Musserende fra Gaillac og prøvesmaking av kanapeer til bryllupet

Det går ikke en dag uten at Julien og jeg tenker på bryllup. Begge er vi så dypt inn i bryllupsbobla at vi ikke engang klarer å gå en time i hverandres selskap uten å nevne bryllup i minst én bisetning. Det samme gjelder aktivitetene vi finner på sammen, dagsturer og helgeturer, stadig forsøker vi å skvise inn bryllupsrelaterte ærend hvor enn det lar seg gjøre.

Vår opprinnelige plan for forrige helg var nemlig ikke å reise til Andorra, men å dra til Cahors eller Limoux, for å prøve å forhandle oss til gode avtaler med to forskjellige vinprodusenter (Cahors for rosévin og Limoux for rødvin).

Til vår store skuffelse viste det seg at overnatting på kort varsel ville bli altfor dyrt i begge disse områdene, dessuten hadde vi jo nylig mottatt gratisbilletter til vinmessen i Toulouse, arrangert samme helg, den perfekte anledning til å komme i kontakt med vinprodusenter fra hele regionen. Målrettet, ønsket vi å fokusere på å samle inn visittkort og brosjyrer fra flest mulig vinbønder fra Gaillac, en by kjent for sine gylne bobler, bobler som vi ønsker å servere under bryllupsfesten. Vi benyttet anledningen til å prøvesmake musserende vin fra ulike vingårder, sammenligne dem med hverandre, og handle med oss et par eksemplarer av våre utvalgte favoritter (hvor vi hjemme vil smake oss frem til en endelig vinner).

Fransk ost

Vinmessen kunne i tillegg til drikkevarer tilby alt man kan tenke seg av snacks, oster, spekemat og desserter som franskmenn liker å servere sammen med sine flotte viner. Trøffelkrem til toast, sørfransk tapenade, enorme mengder ost fra ulike deler av landet, delikate sjokoladebiter, spansk og sørvestfransk spekeskinke. Store fristelser så langt øyet kunne se, vi hastet oss bort fra sjokolader og ost, ut av messen og inn i bilen med våre nyinnkjøpte bobler fra Gaillac, en noe fornuftig handel før lørdagens lille virkelighetsflukt til Andorra stod for tur.

IMG_20191107_131315

Mandagskvelden ble som fredagen, dedikert til bryllupsrelaterte aktiviteter. En invitasjon til prøvesmaking av fingermat og kanapeer hos en av cateringleverandørene som vi vurderer å samarbeide med, Traiteur Maxime.

Festlokalet

Direkte fra jobb ble jeg hentet av Julien, en route til det koselige lille festlokalet ute på landet, stedet hvor vi sammen med to andre gifteklare par har blitt invitert til å smake store deler av kokkens sortiment og drøfte eventuelle endringer i menyen.

Etter en liten presentasjonsrunde fikk vi servert hvert vårt glass musserende før vi sammen med kokken og hans kollega satte oss ved et langbord for å sette i gang prøvesmakingen. Ettersom jeg er allergisk mot skalldyr, måtte jeg styre unna flere av smårettene som ble servert for kvelden. Rekespyd med kaviar, tartar av kamskjell med rødløk, kamskjell med tomat-og ingefærpuré.

Rekespyd

En smule kresen i matveien er jeg også, men likevel smakte jeg på alt som jeg i utgangspunktet ikke liker, for å kunne gå god for at mine venner, hans venner og våre familiemedlemmer vil få servert mat av ypperste kvalitet i bryllupet.

Røkt ørret

Eksempelvis liker jeg hverken biff tartar eller røkt ørret, men kunne likevel bekrefte at røkt ørret servert på tykke potetskiver med kremost og dill var en smaksopplevelse som garantert vil falle i smak hos svært mange, og at tartar med koriander, cashewnøtter og knuste peanøtter var en fin idé med sin asiatiske touch.

