Nytt og gammelt i Sarrant og enda flere solsikkeenger

På vår forrige helgetur i det vakre Gers og den tidligere provinsen Gascogne, lot vi de sene ettermiddagstimene lede oss til den historiske landsbyen Sarrant, som sammen med vårt forrige landsbybesøk, har fått en velfortjent plass på lista Les plus beaux villages de France (Frankrikes vakreste landsbyer).

Ei liste som for øvrig er veldig lang, hvor hver eneste region har sine flotteste landsbyer representert på assosiasjonens offisielle nettsted. Mange av disse besøkes flittig av både franskmenn, utenlandske turister og hobbyfotografer, mens andre, som både Sarrant og Lavardens, har en mer anonym status.

Målet mitt er å gi dem alle den oppmerksomheten og kjærligheten de fortjener.

Kirketårn

Vi entret landsbyen gjennom en hvelvet byport fra 1300-tallet. Middelaldersjarm, moderne kunst og sørvestfransk gastronomi er nøkkelordene som beskriver Sarrant, en gammel landsby full av stilig gatekunst og små kunstgallerier, selv en egen bok-kafé, i sentrum.

Landsbyen ligger dessuten i et område kjent for sin produksjon av sørvestfranske spesialiteter på tradisjonelt vis, produkter som blant annet selges fra små butikklokaler på ulike gårder langs landeveiene i nærheten av Sarrant.

Landsby Sarrant

Gers er definitivt et departement du burde besøke om du ønsker å smake ekte regional cuisine etter franske bestemødres oppskrifter, helt uten innflytelse fra det moderne kjøkken. Cuisine sans chichi som de sier på fransk, ujålete mat. Ønsker du moderne, kreativ fusjonsmat vil du selvfølgelig finne også dette i Gers, akkurat som alle andre steder i Frankrike, gastronomiens land.

Mange av de mest autentiske tradisjonelle restaurantopplevelsene, comme chez mamie, vil du finne enten i små landsbyer eller bortgjemt der ingen skulle tru at nokon kunne drive restaurant.

Tips: Det jeg pleier å gjøre for å finne frem til slike restauranter, er å titte på Google Maps, zoome inn på området jeg ønsker å besøke, taste inn “restaurants” i søkefeltet og bla gjennom de mange spisestedene som dukker opp i søkeresultatet, lese anmeldelser og titte på bilder. Å reservere bord er som oftest en god idé, spesielt i helgene.

Sarrant utsikt

Nytt og gammelt. Sarrant er en såkalt bastide, en befestet landsby. Steinhus, fargespreke murhus og hus i bindingsverk bygget side om side, noen av dem dekorert med gatekunst, sammen omkranser de den flotte Saint-Vincent kirken, et historisk monument som ble gjenoppbygd og utvidet etter religionskrigene.

Landsbyen Sarrant

Vi trasket rundt fra gate til gate før vi til slutt tok oss en tur opp til toppen av det historiske tårnet for å se den fine utsikten over landsbyen. Det store landemerket, Saint-Vincent kirken, stod stødig som et midtpunkt blant de mange sjarmerende husene. I det fjerne kunne vi skimte åkre, gule blomsterenger og store, grønne trær under en solfylt himmel full av tykke hvite skyer.

Franske landsbyer

Da vi forlot Sarrant, før vi dro hjem igjen til Toulouse, kjørte vi videre forbi flere flotte blomsterenger, nydelige solsikkeenger som bekreftet nok en gang hvor malerisk det franske landskapet er. Om jeg hadde hatt et snev av kunstnerisk talent, ville jeg ha reist gjennom denne regionen, mitt vakre Occitanie, med lerret og pensler på slep. Jeg ville ha malt naturens skjønnhet, de flotte fargene, og gjort mitt beste forsøk på å formidle alle følelsene det gir meg å få lov til å observere dette på nært hold.

Men jeg er ingen Monet, min kreativitet strekker seg ikke lenger enn til kameralensen og til tankene som føres ned på digitalt papir. Mine mange tanker, denne uskyldige gleden, kan jeg få lov til å dele alle disse landsbyene og det vakre landskapet i Gers med hele verden?

Fascinerende er det hvordan solsikkene snur seg etter solen, fra øst til vest og tilbake igjen når mørket legger seg over landskapet. Tournesol, er deres franske navn, et navn som beskriver nettopp disse bevegelsene.

