Tjueni grader og feriefølelse i landsbyen Gruissan

Søndag, forrige søndag, på kjærestetur med min kjære, til Narbonne og omegn.

Jeg våkner opp i en myk og deilig seng, altfor myk for ham, perfekt for meg. Kroppen strekker seg, jeg tar meg en varm dusj, før vi sammen inntar frokostbuffeten som har et helt greit utvalg av franske bakevarer, brød og pålegg, i tillegg til fruktsalat, yoghurt og ulike frokostblandinger. Han starter måltidet med en stor porsjon egg og bacon, som han alltid gjør når vi overnatter på hotell. Selv styrer jeg unna en slik salt-og fettbonanza til frokost, og smører meg ei brødskive med kremost og heller en god porsjon fruktsalat over i en liten skål, to fiken plasserer jeg på kaffekoppens asjett som en liten dessert til den obligatoriske morgenkaffen.

Ved frokostbordet setter vi i gang planleggingen av ettermiddagen. Narbonne og nærområdet har jo så mye spennende å by på, så mange fine småbyer og landsbyer, så mye kultur og historie, så mange morsomme aktiviteter. Jeg har lyst til å besøke klosteret, men også stranda og vingårdene. Vi skulle hatt mer tid, så mye mer tid enn bare en liten ettermiddag. 

Også han vil besøke vingårder, gjerne vil han også utforske nærområdets ruiner og slott, vi vurderer mulighetene for å besøke Fontfroide klosteret, vi vil begge til stranda, til fyrtårn og båthavner, spise lunsj på utekafé og lytte til lyden av bølgeskvulp, han vil spise blåskjell i hvitvinssaus.

Kursen settes til slutt mot Gruissan, en liten landsby i nærheten av Narbonne Plage, stranden hvor alle Toulouserne strømmer til hver eneste sommer, for å bade og sole seg, for å få følelsen av å være på ferie, men likevel bare være 1 1/2 times kjøretur fra egen stue.

I Gruissan spaserer vi langs vannet, et fredelig turområde utenfor landsbysentrum, der hvor de eneste menneskene vi møter på er andre turgåere, og fiskere med deres små trebåter malt i ulike farger. De fisker etter ål, da Gruissan er et sted hvor det vrimler av denne slangelignende fiskearten, såpass mye at landsbyen har blitt kjent for dem, restaurantene serverer lokale spesialiteter hvor ål er hovedingrediensen.

Fiskebåter

Vi vandrer videre inn til landsbyens hjerte, gjennom de smale fine gatene som rommer butikker, spisesteder og private leiligheter, bygninger med dører og skodder malt i forskjellige farger. Gatene er tomme, mens de fleste restaurantenes uteservering er fulle av liv.

Videre trasker vi opp til et utsiktspunkt som gir oss en flott utsikt over Gruissan. Som Bambi på isen, sklir jeg rundt på glatte steiner og sliter til tider med å holde balansen, samtidig som han kikker på meg gjennom kameraets store lense og ber meg gå litt til høyre, litt til venstre, for å fotografere meg og utsikten fra best mulig vinkel. Alt dette uten å falle over ende.

På topp

Jeg angrer på at jeg ikke hentet frem mine joggesko fra kofferten da muligheten var der, noe jeg sterkt vurderte gjennom bilturen fra Narbonne til Gruissan, en tanke jeg slo fra meg da min kjære mente jeg ikke ville få behov for annet fottøy enn disse Birkenstock-sandalene som jo er svært komfortable, men ikke akkurat egnet for å klatre rundt på steiner og balansere føttene på ujevnt terreng. Vi skulle jo uansett bare traske rundt i sentrum, mente han. Aldri mer skal jeg ta i mot skotips fra deg, kjære, klager jeg.

Sola steker, jeg smører inn solkrem på mine nakne skuldre og på nese, panne og kinn. Han smører seg også godt inn med vår solfaktor femti. Hele tjueni varmegrader, i mars, er det ikke utrolig?

Vi setter oss i bilen og kjører den lille strekningen som fører oss til stranda. Bade skal vi ikke, ikke enda, men vi trenger å se havet, høre havet, få den ultimate følelsen av å være på ferie.

Gruissan

Advertisements

Vårt fjerde kjærestejubileum feiret i Narbonne

Hurra for kjærligheten, romantikken og de fine spesielle anledningene. Vi feirer fire år som kjærester, i fire år har vi gått gjennom oppturer og nedturer, disse fire årene har bydd på mye latter og mange tårer. I år feires begivenheten en uke på forskudd, fordi neste helg reiser han til Andorra på team-building med kollegene sine. Som en ungdom som endelig skal få lov til å få være alene hjemme mens foreldrene drar på påskeferie til hytta, gleder jeg meg helt vanvittig til å få litt etterlengtet alenetid…selv om jeg kanskje hadde foretrukket om denne alenetiden falt på en annen dato enn den som tilhører oss.