Fylte cherrytomater med saueost fra Korsika smakte godt, men ble samtidig ganske anonymt i forhold til det meste annet som ble servert utover kvelden. Foie gras er en lokal klassiker som naturligvis vil få sin plass i et hvilket som helst fransk bryllup, som forventet ble den servert på ristet brød, sammen med fikenchutney.

Foie gras

Sammen med hvert vårt glass rødvin fikk vi servert samosa med andeconfit, mini-croque monsieur med andefilet og fjellost, og til slutt miniburgere med tournedos Rossini (biffstykke med en skive pannestekt foie gras smeltende over kjøttet).

Utdelt fikk vi hver vår brosjyre fra selskapet, før vi alle takket kokken for en fin kulinarisk aften og forsikret ham om at han i løpet av de neste to ukene vil høre fra oss, enten det blir for å bekrefte samarbeid eller for å fortelle ham at vi har valgt noen andre. Neste uke skal vi nemlig få besøk av cateringleverandøren som vi forelsket oss i på bryllupsmessen i Toulouse.

Presentasjon

Deilig mat, innholdsrik fridag – og reservert vielse

Onsdag kveld. Dagen før en deilig fridag, tre travle arbeidsdager unnagjort, foreldrene til min kjære kom i går på besøk fra Paris for å snart reise videre sammen med oss på sensommerferie langs Middelhavskysten, gårsdagens tidlige kveldstimer ble dermed tilbrakt på nabolagets stilige concept store, den som heter Hors Ligne (offline på fransk), mens de sene timer ble feiret på pinchosbaren L’Extrapade som også ligger i Saint Cyprien, et lite steinkast unna leiligheten vår.

Spekemat

Vi startet kvelden med hver vår ginbaserte cocktail, chillikroketter, spekemat og mozzarella sticks, oldschool hip-hop over høytalerne og vegger fulle av moderne kunst. Videre gikk altså ferden til Baskerland, en deilig baskisk matopplevelse i Toulouse, pinchos og rødvin, akkurat som da han og jeg ferierte i San Sebastian, selv nøt jeg en variant med sennepskrem og chorizo, en annen med grønnsaker, sennepskrem og geitost.

Pinchos

Kveld ble til natt. Søte drømmer om solskinn og bølgeskvulp vil snart bli til virkelighet, men først, en fridag full av planer og en siste fredagsøkt på jobb før ferien ringer inn.

Capitole

Torsdag. Endelig er dagen her, dagen hvor vi har avtalt møte i Capitole for å offisielt få reservert datoen vi ønsker for bryllupet vårt, 12. September, neste år. Endelig kan både Julien og jeg puste lettet ut, etter en lang prosess med telefonsamtaler og anskaffelse av dokumentasjon fra ambassaden og søknader hos Skatteetaten og stempling av dokumenter hos Fylkesmannen i Rogaland, i tillegg til å måtte mase på vitnene våre som også ble nødt til å fylle ut hvert sitt skjema for å bekrefte at ekteskapet vi ønsker å inngå er legitimt.

Presis klokka ni møter vi opp med alle papirer ført inn i en havblå mappe, kopi av våre pass og våre vitners pass inkludert. En saksbehandler går gjennom papirene, før han stiller diverse kontrollspørsmål, hvem vi er og vår historie, hvor og hvordan vi møttes, hvor lenge vi har vært sammen.

Nå er datoen offisiell. Han og jeg skal gifte oss halv tolv den tolvte september neste år, først i Capitole, deretter i vakre Château du Croisillat, om nøyaktig ett år vil jeg gi ham mitt ja, og love ham all min kjærlighet for resten av mitt liv. Men først, kaffe.

Vi drikker kaffe på en av mine favorittkafeer i sentrum, La Fiancée, for øvrig et ganske passende navn for dagens anledning. Byens beste (men definitivt ikke peneste) cookies er et must på denne lille kaffebaren, som vanlig går jeg for favoritten, den med biter av hvit sjokolade og peanøtter.

