Selv ikke regnvær og munnbind kan dempe denne gleden

Vi våknet til lyden av regn, jeg tittet ut vinduet og studerte regndråpene der de falt fra de mørkeste skyene jeg hadde sett på flere måneder. Været var trist, men selv var jeg lykkeligere enn jeg hadde vært på lenge. Dette var ikke en alminnelig regnværsdag, denne ville bli husket som det første møtet med den nye normalen, første dag hvor vi som bor i Frankrike endelig ville få lov til å bevege oss fritt.

11. Mai var endelig her.

Selv om solskinn og blå himmel uteble, smilte jeg som aldri før, riktig nok under et munnbind som dekket halve ansiktet.

Morgentimene og formiddagen sneglet seg forbi, vanskelig var det å holde konsentrasjonen i sjakk fra klokka sju til halv fire. Utålmodig, dro jeg på meg de sorte ankelstøvlettene og regnjakken som min samboer synes er stygg, jeg løp ut døra i full fart for å ikke miste et eneste øyeblikk. Jeg ville se Garonne-elven, jeg ville se Pont Neuf, jeg ville vandre gjennom byens smale gater, forbi gamle sjarmerende bygninger, jeg ville se byen min, uansett hvor vått og kaldt dette første gjensynet ville bli.

Iført lilla munnbind og matchende kjole, krysset jeg Pont Neuf og vandret gjennom flere av byens gater. Lukten av belgiske vafler fra dessertkiosken La Belle Liégeoise fylte den populære handlegaten Rue des Changes, munnbindkledde mennesker vandret fra butikk til butikk med handleposer på slep. Deilig var det å være tilbake i sentrumskjernen, være en del av bybildet.

Konfekt

Fra en tradisjonell fransk confiserie ved navn Le Paradis Gourmand, sjarmerende med sin rosa fasade, kjøpte jeg macaronia, pastellfargede konfektbiter som visuelt ligner makroner.

Macaronia

Kvelden ble feiret hjemme i sofakroken sammen med min kjære,  macaronia og musserende. Vi feiret starten på den nye hverdagen og poppet ei flaske med røde bobler fra Gaillac, et vindistrikt bare 68 kilometer fra vårt hjem. Vi skålte først og fremst for at vi begge fortsatt har helsen i behold, vi skålte for de mange i lokalsamfunnet som endelig vil kunne tjene penger igjen, vi skålte for begynnelsen på noe nytt, en ny hverdag, et nytt kapittel.

Røde bobler

NB! Frihet betyr ingenting om livet står på spill. Vær så snill, du som leser. Beskytt ansiktet, hold sosial avstand og vær flink til å vaske hendene. Dette vil være like viktig i dagene, ukene og månedene fremover som under lockdown. Viruset sirkulerer fortsatt, og mange av oss kan ha blitt smittet uten å være klar over det. La viruset i så fall dø ut hos oss, la oss ikke videreføre det til noen med et svakere immunforsvar. 

Butikkfasade

Avslutningsvis ønsker jeg å dele mine siste notater fra denne karantenedagboka som jeg har ført de siste to månedene.

Coronakarantene, dag 55.

Nok en fredelig lørdagskveld. Noe annet kan ikke forventes når vi tross alt ikke har hatt lov til å møte andre mennesker eller bevege oss fritt utendørs på to måneder. Jeg fryder meg over tanken på at vi endelig om bare to dager kan se frem til å skrive et nytt kapittel, livet etter lockdown.

Gårsdagens solskinn og tjuesju grader ble i dag byttet ut med triste grå skyer og sterke vindkast, kveldens måltid og underholdning ble derfor flyttet inn til stua, balkongen får vi vende tilbake til i en senere anledning. Sammen hygget vi oss med hjemmelaget pizza og ei flaske rosévin fra vår vakre region Occitanie, nærmere bestemt Gascogne, hvor vi forrige august dro på helgetur med bil, vi besøkte vakre middelalderlandsbyer og idylliske vingårder, vi nøt romantiske middager og live musikk, jeg lengter tilbake til denne idyllen.

Tynne pizzabunner toppet med tomatsaus, mozzarella, champignon, skinke, rødløk og sorte oliven. Kveldens underholdning ble deretter triviaspillet Trivial Pursuit, i over to timer ble vi sittende og spille, han og jeg i hver vår pyjamas.

