Solidaritet og kjærlighet til byen

Fra smykkeskrinet letet jeg frem mine lilla og grønne dråpeformede ørepynt, kjøpt for rundt fire år siden, håndlagde aksessoirer fra det syrisk-tyrkiske samarbeidet Drop Earrings Not Bombs, et prosjekt hvor det jobbes målrettet for å bygge nettverk, skape trygge rammer og faste inntekter for syriske kvinner som har flyktet fra krig, kvinner som nå jobber med å gjenoppbygge sine liv i Istanbul.

Grønn og lilla ørepynt

Jeg liker å støtte små initiativer som dette, prosjekter som har som mål å inkludere, støtte og skape et sikkerhetsnett og en bedre hverdag for mennesker som har opplevd ting vi andre ikke kunne sett for oss selv i de vondeste mareritt. Elegantees er et annet fint foretak jeg har støttet under flere anledninger. Via deres nettside selger de fine basisplagg sydd av tapre kvinner reddet fra menneskehandel i Nepal.

I går gjorde jeg som jeg så lenge hadde sett frem til å gjøre. Først etter en grundig håndvask, samt etter å ha dekket ansiktet med munnbind, tok jeg meg en tur til sentrum for å støtte noen av mine lokale favorittbutikker, Mademoiselle Nuage og The Bookshop. Internetthandel tar jeg nå en lengre pause fra, for å fokusere hundre prosent på å være en god borger, støtte sentrumsbutikkene og hjelpe de mange som har investert alt de eier i å realisere sine drømmer, måtte det være en spennende butikk eller en koselig liten kafé, deres livsinvestering, deres fremtid som nå står på spill som konsekvens av pandemien og lockdown.

Aggressivt høljet regnet ned i bøtter og spann, værgudene var absolutt ikke enige med toulouserne og deres ønske om å vandre rundt i det fri, besøke butikker og spasere langs Prairie des Filtres og Quai de la Daurade. Den prikkete paraplyen skjermet meg som et digert skjold, der jeg med raske steg spaserte de to kilometerne inn til sentrumskjernen. I disse dager unngår jeg offentlig transport så godt det lar seg gjøre.

Første stopp, Mademoiselle Nuage. Trist var synet av de stengte dørene hos deres nabo, tesalongen Madame Bovary, et drømmested for alle som elsker litteraturklassikeren ved samme navn. Som alle andre kafeer får de ikke lov til å ta imot gjester før tidlig i juni måned, jeg lover å være der for dem umiddelbart når den tid kommer.

Mademoiselle Nuage

Lenge ble jeg stående og prate med eieren av aksessoirbutikken Mademoiselle Nuage, lettet var hun over å endelig kunne holde åpent og se sine kunder igjen. Hennes øyne, det eneste jeg kunne se bak det munnbindkledde ansiktet, lyste opp der hun snakket om alle de fine støttemeldingene hun hadde mottatt på sosiale medier fra sine stamkunder.

Det varmer hjertet å vite at mine kunder virkelig bryr seg og tenker på butikkens fremtid, solidaritet er uhyre viktig akkurat nå, sa hun rørt. Hun fortalte at hun takket være statsstøtte har klart å betale leie av lokale, takket være butikkens nettside fikk hun også solgt nok til å kunne handle mat og betale regninger.

Jeg kjøpte meg to par øreringer, et av dem hadde jeg ønsket meg siden jeg først så dem i fjor høst. En liten gave fra meg til meg selv, håndlaget ørepynt fra hennes atelier, i andre etasje av Mademoiselle Nuage. En liten tanke streifet meg, om bryllupet fortsatt vil finne sted i september, hvorfor ikke handle både smykke og øredobber fra denne butikken som jeg jo er så glad i?

The

Videre trasket jeg gjennom de glatte brosteinbelagte gatene, regnvann fylte de smale sprekkene mellom steinene, himmelen så ikke ut til å lysne med det første. Neste stopp, The Bookshop, hvor jeg skulle hente de tre romanene jeg hadde reservert, The Book Thief av Markus Zusak, Slaughterhouse-Five av Kurt Vonnegut og The Testaments av Margaret Atwood.

Bokhy

Også i The Bookshop ble jeg stående og prate med en av eierne, ei eldre dame, jeg var nesten sikker på at hun var kona til den eldre briten som vanligvis pleier å være der, jeg håpet i hvert fall at hun var det. Hun tipset meg om sin favorittroman av Margaret Atwood, The Robber Bride. Du som elsker Margaret Atwood kommer til å elske denne, sa hun henrykt. Jeg lovet å komme tilbake for å kjøpe den ved en senere anledning, kanskje allerede neste uke.

