Matglede og hyllest til Sørvest-Frankrike

For litt over to år siden, omtrent samtidig som dette lille bloggprosjektet mitt så dagens lys, pakket vi sammen alle våre eiendeler og forlot Paris til fordel for det franske sørvestland, en landsdel kjent for sin viktige rolle i flyindustrien (Airbus) og sin riktig så særegne aksent (som utrolig nok har blitt kåret til landets mest sexy), men også kjent for å være et paradis for vinelskere som meg selv. Mine personlige sørvest-favoritter finner man i Bordeaux og Bergerac i vest, Cahors og Gaillac i sentrum, Limoux og Corbières i øst, Collioure i sør.

Foie gras

Sørvest-Frankrike, nærmere bestemt Gers, er også kjent for å være hjemstedet til den internasjonalt kontroversielle gourmet-retten Foie Gras (fet gåselever/andelever). En rekke andre spesialiteter basert på and og gås har også sitt opphav i sørvest, slik som gryteretten cassoulet som enten kommer fra Toulouse, Castelnaudary eller Carcassonne, det opprinnelige opphavet en evig krangel byene i mellom.

Andeconfit og magret de canard (andefilet) spises det mye av her i sørvest, sistnevnte serveres gjerne med saus av honning eller med skogsopp. I Baskerland er dem kjent for sine tomatbaserte retter med tilsatt fransk chili (piment d’Espelette), deriblant den deilige kyllingretten Poulet Basquaise og piquillos farcis i deilig tomatsaus, spansk paprika fylt med enten geitost, tunfisk eller torsk.

Der Toulouserne lager iskrem, makroner og alt som lages kan av søte fioler, er det valnøttbaserte kaker og desserter som er den store lokale stoltheten i Périgord. I Bordeaux er cannelés (karameliserte småkaker med rom og vanilje) selve symbolet på byen, mens Baskerland har sin egen lokale stolthet, den kirsebærfylte kaken som så enkelt heter Gâteau Basque.

Fiolmakroner

Min første matopplevelse i Sørvest-Frankrike vil jeg aldri glemme, mitt første møte med Toulouse og et måltid delt med ingen andre enn meg selv, alene endte jeg opp på den trivelige lille restauranten Le Dahu i sentrum av la ville rose. Til forrett fikk jeg foie gras med sjøsalt, servert med det beste valnøttbrødet jeg noensinne har smakt, etterfulgt av min aller deiligste cassoulet, myke bønner, smakfull pølse (saucisse de Toulouse) og en andeconfit så knasende utenpå og så mør innvendig, en bedre cassoulet har jeg fortsatt, to år senere, til gode å finne.

Cassoulet

I over to år har vi bodd i det franske sørvest, to år hvor vi har reist på helgeturer til landsbyer og småbyer i nærområdet, skapt minner og blitt kjent med de lokale spesialitetene basert på råvarene som produseres i nærområdet, oppskrifter som har gått i arv fra generasjon til generasjon. Disse skjulte skattene som gjemmer seg på små restaurantkjøkken og i lokale butikker, er en av de største grunnene til at både Julien og jeg elsker å reise rundt i det flotte sydvest. Vi elsker å besøke ulike spisesteder og fylle bilens bagasjerom med spiselige suvenirer fra Baskerland, Gers, Languedoc, Tarn og hvor enn vi nå reiser på kulinariske helgeeventyr.

Piment d'Espelette

Skulle man reise på besøk til byen Agen, vil man smake både kaker, syltetøy og likør basert på svisker, i Baskerland og da spesielt i landsbyen Espelette, er det som nevnt chilien ved samme navn som krydrer opp både matretter på restauranter og sjokoladeplater, ost, patéer, matoljer og alt annet som tilbys i lokale épiceries.

I byen Pau er det godteri som produseres, ovale godsaker med et mykt ytre og hard mandelkjerne, sjokoladefylte coucougnettes (som faktisk også betyr testikler på fransk). Rart navn til tross, disse er et must når man først har tatt seg en tur til byen kjent for sitt vakre slott fra renessansens tid.