Videre spaserer vi gjennom de fredelige sentrumsgatene, klokka er ikke mer enn elleve, folk flest er opptatt på jobb og skole. Butikkene har såvidt rukket å åpne sine dører, vi titter inn vinduene, vi besøker diverse fine små boutiques. Hos Ombres Blanches étrangères, bokhandleren som selger bøker på forskjellige originalspråk, handler vi tyske romaner til min kommende svigermor som for tretti år siden forlot Berlin til fordel for et liv i Paris.

Markedshallen

Vi elsker byens største markedshall, Marché Victor Hugo, vårt neste stoppested hvor vi koser oss med hvert vårt glass rosé hos vinselgeren før et lunsjmåltid nytes i andre etasje, på et av de små spisestedene hvor råvarer fra markedet blir brukt til å lage lokale spesialiteter, deriblant cassoulet og andeconfit. Selv går jeg for noe svært enkelt men fantastisk godt, saucisse de Toulouse (lokal pølse) med foie gras, sjysaus og potetstappe med hvitløk.

Pølse

Etter endt lunsj går ferden videre til noe nytt og spennende. En ettermiddagsaktivitet har nemlig blitt reservert, Julien inviterer sine foreldre og meg til å prøve Escape Room for første gang, en gruppeaktivitet som virkelig er i vinden her i Frankrike for tiden. En annen trend som har tatt Frankrike med storm de siste årene, er kattekafeer. En slik finnes også her i Toulouse, Chapristea, vårt siste stoppested før vi vender våre neser hjemover for å pakke koffertene til morgendagens reise, første stopp Montpellier.

Kattekafe

Mat, høflighet og kollegavennskap – Observasjoner fra livet i Frankrike!

Der stod jeg, klar for første dag på jobb etter en lang juleferie, og ventet på bussen.

Ti minutter, tjue minutter… Jeg tittet på klokka, og følte frustrasjonen riste godt tak i meg. Hvor ble det av bussen? Ville jeg bli forsinket til jobb?

Åh, herregud. Dette er krise, tenkte jeg. Ikke å komme for sent. Eller, jo, det også. Men langt verre er det å måtte forholde seg til de franske normene og sosiale, uskrevne reglene som jeg fortsatt ikke kjenner godt nok til. Slik som det å kysse hver eneste kollega på kinnene i det jeg valser inn på kontorlandskapet og henger fra meg yttertøy (dette har jeg til og med skrevet et eget innlegg om).

Jeg dro opp mobilen og tekstet Julien. “Du, jeg er forsinket til jobb. Er det meningen at jeg likevel skal kysse alle sammen på kinnene og bruke masse tid på å si hei og godt nyttår til hver eneste person, eller er det greit å vinke og rope ut et felles ‘hei’ til alle sammen, før jeg løper bort til plassen min og setter i gang med arbeidet?”

I dette tilfellet var det visstnok innafor med et felles “hei”, etterfulgt av et “beklager, jeg hadde dårlig tid”. Mange kom likevel bort for å kysse meg på kinnene – inkludert sjefen selv, som ikke så ut til å bry seg om at jeg var forsinket. Kanskje like greit.

Denne usikkerheten har jeg fått kjenne mye på, opp gjennom årene som har gått. Usikkerhet rundt alle disse normene og reglene i dette landet som utrolig nok kun er en to timers flytur fra vårt lille land oppe i nord, men likevel så totalt annerledes fra alt jeg kjenner til.

Høflighet 

Her i Sør-Frankrike, er det for eksempel uhøflig å ikke hilse på bussjåføren, og takke ham når man går av bussen. Medpassasjerer setter man seg ved siden av uten å nøle, og man gir umiddelbart opp setet sitt til eldre eller gravide. I tillegg til bussjåføren, skal man også hilse på naboene sine. Spesielt hvis man bor i leilighet. Da skal det hilses på alle og enhver i både heis og trappeoppgang.