Vi parkerte bilen ved en liten landevei hvor solsikker smykket begge sider av den smale asfaltstripen. Med fotoapparatet mellom hendene, knipset både Julien og jeg en rekke bilder av de vakre gule blomstene der de stod i fin kontrast til den klare blå himmelen.

I en tid hvor skuffelsene renner inn på rekke og rad i rekordfart, dag etter dag, er det fint å kunne sette mobilen på lydløs, ignorere mailboksen og gjemme seg bort i pittoreske omgivelser.

Solsikkeeng

Saint-Vincent kirken

Kirkebygget

Veggkunst

Fargerike hus

Utsikt landsby

Eventyrlig sjarm i landsbyen Saint-Cirq-Lapopie

Fra en liten tur innom landsbyen og det historiske klosteret i Marcilhac-sur-Célé dro vi videre til nydelige Saint-Cirq-Lapopie, et av mange flotte steder på listen Les plus beaux villages de France (de vakreste landsbyene i Frankrike).

Som jeg jo har sagt om alle steder jeg har besøkt som tilhører denne listen, er også Saint-Cirq-Lapopie en landsby jeg virkelig anbefaler dere å besøke, skulle dere reise på bilferie gjennom Sørvest-Frankrike.

Utsikt Saint-Cirq-Lapopie

Saint-Cirq-Lapopie er en idyllisk liten landsby bygget oppover en klippe, hundre meter over elven Lot, i departementet ved samme navn.

Fun fact, et flertall av franske departementer er oppkalt etter elvene som renner gjennom dem. 

Landsbyens kirke, den befestede romansk gotiske Église Saint-Cirq-et-Sainte-Juliette, troner over de sjarmerende husene med sine karakteristiske brune tak.

Kirken Saint-Cirq-Lapopie

Saint-Cirq-Lapopie er en av sørvestlandets mange vakre suvenirer fra middelalderen, flittig besøkt av turister, men med et beskjedent innbyggertall på knapt over to hundre mennesker.

Landsbyer Quercy

Landsbyen er omkranset av frodig vegetasjon i fredelige omgivelser i den store nasjonalparken Causses du Quercy, men ligger likevel bare 18 kilometer unna byen Cahors.

Elven Lot

En sjarmerende turistmagnet hvor omtrent hver eneste av landsbyens spisesteder smykker seg med gode anmeldelser, kanskje ikke så rart når trøfler er en råvare som finnes på enhver restaurantmeny, hvite trøfler direkte fra Quercy.

Spisesteder Saint-Cirq-Lapopie

Vi trasket rundt fra gate til gate, opp til kirken og videre opp til bakketoppen hvor ruinene av slottet Château des Cardaillac hviler med sin flotte utsikt mot landsbyens lille sentrum.

Jeg som lider av ekstrem høydeskrekk nøt utsikten med skrekkblandet fryd. En bittersøt følelse, det å speide utover det vakre landskapet samtidig som kroppen bestemmer seg for å bli en enorm geléklump.

Som jeg jo alltid gjør i slike situasjoner, klamret jeg meg til rekkverk og steiner mens jeg fotograferte utsikten med blandede resultater. Svett og skjelven smilte jeg til kameraet hver gang Julien tok et bilde av meg, av oss.

Selfie

Hans hånd i min, en følelse av klamhet og kjærlighet, sammen tittet vi rundt på ruinene, og forsøkte så godt som mulig å holde en viss coronaavstand fra de andre turistene, noe som skulle vise seg å være svært komplisert. Videre fulgte vi den smale stien nedover igjen tilbake til komfortsonen. Mitt eneste ønske akkurat der og da var å sette meg ved et bord på utekafé og nyte et stort glass iste fullt av isbiter.

Å gå kledd i sort tøy var kanskje ikke den beste ideen på en dag som denne, en julidag dypt inne i en nasjonalpark, trettito grader og skyfri himmel. Mine nakne skuldre glemte jeg dessuten å beskytte med solkrem, noe Julien gjorde meg obs på, der han til stadighet jaget meg inn under skyggen av ulike bygninger for å beskytte meg mot sola.

Utekaféer

Jeg vil ikke at du skal bli brent, gjentok han fortvilet. Snille, omsorgsfulle Julien. Han fortjente også et stort glass iste på uteservering før vår 128 kilometer lange kjøretur hjemover tilbake til Toulouse.