Agen, Pau og Espelette er bare tre av mange eksempler på steder som har sjarmert meg og mine smaksløker.

Jeg, som stadig forelsker meg i nye deler av Frankrike via magen, der høydepunktene for disse turene som oftest omhandler å nyte spennende smaker på små spisesteder eller handle ferske råvarer på lokale markeder.

Matglad som jeg er, alle mine sanser elsker å feriere her i landet hvor enhver by har sin egen ost eller sitt eget bakverk og mer enn nok av kortreist vin, hvor alt smaker vidunderlig og (omtrent) ingenting koster skjorta.

Ostemarked

Tell ikke kalorier, for i Sørvest-Frankrike får man det best om man lever som lokalbefolkningen, les bons vivants, mennesker som setter pris på god vin, god mat og gode tradisjoner.

IMG_20191111_095322_230

Advertisements

Musserende fra Gaillac og prøvesmaking av kanapeer til bryllupet

Det går ikke en dag uten at Julien og jeg tenker på bryllup. Begge er vi så dypt inn i bryllupsbobla at vi ikke engang klarer å gå en time i hverandres selskap uten å nevne bryllup i minst én bisetning. Det samme gjelder aktivitetene vi finner på sammen, dagsturer og helgeturer, stadig forsøker vi å skvise inn bryllupsrelaterte ærend hvor enn det lar seg gjøre.

Vår opprinnelige plan for forrige helg var nemlig ikke å reise til Andorra, men å dra til Cahors eller Limoux, for å prøve å forhandle oss til gode avtaler med to forskjellige vinprodusenter (Cahors for rosévin og Limoux for rødvin).

Til vår store skuffelse viste det seg at overnatting på kort varsel ville bli altfor dyrt i begge disse områdene, dessuten hadde vi jo nylig mottatt gratisbilletter til vinmessen i Toulouse, arrangert samme helg, den perfekte anledning til å komme i kontakt med vinprodusenter fra hele regionen. Målrettet, ønsket vi å fokusere på å samle inn visittkort og brosjyrer fra flest mulig vinbønder fra Gaillac, en by kjent for sine gylne bobler, bobler som vi ønsker å servere under bryllupsfesten. Vi benyttet anledningen til å prøvesmake musserende vin fra ulike vingårder, sammenligne dem med hverandre, og handle med oss et par eksemplarer av våre utvalgte favoritter (hvor vi hjemme vil smake oss frem til en endelig vinner).

Fransk ost

Vinmessen kunne i tillegg til drikkevarer tilby alt man kan tenke seg av snacks, oster, spekemat og desserter som franskmenn liker å servere sammen med sine flotte viner. Trøffelkrem til toast, sørfransk tapenade, enorme mengder ost fra ulike deler av landet, delikate sjokoladebiter, spansk og sørvestfransk spekeskinke. Store fristelser så langt øyet kunne se, vi hastet oss bort fra sjokolader og ost, ut av messen og inn i bilen med våre nyinnkjøpte bobler fra Gaillac, en noe fornuftig handel før lørdagens lille virkelighetsflukt til Andorra stod for tur.

IMG_20191107_131315

Mandagskvelden ble som fredagen, dedikert til bryllupsrelaterte aktiviteter. En invitasjon til prøvesmaking av fingermat og kanapeer hos en av cateringleverandørene som vi vurderer å samarbeide med, Traiteur Maxime.

Festlokalet

Direkte fra jobb ble jeg hentet av Julien, en route til det koselige lille festlokalet ute på landet, stedet hvor vi sammen med to andre gifteklare par har blitt invitert til å smake store deler av kokkens sortiment og drøfte eventuelle endringer i menyen.

