Vakre Strender, naken mann og grafittikunst

Det er ingen tvil om hvor vi fikk servert bryllupsreisens beste frokost. Vårt overnattingssted på Naxos, Argo Boutique Hotel, slo femstjerners hotellene på Kreta og Santorini med god margin. Vi forsynte oss fra en spennende buffet med et stort utvalg av greske spesialiteter. Fylte vinblader, greske oster, grønnsakspai, kjøttpai, ostepai, salater og grillede grønnsaker, pølser og pålegg, kaker og desserter, variasjonen var enorm. Begge spiste vi altfor mye.

Planen var å leie bil for de neste tre dagene, tilbringe første dag på biltur langs øyas sørlige kyst, se de flotte strendene som vi hadde lest så mye om i “Lonely Planet”-guiden vår. Været var ikke så varmt som vi hadde ønsket, og vinden kunne vi fint klart oss uten, men vi pakket likevel med oss badetøy, for å være på den optimistiske siden.

Den første stranda vi besøkte, Agios Prokopios, skulle vise seg å være den vakreste. Det hjalp selvfølgelig at vinden fortsatt var fraværende, at det turkise vannet var fritt for bølger og den hvite sanden var varm under de bare føttene, men stillhet og varme er ikke mer enn en liten detalj. Landskapet var som hentet fra et postkort, den perfekte drømmen om en ferietur til paradis.

Vi kjørte videre til flere strender og ble denne gang tatt av vinden. Agia Anna skulle dessuten vise seg å være en nudiststrand, noe vi først ble gjort oppmerksom på da vi så en naken mann løpe inn i bølgene. Julien var heldig som ikke så mer enn to rumpeballer i det fjerne. Jeg, med min store kameralinse, så alt sammen idet jeg skulle fotografere et landskap jeg trodde var tomt for mennesker. Jeg så ham løpe, og jeg så mye jeg ikke burde ha sett.

Da det endelig ble tid for lunsj, dro vi til Paradiso Taverna, en restaurant med uteservering på stranda, under et stort, gammelt tre. De samme bordene og det samme treet var avbildet i vår Lonely Planet, men navnet på restauranten ble ikke nevnt noe sted. Vi var derfor overlykkelige da vi ved en tilfeldighet fant det fotograferte spisestedet.

Begge tok vi av oss skoene og plantet føttene i sanden, den var ikke lenger varm som på den postkort-perfekte stranda. Vinden blåste fortsatt, men det brydde oss ikke. Omgivelsene var verdt alle vindkast.

Spennende omgivelser fikk vi også etter lunsj, da vi kjørte i retning Alyko for å se grafittikunsten som pryder ruinene som står stødig på sin store tomt. På mange måter symboliserer stedet falne drømmer og det å lage limonade når man får sitroner slengt etter seg. På syttitallet var nemlig planen å bygge et luksushotell nettopp på denne tomten, men det påbegynte prosjektet ble etter hvert skrinlagt grunnet økonomiske problemer. Ruinene har derimot blitt en serverdighet i seg selv, for i dag er grafittikunsten en av de mest populære turistattraksjonene på øya.

Nysgjerrigheten ledet oss inn i mørket, innenfor ruinenes vegger, på jakt etter skjulte skatter. Jeg som er mørkredd, syntes det var skummelt å traske rundt der inne med mobilens lommelykt som eneste belysning. Fantasien forsøkte å lure meg til å tro at vi ville bli angrepet av monstre, eller falle gjennom gulvet.

Alt gikk heldigvis fint. Det samme kunne vi ikke si etter kveldens restaurantbesøk. Aldri før har jeg latt over halvparten av en middag bli liggende igjen på tallerkenen, og aldri før har jeg glemt å gjøre mine hjemmelekser før jeg velger restaurant. For ifølge både Lonely Planet og anmeldelsene på TripAdvisor er Maro’s Taverna kjent for nettopp sine gigantiske porsjoner.

Forrettene var på størrelse med en hovedrett, og hovedrettene var på størrelse med et serveringsfat for en familie på fire. Vi trillet ut av restauranten, ramlet inn døra til suiten og ble liggende på senga med armene ut til siden. Ingen av oss sa et ord, vi var begge i matkoma.

Neste morgen var formen heldigvis bedre, og motivasjonen var på topp. Vi gledet oss til å besøke de små fjellandsbyene som vi hadde lest så mye om, og vi gledet oss til en romantisk aften på spa (spoiler, spakvelden fikk en svært dramatisk slutt).