Som forrige gang, vant jeg igjen, ikke fordi jeg sitter på mer kunnskap enn min samboer, men fordi jeg stadig har flaks og ender opp med å få spillets enkleste spørsmål. Om jeg hadde hatt samme flaks i lotto, ville jeg vært millionær i dag.

Coronakarantene, dag 56.

Søndag. Jeg våkner tidlig, alene med mine altfor mange tanker, Julien sover fortsatt tungt ved min side. Himmelen er grå, skyene truer, men jeg tar meg likevel en liten tur ut, jeg spaserer til bakeriet for å handle ferskt brød og viennoiseries til frokost, chocolatine og chausson aux pommes til min kjære, og en pain aux raisins til meg selv.

Pain aux raisins

Selv om himmelens mange skyer er alle malt i ulike grånyanser og regndråpene snart vil melde sin ankomst, dekker vi på til frokost ute på balkongen.

Trøffelbrie

Søte bakverk og nystekt maisbrød skåret i skiver, vi dekket bordet med et stort utvalg av patéer og oster fra gårsdagens handletur, deriblant brie med trøffelkrem, noe av det beste jeg vet.

Liten gate

Advertisements

Karantenedagbok: Sortering av klær og dårlig samvittighet

Skjorter, kjoler, skjørt og jeans, jeg tømmer klesskapet og sorterer alt jeg eier av klesplagg kjøpt for ulike anledninger, sesonger og behov. Innerst i skapet finner jeg to bluser jeg knapt kan huske å ha sett tidligere, med merkelapper fortsatt festet til plaggene. En av dem var en gave fra min mor, en fin kortermet bluse, hvit med grå prikker.

Jeg stryker fingrene over det syntetiske stoffet, jeg studerer blusen og tenker tilbake på fjorårets sommerferie, på de fine solskinnsdagene i Danmark, en idyllisk sensommerferie på den danske øya Lolland, sammen med mine foreldre. Denne hvite blusen med prikker hadde min mor pakket med seg fra Norge, en liten oppmerksomhet hjemmefra, sammen med to norske romaner og en stor pose smågodt, for det meste full av peacemerker med smak av lakris og jordbær.

Disse minnene, disse gavene, beviser nok en gang hvor godt vi har hatt det, vi som ofte kunne reise utenlands sammen og gi hverandre små og store gaver uten å måtte spare slike gleder til spesielle anledninger som bursdag og julaften.

I fjor sommer var vi lykkelige over å få se hverandre igjen for første gang siden påskeferien, fire måneder tidligere. Nå har vi ikke sett hverandre på ni måneder, ikke siden nettopp denne Danmarksturen.

Som et lynnedslag vekkes en kvalmende varm og vond følelse til live, jeg tar meg selv i å bli blank i øynene, jeg hikster, brått blir jeg flau over denne plutselige reaksjonen.

Om det i dette tilfellet er savnet eller samvittigheten som gnager mest, er vanskelig å si, men gjennom hele karantenetiden har mitt allerede store spekter av følelser blir enda mer forsterket. Stakkars Julien som må være vitne til dette kaoset, vitne til hvordan mitt sinn velger å fordøye denne globale krisen vi befinner oss i.

Med blusen i fanget, sitter jeg på gulvet foran klesskapet, med alt jeg eier av klær liggende i en haug foran meg, jeg bretter, sorterer, flere plagg skal doneres til veldedighet. Helt ut av det blå begynner jeg altså å gråte.

Jeg har dårlig samvittighet, først og fremst fordi jeg fra ungdomstiden til voksen alder har brukt altfor mye penger på masseprodusert mote, i den tro at andre ville like meg bedre om jeg bare kledde meg finere og fornyet meg ofte nok, om jeg bare oppdaterte garderoben i samme tempo som moteverdenen og forbildene mine.

Jeg ville ha mye, men jeg ville betale lite. Det man da ender opp med er klær produsert i noen av verdens fattigste strøk, av tekstilarbeidere som jobber lange, harde skift for lønninger som knapt rekker til mat på bordet og tak over hodet. At etisk, bærekraftig mote er en luksus som ikke alle kan unne seg, har jeg forståelse for. Men selv har jeg råd til å velge, og jeg har jo dessuten innsett for lenge siden at dem som liker meg, liker meg uavhengig av hvordan jeg går kledd. 