Mibument

Regnværet ga seg etter hvert. Like før jeg nådde frem til den folketomme nabogata, tok jeg av meg munnbindet, jeg smilte for meg selv.  Heldig er jeg som bor i denne fantastiske byen, heldig er jeg som fortsatt har en jobb å gå til, en trygg hverdag og rikelig med mat på bordet.

Regnfull gate

Advertisements

Fysisk avstand og sterkere samhold

Jeg fikk meg en iskald start på dagen, da dusjen gikk tom for varmtvann innen jeg hadde rukket å såpe inn halve figuren. Med gåsehud over hele kroppen, hastet jeg meg inn i den grå joggedressen som har blitt flittig brukt disse to månedene med hjemmekontor, et antrekk som aldri møter offentligheten med mindre jeg skal ut på en lang og slitsom flytur (noe det ikke akkurat vil bli mange av i nærmeste fremtid).

Utover ettermiddagen ville jeg skifte til finere tøy, en spesiell anledning stod nemlig for tur, en svært etterlengtet frisørtime.

Julien og jeg hadde begge bestilt time hos frisøren til samme tid, han trengte sårt en klipp, jeg behøvde farging av ettervekst og stussing av slitte tupper. Grunnet strenge smitteverntiltak, vil ikke frisørsalongene ta imot flere enn én kunde om gangen, med mindre det er snakk om flere personer fra samme hushold. På forhånd, via sms, fikk vi streng beskjed om å ikke ta med oss yttertøy eller veske, engangsmunnbind skulle vi bli tildelt i salongen. Vi ble også minnet om at alle kunder umiddelbart vil måtte desinfisere sine hender med antibac, så snart de setter beina innenfor salongens dører.

Dette er den nye hverdagen. Vi rengjør hendene for hver gang vi rører noe eller entrer en butikk, vi syr eller handler inn munnbind i hopetall. Mange av oss jobber fortsatt hjemmefra, flere er vi som planlegger tidenes sommerferie innenlands, bilturer, camping og hyttebesøk. Lufta er mindre forurenset enn tidligere, og fuglene kvitrer høyere enn noensinne. Vi spør oss selv, vi spør hverandre og visa går på repeat, hvordan kan vi hjelpe lokalmiljøet, hvordan kan vi bli bedre samfunnsborgere, bedre mennesker?

Fysisk holder vi avstand, men samholdet har aldri vært sterkere. Det gjør meg derfor ingenting å vaske hendene til huden flasser av.

Det finnes likevel mange som ikke forstår alvoret, mange som ikke bryr seg om hvorfor vi ikke lenger kan oppføre oss på samme måte som tidligere. Jeg tilhører den større prosentandelen av befolkningen som har valgt å bruke munnbind i sentrumsgatene, i områder hvor store menneskeflokker ferdes, et valg jeg selv mener er fornuftig, dessuten blir man jo i flere butikker nektet inngang om man ikke dekker seg til. Likevel har både jeg og andre allerede blitt offer for stygge blikk, hvisking og kommentarer fra ulike personer, for det meste unge voksne, som nekter å bruke munnbind. Det er ekkelt å ikke kunne gjenkjenne folk, å ikke kunne se hvordan folk egentlig ser ut, har jeg fått høre. Munnbind er så stygt, c’est trop moche, c’est flippant, de skremmer meg, sa en kvinne til venninnen sin, begge med øynene rettet mot meg der de passerte forbi.

Munnbind er ikke mote. Munnbind er ikke aksessoirer man slenger på seg for å være trendy. Men det må da vel være lov å gjøre det beste utav situasjonen, beskytte seg selv og samtidig prøve å se fin ut, til den grad det lar seg gjøre. Beskytte luftveiene i store folkemengder og la fjeset være nakent i fredelige folketomme områder. Hadde jeg hatt armen i gips, ville jeg sannsynligvis ha tegnet blomster over hele gipsen, hadde jeg kjøpt meg ny sykkelhjelm, ville jeg ha kjøpt den fineste i butikken. Jeg matcher mine munnbind med mine antrekk og smiler gjennom stormen.

Allerede i lunsjpausen skiftet jeg fra joggedress til olabukser, jeg tok meg en liten luftetur i nabolaget for å nyte lyden av fuglesang og stillheten i gatene. Jeg gledet meg til ettermiddagens frisørtime, jeg gledet meg enda mer til morgendagen, til å hente mine bøker reservert hos The Bookshop. Samtidig så jeg frem til å ta meg en liten tur innom den sjarmerende lille aksessoirbutikken Mademoiselle Nuage for å kjøpe et par øredobber og kanskje et smykke, fint ville det også vært med en kaffe à emporter fra en av kaffebarene i sentrum. Min første kaffe latte eller cappuccino på to måneder.

Helt til slutt ønsker jeg å dele noen bilder fra mandag ettermiddag, og første møte med sentrum av Toulouse etter to måneder i karantene.

Pont Neuf

Vero Moda

Sentrumsgate