Glede, solskinn og bølgeskvulp i Port-la-Nouvelle

Under blå himmel og varmende sol, til lyden av bølgeskvulp og måkeskrik, våre blikk, rammet inn i mørke solbriller, festes mot havet, mot de dansende blå bølgene som kaster seg ut mot sanden før de sakte trekker seg tilbake, igjen og igjen.

Se, så fint det glitrer der hvor solstrålene treffer overflaten.

Med nakne skuldre og sandalkledde føtter, utnytter jeg denne fine sommerfølelsen, disse tjueni plussgradene som vi har blitt så heldige å få. Stranden kaller, jeg føler meg fristet til å pakke ut min rosa badedrakt fra kofferten, legge fra meg sandalene i bilen, løpe mot bølgene, kjenne sanden mellom tærne og la vannet kjøle ned den varme kroppen min. Likevel lar jeg være å bytte til badetøy. Jeg beholder sandalene på, og holder meg unna det store blå. Det kan da ikke være mer enn seksten grader i vannet?

Parasoll

Vi ser på livet rundt oss, vi kjenner på den gode atmosfæren. Glade mennesker med solbriller, hatter og under parasoller. Solskinn har en oppmuntrende effekt på folk flest, spesielt på tidlige vårdager som denne, årets første flotte dager etter flere uker med vind, regn og gråkledd himmel.

Selvsagt har det vært noen unntak, sporadiske solskinnsdager. Men tjueni grader er en helt annen liga, tjueni grader er sommer. Og sommer er den beste lykkemedisinen jeg vet om.

Langs strandkanten spaserer vi og titter på menneskene rundt oss. Kjærestepar og vennegjenger på tur med hver sin is i hånda, joggende kvinner i fargerike tights, og barn som leker i sanden, den gylne sanden ved Middelhavets kyst.

Nå har vi tatt en liten svipptur innom Narbonne Plage før vi kjører videre til neste strand og neste by, Port-la-Nouvelle, der hvor vi skal spise lunsj og spasere langs vannet og bort til det store fine fyrtårnet. Der hvor han og jeg skal nyte det å bare være tilstede, være sammen, uten planer og uten hastverk. Han og jeg, sammen i en fremmed havneby flere kilometer unna vårt hjem. På dagstur, på søndagstur under deilig vårsol.

Jeg blir så glad av dette været, denne skyfrie himmelen, denne tidlige sommerfølelsen som har omfavnet meg så kjærlig. Å bo i Sør-Frankrike har definitivt sine fordeler, lange somre og tidlig vår, milde vintre og nesten eviggrønn natur. Nesten.

IMG_20190331_174555

I Port-la-Nouvelle promenerer vi langs vannkanten i retning det røde og hvite fyrtårnet. Ved tårnet sitter en gruppe tenåringsgutter i badetøy, klare til å stupe, klare til å våge seg ut i det kalde vannet for å ta årets første bad. Fire av dem utfordrer den femte til å være førstemann uti. Kom igjen, da, roper den ene gutten. Du er vel ikke en pyse, erter en annen. Steinene som guttegjengens flip-flop kledde føtter balanserer på, der hvor de har tenkt å hoppe fra, er alle fulle av kråkeboller. En av guttene kommenterer dette, han er redd for å tråkke på deres lange sorte nåler. Men de hopper, den ene gutten etter den andre, bare sekunder senere jamrer de seg og spurter opp til overflaten for å pakke seg inn i håndklær. Vannet er iskaldt.

Til venstre for det store fyrtårnet, skimter vi nok et fyrtårn. Et som er grønt. En seilbåt passerer forbi, min kjære mener jeg bør fotografere båten og fyrtårnet sammen. Dette motivet hadde sett fint ut som postkort, sier han. Eller som et maleri, foreslår jeg.

Seilbåt

Vi spiser lunsj på en stor utekafé ved strandpromenaden. Selv bestiller jeg iste og lammespyd med koriander, han bestiller en pils og spiser blåskjell i hvitvinssaus. Her kunne jeg blitt sittende i timevis, her i denne lille fredelige havnebyen kunne jeg fint blitt værende i en hel uke.

