UNESCOs verdensarv: Canal du Midi og trappeslusene i Fonseranes

En tredje skildring fra vår oktoberhelg i Béziers, vår siste lille helgetur før Frankrike stengte ned for andre (og sannsynligvis ikke siste) gang.

Canal du Midi, en sørfransk kanal konstruert på 1600-tallet under styret til solkongen Ludvig XIV. Arkitekten bak kanalen som av UNESCO beskrives som en av de mest imponerende byggtekniske prestasjonene i moderne tid, het Pierre-Paul Riquet, en viktig figur i sørfransk historie, som i form av statue står foreviget i sentrum av byen min, Toulouse.

Denne historiske kanalen, som tidligere het Canal Royal en Languedoc, strekker seg over tjuefire mil, fra Atlanterhavskysten ved Bordeaux i sørvest til Middelhavskysten og byen Sète i sørøst. Like utenfor sentrum av Béziers ligger en av de store severdighetene som er verdt å få med seg om man vil bli bedre kjent med Canal du Midi: de ni slusene i Fonseranes (hvorav åtte fortsatt er i bruk).

Et imponerende trappesystem av sluser bestående av åtte kammere med økende høyde, hvor båtene føres opp eller ned 21,5 meter over en lengde på cirka 300 meter.

Sammen med Julien tok jeg meg en liten tur til denne ingeniørkunsten av en turistattraksjon, etter å ha tilbrakt formiddagen i sentrum av Béziers og deretter et par timer på stranda i havnebyen Valras-Plage.

Et nydelig parkområde var bygget rundt trappeslusene, en fornøyelse å besøke på en solfylt ettermiddag som denne.

Mens Julien var mest opptatt av å studere slusenes virkemåte, syntes jeg det var mer spennende å se på båtene som passerte gjennom portene, på menneskene ombord og på vannet som fosset ned trappene. En stor båt med boblebad på dekk fanget min umiddelbare oppmerksomhet. På en stol like ved siden av jacuzzien, satt en kvinne med mobiltelefonen sin i hånda. Hun, som alle oss nysgjerrige besøkende som var kommet for å se slusene, så også ut til å filme det hele fra sin egen vinkel.

Heldig var hun som fikk oppleve slik en nydelig båttur langs den sydfranske kanalen, flotte omgivelser og strålende vær, og et helt eget boblebad.

For hver port som ble åpnet, for hvert kammer som ble fylt med vann, stod Julien klar med telefonen, tydelig fascinert der han filmet både hennes båt og de neste båtene. Som så mange andre rundt oss, filmet han deres ferd gjennom slusene i Canal du Midi.

Helt siden vi flyttet til Toulouse for tre år siden har vi pratet om hvor fint det ville vært å leie en elvebåt, tilbringe en hel sommer langs kanalen, sove ombord på båten og besøke et titalls ulike sjarmerende småbyer på vår vei. Handle inn lokale spesialiteter og nyte frokost på dekk, rykende varme baguetter og ferske croissanter, før vi forlater gårsdagens destinasjon for å dra videre til noe nytt og like spennende.

En fin idé for sommeren etter neste sommer, det første året hvor det meste forhåpentligvis vil gå tilbake til å bli som tiden før coronakrisen. Neste år vil vi jo holde oss travelt opptatt med å ta igjen absolutt alt som vi i år ble tvunget til å utsette. Utdrikningslag, bryllupsfeiring med familien, bryllupsreise og en rekke konserter som vi hadde kjøpt billetter til før pandemien inntraff.

Tydelig var det at tiden fløy forbi mens vi stod der og fulgte med på båtenes ferd gjennom slusene. Vi hadde allerede vært der i to timer da vi innså at vi snart måtte haste oss tilbake til hotellet for å skifte klær og dra videre til La Maison de Petit Pierre, restauranten hvor vi hadde reservert bord for kvelden.

Selv med munnbind over nese og munn, valgte jeg å smile til kameraet, da Julien tok en siste selfie av oss sammen foran trappeslusene. En liten suvenir fra en spennende severdighet som ville gi oss mer enn nok å prate om under kveldens fine middag.

Helgetur til Pyreneene og Grottes de Bétharram

Etter en aktiv og innholdsrik langhelg i Pyreneene var det godt, men også en smule trist å komme hjem igjen til vår hverdag i Toulouse. Godt, fordi jeg nå får tid til å slappe av og tenke tilbake på alt det fine vi har opplevd. Trist, fordi jeg innser at det eneste som venter meg her hjemme er denne pausetilværelsen hvor alt jeg gjør er å tvinne tommeltotter. Jeg teller ned dager og timer til jeg endelig får bekreftet om jeg fra og med oktober får studere webdesign i Toulouse, eller om jeg vil måtte endre kurs og lage nye planer for fremtiden. Igjen.

