Lønnsøkning og nye muligheter

De siste to årene har jeg jobbet der, det store åpne kontorlandskapet med utsikt mot en rekke grønne propellfly, fargen som alle flyene har før de blir malt. I to år har jeg nå hatt disse faste arbeidsoppgavene, spist lunsj hver dag på pauserommet som egentlig er et møterom, fått ferske croissanter av avdelingslederen hver onsdag, og ledd av mine kolleger sine dårlige vitser på en daglig basis.

Jeg har hatt ansvar for opplæring av de nyansatte og utviklet brukermanualen til det nye dataprogrammet som teamet har vært avhengige av siden januar. Nå er jeg klar for nye utfordringer, i går var dagen hvor jeg endelig fikk tatt et møte med ledelsen av bemanningsbyrået jeg er ansatt hos, et første steg mot veien videre.

Etter en omtrent søvnløs natt, grunnet tusenvis av tanker rundt nettopp dette møtet og alt jeg måtte huske på å få sagt, tok jeg t-banen til sentrum og spaserte de siste sekshundre meterne til bemanningsbyrået sine kontorlokaler.

Møtet med ledelsen gikk bedre enn forventet. Lenge ble vi sittende og prate om de siste to årene som er gått, hva jeg har lært, mine fremtidsutsikter, mine styrker, overveldende mye skryt fikk jeg for mine positive sider, til den grad at jeg nesten ble flau. Til slutt var tiden inne for et par alvorsord der vi drøftet min store svakhet, mangelen på selvtillit, beskjedenheten, frykten for å stikke meg for mye frem.

Vær en alfakvinne, sa lederen min bestemt, ta initiativ. En oppfordring som er lettere sagt enn gjort, for en person som tross alt har vokst opp med en kultur hvor Janteloven praktiseres i aller høyeste grad, og ikke her i Frankrike hvor dem som snakker høyest når lengst.

Smilende

Jeg gikk likevel fra møtet med både lønnsøkning på hundre euro ekstra per måned, og et mulig tilbud om å bytte til en høyere stilling innad i Airbus.

Tiden fremover ser med andre ord lys ut, langt lysere enn jeg hadde forventet, selv om det absolutt ikke var dette jeg hadde sett for meg om man for to år siden hadde spurt hvilken karrierevei jeg ønsker å følge i fremtiden.

Capitole

Fornøyd, krysset jeg Place du Capitole og spaserte rolig bortover de folketomme handlegatene, klokka var ikke mer enn halv ti, de fleste butikker var fortsatt stengt. En liten kaffe hadde jeg fortsatt tid til, en liten pause før ukas første arbeidsdag stod for tur.

Jeg besøkte den trivelige kaffebaren La Fiancée. En kaffe latte servert sammen med byens beste cookie, deilig var det med en liten søtsak på en mandag. En følelse av luksus på disse ellers så travle ukedagene, luksus er også det å kunne tilbringe tid midt i sentrumskjernen utenom helg og fridager, noe jeg en sjelden gang har mulighet til å gjøre, jeg som tross alt jobber på et kontor isolert i en hangar i nærheten av flyplassen, denne uka blir jeg dessuten ikke ferdig på jobb før sju, og hjemme igjen rundt åtte.

Mens jeg satt ved kafébordet og hygget meg med kaffe og kake, ringte plutselig telefonen min. Min kjære samboer ville vite hvordan det gikk på møtet. Entusiastisk, fortalte jeg ham hvor overrasket jeg ble over alt det fine som ledelsen hadde å si om meg.

Hva var det ikke jeg sa, utbrøt Julien. Hva er det ikke jeg har prøvd å fortelle deg i fem år nå, du kan så mye mer enn du selv tror.

Arbeidsdagen gikk raskt unna. Med hode og kropp på autopilot trykket jeg på tastaturet og drømte meg bort til en nær fremtid, en tid full av overraskelser, forhåpentligvis til det bedre. Like før jeg dro hjem fra kontoret, delte avdelingsleder ut roser til oss fire kvinner som jobber her i dette mannsdominerte miljøet. Han gratulerte oss med kvinnedagen på etterskudd, hva skulle vi gjort uten dere, sa han smigrende.

Rose

Advertisements

Derfor trenger jeg denne jobben

Å slappe av på sofaen med et par glass rødvin og litt snacks, er et must for meg akkurat nå. Her sitter jeg i en ny Airbnb-leilighet i Toulouse og forbereder meg til morgendagens avgjørende jobbintervju. Fy, som jeg gruer meg. Og gleder meg, på samme tid.

Hvordan kan noe så simpelt som et enkelt lite møte mellom meg og en potensiell arbeidsgiver føles ut som selve dommedagen med stor D?

Jeg gruer meg til å stå ansikt til ansikt med mannen som avgjør om jeg får jobben eller ei. Hånda mi kommer sikkert til å bli dritsvett, og skjelve som bare juling innen jeg når det punktet hvor jeg skal håndhilse på ham.

Intervjuspørsmålene kommer nok til å bli besvart med en god mengde “ehh…” og “øøh..” mellom hver eneste setning. Kanskje litt stamming, også.

Men, mirakler kan skje.

Får jeg jobben (til tross for min særdeles ukomfortable væremåte), skal vi ut i morgen, kjæresten og jeg, for å feire hardt – med stil.

Da spanderer jeg champagne og tre-retters middag på min bedre halvdel. Kanskje kjøper jeg til og med en fin gave til meg selv, for å gi meg selv en velfortjent klapp på skulderen.

Jeg lider ingen pengenød. Det er ikke derfor denne jobben betyr såpass mye for meg. Nei, det jeg trenger er rutinene og det sosiale aspektet. Ja, jeg lengter sårt etter faste rutiner, kolleger, fredags-kake på kontoret, lønningspils og det å glede seg til helgen kommer.

Jeg lengter etter å ha noe fornuftig å bidra med i samfunnet, bli opplært i noe nytt, bli inspirert av andre, og jobbe mot et felles mål i et velfungerende team.

En jobb i IT-bransjen kan bli en utrolig spennende erfaring å ta med seg videre i livet. Den moderne verden blir jo tross alt bare mer og mer digitalisert, så en jobb som denne vil være gull å ha på CVen etter 1 års-kontrakten er fullført.

Det vil si, om jeg er heldig og får jobben.

Jeg krysser fingrene og alt som krysses kan.

Det er uansett deilig å være tilbake i Toulouse!

Og til deg som er i samme situasjon som meg, du som søker jobb og venter på svar fra firmaene du virkelig ønsker å bli ansatt hos; ikke gi opp!

Å søke jobb er tidkrevende, og en stor psykisk påkjenning. Å få avslag etter avslag er en vond følelse. Ingen liker å bli avvist. Ingen liker å føle at de ikke er bra nok. Kvalifiserte nok. Og i enkelte tilfeller, for kvalifiserte for en jobb?

Ikke gi opp. Vær den beste utgaven av deg selv, prøv stadig å forbedre både CV og søknadsbrev, vær kreativ, vær optimistisk – og ikke vær redd for å søke på jobber du tidligere har vært redd for å søke på. Jobber du egentlig ikke er kvalifisert for. Hvem vet, kanskje det nettopp er en som deg, en med din bakgrunn og dine ferdigheter, firmaet trenger!

rødvin

vindu

polaroid