Etter en liten presentasjonsrunde fikk vi servert hvert vårt glass musserende før vi sammen med kokken og hans kollega satte oss ved et langbord for å sette i gang prøvesmakingen. Ettersom jeg er allergisk mot skalldyr, måtte jeg styre unna flere av smårettene som ble servert for kvelden. Rekespyd med kaviar, tartar av kamskjell med rødløk, kamskjell med tomat-og ingefærpuré.

Rekespyd

En smule kresen i matveien er jeg også, men likevel smakte jeg på alt som jeg i utgangspunktet ikke liker, for å kunne gå god for at mine venner, hans venner og våre familiemedlemmer vil få servert mat av ypperste kvalitet i bryllupet.

Røkt ørret

Eksempelvis liker jeg hverken biff tartar eller røkt ørret, men kunne likevel bekrefte at røkt ørret servert på tykke potetskiver med kremost og dill var en smaksopplevelse som garantert vil falle i smak hos svært mange, og at tartar med koriander, cashewnøtter og knuste peanøtter var en fin idé med sin asiatiske touch.

Fylte cherrytomater med saueost fra Korsika smakte godt, men ble samtidig ganske anonymt i forhold til det meste annet som ble servert utover kvelden. Foie gras er en lokal klassiker som naturligvis vil få sin plass i et hvilket som helst fransk bryllup, som forventet ble den servert på ristet brød, sammen med fikenchutney.

Foie gras

Sammen med hvert vårt glass rødvin fikk vi servert samosa med andeconfit, mini-croque monsieur med andefilet og fjellost, og til slutt miniburgere med tournedos Rossini (biffstykke med en skive pannestekt foie gras smeltende over kjøttet).

Utdelt fikk vi hver vår brosjyre fra selskapet, før vi alle takket kokken for en fin kulinarisk aften og forsikret ham om at han i løpet av de neste to ukene vil høre fra oss, enten det blir for å bekrefte samarbeid eller for å fortelle ham at vi har valgt noen andre. Neste uke skal vi nemlig få besøk av cateringleverandøren som vi forelsket oss i på bryllupsmessen i Toulouse.

Presentasjon

Led meg og valkene mine inn i fransk fristelse: Dagstur til Montauban

Montauban, ja. Der hvor jeg med et uhell gikk av toget, da jeg var på vei til Toulouse for aller første gang. Samme dag som jeg hadde blitt frastjålet lommeboka mi i Paris, da jeg tok lokaltoget for å bytte til det toget som skulle frakte meg fra hovedstaden til det store, spennende sørvestlandet i Mai i fjor.

Dagen da det regnet så hardt at man omtrent skulle trodd at det satt en liten luring oppe i skyene, som holdt seg opptatt fra morgen til kveld med å helle bøttevis med vann ned på den franske befolkningen og alle de uheldige turistene som var på besøk.

En rimelig kjip dag. Med god grunn. Kjipere ble det da jeg, som nevnt, sinnsforvirret etter lommetyveriet, gikk av på feil stasjon.

Få sekunder etter å ha innsett at jeg faktisk ikke var ankommet Toulouse, hoppet jeg tilbake ombord på toget igjen. Jeg hadde ikke tid eller lyst til å utforske Montauban, der og da.

Jeg var jo tross alt på vei til Toulouse, en by som omtrent ser helt lik ut som Montauban. Men større, og kanskje hakket mer spennende for rastløse sjeler som meg, som stadig søker nye impulser.

Det betyr derimot ikke at Montauban ikke er en spennende by. Tvert i mot!

frankrike

Lørdag kveld, etter å ha vandret rundt og handlet litt i Agen (og sølt kaffe på hvit t-skjorte), kjørte vi i motsatt retning fra slottet vi bodde på for å ta en drink og to, traske rundt i handlegater og ende kvelden med et restaurantbesøk – i Montauban.

