Krysser Fingrene

Vi går stadig mot lysere tider, samtidig står vi likevel fast i mørket mens vi venter, mens vi spør oss selv hvor lenge vi har igjen å vente for vi har jo allerede mistet over ett år av våre liv. Vi har låst oss inne og sett kalenderen fortelle oss at vi nå skulle ha feiret bursdager, vi skulle ha vært på ferie, vi skulle ha vært sammen med våre kjære i påsken og i jula, ungdommer skulle vært ungdommer og barn skulle vært barn, likevel sitter vi alle alene der vi titter ut vinduet iført pyjamas eller joggedress. Vi drømmer oss tilbake til det som var, før vi legger oss under dyna med et sukk, for vi vet jo at vi neste morgen vil våkne til en ny dag lik den forrige.

For mange er det vanskelig å føle noen livsglede, når det knapt nok er mulig å se fremover, når fremtiden er så usikker som den er i dag. Selv har jeg igjen begynt å kjenne litt på denne brakkesyken, siden de eneste vennene jeg tilbringer tid sammen med er mine to planter som står ute på balkongen.

Heldigvis har jeg jo fortsatt Julien ved min side, det eneste mennesket jeg kan gi en klem, sitte sammen med på sofaen, den eneste jeg kan spise middag sammen med. Men heller ikke med ham flyter samtalene i disse dager.

For hva har vi egentlig å prate om i en tid hvor ingenting hender, hvor alt er som gårsdagen?

Smittetall, restriksjoner, forbud, påbud, vaksiner, avbestillinger, savn og bekymringer, det samme om og om igjen, hver eneste dag. Han er lei, jeg er lei, hele verden er lei.

Jeg hadde egentlig lyst til å skrive noe fint, noe hyggelig, men jeg bor i et nedstengt land (som med sakte steg åpner opp igjen fra neste uke) og gjør fortsatt absolutt ingenting annet enn å lese, skrive, gå på visninger og sykle gjennom Toulouse. Som oftest sykler vi også til og fra visningene, vi har allerede sett femten leiligheter på én måned.

Den siste tiden har jeg rett og slett vært så besatt av både manusskrivingen (som jeg endelig ble ferdig med i går), boligjakten, tanker rundt det utsatte bryllupet, iveren etter å reise og ønsket om å se familien igjen, at alt sammen har begynt å følge meg videre inn i mine drømmer når jeg sover.

Jeg drømmer om en trivelig leilighet med stor terrasse, om en etterlengtet bryllupsfeiring med alle mine nærmeste til stede, jeg drømmer om bokutgivelse (om jeg noensinne skulle være så heldig), og mest av alt drømmer jeg om å lande på en flyplass på norsk jord og omfavne familien for første gang på hvem vet hvor lenge.

I mellomtiden, mens jeg venter, noterer jeg meg et høydepunkt fra hver eneste dag, for å gjøre hverdagen en smule lettere å komme seg gjennom. I går handlet jeg store, flotte jordbær fra bondemarkedet ved nabolagets kirke, i dag kjøpte jeg kaffebønner fra en ny butikk i nærområdet, kaffe fra Kenya og Colombia, og i morgen skal vi se flere leiligheter med megleren vår.

Om alt går som ønsket, reiser vi jo dessuten på ferie om to uker, bare Julien og jeg, på biltur til byen Cognac, deretter til Vannes og Concarneau og Quimper, før vi snur for å besøke La Rochelle og Saint-Émilion. Dette gleder jeg meg til å skrive om i form av daglige reiseskildringer underveis på turen. Jeg har for anledningen kjøpt meg nye bukser og en liten ryggsekk i kunstig skinn.

Vi venter spent og krysser fingrene for at alt går bra, for at ikke smittetallene øker og situasjonen tvinger oss til å avlyse alt sammen.

Ikke før siste minutt

Været er underlig for tiden. Etter to deilige uker med tjue grader og solskinn, har vi nå hatt flere dager med kald vind og grå himmel, gradestokken viser knappe tolv grader. Oliventreet mitt ser uansett ut til å kose seg der ute på balkongen, det vokser seg større for hver uke og jeg har innsett at jeg har lyst på flere planter i min neste leilighet. Planter og veggdekor.