Vi feirer anledningen i Narbonne, den sjarmerende byen nær Middelhavets kyst, en by jeg ikke har vært i siden aleneturen min for to år siden, turen som startet i Toulouse, fortsatte i Narbonne, og tok meg med videre til Spania og byen Girona med tog. Girona, jeg dro for å oppleve byens årlige blomsterfestival, spise tapas og kose meg i katalanske omgivelser. Jeg, på tur alene, med fotoapparat og store øyne.

Denne gang er det kun Narbonne og småsteder i nærheten som skal besøkes. Denne gang er jeg ikke alene. En natt for to er reservert på Île du Gua Suites, fire-stjerners suitehotell og romantikk i fredelige omgivelser, boblebad på rommet, kjøkkenkrok, seng full av puter og en stor balkong med fin utsikt.

Suite

Vi gleder oss til å slappe av i det behagelige været som har lurt oss til å tro at sommeren er kommet for å bli. Tjuefem varmegrader og skyfri himmel, vi skal nyte rosévin på balkongen og kose oss før vi til slutt vil spasere de tjue minuttene det tar å komme frem til kveldens utvalgte spisested, Les Cuisiniers Cavistes.

Utsikt

Før rosévin på balkongen og restaurantbesøk står for tur, trer vi på oss joggesko og beveger oss ut døra. Sammen går vi hånd i hånd, ut på oppdagelsesferd i en by som føles så eksotisk, så annerledes fra vår egen, selv om vi befinner oss bare 160 kilometer hjemmefra.

Spaserturen inn til sentrum er idyllisk, sjarmerende. Vi promenerer og koser oss, der vi vandrer gjennom en fredelig park og videre langs Canal de la Robine, kanalen hvor mange båter ligger fortøyd.

Canal de la Robine

I hjertet av sentrum ligger den vakre katedralen Saint-Just-et-Saint-Pasteur. Da jeg var på besøk i Narbonne for to år siden, bodde jeg på en nydelig liten Bed & Breakfast vis-à-vis katedralen, en helt fantastisk utsikt hadde jeg, der jeg satt ved det lille spisebordet og nøt den deilige frokosten som ble levert direkte til rommet mitt.

Katedral narbonne

Videre vandrer vi gjennom de mange smale gatene hvor restauranter og små boutiques holder til, vi titter, vi prater, sola steker og vi føler begge et behov for å slukke tørsten.

På en utekafé bestiller jeg lemonade, han bestiller en pils og lurer på hvorfor jeg ikke har lyst på vin. Fordi jeg har lyst på lemonade, sier jeg. Utekafeen er stappet med sommerkledde mennesker i godt humør, full av liv, som jo alle utekaféene er på solfylte lørdager som denne.

Vi kjøper med oss ei flaske rosé og salte kjeks fra et lite supermarked like rundt hjørnet fra utekaféen, før vi spaserer tilbake til suiten, langs kanalen, gjennom parken, før vi inntar balkongen er det boblebadet som står på agendaen.

Boblebad

Å få plass til to personer i suitens boblebad, er derimot lettere sagt enn gjort når ingen av oss er hverken spesielt små eller særlig dyktige på akrobatikk. Sammenskviste sitter vi ved hver vår ende, som i et lite badekar, med badetøy på. Hans enorme føtter og hårete legger ligger plassert med all sin vekt over skuldrene mine. Tøysete som han er, vifter han med den høyre foten sin foran ansiktet mitt, for å plage meg, jeg som virkelig ikke liker føtter.

Vi vrenger av oss badetøy og slenger på oss klær, balkongen kaller, rosévin og salte kjeks, og middag, snart er det tid for deilig tre-retters middag. Tiden flyr når jeg tenker på mat, når er det egentlig jeg ikke tenker på mat, undrer jeg og smiler for meg selv. Det er da enda godt at jeg liker å spasere, sykle og holde meg i form.

Ravioli

Les Cuisiniers Cavistes, jeg spiser ravioli med kylling til forrett og lam med tilhørende eksotisk syrlig saus til hovedrett. Til dessert spiser jeg bakt ananas, knasende kjeks formet som tube og frisk syrlig sorbet. En fin og ikke så altfor mektig avslutning på et smakfullt måltid. Et måltid som fordøyes der vi spaserer langs kanalen under vakker stjernehimmel, på vei tilbake til suiten.