Jeg har dårlig samvittighet for at jeg ikke har tatt godt nok vare på klær jeg har fått i gave fra andre, slik som denne prikkete blusen, det samme med pyjamasen jeg fikk i julegave fra min kjære for tre år siden, og hvorfor bruker jeg nesten aldri jakken jeg arvet etter min kommende svigermor, den som ble levert til skredderen og sydd om for å passe meg perfekt? Hvordan ble jeg så utakknemlig, så bortskjemt?

To måneder i lockdown har som nevnt tidligere vært vanskelig, vondt, men på mange måter nødvendig. Det er dessverre umulig å si om jeg vil bli et bedre menneske etter det hele er over, men jeg vil definitivt endre mine kjøpevaner og prioritere annerledes enn tidligere, prioritere lokalmiljøet, handle etisk og bærekraftig så godt det lar seg gjøre.

Mest av alt vil jeg bli flinkere til å sette pris på klærne og eiendelene som jeg allerede har fra før.

Prikkete kjole

Coronakarantene, dag 51.

Tirsdag. Ferskt maisbrød fra bakeriet og frokost ute på balkongen, jeg har blitt vandt til disse nye rutinene, denne avslappende livsstilen med hjemmekontor og sommervær, nystekt brød på en hvilken som helst ukedag, dager og uker med ingen andre samtalepartnere enn min samboer, om man ser bort fra digitale verktøy som videochat og telefoni.

Nabolaget

Etter en lang og innholdsløs arbeidsdag for meg, og en kort men hektisk arbeidsdag for ham, tok vi oss en liten spasertur sammen på kveldstid. Til enden av gata og videre langs den grafittikledde veien som går parallelt med jernbaneskinnene, deretter tok vi til høyre, forbi sjarmerende små maisonnettes og moderne lavblokker, forbi små sørvestfranske oransje hus med blå skodder og hvite hus med fargerike hager.

Coronakarantene, dag 52.

Onsdag. Ny uke, nye varer kjøpt direkte fra bøndene i nærdistriktet via organisasjonen La Ruche qui dit Oui. Denne uken fylte vi handlenettet med jordbær, spinat, agurk, gulrøtter, håndlagde gnocchi og ulike oster, deriblant en Tomme med korianderfrø.

Franske oster

Jeg sjekket postkassen, fortsatt har jeg ikke mottatt noen av munnbindene jeg bestilte for flere uker siden. Fra og med mandag vil det på flere offentlige steder være obligatorisk å bruke dem, men med forsinket post, butikker som alle er utsolgt for munnbind og apoteker som ikke får lov til å selge dem, begynner jeg nesten å lure på om jeg til slutt vil måtte sy mine egne for å kunne bevege meg fritt til uka.

Dagens bilde fra mobilgalleriet:

Grønn butikkfasade
En av byens mange secondhand-butikker. Jeg handler ofte brukt, men skulle gjerne også likt å lære meg å sy om plagg jeg allerede eier, men ikke lenger bruker. Jenny Skavlan er flink med den slags, jeg burde kanskje lære noe av henne.

 

Karantenedagbok: Munnbindplikt, romaner og spill

Vakker fuglesang fyller nabolaget. Jeg spaserer forbi den lille barneskolen i nabogata, stengt  siden midten av mars måned, jeg passerer et par stengte butikker og det lille vaskeriet som fortsatt holder åpent. Værmeldingene i alle medier kunne garantere mørk himmel og regntunge skyer fra og med forrige fredag til neste søndag, heldigvis tok dem alle feil. Med varmt og deilig vårvær er det enklere å kose seg, gjøre det beste utav disse ukene hvor vi ikke får lov til å bevege oss bort fra nabolaget vi bor i. Jeg setter pris på å kunne ikle meg lettere tøy og kjenne sola varme de nakne leggene når jeg går ut døra for å handle brød på bakeriet eller tar meg en fredelig rusletur gjennom nabolaget.