Manuset nærmer seg forresten et ferdigskrevet utkast, før jeg igjen vil gå gjennom teksten og forandre på alt som må endres. Innen månedsskiftet vil jeg gi fra meg dokumentet, sende det til et forlag, kanskje flere, jeg vil deretter krysse mine fingre og tær og be til høyere makter, til universet, be om å få mitt livs største ønske oppfylt. Om jeg en dag får æren av å kalle meg selv romanforfatter vil jeg dø lykkelig.

Forhåpentligvis vil jeg ikke dø før jeg blir så gammel at jeg ligner en rosin. Forhåpentligvis vil jeg rekke å skrive en hel mengde ulike tekster innen den tid, dikt og noveller og manus til det som kan bli eller aldri vil ende opp med å bli utgitte romaner.

Jeg vet allerede hva mitt neste manus vil handle om, jeg vet hvilken vei jeg vil gå sjangermessig. Om mitt første manus ikke faller i smak hos forlagene, vil jeg derfor begynne fra start og prøve på nytt, helt til jeg en dag får det til.

Nok om det, la meg ta dere med tilbake til Dordogne og vår lille overnatting for to uker siden, da vi feiret kjærligheten i vakre omgivelser. Etter vår romantiske aften ved det dukkledde bordet i junior suiten, våknet vi til en hyggelig frokost servert ved det samme bordet.

Ferskpresset juice, nykvernet kaffe, ferske chocolatines og pain aux raisins, vi fikk servert skinke og diverse oster, en fin avslutning på det altfor korte oppholdet i suiten. Ved utsjekk ble vi tilbudt kaffe og te i hotellets nydelige hage, en siste mulighet til å nyte den vårgrønne naturen og følelsen av å være bortreist, bare han og jeg.

Den lille maskoten til Le Vieux Logis, en nysgjerrig kattepus, satte seg under vårt bord hvor den ble værende, den holdt oss med selskap til tiden var inne for å hente bagasjen og vende våre snufsende pollenallergiske neser hjemover.

Om alt går som planlagt og pandemien ikke stikker kjepper i hjulene for våre planer, vil vi i midten av mai dra på en to ukers bilferie langs den franske vestkysten, til Cognac og La Rochelle og île de Ré. Vi vil leie sykler, dra på båttur, bade på stranda om ikke vannet er for kaldt. Samtidig vurderer vi også å dra enda lenger sørover, til Korsika, eller nordøstover til Annecy, eller enda lenger nord, til Bourgogne. Ideene er mange og Frankrike er fullt av spennende steder som fortjener rikelig med oppmerksomhet, men med dagens situasjon i tankene, våger vi ikke å reservere noe som helst før siste minutt.

Jeg har forresten bestilt flybillett til Oslo, til junimånedens siste dag, ikke fordi jeg plutselig har blitt en optimist som lever i den tro at pandemien vil være borte innen sommerens ankomst, men fordi jeg hadde en kupong som måtte brukes innen en viss dato. Om jeg ikke får reist, vil alle endringer i billetten uansett være gratis, og om jeg får reist vil jeg tilbringe et par dager i hovedstaden før jeg reiser sørover til familien.

Inntil videre lever jeg i et nedstengt land, stengt siden forrige lørdag, men ukentlig går vi fortsatt på visning, vi spaserer og sykler tur, vi sykler også til og fra visning, jeg handler på markedet og leser ute på balkongen. Resten av energien bruker jeg på å skrive manuset mitt.

Med andre ord, alt går fortsatt veldig greit.

Oppdatering fra Lockdown og Nydelige Smaker fra Overraskelsesmeny

Vi er inne i vår andre av minimum fire uker med ny lockdown her i Frankrike. Dagene snegler seg forbi og i stedet for å glede meg til noe som helst, selv ikke til jul, drømmer jeg meg tilbake til ukene før landet stengte ned, dagene før alle dører ble låst og lyset skrudd av.