Skygge

Hus landsby Quercy

Lsnddby

Kirke Saint-Cirq-Lapopie-et-Sainte-Juli

Avslutningsvis ønsker jeg å dele oppdatert informasjon om dagens smitteverntiltak og regler (+ reisetips) for dere som ønsker å feriere i Frankrike i sommer:

  • Munnbind er obligatorisk på all offentlig transport, i alle butikker, museer, gallerier, innendørs markeder, og på kaféer og restauranter (unntatt når man sitter ved bordet).
  • Munnbind laget av tekstiler er OK alle steder bortsett fra på fly, hvor bare medisinsk munnbind er godkjent.
  • Alle butikker og spisesteder vil be deg desinfisere hendene med håndsprit før du entrer lokalene.
  • Hold minimum en meters avstand fra andre mennesker til enhver tid. Bruk munnbind dersom dette ikke er mulig (i store folkemengder).
  • Og til slutt, et personlig tips til dere som ønsker å dra på badeferie…For å unngå de store folkemengdene som strømmer til hotellene nå i fellesferien, lei heller en leilighet eller hus/gîte eller bo på en liten bed&breakfast (chambre d’hôtes). Er det ikke bedre å ha et svømmebasseng helt for seg selv (eller nesten) fremfor å ligge på ei strand eller ved en bassengkant stappfull av mennesker?

Rart smil

Valmuer og skjønn idyll i Bruniquel

Pinsehelgen fikk en perfekt avslutning. En nydelig overraskelse ventet oss nemlig, selve “kirsebæret på kaka” som de sier her i Frankrike, la cerise sur le gâteau. 

Vi avsluttet vårt ett døgn lange bilferie i distriktet Tarn med en tur innom landsbyen Bruniquel, og alt jeg kan si er…quelle merveille! 

Ja, vi visste vi skulle besøke nok en sjarmerende liten middelalderlandsby, vår fjerde på et døgn, vi hadde på forhånd sett mange flotte bilder derfra, vi visste vi ville elske Bruniquel.

Men det pittoreske, maleriske synet som møtte oss da vi først kjørte innover mot landsbyens grenser, var vi likevel ikke forberedt på.

Rød blomstereng

Som om vi hadde tatt steget ut fra vår virkelige verden og vandret inn i et vakkert maleri, ble vi stående og måpe, forelsket i omgivelsene, forelsket i det store røde blomsterhavet, en eng full av vakre valmuer, selveste nasjonalblomsten til min mors hjemland, mitt tredje hjem, Polen.

Valmuer

Vi parkerte bilen like i nærheten av de flotte valmuene og tok fotoapparatet fatt. En naken sti førte oss dypere og dypere inn i blomsterengen uten å skade en eneste valmue på vår vei. Min lange kjole med blomstermotiv var like rød som de vakre omgivelsene, en morsom tilfeldighet, om tilfeldigheter i det hele tatt finnes.

Blomstereng

Vi beveget oss videre fra valmueengen til landsbyens gater, en landsby full av steinhus og hus i bindingsverk, gammel bebyggelse med utkragede buer og flotte tårn. Grønne busker og friske blomster dekorerte de mange grå steinfasadene i fin kontrast.

Steinhus

Som så mange andre av disse sjarmerende middelalderlandsbyene i Sørvest-Frankrike, som smykkes med blomster og bærer et historisk slott eller kirke på toppen av bebyggelsen, står også Bruniquel oppført på listen over Frankrikes vakreste landsbyer (Les Plus Beaux Villages de France).

Bruniquel slott

På toppen av landsbyen hviler det eventyrlige middelalderslottet Château de Bruniquel. Som Château de Penne, holdt også dette slottet stengt på denne helligdagen, pinsemandag, men vi fikk i det minste tatt et par fine bilder av fasaden. Vi tok oss dessuten tid til å nyte den grønne utsikten fra slottsplassen, mot frodige daler og  tykk vegetasjon. Vakkert, naturen er virkelig vakker.

Utsikt Bruniquel

Rolig spaserte vi rundt fra gate til gate, vi pratet om våre foreldre, hvordan både hans foreldre og mine ville ha elsket disse idylliske landsbyene, hvordan min mor som kommer fra valmuenes land ville ha elsket synet av den røde blomsterengen.

Vi sendte dem bilder, mange bilder, med korte beskrivelser og hjertesymbol, er det ikke vidunderlig hvor lett man kan dele slike øyeblikk med dagens teknologi?

