Takterrassetirsdag i Mandal

Før jeg fortsetter mine skildringer fra norgesferien som jeg allerede lengter tilbake til, vil jeg komme med en liten oppdatering på livet og alt som har hendt den siste uka. Vel, Julien og jeg har hatt katten til hans foreldre boende hos oss i tolv dager, mens de selv har vært travelt opptatt med flytting fra Paris-området til det solrike sørvest. Vi har i tillegg til kattepass, oppbevart deres planter på vår balkong og hatt flere fulle flytteesker stående i stua. Snart er det vår tur til å pakke ned alt vi eier og flytte til ny bolig, dessuten skal vi snart, etter tre utsettelser og over ett år med venting og frustrasjon, feire vår bryllupsfest på Château du Croisillat. Vi har mye å gjøre, mye å forberede, og for å være helt ærlig gleder jeg meg ikke til noe som helst. Mer om det en annen dag.

Hvor var det jeg avsluttet forrige gang, jo, jeg nevnte bussturen fra Kristiansand til Mandal. For anledningen var jeg kledd i blå linkjole og sorte sandaler, temperaturen var den varmeste jeg foreløpig hadde opplevd i løpet av norgesferien, jeg så derfor frem til å fiske ut badetøyet fra kofferten og smøre inn huden med solkrem. Jeg så frem til å spasere ned til stranda og la mine nakne føtter føle kontrastene fra den varme sanden og de kalde bølgene. Det skulle dessuten bli fint å slappe av på et strandhåndkle, sole beina og diskutere med min mor, min reisepartner gjennom den vestre delen av Agder.

To netter på det nye Mandal Hotel ventet oss, to netter på et nydelig rom med utsikt mot sjarmerende kafeer hvor mennesker samles over et glass eller et måltid. Utsikt mot båter, store og små, mot livet ved Mandalselva, elva som egentlig heter Marna. Vakre Marna på det idylliske Sørlandet.

Jeg kan ikke lenger huske mitt første møte med Mandal, det er så altfor lenge siden, jeg var bare et lite barn den gang, et barn som ikke brydde seg om annet enn å bade på stranda og spise pizza hos restaurantkjeden som den gang lot seg inspirere av amerikansk jazz og lot konseptet bli formet deretter, en kjede jeg nå har blitt kjent med på ny i annen by, denne gang i Toscana-inspirert drakt, for Italia er inn og sørstatspizza er tydeligvis ut.

Broen som knytter det spennende kulturhuset og det helt ferske hotellet til byens sentrumskjerne, er også relativt ny. Åtte år har den rukket å bli i år. Jeg husker fortsatt godt hvordan Mandal så ut før Adolph Tidemands bro, som den jo heter, ble offisielt åpnet, før kinoen og biblioteket flyttet inn på den andre siden av elven, før byen fikk et nytt overnattingssted for dem som ønsker noe litt mer luksuriøst enn campinghytter og feriesentere og noe litt mer internasjonalt enn det tradisjonelle hotellet som ligger midt i sentrum. Det finnes selvsagt flere alternativer også, et av dem skiller seg godt ut, det gamle fengselet som har blitt forvandlet til hostell.

Vi sjekket inn og skiftet tøy og gjorde som vi hadde planlagt. Med solkrem i sekken, håndklær i en pose og solbriller på nesa, dro vi til den samme stranda som for tjue år siden virket så mye bredere og mykere og flottere enn nå. Alt var flottere gjennom mine barneøyne, før jeg vokste meg større og mer skeptisk, og før livet ble altfor seriøst og det å bygge sandslott ble erstattet med å sitte på et håndkle og glo på forbipasserende.

Etter vår lille strandtur og et kort opphold på hotellrommet, krysset vi broen nok en gang, denne gang for å kose oss med hver vår cocktail på takterrassen til Tidemands Cafe. Woo Woo til meg og Screwdriver til min mor, hadde ikke prisnivået vært så høyt som det er i Norge, ville jeg gjerne ha bestilt en runde til og gitt kvelden emneknaggen takterrassetirsdag og hevet nok et glass med et smil. Skål for takterrassetirsdag, ville jeg kanskje sagt.

Etter sol og syrlige drinker, våknet jeg til en skuffende overskyet onsdag.

Tur til Bryne – Feriens første staycation

Jeg vil aldri glemme første gang jeg hørte uttrykket staycation, og hvor merkelig jeg den gang syntes konseptet var. Det var vanskelig for meg å forstå hvordan noen kunne glede seg over å sjekke inn på hotell i egen hjemby, naboby eller et annet sted som man lett kan besøke som en liten dagstur. Selv da jeg bodde i Florida, midt i Disney-smørøyet, klarte jeg ikke å skjønne hvorfor så mange av mine venner brukte tusenvis av kroner på å overnatte på luksuriøse resorts like i nærheten av egen bostedsadresse og arbeidsplass, jeg så ikke poenget med å sløse bort store summer når vi uansett hadde tilgang til alle Disney-hotellenes fasiliteter på dagtid.