Lam fransk

Om bare kvelden kunne ha endt like harmonisk som denne spaserturen, om jeg bare kunne ha lagt meg til å sove med et smil om munnen, men en slik harmoni er vel for mye å be om i disse dager. En liten krangel om – jeg husker ikke lenger hva – ledet til putekrig, av alle ting, en putekrig hvor jeg plutselig fikk hans albue midt i fjeset, min stakkars nese, jeg gråt, han trøstet meg.

Han tørket mine tårer med sine fingre. Jeg kysset ham på kinnet, og forsikret ham om at alt går bra. Vi har jo hatt det så fint i dag, her i Narbonne.

Rød kjole

IMG_20190325_213549_388

Katedralen sørvest

Narbonne arkitektur

Blomstereng

Dessert les Cuisiniers Cavistes

Rød kjole lyktestolpe

Narbonne place

Hvorfor jeg elsker Narbonne i Sør-Frankrike

“Seriøst? Skal du til Narbonne…uten meg?”

Disse var ordene kjæresten min klarte å lire av seg, da jeg fortalte ham om mine planer om å være ute på reise i en ukes tid for å oppleve mest mulig den siste uken min som “kvinne i tjue-årene”, før det var tid for meg å tre på meg voksen-buksa og være tretti. Man kan vel kanskje kalle det en svært tidlig midtlivskrise. Dette var i fjor, i mai måned.

Lite visste jeg at han egentlig pønsket på å ta meg med til Narbonne en eller annen gang, langt frem i tid. Lite visste jeg at han visste spesielt mye om Narbonne i det hele tatt. Eneste grunn til at Narbonne i det hele tatt havnet på agendaen, var fordi jeg skulle videre til Spania og ønsket et sted å overnatte mellom Toulouse og Girona, for å slippe å løpe fra buss til tog, og videre til tog nummer to.

Praktisk beliggenhet førte meg altså dit. Og praktisk ble det. Kun to timer med buss fra Toulouse (som jo nå er byen jeg bor i), og vips, så befant jeg meg midt i sentrum av en ny og spennende by som jeg gledet meg til å utforske.

frankrike reise

I dét jeg ankom Gare Routière (busstasjonen), ble jeg møtt med solskinn og varme. Antrukket i sort prikkete bomullskjole, nylonstrømpebukse og olajakke, var jeg glovarm som aldri før. Kontrasten var stor, mellom sterk vind og høljeregn i Paris og sommertemperatur i Narbonne – og jeg klaget ikke. Blå himmel og herlige varmegrader var nå et hyggelig gjensyn!

benk

Jeg overnattet på en sjarmerende Bed&Breakfast som het La Maison Gustave. Ei smilende jente i tidlig tjue-årene ønsket meg velkommen og hjalp meg å bære den lille trillekofferten min opp alle trappetrinnene som ledet oss til det som skulle være rommet mitt. Et koselig rom, pent dekorert i lyse farger og skandinavisk interiør. Fra vinduet hadde jeg en fantastisk flott utsikt mot Palais des Archevêques – et historisk palass som nå huser diverse museer.

bed and breakfast

Jeg tok av meg min altfor varme strømpebukse og lot jakken ligge igjen på rommet, før jeg dro ut for å besøke alt som Narbonne hadde å by på. Etter å ha beundret palasset (Palais des Archevêques) på avstand fra vinduet mitt, var jeg klar for å se det – og fotografere det – på nært hold. Jeg gledet meg også til å besøke Narbonne Katedralen som ligger vegg i vegg med palasset, og til å sette meg på en benk ved kanalen (Canal de la Robine) som renner gjennom byen, og kanskje spise noen godsaker fra et av byens bakerier, og samtidig la beina få slappe av og få solt seg litt.

vindu

Selv om jeg egentlig liker å late som jeg ikke er det, så kommer jeg nok (dessverre) alltid til å være den stereotypiske kvinnen som elsker å dra på shopping. Fingrene mine klødde etter å bruke penger på noe nytt – måtte det være småkaker, nye bøker, sandaler, hårprodukter, uansett hva. Men, siden jeg måtte forholde meg til et budsjett på overførte penger fra mamma (etter å ha blitt ranet i Paris samme dag som jeg reiste), bestemte jeg meg for å ikke kjøpe noe som helst, men heller bruke litt ekstra på et fint måltid senere på kvelden. Dermed kjøpte jeg kun et bakverk fra et bakeri, og holdt meg like greit unna butikkene.

religieuse

Og det bakverket ble det mye søl av. Kaken, en religieuse (oversatt: religiøs), var god, men ikke gudommelig god – og i tillegg var det litt av et frustrasjonsmoment å få bort all den klissete sjokoladekremen fra fingrene mine. Hver gang jeg satte tennene i kaken, begynte sjokoladekrem å tyte ut fra alle kanter. Hvordan det er mulig å i det hele tatt stappe så mye sjokolade inn i en så liten kake, er et under for meg. Hvorfor har ingen fortalt meg at man egentlig burde spise disse med skje, og aldri med hendene?