Bruniquel middelalderlandsby

Fra en utekafé i hjertet av Bruniquel kjøpte vi hver vår leskedrikk for å slukke tørsten og for å nyte det å bare være til stede i dette fine øyeblikket, i dette lille paradiset som jeg absolutt ikke hadde lyst til å forlate riktig enda.

Utekafé landsby

Vi endte likevel opp med å pakke sakene og løpe til bilen etter hvert som regndråpene begynte å falle. Jeg løp med speilreflekskameraet rundt halsen og venstrehånda støttende mot bakhodet for ikke å miste stråhatten. Nedover bakken fra landsbyens kjerne, ned til bilen som stod parkert ved de vakre røde valmuene.

I bagasjerommet lå vår lille trillekoffert full av klistremerker kjøpt i ulike land, ferieminner fra det store utland, og en kartong med tre flasker rosévin kjøpt hos Château Adélaïde.

Nedoverbakke

Nok en gang takket jeg Julien for en fin liten virkelighetsflukt, med overnatting på vingård og flotte landsbybesøk, en fin liten pause fra vår hverdag i Toulouse, en hverdag som den siste tiden har vært preget av mye stress og usikkerhet på arbeidsfronten grunnet de økonomiske konsekvensene av viruspandemien (mer om det senere).

Fransk landsby

En fin liten pause i et sørvestfransk paradis bare åtti kilometer unna vårt hjem. Jeg lever for disse øyeblikkene, for disse minnene skapt sammen med min kjære, disse fine stundene som får meg til å stråle som ei sol gjennom de mest stormfulle regnværsdager.

Rød blomsterkjole

Blomstervegg

Frodig natur landsby

Bindingsverk hus

 

Castelnau-de-Montmiral, nok en sjarmerende middelalderlandsby

Pinsesøndagens neste utflukt gikk til Castelnau-de-Montmiral, nok en sjarmerende landsby i Tarn, et distrikt kjent for sine fine viner fra Gaillac og sine mange bevarte landemerker fra middelalderen. Jeg vil etter hvert skrive et lengre innlegg om Tarn som reisemål for en ukes bilferie, hvor jeg kan love dere en rekke flotte severdigheter med kort kjøreavstand fra hverandre. 

Etter å ha besøkt skogens festning, den historiske landsbyen Puycelsi, dro vi altså videre til Castelnau-de-Montmiral, en av mange idylliske middelalderlandsbyer som er verdt å besøke, når man først begir seg ut på en spennende bilferie gjennom et område som har vært hjem for munker, grever og korsfarere. En reise tilbake i tid til middelalderen, men også en lærerik reise for nysgjerrige vinentusiaster og erfarne vinkjennere som ønsker å besøke sørvestfranske vingårder. Er det noe området rundt Gaillac er kjent for, så er det nettopp vinturisme. Store og små vingårder, noen av dem med overnattingsmuligheter, samtlige tilbyr dem gratis vinsmaking for sine besøkende.

Castelnau-de-Montmiral, er en befestet landsby bygget langs toppen av et berg, med utsikt mot den frodige Grésigne-skogen og den 53 kilometer lange elven Vère som renner gjennom dalens grønne landskap.

Landskap natur

Landsbyen ble grunnlagt i 1222 av Greve Raymond VII av Toulouse, og har som Puycelsi en velfortjent plass på listen over Frankrikes vakreste landsbyer (Les Plus Beaux Villages de France), takket være sin gamle sjarm med bindingsverk og stein, sine bevarte middelalderhus og flotte monumenter, deriblant den historiske byporten Portes des Garrics (Garrics er det occitanske ordet for eiketrær).

IMG_20200605_145326

I hjertet av sentrum ligger landsbyens viktigste arkitekturskatt fra middelalderen, markedsplassen Place des Arcades, fortsatt et møtepunkt hvor mennesker samles over et måltid og et par glass vin eller en kaffe på en av plassens uteserveringer. Her ligger også turistkontoret, landsbyens rådhus og et tre stjerners hotell ved navn Hôtel des Consuls.

Markedsplassens historie er en langt mindre festlig affære. En gapestokk som man fortsatt den dag i dag kan se rester av på Place des Arcades, stod plassert nettopp her, brukt til å straffe og ydmyke utro kvinner og tyver foran hele landsbyens folk. De fleste som den gang ble utsatt for en slik straff, ville deretter rømme fra landsbyen, langt bort til steder hvor ingen ville gjenkjenne dem.