Men så kom pandemien og endret våre reisevaner, på mange måter til det bedre. Vi er nok flere som har lært å bli mer oppmerksomme på våre omgivelser, på de små detaljene, vi har åpnet øynene for flere av severdighetene som ligger i umiddelbar nærhet, både naturen, spisestedene, de lokale turistattraksjonene, de koselige hotellene, alt som tidligere ble skjøvet til side fordi vi heller ville bruke våre penger og vår fritid på å reise til steder hvor gresset så grønnere ut enn hjemme.

Jeg skal ikke nekte for at jeg savner å reise til destinasjoner i det fjerne, men med en klode som, i tillegg til å være virussyk, både brenner og drukner, er det nok best å begrense seg litt. Fjorårets sommer ble derfor sommeren da jeg dro på ulike staycations i Occitanie, den franske regionen som jeg bor i, mens jeg i år reiser rundt i eget fylke hjemme i Norge (sammen med min mor og stefar).

Norgesferiens første overnatting, en utflukt sammen med min mor, gikk til Bryne, en liten by bare tretti kilometer fra Stavanger. Fra tirsdag til onsdag, bodde vi på Bryne Kro & Hotell, et golfhotell som ligger en kilometer fra den lille sentrumskjernen.

Da vi ankom togstasjonen, gikk vi ikke direkte til hotellet med bagasjen, men tok oss heller en tur innom en kaffebar for å drikke latte og spise bolle, solskinnsbolle under solfylt himmel. En uforventet varme, den gjorde det ubehagelig for meg å sitte ved utebordet iført ullgenseren som jeg trodde ville bli nødvendig, som om ullgenser noensinne har vært nødvendig på en augustdag i Rogaland.

Vi spaserte gjennom Fritz Røed skulpturpark, svaner og ender nøt livet ved Mølledammen, vi så fossefallet som min mors venninne med en spøkefull tone omtalte som Jærens Niagara Falls. Så lenge jeg kan huske har dette alltid vært den fineste utsikten i byen.

Etter innsjekk på golfhotellet, handlet jeg med meg to nye bøker fra en bokhandel i sentrum. Målet er å fylle kofferten med minst fem norskspråklige bøker, forhåpentligvis mer, siden det tross alt er så latterlig dyrt å bestille norske bøker til utenlandsk adresse. Vi tittet også på kjoler og bluser, men jeg eier allerede altfor mye klær og har ikke behov for noe nytt. Jeg ville heller prioritere å bruke penger på bøker, mat, drikke og såkalte staycations.

En ordentlig staycation blir ikke komplett uten en god middag, og vi endte for anledningen opp på Il Tempo, en italiensk restaurant som åpnet for drøyt ett år siden. Pizza med strimlet biffkjøtt, sopp, béarnaisesaus og persille, ikke akkurat typisk italiensk, men likevel utrolig godt. Og uteserveringen var dessuten nydelig med sine blomsterdekorasjoner, ja, det var så fint at jeg nesten glemte at vi befant oss like mellom et stort veikryss og en parkeringsplass.

Et par pizzastykker lå igjen på fatet, vi fikk en pizzaeske av servitøren og tok restene med oss tilbake til hotellet. Over hvert vårt glass Chianti, nøt vi dem på rommet, før vi igjen gikk ned til sentrum, denne gang for å treffe min mors venninne som bor midt i hjertet av byen. Hun som snakket om Jærens Niagara Falls.

Surøl på Mellombels Ølstove, en fin avslutning på en hyggelig dag. Jeg elsker ølbarer som denne, hvor alt jeg behøver å si er navnet på en øl eller beskrive stilen jeg liker, og umiddelbart få noe tilsvarende servert foran meg på bordet. Det høres jo ganske logisk ut, det å få hva man har bedt om, men på en helt alminnelig bar som ikke spesialiserer seg på øl, ville det vært lettere sagt enn gjort å bli forstått når man spør etter noe som ligner en Duchesse de Bourgogne. For eksempel.

Etter behagelig nattesøvn, forsynte vi oss med frokost fra hotellets buffet og ble enige om at kaffen ikke var noe særlig. Formiddagen ledet oss derfor tilbake til samme kafé som forrige ettermiddag, Kanelsnurren, hvor vi slukket kaffetørsten med bedre kaffe enn den fra hotellet. Før vi forlot Bryne, spaserte vi gjennom en annen del av sentrum og smilte bredt da vi fikk øye på gatekunstverket som i fjor ble verdenskjent, The Lovers, av kunstneren Pøbel.