Castelnau-de-Montmiral, nok en sjarmerende middelalderlandsby

Pinsesøndagens neste utflukt gikk til Castelnau-de-Montmiral, nok en sjarmerende landsby i Tarn, et distrikt kjent for sine fine viner fra Gaillac og sine mange bevarte landemerker fra middelalderen. Jeg vil etter hvert skrive et lengre innlegg om Tarn som reisemål for en ukes bilferie, hvor jeg kan love dere en rekke flotte severdigheter med kort kjøreavstand fra hverandre. 

Etter å ha besøkt skogens festning, den historiske landsbyen Puycelsi, dro vi altså videre til Castelnau-de-Montmiral, en av mange idylliske middelalderlandsbyer som er verdt å besøke, når man først begir seg ut på en spennende bilferie gjennom et område som har vært hjem for munker, grever og korsfarere. En reise tilbake i tid til middelalderen, men også en lærerik reise for nysgjerrige vinentusiaster og erfarne vinkjennere som ønsker å besøke sørvestfranske vingårder. Er det noe området rundt Gaillac er kjent for, så er det nettopp vinturisme. Store og små vingårder, noen av dem med overnattingsmuligheter, samtlige tilbyr dem gratis vinsmaking for sine besøkende.

Castelnau-de-Montmiral, er en befestet landsby bygget langs toppen av et berg, med utsikt mot den frodige Grésigne-skogen og den 53 kilometer lange elven Vère som renner gjennom dalens grønne landskap.

Landskap natur

Landsbyen ble grunnlagt i 1222 av Greve Raymond VII av Toulouse, og har som Puycelsi en velfortjent plass på listen over Frankrikes vakreste landsbyer (Les Plus Beaux Villages de France), takket være sin gamle sjarm med bindingsverk og stein, sine bevarte middelalderhus og flotte monumenter, deriblant den historiske byporten Portes des Garrics (Garrics er det occitanske ordet for eiketrær).

IMG_20200605_145326

I hjertet av sentrum ligger landsbyens viktigste arkitekturskatt fra middelalderen, markedsplassen Place des Arcades, fortsatt et møtepunkt hvor mennesker samles over et måltid og et par glass vin eller en kaffe på en av plassens uteserveringer. Her ligger også turistkontoret, landsbyens rådhus og et tre stjerners hotell ved navn Hôtel des Consuls.

Markedsplassens historie er en langt mindre festlig affære. En gapestokk som man fortsatt den dag i dag kan se rester av på Place des Arcades, stod plassert nettopp her, brukt til å straffe og ydmyke utro kvinner og tyver foran hele landsbyens folk. De fleste som den gang ble utsatt for en slik straff, ville deretter rømme fra landsbyen, langt bort til steder hvor ingen ville gjenkjenne dem.

En annen bit av landsbyens historie finner man i kirken Notre Dame de l’Assomption, som huser en altertavle fra 1400-tallet og et juveldekorert kors som en gang tilhørte grevene av Armagnac, og en statue av “Pietà”, en billedlig representasjon av Jomfru Maria som sørgende holder den livløse kroppen til sin sønn Jesus Kristus i armene.

Julien og jeg tok oss god tid til å traske rundt, fotografere alle kriker og kroker. Vi skulle gjerne ha tatt oss en liten lunsj på markedsplassen, hadde ikke restaurantene holdt stengt. Først to dager senere, på tirsdag, åpnet alt av spisesteder og barer i Frankrike igjen, for første gang på nesten tre måneder.

Vi forelsker oss i hver eneste en av disse vakre gamle landsbyene som vi besøker, vi forelsker oss i husene med bindingsverk og gamle middelalderporter, brune eller blåmalte skodder mot grå steinvegger og blomster og planter som smykker ethvert gatehjørne.

Jeg har lyst til å bli værende på et sted som dette, i en uke eller to, kanskje en hel måned, jeg vil la tankene vandre og la inspirasjonen føre pennen videre på en reise hvor landsbyer som Castelnau-de-Montmiral blir et bakteppe for historier som bare lengter etter å bli manifestert.

Klokka nærmet seg etter hvert fire. Vi kjørte de tolv kilometerne videre nordøstover til Château Adélaïde, vingården hvor vi skulle tilbringe natt til pinsemandag, en liten séjour en amoureux med vin og middag og overnatting på en koselig liten trehytte med utsikt mot vingårdens drueranker, en bitteliten virkelighetsflukt før en ny arbeidsuke stod for tur.