En annen bit av landsbyens historie finner man i kirken Notre Dame de l’Assomption, som huser en altertavle fra 1400-tallet og et juveldekorert kors som en gang tilhørte grevene av Armagnac, og en statue av “Pietà”, en billedlig representasjon av Jomfru Maria som sørgende holder den livløse kroppen til sin sønn Jesus Kristus i armene.

Julien og jeg tok oss god tid til å traske rundt, fotografere alle kriker og kroker. Vi skulle gjerne ha tatt oss en liten lunsj på markedsplassen, hadde ikke restaurantene holdt stengt. Først to dager senere, på tirsdag, åpnet alt av spisesteder og barer i Frankrike igjen, for første gang på nesten tre måneder.

Vi forelsker oss i hver eneste en av disse vakre gamle landsbyene som vi besøker, vi forelsker oss i husene med bindingsverk og gamle middelalderporter, brune eller blåmalte skodder mot grå steinvegger og blomster og planter som smykker ethvert gatehjørne.

Jeg har lyst til å bli værende på et sted som dette, i en uke eller to, kanskje en hel måned, jeg vil la tankene vandre og la inspirasjonen føre pennen videre på en reise hvor landsbyer som Castelnau-de-Montmiral blir et bakteppe for historier som bare lengter etter å bli manifestert.

Klokka nærmet seg etter hvert fire. Vi kjørte de tolv kilometerne videre nordøstover til Château Adélaïde, vingården hvor vi skulle tilbringe natt til pinsemandag, en liten séjour en amoureux med vin og middag og overnatting på en koselig liten trehytte med utsikt mot vingårdens drueranker, en bitteliten virkelighetsflukt før en ny arbeidsuke stod for tur.

Middelalderl

IMG_20200605_145009

Fra vår dagstur til Bandol, Sanary-sur-Mer og Le Castellet (Provence)

Tirsdag. Nok en tidlig morgen, igjen ble jeg vekket av hanen som bor på tomten, sammen med rundt tretti kaklende høner bor den i hønseburet i hagen til Airbnb’en vi bor på. Hanen, symbolet på Frankrike og det franske folk, en levende alarmklokke som nekter meg å sove til lengre enn seks. Kanskje halv sju.

Lavenderfarget skjørt og turkise aksessoirer, både øredobber og smykke, jeg har pyntet meg litt ekstra for dagens spennende planer, jeg gleder meg til å besøke middelalderlandsbyen Le Castellet og havnebyene Bandol og Sanary-sur-Mer.

Utsikt

Vi kjører først til Bandol, en koselig liten by ved kysten, populær blant turister og vinelskere, kjent for sin vinproduksjon og sin fine båthavn, en typisk sørfransk by full av utekaféer og fiskerestauranter og båter malt i ulike farger, båter med navn som Stephanie og Emmanuelle og andre pene jentenavn.

I dét vi kommer frem, ser vi en rekke boder som dekker hele båthavna, et marked som snart vil pakke sammen sakene og forlate området, ettersom klokka allerede nærmer seg halv ett. I motsetning til gårsdagens bondemarked i La Valette-du-Var hvor hovedfokus lå på lokalproduserte matvarer, fokuseres det mer på klær, vesker, badetøy og aksessoirer på markedet i Bandol. Min kommende svigermor og jeg kjøper oss hver vår bikini, disse vil vi få bruk for allerede i morgen, når vi skal på dagstur til Porquerolles og Port-Cros nasjonalparken.

Marked Provence

Vi vandrer gjennom byens bittelitte sentrum før vi returnerer til havneområdet for å spise lunsj på fiskerestauranten La Marine, med fin utsikt over havna og blåskjell i hvitvinssaus til Julien og hans far, flyndre i marinade av sitron og persille til hans mor…og grønn curry med nudler og kylling til meg som er allergisk mot skalldyr og kresen på fisk.

Jeg smaker på flyndrefileten, forsyner meg av risottoen som serveres sammen med fisken, og stjeler et par pommes frites med aïoli fra min kjære. Som jeg altfor ofte har erfart, er kvaliteten på sjømaten på slike restauranter helt topp, mens kjøtt-og vegetarrettene er en helt annen historie. Nudlene og grønnsakene mine er ihjelkokt, kyllingen tørr og sausen ikke-eksisterende, nok en gang tar jeg meg selv i å undre hvorfor jeg ikke heller bestiller en fiskerett på slike restauranter, noe fisk liker jeg jo.