Julien hadde lyst på pils, så da var det pils som stod på agendaen. Mer konkret, på den belgiske puben Café le Flamand. Men før vi i det hele tatt rakk å komme oss frem til utestedet, lot vi oss forføre av vindusutstillingen til en chocolatier (Yves Thuriès) som lå i samme gate som vår utvalgte tappestasjon. Planen var egentlig å bare se, men ikke røre, men hvor ofte funker det når man først har satt sin fot i sjokoladebutikken og kjenner de deilige duftene av håndlaget melkesjokolade og mørk kakao som bare ligger å venter på å bli med deg hjem?

Unnskyldningen min var at det tross alt snart var påske, og vi derfor kunne unne oss litt sjokolade. Litt. Min definisjon av “litt” endte opp med å bli nærmere ett kilo.

Uten å bli distrahert av flere fristelser på veien, plantet vi rumpeballene våre på hver vår barkrakk og ble sittende der i en times tid, før vi dro videre til en annen ølbar (som jeg ikke husker navnet på) for å drikke enda en pils, før restaurantbesøket (på Au Fil de l’Eau stod for tur.

Ved å bestille foie gras til forrett, etterfulgt av cassoulet (rett bestående av bønner, andeconfit og pølser) til hovedrett, holdt jeg meg til de kjente, lokale spesialitetene fra sørvest-Frankrike. Servert i enorme porsjoner. Jeg spiste kanskje halvparten av maten min, før min kjære Julien måtte komme til unnsetning og spise opp resten. Om du tror at franskmenn kun spiste lett matt i små porsjoner, så har du tydeligvis ikke vært i sørvest!

Etter en hyggelig kveld og et svært mektig måltid, la vi oss ned på valkene og rullet ut av restauranten. Vel, nesten. Takk for denne gang, Montauban!

montauban reise

montauban kunst

 

 

 

 

 

 

Å bli kjent med byen Nice…gjennom magen

Nice: En by hvor matkulturens historie er påvirket av følgende faktorer: Italia, solskinn og havet!

For sju og en halv time siden avsluttet jeg noe som føles ut som tidenes festmåltid; stort sett bestående av diverse småretter jeg aldri hadde smakt før. En guidet tur gjennom gamlebyen, samt en trikketur lengre unna for å finne de skjulte skattene – langt borte fra turistfeller og lureri. Hurtigmat, fingermat, ost fra bondemarkedet, dessert, lunsj, vin og pastis (anisbasert likør). Og litt godteri og gelato.

Ah, bukseknappen er nok i ferd med å ryke hvert øyeblikk, nå.

Hodet mitt er fylt med ny spennende kunnskap, og jeg er strålende fornøyd etter å ha vært med på denne interessante opplevelsen. Konseptet food tour er absolutt ikke nytt for meg, da jeg har vært med på flere i Spania – og kommer til å bli med på flere i Frankrike om muligheten melder seg. For det første er det sosialt, og dermed ypperlig for slike som meg som finner på å reise alene fra tid til annen, og likevel ikke ønsker å være alene døgnet rundt mens jeg er ute på tur. Og for det andre; jeg elsker mat.

Å elske mat er både en velsignelse og en forbannelse. Viljen til å lære hvor maten kommer fra, oppskriftenes opphav og ønsket om å bli kjent med lokal matkultur generelt, er jo egentlig bare positivt.

Men…Å gå opp nesten to klesstørrelser på tre år, det kunne jeg fint vært foruten.

Dagens spennende food tour startet klokka ti i dag tidlig. Med solskinn og langt flere plussgrader enn gårsdagen, var humøret på topp da jeg forlot hotellet. Og humøret forble på topp, gjennom hele dagen. Kanskje ikke så rart når man møter guiden og gruppas fire andre deltakere, på stranda, og får servert kake umiddelbart. Nam!

sjokolade

Videre, dro vi på besøk til en godteri-og sjokoladebutikk drevet av familie gjennom generasjoner siden 1820 (Maison Auer) for å smake på godsaker. Vi stoppet like greit opp for å ta bilder av det nydelige Operahuset som ligger på motsatt side av gaten.

nice opera

Litt vinsmaking hører jo også til, når man først skal smake på franske spesialiteter. Vin fra Provence-regionen, selvsagt.