Helgen i Pyreneene var et fint avbrekk fra nedtellingen og ventetiden, og en fin siste kjærestetur før vi offisielt blir gift på papiret i september. Vi startet fredagen med en guidet tur gjennom en underjordisk verden og all sin skjønnhet, blant tusenvis av stalagmitter, stalagtitter og andre formasjoner i en av Europas vakreste grotter, Grottes de Bétharram.

Europas vakreste huler

Før vi kunne sette i gang våre 2,8 kilometer med guidet grottevandring, ble vi transportert med shuttlebuss fra parkeringsområdet til billettluka og turens startpunkt. Grunnet Covid 19 var bruk av munnbind obligatorisk både på bussen og i grottene.

Shuttlebuss

Munnbind har de siste ukene blitt obligatorisk på flere og flere offentlige steder i Frankrike. Toulouse ble forrige uke den første byen i landet med munnbindplikt utendørs i hele sentrum og alle byens nabolag.

I tillegg til munnbind over nese og munn, varmet jeg overkroppen med en tykk vintergenser for å ikke fryse der nede i dypet, hvor temperaturen holder seg på 13 grader uansett årstid.

Hule grottes de Bétharram

80 meter under bakken, gjennom en utgravd passasje hvor turen startet i departementet Pyrénées-Atlantiques og fortsatte i Hautes-Pyrénées, mens vi vandret gjennom omgivelser som visuelt lignet mer på en fremmed planet enn på disse to sørfranske departementene.

Inkludert i grottebesøket var en liten gondoltur på den underjordiske elven som renner gjennom Grottes de Bétharram, etterfulgt av en overraskende gøyal togtur som ledet oss tilbake til lyset…og til severdighetens suvenirbutikk.

Togtur hule

En suvenirbutikk-og kafé i en nydelig Art-Déco bygning fra 1924, lokaler som visstnok kan leies ut til private arrangementer om ønskelig. Med et hode som ikke klarer å tenke på annet enn bryllup for tiden, er det vel ikke så rart at jeg skulle ende opp med å lure på om det allerede var blitt arrangert vielse i Grottes de Bétharram, etterfulgt av bryllupsfest i disse hvite lokalene.

Etter grottebesøket i Bétharram kjørte vi videre, klare for innsjekk på Bed & Breakfast, med et håp om å få tilbringe resten av ettermiddagen ved bassengkanten før kveldens restaurantmåltid skulle avslutte dagen.

Grotte Frankrike

Julien hadde reservert to netter hos en Maison d’Hôtes ved navn Beth Soureilh, ute på landet med utsikt mot fjellene, fin beliggenhet bare et steinkast unna det kristne pilgrimsstedet Lourdes.

Overnattingsstedet, og da spesifikt eieren, vil jeg fortelle mer om i neste innlegg. Jeg har mye på hjertet, og jeg skulle så inderlig ønske at det hele var en overdrivelse, at jeg overreagerte, men enkelte ting var langt ifra så idylliske som jeg hadde håpet de skulle være. Jeg er trist og oppgitt over et menneske som får betalt for å yte en service, for å jobbe i turistnæringen, for å være like hyggelig mot meg som hun var mot min forlovede…men så har det seg jo slik at jeg snakker fransk med en utenlandsk aksent, jeg ser absolutt ikke fransk ut, og på toppen av det hele er jeg arbeidsledig.

En lei opplevelse, mer det om senere…

Når det gjelder grottebesøk i Frankrike, vil jeg anbefale Grottes de Bétharram på det varmeste, sammen med to favoritter over 350 kilometer lenger nord, i Dordognedalen, den mindre kjente Grottes de Maxange og den svært populære Gouffre de Padirac.

Stalagmitt stalagtitt

Velvære, bursdagsønsker og idylliske Occitanie

Jeg la hodet på puta og drømte om kjæresteturer til landlig idyll innad i den vakre regionen jeg bor i, det store spennende Occitanie, kjent for sine vakre strender og badeturisme i øst, skiturisme i fjellkjeden Pyreneene i sør, historiske grotter og flott natur i nord, i øst finner man fransk bygdesjarm og pittoreske landeveier med vingårder og solsikkeenger så langt øyet kan se.