Hatt

Etter endt lunsjmåltid i Bandol, reiser vi videre til middelalderlandsbyen Le Castellet, hvor vi tar oss en god spasertur gjennom de smale gågatene, jeg titter i små boutiques, på turkise smykker, på hvite bluser i lin, jeg kjøper to postkort som jeg ønsker å sende hjem til Norge, ett til mine foreldre, ett til min reserve-bestemor som jeg knapt har hatt kontakt med de siste månedene.

Butikker landsby

Min kommende svigerfar spanderer iskrem på oss alle, to kuler i beger til hver, jeg går for to typisk sørfranske smaker, lavendel fra Provence og fiol fra byen jeg kaller mitt hjem, mitt elskede Toulouse. Som vanlig trenger jeg hjelp til å spise opp isen, min kjære melder seg frivillig.

Lavendelis

I landsbyen er stemningen munter. I den lokale kirken arrangeres bryllup, vi observerer brudeparet som blir fotografert utenfor inngangspartiet, bruden er vakker med sine blonde krøller og knelange brudekjole i luftig chiffon, brudgommen er stilig i sin marineblå dress.

Le Castellet blomster

Vi besøker til slutt en siste by, Sanary-sur-Mer, en sjarmerende liten havneby og et populært reisemål for franske turister. Båthavnen er full av typisk franske trebåter, malt i ulike farger, noen nøytrale i hvitt og blått, andre i sprekere farger som gult og grønt, enkelte med mønster og motiver.

Sanary-sur-Mer

Nysgjerrig på hva som skjuler seg i gatene bak båthavna, tar vi oss en liten tur bort fra folkemengden, bort fra de mange fiskerestaurantene og utekaféene for å kikke i butikkvinduer, for å titte på boligannonser hos eiendomsmeglere bare for morro skyld, selv om vi aldri noensinne vil få råd til noen av disse flotte villaene som er ute for salg ved Middelhavskysten.

Butikkfasade

Fornøyd med å ha besøkt tre nydelige steder, sitter vi igjen med en rekke positive inntrykk. Vi setter oss ved et bord på en uteservering for å skåle over hvert vårt glass med pastis, typisk sørfransk anisbasert alkohol, blandet med vann for en mildere smak. Vi diskuterer markedet og restaurantmåltidet i Bandol, lavendelis og middelaldersjarmen i Le Castellet, og de mange flotte trebåtene som smykker den lille båthavna i Sanary-sur-Mer.

Fargerike båter

Flere bilder fra Bandol…

Bandol sentrum

Fontene

…og Le Castellet

Drømmefanger

Landsby Provence

Landsby

…pluss noen flere fra Sanary-sur-Mer

Båthavn

Kirke Sanary

Trebåter

Portrett båter

Bli med til middelalderen i sørfranske Cordes-sur-Ciel

Morgensola reiser seg over det sørfranske landskapet. Solskinn og varme omfavner de mange druerankene noen kilometer unna, og gresskarene like bak huset vi nå holder til i. Et lite glimt av sollys lurer seg gjennom persiennene, og kysser ansiktet mitt god morgen.

I en hvit seng som knirker hver gang kroppen min rører på seg, ligger jeg, godt innpakket i det like hvite sengetøyet og studerer en sort liten edderkopp som står stille i et hjørne av de like hvite veggene. Jeg håper den holder seg akkurat der hvor den er, langt unna meg, dypt inne i kroken. Jeg lurer på om edderkoppen ser på meg, og tenker at det er jeg som må holde meg unna, at det er jeg som er skummel.

Min kjære lar sine fingre danse seg inn i den tykke hårmanken min, og griper lett tak i en liten hårlokk som han tvinner rundt pekefingeren sin, lekende. Han har alltid likt å leke med det lange håret mitt, han har alltid likt kvinner med tykt langt hår. Litt misunnelse ligger det kanskje også i bildet, siden han selv begynner å bli tynnere i håret og har klippet det kort helt siden den dagen hårtapet først startet.

De kastanjebrune øynene og den gylne huden hans, står i fin kontrast til alt det hvite på dette soverommet. Et lite kyss fortjener han å få, før jeg strekker meg som en smidig katt, reiser meg opp og trer på meg min rosa morgenkåpe og de grå tøflene hvor høyre tøffel har fått en liten flekk på seg grunnet søl med rosa neglelakk.

