Når det som før var lett i juletiden blir vondt og vanskelig nå

De fleste av landets julemarkeder, både de større turistmagnetene og de bittesmå som ikke rommer mer enn et titalls boder, har i år blitt avlyst grunnet pandemien. Likevel valgte Haute-Garonne, departementet jeg bor i, å la den lille forstaden Plaisance du Touch få lov til å arrangere sitt årlige to-dagers julemarked med om lag førti boder og servering av pølser og gløgg.

På en søndag som jo uansett var fri for planer, tok vi oss en liten tur til markedet for julestemningens skyld, for å kjøpe med oss noen håndlagde produkter, nyte smaken av vin chaud og lytte til julemusikk på fransk.

Samtidig som vi trasket rundt fra bod til bod på det eneste julemarkedet dette året har kunnet gi meg, ledet mine tanker meg tilbake til fjorårets desembermåned, til vinterkaldt snøvær, varm idyll og julestemning i Tyskland, i byene Berlin og Dresden. Tilbake til lukten av fersk bakst og varm sjokolade på tradisjonelle julemarkeder hvor den gode stemningen er som en varm og kjærlig klem, julemarkeder som ligner landsbyer hentet fra fortryllende eventyr, fortellinger som vekker nostalgien.

Jeg savner dette, ikke bare Berlin og Dresden, men denne fine tradisjonen som Julien og jeg har hatt de siste fem årene, med koselige helgeturer til steder hvor juledekorasjonene er så nydelige at jeg nesten må klype meg selv i armen for å være sikker på at alt sammen ikke bare er en illusjon, en vakker drøm.

Hadde jeg bare visst hva som ventet noen få måneder senere, ville jeg nok ha satt enda større pris på fjoråret. Kanskje ville jeg ha opplevd enda mer, utfordret meg selv, utnyttet hvert eneste sekund. For nå klyper jeg meg selv i armen med en bønn om at dette året, at nesten ingenting av det som har skjedd i år er virkelig, at pandemien bare har vært en vond drøm, et mareritt like urealistisk som monsteret under senga eller spøkelsene i boden.

En ting må jeg nemlig innrømme. Juletradisjonene B.C. (before corona), hvor store deler av juletiden ble tilbrakt på flotte arrangementer, helger hvor jeg hoppet rundt fra julemarked til julemarked for å handle gaver og spise kaker, de betyr så mye mer for meg enn bare den gleden, festligheten, som er synlig på overflaten.

Jeg er avhengig av denne distraksjonen, for jula har for meg vært en svært vanskelig tid disse siste seks årene. Det vil jeg tro at alle som har mistet noen kan kjenne seg igjen i.

Å sette ord på denne følelsen, den som i år er forsterket, følelsen jeg vanligvis ville ha gjort mine beste forsøk på å distrahere meg fra, er vanskelig, men ikke umulig.

Nå som jeg store deler av juletiden sitter innestengt med mine dypeste tanker, føler jeg meg fastlåst i fortiden, der jeg om og om igjen tenker tilbake på de mange julekveldene jeg som barn og tenåring fikk oppleve sammen med ham, min pappa.

Fortsatt den dag i dag, bærer jeg på en skyldfølelse, jeg føler meg egoistisk som ikke ønsket å besøke ham da jeg ble myndig og han solgte mitt barndomshjem for å flytte utenlands, langt unna Europa. Jeg følte meg forlatt den gang, uønsket til og med, og bitterheten ble til slutt en av flere grunner til at vi mistet kontakten med hverandre. Skjebnen ledet ham likevel tilbake til meg flere år senere, da han ble alvorlig syk og klar for å ta sine siste farvel.

Julien fikk aldri møtt pappaen min.

Min fars siste ord klinger som et fjernt ekko i mitt sinn, fortsatt den dag i dag.

“Jeg er stolt av deg”, sa han. Stemmen hans husker jeg like godt som om siste gang vi så hverandre hadde vært i går. Å vite at han sovnet inn i den tro at jeg var noe å være stolt over, gjorde og gjør fortsatt både godt og vondt på samme tid. Stolt kan man være av mennesker som har gjort noe bra, noe nyttig i samfunnet, og dem som gir alt de har for å gjøre verden til et bedre sted på et eller annet vis. Men jeg, hva har jeg bidratt med?

Det bittelille julemarkedet i Plaisance du Touch var, om ikke annet, et plaster på såret i en vanskelig tid hvor jeg savner mitt hjemland, min familie og dem som ikke lenger er blant oss.