Bare havet, han og jeg.

Advertisements

Men først…en tur til byen Nice!

Iført pyjamas-shorts og Julien sin grå t-skjorte, ligger jeg nå, stuptrøtt, på sengekanten på et tre-stjerners hotell (Le Geneve). Jeg befinner meg i den nydelige gamlebyen i Nice, en av de mest internasjonalt besøkte byene på den franske rivieraen. Utenfor hører jeg lyden av biler som tuter og kjører forbi, og regnet som faller like tungt som det har gjort hele denne dagen.

Føttene verker, og jeg angrer virkelig på å ikke ha tatt med fotkrem da jeg pakket kofferten i går kveld. Å pakke til en to ukers ferie er en stor nok utfordring i seg selv, og verre er det jo når man pakker til ulike destinasjoner. Altså, Nice, Oslo, Kristiansand, Mandal og Stavanger.

Siden jeg uansett skulle bytte fly i Nice (da det ikke går direktefly fra Toulouse til Oslo), reserverte jeg like greit to netter på hotell i denne kjente middelhavsbyen, for å få mest mulig utbytte av situasjonen – og for å slippe å løpe fra flyplass til flyplass, fly til fly.

På vei til flyplassen i dag tidlig, hadde jeg et klønete uhell med det høyre buksebeinet, da det hektet seg opp i et gjerde og revnet, slik at jeg måtte brette opp buksa for å skjule et enormt, grusomt hull. Siden det uansett er inn å blotte anklene, var det absolutt ingen som brydde seg. Vel fremme på gate 51, hele to timer før avgang (etter å ha feilkalkulert hvor lang tid man trenger på å komme seg til flyplassen fra Toulouse sentrum), kom beskjeden hverken jeg eller mine medpassasjerer ønsket å høre. Flyet var forsinket.

En time forsinket og med hull i buksa, ankom jeg endelig Nice.

middelhavet

Jeg ble møtt med pøsregn og grå himmel. Paraply hadde jeg ikke tatt med. På hotellet fikk jeg vite at jeg kunne låne paraply av dem….det vil si, jeg ble gjort oppmerksom på denne informasjonen først etter at jeg desperat hadde gått til innkjøp av en ny paraply, selv. Vel. Rent bortkastet er det jo ikke. Om det skulle regne i morgen, er jeg beredt. Regner det i Oslo på onsdag, ja, da er paraplyen på plass. Paraplyer får man alltids bruk for.

Til tross for mye regn og bukse med hull i, storkoser jeg meg i Nice. Byen er særdeles nydelig med sine typisk sør-franske bygninger malt i varme farger, smale livlige gater, sjarmerende små restauranter, flotte palass og kirker, palmetrær på rekker og rad, og turkisblått hav. Jeg er forelsket!

selfie nice

Fra rommet mitt har jeg utsikt over et nydelig oransje bygg med helt fantastisk flotte balkonger. Til lunsj har jeg spist kake, drukket kaffe og pratet med verdens hyggeligste barista på HOBO Coffee. Jeg har vandret langs stranda. Jeg har trasket gjennom de små, pittoreske gatene i gamlebyen. Jeg har spist deilige sitron-og parmesan ravioli på restauranten La Petite Cocotte og smakt på en helt fantastisk rødvin fra Provence. Og på toppen av det hele har jeg klart å finne veien tilbake til hotellet, uten hjelp fra GPS (da mobilen gikk tom for strøm).

balkong nice

Å være på reise helt alene er hva man gjør det til selv. Det trenger ikke å være ensomt. Jeg har alltid med meg en god bok i vesken, jeg har et kamera, jeg har satt meg mål for hva jeg ønsker å se av turistattraksjoner, og i morgen skal jeg på Food Tour med A Taste of Nice (guidet tur fra restaurant til restaurant for å smake lokale spesialiteter).

Jeg krysser fingrene for at regnet tar seg en pause, og at føttene mine slutter å verke!

statue nice

gult bygg

smale gater