Jeg beveger meg inn på kjøkkenet for å hjelpe moren hans med tilberedelse av frokost til oss fire, min kjære, hans foreldre og meg, vi som er på helgetur ute på landet her i nydelige Sør-Frankrike.

I dag skal vi på dagstur til Cordes-sur-Ciel, en liten middelalderlandsby i Tarn-distriktet. Denne pittoreske landsbyen ble bygget i 1222 i regi av Greve Raymond VII av Toulouse. Som svært mange landsbyer i denne tidsepoken, ble også Cordes-sur-Ciel bygget på toppen av et fjell, med utsikt utover distriktet, for å lettere kunne være på vakt og beskytte innbyggerne (ikke minst greven) mot potensielle farer.

Landsbyen er stolt av sin historie, og blir flittig besøkt av både franske og utenlandske turister, sultne på lokal historie og på billedskjønn fransk landsbysjarm. For å få turistene i riktig stemning dekoreres landsbyen derfor med ridderrustninger til pynt i diverse butikkvinduer. Her inviteres også besøkende til restauranter med middelalder-tema og rustikke retter.

Middelalderbu

Sjarmerende gamle bygg og brosteinbelagte gater i bratte bakker, velkommen skal du være, til Frankrike anno 1200-tallet.

Sjarm frsnkri

De mange ujevne brosteinene som ligger side om side, og de lange oppoverbakke som fortsetter til det uendelige, får meg til å angre på at jeg ikke utstyrte meg med joggesko akkurat i dag. Heldigvis er disse gamle sandalene mine svært behagelige på beina, til billig fottøy å være.

Vi besøker SaintMichel kirken, og spaserer videre til et utsiktspunkt hvor vi setter oss ned for å slappe av et stille øyeblikk. Med en enorm lyst på sjokolade, klarer jeg ikke å motstå fristelsen i dét vi spaserer forbi en anerkjent fransk chocolatier, hvor jeg kjøper med meg et par store deilige konfektbiter fra Yves Thuriès, en mester i sjokoladekunst. Min kjære og hans foreldre ser ut til å være mindre imponert over sjokoladelysten min, da de visstnok har planlagt på vegne av oss alle at vi nå skal spise lunsj på restaurant.

Fransk sjokolade

Jeg er voksen og kan spise sjokolade før lunsj om jeg så ønsker det, konstaterer jeg, og svelger unna det siste beviset av min protest mot normalen. Min kjære rister på hodet, og gir inntrykk av å være flau over meg. Han synes ofte at mine små rariteter er noe sjenerende, og det har han gjort i snart fire år. Jeg rekker tunge for å sette barnsligheten enda litt ekstra på spissen, han kiler meg som straff, og ber meg slutte å være teit. Vi setter oss ved et bord på uteserveringen til en restaurant med ridderrustning i vinduet.

Jeg er ikke spesielt sulten, så jeg bestiller noe enkelt, en assiette végétarienne, som består av grillet aubergine, taboulé, salat, aligot (en fransk potetstappe med store mengder ost og hvitløk) og et egg. Egget gir jeg bort til førstbydende (min kjære), da jeg ikke liker smaken av egg.

Vegetarta

Jeg tar bilder av vegetartallerkenen, og lykkes nok en gang med å gjøre min kjære småflau. Han ber meg legge bort telefonen og spise før maten blir kald. Tjue meter lenger unna, ser vi ei dame snuble over en brostein og fly utover gaten med ansiktet først. Moren til min kjære hyler, og denne gang blir både far og sønn flaue. Med damen går det bra og ingen skade er skjedd, mens moren til min kjære sliter med pustebesvær og hysjende ektemann.

Måltidet avsluttes med en kaffe, før vi spaserer videre til diverse butikker for å handle inn noen lokale spesialiteter, som croquants (kjeks), gâteau au noix (valnøttkake) og produkter av kastanjenøtter og fioler. Noe skal vi kose oss med når kvelden faller på, resten skal gis bort i gave til de kjære der hjemme.

Lokalvarer

Til slutt ender vi i tillegg opp med å handle brød på bakeri, og spanderer like greit en liten eske full av makroner på oss selv.

Makroner

Idylliske middelalderlandsbyer og evig småspising av deilige franske søtsaker, slike helgeturer vil jeg gjerne ha flere av.

Sitronkjole

Saint-Michel kirke

Utsikt Cordes-sur-Ciel

Fransk butikkfasa

Sitrus