Mars er måneden hvor sorgen er størst

En oppdatering fra nok en lørdag, tanker og observasjoner, disse kan vel kalles dagboknotater, terapeutisk for eget sinn. 

En liten tekanne fylt med grønn te av jasmin, står plassert på det høye bordet hvor jeg som forrige lørdag, sitter med laptopen foran meg på kaffebaren Lexington.

Kafeen er i dag omtrent tom for gjester. To eldre kvinner sitter ved baren. De drikker begge espresso og diskuterer landets politikk og de store demonstrasjonene som har funnet sted på Place du Capitole og Jean-Jaurès hver eneste lørdag siden november. To ungdommer, studenter vil jeg anta, sitter med sine hoder begravet i faktabøker, med hver sin markeringstusj i hånda. Bortsett fra disse fire menneskene og to baristaer, er det kun jeg som er her.

Lexington

Jeg har lyst på kaffe, men tørr ikke å drikke kaffe riktig enda, ikke etter å ha gått tre dager med magesår som følge av fire dager på medisiner med tydelige bivirkninger. Forrige søndag pådro jeg meg en kjedelig influensa, og ble som konsekvens av dette sengeliggende stortsett hele uka.

Sengeliggende og tankefull. Er det én tid på året jeg absolutt ikke ønsker å ha for lite å gjøre og for mye tid til å tenke, så er det nå i mars.

Det er nå fem år siden min far tapte kampen mot kreften, en sorg jeg vil bære med meg for resten av mitt liv, og da spesielt i mars måned. Sorgen har sannsynligvis påvirket meg i en langt større grad enn jeg ønsker å gi uttrykk for. Ofte føler jeg meg som fanget av en forbannelse, hvor jeg stadig ønsker meg bort fra de trygge rammene, langt bort fra det kjente og kjære, jeg føler en trang til å rømme, langt bort, til nye mennesker og nye omgivelser.

Ofte tærer denne følelsen på mitt sinn, men likevel vet den fornuftige delen av meg at det er her jeg hører til, at hodet mitt spiller et spill, at jeg må bli flinkere til å ta tak i følelsene mine, flinkere til å jobbe med dem uten snarveier, uten å skyve demonene under teppet.

Her i Toulouse er jeg hjemmekjær. Her i Toulouse er jeg trygg, og på dager lysere enn disse dagene i mars måned, lykkelig. Det er denne byen jeg elsker, her hvor jeg bor sammen med en mann som elsker meg høyere enn alt på jord.

Åpen plass

Og her sitter jeg, med fingre som danser over tastaturet.

På en kaffebar sitter jeg, og skriver dikt. Noen av dem er en hyllest til pappa, andre en skildring av sorg, ensomhet og tapt kjærlighet.

Jeg tar en slurk av den varme teen, ser for meg min pappa sitte sammen med meg, ved enden av bordet, den høye, mørke sjarmerende mannen som han en gang var, med sitt brede smil og store grønne øyne. Hans øyne har jeg arvet, hvilken nydelig gave han har gitt meg, for i vår familie er det nå kun jeg som har slike grønne øyne.

Etter et nesten fire timer langt besøk på Lexington kafé, pakker jeg sammen sakene, betaler og spaserer sakte hjemover, gjennom de travle gatene i nabolaget Saint Cyprien. Forbi den lille ølbaren hvor jeg ifjor tilbrakte omtrent hver eneste fredagskveld sammen med mine tidligere kolleger, forbi restauranter og forbi yogastudioet jeg pleier å gå til, forbi kunstgalleriene og parken. Jeg tar en tur innom markedet for å handle klementiner, og trasker den siste strekningen hjem. Musikk på øret, og solbriller på nesa.

Jeg lurer på hvor mange lørdager på rad jeg vil ende opp slik, ved et høyt eller lavt bord, på en krakk, en lenestol eller i en sofa, med noe varmt i koppen og laptopen foran meg.

Måtte det være på Lexington eller på en av de mange andre kaféene som finnes her i byen. Jeg lurer på hvor mange dikt og noveller og øvrige notater som til slutt vil fylle opp hele maskinens lagringsplass.

En harddisk full av tanker rundt fortid og fremtid, lykkelige og ulykkelige dager, en harddisk full av ord og bilder fra mitt liv her i Frankrike.

Toulouse