En lørdag i Saint-Émilion

Før jeg forteller hva som har hendt siden sist, vil jeg vende tilbake til lørdagen da vi forlot Bordeaux. Vi hadde sett frem til vår siste overnatting, et romantisk opphold på en koselig Bed&Breakfast og vingård ute på landet. Planen hadde i utgangspunktet vært å handle rødvin enten derfra eller fra en vingård i hjertet av Saint-Émilion, før vi deretter ville tilbringe kveldens siste solfylte timer ute på terrassen. Jeg hadde gledet meg til å bestille pizza, la Eurovision rulle over TV-skjermen i bakgrunnen og nyte et par glass dyp Merlot.

Ettermiddagen var fortsatt relativt ung da vi ankom Château la France, adressen hvor vi skulle bo det neste døgnet. Til vår venstre side så vi flere hektar med drueranker og det vakre slottet som hadde blitt avbildet og reklamert for på både Booking.com og overnattingsstedets egne nettsider. Til vår høyre side lå bygningen som huset resepsjonen og vingårdens utsalgssted.

En stengt dør og mørke vinduer var det som møtte oss, da vi parkerte bilen og ringte på dørklokka. Etasjen over var derimot full av liv. Pratende menn, sittende rundt et bord ved sine store, åpne vinduer. De røkte og drakk kaffe i bar overkropp. Jeg kunne se dem klart og tydelig, jeg kunne til og med se enkelte av dem snu seg mot oss, men de brydde seg ikke om å si så mye som et eneste ord til det besøkende paret som stirret mot dem.

Julien sukket irritert og sa at det absolutt ikke fristet å handle vin fra slike sure tryner. Ikke når Saint-Émilion tross alt lå bare et lite steinkast unna. Jeg løftet blikket en siste gang for å se om det i det hele tatt brydde dem at vi nå skulle ta pengene våre videre til et annet sted. De kunne ikke ha brydd seg mindre.

Saint-Émilion sjarmerte oss, slik alle franske middelalderlandsbyen alltid har gjort. Vi vandret gjennom de smale gatene, oppover og nedover, forbi vinbutikker og suvenirsjapper, vinbarer og restauranter. Flagg fra flere velstående nasjoner stod klistret på alle butikkdørene, sammen med den gode nyheten om at vinflaskene uten problemer kan transporteres til nesten alle verdens land.

Turistkontoret reklamerte på sin side for tuk-tuk turer mellom de store, kjente vinhusene i distriktet. En av disse fremkomstmidlene passerte oss da vi spaserte i retning parkeringsplassen for å kjøre videre til en liten, mindre kjent familiedrevet vingård.

En vingård ved navn Château Cadet-Pontet, hvor vi ble møtt med et vennlig smil og en omvisning både utendørs og innendørs. Eieren Arnaud kunne blant annet fortelle oss hvordan klimaendringene tvinger vinbøndene til å endre sine rutiner. Han snakket om druerankenes største fiende, ustabilt vær hvor hetebølgene slår formiddagen hardt i fjeset, og kraftige regnbyger faller som fossefall på ettermiddagstid. Han snakket om regnets evne til å vaske naturen fri for beskyttende midler, noe som gir rom for drepende soppsykdommer til å spre seg fritt. Uten den nødvendige beskyttelsen, vil soppen angripe druerankene på et blunk. Hver time vil være avgjørende for bøndene i deres kamp mot utryddingen av en hel årgang.

Vi avsluttet besøket med en liten vinsmaking, og falt for en nydelig harmoni av Merlot og Cabernet Sauvignon, druesorter som gir Bordeaux-vinene sin karakteristiske smak. Etter endt vinsmaking og en hyggelig liten prat med Arnaud, kjøpte vi med oss tre flasker fra 2018. En til oss, en til foreldrene mine, og den siste skulle svigerforeldrene mine få.

Etter det lange besøket hos Château Cadet-Pontet, fikk vi endelig sjekket inn på overnattingsstedet. En kvinne tok til slutt telefonen og møtte oss ved parkeringsplassen.

Vi var fortsatt fornærmet over uhøfligheten vi ble møtt med, da vi først forsøkte å få kontakt med noen via både telefon, dørklokke og ved øyekontakt. Vi nektet å legge irritasjonen bak oss, for vi kunne fortsatt se de røkende mennene uten t-skjorte i etasjen over resepsjonen. Derfor kjøpte vi ikke vin fra Château la France, men nøyet oss med den gode vinen fra Arnauds vingård. Vi skiftet fra sommerklær til badetøy og hastet oss av sted til boblebadet med sin fine utsikt mot vingårdens drueranker.

Med badetøyet hengende til tørk over en hagestol, nøt vi kveldens apéritif ute på terrassen. Vi nøt vår deilige vin fra Saint-Émilion sammen med smaken av pizza med andefilet og persillade.