Deretter tok vi trikken for å besøke et av byens lokale bondemarkeder og møte ei av de kanskje triveligste osteselgerne jeg har møtt. Herlig geitost stod for tur. Hadde jeg bare hatt litt honning og valnøtter, så ville smaksopplevelsen vært helt perfekt!

Kort gåavstand fra markedet, smakte vi socca. En lokal spesialitet som selv de fleste franskmenn utenfor Nice aldri har hørt om. Sunn hurtigmat i flat format, basert på kikertmel, vann og olivenolje. Smaken minner om røsti, men la deg ikke lure; autentisk socca inneholder kun de tre nevnte ingrediensene. Og, javisst er det fantastisk!

socca

 

Etter en god porsjon socca, dro vi til byens eldste markedshall for å smake pastis og diverse småretter, før lunsj på restaurant stod for tur. Spekemat, ost, salat og fylte grønnsaker. Servert med et stort glass lokal rosévin.

Til slutt dro vi innom et familieeid épicerie fine (delikatessebutikk) for å smake de ulike variantene av kaldpresset olivenolje (virgin og extra virgin) og lære litt om høsting, pressing og produksjonen øvrig.

Vel, nesten til slutt. Fordi, et måltid må da vel avsluttes med en velfortjent dessert?

Derfor, gelato.

nice gater

 

 

 

 

Mat, høflighet og kollegavennskap – Observasjoner fra livet i Frankrike!

Der stod jeg, klar for første dag på jobb etter en lang juleferie, og ventet på bussen.

Ti minutter, tjue minutter… Jeg tittet på klokka, og følte frustrasjonen riste godt tak i meg. Hvor ble det av bussen? Ville jeg bli forsinket til jobb?

Åh, herregud. Dette er krise, tenkte jeg. Ikke å komme for sent. Eller, jo, det også. Men langt verre er det å måtte forholde seg til de franske normene og sosiale, uskrevne reglene som jeg fortsatt ikke kjenner godt nok til. Slik som det å kysse hver eneste kollega på kinnene i det jeg valser inn på kontorlandskapet og henger fra meg yttertøy (dette har jeg til og med skrevet et eget innlegg om).

Jeg dro opp mobilen og tekstet Julien. “Du, jeg er forsinket til jobb. Er det meningen at jeg likevel skal kysse alle sammen på kinnene og bruke masse tid på å si hei og godt nyttår til hver eneste person, eller er det greit å vinke og rope ut et felles ‘hei’ til alle sammen, før jeg løper bort til plassen min og setter i gang med arbeidet?”

I dette tilfellet var det visstnok innafor med et felles “hei”, etterfulgt av et “beklager, jeg hadde dårlig tid”. Mange kom likevel bort for å kysse meg på kinnene – inkludert sjefen selv, som ikke så ut til å bry seg om at jeg var forsinket. Kanskje like greit.

Denne usikkerheten har jeg fått kjenne mye på, opp gjennom årene som har gått. Usikkerhet rundt alle disse normene og reglene i dette landet som utrolig nok kun er en to timers flytur fra vårt lille land oppe i nord, men likevel så totalt annerledes fra alt jeg kjenner til.

Høflighet 

Her i Sør-Frankrike, er det for eksempel uhøflig å ikke hilse på bussjåføren, og takke ham når man går av bussen. Medpassasjerer setter man seg ved siden av uten å nøle, og man gir umiddelbart opp setet sitt til eldre eller gravide. I tillegg til bussjåføren, skal man også hilse på naboene sine. Spesielt hvis man bor i leilighet. Da skal det hilses på alle og enhver i både heis og trappeoppgang.