Ansiktet mitt så til slutt ut som en to-årings fjes, etter å ha spist sjokoladekake for første gang i sitt liv. Det var da enda godt jeg ikke var ute etter å imponere eller se fin ut for noen!

Jeg vandret rundt i et par timer, til føttene mine var begynt å verke, takket være kombinasjonen av dårlige sko og svette føtter som ikke helt hadde tilpasset seg til varmen enda. Jeg burde da vite at ballerinasko ikke egner seg til lange utflukter.

sentrum

Nysgjerrig på hva annet Narbonne hadde å by på, stakk jeg innom turistkontoret for å få mer informasjon. Til glede for kjæresten min, er det mer enn nok av ting å gjøre i nærheten av Narbonne. Ting som jeg ikke fikk gjort…fordi man behøver bil for å komme seg frem. Smålig skuffet, tok jeg beina fatt og trasket fra gate til gate på jakt etter skjulte skatter. Jeg endte opp med å forville meg inn i gater hvor det ikke fantes annet enn hus og små blokker. Og en pub. En gammel mann som satt på puben og drakk øl, lo av meg og ropte på fransk, “det er tydelig at du har gått deg vill, lille jente”. Lille jente. Jeg lot de ordene synke inn, mens jeg funderte over midtlivskrisen min.

pub

Jeg avsluttet kvelden med et litt dyrt, men fantastisk måltid hos Restaurant Gaia. Et spisested anbefalt av den smilende resepsjonisten.

Servitørene virket overrasket, forvirret og til dels ukomfortable, over å se noen be om et bord…for én person. Ei ensom dame, uten følge. Så utrolig sørgelig, tenkte dem vel. Men vi som reiser alene, vi må da vel også få lov til å spise fin mat vi også, får vi ikke?

suppe

Etter å ha fått en litt merkelig velkomst, angret jeg ummidelbart på å ha dratt til en slik restaurant på egenhånd. Jeg burde ha bestilt takeaway mat fra en eller annen fastfood-kjede i stedet. Da ville jeg i det minste følt meg mindre utilpass. Men å reise seg opp fra bordet og stikke, rett etter å ha satt seg ned og fått tildelt en meny, ville bare sett enda mer latterlig ut, så jeg bestemte meg like greit for å bli.

middag

Jeg bestilte en tre-retters middag, og glemte samtidig at jeg jo tross alt var den rare dama som satt helt alene, og jo burde gått for en hovedrett, spist den lynkjapt og forlatt lokalet så kjapt som mulig. I tillegg bestilte jeg en halv flaske vin, da restauranten ikke kunne tilby kun ett glass til maten. Javel. En halv flaske vin skulle jeg drikke helt alene. Nå var jeg ikke bare den tragiske dama som satt helt alene på fin restaurant. Nå var jeg den tragiske dama som drikker alene, i tillegg. Akk og ve!

Til orientering; jeg ble meget godt brisen, og kjæresten min ble bombardert med “du skulle vært her” meldinger, samt bilder av matrettene mine fra alle mulige vinkler. Mellom forrett og middag kom en av servitørene innom for å spørre om jeg hadde det bra. Før jeg i det hele tatt rakk å svare at joda, det gikk fint med meg, la hun en bunke med kokkeblader og matmagasiner på bordet. Fortsatt bekymret for den enslige kvinnen, og sikkert redd for at jeg skulle finne på å kjede meg i mitt eget selskap, dette var de ansattes måte å si “vi bryr oss”.

Selv om dette restaurant-besøket var noe merkeligere enn det jeg er vandt til, når jeg først er ute og spiser alene, så var maten totalt verdt det. Desserten glemte jeg å ta bilde av, men den kan jeg informere om at smakte helt nydelig.

Jeg krøp til køys, mett, fornøyd og glad for å ha besøkt Narbonne. Og dit skal jeg tilbake – men da skal opplevelsen deles!

arkitektur

palasset

selfie

kanal

palmer

fransk