Å mimre tilbake til det som har vært er det eneste som klarer å få meg til å smile i disse dager, om man da kan kalle dette er smil, dette forsøket på å kamuflere hvor trist jeg føler meg hver eneste dag, hvor vanskelig det er for meg å være innestengt uten jobb, uten skole, langt borte fra mitt hjemland og mine nærmeste. Hadde jeg ikke hatt Julien ved min side, ville jeg jo ha vært helt alene, isolert fra alt og alle i flere uker, og sannsynligvis kommet ut fra isolasjonen så psykisk nedbrutt at det å komme tilbake i arbeid eller på skolebenken ville blitt umulig uten en runde med terapi på forhånd.

Vi var i alle fall heldige som rakk å ta oss en siste helgetur før myndighetene sendte oss inn igjen i våre stuer, for ikke å få lov til å forlate våre hjem mer enn én time om dagen og ikke få lov til å møte noen som helst. Å tenke tilbake på helgen i Béziers og generelt på alle tidligere bilferier, kafébesøk, kinoseanser, strandturer, solskinnsdager i parken, er så mye bedre for humøret enn å tenke både på nåtiden, ukene og månedene vi har i vente.

For jeg finner ingen glede i å tenke på ukene eller månedene fremover. Absolutt alt jeg hadde sett frem til på høsten, selv den bittelille Halloween-tradisjonen hvor jeg handler godteri sammen med Julien i sentrum før vi deretter tar en drink i spøkelsesdekorerte omgivelser hos cocktailbaren La Maison, absolutt alt har blitt avlyst, kansellert, annullert, og det samme blir julemarkedene, julegledene og den svært etterlengtede turen hjem til Norge for å feire jul sammen med familien min.

Jeg gjør likevel mitt beste forsøk på å tenke positivt, fokusere på det som er bra i livet, på alt det fine jeg har opplevd, på all den gode maten jeg har smakt og forhåpentligvis vil smake igjen i fremtiden.

I Béziers besøkte vi La Maison de Petit Pierre, restauranten til en de tidligere vinnerne av det franske TV-programmet Top Chef. Lokalene er stilige, moderne, og det samme er husets konsept. Vi kunne velge mellom to menyer, en til 75 euro og en til 45, for å deretter få et spørsmål jeg aldri før har fått på restaurant.

“Kan du fortelle meg hva du ikke liker å spise?”

Menyen skulle deretter bli skreddersydd av Pierre, kokken som tar enhver utfordring på strak arm. En gang Top Chef-deltaker, alltid Top Chef-deltaker.

Fra andre bord kunne jeg høre en gjest svare at hun ikke liker fisk, en annen liker ikke sterkt krydret mat. Fra et annet bord ga en mann beskjed om sin laktoseintoleranse.

Skalldyr, svarte jeg, mens Julien ga grønt lys for absolutt alt. Måltidet startet med hver vår apéritif, Kir Royal, champagne med skogsbærsirup til meg, og champagne uten sirup til ham.

Sammen med boblene fikk vi servert hver vår mise en bouche i form av røkt Burrata med langkokt biffkjøtt og sennep, før vi til forrett fikk smake îles flottantes med røkt skinke, ristede hasselnøtter, skogsopp og parmesansaus.

Hasselnøtter og sopp fulgte også med kveldens hovedrett, andefilet med nøtteskorpe og sjysaus med smak av røkte urter, servert sammen med en raviolo med fyll av kantareller.

Fra hovedrett til en liten ostetallerken og hvert vårt glass rødvin fra Corbières før vi avsluttet det hele med en deilig dessert, knasende sjokoladebunn, hvit og mørk mousse au chocolat servert over fyldig sjokoladesaus med hint av appelsin.

La Maison de Petit Pierre, en nydelig adresse som jeg har notert meg til en senere anledning, om vi i fremtiden skulle vende tilbake til Béziers. Lengselen etter slike vidunderlige smaker har blitt forsterket med hundre prosent etter jeg nok en gang mistet muligheten til å nyte deilig fransk gastronomi. Å lage mat selv kan ikke sammenlignes når mine kokkeferdigheter er middelmådige på sitt beste, og min mann ikke tør å lage annet enn crêpes, ratatouille og quiche.