I Norge sa jeg alltid hei til bussjåføren (ofte uten å få et hei tilbake), men å si takk og farvel i det man går av bussen, ja, det var en ganske fremmed opplevelse for meg. I Norge har jeg ofte sett at eldre og gravide ender opp med å bli nødt til å stå på bussen, mens ungdommer og unge voksne plasserer sine vesker, poser og ryggsekker på setet ved siden av seg, for å unngå uønsket sidemann. Sier man hei til fremmede mennesker i blokkas trappeoppgang, kan man risikere å få reaksjoner som “æsj, denne personen er sikkert pervers” eller “denne personen er ikke riktig skrudd sammen”. Mange er vandt til å legge så mye mer i et ‘hei’ enn at det nettopp bare er en høflig hilsen og medmenneskelighet.

Mat

Franskmenn flest er absolutt ikke kresne i matveien. Inkludert barn. Dette kommer nok av at franske foreldre kjører en “liker du ikke det jeg lager til middag, så får du ikke noe mat” type strategi i hjemmet. I tillegg er de opptatt av å la barna smake på absolutt alt som er av frukt, grønnsaker, kjøtt og sjømat før de lar poden sin få lov til å kjøre grimaser og skyve fra seg fatet og si “jeg liker ikke dette”. De fleste restauranter (med unntak av de store kjedene), har ingen barnemeny heller. Minsten spiser derfor det samme som mamma og pappa, og får da også smake mye nytt og spennende.

Men én ting skal man vite når det gjelder å “spise, eller ikke spise” i Frankrike. På samme måte som at vi nordmenn ikke spiser medisterkaker, ribbe og kålrabistappe på sommeren (fordi det er julemat) eller fårikål på våren (fordi det er høstmat), spiser ikke franskmenn godsaker som  raclette og fondue  eller kålbaserte retter på sommeren, og unngår samtidig diverse grønnsaker, alt av bær – og de fleste frukter på vinteren. Epler, pærer og klementiner er unntak.

Å handle importerte råvarer er noe mange boycotter. Her skal man støtte de lokale bøndene, og dermed heller vente tålmodig på at sesongen skifter og været snur og kalenderen gir grønt lys for bringebær, jordbær og auberginer i handlekurven igjen.

Bananer og diverse andre tropiske frukter kan man handle uansett årstid…så lenge de er importert fra Martinique (fransk øy) eller Guadeloupe (også fransk).

Alkoholkulturen er forresten også svært annerledes her. Dette har jeg skrevet et eget innlegg om.

Kan kolleger være venner?

Er det noe jeg faktisk savner fra Norge, så er det hvor enkelt det er å bygge vennskap og finne på ting sammen med kolleger, utenfor kontorets fire vegger og bedriftens kantine.

I Frankrike er det lett å komme i prat med mennesker på arbeidsplassen, og folk flest har ikke noe filter. Man spøker og ler, prater gjerne om personlige ting, og det føles derfor helt naturlig å foreslå en lønningspils eller en middag sammen i sosialt lag.

Men av både venner og (sviger)familie har jeg fått høre at det faktisk ikke er så enkelt som man skulle tro. Jeg hører stadig historier fra forskjellige hold, om en “bestevenn” på jobb, som forblir nettopp det; en venn man kun omgås i arbeidstiden. Franskmenn har kanskje ikke like lett for å blande jobb og privatliv, som oss nordmenn?

I Norge har jeg stiftet mange gode vennskap og bekjentskap med mennesker jeg i utgangspunktet ble kjent med på arbeidsplassen. Derfor så jeg på det som helt naturlig å spørre kollegene mine om de har lyst til å bli med ut for å ta en pils. Det hadde dem, og en kveld skal vi nok få det til. Jeg venter i spenning.

Kanskje utfordringen ikke er at franskmennene ikke liker å blande jobb og privatliv. Kanskje de rett og slett bare ikke tørr å ta intiativ?

Jeg kunne lett skrevet om alle disse kulturforskjellene i en evighet, men da vil dette flyte over fra å være et blogginnlegg til å bli en e-bok. Så frem til neste observasjon, er det nok lurt å sette et punktum.

sort hvitt balkong

 

 

 

 

 

 

Vin og tre retters måltid midt i arbeidstiden?

