin, fikk vi ei magnum-flaske med på kjøpet.

Om jeg kunne ha valgt meg et annerledes bryllup enn vår planlagte storslåtte seremoni på Château du Croisillat, ville jeg enten ha leid en husbåt på Canal du Midi eller valgt å ta feiringen til et sted som dette, en fin liten vingård, en intim seremoni med kun mine nærmeste ved min side. En hyggelig middag blant drueranker og skjønn natur.

Fornøyde var vi over å ha fått handlet inn gylne bobler til bryllupet, bekymret var vi likevel over veien videre. Vil det i det hele tatt bli noe bryllup den tolvte september, eller vil vi ende opp med å måtte utsette feiringen til neste år?

Landskap

Med tårer i øynene og hjertet sunket dypt ned i magen, tittet jeg ut vinduet der vi kjørte hjemover under rosa himmel, en malerisk solnedgang la seg over de nydelige solsikkeengene og vingårdene som vi krysset på vår vei. Det hele var så ironisk at jeg ikke klarte annet enn å flire gjennom tårene, jeg bor i et paradis, tydeligvis et virusinfisert paradis, og nå skulle vi fylle stuegulvet med enda flere flasker vin som kanskje ikke vil bli drukket i september.

Neste dag, lørdag, dro vi på båttur langs Garonne-elven og Canal du Midi, nok en distraksjon fra viruset, bryllupsplanleggingen og mine mange demoner.

Drueranker

Eventyrlig sjarm på fransk herregård i landsbyen Tillac

I det store landlige departementet Gers, ligger en bitteliten landsby ved navn Tillac.

Fra lørdag til søndag overnattet vi her, en nydelig Bed & Breakfast blant vakre blomster og trær, en hage smykket med rosa hortensia og røde roser, en idyllisk herregård innredet og dekorert med spennende antikviteter, bord og kommoder pyntet med pastellfargede blomsterbuketter. En liten helgetur på fransk vis, fortryllende vakkert og uten tvil romantisk, positivt overrasket og svært fornøyd ble jeg da jeg så hvor fint det var her hos La Seigneurie de Tillac.

La sei

Friserte trær langs innkjørselen og et inngangsparti med en flott terrasse under grasiøse buer, omfavnet av klatrende planter og friske blomster. Vi ble ønsket velkommen av det hyggelige ekteparet som driver overnattingsstedet, overrasket over å få toulousere på besøk, selv om hverken han eller jeg i utgangspunktet er ekte toulousere.

Friserte trær

“I tre år har vi tatt imot turister her på tomten vår, de fleste av dem fra Belgia, Nederland og England. Denne sommeren er det bare franskmenn som tør å reservere overnatting hos oss”, fortalte eierne, alle andre hadde nemlig kansellert sine reservasjoner grunnet coronakrisen. Vi ble ledet opp en knirkende trapp og videre til vårt rom, en gammeldags suite med store vinduer som ga oss en vakker utsikt mot kirken i Tillac.

Kirke Tillac

Før vi skiftet til badetøy og hoppet uti bassenget, tok vi oss en liten spasertur gjennom Tillac, en landsby som ikke består av annet enn en bitteliten gate med idylliske hus bygget over trebjelker på hver side av gaten, den fine kirken som vi hadde utsikt mot fra rommet vårt, to restauranter, et rådhus og et lite supermarked som også fungerer som postkontor.

Tillac landsby

Et kvarter senere hadde vi allerede sett alt, og var nå klare for å tilbringe resten av ettermiddagen i svømmebassenget i hagen. Vi ble gjort oppmerksom på at badehåndklær var å finne ved det lille utekjøkkenet ved bassenget, og hadde vi hatt med oss medbrakt mat og drikke, kunne vi ha puttet dette i kjøleskapet.

Ingen av oss visste at vi ville få tilgang til et kjøleskap like ved bassengkanten, og derfor ble det heller ingen iskald pils eller pinneis på hverken ham eller meg. Bare noen timer senere skulle vi jo uansett dra videre, til byen Mirande, for å spise middag på fin restaurant.

Jeg hadde egentlig lyst til å ta bilder av det koselige bassengområdet, men siden vi ikke var alene men delte bassenget med noen franske barn og deres foreldre, lot jeg være å fotografere. Barn i badetøy hører ikke hjemme på bloggen min, og kommer aldri til å gjøre det. Hyggelig var det uansett for Julien og meg å få kjøle ned våre varme kropper, svømme noen runder og kaste ball til hverandre før tiden var inne for å returnere til rommet, dusje bort klorvann og forberede oss til kveldens planer.

Frokostbordet

Vår fine lørdagskveld i Mirande vil jeg fortelle mer om i neste innlegg. Akkurat nå vil jeg nemlig heller spole frem i tid, til søndagens frokost. Et bord var dekket og reservert til oss, baguetter og hjemmebakte croissanter, hjemmelaget viltpaté og syltetøy, ferskpresset appelsinjuice og nykvernet kaffe.

Croissanter

Jeg skulle gjerne ha startet alle søndager slik, i fredelige omgivelser med utsikt mot en blomsterskjønn hage og ferske bakevarer foran meg på bordet. Tankene mine vandret til en hypotetisk fremtid hvor min kjære og jeg eier vår første bolig, jeg så for meg et lite byhus med hageflekk, noe som sannsynligvis vil koste mye mer enn hva vi har råd til, mye mer enn en leilighet. Men tenk, tenk så fint det ville vært med en liten hage hvor vi kan dyrke tomater og plante blomster, en liten paviljong med benker og bord, vårt eget lille paradis.