Badetøyet ble tatt i bruk igjen allerede neste ettermiddag, da vi tok oss en tur innom svigerforeldrene mine for å grille i hagen og kjøle oss ned i bassenget. Jeg leste Hemingways noveller ved bassengkanten og fikk meg en subtil brunfarge på armer og bein. Allerede neste dag skulle jeg reise videre til Norge, hjem for å feire 17. Mai med familien for første gang på ni år.

En fortryllende dag i de vakre landsbyene Larressingle og Fourcès

Vårt lille helgeeventyr i Gers fortsetter, vi har hentet fine forslag til små landsbybesøk fra nettsiden til foreningen Les plus beaux villages de France (Frankrikes vakreste landsbyer), flere av disse sjarmerende småstedene ligger innenfor en radius av tjue kilometer fra hvor vi befinner oss nå. Om vi bare hadde hatt mer tid til å utforske så mye som mulig, skulle vi gjerne tatt oss en tur innom alle de vakreste landsbyene i Gers; Lavardens, La Romieu, Montréal, Sarrant, vi prioriterer for denne gang å besøke Larressingle og Fourcès.

Nå skal vi kose oss med hyggelige spaserturer gjennom to pittoreske landsbyer, fotografering av historisk arkitektur, avkobling med et glass forfriskende drikke på utekafé i nydelige omgivelser, før innsjekk på nytt overnattingssted, før enda mer bading i nok et svømmebasseng, før vinsmaking hos den store kjente produsenten UBY står for tur, ettermiddagen har vi planlagt fra punkt til prikke.

Befestet middelalderlandsby

Min kjære og jeg forlater Saint-Pierre katedralen, statuen av de tre Musketerer og alt annet som finnes i Condom, den fine byen med navnet som får de fleste turister til å humre. Videre kjører vi 5.9 kilometer vestover, til den befestede middelalderlandsbyen Larressingle, den mest besøkte destinasjonen i Gers-departementet.

Larressingle

215 innbyggere bor i denne bittelille landsbyen som ble grunnlagt tidlig på 1100-tallet, en historisk perle som ofte blir omtalt som “lille Carcassonne”, en mindre utgave av den kjente festningsbyen som er å finne på UNESCOs liste over verdensarvsteder, en by som ligger 214 kilometer nordøst for Larressingle.

Lille Carcassonne

Vi spaserer gjennom landsbyen, innenfor de høye veggene, en tidsreise som fører oss tilbake til middelalderen, om man ser bort ifra den moderne iskiosken, kafeen og suvenirbutikken som holder åpent til glede for alle turistene som er kommet på besøk.

Middelalderlandsby

I suvenirbutikken titter vi på smykker, sverd og andre gjenstander i middelaldertema, drikkebegere og kostymer inkludert. Utenfor landsbyens vegger finnes en butikk som selger lokalprodusert Armagnac, noe som umiddelbart fanger vår interesse, da vi ønsker å kjøpe med oss denne sofistikerte drikkevaren hjem til Toulouse, en flaske som kan settes på hylla og bli stående til pynt, uåpnet, helt til vi får julebesøk av våre nærmeste, slik at vi sammen kan ha noe å kose oss med til kaffen, etter et realt festmåltid.

I butikken er det produsenten selv, ei eldre dame som snakker med høyt volum og kjapt tempo, som inviterer oss til å smake de forskjellige årgangene hun har å tilby. Som forventet, foretrekker vi den eldste, som også er den dyreste, en 1990-årgang, akkurat som Julien. Flasken pakkes ned i bagasjen, før vi drar videre til neste destinasjon, den vakre landsbyen Fourcès, som ligger 10 kilometer nordvest for Larressingle.

Fourcès, en gammel landsby med historie helt tilbake til 1068, et sted som England og Frankrike kjempet for å få eierskap over, helt frem til 1500-tallet. Landsbyen er bygget som en sirkel, med hus, restauranter og butikker tett i tett, en rund liten park fyller sirkelens midtpunkt, en park som i dag ser ut til å bli flittig brukt av de lokale pétanque-spillerne i Fourcès.

Landsby

Vi finner oss et bord på en utekafé hvor vi slapper av i skyggen mens sola steker med sine 34 varmegrader. Et glass rosévin og en karaffel fylt med vann, jeg er så glad, så lykkelig over å være her i disse vakre omgivelsene. Inspirert blir jeg på steder som dette, disse to idylliske landsbyene, her kunne jeg blitt sittende med penn og papir eller med tastaturet foran meg, skrevet lange historier, fotografert og selvrealisert, fortsatt må jeg klype meg selv i armen for å innse at jeg ikke drømmer, at jeg faktisk bor i dette landet, at disse nydelige landsbyene bare er en to timers kjøretur unna mitt hjem i Toulouse.

Noen fine øyeblikk fra Fourcès…

F

Gatenavn

Og fra Larressingle…

Sommerkjole

Middelalderlandsbyer

Larressingle