For første gang i mitt liv – og sannsynligvis ikke siste – har jeg vært på julebord på dagtid. Vin og tre retters måltid på restaurant til lunsj, midt i arbeidstiden. Og dette fikk jeg da betalt for å være med på.

I Frankrike er dette en helt normal juletradisjon for bedrifter. Alkoholinntaket må selvsagt ligge på et lavt nivå, da man tross alt skal tilbake på kontoret for å arbeide så snart måltidet er over. Fest, fyll og rampestreker får man heller ta på egen tid – langt unna kontorets lokaler og uten bedriftsledelsen tilstede. Kanskje like greit. Sammen med de kollegene jeg kommer best over ens med, har vi uansett blitt enige om å dra ut neste uke, for å ta oss et par pils på en av de mange pubene i nabolaget vi bor i. Jeg bor nemlig ikke lengre enn en ti minutters spasertur unna enkelte av mine kjære kolleger.

Nå sitter jeg hjemme i leiligheten min, sammen med en kjæreste som måtte nøye seg med frossenpizza til middag, siden jeg fortsatt var stappmett da jeg kom hjem fra jobb. Selv om jeg egentlig ønsker å skryte over hvor gøy jeg har hatt det og hvor god maten var, tenker jeg at det kanskje er best å la være, for å ikke strø salt i såret til stakkars Julien som dessverre ikke får mulighet til å bli med på et tilsvarende jobbarrangement i år. I fjor var det jeg som satt i sofaen og spiste kjipe greier fra dagligvarebutikken mens han var på jobb og hygget seg med deilig mat og drikke. I år er det omvendt.

I tilfelle du skulle finne på å få deg jobb i Frankrike og blir invitert på julelunsj, her er noen tips til hva du bør gjøre og hva du bør – under alle omstendigheter – unngå:

  • Vær sosial, vær pratsom, men unngå temaer som politikk og religion. Dette gjelder for øvrig alle sosiale sammenkomster med mennesker man ikke kjenner godt.
  • Ikke snakk nedlatende om fransk kultur. Du liker ikke foie gras fordi du synes synd på gjessene? Du synes det er horribelt at franskmenn tillater seg å drikke et par glass vin selv om de kjører? Spar den debatten til en annen anledning, med andre mennesker (som du kjenner svært godt).
  • Ikke drikk før alle har fått glassene sine sjenket. Først da kan du heve glasset og skåle med kollegene dine. Det er dessuten viktig å holde øyekontakt under skåleseansen.
  • Ikke drikk for mye. En fin tommelregel er å passe på å alltid spise mer enn man drikker. Man kan fint drikke tre glass vin og fortsatt føle seg nokså edru, om man spiser rikelig med mat ved siden. Et (lite) glass vin sammen med forretten, et (lite) glass sammen med hovedretten og et siste glass sammen med desserten. Drikk også godt med vann, og ta gjerne en kopp kaffe etterpå. Skal du kjøre bil, er det kanskje best å styre unna alkoholen (selv om det er fullt lovlig å kjøre i småbrisen tilstand her i landet).
  • Gå ikke fra bordet før alle er klare til å dra. Franskmenn liker å bli sittende ved bordet og prate…lenge. Ja, lenge etter siste rett er spist opp og fatene er fjernet fra bordet. Se på det som en anledning til å bli bedre kjent med alle sammen – og husk, du får jo fortsatt samme lønn, enten du sitter og koser deg på restauranten eller jobber på kontoret. Amuse-toi bien!

restaurantmat

Jeg glemte å ta med mobilen da vi forlot kontoret, og fikk dermed ikke tatt noen bilder fra julelunsjen. Her er uansett diverse bilder fra andre tradisjonelle restauranter jeg har besøkt rundt omkring i Frankrike.

fransk mat