Hun lukker øynene. Drømmer seg bort til den nære fortiden og de mange håpefulle tankene rundt fremtiden. Livet så ut til å bli så mye lysere, alle brikker var i ferd med å falle på plass. Kanskje gjør de det fortsatt, kanskje vil alle hennes drømmer bli oppfylt. Hun klamrer seg til håpet, mens kroppen kjemper mot smertene.

Han spør henne hvordan hun føler seg, om hun kan beskrive smerten. Men hvordan kan hun beskrive noe som helst når hun knapt nok er i stand til å stotre frem et eneste ord?

Rommet snurrer rundt og omgivelsene er fanget i en tåke. Kroppen rives i stykker av barberblader og all mat og drikke smaker forferdelig. Hun vil kaste opp og synke ned i sengen, bli liggende i fosterstilling til alt går over.

De smertestillende medikamentene hun fikk utskrevet av kirurgen lindrer smerten, men gjør henne så svimmel og kvalm at hun ikke klarer å gjøre annet enn å lukke øynene og drømme seg bort til dagene før operasjonen.

Hun vil ikke snakke med noen om legeundersøkelsen. Det skulle jo ikke være nødvendig å si noe som helst. Hun skulle bare fjerne en liten utvekst på et svært uheldig sted på kroppen. En kroppsdel som for mange er flaut å snakke om. Inkludert henne selv.

En halv dag, og så skulle hun være ute av sykehuset igjen. Det skulle være så kjapt og så enkelt at hun ikke ville behøve å si noe til noen. Men operasjonsdagen kom, og hun ble lagt i narkose. Det siste ansiktet hun så før hun sovnet, ble det første hun fikk se da hun våknet igjen.

Fremmede stemmer flokket seg rundt hennes seng. De snakket om å flytte henne til et nytt rom, en ny etasje. Hun skulle ikke hjem, hun skulle bli igjen på sykehuset til neste dag. Utvendig var hun rolig, avslappet, men innvendig brøt hun ut i full panikk.

Hun ville ha mobiltelefonen sin. Hun ville hjem. Hun ville ha en hånd å holde i. Musikk å lytte til. Noe avslappende. Det skarpe lyset fra det hvite taket gjorde henne uvel. Ansiktene som tittet ned på henne og trillet henne gjennom korridorene gjorde henne nervøs. Hvorfor skal jeg ikke hjem, spurte hun seg selv. Hvorfor må jeg tilbringe natten innenfor disse hvite veggene?

Hun pustet lettet ut da hun så at hun skulle på enerom. Det gledet henne å få seng ved vinduet. Utsikt mot trær og hustak. Rikelig med dagslys. En sykepleier dukket opp med kaffe, ost og kjeks. Klokka var halv fire og kjeksene på serveringsbrettet var hennes første måltid siden kvelden før operasjonen. Hun hadde så vidt rukket å drikke opp kaffen da kirurgen endelig banket på døra.

Hun fortalte om utveksten, hvordan den hadde mutert og vokst seg sammen med flere polypper som hun tidligere ikke hadde sett. Alt hadde blitt skåret bort under operasjonen, men grunnet fare for blødninger ville det bli nødvendig med tilsyn de neste tjuefire timene.

Alt som ble skåret bort, ble umiddelbart sendt til undersøkelse. Hun hadde ingen grunn til bekymring, for ingenting så ondartet ut. Men kirurgen ville likevel være på den sikre siden, og natten på sykehuset ble søvnløs.

Hun blødde heldigvis lite, og hadde stor tro på at alt ville gå bra da hun endelig ble utskrevet og hentet av mannen sin. De første to dagene gikk alt bedre enn forventet. Så bra at hun nesten ikke klarte å forstå hva som var poenget med alle de smertestillende medikamentene hun hadde fått beskjed om å ta.

Men så kom smerten. Den rev henne i stykker fra innsiden, om og om igjen. Kaldsvetten rant og hendene skalv. Hun spurte seg selv om det var slik hun ville dø, på sofaen eller i senga hjemme, proppet full av antibiotika.

Hun hadde jo ikke engang utgitt sin første roman, men målstreken lå like foran hennes føtter. Hun hadde heller ikke skrevet ferdig manuset til sitt neste bokprosjekt.

Forfatterdrømmen var det eneste hun klarte å tenke på. Historiene hun skriver er viktige for henne selv, forhåpentligvis også for andre. De må se dagens lys, de må ut i verden. Det ene ligger hos et forlag, det andre er et halvferdig førsteutkast. Historiene og karakterene betyr alt for henne, og hodet er fullt av nye ideer til fremtidige manus. Mental helse er hennes hjertesak og alt hun noensinne vil skrive må ha en mening. Et budskap. Hun vil inspirere andre, og hun inspirerer ikke stort når hun ligger på sofaen og vrir seg i smerte.

Men den fysisk helsen er like viktig som den mentale. Og hadde hun latt være å sjekke den underlige utveksten, ville hun sannsynligvis ha endt opp i en mye mer alvorlig situasjon i nær fremtid.

“Hun” er meg, og jeg ønsker ikke å si noe utover det som allerede står skrevet. Selv til de av dere som kjenner meg personlig. Alt blir forhåpentligvis bra igjen snart, og tålmodigheten er min venn.