I Norge sa jeg alltid hei til bussjåføren (ofte uten å få et hei tilbake), men å si takk og farvel i det man går av bussen, ja, det var en ganske fremmed opplevelse for meg. I Norge har jeg ofte sett at eldre og gravide ender opp med å bli nødt til å stå på bussen, mens ungdommer og unge voksne plasserer sine vesker, poser og ryggsekker på setet ved siden av seg, for å unngå uønsket sidemann. Sier man hei til fremmede mennesker i blokkas trappeoppgang, kan man risikere å få reaksjoner som “æsj, denne personen er sikkert pervers” eller “denne personen er ikke riktig skrudd sammen”. Mange er vandt til å legge så mye mer i et ‘hei’ enn at det nettopp bare er en høflig hilsen og medmenneskelighet.

Mat

Franskmenn flest er absolutt ikke kresne i matveien. Inkludert barn. Dette kommer nok av at franske foreldre kjører en “liker du ikke det jeg lager til middag, så får du ikke noe mat” type strategi i hjemmet. I tillegg er de opptatt av å la barna smake på absolutt alt som er av frukt, grønnsaker, kjøtt og sjømat før de lar poden sin få lov til å kjøre grimaser og skyve fra seg fatet og si “jeg liker ikke dette”. De fleste restauranter (med unntak av de store kjedene), har ingen barnemeny heller. Minsten spiser derfor det samme som mamma og pappa, og får da også smake mye nytt og spennende.

Men én ting skal man vite når det gjelder å “spise, eller ikke spise” i Frankrike. På samme måte som at vi nordmenn ikke spiser medisterkaker, ribbe og kålrabistappe på sommeren (fordi det er julemat) eller fårikål på våren (fordi det er høstmat), spiser ikke franskmenn godsaker som  raclette og fondue  eller kålbaserte retter på sommeren, og unngår samtidig diverse grønnsaker, alt av bær – og de fleste frukter på vinteren. Epler, pærer og klementiner er unntak.

Å handle importerte råvarer er noe mange boycotter. Her skal man støtte de lokale bøndene, og dermed heller vente tålmodig på at sesongen skifter og været snur og kalenderen gir grønt lys for bringebær, jordbær og auberginer i handlekurven igjen.

Bananer og diverse andre tropiske frukter kan man handle uansett årstid…så lenge de er importert fra Martinique (fransk øy) eller Guadeloupe (også fransk).

Alkoholkulturen er forresten også svært annerledes her. Dette har jeg skrevet et eget innlegg om.

Kan kolleger være venner?

Er det noe jeg faktisk savner fra Norge, så er det hvor enkelt det er å bygge vennskap og finne på ting sammen med kolleger, utenfor kontorets fire vegger og bedriftens kantine.

I Frankrike er det lett å komme i prat med mennesker på arbeidsplassen, og folk flest har ikke noe filter. Man spøker og ler, prater gjerne om personlige ting, og det føles derfor helt naturlig å foreslå en lønningspils eller en middag sammen i sosialt lag.

Men av både venner og (sviger)familie har jeg fått høre at det faktisk ikke er så enkelt som man skulle tro. Jeg hører stadig historier fra forskjellige hold, om en “bestevenn” på jobb, som forblir nettopp det; en venn man kun omgås i arbeidstiden. Franskmenn har kanskje ikke like lett for å blande jobb og privatliv, som oss nordmenn?

I Norge har jeg stiftet mange gode vennskap og bekjentskap med mennesker jeg i utgangspunktet ble kjent med på arbeidsplassen. Derfor så jeg på det som helt naturlig å spørre kollegene mine om de har lyst til å bli med ut for å ta en pils. Det hadde dem, og en kveld skal vi nok få det til. Jeg venter i spenning.

Kanskje utfordringen ikke er at franskmennene ikke liker å blande jobb og privatliv. Kanskje de rett og slett bare ikke tørr å ta intiativ?

Jeg kunne lett skrevet om alle disse kulturforskjellene i en evighet, men da vil dette flyte over fra å være et blogginnlegg til å bli en e-bok. Så frem til neste observasjon, er det nok lurt å sette et punktum.

sort hvitt balkong