Magen rumlet der jeg drømte om helgeturer og dagsturer i regionen jeg har kalt mitt hjem i snart tre år, Occitanie, kjent for sin produksjon av både vin, Armagnac, sorte trøfler, kosmetikk og matproduksjon av lavendel og fioler, gastronomi basert på andekjøtt og foie gras, og som i hele Frankrike, en rekke lokale oster (for det meste basert på melk av sau eller geit).

Merkelig er det å våkne til en mandag hvor jeg egentlig skulle ha vært på utenlandsferie, og fortsatt er tvunget til å ha fri selv om jeg helst skulle ha foretrukket å jobbe fremfor å være hjemme uten noe å ta meg til. Klokka er kvart over sju, jeg blir liggende i senga til halv åtte og slenger deretter yogamatten på stuegulvet for å ta meg en liten treningsøkt på rundt ti minutter, etterfulgt av en middelsvarm dusj og en frokost foran TV-skjermen. Jeg leser, jeg skriver, tiden går. Håret står ut til alle kanter etter gårsdagens pariserflette, jeg lar være å gre manken flatere,  jeg liker disse små bølgene, jeg liker volumet.

Rosa munnbind

Jeg spiser salat med pastaskruer og blåmuggost fra Auvergne til lunsj, før jeg valser ut i det solfylte Toulouse iført min hvite-og rosa blomsterkjole og matchende munnbind. Klokka tre har jeg time hos neglsalongen Jeu d’Ongles, nudefarget gelelakk skal smykke hendene mine de neste tre, fire ukene, fin vil jeg bli til lørdagens bursdagsfeiring.

Neglsalongen ligger i nabolaget Saint-Michel, jeg krysser broen med samme navn og nyter utsikten fra punktet hvor vi i fjor og året før der igjen stilte oss for å se det spektakulære fyrverkeriet på Frankrikes nasjonaldag, en feiring som i år har blitt avlyst. Som alt annet.

Negl

En etterlengtet manikyr og en lang samtale med den trivelige neglteknikeren Virginia, jeg ender opp med matte, nudefargede negler, like fine som forventet, til en langt rimeligere pris enn hos den venezuelanske kvinnen i salongen ved Victor Hugo-markedet midt i hjertet av sentrum.

Toulouse

Fornøyd, trasker jeg rolig hjemover, igjen krysser jeg Saint-Michel broen, jeg titter på slusene, jeg ser Pont Neuf langt i det fjerne, jeg er sulten og tørst og har lyst til å gå på kafé, om bare serveringsstedene hadde fått lov til å holde åpent.

Sluser

Ansiktet mitt svetter under det rosa munnbindet, jeg grubler der jeg krysser Garonne-elven, jeg tenker på fødselsdagen min, førstkommende lørdag, jeg lurer på om min kjære har planlagt noe fint, jeg håper vi vil oppholde oss ute i frisk luft, i skjønn natur. Jeg håper vi vil finne oss et område langt unna alt og alle, slik at vi ikke vil behøve å bruke munnbind. En piknik i skogen ville vært fantastisk. Men ulovlig. Konseptet piknik er forbudt akkurat nå, og inntil videre.

En tur til en sjarmerende liten landsby eller et middelalderslott ville vært enda mer flott enn fantastisk, ja, rett og slett la cerise sur le gâteau, kirsebæret på kaka, som de sier i Frankrike.

Jeg håper han ikke har kjøpt meg en bursdagspresang, jeg håper ingen har kjøpt meg gaver i år, jeg har ikke lyst til å pakke opp noe som helst, jeg har bare lyst til å legge et teppe over det grønne gresset, nyte omgivelsene, spise medbrakte smørbrød, drikke vin fra resirkulerbare kopper og avslutte måltidet med deilige kaker fra bakeriet.

Og eventuelt besøke et gammelt slott eller en historisk sørvestfransk landsby.

Pont

 

Fysisk avstand og sterkere samhold

Jeg fikk meg en iskald start på dagen, da dusjen gikk tom for varmtvann innen jeg hadde rukket å såpe inn halve figuren. Med gåsehud over hele kroppen, hastet jeg meg inn i den grå joggedressen som har blitt flittig brukt disse to månedene med hjemmekontor, et antrekk som aldri møter offentligheten med mindre jeg skal ut på en lang og slitsom flytur (noe det ikke akkurat vil bli mange av i nærmeste fremtid).

Utover ettermiddagen ville jeg skifte til finere tøy, en spesiell anledning stod nemlig for tur, en svært etterlengtet frisørtime.