Katter og strandliv på Naxos

Etter fire fine dager på øya Santorini, ankom vi Naxos, bryllupsreisens siste destinasjon. Fergeturen tok ikke mer enn en time, en time hvor vi ble sittende og prate om Santorini, våre høydepunkter og hva vi burde gjort annerledes, hvor vi da konkluderte med at alt hadde vært så bra som overhodet mulig.

Hotellet vårt, Argo Boutique Hotel, lå bare en liten kilometer fra båthavna, midt i sentrum av byen med samme navn som øya. Flere av restaurantene ved havna hadde allerede stengt sine dører for resten av sesongen, det hadde også enkelte av byens hoteller, men gatene var fortsatt like sjarmerende som på en sensommerdag og bystranda var like vakker.

Da vi sjekket inn på hotellet fikk vi en gledelig nyhet som skulle gjøre bryllupsreisen vår enda mer minneverdig. Vi fikk tilbud om gratis oppgradering fra standard dobbeltrom til en stilig duplex suite med boblebad på balkongen. I kjøleskapet ventet også en overraskelse, hvert vårt glass vin og dessert. Gratis luksus i kjærlighetens navn, en hyggelig gest fra resepsjonen.

Boblebadet fristet, men det gjorde også søt bakst og drikke (og da spesielt kaffe) fra bakeriet på hjørnet av gata. Vi koste oss med kataifi og hver vår iskalde freddo cappuccino, før vi trasket videre gjennom den store labyrinten av handlegater, bakgater, passasjer, trappetrinn og blindveier.

Vi gikk oss vill i de smale sidegatene, ikke et menneske var å se. De eneste som møtte oss på vår vei var katter, store og små. Noen mjauet, de fulgte etter oss, andre observerte oss fra en behagelig avstand. Stillheten, menneskenes fravær fikk fantasien til å løpe løpsk. Vi så for oss at kattene hadde tatt over øya, skapt sitt eget herredømme, vi så dem følge etter oss, nå lå vår skjebne i deres hender.

Jeg søkte tilflukt i en liten klesbutikk, Julien fulgte motvillig etter. Målet var å kjøpe ham en ny skjorte. Vi lyttet til butikkselgerens komplimenter, den fargen kler du, det mønsteret passer til alt, før vi fortsatte å vandre gatelangs uten mål og mening sammen med mjauende katter. I stedet for å kjøpe herreskjorte, endte jeg opp med blåstripete linshorts til meg selv og ingenting til ham. Derfra gikk ferden videre gjennom flere gater og tilbake til suiten for å teste vårt nye boblebad og drikke rosévinen som vi hadde fått i gave.

Før solnedgangen farget himmelen over Naxos, spaserte vi ned til stranda for å la føttene føle den myke sanden under huden og dyppe tærne i det kjølige vannet. Vi endte til slutt opp på en strandbar med solstoler, hvor vi ble sittende til sola gikk ned, beina fortsatt nakne og sanden fortsatt like varm mellom tærne.

Det finnes ingen ord som godt nok kan beskrive gleden av å få lov til å bevare følelsen av sommer helt til slutten av oktober. Forkorte vinterdepresjonen som før eller siden vil smyge seg inn i hodet og gjøre de kalde vintermånedene vanskelige å komme seg gjennom. Bryllupsreisen kunne ikke kommet på et bedre tidspunkt, og det gledet oss å være på ei øy så ulik den forrige, bytte ut det vulkanske landskapet med hvite sandstrender.

Vi spiste lokale oster og drakk kald rødvin på restauranten Oasis, mens vi drøftet våre planer og ideer for neste dag og dagene deretter. Alle menneskene på øya var fortsatt i live. De hadde krøpet ut av dvale og befant seg nå på ulike uteserveringer. Med mat på bordet og vin i glasset, bladde vi gjennom vår Lonely Planet og gledet oss til å se strendene på sørsiden av øya, og til å besøke de små fjellandsbyene Apeiranthos, Halki og Filoti, nyte våre siste dager i Hellas.

Hverdagen hjemme i Toulouse kunne fint vente, en hverdag som med sakte steg ville bestå av oppussing og kjøp av nye møbler, en totalforvandling av vårt nye hjem, vårt første boligkjøp.