Middelalderl

IMG_20200605_145009

Advertisements

Middelaldermarked og julestemning ved Frauenkirche

En formiddag som startet med friske farger og moderne kunst i Görlitzer Strasse og fortsatte ved det ikoniske barokkomplekset Zwinger, sammen med min kjære og hans foreldre har jeg speidet utover Dresden fra utsiktspunktet på toppen av Frauenkirche, hvor jeg drømte meg bort til vakker orkestermusikk i den nydelige kirkesalen.

Julemarked Dresden

Klar for en ettermiddag rik på julestemning og varm kakao, spaserte vi i retning byens middelaldermarked, et julemarked litt utenom det vanlige. Et russisk blåseinstrumentorkester underholdt markedets besøkende med egne versjoner av moderne hitlåter, filmmusikk og kjenningsmelodier fra tv-serier, deriblant Game of Thrones og Star Wars.

Sugen på noe søtt, kjøpte jeg meg en fritert kanelsnurr med eplefyll, og fikk i tillegg et ekstra lag kanel på kjøpet fordi jeg på tysk sa til den trivelige bakeren at jeg virkelig elsker dette krydderet. En hyggelig gest, som fikk meg til å tenke tilbake på en lignende opplevelse, da jeg ferierte i Paris for første gang (tre år før jeg flyttet dit) og bestilte fransk løksuppe på en typisk brasserie parisienne. Inneholder suppen mye ost, spurte jeg den ikke-engelsktalende servitøren, og dét i et dårlig uttalt forsøk på ordbok/Google Oversetter-fransk blandet med engelsk. Håpefull var jeg, og til min store glede fikk jeg en suppe så full av ost at den nesten lignet mer på fondue enn på løksuppe.

Eplekanelsnurr

Etter å ha spist en knasende god eple-kanelsnurr som etterlot min lysegrå boblejakke drysset med kanel og sukker, gikk vi videre til en bod som serverte varm sjokolade, gløgg og eggepunsj, eine heisse schokolade mit pfefferminz, jeg benyttet enhver anledning til å kunne friske opp mine middelmådige tyskkunnskaper fra ungdomsskolen. Kakao med peppermynte har forresten blitt min nye favorittdrikke.

Varm sjokolade

Store skjerf, myke votter og stilige pannebånd, i flere boder tittet jeg på flotte vinteraksessoirer, et grått pannebånd ble til slutt den eneste suveniren jeg kjøpte med meg fra det spennende middelaldermarkedet hvor mesteparten av tiden gikk til å lytte til det russiske blåseinstrumentorkesteret med en kopp kakao i hånda. En siste smakebit før vi flyttet oss videre til neste julemarked, käsespätzle med fritert løk, delt med min kjære og hans foreldre før vi spaserte videre til det fine markedet ved foten av Frauenkirche.

På markedet ved den store kirken ble Julien og jeg for det meste stående og vente, utålmodige og rastløse, mens min kommende svigermor valset fra bod til bod med lommeboka åpen på vidt gap, der hun kjøpte seg alt som kjøpes kunne av julepynt og konfekt og kaker og suvenirer fra Dresden. Utålmodig var også hennes ektemann, der han motvillig fulgte etter, og fikk ryggsekken stappet med saker og ting som skulle bli gaver til naboer, venninner, familie og damen som passer katten hver gang herr og fru Begot reiser på ferie.

Familie

Etter hvert som timene gikk, falt også kveldsmørket på. Blinkende lys fra belyste gater og dekorerte boder på markedet skapte en varme så god som en kjærlig klem, en kjærlighetserklæring til denne stemningsfylte høytiden, en høytid hvor familie, venner, samhold og kjærlighet står i fokus. Fint er det å være her sammen med familien jeg snart vil gifte meg inn i, samtidig savner jeg min egen familie der hjemme i Norge. Trist er det å tenke på at et helt år er gått siden sist jeg var på besøk i hjemlandet mitt.

En siste suvenir fra en siste bod for kvelden, to postkort, et til mamma og stefar, og et til damen jeg har kalt bestemor siden den dag jeg kunne prate, selv om hun hverken er min biologiske farmor eller noensinne har vært kjæresten til farfar. Kjærlighet er kjærlighet, enten den er biologisk eller ei, platonisk eller ei, ny eller gammel, komplisert eller enkel.

Julelys

IMG_20191212_204125

Middelaldermarkedet

Julekjærlighet

Julemarked Dresden