Julien og jeg hadde begge bestilt time hos frisøren til samme tid, han trengte sårt en klipp, jeg behøvde farging av ettervekst og stussing av slitte tupper. Grunnet strenge smitteverntiltak, vil ikke frisørsalongene ta imot flere enn én kunde om gangen, med mindre det er snakk om flere personer fra samme hushold. På forhånd, via sms, fikk vi streng beskjed om å ikke ta med oss yttertøy eller veske, engangsmunnbind skulle vi bli tildelt i salongen. Vi ble også minnet om at alle kunder umiddelbart vil måtte desinfisere sine hender med antibac, så snart de setter beina innenfor salongens dører.

Dette er den nye hverdagen. Vi rengjør hendene for hver gang vi rører noe eller entrer en butikk, vi syr eller handler inn munnbind i hopetall. Mange av oss jobber fortsatt hjemmefra, flere er vi som planlegger tidenes sommerferie innenlands, bilturer, camping og hyttebesøk. Lufta er mindre forurenset enn tidligere, og fuglene kvitrer høyere enn noensinne. Vi spør oss selv, vi spør hverandre og visa går på repeat, hvordan kan vi hjelpe lokalmiljøet, hvordan kan vi bli bedre samfunnsborgere, bedre mennesker?

Fysisk holder vi avstand, men samholdet har aldri vært sterkere. Det gjør meg derfor ingenting å vaske hendene til huden flasser av.

Det finnes likevel mange som ikke forstår alvoret, mange som ikke bryr seg om hvorfor vi ikke lenger kan oppføre oss på samme måte som tidligere. Jeg tilhører den større prosentandelen av befolkningen som har valgt å bruke munnbind i sentrumsgatene, i områder hvor store menneskeflokker ferdes, et valg jeg selv mener er fornuftig, dessuten blir man jo i flere butikker nektet inngang om man ikke dekker seg til. Likevel har både jeg og andre allerede blitt offer for stygge blikk, hvisking og kommentarer fra ulike personer, for det meste unge voksne, som nekter å bruke munnbind. Det er ekkelt å ikke kunne gjenkjenne folk, å ikke kunne se hvordan folk egentlig ser ut, har jeg fått høre. Munnbind er så stygt, c’est trop moche, c’est flippant, de skremmer meg, sa en kvinne til venninnen sin, begge med øynene rettet mot meg der de passerte forbi.

Munnbind er ikke mote. Munnbind er ikke aksessoirer man slenger på seg for å være trendy. Men det må da vel være lov å gjøre det beste utav situasjonen, beskytte seg selv og samtidig prøve å se fin ut, til den grad det lar seg gjøre. Beskytte luftveiene i store folkemengder og la fjeset være nakent i fredelige folketomme områder. Hadde jeg hatt armen i gips, ville jeg sannsynligvis ha tegnet blomster over hele gipsen, hadde jeg kjøpt meg ny sykkelhjelm, ville jeg ha kjøpt den fineste i butikken. Jeg matcher mine munnbind med mine antrekk og smiler gjennom stormen.

Allerede i lunsjpausen skiftet jeg fra joggedress til olabukser, jeg tok meg en liten luftetur i nabolaget for å nyte lyden av fuglesang og stillheten i gatene. Jeg gledet meg til ettermiddagens frisørtime, jeg gledet meg enda mer til morgendagen, til å hente mine bøker reservert hos The Bookshop. Samtidig så jeg frem til å ta meg en liten tur innom den sjarmerende lille aksessoirbutikken Mademoiselle Nuage for å kjøpe et par øredobber og kanskje et smykke, fint ville det også vært med en kaffe à emporter fra en av kaffebarene i sentrum. Min første kaffe latte eller cappuccino på to måneder.

Helt til slutt ønsker jeg å dele noen bilder fra mandag ettermiddag, og første møte med sentrum av Toulouse etter to måneder i karantene.

Pont Neuf

Vero Moda

Sentrumsgate

 

Selv ikke regnvær og munnbind kan dempe denne gleden

Vi våknet til lyden av regn, jeg tittet ut vinduet og studerte regndråpene der de falt fra de mørkeste skyene jeg hadde sett på flere måneder. Været var trist, men selv var jeg lykkeligere enn jeg hadde vært på lenge. Dette var ikke en alminnelig regnværsdag, denne ville bli husket som det første møtet med den nye normalen, første dag hvor vi som bor i Frankrike endelig ville få lov til å bevege oss fritt.

11. Mai var endelig her.

Selv om solskinn og blå himmel uteble, smilte jeg som aldri før, riktig nok under et munnbind som dekket halve ansiktet.