Fredelig spasertur

Gatene er omtrent folketomme, med unntak av et par joggere, noen eldre mennesker på tur, og et ungt par som triller en barnevogn sammen. Flere og flere i nærmiljøet har begynt å bruke munnbind når de ferdes utenfor sine hjem, jeg har blitt så vandt til å se dem at jeg nesten føler meg naken uten. Munnbindene jeg bestilte for to uker siden har fortsatt ikke kommet, ansiktsbeskyttelse med gøyale mønstre, et forsøk på å unngå å se ut som en krysning av en kirurg og en bankraner, når jeg fra og med ellevte mai vil bli nødt til å skjule halve ansiktet bak et tøystykke på daglig basis. Jeg lurer på om denne regelen vil vedvare til september, om jeg vil måtte gifte meg iført munnbind?

Heller det enn å ikke få lov til å gifte meg i det hele tatt.

Samtidig undrer jeg om munnbindplikten vil påvirke motebildet, om vi i sommer vil vandre rundt i søte blomsterkjoler med matchende tekstiler dekkende over nese og munn. Jeg lurer på om fasjonable parisiennes vil leke seg frem med mønstre og sterke farger, munnbind og designerveske i samme farge, jeg lurer på om hardrockere vil pynte seg med munnbind i skinn med nagler, om influensere vil posere i bikini med matchende munnbind og tilby rabattkoder til sine følgere, det gjør de vel kanskje allerede, for alt jeg vet.

Nabolag

Fra munnbind til litteratur, jeg har lest ferdig romanen meg, meg, meg av Linnéa Myhre og sitter igjen med blandede følelser. Jeg liker idéen bak romanen, historien om en kvinne med en fanatisk besettelse av en ikonisk popstjerne (i dette tilfellet Britney Spears), om hennes reise til Los Angeles for å finne sitt store idol men også seg selv. Det jeg derimot ikke liker, er historiens protagonist, et selvopptatt og usympatisk barn i kvinnekropp, med et usmakelig syn på verden og en skepsis til absolutt alle, unntatt Britney. Med tanke på romanens tittel går jeg ut ifra at det er meningen at leserne ikke skal like dette kronisk misfornøyde mennesket, at hovedpersonen og hele romanen må tas med en klype salt og en stor dose selvironi for å ikke bli misforstått.

Personlig mener jeg likevel at denne romanen kunne vært så mye bedre, hadde den fulgt enten en avslutning typisk for slike “coming of age“-historier, hvor protagonisten som tviholder på barndommen, går på en smell, får en åpenbaring, et vendepunkt, og innser at det å vokse opp og gå videre ikke er så ille likevel, eller, en tragisk avslutning, for å understreke hvor farlige slike besettelser kan bli.

Nå tror jeg kanskje jeg krever for mye av det som skal være en lettlest roman.

Linnéa Myhre

I tillegg til å bruke stille stunder på å lese andres verk (og overanalysere dem), har jeg tatt meg tid til å jobbe med mitt eget manus, en historie jeg tror vil bli ganske fin, om jeg klarer å finne tid og motivasjon til å fullføre skriveprosessen.

Coronakarantene, dag 43.

Mandag. Den sterke duften av liljer hang fortsatt igjen i veggene, til tross for at blomsterbuketten har fått nytt liv ute på balkongen. Jeg laget smoothie av yoghurt naturell, melk, bananer, peanøttsmør og vaniljeessens og nøt lunsjpausen ute i sola med en ny bok foran meg. Jeg elsker islandsk litteratur, og har derfor høye forventninger til Historien om Ásta av forfatter og poet Jón Kalman Stefánsson.

Historien om Ásta

Coronakarantene, dag 44.

Tirsdag. Hjemmekontor, hjemmetrening, vasking av bad og vasking av klær. Min kjære tok seg en omvei fra jobb og kom hjem med en hyggelig overraskelse fra postkontoret, brettspillet Trivial Pursuit. Kvelden gikk dermed til triviaspill og kakaodrikking, en fin avslutning på en produktiv tirsdag.

Dagens bilde fra mobilgalleriet:

Toulouse dekorasjoner
Fra en butikk i sentrum som selger dekorasjoner med Toulouse-motiv til hjemmet. Myndighetene har bekreftet at alle butikker vil åpne igjen om tolv dager, men restauranter og kafeer vil fortsatt holde stengt inntil videre. Jeg ser frem til å ta meg en målrettet handletur, hvor planen er å gi all min støtte til små butikker som denne, som The Bookshop og de mange små klesbutikkene som er avhengige av hver eneste kunde.