Klatrende planter

Chambre d'hôtes Frankrike

Frankrike

Terrasse

Karantenedagbok: Munnbindplikt, romaner og spill

Vakker fuglesang fyller nabolaget. Jeg spaserer forbi den lille barneskolen i nabogata, stengt  siden midten av mars måned, jeg passerer et par stengte butikker og det lille vaskeriet som fortsatt holder åpent. Værmeldingene i alle medier kunne garantere mørk himmel og regntunge skyer fra og med forrige fredag til neste søndag, heldigvis tok dem alle feil. Med varmt og deilig vårvær er det enklere å kose seg, gjøre det beste utav disse ukene hvor vi ikke får lov til å bevege oss bort fra nabolaget vi bor i. Jeg setter pris på å kunne ikle meg lettere tøy og kjenne sola varme de nakne leggene når jeg går ut døra for å handle brød på bakeriet eller tar meg en fredelig rusletur gjennom nabolaget.

Fredelig spasertur

Gatene er omtrent folketomme, med unntak av et par joggere, noen eldre mennesker på tur, og et ungt par som triller en barnevogn sammen. Flere og flere i nærmiljøet har begynt å bruke munnbind når de ferdes utenfor sine hjem, jeg har blitt så vandt til å se dem at jeg nesten føler meg naken uten. Munnbindene jeg bestilte for to uker siden har fortsatt ikke kommet, ansiktsbeskyttelse med gøyale mønstre, et forsøk på å unngå å se ut som en krysning av en kirurg og en bankraner, når jeg fra og med ellevte mai vil bli nødt til å skjule halve ansiktet bak et tøystykke på daglig basis. Jeg lurer på om denne regelen vil vedvare til september, om jeg vil måtte gifte meg iført munnbind?

Heller det enn å ikke få lov til å gifte meg i det hele tatt.

Samtidig undrer jeg om munnbindplikten vil påvirke motebildet, om vi i sommer vil vandre rundt i søte blomsterkjoler med matchende tekstiler dekkende over nese og munn. Jeg lurer på om fasjonable parisiennes vil leke seg frem med mønstre og sterke farger, munnbind og designerveske i samme farge, jeg lurer på om hardrockere vil pynte seg med munnbind i skinn med nagler, om influensere vil posere i bikini med matchende munnbind og tilby rabattkoder til sine følgere, det gjør de vel kanskje allerede, for alt jeg vet.

Nabolag

Fra munnbind til litteratur, jeg har lest ferdig romanen meg, meg, meg av Linnéa Myhre og sitter igjen med blandede følelser. Jeg liker idéen bak romanen, historien om en kvinne med en fanatisk besettelse av en ikonisk popstjerne (i dette tilfellet Britney Spears), om hennes reise til Los Angeles for å finne sitt store idol men også seg selv. Det jeg derimot ikke liker, er historiens protagonist, et selvopptatt og usympatisk barn i kvinnekropp, med et usmakelig syn på verden og en skepsis til absolutt alle, unntatt Britney. Med tanke på romanens tittel går jeg ut ifra at det er meningen at leserne ikke skal like dette kronisk misfornøyde mennesket, at hovedpersonen og hele romanen må tas med en klype salt og en stor dose selvironi for å ikke bli misforstått.

Personlig mener jeg likevel at denne romanen kunne vært så mye bedre, hadde den fulgt enten en avslutning typisk for slike “coming of age“-historier, hvor protagonisten som tviholder på barndommen, går på en smell, får en åpenbaring, et vendepunkt, og innser at det å vokse opp og gå videre ikke er så ille likevel, eller, en tragisk avslutning, for å understreke hvor farlige slike besettelser kan bli.

Nå tror jeg kanskje jeg krever for mye av det som skal være en lettlest roman.

Linnéa Myhre

I tillegg til å bruke stille stunder på å lese andres verk (og overanalysere dem), har jeg tatt meg tid til å jobbe med mitt eget manus, en historie jeg tror vil bli ganske fin, om jeg klarer å finne tid og motivasjon til å fullføre skriveprosessen.

Coronakarantene, dag 43.

Mandag. Den sterke duften av liljer hang fortsatt igjen i veggene, til tross for at blomsterbuketten har fått nytt liv ute på balkongen. Jeg laget smoothie av yoghurt naturell, melk, bananer, peanøttsmør og vaniljeessens og nøt lunsjpausen ute i sola med en ny bok foran meg. Jeg elsker islandsk litteratur, og har derfor høye forventninger til Historien om Ásta av forfatter og poet Jón Kalman Stefánsson.

Historien om Ásta

Coronakarantene, dag 44.

Tirsdag. Hjemmekontor, hjemmetrening, vasking av bad og vasking av klær. Min kjære tok seg en omvei fra jobb og kom hjem med en hyggelig overraskelse fra postkontoret, brettspillet Trivial Pursuit. Kvelden gikk dermed til triviaspill og kakaodrikking, en fin avslutning på en produktiv tirsdag.

Dagens bilde fra mobilgalleriet:

Toulouse dekorasjoner
Fra en butikk i sentrum som selger dekorasjoner med Toulouse-motiv til hjemmet. Myndighetene har bekreftet at alle butikker vil åpne igjen om tolv dager, men restauranter og kafeer vil fortsatt holde stengt inntil videre. Jeg ser frem til å ta meg en målrettet handletur, hvor planen er å gi all min støtte til små butikker som denne, som The Bookshop og de mange små klesbutikkene som er avhengige av hver eneste kunde.