Morgentimene og formiddagen sneglet seg forbi, vanskelig var det å holde konsentrasjonen i sjakk fra klokka sju til halv fire. Utålmodig, dro jeg på meg de sorte ankelstøvlettene og regnjakken som min samboer synes er stygg, jeg løp ut døra i full fart for å ikke miste et eneste øyeblikk. Jeg ville se Garonne-elven, jeg ville se Pont Neuf, jeg ville vandre gjennom byens smale gater, forbi gamle sjarmerende bygninger, jeg ville se byen min, uansett hvor vått og kaldt dette første gjensynet ville bli.

Iført lilla munnbind og matchende kjole, krysset jeg Pont Neuf og vandret gjennom flere av byens gater. Lukten av belgiske vafler fra dessertkiosken La Belle Liégeoise fylte den populære handlegaten Rue des Changes, munnbindkledde mennesker vandret fra butikk til butikk med handleposer på slep. Deilig var det å være tilbake i sentrumskjernen, være en del av bybildet.

Konfekt

Fra en tradisjonell fransk confiserie ved navn Le Paradis Gourmand, sjarmerende med sin rosa fasade, kjøpte jeg macaronia, pastellfargede konfektbiter som visuelt ligner makroner.

Macaronia

Kvelden ble feiret hjemme i sofakroken sammen med min kjære,  macaronia og musserende. Vi feiret starten på den nye hverdagen og poppet ei flaske med røde bobler fra Gaillac, et vindistrikt bare 68 kilometer fra vårt hjem. Vi skålte først og fremst for at vi begge fortsatt har helsen i behold, vi skålte for de mange i lokalsamfunnet som endelig vil kunne tjene penger igjen, vi skålte for begynnelsen på noe nytt, en ny hverdag, et nytt kapittel.

Røde bobler

NB! Frihet betyr ingenting om livet står på spill. Vær så snill, du som leser. Beskytt ansiktet, hold sosial avstand og vær flink til å vaske hendene. Dette vil være like viktig i dagene, ukene og månedene fremover som under lockdown. Viruset sirkulerer fortsatt, og mange av oss kan ha blitt smittet uten å være klar over det. La viruset i så fall dø ut hos oss, la oss ikke videreføre det til noen med et svakere immunforsvar. 

Butikkfasade

Avslutningsvis ønsker jeg å dele mine siste notater fra denne karantenedagboka som jeg har ført de siste to månedene.

Coronakarantene, dag 55.

Nok en fredelig lørdagskveld. Noe annet kan ikke forventes når vi tross alt ikke har hatt lov til å møte andre mennesker eller bevege oss fritt utendørs på to måneder. Jeg fryder meg over tanken på at vi endelig om bare to dager kan se frem til å skrive et nytt kapittel, livet etter lockdown.

Gårsdagens solskinn og tjuesju grader ble i dag byttet ut med triste grå skyer og sterke vindkast, kveldens måltid og underholdning ble derfor flyttet inn til stua, balkongen får vi vende tilbake til i en senere anledning. Sammen hygget vi oss med hjemmelaget pizza og ei flaske rosévin fra vår vakre region Occitanie, nærmere bestemt Gascogne, hvor vi forrige august dro på helgetur med bil, vi besøkte vakre middelalderlandsbyer og idylliske vingårder, vi nøt romantiske middager og live musikk, jeg lengter tilbake til denne idyllen.

Tynne pizzabunner toppet med tomatsaus, mozzarella, champignon, skinke, rødløk og sorte oliven. Kveldens underholdning ble deretter triviaspillet Trivial Pursuit, i over to timer ble vi sittende og spille, han og jeg i hver vår pyjamas.

Som forrige gang, vant jeg igjen, ikke fordi jeg sitter på mer kunnskap enn min samboer, men fordi jeg stadig har flaks og ender opp med å få spillets enkleste spørsmål. Om jeg hadde hatt samme flaks i lotto, ville jeg vært millionær i dag.

Coronakarantene, dag 56.

Søndag. Jeg våkner tidlig, alene med mine altfor mange tanker, Julien sover fortsatt tungt ved min side. Himmelen er grå, skyene truer, men jeg tar meg likevel en liten tur ut, jeg spaserer til bakeriet for å handle ferskt brød og viennoiseries til frokost, chocolatine og chausson aux pommes til min kjære, og en pain aux raisins til meg selv.

Pain aux raisins

Selv om himmelens mange skyer er alle malt i ulike grånyanser og regndråpene snart vil melde sin ankomst, dekker vi på til frokost ute på balkongen.

Trøffelbrie

Søte bakverk og nystekt maisbrød skåret i skiver, vi dekket bordet med et stort utvalg av patéer og oster fra gårsdagens handletur, deriblant brie med trøffelkrem, noe av det beste jeg vet.

Liten gate